Denne kommentaren tar for seg spørsmålet om «avkolonisering av akademia», eller rettere sagt, om det å skape rom for flere stemmer og perspektiv. For å være helt ærlig, er det en artikkel jeg egentlig ikke hadde spesielt lyst til å skrive. Det er så mye som allerede har blitt skrevet om temaet, spesielt etter at diskusjonen om avkolonisering av akademia for alvor tok fart i norsk sammenheng for to år siden. Men selv om media virker å flomme over av tilspissede kommentarer om «identitetspolitikk» og «amerikanske tilstander» akkurat nå, er spørsmålene om mangfold og avkolonisering av akademia for viktige til å la ligge. Det mangler viktige perspektiver, og det er mye vi kan lære om å se på hva dette handler om også for den medievitenskapelige (teknologi)forskningen.

For selv om hver ny kronikk, meningsytring og tweet om temaet gir en metthetsfølelse på grensen til kvalme, kan det aldri slutte å være viktig å utfordre gjeldende kunnskapsproduksjon. Og på tross av at det synes som de samme argumentene og motargumentene bare gjentas, har vi ikke diskutert nok hva det kan bety i praksis.1 Hva kan du og jeg, som ledere, forskere og studenter, gjøre for å endre eksisterende makthierarkier og ulikheter i kunnskapsproduksjon og formidling? Hvilke historier blir fortalt på kursene vi underviser og undervises, av hvem, og med hvilke hovedpersoner? Hvem får lov til å være en del av historien, på hvilke premisser og ikke minst: hva har dette å si for det akademiske innholdet?

Avkoloniseringsdebatten i perspektiv

For å ta det konseptuelle fundamentet først: «avkolonisering» handler om å stille spørsmål ved en vestlig og eurosentrisk kunnskapskanon. En annen måte å si det på er at man utfordrer den hvite manns hegemoni i definisjonen av gyldig kunnskap. En del av dette handler om å anerkjenne den koloniale arven. Men mer grunnleggende dreier det seg om spørsmål knyttet til makt, anerkjennelse, og marginalisering i kunnskapsproduksjon, og hvordan ulike identitetsfaktorer som kjønn, rase, etnisitet, klasse, seksualitet og funksjonsevne spiller inn (Cielatkowska, 2020). Det er en slik bred forståelse av mangfold og avkoloniseringsbegrepet jeg legger til grunn i denne kommentaren, på tross av at jeg da bruker avkolonisering som en slags metafor, slik Eve Tuck og K. Wayne Yang (2012) advarer mot.2 Det er viktig å anerkjenne at begrepet opprinnelig har blitt brukt om repatriering av urfolks land og rettigheter, og deretter i akademisk kontekst, om å undervise i og introdusere ikke-vestlige perspektiver i sine respektive forskningsfelt. Når jeg likevel velger å skrive om avkolonisering i løsere forstand, handler det både om mangelen på andre, presise begreper for å diskutere mangfold (i seg selv et upresist begrep) i vitenskapelig kunnskapsproduksjoner, og om å «tune inn på» diskusjoner som føres i dets navn.3

Det har lenge pågått ulike debatter om avkolonisering i land som USA, Storbritannia og Sør-Afrika, hvorav noen handler om mangfold og representasjon på pensumlister og akademisk siteringspraksis4. Tilsvarende debatter er komparativt sett ferske i norsk sammenheng.5 Men både nasjonalt og internasjonalt har debatten typisk én eller begge av de to følgende dreiepunktene: 1) innhold i pensum og undervisning, og/eller 2) akademias rekrutterings- og kunnskapspolitiske vilkår. Det første handler mer om hva det er som skal eller bør læres bort og på hvilket grunnlag, mens det andre primært handler om ulikheter ansettelser og hvem det er som har tilgang til høyere utdanning (Sandset og Bangstad, 2019). Debatten er dessuten preget av steile fronter. På den ene siden har vi forkjemperne, som tar til orde for et mer mangfoldig pensum og for en bredere rekruttering av både ansatte og med henblikk på studentmasse.6 Den andre siden stiller seg sterkt kritisk til det de oppfatter som henholdsvis «nedbryting av faglige prinsipper» og «pensumtvang».7

