Imponerende framstilling av seksualiteten i dansk filmhistorie

Med boken Da dyden gik amok. Seksualitet, køn og kærlighed i dansk film 1910-1980 (730 s.) skriver Søren Birkvad dansk films historie. Som tittelen røper, er dette samtidig en tematisk fokusert historie, en historie som tar for seg seksualitetskildringer, og der kjønn og kjærlighet tematiseres der dette har relevans for framstillingen av sex og begjær. Boken tar for seg fiksjonsfilm i ordinær kinodistribusjon, og er dermed avgrenset i forhold til pornoindustriens historie. Mange av filmene Birkvad vier særskilt oppmerksomhet har inngått i det offentlige ordskifte og også blitt en del av dansk filmforskning som Urban Gads Afgrunden (1911), Benjamin Christensens Häxan (1922) Alice O’Fredericks De røde heste (1950) eller Palle Kjærulff-Schmidts Weekend (1966). Birkvad bidrar med nye perspektiv, men alltid i tett dialog med det som måtte finnes av tidligere forskning. Når en film som Carl Th. Dreyers Michael fra 1924 analyseres som sublimert homoseksuell kjærlighet, løftes eksempelvis filmen fram som en av de første «bøssefilmer» i sitt slag. Birkvad bryter også nytt land gjennom næranalyser av genrefilm med lav anerkjennelse, enten det gjelder de «kristne film» eller Knud Leif Thomsens katalog av konservative outsiderfilm; genre som bryter med hovedstrømmen av dansk frisinn.

At Da dyen gik amok er tematisk orientert, betyr ikke at nedslaget eller utvalget er avgrenset. Fra det erotiske melodramaet under dansk stumfilms gullalder trekker Birkvad fram seksualitetsskildringer i en rekke genre; fra folkekomedier, noir-inspirerte drama og romantiske komedier til ungdomsfilm, sex-komedier og nybølgeinspirert kunstfilm. Her tematiseres seksualiteten enten den kun antydes og klippes vekk fra – i tråd med den klassiske filmfortellingens konvensjoner, eller den stilles til skue som hetero- eller homofil praksis. Pornografiske skildringer har sin plass der disse er integrert i filmfortellingen, eksempelvis i Jeg - en kvinde (Ahlberg, 1965) eller Mazurka på sengekanten (Hilbard, 1970) og påfølgende sengekantfilmer.

Forskningsarbeidet baserer seg på en nærlesning av hele 250 filmer. I bokens ni kapitler går Birkvad i dyden på et tjuetalls titler. Øvrige titler inngår i de mer syntetiserende deler hvor hovedtrekkene i epoken skrives fram gjennom de genrer og regissørkataloger som Birkvad mener best belyser sentrale tendenser og opposisjoner i framstillinger av seksualitet i en gitt epoke. Med interesse for ideer og forestillinger seksualitet som fiksjonsfilmene formidler, vektlegger Birkvad handlingstråden i en form for «analytisk parafrasering» (s. 511). Denne bygges ut gjennom kultur- og mentalitetshistoriske bidrag som seksualitets- og moraldebatt, herunder debatter om sensur i dansk og internasjonal film.

Selv om vi snakker om en historie som stekker seg over 70 år fra 1910-1980 (med et sluttkapittel som fører tendensene fram mot 2019), framstår det forhold at Danmark i 1969 som det første land i verden legaliserer pornografi og avskaffer voksensensuren, som prosjektets fremste beveggrunn. Gitt hvordan dansk (og svensk) frigjorthet på det seksuelle område nådde internasjonal berømmelse samt den frie seksualitetens plass i nyere dansk kulturhistore, undrer Birkvad seg på at det ikke er skrevet mer om erotik og sex i dansk film – i alle fall fra akademisk hold. Boken bidrar til å tette et kunnskapshull og da gjennom å undersøke filmutvalget opp mot «grunnfortællingen om danskernes frisind» supplert med de undersøkelser av de faktorer som reviderer og motsier denne fortellingen (s. 701). Boken er på denne måten langt fra noen entydig feiring av frisinnet, samtidig som den seksuelle frigjøringen knyttes til framskritt og nødvendighet. Grunnfortellingen og det danske frisinn forstås her som konsekvens av det moderne gjennombrudd. For Birkvad er innflytelsen til tenkere som Grundtvig og Georg Brandes med sine argumenter til fordel for frihet og livsfylde helt sentrale om en vil forstå det danske frisinnets mentalitetshistorie. Og han peker også på den norske historikeren Bodil Stenseth som argumenterer for en form for seksuell revolusjon i Danmark knyttet til seksualopplysning omkring 1790 (s. 37). Det grenseoverskridende skrives slik fram som en dansk kjerneverdi, samtidig som frisinnet er selve den danske dyd.

