Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Farlige, fremmede og uten impulskontroll? Norske avisers omtale av seksualovergrep

Dangerous, strangers and without impulse control? Norwegian newspapers’ coverage of sexual abuse
Forsker II, Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter.
Kriminolog, Regionalt kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, Oslo universitetssykehus, Helse Sør-Øst.
Psykologspesialist, ph.d., selvstendig praksis

Artikkelen undersøker et utvalg av norske avisers skildring av mennesker som har begått seksuallovbrudd. Utvalget er hentet fra de 10 største avisenes omtale av seksuallovbrudd i to forskjellige tidsperioder; en vanlig periode uten noen spesiell hendelse og en periode med en høyprofilert sak. Hensikten var å sammenligne avisenes dekning i disse to periodene. Vi skåret artiklene ved hjelp av et skjema som tidligere har vært benyttet i en liknende studie. Lederartikler, leserinnlegg og rene temaartikler ble unntatt fra utvalget fordi vi ønsket å se på den journalistiske fremstillingen av seksuallovbrudd. Mediene har vært kritisert for at de setter søkelys på sensasjonelle sider ved seksuallovbrudd og generaliserer utfra enkelttilfeller, og at de dermed bidrar til en stigmatiserende og stereotypisk fremstilling av personer mistenkt for eller dømt for seksuelle overgrep. Vår studie viser overraskende nok at slik fremstilling av personer som har begått seksuallovbrudd forekom relativt sjeldent, kombinert med et tilsvarende fravær av empatisk omtale eller forslag til løsninger om hva som kan gjøres med slike seksuallovbrudd. Artikkelen diskuterer dette funnet opp mot en strafferettslig utvikling som i de senere år entydig har gått i retning av vesentlig strengere straffer for seksuallovbrudd.

Nøkkelord: seksuallovbrudd, seksuelle overgrep, mediedekning, stereotypier, fordommer

This article examines a sample of Norwegian newspapers' portrayal of people who have committed sexual offenses. The sample is taken from the 10 largest newspapers' mention of sexual offenses in two different time periods: A period not marked by any special events and a period marked by a case of high-profile sexual offense were compared in terms of how the media reported on these different periods. We scored the articles using a screening tool previously used in a similar study. Editorial articles, reader posts and theme articles were excluded from the sample because we wanted to look at the journalistic portrayal of sexual offenses. The media has been criticized for highlighting sensational aspects of sexual offenses and generalizing on single cases events, thus contributing to a stigmatizing and stereotypical portrayal of persons suspected of or convicted of sexual abuse. Surprisingly, our study shows that such depictions of sexual offenders occurred relatively infrequently, combined with a corresponding absence of care, empathy or mention of any solution of what to be done about such offences. The article discusses these findings in relation to a criminal justice trend that in recent years has moved towards stricter penalties for sexual offenses.

Keywords: Sexual crimes, sexual abuse, media coverage, stereotypes, prejudice

Introduksjon

Seksuell vold og overgrep er ansett som et betydelig folkehelseproblem (Brown, 2017; McCartan & Gotch, 2020). Det er anslått at nærmere en av fem kvinner og en av ti menn har vært utsatt for seksuelt overgrep i løpet av livet (Pereda et al., 2009). Dette tilsvarer norske tall. I en representativ undersøkelse blant 4 530 18-19-åringer viste det seg at 29 % av jentene og 7 % av guttene hadde opplevd minst én form for seksuell krenkelse i løpet av oppveksten (Mossige & Stefansen, 2016). Oppsummert for norske forhold er det antatt at omlag 1 av 5 jenter og 1 av 14 gutter har opplevd seksuelle overgrep før fylte 18 år, enten fra voksne eller jevnaldrende (Folkehelseinstituttet, 2020).

De negative konsekvensene av slike seksuelle overgrep er godt dokumentert (Mason & Lodrick, 2013; Trickett et al., 2011). Dette gjelder trolig i særdeleshet overgrep mot barn som verken kan forsvare seg mot voksne som forgriper seg eller gi et informert samtykke.

Internasjonale studier har vist at pressen spiller en vesentlig rolle i å informere offentligheten om seksuallovbrudd og dømte for seksuallovbrudd (Harper & Hogue, 2014, 2016). Størstedelen av den tilgjengelige kunnskapen de fleste mennesker har om personer med seksuelle avvik og seksuallovbrudd er hentet fra mediene (Galeste et al., 2012; Malinen et al., 2013). Derfor er det grunn til å forvente at også norske mediers fremstilling av slike saker i stor grad vil påvirke hvilken oppfatning mennesker danner seg av personer som har begått seksuallovbrudd.

Skildringer i media om seksuallovbrudd skiller seg ofte betydelig fra den kunnskap vitenskapelige fagmiljøer besitter, altså miljøer som forsker på seksuallovbrudd (Galeste et al., 2012; Resaland, 2008). Mediene har vært utsatt for kritikk basert på en antakelse om at de fremelsker sensasjonelle sider ved seksuallovbrudd og generaliserer utfra enkelttilfeller. Slik sett bidrar avisene til stereotypier, myter og stigmatiserende fremstilling av personer mistenkt for eller dømt for seksuelle overgrep (Malinen et al., 2013; Mejia et al., 2012).

Et eksempel på dette er at mennesker med en pedofil forstyrrelse kan bli omtalt som «monstre», et ordvalg som nærmest er ensbetydende med overgrepsatferd (Harper & Hogue, 2017; Jahnke, 2018; Resaland, 2008). En illustrasjon på dette er da daværende justisminister Sylvi Listhaug i januar 2018 omtalte personer som forgrep seg seksuelt på barn som «monstre». «Dark Room»-etterforskningen av et omfattende pedofilt nettverk som opererte på nettet beskrives bl.a. som en «klappjakt» på mistenkte personer, og overgrepene skildres som «bestialske» eller «grove».

Det blir hevdet at pedofili og misbruk av barn er et alvorlig samfunnsproblem uten at behandling og forebygging blir tematisert i mediene (Resaland, 2008). I en studie analyserte man amerikanske avisers dekning av seksuelle overgrep mot barn i perioden 2007 til 2009. Forfatterne fant at historier om slike overgrep først og fremst rettet søkelyset på strafferettslige detaljer i en spesifikk hendelse eller episode fremfor å gi kontekstuell informasjon om årsaker til og løsninger på seksuelle misbruk av barn, og at forebygging sjelden ble trukket frem (Mejia et al., 2012).

