Norge har de strengeste reglene for åpne møter i kommunepolitikken i Norden. Denne studien gransker hvordan åpne og lukkede møter i lokalpolitikken forstås og beskrives i norske medier, og gjør en analyse av mediedekningen av møteoffentlighetsprinsippet. Den inneholder også semistrukturerte intervjuer med to ordførere som har praktisert politiske møter på tvers av lovens formuleringer, og erfart pressens dekning av møter som er avholdt i strid med prinsippet om møteoffentlighet. Artikkelen analyserer to konkurrerende diskurser, som omtales som åpenhetsdiskurs og deliberasjonsdiskurs. Artikkelen konkluderer med at åpenhetsdiskurs er rådende diskursorden her til lands, og dette skaper mistenksomhet i pressens fortolking av politikernes lukkede møter. Åpenhetsdiskursen som rådende diskursorden gjør det krevende med en fordomsfri debatt om politikernes behov for fortrolige møtearenaer.
Norwegian municipalities have the strictest rules within the Nordic countries when it comes to openness in political meetings. This makes Norway an interesting showcase for how open meetings function, and how this relates to the press. First, this study describes how the openness principle is formulated in legislative texts and legal sources. It then explores media coverage of the open meeting before the Norwegian parliament passed a new Municipal Act in June 2018. The study also includes semi-structured interviews with two mayors who have experienced press coverage of meetings to be inconsistent with the principle of open meetings. The article analyzes two competing discourses, described as the openness discourse and the deliberation discourse. The article concludes that the openness discourse is the prevailing discourse in Norway, and this creates suspicion in the press’s interpretation of politicians’ closed meetings. The openness discourse makes an open-minded debate about politicians’ need for closed meetings more difficult.
Denne artikkelen er et bidrag til studiet av allmennkringkasternes endrete rolle og posisjon i det nye tv-landskapet. Gjennom sendeflateanalyse/grensesnittsanalyse sammenlignes programlegging og sjangermangfold hos allmennkringkasterne NRK og TV2 på lineær-tv og strømme-tv. Studien viser at kringkasterne har etablert en klar arbeidsdeling mellom lineærtilbudet og strømmetilbudet. De lineære kanalene er i større grad preget av samfunnsorientering og underholdning, mens på strømmeplattformene dominerer fiksjonsstoff. Det er også en nedprioritering av kultur, undervisingsstoff og innhold for barn på strømmeplattformene. Funnene diskuteres opp mot spenninger og motsetninger i formuleringene av kringkasternes samfunnsoppdrag. Det argumenteres for at tolkningene som dagens praksiser representerer, er problematiske på flere nivåer, og en både tydeligere regulering og mer ambisiøs praktisering av samfunnsoppdragsforpliktelsene etterlyses.
This paper contributes to research on the changing role and position of traditional public service broadcasters within the TV landscape. We examine scheduling of both linear TV and streaming TV to compare programming techniques and genre diversity in Norway’s two public service broadcasters, NRK and TV2. The study identifies a clear division of labor between linear TV and streaming TV. The linear channels are characterized to a greater extent by the genres of current affairs and entertainment, while fiction dominates streaming platforms. They are also marked by an underprioritizing of culture, educational content and content for children. The findings are discussed against tensions and contradictions in the formulations of broadcasters’ public missions. It is argued that the interpretations that today’s practices represent are problematic on several levels, and both clearer regulations and a more ambitious application of the public mission are called for.