Når da Birkvad tar i bruk tittelen på Sven Methlings erotiske komedie Dyden går amok fra 1966 for å beskrive sitt prosjekt, er det likevel kritikken av frisinnet som settes tydeligst i førersetet. Etter et 1960-tall hvor grensene for skildring av sex og nakenhet hadde vært utfordret og debattert ikke minst i en filmkunstnerisk sammenheng (og med Ingmar Bergman som et av forbildene), brytes nye barrierer etter 1970. Her er det at dyden, ifølge Birkvad, går amok i form av grenseoverskridelser. Incestforbudet ble med støtte hos Freud søkt bekjempet i kulturradikale kretser med særlig kraft dette tiåret. Modernisten Christian Braad Thomsen var av dem som i sine filmer, og mest uttalt i dokumentarfilmen Den man elsker (1980), kritiserte incesttabuet. Det var helt konkret snakk om kjærligheten mellom foreldre og barn som burde kunne komme seksuelt til uttrykk. Til tross for kritiske innvendinger velger Birkvad å fastholde regissørens filmkunstneriske bidrag og dokumenterer, bl.a ved å sitere Suzanne Brøgger, hvordan et positivt syn på sex mellom foreldre og barn var en del av tidsånden. Her var samtidig Brøgger på kollisjonskurs med den nye kvinnebevegelsen som gjennom hele 1970-tallet ifølge Birkvad, representerte den seksualt overskridende filmens tydeligste opposisjon.

Da dyden gik amok viker heller ikke unna når det gjelder filminnspillingen som potensielt seksuelt frirom for menn i maktposisjon. Da komiker Sofie Linde tok bladet fra munnen om seksuell trakassering i underholdningsbransjen høsten 2020, ble hendelsen omtalt som den endelige starten på #metoo i Danmark. Men den nye danske filmhistorien minner oss på at #metoo også hadde en mer umiddelbare konsekvens i og med en dokumentarfilm (og artikkelserie) som våren 2018 tok for seg syttitallets feirede danske ungdomsfilmproduksjonen, og det misbruk av de unge skuespillere som, under dekke av å skulle skape gode samarbeidsforhold, foregikk på enkelte av disse produksjonene.

I sitt avsluttende essay vier Birkvad tid til det han benevner som moralske anfektelser overfor den frie seksualitet hos flere av de senere tiårs fremste danske filmskapere. Skildringen av sex framstår fortsatt som frisinnet og i høy grad grenseoverskridende, f.eks. hos en Lars von Trier og andre dogmeregissører. Men en livsbejande, frigjørende kraft representerer det seksuelle begjær i fri utfoldelse ikke lengre. Heller framstår seksualiteten ambivalent, mørk og faretruende. Den tvetydighet som denne historien om dyden (= frisinnet) i dansk film søker å fastholde, samles i en avsluttende analyse av Nymphomaniac (von Trier 2014) der en voldsutsatt og seksuelt aktiv, for ikke å si altetende, kvinne (Charlotte Gainsbourg) som også har mistet lysten, forteller fra sitt liv til den jomfruelige redningsmann (Stellan Skarsgård). Når hun til slutt skyter han idet han vil nærme seg henne seksuelt, får dyden, i overført betydning, et skudd for baugen. Det danske frisinn utforskes og avkles samtidig som vi fascineres og Birkvad velger å betegne regissøren som både moralist og predikant, i forkledning (s.734).

Selv gjør Birkvad med denne imponerende omfangsrike, nyanserte og sobert illustrerte framstilling av seksualiteten i dansk filmhistorie det han kan for å trekke vekk enhver forkledning og løfte fram seksualitetens tilstedeværelse i dansk filmkultur. Mens svenskene fulgte danskene hakk i hel og opphevde voksensensuren i 1972, beholdt Norge denne sensurinstansen helt til 2004 da pornografien hadde mistet mye av sin aura som kulturradikal frigjøring. At det er langt mellom de overskridende skildringer av sex i norsk film, betyr likevel ikke at historien om sex ikke er verdt å fortelle, i alle fall om en legger Birkvads brede interesse til grunn.

Skulle jeg ha ett ankepunkt mot denne historieboken, så handler den nettopp om bredden. Jeg spør meg om historien kunne vært fortalt med større grad av syntetisering, færre eksempler og perspektiver. Det medrivende og bilderike språket gir samtidig fortellingen et driv som minsker den utfordring som omfanget representerer. Omfanget er da heller ikke noe problem så lenge forlaget følger opp og prissetter boken, online eller i trykt utgave, slik at den blir tatt inn på pensumlister, og blir lest så bredt som den fortjener!