Det er også en tendens til at mennesker som begår overgrep mot barn blir skildret som farlige fremmede, en forestilling som på engelsk ofte kalles «the stranger-danger myth», (Cheit, 2003; Howe, 1998). Denne oppfatningen står imidlertid i klar kontrast til undersøkelser som viser at barnet i ni av ti tilfeller kjenner den som utøver overgrepet (Finkelhor & Ormrod, 2000; Richards, 2011). Selv om tall fra USA og Australia ikke nødvendigvis er overførbare til norske forhold, så kan de gi en pekepinn. Det har også vist seg at enkelte skildringer av seksuallovbrudd begått av minoritets- og innvandrergrupper bærer preg av å patologisere gjerningspersoner med slik bakgrunn, eller at de antyder at deres utenlandske kultur fasiliterer – dvs. fremmer eller letter – seksuelt avvikende handlinger (Jones-Brown et al., 2014).

Videre blir personer som er mistenkt eller dømt for overgrep gjerne omtalt som om de har høy risiko for gjentatte overgrep og er ute av stand til å kontrollere sine seksuelle impulser (Willis et al., 2010). Dette er også en misforståelse. Tilbakefallstall blant personer som er dømt for seksuelle forbrytelser er faktisk lave, spesielt når det gjelder nye seksuallovbrudd. (Hanson et al., 2017). I en nordisk tilbakefallstudie var det ingen registrerte tilbakefall til nye seksuallovbrudd blant personer løslatt fra seksuallovbruddsdom etter en oppfølgingsperiode på to år (Graunbøl et al., 2010). En norsk studie av 858 personer løslatt fra fengselsdom for seksuallovbrudd i 2010-2014 fant at andelen med tilbakefall til ny dom for seksuallovbrudd kun var på 3,4 % etter en gjennomsnittlig oppfølgingstid på ca. seks år (Sandbukt et al., 2020).

Bruk av dehumaniserende språk eller negative betegnelser kan påføre mennesker som er mistenkt eller dømt for slike forhold et stigma. Det kan innebære at individene mistenkt eller domfelt for seksuallovbrudd begynner å se seg selv som andre ser dem, dvs. som farlige og moralsk fremmedgjorte individer (Lemert, 1951). Dette kan skape hindringer for rehabilitering og gjeninntreden i samfunnet (Harper & Hogue, 2014; Willis et al., 2010). Det kan innebære økt risiko for at dømte for seksuallovbrudd «går under jorden» pga. sterk allmenn fordømmelse og heller søker likesinnede på nettet.

Presse og kriminalitet

Artikler eller nyheter om seksuallovbrudd vil som oftest komme inn under kategorien kriminaljournalistikk. Slik journalistikk vil på ulike måter skape bilder av kriminelle aktører og hvordan saker henger sammen. Brurås (2009) skriver at kriminaljournalistikken historisk og internasjonalt har vært et satsingsområde for populærpressen1. Den seriøse pressen har ifølge Brurås vært mer tilbakeholden i sin dekning av kriminalitet. Dette skillet er muligens mindre tydelig i Norge enn i en del andre land med en klarere todeling av avisbildet, men tendensen til todeling er påvisbar også i vårt land.

Det er tegn som tyder på en dobbelthet knyttet til pressedekningen av kriminalsaker. For eksempel hevdes det i et innlegg publisert på nettsiden til Institutt for kriminologi og rettsosiologi at detaljnivået er økende i skildringen av kriminalsaker i form av identifisering av tiltalte, selve lovbruddet og de øvrige involverte, riktignok uten at det refereres til kilder (Disteler, 2011). Ikke sjelden refereres det til betydelig og detaljert pressedekning av både Bjugnsaken fra 1993 og den såkalte lommemannsaken fra 2008. Et annet eksempel på økende identifisering og vilje til å skildre flere detaljer er foreningen Barnas Trygghet. De opptrer som et slags borgervern i jakt på personer de mener er pedofile, og som de antar vil forgripe seg ved å først lage en profil som indikerer at brukeren er mindreårig, for så å etablere kontakt og avtale møte og deretter konfrontasjon, filming og publisering av filmen. Fra 2015 til 2020 har gruppens popularitet økt sterkt, og videoene har blitt «likt og delt» i stort omfang. De har fått mye medieoppmerksomhet både i riksmedia og lokalaviser. Nyhetsoppslagene er ofte illustrert med utskrifter fra chattelogger, skjermbilder fra videoene eller lenke til videoene (Lomell, 2020).

På den annen side finner vi at medienes dekning av kriminalsaker tildels har vært preget av et ønske om å fremstå som ansvarlige. Krim har tradisjonelt falt utenfor definisjonen av «det samfunnsmessig viktige», men i senere år har såvel Aftenposten og NRK – kanskje noe ansporet av TV2 – i økende grad dekket slike saker (Brurås, 2009). Historikeren og medieviteren Martin Eide peker på at dekningen av kriminalsaker har vært preget av en forsiktighet med liten oppmerksomhet rettet mot grufulle detaljer og personer, som han omtaler som «norsk populærjournalistikks utholdelige mildhet» (Eide, 1995). Eide bruker begrepet «avisschizofreni», et uttrykk som beskriver spenningen og den vanskelige balansegangen mellom en mer moderne, populærjournalistisk ideologi og en tradisjonell presseideologi som ønsker å opprettholde pressens samfunnsmessige rolle som arena for samfunnsdebatt og som vaktbikkje (Brurås 2009; Eide, 2004).

Det kan imidlertid reises innvendinger mot den ovenstående kritikken av hvordan mediene fremstiller seksuallovbrudd og personer mistenkt eller domfelt for seksuallovbrudd. Mye av vår kunnskap om medienes fremstillinger i slike saker er i stor grad basert på utenlandsk litteratur, samtidig som det finnes svært lite systematisert kunnskap om hvordan norske medier omtaler personer som har begått denne typen lovbrudd. Funn fra en norsk hovedoppgave i psykologi fra 2008 underbygger riktignok at det er et betydelig sprik mellom medienes og fagfeltenes oppfatninger av seksuallovbrudd (Resaland, 2008), men denne studien er over ti år gammel.

Problemstilling

I og med at pressen hevdes å ha stor påvirkning på menneskers forståelse av seksuallovbrudd, ønsker vi å undersøke tre forhold knyttet til avisenes dekning av seksuallovbrudd:

  1. Hvordan omtaler norske aviser seksuallovbrudd, dvs. mennesker anklaget for slike lovbrudd, ofrene og forholdene rundt lovbruddet?

  2. Underbygger avisene myter og stereotypiske forestillinger om personer som har begått seksuallovbrudd?

  3. Dersom seksuallovbruddet gjelder en spesielt grusom eller omfattende sak, endrer det avisenes omtale av saken?

Metode

Vi anvendte Retriever for å finne data om hvordan et utvalg av norske aviser skildrer mennesker som har begått seksuallovbrudd. Retriever er det ledende selskapet innen medieovervåkning, medieanalyse og mediearkiv i Norden.

