Ujevn artikkelsamling med gode enkeltbidrag

Betydningen av datavisualisering i samfunnet er et viktig tema som fortjener mer oppmerksomhet fra medieforskere. Å forstå hva data forteller oss ved hjelp av visuelle virkemidler er viktigere en noen gang. Klimakrise, økende ulikhet og meningsmålinger er temaer som det er vanskelig å få grep på uten visuelle virkemidler som diagrammer, tidslinjer og kart. Datavisualiseringer fremhever meningsfulle sammenhenger i data, noe som kan støtte en opplyst debatt, gi gode politiske beslutninger og føre til utvikling. Med dette som bakgrunn synes jeg det er flott at bokprosjektet Data Visualization in Society er gjennomført og med et eksplisitt ønske om å nå et bredt publikum interessert i den økte betydningen av datavisualisering.

Hovedgrepet redaktørene Helen Kennedy og Martin Engebretsen tar for å ordne bidragene i boka er å organisere dem etter om de tar for seg epistemologiske, semiotiske eller politiske dimensjoner av datavisualisering som fenomen. Denne oppdelingen styrkes av tre innledende kapitler som forsøker å ramme inn forståelsen av disse dimensjonene teoretisk og konseptuelt. Dette er en ganske ryddig struktur og innebærer et hederlig forsøk på å gi helhet til en bunke med tekster som mer eller mindre handler om «noe med datavisualisering og samfunn». Dessverre synes jeg det er svake og implisitte koblinger mellom de innledende konseptuelle tekstene og kapitlene de er søkt å organisere. Hovedgrepet blir dermed litt overfladisk. En mulig grunn til dette, noe som kanskje har vært en utfordring for forfatterne av innrammingskapitlene, er at altfor mange av kapitlene i boka ikke gir tydelige kunnskapsbidrag til en faglig diskusjon eller til en bestemt praksis. Det må derfor ha vært vanskelig å se hvordan kapitlene passer inn i forhold til å belyse dimensjonen de blir organisert innunder eller til helheten i antologien.

Jeg tror hovedgrunnen til denne gjennomgående mangelen på faglig kontekst er at flere av kapitlene i boka fremstår som ikke helt ferdige. Med dette som bakgrunn har jeg slitt med å finne en god strategi for å skrive denne bokanmeldelsen. Etter en del tankevirksomhet har jeg landet på en konstruktiv og ikke minst plassbesparende tilnærming. Jeg velger å fremheve kapitlene jeg tenker er gode bidrag slik de står. Dette vil være til god hjelp for medieforskere som er interessert i datavisualisering som studieobjekt, som har denne boka på radaren, og som har begrenset med tid til rådighet.

I del en gjøres det et forsøk på å ramme inn bidragene i boka ved hjelp av tre tekster som hver for seg tar opp dimensjonene, epistemologi, semiotikk og politikk. Fra denne delen vil jeg fremheve en god operasjonalisering av sosialsemiotikk for studier av datavisualisering i samfunnet, skrevet av Giorgia Aiello. Hun beskriver dette som å samle inn, dokumentere og organisere «semiotiske ressurser» (verktøy for å skape mening med datavisualiseringer), observere hvordan disse verktøyene blir brukt i spesifikke historiske, kulturelle og institusjonelle kontekster og å legge til rette for at denne bruken kan bidra til å utvikle nye semiotiske ressurser eller verktøy.

Fra del to, som samler 7 tekster med fokus på datavisualisering som praksis, vil jeg fremheve Salla-Maaria Laaksonen og Juho Pääkkönens bidrag til å forstå kunnskapsproduksjon i «social media analytics», som ifølge dem er å behandle data fra bruk av sosiale medier, med mål om å gi økt forretningsforståelse. Gjennom en studie av denne praksisen i flere konsulentbyråer i Finland kommer de frem til at enkle, tydelige, estetisk tiltalende, men ikke nødvendigvis sannferdige datavisualiseringer har en stor verdi i denne konteksten. Dette innebærer å kunne tilby «kunstferdige åpenbaringer» av sammenhenger i data, med tydelige implikasjoner for kundenes forretningsdrift.

Fra del tre, med 4 kapitler om leseferdighet, læring og datavisualiseringer, vil jeg trekke fram Arlene Archer og Travis Noakes undersøkelse av journalist-studenter som får i oppgave å lage datavisualiseringer for å formidle økonomisk ulikhet mellom bydeler i Cape Town. Studentene skulle lage plakater hvor de visualiserte minst tre tallfestede aspekter av ulikhet. Basert på en analyse av to av plakatene bidrar forfatterne hvordan studentene klarte å konstruere argumenter ved hjelp av de semiotiske ressursene tilgjengelig for dem for å løse denne oppgaven.

I del fire av boka, med 6 kapitler med fokus på semiotiske og estetiske dimensjoner av datavisualisering, utvikler Tuoma Hiippala en presis forståelse av datavisualiseringer som meningsfulle kombinasjoner av tekst, illustrasjoner, fotografier, diagrammer, kart, layout og andre modaliteter. Han legger frem hvordan disse semiotiske ressursene kan kombineres på ulike måter, på ulike flater (canvases) og hvordan de må forstås ved hjelp av ulike typer «ergotisk arbeid» (ergodic work). Hiippala gir med dette en presis beskrivelse av et rammeverk for multimodal analyse av datavisualiseringer, som han så demonstrerer verdien av ved hjelp av å bruke rammeverket til å analysere tre eksempler.

Fra del fem, med 5 kapitler om datavisualsering og ulikhet, vil jeg fremheve to gode bidrag. Først kapitlet av John P. Wihbey m.fl. som rapporterer fra et prosjekt hvor de hadde som mål å visualisere immigrasjonen til USA ved hjelp av data fra folketellinger helt tilbake til 1700 tallet. De velger å bruke årringer i trær som metafor og bygger en algoritme som visualiserer utviklingen over 265 år i tverrsnittet av en trestamme. De gir nøyaktig og etterrettelig beskrivelse av data, metodevalg og gjennomføring av prosjektet, som er et helt tydelig bidrag til datavisualiseringspraksis. Så Anna Berti Suman’s bidrag til det hun kaller mot-kartografi (counter-mapping) som handler om å lage kartene som offisielle myndigheter ikke ønsker å produsere av politiske grunner. Hun bygger artikkelen på eget arbeid i NGO-er opptatt av å avdekke forhold knyttet til «den sydøst-asiatiske disen» som kommer av ulovlig brenning av skog i Indonesia. Hun kommer frem til at slik mot-kartografi kan fylle behov for informasjon og gi både sosial og juridisk etterrettelighet. Bidraget i kapitlet er en utdypet forståelse av betingelsene for at slik mot-kartografi har betydning og effekt i politiske beslutningsprosesser.

Oppsummert synes jeg boka «Data Visualization in Society» fremstår som noe overfladisk organisert og ujevn faglig, men med gode enkeltbidrag.