Vitenskapelig kvalitet

Et relativt vanlig motargument i debatten om avkolonisering handler om at det tilsynelatende «bryter med prinsippet om faglighet», som Jens Saugstad har uttrykt det i et intervju med Klassekampen.8 Og som Saugstad og fem kollegaer ved UiO uttrykte det i en Aftenposten-kronikk, er avkolonisering en ideologi som står i kontrast til den moderne vitenskapens «standarder for rasjonalitet».9 Også en gruppe studenter ved Kunsthøyskolen i Oslo gikk nylig ut i Morgenbladet for å advare om det de oppfatter som «amerikanske tilstander» ved Kunsthøyskolen i Oslo og det de opplever som et overdrevet fokus på identitetspolitikk på bekostning av «faglig integritet» og «akademisk frihet».10 «Vi vil ha kunnskap, ikke ideologi», skriver studentene, og «kvalitet, ikke politikk».

På spørsmål om hvorvidt det bør finnes et krav om mer mangfold på pensum, er det ikke uvanlig å vise til akademias frihet og «evne til selvkorreksjon». Her spores avkoloniseringsdebatten fort i en anklagelse om «pensumtvang».11 Argumentet her er gjerne at det er professoren selv som er best egnet til å «gjøre kloke valg om litteraturen som brukes».12 Dette er i seg selv ikke en urimelig påstand. Samtidig sier slike argumenter også noe om at selv ikke de som skal være skolerte i kritisk tekning alltid evner å ta innover seg egne begrensninger eller uvitenhet.

Argumentene om kvalitet, pensumtvang, akademisk frihet eller vitenskapens nøytralitet er i beste fall naive. At professoren er godt skikket til å velge pensum betviles ikke, men at dette valget er uttrykk for en ubesudlet akademisk frihet er en sannhet med modifikasjoner. For er det virkelig slik at det er den akademiske friheten som gjør at det er de samme gamle traverne eller de populære teoritrendene som går igjen, år etter år, fra institusjon til institusjon? Det er ikke det at McLuhan eller Habermas ikke har noe for seg. Men jeg ville nok vært forsiktig med å kalle den tredvetusende siteringen et uttrykk for akademisk frihet. Saugstad et al vet, med deres kjennskap til vitenskapsteori, at all forskning er preget av den konteksten den produseres innenfor, at kunnskap er situert, og at den vitenskapelige verden er langt fra fri for iboende diskriminering og makthierarkier. Denne etablerte maktstrukturen øker sannsynligheten for at visse stemmer blir hørt mens andre forties. Det er ikke en «svekkelse av faglig integritet» som KHIO-studentene synes å hevde, når noen fra tid til annen slår et slag for å rokke ved en ofte ureflektert reproduksjon av vitenskapelig kanon. Det er snarere motsatt.

Om mennesker, maskiner og faglig relevans

Men tross i at denne relativt basale vitenskapsteorien virker å befinne seg på en blind flekk hos flere debattdeltakere, er det kanskje ideen om «kvalitet», relevans og faglige prinsipper som slår meg som mest overraskende naiv og navlebeskuende i denne sammenhengen. Dikotomiene som settes opp i det nevnte innlegget til KHiO-studentene, med kvalitet vs. politikk, og kunnskap vs. ideologi, forutsetter at postkolonial teori eller interseksjonell feminisme ikke kan kalles kunnskap eller er av lavere kvalitet. De gjør også en implisitt antakelse om at annen, etablert pensum er ikke-politisk, som igjen ignorerer at også dette pensumet er valgt av bestemte mennesker for å fremheve bestemte perspektiver fremfor andre. Alle som tar slike argumenter i sin penn bør stille seg følgende spørsmål: Hvis det virkelig er de faglige prinsippene som er styrende, hvorfor er mange av de mest relevante perspektivene fortsatt så marginaliserte?