Vi søkte i to perioder. Første periode var fra 25. januar til 25. juli 2015. Grunnen til at denne tidsperioden ble valgt var å kunne sammenligne norske data med tilsvarende data fra tre andre land i en studie med samme formål (Grøndahl, et al., 2021). Denne perioden kalte vi vanlig periode (VP). For å se om mediene endret sin formidling av seksuallovbrudd ved større saker, søkte vi også i perioden 15. november 2016 til 15. mai 2017. I løpet av denne perioden ble nyheten om politiets operasjon «Dark Room» sluppet. Dette var en operasjon som ble påbegynt i Vest politidistrikt høsten 2015 etter at en 22 år gammel mann ble anmeldt for seksuell omgang med en 14 år gammel jente i Bergen. Etterforskningen avdekket et omfattende nettverk av mistenkte som skal ha bedrevet omfattende nettprat og deling av filmer og bilder som viste seksuelle overgrep mot barn. Politiet arbeidet i stillhet før de startet opprullingen av mistenkte gjerningspersoner på nett i november 2016. Nærmere 300 barn skal ha blitt utsatt for overgrep, og pr. 30. mai 2017 var 84 personer siktet i saken. Denne perioden kalte vi Dark Room (DR).

DR ble valgt fordi den representerte en høyprofilert sak som fikk mye medieoppmerksomhet. Vi kunne da sammenligne en periode hvor det ikke var en spesiell hendelse, dvs. en vanlig periode (VP) med en periode hvor det skjedde en større hendelse knyttet til seksuallovbrudd, altså DR. Det gjorde det mulig å sammenligne hvordan mediene dekket disse to presumptivt ulike periodene.

Søkekriterier/søkestreng

Vi utviklet følgende søkestreng i Retriever: pedo* OR «seksu* overgr*» OR «seksu* mis*» OR «seksu* vold*» OR «seksu* utnytt*» OR «seksu* lovbr*» OR voldt* ANDNOT (*krig* OR ferie OR tvangsekteskap OR øko OR abort OR allupper:is).

Vi fjernet ordet «krig» fra søkestrengen fordi det ga svært mange feiltreff. For å illustrere kunne vi få treff som «krig mot barkebillen». Vi fikk også flere feiltreff på seksualovergrep som middel i krigføring. Det samme gjaldt tvangsekteskap, der vi fikk en rekke treff som var irrelevante og ikke handlet om seksuallovbrudd. Ved søk på «øko» fikk vi svært mange feiltreff på «økonomisk utroskap, svindel, konkurser», med videre. Søkeordet IS (med store bokstaver) ble utelatt fra søkestrengen fordi det ga mange feiltreff på vold og overgrep i terrororganisasjonen IS. Det samme var tilfelle for søkeordet «ferie».

Utvalget

Målgruppen var alle reportasjer, artikler og notiser (ikke ledere eller leserinnlegg) om seksuallovbrudd i de to ovennevnte tidsrommene (VP og DR). Ledere og leserinnlegg ble tatt ut fordi vi ønsket å se på fremstillingen av saker med konkret omtale av gjerningspersoner og hendelser der seksuallovbrudd har skjedd eller foregår. Både lederartikler og temaartikler har ofte et mer overordnet perspektiv på en sak, de er gjerne mer generelt kommenterende og gir sjeldnere konkrete eksempler på gjerningspersoner og hendelser. Uten slik konkret omtale av gjerningspersonen eller lovbruddet vil artikkelen i liten grad være egnet til å si noe om forekomsten av stereotypiske beskrivelser av gjerningspersonene. Av samme grunn inkluderte vi kun episodiske og ikke tematiske artikler.

Vi valgte å undersøke 10 av avisene i Norge med høyest opplagstall. De avisene vi søkte i var Adresseavisen, Aftenposten, Bergens Tidende, Dagbladet, Fædrelandsvennen, Klassekampen, Morgenbladet, Stavanger Aftenblad, Sunnmørsposten og VG.2

Å gjennomgå samtlige artikler i de to nevnte periodene ville innebære en gjennomgang av store datamengder. Derfor konstruerte vi et randomisert utvalg. Det ble gjort ved å trekke ut fem tilfeldige mandager i hver av de to periodene, for så å hente inn og skåre data fra disse mandagene. Tilsvarende ble fem tilfeldige tirsdager, onsdager osv. trukket ut til vi hadde fem konstruerte uker for begge perioder.

Skåringskjema

Vi tok utgangspunkt i et skåringskjema som tidligere har blitt benyttet i en liknende studie foretatt av Mejia m.fl. i 2012, og som også ble benyttet i den tidligere nevnte studien med samme formål (Grøndahl et al., 2021). Dette skjemaet angir om rapporteringen dreier seg om en artikkel, leder eller leserinnlegg, og skjemaet skårer også rapporteringsnivå, det vil si om temaet gjelder en episodisk hendelse eller er tematisk, som vi i vårt utvalg luket ut. Skjemaet er delt inn i ni seksjoner:

Seksjon 1, tema, inneholder 10 variabler knyttet til om artikkelen omtalte:

  • Kjendiser/selebriteter.

  • Høyprofilerte saker (velkjent og ofte omtalt i media).

  • Gjerningspersonens kjønn.

  • Kjønn og alder til de fornærmede.

  • Mulige lovreformer, for eksempel eksplisitt kritikk av dagens lovverk eller forslag om lovendringer.

  • Overgrepet som helt eller delvis økonomisk eller profitterende motivert (trafficking etc.).

  • Overgrepet som nettbasert, foretatt via internett.

  • Gjerningspersonen som «outsider», dvs. om vedkommende portretteres som om han/hun er fra en annen eller «fremmed» kultur (fremmed, ikke vestlig nasjon eller etnisitet. En outsider kan være mer, men altså ikke iht. skåringskjemaet).

  • Ugjerningen som relatert til en bestemt kultur (f.eks. kulturer som assosieres med å legitimere ulike former for seksuallovbrudd, f.eks. «metoo», der visse personer misbruker sin maktposisjon, IS som mistenkes for systematisk seksuell utnyttelse av kvinner eller pedofile nettverk som «Dark Room» som er påstått å ufarliggjøre og fremme overgrep mot barn).

Seksjon 2, rapporteringsnivå/tydelighet, inneholder en variabel hvorvidt det seksuelle overgrepet var hovedtema for artikkelen eller om det bare ble nevnt i forbindelse med en annen sak.

Seksjon 3, skript, omhandler fire såkalte «seksuelle skript», det vil si stereotypiske eller mytiske fremstillinger av personer som begår seksuallovbrudd.

  • Ble gjerningspersonen skildret som en fremmed/ukjent («stranger-danger»-myten), her ment som en person som er fremmed eller helt ukjent for offeret.

  • Ble gjerningspersonen omtalt som en «repetitiv overgriper» (gjengangermyten).

