Fin balansegang mellom overblikk og ny innsikt

Hva er digital journalistikk? Hvor stammer dette forskningsfeltet fra? Hva er de sentrale studieobjektene? Hvilke teorier bygger forskningen på? Hvilke metoder anvendes? Hva er feltets normative fundament? Og hvilken fremtid har det?

Dette er spørsmål Steen Steensen og Oscar Westlund har satt seg fore å svare på i sin nye bok What is Digital Journalism? Boken er beregnet på forskere, PhD-kandidater og masterstudenter, og for alle oss som synes det kan være vanskelig å få oversikt over alt som hører til under overskriften «digital journalism», er dette er kjærkommen bok. Feltet digital journalistikk har vokst frem i en tid hvor etablerte journalistiske grenseoppganger ikke lenger gjelder og hvor landskapet må tegnes på nytt. På en leservennlig måte tar Steensen og Westlund oss gjennom utviklingen og etableringen av dette fagfeltet. Forfatterne argumenterer for at det er viktig å anse digital journalistikk som et eget forskningsfelt, og ikke som et underfelt til journalistikkstudier. Grunnen til det, skriver de, er at feltet da kan utvikle seg fritt, uten å måtte ta hensyn til allerede etablerte praksiser. Digital journalistikk handler i tillegg også om noe mer enn bare journalistikk. Det handler om forholdet mellom nyheter, digitalisering og ulike samfunnsmessige aktører – og om spørsmål knyttet til økonomi, teknologi, sosiologi, kultur, språk, psykologi og journalistikkens filosofi.

Digital journalistikk har altså vokst frem som et relativt omfattende fagfelt, og for å svare på hva digital journalistikk er, er boken basert på en gjennomgang av artiklene som er publisert i tidsskriftet Digital Journalism, fra 2013 til 2019. Ifølge forfatterne er Digital Journalism en viktig arena som har bidratt til å forme fagfeltet, og en analyse av det som er publisert i tidsskriftet kan dermed gi verdifulle innsikter. Å ta utgangspunkt i ett tidsskrift når man setter seg fore å si noe om hva et fagfelt er, kan imidlertid også fremstå som litt snevert. Spørsmål som umiddelbart dukket opp hos meg var; finnes det ikke studier relatert til digital journalistikk i andre tidsskrifter som det også er verdt å nevne? Og hva med all forskningen på digital journalistikk som fant sted før 2013? Er det ikke rimelig å anta at fagfeltet ser annerledes ut nå, mellom 2013 og 2019, enn hva det gjorde da de første studiene av digital journalistikk kom? Både teksten selv og referanselisten avslører imidlertid at forfatterne også har tenkt på dette. De supplerer gjennomgangen av studiene publisert i Digital Journalism med argumenter, forklaringer og innsikt hentet fra andre kilder, publisert også før 2013, og på den måten fremstår boken mer nyansert enn hva man først kunne få inntrykk av.

Boken er delt i 8 kapitler, som hver tar for seg ett aspekt ved studier av digital journalistikk. De to første kapitlene tar for seg fagfeltets premisser, utvikling, debatter og definisjoner. I kapittel 1 trekker Steensen og Westlund blant annet frem Cambridge Analytica-skandalen, og peker på implikasjonene nye globale plattformselskaper har hatt for journalistikken. De argumenterer for at fremveksten av disse selskapene blant annet har ført til endringer i etablerte forretningsmodeller, til økt fokus på brukerdata og publikumsmålinger, til endringer i distribusjonsmønstre, og til en økt sårbarhet for manipulering av journalistikken. I tillegg har det også ført til en forvirring knyttet til hvilken rolle ulike aktører spiller i produksjon og distribusjon av nyheter – og bidratt til et skille mellom journalistikk og nyheter. Disse strukturelle endringene, hevder forfatterne, danner et viktig utgangspunkt for fagfeltet digital journalistikk.

I kapittel 2 ser forfatterne på fagfeltets fremvekst, og på hvordan det relaterer seg til digital journalistikk som praksis. Gjenspeiles endringene som skjer i journalistikksektoren også i forskningen på digital journalistikk? Er forskere og praktikere opptatt av de samme spørsmålene? Fenomenene som er gjenstand for analyse i forskningen på digital journalistikk er i stadig endring, og forholdet mellom endringer på samfunnsnivå, endringer i sektoren og forskningen er dermed sentralt.

