En pandemi utfordrer hele samfunnet, også forskningen. Samtidig vet vi at forskning er veien ut av pandemien, noe som er tydeliggjort gjennom utviklingen av vaksiner på rekordtid. Hva kan så medieforskningen bidra med i helsekrisen som har rammet hele verden? Vi vil trekke frem tre områder fra medie- og kommunikasjonsforskningen som er særlig relevante i en pandemi: Studier av krisekommunikasjon og politisk kommunikasjon, journalistikk og mediedekning, og publikumsstudier.

Forskning på krisekommunikasjon og politisk kommunikasjon kan si noe om hvordan både helse- og politiske myndigheter kan og bør kommunisere når pandemien slår til. Krisekommunikasjon under covid-19-pandemien har vært svært krevende helt fra starten fordi man hadde lite kunnskap om viruset, om hvor syke folk ble og hvilke tiltak som fungerte. Samtidig ba myndighetene folk om å endre atferd på svært inngripende vis og delta i dugnaden. Fra forskning på krisekommunikasjon vet vi at folk vil stole mer på myndighetene dersom man forteller hva man ikke vet, hva man er usikre på og hva man ennå ikke kan måle, og det er særlig tre elementer som kjennetegner god krisekommunikasjon fra myndighetene (Falkheimer og Eide , 2018: 112): 1) Reager raskt – forklar hva som har skjedd. Ta kontroll før rykter og spekulasjoner sprer seg. 2) Vær konsistent – beskjeder fra organisasjonen bør ikke motsi hverandre. 3) Vær åpen – vær tilgjengelig og åpen på hva organisasjonen vet og ikke vet. I Norge har det vist seg at komplekse regler som endres ofte er utfordrende i pandemi-håndteringen, også for statsminister Erna Solberg.

Mediedekningen er et annet felt hvor medieforskningen har lange tradisjoner, bl.a. forskning på hvilke nyhetssaker som blir dekket, hvordan saker blir fremstilt, og hvem som kommer til orde. Det er gjort flere studier som viser at helsejournalistikken utgjør en viktig del av medienes innhold, og hvordan den preges av «biomedialisering» (Hallin, Figenschou og Thorbjørnsrud, 2020). Tidligere forskning på pandemier har videre vist at nyhetsmediene har en tendens til å dekke pandemier på alarmistiske måter og med lite kritikk av myndighetene (Hornmoen, 2011). En studie av kommentarstoffet under svineinfluensautbruddet i 2009 viste derimot at tekstene hadde en rekke konstruktive funksjoner og at de fremsto som reflekterende, velbegrunnede og perspektivrike (Bjørkdahl, 2016). Mye tyder på at denne pandemien har blitt dekket med et mer nøkternt språk og med mer åpenhet om usikkerhet i håndteringen av pandemien (Kalsnes & Skogerbø, 2021). Det kan gi borgere større tillit til tiltakene, myndighetenes håndtering og medienes rapportering av pandemien. Men journalistikken står overfor vanskelig valg og fortolkning av forskning som knapt nok har vært fagfellevurdert – og av og til kan det går galt, slik det skjedde i NRKs Debatten, da andeler ble feilaktig presentert som prosenttall. Og selvsagt har det oppstått mange debatter om medieperspektiver i koronaåret. Kjersti Torbjørnsrud har minnet journalister på at de må bruke såkalte «preprints» – forskning som ikke er fagfellevurdert – med stor varsomhet. Helle Sjøvaag har også stilt spørsmålstegn ved journalisters evne til å forstå forskning, og oppfordret journalister til å ta mastergrad.

Publikumsstudier er det tredje forskningsområdet vi vil fremheve som særlig relevant i denne sammenhengen. Verdens Helseorganisasjon har kalt covid-19-pandemien en infodemi – en tsunami av mer eller mindre pålitelig informasjon, desinformasjon, rykter og konspirasjonsteori. Forskning på publikums medie- og informasjonsvaner kan si noe om hvordan publikum holder seg, oppdatert på og bruker nyheter under en helsekrise. I samfunn hvor befolkningen har lav tillit til nyhetene og myndighetene, høy polarisering og svak offentlig kringkaster, for å nevne noen av kriteriene, er befolkningen mindre resistente mot desinformasjon (Humprecht, Esser & Van Aelst, 2020). Det er også en kontinuerlig utfordring for helsemyndighetene hvordan de skal nå ulike grupper i samfunnet. Mer forskning trengs for å få innsikt i hvordan informasjon om korona blir lest og fortolket i en norsk kontekst.