  • Ble gjerningspersonen skildret som «patologisk» (sykelighetsmyten, eks: «syk», «pervers» mv.).

  • Var vedkommendes atferd kjønnsspesifikk (maskuline verdier; «gutter er gutter», «typisk-gutter»-atferdsmyte).

Seksjon 4, forhistorie, inneholder to variabler om konteksten eller omstendighetene bak lovbruddet;

Den første variabelen gjelder om overgrepet skjedde i en institusjon (religiøse, barnehjem mv.). Den andre variabelen var om sosiale forhold ble nevnt i beskrivelsen av seksuallovbruddet. Eksempler kan være maskuline verdier, «metoo» (personer som i maktposisjon forgriper seg på andre i en underordnet posisjon), Incel-bevegelsen (menn som opplever at de lever i et ufrivillig sølibat og som føler seg avvist av kvinner, æreskulturer (der æresrelatert vold også innbefatter seksuelle overgrep).

Seksjon 5, løsninger, inneholder to variabler:

  • Om artikkelen gir forslag til løsninger på problemet med seksuelt misbruk, som individuell rehabilitering/behandling, eller;

  • Om overordnede tiltak (som holdningskampanjer, utdannelsesprogrammer) ble nevnt som en mulig løsning.

Seksjonene 6–9 inneholder en variabel hver og tar for seg

  • Portrettering: På hvilken måte blir gjerningspersonen beskrevet (stigmatiserende/dehumaniserende språk),

  • Politiinvolvering: Om politiet hadde innledet etterforskning,

  • Nyhetsverdi: Hvorfor denne nyheten ble rapportert nå (en faktisk begivenhet, kjendis, tidligere sak som var i ferd med å bli oppklart etc.), og

  • Kilder: Hvilke kilder som hadde blitt sitert, hvis noen.

Fremgangsmåte og begrensninger

To av forfatterne (Grøndahl og Sandbukt) foretok skåringen av utvalget. Før utvalget ble fordelt til skåring foretok vi flere prøveskåringer, som besto i å ta 10 felles artikler og skåre disse på sentrale variabler (som for eksempel skript). Uoverensstemmelser i kodingen ble diskutert mellom de som kodet, og instruksjonene for kodingen ble gjennomgått til vi oppnådde en akseptabel reliabilitet. Denne ble beregnet etter at vi var ferdige med prøveskåringene. Deretter fikk hver kodegiver halvparten av utvalget for selvstendig koding. Vi utelukket artikler som viste seg å være duplikater eller som ikke hadde noen relevans for studien.

Vi har benyttet et skåringskjema som ble utviklet til bruk i angloamerikanske land som USA, Australia og New Zealand. Enkelte av variablene var vanskelig å få en presis oversettelse av da disse var utformet til bruk i en kulturell kontekst som ikke er helt sammenlignbar med Norge. Det kan naturligvis ha redusert treffsikkerheten i skåringen.

Analyser

Vi behandlet og skåret dataene i statistikkprogrammet SPSS, versjon 25. Det ble utført deskriptive frekvensanalyser og kategoriske data ble analysert ved hjelp av Pearsons kjikvadrattest.

Resultater

Utvalget og forskjeller mellom VP og DR

Vi fant totalt 126 artikler, hvorav 54 var fra VP-perioden og 72 fra DR-perioden. Det var få signifikante forskjeller mellom de to periodene, kun alder og offerets kjønn. I 110 saker (87 %) var det straffbare forholdet hovedtema for artikkelen, og i 95 av sakene (75 %) var årsaken til at saken ble omtalt en pågående etterforskning av en straffesak. Åtte artikler var om såkalte «kalde saker», altså eldre, uoppklarte saker, og syv saker var omtalt som justismordsaker.

Gjerningspersoner og ofre

Omtale av gjerningspersoner er satt inn i tabell 1. Prosenter er avrundet.

Det er overveiende menn som er beskrevet som mulig gjerningsperson, kun seks kvinner i de 126 sakene. I 12 % av sakene var det ikke mulig å identifisere kjønn. Artiklene inneholdt svært få kjendissaker, og informasjon om gjerningspersonen var fra et annet land eller en annen kultur forekom så godt som aldri, bare i to DR-artikler. I 88 % av sakene med informasjon om den som var mistenkt var det på den annen side heller ikke mulig å finne noen uttrykt sympati i form av innsikt i eller forståelse for gjerningspersonens bakgrunn (for eksempel vanskelig oppvekst, selv utsatt for overgrep), livssituasjon (som økonomi, arbeidstilknytning, familiær støtte) eller behov (for behandling og rehabilitering).

Tabell 1:

Avisenes omtale av gjerningspersonen fordelt på VP og DR periode

Omtale gjerningsperson1 Periode
VP (%)DR (%)Totalt (%)
Kjønn Menn43 (34)57 (45)100 (79)
Kvinner2 (2)4 (3)6 (5)
Begge4 (3)1 (1)5 (4)
Ukjent5 (4)10 (8)15 (12)
Total2 54 (43)72 (57)126 (100)
Kjendisstatus Nei48 (38)66 (52)114 (90)
Ja5 (4)1 (1)6 (5)
Nevnt1 (1)5 (4)6 (5)
Annen nasjon/kultur Nei54 (43)70 (55)124 (98)
Ja0 (-)2 (2)2 (2)
Ytret sympati i avis Nei37 (29)55 (44)92 (73)
Ja7 (6)6 (5)13 (10)
Ukjent10 (8)11 (9)21 (17)

1Ingen signifikante forskjeller mellom VP og DR

2Totalen er den samme for alle fire skript og vises bare her.

Tabell 2:

Avisenes omtale av ofre fordelt på VP og DR periode

Omtale ofrePeriode
VP (%)DR (%)Totalt (%)p-verdi
Kjønn Menn4 (3)10 (8)14 (11)
Kvinner43 (34)26 (21)69 (55)
Begge0 (-)2 (2)2 (2)
Ukjent7 (6)34 (27)41 (33)
Totalt1 54 (43)72 (57)126 (100) <0,001
Alder Barn (<16)20 (16)46 (36)66 (52)
Voksen27 (21)16 (13)43 (34)
Begge3 (2)1 (1)4 (3)
Ukjent4 (3)9 (7)13 (10) 0,003

1Totalen er det samme for alle fire skript og vises bare her. P-verdiene viser signifikante forskjeller mellom VP og DR-periode.

I 55 % av sakene ble jenter/kvinner omtalt som de fornærmede, og i 11 % av sakene var gutter/menn de fornærmede. I 33 % av sakene fremkommer ikke offerets kjønn.

