Innsiktsfullt og tettpakket

Denne boka handler om en gammel og klassisk problemstilling, nemlig forholdet mellom nyhetsmedienes ideelle og kommersielle målsettinger. Samtidig som journalistikken spiller en nøkkelrolle i demokratiske samfunn, skal den skape størst mulig overskudd for private medieeiere. Boka kommer ikke med noen ny og genial løsning på dette problemet, faktisk har det ingen løsning, noe forfatteren selv konstaterer på bokas siste side. Men vi må anerkjenne og forstå problemet. Boka gir en innsiktsfull og grundig fremstilling av de politiske, økonomiske og teknologiske realiteter som omgir journalistikken – eller rettere sagt: som er en del av journalistikken i dag.

Boka favner bredt. Forfatteren har mye på hjertet, kanskje i meste laget for en bok på rundt 140 sider. Teksten er tettpakket, her er ikke mange pustepauser for leseren. Det pedagogiske er ikke helt på høyde med det akademiske. Men innholdet er solid. Helle Sjøvaag viser at hun har stor innsikt i og bred oversikt over de vilkår og forutsetninger som styrer dagens journalistikk.

I et innledende kapittel beskriver Sjøvaag journalistikkens dilemma – eller som hun sier: journalistikkens problem – på en treffende og velformulert måte. Problemet handler om forholdet mellom inntekter og samfunnsoppdrag. «Ikke glem at mediene er private bedrifter. Og ikke døm dem for det heller, for det er helt nødvendig for demokratiet», skriver forfatteren.

Deretter kommer fem kapitler som drøfter journalistikkens samfunnsrolle fra ulike perspektiver. I det første av disse hovedkapitlene redegjør forfatteren for journalistikkens samfunnsoppdrag og dets forankring i politisk filosofi. Sjøvaag bruker ikke tid på å diskutere om pressen har et samfunnsoppdrag, men slutter seg til en forståelse av dette som vi i dag finner ikke bare i mediene selv, men som er rotfestet både i jussen og politikken. Sjøvaag forklarer hvordan ideen om samfunnsoppdraget har røtter i klassisk liberal filosofi og demokratiteori. Hun diskuterer kontraktteori og maktbalanse, og knytter seg til opplysningstidens ytringsfrihetsfilosofer og til Habermas sin diskursteori. Å lese dette kapitlet vil være en fin utfordring for mediefolk som stadig henviser til sitt samfunnsoppdrag, men som synes å definere dette til å være det de til enhver tid holder på med. Jeg oppfatter dette kapitlet i Sjøvaags bok som noe av det beste som er skrevet om medienes samfunnsoppdrag i vårt land de senere år. Her er riktignok ingen drøfting eller kritikk av hvordan mediene ivaretar sitt samfunnsoppdrag, men det er heller ikke formålet med teksten.

Kapittel 2 om «Journalistens rolle» fremhever betydningen av autonomi og uavhengighet. Sjøvaag peker på at journalistene befinner seg «i en evig profesjonaliseringsprosess», som blant annet består i å synliggjøre avisenes viktigste funksjoner, men som også handler om grensedragninger mot andre profesjoner og publiseringsformer. Slik har det vært før, og slik er det i dag. «Boundary work» – grensearbeid om du vil – dreier seg ifølge Sjøvaag om retten til å forvalte autoriteten som ligger i profesjonsstatusen. Det må opprettholdes «et skille mellom egne produkter og praksiser og utenforliggende produkter og praksiser». Derfor er profesjonsideologien viktig – «journalistikkens arsenal av selvfremmende argumenter» som hun skriver.

I lys av dette stusser jeg litt over omtalen av en av de viktigste boundary-markeringer i journalistikken de senere år, nemlig overfor innholdsmarkedsføring. På dette punkt er ikke presisjonen like stor som ellers i boka. Her står avisene ifølge forfatteren i fare for å blande sammen «demokratisk motivert journalistikk» og «økonomisk motivert journalistikk». Men content marketing er jo ifølge journalist-ideologien nettopp ikke journalistikk, det er markedsføring. Et annet sted blir innholdsmarkedsføring omtalt som en av de «lave» journalistiske sjangrene sammen med livsstilsjournalistikk og reisejournalistikk. Denne beskrivelsen vil nok ikke nyhetsmediene selv akseptere. De prøver på mange måter å markere innholdsmarkedsføring ikke er journalistikk. – Om grensedragningen på dette punkt har vært vellykket, er en annen sak.