For å få bedre innsikt i hvilke grad offentlige myndigheter har lykkes i sin krisekommunikasjon, hva som kjennetegner norske mediers dekning av den pågående pandemien og hva som kjennetegner publikums forståelse og tillit trengs det mer forskning, og det er med stor glede vi ser at prosjekter fra det medievitenskapelige miljøet i Norge har fått bevilgninger gjennom Forskningsrådets utlysninger. Blant annet finner vi Øyvind Ihlens to prosjekter «Pandemic Rhetoric: Risk Communication Strategies in a Changed Media Landscape» (PAR) som utføres i samarbeid med forskere ved Universitetet i Bergen, Roskilde Universitet og Örebro universitet, og «Pandemic Rhetoric, Trust and Social Media: Risk Communication, Strategies and Public Reactions in a Changing Media Landscape» (PAR-TS) der ISF, SINTEF, NRK, Folkehelseinstituttet, Redaktørforeningen og Opinionen er med som partnere. I prosjektene belyses viktige problemstillinger knyttet til de strukturelle forutsetningene og utfordringene ved krisekommunikasjon i et komplekst og hybrid medielandskap preget av et stort mangfold av aktører og kanaler, samt hvordan tillit spiller inn som en viktig faktor for effektiv kommunikasjon. Brita Ytre-Arne er prosjektleder ved et prosjekt som utføres ved Universitetet i Bergen som har fått bevilgning gjennom SAMRISK-programmet. «Media Use in Crisis Situations: Resolving Information Paradoxes, Comparing Climate Change and the COVID-19 Pandemic» tar et brukerperspektiv og utforsker mediebruk i lys av Covid-19 og klimaendringene. Mona K. Solvoll, førsteamanuensis ved BI, lykkes i å få støtte gjennom Forskningsrådets utlysning rettet mot covid-19-pandemiens konsekvenser for økonomi og arbeidsliv. I prosjektet «Media Innovation Through the Corona Crisis (MICC) - how news media can build and implement innovation ability» skal forskere fra BI, Høyskolen Kristiania og OsloMet belyse hvordan nyhetsmediene gjennom innovasjon kan skape merverdi for seg selv, for annonsørene, for publikum og for samfunnet generelt. Vi regner også med at det vil være flere medievitenskapelige prosjekter som ser dagens lys når årets bevilgninger annonseres. Som redaktører håper vi selvsagt at forskere tilknyttet prosjekter om korona også anerkjenner viktigheten av å formidle funn i en norsk kontekst, og gjerne i et open access tidsskrift som Norsk medietidsskrift der forskere, studenter og offentligheten generelt får gratis tilgang til viktige forskningsfunn.

For å gjennomføre store, ambisiøse prosjekter er vi som forskere avhengig av å få støtte fra eksterne kilder. Heldigvis er det også mulig å gjøre mindre, men viktige studier med mer beskjedne midler eller i vår egen forskningstid. I denne utgaven av Norsk medietidsskrift har vi gleden av å presentere to studier som belyser koronapandemien fra vidt ulike vinkler. Mens den ene artikkelen undersøker medialiseringen av gudstjenester i ulike nettformater, fremtvunget av pandemien, undersøker den andre artikkelen fire ulike diskurser innen helsejournalistikken hos VG og Dagbladet: forskningsformidlingen, forbrukerveiledningen, samfunnsanalysen og sykdomsfortellingen. I artikkelen «Kirker, korona og nettbaserte gudstjenester» undersøker Hans-Olav Hodøl, Roy Emanuelsen og Geir Christian Johannessen hvordan religiøse organisasjoner endret sin mediepraksis, blant annet gjennom nettbaserte gudstjenester og nye distribusjonskanaler. Funnene fra undersøkelsen viser at kirker og menigheter har tatt i bruk digitale kanaler i stort monn, særlig Facebook. Gudstjenester, konserter og andre former for samlinger kan også fungere på nett, og mange av informantene gir uttrykk for at de ønsker å fortsette med denne praksisen i fremtiden. En viktig begrunnelse for dette er at de opplever å ha kommet i kontakt med et nytt publikum som ellers i liten grad har benyttet seg av kirkenes tilbud. Yngve Hågvar argumenterer i sin artikkel «Fire diskurser om korona» at koronadekningen har vært så omfattende at det har «blitt mer av alt», også diskurser som ellers blir marginalisert, og at nyhetsterskelen for personlige sykdomshistorier blitt senket. Hågvar bruker anerkjente helsediskurser i mediedekningen for å analysere VG og Dagbladets koronadekning: den biomedisinske diskursen, forbrukerdiskursen, samfunnsdiskursen og erfaringsdiskursen.

For den som lei av å lese om korona og pandemi, kan du også i dette nummeret av Norsk medietidsskrift lese en rekke tekster om andre temaer. Eva Bakøys artikkel Filmens grå eminenser: distributørene er en historisk analyse av hvordan filmdistribusjonsbransjen har utviklet seg i Norge og hvilke utfordringer de står overfor i dag. Anne Gjeldsvik har skrevet teksten Filmforskerens metoder: Å se og skrive, hvor hun reflekterer rundt spørsmålet om «gamle metoder fremdeles er gode metoder»? Lars Nyre har intervjuet Anna De Liddo om tilnærminger til design gjennom kollektiv intelligens i lys av John Deweys idealer om den offentlige sfære. Nummeret inneholder også kommentaren Trust for sale: a critical reading of the Norwegian National Strategy for AI som er skrevet av Christopher Wilson, Kayla Holderbein og Steffen Krüger. De setter de et kritisk søkelys på den norske strategien for kunstig intelligens og hvordan kontroll over data har blitt den nye oljen. Vi kan også tilby to bokanmeldelser. Svein Brurås har anmeldt Helle Sjøvaags bok Journalistikkens problem. Demokrati, økonomi og teknologi (2020), som blir beskrevet som tettpakket og med få pustepauser for leseren, men også «solid og forskningsbasert, tillitvekkende og aktuelt. Innholdet favner bredt, og Helle Sjøvaag viser en imponerende oversikt over og innsikt i de politiske, økonomiske og teknologiske vilkårene som moderne nyhetsmedier arbeider under.» Anne Marit Myrstad har anmeldt Søren Birkvads bok Da dyden gik amok. Seksualitet, køn og kærlighed i dansk film 1910 - 1980 (2020), en bok som rett og slett beskriver dansk films historie: «Som tittelen røper, er dette samtidig en tematisk fokusert historie, en historie som tar for seg seksualitetskildringer, og der kjønn og kjærlighet tematiseres der dette har relevans for framstillingen av sex og begjær.»

God lesning!