Aldersmessig var hovedtyngden av ofrene barn under 16 år, dvs. i omtrent halvparten av sakene. Ikke uventet var andelen barn under 16 år klart større blant ofrene i DR-perioden enn i VP-perioden, henholdsvis nesten to tredjedeler (64 %) mot omtrent en tredjedel (37 %). I 34 % av sakene var ofrene voksne, fordelt på 50 % av ofrene i VP mot 22 % i DR. Fire saker omtalte både voksne og barn. I 10 % av omtalene fremkommer det ikke hvem som var utsatt. Overvekten av barn som ofre har mest sannsynlig sammenheng med at vi valgte ut DR som en tidsperiode, og DR-etterforskningen konsentrerte seg om nettovergrep mot barn.

Typer saker og økonomiske insentiver

Internettrelaterte seksuallovbrudd ble skildret i 27 % av artiklene, noe som kan oppfattes som lite i lys av en sterkt økende interesse for nettovergrep både påtalemessig og nyhetsmessig i de senere årene. Det var ingen skildringer av at institusjoner eller organisasjoner (religiøse organisasjoner, barnehjem mv.) stod bak eller var implisert i seksuallovbruddene. Økonomiske motiver er sjelden nevnt, i under 10 % av sakene, noe som kan ha sammenheng med at vi utelot variabelen «øko» i søkestrengen pga. urimelig mange feiltreff.

Skript og ytterligere omtaler av gjerningsperson

Vi analyserte fire såkalte skript, dvs. stereotypiske eller mytiske skildringer av gjerningspersoner bak seksuallovbrudd. Det var ingen signifikante forskjeller mellom VP og DR og derfor oppgis kun totale tall. Prosenter er avrundet.

Tabell 3:

Skript fordelt på VP og DR-periode

SkriptPeriode
VP (%)DR (%) Totalt (%)p-verdi
Fremmed skript Nei42 (33)61 (48)103(81)
Ja3 (2)3 (2)6 (4)
Ukjent9 (7)8 (6)17 (13)
Totalt1 54 (43)72 (57)126 (100) 0,61
Repetitiv overgriper Nei40 (32)54 (43)94 (75)
Ja5 (3)10 (8)15 (11)
Ukjent9 (7)8 (6)17 (13) 0,52
Patologisk skildring Nei45 (36)61 (48)106 (84)
Ja0 (-)3 (2)3 (2)
Ukjent9 (7)8 (6)17 (13) 0,26
Kjønnsstereotyp atferd Nei44 (35)64 (51)108 (86)
Ja1 (1)0 (-)1 (1)
Ukjent9 (7)8 (6)17 (13) 0,29

1Totalen er den samme for alle fire skript og vises bare her. P-verdiene viser ingen signifikante forskjeller mellom VP og DR-periode.

I 17 saker (13,5 %) ble det ikke gitt tilstrekkelige opplysninger om gjerningspersonen til at det lot seg avgjøre om saken falt inn under noen av de fire skriptene. Bare et fåtall av avishistoriene passet innholdsmessig inn i et skript. Det høyeste antallet var i 10 av DR-sakene, der det kom frem opplysninger om gjerningsperson som angivelig står bak gjentatte overgrep, og fem i vanlig periode, til sammen 12 %. De tre andre skriptene ble oppfylt i godt under 5 % av sakene.

Det tredje skriptet om patologisk skildring av gjerningspersonen forekom i kun tre avisartikler. 106 tilfeller (84 %) hadde ingen slik skildring.

Det siste skriptet, at hendelsen ble beskrevet som et uttrykk for kjønnsspesifikk atferd, ble kun nevnt i én enkelt artikkel.

Løsninger

Det var få omtaler av mulige løsninger på problemet med seksuallovbrudd, det være seg på individuelt nivå eller på et mer systemisk eller overordnet plan. Totalt var det bare to artikler som omtalte individuell behandling/rehabilitering. Det var i alt åtte artikler som hadde beskrivelser av samfunns- eller miljømessige tiltak. Ikke noen saker dreide det seg om tiltak i form av holdningskampanjer eller lignende. I to artikler ble behovet for økonomiske prioriteringer og bevilgninger til forebyggende tiltak problematisert. Resten ble vurdert som vage beskrivelser.

Diskusjon

I denne artikkelen har vi sett på tre problemstillinger:

Den første handler om hvordan norske aviser omtaler seksuallovbrudd, dvs. mennesker anklaget for slike lovbrudd, ofrene og forholdene rundt lovbruddet. Som ventet og i tråd med kriminalstatistikken er det stort sett menn som omtales som gjerningspersoner. I over 10 prosent av sakene er skildringen av seksuallovbruddet så vag at det ikke er mulig å vite hva slags gjerningsperson som er involvert. Vår analyse viser at mediene gir få identifiserende opplysninger eller negative beskrivelser av personer mistenkt for seksuallovbrudd. Hvorvidt gjerningspersonen er fra annen kultur eller et fremmed land fremkom så godt som aldri, kun i to DR-artikler. Selv om det er liten grunn til å forvente direkte sympati for personer som begår seksuallovbrudd, kan det likevel forekomme i annen omtale av personer som har begått lovbrudd at man kan finne utsagn som uttrykker en viss forståelse, eventuelt innsikt i deres bakgrunn, livssituasjon eller behov. I 88 % av sakene med informasjon om personen mistenkt for lovbruddet er det imidlertid ikke mulig å finne noen uttrykt forståelse for gjerningspersonen. Offerets kjønn ser også ut til å bli underkommunisert ettersom dette ikke opplyses i nærmere en tredjedel av sakene. Flertallet av ofrene som omtales er barn under 16 år, men det er mest uttalt for DR-perioden. I 10 prosent av sakene er ikke offerets alder opplyst. Det er også få omtaler av internettrelaterte seksuallovbrudd, i litt under en tredjedel av sakene.

Den andre problemstillingen vi har belyst er om avisene underbygger myter og stereotypiske forestillinger om personer som har begått seksuallovbrudd. Våre funn viser at avisartiklene sjelden omtaler gjerningspersonene i tråd med misvisende eller grovkornede stereotypier som en skummel fremmed person, eller i et kjønnsstereotypisk perspektiv (typisk «gutte»- eller «mannegreie»). Det eneste skriptet som i noen grad gjør seg gjeldende er skildringer av gjerningspersoner som ofte gjentok sine overgrep, men heller ikke det er et signifikant funn. Det tredje skriptet hvor gjerningspersonen skildres som patologisk eller sykelig forekommer i kun tre avisartikler.

Problemstilling nummer tre knytter seg til hvorvidt avisenes omtale av saken endrer seg dersom seksuallovbruddet gjelder en spesielt grusom eller omfattende sak. Svaret er nei. Riktignok er det mer omtale av barn som offer i DR-perioden sammenlignet med VP, men det gir nesten seg selv i og med at DR omhandlet et større nettverk, hvis seksuelle interesse i hovedsak nettopp rettet seg mot overgrep mot barn. Forøvrig finner vi ingen signifikante forskjeller med hensyn til bruk av misvisende stereotypier/skript mellom DR og VP periodene. Som nevnt var «repetitiv overgriper» det eneste skriptet som i noen grad gjør seg gjeldende med en forskjell på 3 prosent i VP versus 8 prosent i DR, men forskjellen er ikke signifikant.