La meg bruke den medievitenskapelige teknologiforskningen som eksempel, og spesielt den som handler om digitale medier, algoritmer, og kunstig intelligens.13 I forskning på kunstig intelligens er man ofte opptatt av spørsmål knyttet til automatisering, effektivitet, menneske-maskin interaksjon, og menneskelighet. Den medievitenskapelige algoritmeforskningen er i tillegg opptatt av spørsmål knyttet til maktrelasjoner, synlighet, persontilpassing, og erkjennelse (hvordan studere den «sorte boksen»).14

Når det gjelder kunstig intelligens og spørsmål om menneskelighet er det kanskje ingen som har teoretisert menneskeverd, undertrykkelse, og definisjon av menneskelighet bedre enn nettopp mennesker som historisk sett ikke har blitt sett på som fullverdige mennesker. Jeg vil derfor hevde at postkoloniale teorier, kritisk raseteori og svart feminisme er opplagte steder å starte om en ønsker å forstå noen av de sentrale spørsmålene innen kunstig intelligens.15 I denne sammenhengen kan jeg for eksempel nevne arbeidet til Alexander G. Weheliye (2014), Ruha Benjamin (2019), og Simone Browne (2015), som alle skriver om gradering og kategorisering av menneskelighet i møte med ny teknologi og overvåkning. I diskursen rundt kunstig intelligens snakkes det gjerne om menneskelig kapasitet, hvor maskinen enten implisitt eller eksplisitt holdes opp mot det menneskelige og dermed ofte faller tilbake på en forestilling om «den andre».

Ikke kun representasjon

Enten vi refererer til sosiologiske klassikere, filosofer, poeter og kulturteoretikere innenfor kritisk raseteori og postkolonialisme som W. E. B. Du Bois (2008), Sylvia Wynter (2015), Franz Fanon (1995), Sara Ahmed (2000), Fred Moten (2008) eller Achille Mbembe (2017), er det antageligvis ikke mange faglige perspektiver som er mer relevante enn akkurat disse teoretikerne, om en ønsker å forstå hvordan fremmedgjøring, marginalisering og definisjoner på menneskelighet hører til både i kolonitiden og dagens teknologidiskurs. Skal vi ta Norbert Wiener (1988), en av kybernetikkens forfedre, på ordet, er vi nødt til å ta inn over oss det historisk lange perspektivet som inneholder både slaveri og kolonialisme i forsøket på å designe morgendagens såkalte intelligente systemer.

Det er heller ikke bare innenfor forskning på kunstig intelligens at ideen om ikke-menneskelige aktører, eller «the nonhuman» som det så fint heter på engelsk, har gjort seg gjeldende. Ser vi på den populære aktør-nettverksteorien eller posthumanistisk teori, finner vi også i disse tradisjonene dessverre en manglende oppmerksomhet omkring rasialisering.16 Poenget er ikke at kritisk raseteori eller postkolonialisme er de eneste relevante teoretiske perspektivene for å forstå samtidige teknologidebatter, men derimot et svært viktig og dessverre ofte marginalisert faglig perspektiv som det derfor er verdt å fokusere litt ekstra på. Andre minst like viktige perspektiver, som i likhet med kritisk raseteori har en tendens til altfor lett å bli avfeid som «identitetspolitikk», er forskingsfelt som «disability studies», «queer-studies», og interseksjonell feminisme, for å nevne noen.

Selv om det er viktig å snakke om inkludering av historisk marginaliserte stemmer og representativitet i mediesammenheng, handler det ikke bare om representativitet. Det bør ikke herske noen tvil om at det viktig med større synlighet og representasjon av folk med ulik bakgrunn og erfaringer, både når det gjelder representasjon i medietekster som i utformingen og eierskap av dem. Samtidig synes mange bidrag i identitets- og mangfolddebatter å stoppe opp ved spørsmålet om representasjon. Som jeg antydet, ved å trekke frem den samfunnsvitenskapelige og humanistiske forskningen på kunstig intelligens, handler kritisk raseteori og postkoloniale teorier i denne sammenhengen ikke først og fremst om representasjon, men om det kritikerne selv mener bør være gjeldende: vitenskapelig kvalitet og faglig relevans.

