Praktisk og presist trafikklys for journalister

Boken gjennomgår og forklarer en viktig del av de rettsreglene som journalister må forholde seg til i sin virksomhet, nemlig de reglene som setter grensene for hva som kan publiseres. En stor del av boken handler om de krenkelsene medier kan komme i skade for å begå, særlig ærekrenkelser og krenkelse av privatlivets fred. I tillegg behandles andre rettsregler som har betydning for publisering, slik som opphavsrett og retten til eget bilde.

Hovedforfatter Ellen Lexerød Hovlid er jurist, og arbeider som førsteamanuensis i medierett ved Høgskulen i Volda. Hun har doktorgrad på en avhandling om privatlivets fred, og har i tillegg publisert en rekke artikler om medierettslige emner. Ragna Aarli har skrevet to av bokens kapitler, om rettsregler generelt samt om strafferett. Ragna Aarli er professor i jus ved UiB, og har også i stor grad og på forskjellige måter befattet seg med medierettslige emner. De to forfatterne er blant våre fremste eksperter på det juridiske området som boken handler om.

Forlaget angir at boken særlig henvender seg til journaliststudenter og journalister. Det finnes heller ikke noen eksisterende bok som fremstiller temaene samlet på en slik måte, og boken må fylle et stort behov. I bokens forord forteller Lexerød Hovlid at hun har vært seg bevisst den pedagogiske utfordringen som ligger i å forklare et helt sett av rettsregler til mennesker som ikke har studert juss, uten å bli banal.

Jeg vil fremheve at en av bokens store kvaliteter er at den pedagogiske utfordringen er håndtert på forbilledlig måte. Boken er skrevet i et svært klart og godt språk, med korte og presise setninger. Forfatterne unngår juristenes vanskelige stammespråk og floskler, og forklarer tydelig hva som menes. Når det for eksempel skrives at noe må vurderes «konkret», forklarer man hva som menes med det.

Boken benytter noen enkle pedagogiske grep, som etter mitt syn fungerer godt. Gjennom boken følger vi journalisten Marte Kirkerud, som stadig stiller spørsmål om hva man kan og bør publisere. Hvert kapittel avsluttes med spørsmål til refleksjon og repetisjon, som understreker bokens funksjon som lærebok. I tillegg beskrives reglene som «trafikklys». I noen tilfeller er det klart at publisering ikke kan skje, det er rødt lys. I andre tilfeller er det grønt lys. Gult lys indikerer at fasitsvar ikke foreligger, det må foretas vurderinger.

Et trekk ved de rettsreglene som boken handler om, er nettopp at de er preget av vurderinger, og mindre av firkantede regler. Dette betyr at forfatterne ikke kan nøye seg med å skrive en bok som ramser opp forskjellige detaljregler. For å formidle dette rettsfeltet må forfatterne beskrive en helhet, og gi leseren et grunnlag for selv å kunne foreta vurderinger. Den såkalte «rettsstridvurderingen» ved ærekrenkelser er for eksempel temmelig diffus for de fleste, men forklares på en utmerket måte i boken.

Det dreier seg om en fagbok, hvor fremstående jurister formidler sitt fagfelt til en annen yrkesgruppe. Det er altså mer enn en «popularisering» av juss. Forfatterne har på ingen måte skrevet en bok som savner juridisk presisjon, som kunne etterlate tvil om man fullt ut kan legge fremstillingen til grunn. Boken utelater naturlig nok henvisninger til en del dommer, paragrafer og litteratur, men selve fremstillingen er preget av at forfatterne behersker stoffet til fingerspissene. Når det juridiske stoffet hele tiden sammenholdes med en journalistisk virkelighet, tilføres også jussen en økt dybde.

Temaene for boken avgrenses på en naturlig måte. Boken handler som nevnt om juss. Den dreier seg ikke om etikk, men forholdet mellom juss og etikk er behandlet og beskrevet på en god og opplysende måte.

Boken beskriver innledningsvis fundamentet for journalistisk virksomhet; reglene om ytringsfrihet som er beskyttet av Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Lexerød Hovlid redegjør så for hvordan ytringsfriheten må veies opp mot retten til personvern, som også er beskyttet av både Grunnlov og EMK. Hun understreker at disse rettighetene er likeverdige størrelser som må avveies.

Reglene om ærekrenkelser og om vernet av privatlivets fred er viet størst plass i boken. De to regelsettene har nokså lik struktur. For å ta stilling til om det foreligger overtredelse av bestemmelsene, må man først avgjøre om grunnvilkåret er oppfylt; er det ytret en ærekrenkelse eller noe om privatlivet? Så må man gå løs på det neste trinnet, som er en vurdering av om ytringen likevel er lovlig. Det fremsettes nemlig til stadighet ærekrenkende ytringer i mediene, kritisk journalistikk må med nødvendighet produsere en strøm av slike. Det er bare de rettsstridige ærekrenkelsene som det er adgang til å reagere mot. Vernet av privatlivet er bygget opp på tilsvarende måte, men irriterende nok er juridisk terminologi forskjellig ved de to regelsettene. For eksempel er det bare ved ærekrenkelser at den brede avveiningen er kalt «rettsstridsvurdering», men realiteten er den samme ved vernet av privatlivets fred.

Fremstillingen av denne såkalte rettsstridsvurderingen må ha vært en særlig pedagogisk utfordring. Rettsstridsvurderingen er en form for operasjonalisering av den overordnede avveiningen mellom ytringsfrihet og personvern, og knytter seg til et sett av momenter som er utkrystallisert gjennom rettspraksis. Dette er momenter som graden av almen interesse, faktisk holdepunkter for at ytringen er sann, den omtaltes egne handlinger og journalistens etiske fremferd. En fremstilling av slike momenter kan lett bli abstrakt, og for leseren kan det fremstå som uklart hva man egentlig skal navigere etter i den praktiske virkelighet. Lexerød Hovlid har maktet å fremstille dette på en meget lesverdig måte, som også formidler forholdet mellom disse momentene på en god måte. Leseren settes faktisk i stand til å forstå dette selv.

I fremstillingen av vernet av privatlivets fred merket jeg meg også en interessant gjennomgang av i hvilke tilfeller omtalte av private forhold kan være relevante for temaer av offentlig interesse. Når er det i det virkelige liv relevant å peke på forskjell mellom «liv og lære» hos en politiker, hvilke private forhold kan ha betydning for maktutøvelse, og når er rusmisbruk av tilstrekkelig offentlig interesse?

Forlaget oppgir som nevnt journalister og studenter som målgruppe. Man har ikke dristet seg til å angi jurister. Jeg vil derfor legge den gruppen til selv: Jurister som har interesse for medierett bør ha denne boken i bokhyllen. Dommere og advokater vil jo trenge mer kildehenvisninger og detaljer, men bedre forklaring av reglenes funksjon skal man lete lenge etter.