Det kan oppfattes som et paradoks at det ikke var mulig å finne noen artikler som uttrykte noen form for sympati i form av innsikt i eller forståelse for gjerningspersonen. Man kunne forvente at det beskjedne omfanget av diskrediterende eller stigmatiserende omtale av gjerningspersonene samvarierte med en mer positiv innstilling og omtale av personer som er mistenkt/dømt for overgrep, men det ser ikke ut til å være tilfelle. Mange av artiklene var nesten for små notiser å regne, hvor det knapt var mulig å få noe informasjon om verken gjerningsperson eller offer. Det kan eventuelt skyldes at informasjonen manglet eller ble ansett som uvesentlig.

Det er videre noe forbausende at det var nokså få omtaler av internettrelaterte seksuallovbrudd i og med at denne formen for seksuallovbrudd er registrert med størst vekst i antall rapporterte saker (Europol, 2018; Tangen Aanerød & Mossige, 2018). Forklaringen kan muligens være at disse sakene likevel ikke er like interessante for avisene, at de foretrekker å omtale kontaktovergrep fremfor «kontaktløse» overgrep, eller at de rett og slett ikke ser det som nødvending å opplyse om seksuallovbruddet var internettrelatert eller ikke. Det kan også være at avisene i de tidsperiodene vi undersøkte ennå ikke riktig hadde oppfattet omfanget av nettovergrep og dermed viste mindre interesse for disse.

Det er også overraskende at vi ikke fant at avisene omtalte gjerningspersonene i tråd med stereotypier som «farlig fremmed» mv. Seksuallovbrudd vekker ofte mer moralsk forargelse enn andre typer lovbrudd (McCracken & Stevenson, 2017; NOU, 1997). Dermed var det grunn til å forvente en større andel nedvurderende beskrivelser om sykelighet eller andre avvik.

Enkelte forfattere har påpekt at pressen har en sensasjonspreget skildring av seksuallovbrudd (Malinen et al., 2013; Mejia et al., 2012). Det ser ut til at norske aviser er langt mer dempet i sin skildring av seksuallovbrudd og personer som har begått denne typen kriminalitet. Vi fant f.eks. at avisene bare unntaksvis anvendte stereotypier i beskrivelsen av gjerningspersoner i form av at de var farlige, hadde høy/ekstrem risiko for nye seksuallovbrudd, var skildret som syke eller at de ble skildret på en kjønnsstereotyp måte. Det må anses som positivt at pressen holder en «nøktern stil» i slike saker.

På den annen side er det noe nedslående at så få artikler har et blikk på mulige løsninger. Det gir støtte til en antakelse om at avisene primært er problem- og ikke løsningsorienterte. Det kan også være et uttrykk for usikkerhet med hensyn til om det finnes løsninger å trekke frem. Debatten som tidligere har pekt på manglende dokumentasjon med hensyn til effekten av psykoterapeutisk eller kjemisk behandling av seksuelle overgrep, kan muligens ha påvirket media, jf. artikkel av Grønnerød et al., 2015.

Undersøkelsen viser altså at mediene generelt gir få identifiserende opplysninger eller negative beskrivelser av personer mistenkt for seksuallovbrudd, og de blir i svært liten grad omtalt på en negativt ladet måte med for eksempel rop om strengere straffer. Vi har ikke funnet nyere, relevante studier som spesifikt tar for seg norske mediers omtale av seksuallovbrytere. En tidligere studie fant at seksuallovbrudd bare utgjorde 2 prosent av all dekning av kriminalitet i media (Pollack, 2001). Det kan tyde på at den generelle medieinteressen for å dekke saker som gjelder seksuallovbrudd er relativt liten sammenlignet med mediedekningen av annen type kriminalitet. Hun peker imidlertid på at saker med seksuallovbrudd gjerne omskrives og gis en nøytral beskrivelse, der for eksempel alderen til gjerningspersonen oppgis, men lite annet. Hennes poengtering av nøytraliserende beskrivelser er i samsvar med vårt funn om lite personidentifiserende informasjon om personer mistenkt eller dømt for seksuallovbrudd.

Samtidig er det verdt å merke seg at det meste av forskningen som kartlegger medierapportering av seksuallovbrudd er utført i USA (Weatherred, 2017). Skåringskjemaet vi brukte i denne studien ble opprinnelig utarbeidet for å kartlegge mediedekningen av seksuelle overgrep mot barn i amerikanske aviser (Mejia et al., 2012). I dette ligger det noen mulige begrensninger. Manglende funn kan være et uttrykk for at spørsmålene som stilles ikke er tilstrekkelig tilpasset norske forhold. Skriptene man konsentrerer seg om vil også kunne være mer relevante for amerikansk kultur og kontekst enn for den norske, og muligens fanger man ikke opp alle interessante nyanser i fremstillingene. For fremtidige studier vil det derfor være nyttig å utarbeide et skåringskjema som i større grad tar høyde for eventuelle kulturelle forskjeller i rapportering og omtale, slik at man potensielt kan få frem flere særtrekk ved norske mediers rapportering av seksuallovbrudd.

Selv om vi er klar over at begrepet «outsider» kan inneholde mye, blir den mistenkte eller domfelte sjeldent beskrevet som outsider, slik som outsider skal defineres i henhold til skåringskjemaet (annen etnisitet eller utlending), faktisk bare i litt under 2 % av sakene. SSB har dokumentert at personer med innvandrerbakgrunn generelt har en høyere andel kriminelle sammenlignet med den øvrige befolkningen (Andersen et al., 2017). I rapportens sammendrag heter det at «overrepresentasjonen sammenlignet med øvrig befolkning er særlig stor for familieinnvandrere og flyktninger, samt for personer fra Afrika» (s. 4). Overrepresentasjonen gjelder også for seksuallovbrudd selv om den er liten og vesentlig mindre enn for volds- og tyverikriminalitet. Rapporten fikk nokså bred omtale i media og burde generere økende mediainteresse for outsider-aspektet blant gjerningspersoner.

Selv om vi ikke kjenner det reelle tallet på outsidere i vår studie, kan det likevel være grunn til å spørre hvorfor vi knapt finner noen skildring av om gjerningspersonen kom fra et annet land eller andre kulturer. Kan forklaringen være at media er engstelig for å stigmatisere, slik at etnisitet underkommuniseres?