En utbredt og feilaktig forenkling

Det at kritisk raseteori bare handler om hudfarge, «queer-teori» kun dreier seg om seksualitet, «disability studies» utelukkende om funksjonsevne, eller at feministiske perspektiver er relevant for kvinner alene, er dessverre en ganske utbredt men feilaktig forenkling. Derfor er det kanskje ikke så overraskende at mange oppfatter disse teoriene som noe som bare er for spesielt interesserte, og gjerne folk som selv identifiserer seg med slike identitetsmarkører. Men kritisk raseteori sier minst like mye om definisjonen på menneskelighet og humanisme som alternativ teori med mye større tilstedeværelser på norske pensumlister. Samtidig gir queer studies og disability studies innblikk i store temaer som normalitet, normativitet, kroppsforståelse, (u)synlighet, tilgang og regulering på kunnskap, mens kjønnsstudier og feministiske teorier sier like mye om kategoriseringens og grensesettingens politikk som de gjør om kjønn.

På samme måte som jeg mener kritisk raseteori og postkolonialisme er noen av de mest faglig relevante perspektivene for å forstå debattene omkring kunstig intelligens, mener jeg at medievitenskaplig teknologiforskning generelt har mye å hente fra identitetsteoretiske perspektiver utover representasjonsspørsmålet (noe den også til dels absolutt allerede gjør). Når det gjelder den kritiske algoritmeforskningen, for eksempel, handler et av de mest grunnleggende spørsmålene om hva algoritmer er og hvordan vi kan studere eller få tilgang til dem. Det er ikke uvanlig at det blir satt opp kunstige skiller mellom teknologi (eller teknologiforståelse) og sosiale forhold, hvor spørsmål som «hvordan studere algoritmer hvis man ikke er en programmerer» allerede impliserer en mer eller mindre binær forståelse av menneske-maskin relasjonen og en forståelse av hvem som får kalle seg en «algoritmeekspert». Den feministiske teknovitenskapen kan her spille en nøkkelrolle for å få oss til å forstå hvorfor det er viktig å ikke falle inn i en reduksjonistisk forståelse av algoritmer (eller ekspertise for den saks skyld). I denne sammenhengen handler altså feministisk teori ikke primært om kvinner, eller representasjonsspørsmål, men å stille spørsmål ved kategoriseringer og makthierarkier. Hva gjeler den epistemologiske utfordringen mange medievitere som forsker på algoritmer har, i at de studerer et fenomen hvor det ikke nødvendigvis finnes en direkte sansbar tilgang, er det på sin side mye å hente i queer-teori. Hvis ikke mennesker som historisk sett har måttet skjule en fundamental del ved sin identitet er eksperter i (u)synliggjøring og det å navigere mer eller mindre vedtatte sannheter og samfunnsmessige normer, hvem da?

Til tross for at dette kan fremstå som relativt spesifikt til mine egne forskningsinteresser, ligger det et viktig prinsipp bak. De nevnte teoriene bør ikke kun leses av spesielt interesserte eller undervises på egne kurs eller som én forelesning i et større emne for å kunne krysse av i identitets- og mangfoldsboksen. Temaer som makt, kunnskapsforståelse, menneskelighet, utenforskap, undertrykking, ulikhet, normativitet, identitet, synlighet og usynlighet, eierskap, ekspertise, kategorisering, og kommunikasjon er såpass universelle at vi må spørre oss om hvorfor det fortsatt ofte er de samme teoretikerne som går igjen på pensum – også i medievitenskapen.

Institusjonenes ansvar

Det er ikke et tegn på «faglig integritet» å si seg fornøyd med å reprodusere og gjøre enkelte justeringer i eksisterende pensum år etter år. Integritet handler nettopp om å stille spørsmål ved historien(e) som blir fortalt. Det er enkelt å reprodusere kunnskap, men langt vanskeligere å forandre på det som blir tatt for gitt. Når noe en gang er blitt pensum, etablerer det seg gjerne som sannheter. Vi har dessuten en tendens til å lære bort det vi selv har lært. Men utdanning skal ikke handle om hva som er beleilig for den enkelte underviseren. Hvis den enkelte underviser ikke vet bedre enn å ukritisk videreføre en eksisterende kanon, fordi man selv aldri fikk vite hvorfor dette var nødvendig, eller fordi man kanskje ikke var så lydhør, man selv aldri føler ulikhet eller diskriminering på kroppen, eller fordi man lever et såpas privilegert liv at man ikke er nødt til å reflektere over ulikhet, er det tvingende nødvendig at man settes i en posisjon hvor man blir nødt til å utfordre seg selv.