Kapittel 3 er viet nyheter. Dette er et relativt kort kapittel som sveiper over veldig mye. Her får vi en konsentrert gjengivelse av journalist-lærebøkenes innføring i nyhetsproduksjon; her er en gjennomgang av klassiske innholdsstudier fra Gans, Galtung & Ruge og andre, og her gjengis nyere studier av nyhetsverdier (eller nyhetskriterier), blant annet forfatterens egne studier av den norske avisfloraen. I dette kapitlet er det også funnet plass til en omtale av et annet stort tema i medievitenskapen, nemlig medialiseringen av samfunnet – og vi får en presentasjon av Olof Petersons journalisme-modell, som har vært populær blant mange medieforskere. Jeg synes nok Sjøvaag trekker denne modellen litt langt når hun skriver: «Derfor ser journalistene det som sin jobb å passe på at kildene ikke får direkte adgang til borgerne». Om slike holdninger noen gang har eksistert, så er det nok ikke mange journalister i dag som vil vedkjenne seg et slikt syn.

Kapittel 4 har tittelen «Journalistikk og teknologi». Det starter med en poengtert og god fremstilling av digitaliseringens konsekvenser for journalistikken. Forfatteren gir en statusrapport om hvor langt det norske medielandskapet er kommet med tanke på teknologisk utvikling og innovasjon, digitalisering og papirmedienes død. Hun viser hvordan digitaliseringen har påvirket eierskapet i mediene, og dermed hvordan teknologi og økonomi spiller sammen. Omtalen av forhandlingene mellom staten og tv-selskapene om konsesjonsvilkårene tror jeg boka hadde tjent på å droppe. Videre skriver Sjøvaag om såkalte «affordances», altså egenskaper ved digitaliseringen som gir nye muligheter og som endrer journalistikken på en rekke måter. Mediene er teknologi, selvsagt i tillegg til mye annet, og Sjøvaag viser hvordan digitaliseringen har endret nyhetsproduksjon og journalistisk praksis, ressursbruk og inntektsstrømmer, og ikke minst brukerkontakt og brukerkunnskap. Hun drøfter om Internett er en såkalt disruptiv teknologi som vil erstatte gamle teknologier fullstendig, og hun viser hvordan konvergenstanken har endret mediebedriftene.

Kapittel 5 er viet «Journalistikkens økonomi». Som boka for øvrig er også dette kapitlet grundig, bredt og informativt, men også informasjonstungt og tettpakket. Sjøvaag tar i dette kapitlet opp høyst aktuelle spørsmål som omhandler kjernen i hele boka: Forholdet mellom marked og demokrati, altså «journalistikkens problem». Ansvaret for å oppfylle medienes demokratiske rolle er gitt til private, kommersielle virksomheter som drives av økonomiske målsettinger. Kapitlet gir en innføring i grunnleggende medieøkonomi, og her er drøftinger av medieeierskap, ulike mediemarkeder, pressestøtte og statlig regulering av mediene.

Det er mye som skal gjennomgås i denne boka. Innholdet er solid og forskningsbasert, tillitvekkende og aktuelt. Innholdet favner bredt, og Helle Sjøvaag viser en imponerende oversikt over og innsikt i de politiske, økonomiske og teknologiske vilkårene som moderne nyhetsmedier arbeider under. Hun skriver presist og nyansert, men ikke fengende, og heller ikke så veldig pedagogisk. Poengene og resonnementene rulles ut relativt massivt og tettpakket. Skrivestilen er effektiv, men krevende for leseren. Overgangene er tette, her er få pustehull. Oppsummeringene etter hvert kapittel er ikke en oppsummering av hovedpunkter, men like mye en fortsettelse av teksten foran. Jeg tror kanskje boka ville tjent på å fremheve en overordnet hovedtanke i hvert kapittel, som kunne bidratt til fokusering og prioritering i strømmen av gode og viktige poenger.

For journalist- og medieutdanningene er dette en god bok, men den krever et visst modenhetsnivå hos studentene. For mediefolk vil boka gi nyttig kunnskap både om det mye omtalte «samfunnsoppdraget» og om hvilke andre eksterne forhold som påvirker og styrer arbeidet i redaksjonene. For andre lesere vil boka gi forståelse av hvorfor journalistikken i dag er som den er.