Donald Trumps personlige og politiske appell er internasjonal, og denne artikkelen utforsker trumpisme som en analytisk linse for å forstå det Trump-inspirerte partiet Alliansen som politisk fenomen. «Trumpisme» er blitt et begrep, men det brukes overfladisk og i ulike kontekster. Artikkelen konseptualiserer trumpisme som en unik variant av høyrepopulistisk ideologi og en type populistisk stil og mobilisering. Analysen viser at Alliansen er mer radikalt, men benytter seg av flere av trumpismens stilistiske elementer i sin kommunikasjon, særlig Trumps mest kjente fraser. Mens trumpismen er en personalistisk massebevegelse, er Alliansen et personalistisk parti med neglisjerbar velgerstøtte. Følgelig representerer partiet en ny avart av høyrepopulistiske/høyreradikale partier, siden det springer direkte ut av den personalistiske bevegelsen Trump startet i USA og etterligner hans stil, selv om nasjonal kontekst begrenser overføringsmulighetene. Dessuten ansporer trumpismen til radikalisering. Når det å være kontrær og provokativ er en stor del av konseptet, blir det lettere å innta ytterliggående synspunkter, spesielt om partiet har behov for å differensiere seg fra en nasjonal konkurrent.
Donald Trump’s personal and political appeal is international, and this article explores Trumpism as an analytical lens for comprehending the Trump-inspired party Alliansen (“The Alliance”) as a political phenomenon. “Trumpism” has become a term, but is used superficially and in different contexts. The article conceptualizes Trumpism as a unique variety of right-wing populism and type of populist style and mobilization. The analysis shows that Alliansen is more radical, but uses several of Trumpism’s stylistic elements, especially Trump’s most famous phrases. While Trumpism is a personalistic mass movement, Alliansen is a personalistic party with negligible voter support. The party thus represents a new subtype of right-wing populist/radical right parties, as it is an outgrowth of the personalistic movement Trump started in the United States and mimics his style, although national context limits Trumpism’s translatability. Furthermore, Trumpism induces radicalization. As being contrarian and provocative is a key part of the concept, it becomes easier to embrace fringe views, especially if the party needs to differentiate itself from a national competitor.
4-2020, årgang 27
Norsk medietidsskrift er et fagfellevurdert vitenskapelig tidsskrift som publiserer artikler fra norsk, nordisk og internasjonal medieforskning.
Medievitenskap er utpreget tverrfaglig. Norsk medietidsskrift dyrker bredden fra humaniora til samfunnsvitenskap og fra filmanalyse til journalistikkforskning. Tidsskriftet publiserer teoretiske artikler med lite empiri, og empiriske artikler med lite teori, samt debattstoff, intervjuer, anmeldelser av doktorgrader og bokanmeldelser.
Norsk medietidsskrift henvender seg til forskere, men også til studenter, medielærere, journalister og andre innen medieproduksjon.
Tidsskriftet har fire utgaver i året, og publiserer hovedsakelig på norsk, men også svensk, dansk og engelsk.
Ansvarlig Redaktør
Terje Colbjørnsen, førsteamanuensis, OsloMet – storbyuniversitetet
Karoline A. Ihlebæk, førsteamanuensis, OsloMet – storbyuniversitetet
Bente Kalsnes, førsteamanuensis, Høyskolen i Kristiania
Øvrig Redaksjon
Marius Rohde Johannessen, førsteamanuensis, Universitetet i Sørøst-Norge
Yngvar Kjus, førsteamanuensis, Universitetet i Oslo
Erik Knudsen, post.doc., Universitetet i Bergen
Birgit Røe Mathisen, førsteamanuensis, Nord Universitet
Stine Agnete Sand, førsteamanuensis, UiT Norges arktiske universitet
Maria Konow Lund, førsteamanuensis, OsloMet – storbyuniversitetet
Redaksjonsråd
Trine Syvertsen
Terje Rasmussen
Gunnar Sivertsen
Helge Øgrim
Gisle Hannemyr
Jill Walker Rettberg
Martin Engebretsen
Anne Gjelsvik
Sats: Tekstflyt AS
Design: Type-it AS, Trondheim
Omslagsdesign: Kord
ISSN online: 0805-9535
Norsk medietidsskrift eies av Norsk medieforskerlag (NML) og utgis av Universitetsforlaget.
Tidsskriftet støttes av Nasjonalt tidsskriftkonsortium for humaniora og samfunnsvitenskap og Rådet for anvendt medieforskning.