Jeg har likevel stor forståelse for at ikke alle, i et stadig mer presset og konkurranseutsatt akademisk arbeidsmarked, er i en posisjon hvor man har tid eller overskudd til å utfordre gjeldende dogmer i en undervisningsportefølje. Det kan helt klart være en lang, ensom og tidskrevende prosess å lese seg opp i et forsøk på å utvide sin horisont mot nye teoretiske tradisjoner.

En av grunnene til at prosjektet «avkolonisering av akademia» og mer mangfoldig pensum og undervisning kan være så vanskelig i praksis, er nettopp fordi det krever så mye av den enkelte forsker og underviser. For at vi virkelig skal kunne omdefinere (deler) av kanon, og gjenkjenne og utfordre etablerte sannheter og ulikheter i akademia, trengs det også en erkjennelse av at det ikke kun er opp til den enkelte underviser, professor eller student. Det er nødvendig at det gjøres noe mer fra institusjonenes side, utover å peke på individet og dets ansvar. Det må stilles ressurser til rådighet, både hva gjelder tidsbruk og kompetanse, for de akademikerne som forstår at det ligger viktig prinsipper om faglig integritet og utvikling bak oppfordringen om avkolonialisering og mangfold i akademia. Bare slik kan de få motivasjonen og muligheten som er nødvendig til å gjennomføre dette viktige prosjektet.

Referanser

Ahmed, S. (2000). Strange encounters: Embodied others in post-coloniality. London: Routledge.

Benjamin, R. (2019). Race after technology: Abolitionist tools for the new jim code. Cambridge, UK: Polity Press.

Birke, L. I. (1994). Feminism, animals, and science: The naming of the shrew. Buckingham: Open University Press.

Browne, S. (2015). Dark matters: On the surveillance of blackness: Duke University Press.

Crenshaw, K. (1990). Mapping the margins: Intersectionality, identity politics, and violence against women of color. Stan. L. Rev., 43, 1241.

Cielatkowska, Z. (2020) Avkolonisering av kritikken: https://kunstkritikk.no/avkolonisering-av-kritikken/

Du Bois, W. E. B. (2008). The souls of black folk. Oxford University Press.

Donovan J and Adams C (1995) Animals and Women: Feminist Theoretical Explorations. Durham, NC: Duke University Press.

Fanon, F. (1995). Black skin, white mask. San Francisco, Cal.: California Newsreel.

Haraway, D. (1989). Primate Visions: Gender, Race, and Nature in the World of Modern Science. New York: Routledge.

Haraway, D. (2003). The Companion Species Manifesto: Dogs, People, and Significant

Otherness. Chicago: Prickly Paradigm Press.

Harney, S., & Moten, F. (2013). The undercommons: Fugitive planning and black study.

Kember, S. (2003). Cyberfeminism and artificial life. London: Routledge.

Mbembe, A. (2017). Critique of black reason. Duke University Press.

Moten, F. (2008). The case of blackness. Criticism, 50(2), 177–218.

Sandset, T. og Bangstad, S. (2019) Avkolonisering. En begrepskritisk gjennomgang. Agora 3–4 (volum 36). https://www.idunn.no/agora/2019/03-04/avkolonisering

Sedgwick, E. K. (2008). Epistemology of the Closet. University of California Press.

Suchman, L. A. (1987). Plans and situated actions: The problem of human-machine communication. Cambridge University Press.

Suchman, L. (2008). Feminist STS and the Sciences of the Artificial. The handbook of science and technology studies, 3, 139–164.

Tuck, E., & Yang, K. W. (2012). Decolonization is not a metaphor. Decolonization: Indigeneity, education & society, 1(1).

Weheliye, A. G. (2014). Habeas viscus: Racializing assemblages, biopolitics, and black feminist theories of the human: Duke University Press.

Wiener, N. (1988). The human use of human beings: Cybernetics and society (No. 320). Da Capo Press.

Wynter, S., & McKittrick, K. (2015). Sylvia Wynter: On Being Human as Praxis. Duke University Press.