Kapittel 3 og 4 er viet temaene «teknologi» og «plattform», som er de som oftest dukker opp i artiklene publisert i Digital Journalism. Kapittel 3 tar for seg studiene omhandlende teknologi, og da spesielt datajournalistikk, publikumsmålinger og bruk av algoritmer i innholdsproduksjon. Kapittel 4 tar på sin side for seg plattformer, og «plattform» må i denne sammenheng forstås som måten digital journalistikk distribueres på. Forfatterne gjør et analytisk skille mellom «plattformer», i betydningen sosiale medier og søkemotorer, og «digitale enheter», i betydningen smarttelefoner, nettbrett og lignende. Dette skillet mellom ulike verktøy for distribusjon av innhold fremstår som både fruktbart og klargjørende, da begrepene ellers ser ut til å brukes om hverandre. Forfatternes gjennomgang av artiklene publisert i Digital Journalism viser at mange av studiene som faller inn under temaene tar for seg bestemte forhold mellom aktør og teknologi, som for eksempel hvordan journalister bruker Twitter i sitt daglige virke. Færre studier tar imidlertid for seg teknologiene i seg selv og hvilke handlingsmuligheter de tilbyr, eller hvordan innholdsprodusenter anvender plattformer og digitale enheter og hvilke konsekvenser det har for hvordan publikum tilegner seg nyheter. Forfatterne etterlyser derfor mer holistiske studier, som tar opp i seg både aktører, teknologi, publikum og mulige handlinger, og forholdet mellom disse.

Kapittel 5, 6 og 7 tar for seg henholdsvis teorier som benyttes i fagfeltet, underliggende normative antakelser, og metodene som anvendes. Kapittel 5 viser at det i forskning på digital journalistikk anvendes en rekke ulike teoretiske tilnærminger, blant annet institusjonsteori, feltteori, teknologisk determinisme, affordance-teori, aktør-nettverksteori, demokratiteori, diffusjonsteori og kritisk teori. Forfatterne argumenterer imidlertid for at feltet preges av en form for stiavhengighet, hvor perspektiver fra sosiologi og statsvitenskap anvendes oftest, mens teorier som stammer fra humaniora og informatikk og informasjonsvitenskap er mindre fremtredende. Dette kan, ifølge forfatterne, føre til at viktige perspektiver feltet kan dra nytte av, ikke kommer til uttrykk.

I kapittel 6 blir feltets underliggende antakelser, og spesielt feltets normative posisjoner, diskutert. Forfatterne hevder blant annet at forskningen på digital journalistikk ofte drives av teknologisk optimisme og det de kaller «pro-innovation bias». Forskere i feltet har lett for å analysere det som endrer seg, men Steensen og Westlund tar til orde for at man heller ikke må glemme det som ikke endrer seg.

Også metodisk fremstår studier av digital journalistikk mangfoldig. Fagfeltet preges av både av innholdsanalyser, surveys, casestudier, etnografi og regresjonsanalyser, for å nevne noen. I kapittel 7 tar Steensen og Westlund spesielt for seg hvordan nye datastyrte metoder har vokst frem, for eksempel relatert til automatiserte innholdsanalyser og nettverksanalyser. Forfatterne argumenterer imidlertid for at slike metoder til dels er akkompagnert av et epistemologisk utgangspunkt som hevder at «jo mer data, jo bedre», og advarer mot at det er tilgjengelig data som styrer hvilke forskningsspørsmål som stilles, og ikke motsatt.

Bokens siste kapittel, kapittel 8, avslutter med et avsnitt om hvilken retning fagfeltet bør ta, og forfatterne kommer med fem anbefalinger for videre forskning på digital journalistikk. Blant annet tar de til orde for å bremse ned forskningsaktiviteten, og oppfordrer forskere til å gå mer i bredden og dybden på det de studerer. Avslutningsvis argumenterer Steensen og Westlund for at i en tid hvor mye av det som har preget journalistikkforskningen må redefineres og rekonstrueres, er det viktig at mange ulike stemmer kommer til orde – både i sektoren og i fagfeltet.

Et av bokens formål er å sette fokus på hva slags kunnskap studier av digital journalistikk bringer med seg, og således bidra til forståelsen av hva digital journalistikk er. En utfordring med å skrive en bok basert på en litteraturgjennomgang, er å engasjere leseren gjennom hele teksten. Det krever at forfatterne gir oss ny innsikt underveis, ser linjer, perspektiver og sammenhenger i litteraturen som omtales og presenterer oss for motsetninger og mangler ved eksisterende forskning. Forfatterne kunne med fordel av og til presentert argumentene sine enda tydeligere, men etter min mening klarer forfatterne denne relativt vanskelige balansegangen mellom å gi leseren et overblikk og samtidig presentere ny og interessant innsikt på en fin måte. Kapitlene er strukturert slik at leseren både får introduksjon til temaet kapittelet omhandler, og en oversikt over litteraturen på feltet mer spesifikt. Dette gjør at man som leser ikke bare får oversikt over og kjennskap til litteraturen, men man sitter også igjen med følelsen av å ha tilegnet seg ny kunnskap om fenomenene som omtales.