Samtidig er det også slik at politiet vanligvis er tilbakeholdne med å gi opplysninger om gjerningsmenn til media. Dersom avisartikkelen bygger på informasjon fra politiet, kan naturligvis det også i noen grad forklare fraværet av identifiserende informasjon om gjerningspersonen. En antakelig viktigere forklaring er en sterk presseetisk tradisjon i Norge om å verne personer som har begått lovbrudd mot uheldig identifisering. Denne er sannsynligvis en viktig eller i det minste sterkt medvirkende årsak til hovedfunnene i undersøkelsen. Utsatte grupper – som for eksempel innvandrere – blir trolig oppfattet som en gruppe som i større grad enn andre kan trenge et vern mot uheldig identifisering på grunn av faren for stigmatisering og økt rasisme. Jf. Vær Varsom-plakaten punkt 4.3, der det står at

Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn. Vær varsom ved bruk av begreper som kan virke stigmatiserende. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.

Samlet sett støttes våre forklaringer på våre funn av Eides generelle beskrivelse av populær- og kriminaljournalistikkens plass i media, der media har vært opptatt av at beskrivelsen må balanseres mot en tradisjonell presse som tar vare på pressens rolle som seriøs bidragsyter til samfunnsdebatten (Eide, 1995, 2004). Dekningen av kriminalsaker har historisk sett vært preget av en forsiktighet med lite søkelys på detaljer og personer. Det er grunn til å tro at denne forsiktigheten fortsatt i noen grad preger pressen.

Samtidig har både omfanget og samfunnets opptatthet av seksuallovbrudd økt mye i de siste årene, eksemplifisert gjennom blant annet flere straffeskjerpelser for seksuallovbrudd i 2010 (Prop. 97 L 2009–2010)3, gjennom spektakulære seksuallovbruddsaker som for eksempel Baneheia-saken og ikke minst også gjennom utviklingen i anmeldte seksuallovbrudd, som har vist en relativt dramatisk utvikling de siste årene. I årene 2005 til og med 2018 økte denne med 153 % ifølge SSB, fra 3311 saker til 8386. Tall fra etatsregisteret til kriminalomsorgen viser også at gjennomsnittsstraffen for fengslede for seksuallovbrudd økte fra 606 dager i 2010 til 867 dager i 2019. Straffeskjerpelsene, kombinert med en moderat økning i antallet fengselsdommer for seksuallovbrudd og det forhold at annen kriminalitet i større grad får alternative straffereaksjoner som elektronisk kontroll og samfunnsstraff, har medført en dobling av antallet innsatte for seksuallovbrudd siden 2010 til ca. 750 innsatte i dag, som tilsvarer nesten en fjerdedel av alle innsatte. Før de strenge tiltakene ble innført i mars 2020 i forbindelse med koronasituasjonen, blant annet innreiserestriksjoner til landet, utgjorde utenlandske statsborgere cirka 16 prosent av innsatte for seksualovbrudd ifølge tall fra kriminalomsorgens etatsregister. Denne utviklingen burde tilsi at media viste disse sakene større oppmerksomhet og ønsket å gi mer informasjon om gjerningspersonene.

På den annen side kan denne utviklingen samtidig forklare fraværet av sympatiuttrykk i beskrivelsen av gjerningspersonene. Det kan med andre ord bety at selv om hensynet til personvern og mulig stigmatiserende identifisering fremdeles står sterkt i norske media, er det mulig at den moralske fordømmelsen er der og tilmed kan ha økt, men at den kommer latent til uttrykk gjennom et ganske tydelig fravær av sympatiuttrykk. Det kan samtidig også forklare hvorfor det er påfallende få saker hvor muligheten for behandling eller rehabilitering blir løftet frem. Det kan derfor se ut til at de avisartiklene vi har undersøkt ser på seksuallovbrudd som noe det er opp til strafferettssystemet å løse, snarere enn å behandle tematikken som et folkehelseproblem.

Referanser

Andersen, S. N., Holtsmark, B. N. & Mohn, S. B. (2017). Kriminalitet blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. En analyse av registerdata for perioden 1992–2015. Statistisk sentralbyrå. Rapporter 2017/36.

Brown, J. (2017). Public Health, Prevention and Risk Management. I K. McCartan & H. Kemshall (red.), Contemporary Sex Offender Risk Management, Volume I: Perceptions (s. 35–60). Springer International Publishing. https://doi.org/10.1007/978-3-319-63567-5_2

Brurås, S. (2009). Kriminaljournalistikkens etikk. PFU-uttalelser belyst fra tre moralfilosofiske posisjoner. Universitetet i Bergen.

Busch, H. L. & Jakobsen, H. (2002). En undersøkelse av utvikling i straffutmåling i grove ran, vold, seksuelle overgrep mot barn og voldtekt i perioden 1985–2001. Tidsskrift for strafferett, 2(1), 7–60. https://doi.org/10.18261/ISSN0809-9537-2002-01-03

Cheit, R. E. (2003). What hysteria? A systematic study of newspaper coverage of accused child molesters. Child Abuse & Neglect, 27(6), 607–623. https://doi.org/10.1016/s0145-2134(03)00108-x

Disteler, M. M. (2011). Kriminaljournalistikk mellom den frie og den kritiske presse. Universitetet i Oslo. Det juridiske fakultet. Institutt for kriminologi og rettssosioligi. https://www.jus.uio.no/ikrs/tjenester/kunnskap/kriminalpolitikk/meninger/2011/kriminaljournalistikkmellomdenfrieogkritiskepresse.html

Eide, M. (1995). Populærjournalistikk på norsk. Norsk medietidsskrift, 2(1), 43–56. https://doi.org/10.18261/ISSN0805-9535-1995-01-04

Eide, M. (2004). Hodet på blokken. Essays om journalistikk. Gyldendal Akademisk.

Europol (2018). Internet Organised Crime Threat Assessment (IOCTA).

Folkehelseinstituttet (2020). Vold og seksuelle overgrep (Folkehelserapporten).

Finkelhor, D. & Ormrod, R. (2000). Characteristics of Crimes Against Juveniles. OJJDP Crimes Against Children Series, Issue.

Galeste, M. A., Fradella, H. F. & Vogel, B. (2012). Sex Offender Myths in Print Media: Separating Fact from Fiction in U.S. Newspapers. Western Criminology Review, 13(2), 4–24.

Graunbøl, H. M. et al. (2010). Retur: en nordisk undersøgelse af recidiv blant klienter i kriminalforsorgen. Kriminalomsorgens utdanningssenter.

Grøndahl, P., Sandbukt, I. J., Friestad, C., Kristoffersen, R., Drinkwater, C. P., Richardson, D., & Willis, G. M. (2021). Fuel to the Fire? Newspaper Reporting of Sexual Offending Across the US, UK, Norway, and New Zealand. Sexual Offending: Theory, Research, and Prevention, 16, 1–22. https://doi.org/10.5964/sotrap.4205

Grønnerød, C., Grønnerød, J. S. & Grøndahl, P. (2015). Psychological Treatment of Sexual Offenders Against Children: A Meta-Analytic Review of Treatment Outcome Studies. Trauma, Violence, & Abuse, 16(3), 280–290. https://doi.org/10.1177/1524838014526043

Hanson, R. K., Harris, A., Letourneau, E., Helmus, L. M. & Thornton, D. (2017). Reductions in Risk Based on Time Offense Free in the Community: Once a Sexual Offender, Not Always a Sexual Offender. Psychology, Public Policy, and Law, 24(1), 48–63. https://doi.org/10.1037/law0000135

Harper, C. A. & Hogue, T. E. (2014). The Emotional Representation of Sexual Crime in the National British Press. Journal of Language and Social Psychology, 34(1), 3–24. https://doi.org/doi:10.1177/0261927x14544474

Harper, C. A. & Hogue, T. E. (2016). Press coverage as a heuristic guide for social decision-making about sexual offenders. Psychology, Crime & Law, 23(2), 118–134. https://doi.org/doi:10.1080/1068316x.2016.1227816

Harper, C. A. & Hogue, T. E. (2017). Press coverage as a heuristic guide for social decision-making about sexual offenders. Psychology, Crime & Law, 23(2), 118–134. https://doi.org/10.1080/1068316X.2016.1227816

Howe, A. (1998). Sexed Crime in the News. The Federation Press

Jahnke, S. (2018). The Stigma of Pedophilia Clinical and Forensic Implications. European Psychologist, 23(2), 144–153. https://doi.org/10.1027/1016-9040/a000325

Jones-Brown, D., Frazier, B. & Brooks, M. (2014). African Americans & Criminal Justice: An Encyclopedia. Greenwood.

Lemert, E. M. (1951). Social Pathology. Mcgraw-Hill.

Lomell, H. M. (2020). Selvoppnevnte rettshåndhevere: Om fremveksten av «pedojegere» på nett. Tidsskrift for Rettsvitenskap, 132(5), 660–690. https://doi.org/10.18261/issn.1504-3096-2020-05-03

Malinen, S., Willis, G. M. & Johnston, L. (2013). Might informative media reporting of sexual offending influence community members' attitudes towards sex offenders? Psychology, Crime & Law, 20(6), 535–552. https://doi.org/10.1080/1068316x.2013.793770

Mason, F. & Lodrick, Z. (2013). Psychological consequences of sexual assault. Best Practice & Research Clinical Obstetrics & Gynaecology, 27(1), 27–37. https://doi.org/10.1016/j.bpobgyn.2012.08.015

McCartan, K. & Gotch, K. (2020). International Approaches to the Management of Perpetrators of Sexual Harm Policy. I J. Proulx, F. Cortoni, L. A. Craig & E. J. Letourneau (red.), The Wiley Handbook of What Works with Sexual Offenders (s. 441–454). John Wiley & Sons Ltd.

McCracken, E. W. & Stevenson, M. C. (2017). Rape perpetrator gender shapes liability judgments: Implications for disgust and moral outrage. Translational Issues in Psychological Science, 3(2), 153–166. https://doi.org/10.1037/tps0000108

Mejia, P., Cheyne, A. & Dorfman, L. (2012). News coverage of child sexual abuse and prevention, 2007–2009. J Child Sex Abus, 21(4), 470–487. https://doi.org/10.1080/10538712.2012.692465

Mossige, S. & Stefansen, K. (red.) (2016). Vold og overgrep mot barn og unge. Omfang og utviklingstrekk 2007–2015. Nova: rapport nr. 5/2016.

NOU 1997: 23. (1997). Seksuallovbrudd, Straffelovkommisjonens delutredning VI. Justisdepartementet.

Pereda, N., Guilera, G., Forns, M. & Gomez-Benito, J. (2009). The prevalence of child sexual abuse in community and student samples: a meta-analysis. Clin Psychol Rev, 29(4), 328–338. 10.1016/j.cpr.2009.02.007

Pollack, E. (2001). En studie i medier och brott. Stockholms universitet.

Resaland, K. H. (2008). Menneske eller monster? pedofili i den faglige og offentlige diskurs. [Masteroppgave]. Universitetet i Oslo.

Richards, K. (2011). Misperceptions about child sex offenders. Trends & issues in crime and criminal justice, 429, 1–8. http://eprints.qut.edu.au/65316/

Sandbukt, I. J., Skardhamar, T., Kristoffersen, R., & Friestad, C. (2020). Testing the Static-99R as a global screen for risk of sex crime recidivism in a Norwegian routine sample. Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment. Advance online publication, August 2020. https://doi.org/10.1177/1079063220951194

Tangen Aanerød, L. M. & Mossige, S. (2018). Nettovergrep mot barn i Norge 2015–2017. Rapport basert på erfaring fra Kripos, politiet, tjenesteleverandører og internasjonal forskning.

Trickett, P. K., Noll, J. G. & Putnam, F. W. (2011). The impact of sexual abuse on female development: lessons from a multigenerational, longitudinal research study. Development and psychopathology, 23(2), 453–476. 10.1017/S0954579411000174

Weatherred, J. L. (2017). Framing child sexual abuse: A longitudinal content analysis of newspaper and television coverage, 2002–2012. Journal of Child Sexual Abuse, 26(1), 3–22. https://doi.org/10.1080/10538712.2016.1257528

Willis, G. M., Levenson, J. S. & Ward, T. (2010). Desistance and Attitudes Towards Sex Offenders: Facilitation or Hindrance? [journal article]. Journal of Family Violence, 25(6), 545–556. https://doi.org/10.1007/s10896-010-9314-8

1Forstått som mer «folkelig» underholdning, som for eksempel Kriminaljournalen.
2Dagens Næringsliv var blant de 10 med høyest opplagstall, men avisen er ikke registrert i Retriever.
3Det fremgår klart av proposisjonen at både Regjeringen og Stortinget ønsket å heve straffenivået i seksuallovbrudd, og at de ikke hadde tid til å vente på ikrafttredelsen av straffebestemmelsene i den nye straffeloven av 2005. Forskning har også vist at rettsvesenet har vist vilje til å øke straffene i seksuallovbrudd før disse lovendringene ble innført. En artikkel i Tidsskrift for strafferett nr. 1/2002 viser klare tendenser til heving av straffenivået i alle kategorier voldtekt i Høyesteretts praksis fra 1984 og frem til 2001, men mest i saker som ikke er blant de aller mest alvorlige (vår utheving), for eksempel i saker om forsøk på voldtekt og voldtekt til seksuell omgang (Busch & Jakobsen, 2002, s. 53). Samlet tyder ovenstående på en diskrepans mellom en manglende vilje til moralsk fordømmelse og en juridisk strengere strafferettspraksis.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon