Mandager

30. mars 2020. Det er mandag. Det er den tredje mandagen etter at Norge innførte nasjonale tiltak for å hindre koronasmitte. Den tredje mandagen etter at universiteter og høyskoler ble lukket over hele landet. Den tredje mandagen jeg har hjemmekontor med en halvannetåring hoppende i stua. Den tredje mandagen jeg og resten av verden går en ny uviss uke i møte. Den tredje mandagen.

Hvor mange flere slike mandager har jeg i vente?

Det er rart med det, for det er «bare» den tredje mandagen, selv om det allerede kjennes lenge siden. Den tredje mandagen siden vi alle startet på et felles eksperiment. Det var både skremmende og litt spennende. Den første mandagen var det bare noen dager siden jeg sist hadde sittet på mitt kontor på Blindern, dynket hendene mine i antibac, før jeg satte meg på en uvanlig tom buss hjemover i 16-tiden. Knapt hjemme kom mailen fra universitetets ledelse: «Universitetet stenges fra i dag klokken 18. Eiendeler kan hentes i morgen frem til klokken 12». Så fort, så enkelt. Så var det #stayathome, felles dugnad, og et nyhetskonsum som kun kan sammenlignes med dagene etter 11. september og 22. juli.

Den første uka var jeg egentlig full av pågangsmot. Nye digitale læringsplattformer skulle tas i bruk i rekordfart, nye kreative løsninger skulle lages, studentoppgaver tilpasses og nytt digitalt klasserom opprettes. Kun én enkelt dag denne uken kom tvilen snikende: Når var egentlig neste gang jeg ville kunne dra til IKEA? Ville jeg noensinne kunne dra tilbake til IKEA for å finne den passende kommoden til min sønns nye barnerom?

Den andre uka gikk forbi. Det første sjokket hadde lagt seg, i hvert fall så lenge jeg unnlot å lese nyheter fra Italia. Alvoret hadde satt seg. Regjeringen lanserte den ene krisepakken etter den andre. Norges aviser leverer nå oppdaterte grafer med antall smittede, antall folk i respirator og antall døde. Jeg deltar i mitt første Zoom-møte med kollegaer fra Institutt for medier og kommunikasjon ved UiO. Vi er litt søte, synes jeg, der vi sitter og stirrer inn i kamera fra hvert vårt mer eller mindre improviserte hjemmekontor.

Nå er det altså tredje mandagen og det føles litt tungt, det vil si, akkurat litt tyngre enn det det gjorde for en uke siden. Joda, her i hus er vi alle sammen friske, vi får faktisk jobbet, og jeg får til og med skrevet på boka mi hver dag. Jeg er til og med blitt mer optimistisk med tanke på IKEA, de leverer tross alt hjem. Hvorfor denne mandagen føles tyngre enn andre mandager, vet jeg ikke. Det jeg vet, er at til tross for at vi blir fortalt at livet tilsynelatende fortsetter som før – bare digitalt – er det ingenting som helst normalt over denne situasjonen.

Unormale tider

Hadde dette vært normale tider, hadde jeg skrevet om noe annet i denne kommentaren. Egentlig hadde jeg planlagt å skrive om humanistisk algoritmeforskning, om forventninger til teknisk kunnskap, om hvem som får lov til å kalle seg ekspert, og om medieforskeres tilsynelatende undervurdering av seg selv og sine kollegaer i møte med digital teknologi (det er heldigvis fortsatt noen kommentarer igjen i 2020). Så kom pandemien, og algoritmene bleknet.

Istedenfor observerer jeg med stor interesse skjermkulturen som utfoldes i disse dager. Tilværelsen i selvpålagt hjemmekarantene tydeliggjør hvor stor del av livet som egentlig leves foran, ved hjelp av, og sammen med en skjerm. Kronikken om hvor fremtredende skjermkulturen er, kunne egentlig skrevet seg selv. Teknologien som ofte gis skylda for diverse avhengigheter, asosial ungdom, netthets og dårlig selvfølelse, er plutselig blitt løsninga. Gameren i faresonen kan puste lettet ut. Reglene for skjermtid lempes på, og barna får stirre på iPaden i timevis, mens foreldrene sitter i sine video-møter. Netflix senker bildekvaliteten for å lette trykket på internettforbindelsene verden over.

Kurset «Screen Technologies» jeg underviser i dette semesteret, ble med ett mer aktuelt enn jeg kunne ha håpet på da jeg laget pensumlista sist høst. Ta for eksempel artikkelen om deling av helseinformasjon via elektroniske oppslagstavler – såkalte Bulletin Board Systemer – under AIDS- epidemien på 80-tallet, bestselgeren Alone Together eller kapitlene om spekulativ design for en ny og mer inkluderende fremtid.1 Det har naturlig nok også blitt lettere å forutse tematikken i studentenes semesteroppgaver. Nå vil de skrive om skjermteknologier og karantenetid, bruken av videokonferanseverktøy i helsesektoren, e-læringsplattformer og personvern, overvåkingssamfunn i bekjempelse av pandemien samt sosial samhandling på nett i en tid med sosial distansering.

Spesielt Facebook har fått en ny oppblomstring. For ikke engang to måneder siden hevdet jeg i Norsk medietidsskrift at Facebooks tid som «sosialt medium» var fordi, eller i beste fall hadde tatt seg en ordentlig pause (Bucher, 2020). Men med ett gikk denne pausemodusen over. Facebook sluttet riktignok aldri helt å være et sosialt medium. Det var bare ikke denne egenskapen som de siste par årene har vært den mest definerende for selskapet. Nå synes det «sosiale» imidlertid å ha gjort et comeback.

«Tilbake på Facebook», «Har vært mer på Facebook den siste uka enn jeg har vært på år og dager», «Det var dette Facebook skulle være», er bare noen av kommentarene jeg har sett dukke opp den siste tiden. Kunstnere inviterer til digitale vernissasjer, og musikere holder konserter live på Facebook. Med stor begeistring fulgte jeg en av de første konsertene arrangert av det virtuelle konsertstedet «Brakkesyke 2020» på Facebook. Og jeg var langt fra alene i å få med meg Håkon Kornstads første av flere digitale sesjoner fra hjemmestudioet sitt. I kommentarfeltet kunne jeg se hvordan den ene etter den andre av mine Facebook-venner logget seg på, skrev at de var rørt til tårer eller kommenterte at de var vitne til noe stort. Ikke overraskende har denne unntakstilstanden også fostret en flom av nye Facebook-grupper. «Oslo hjelper Oslo» fikk over 45 000 medlemmer på to uker, mens gruppen «Korona-dugnad for digitale lærere» fikk over 50 000 medlemmer på fem dager. Venner og kollegaer har begynt å samles til en fredagspils over Teams, Skype eller Zoom, og flere dokumenterer disse digitale treffene på Facebook i etterkant.

Men til tross for at jeg nå likevel fikk nevnt både skjermkultur og Facebook, er det egentlig ikke skjerm og teknologi denne kommentaren handler om. For selv om jeg er fagperson og dette først og fremst skal være en medievitenskaplig spalte, er det ikke alltid fagpersonen eller medievitenskapen som kommer først. Fagpersonen er også en privatperson, selv om det innimellom maskeres i tilflukten skriving og jobb tilbyr, og når samtalen ved middagsbordet starter med «utifra et faglig perspektiv er det jo interessant at…».

Men er det slik at alt som skjer i verden krever en umiddelbar faglig respons?

Er det skjermen, sosiale medier eller digitale undervisningsplattformer som er det mest interessante akkurat nå? Er det nå man bør slenge sammen en spørreundersøkelse, eller tørke støvet av Foucaults tolkning av panoptikon-begrepet? Det er ikke tvil om at vi som lever av å forske og formidle, vil finne mye nytt materiale i denne forvirrende forandringen. Samtidig er det noe symptomatisk ved trangen til å snakke, skrive og analysere det utenkelige og ubeskrivelige, mens det skjer.2 Men kanskje er det nettopp nå vi skal ta den pausen vi fortjener, gå den turen og la tastene hvile litt?

Når det hele er over

6. april 2020. I uka som gikk, har jeg lest utallige bøker, ingen av dem myntet på voksne. Blant Peppa, Historien om den kjempestore pæra og Lille Frosk er det nok diktet om «Ventedyrene» (Stark & Bondestam, 2018) som fanger øyeblikket mest treffende:

De står ved havet i ring:

Ventedyrene.

Med øyne som lyser blått.

I evigheter har de stått

og ventet spent på INGEN TING


Tiden går saktere, og det virker som mange har tatt den til ettertanke. De optimistiske ser mulighetene: for klimaet, digitaliseringen og forbruket. Barna skriver i regnbuefarger at «alt blir bra». På Twitter lurer folk på hva andre vil gjøre «når det hele er over». Svarene er varierte, om enn ganske banale: besøke foreldre, klemme mor, dra på bar, besøke lekeplassen med barna, en tur til frisøren, dra på fotballkamp, reise. De pessimistiske påpeker at dette kommer til å vare ut året, minst. Andre sier at det aldri egentlig går over, fordi verden nå er blitt til et annet sted.

Jeg begynner å innse at det eneste jeg kan forberede meg på, er at ting vil forbli forandret. Forstå meg rett, jeg er på barnas lag, alt blir bra, det blir bare ikke på samme måte som før. I etterpåklokskapens navn kunne man sikkert ha innvendt at dette burde jeg ha visst, etter all den tiden jeg har brukt på å lese prosessfilosofi og eksistensialisme. For var det ikke noe med at alt er i konstant endring, og at vi fortsatt har et valg, til tross for at bevegelsesfriheten er betraktelig innskrenket?

Vi er ventedyrene

13. april 2020. Ny mandag og den femte mandagen etter at Norge innførte nasjonale tiltak for å hindre koronasmitte. Det er også den siste dagen i påsken og den første mandagen etter at regjeringen bestemte seg for å løsne opp i tiltakene ved å gjenåpne barnehager og skoler fra 1.–4. trinn i løpet av de neste par ukene. Helseministeren sier de har koronaepidemien under kontroll. Tallene for smittespredning og dødelighet i Norge ser egentlig ganske positive ut, sammenlignet med andre land. Betyr det så at det hele er over, at alt er blitt bra, at jeg kan dra tilbake til IKEA? Hva venter jeg på?!

I voksenversjon av Ventedyrene møter vi Vladimir og Estragon som forgjeves venter på Godot (Beckett, 2005).3 I Becketts stykke er det selve ventingen som spiller hovedrollen. Som vi vet, handler ikke ventingen i Becketts stykke så mye om Godot, men om hva det er vi gjør mens vi venter, og om evnen til å finne mening i en verden som er vanskelig å forstå.

Nå er det pandemiens verden som er vanskelig å forstå og forholde seg til, og Beckett og andre deler av det absurdistiske kunstuniverset gir plutselig ganske så mye mening. Som i René Magrittes bilder, er verden forvrengt og snudd opp ned. Eller som Meursault uttrykker det i Den fremmede: «Det vanskeligste i begynnelsen av oppholdet i fengselet var at jeg hadde en fri manns tanker. Jeg kunne for eksempel få lyst til å være på en badestrand og gå ned mot havet» (Camus, 2006, s. 90). Og kan man egentlig forestille seg en mer absurd handling enn hamstring av dopapir og frustrasjon over utsolgte joikakaker i butikken?

La meg si det først som sist: Ingenting kan forberede en på at ting ikke blir som før, heller ingen kloke prosessfilosofer eller eksistensialister. Dette er verken en overlevelsesøvelse som krever dopapir, eller en yoga-retreat hvor du kan finne ro i deg selv. Det er heller ingen ny forskningsartikkel eller en gylden anledning til å bli ferdig med den som aldri ble ferdig. Nå er det vi som er ventedyrene.

Utifra et faglig perspektiv (sic) er denne ventingen interessant. Som Jason Farman skriver i sin fabelaktige og høystaktuelle bok Delayed Response (2018), er venting et medium som tiltrekker seg unødvendig negativ oppmerksomhet. Stort sett liker vi ikke å vente, for det oppleves gjerne som at det er noe som står i veien for noe annet. Men som Farman påpeker, er venting ikke nødvendigvis et hinder, men en mulighet. «Ventingen tvinger tiden til å bli synlig», skriver han. Den drar oss inn i nåtiden på en måte som ingen annen tidsdimensjon gjør. Akkurat som med Becketts Godot, synliggjør ventingen også håp og drømmer om fremtiden, om hva det er vi håper skal komme ut av det på den andre siden.

Mens vi venter på at det går over, at ting skal bli normale igjen, kan vi kanskje også spørre oss om det er det normale vi egentlig ønsker oss tilbake til. Hva var det med det normale vi likte så godt? Og hvilke ting er det vi kanskje ikke ønsker skal bli normale igjen, og hvordan kan vi jobbe med å skape en ny og ønsket normalitet? Selv om det på papiret kommer til å gå over, håper jeg det ikke bare blir glemt. Det ordner seg, selvsagt, men spørsmålet er hvorvidt det bør ordne seg på samme måte som før. Det er ingen tvil om at det er en mulighet til forandring. En mulighet til å kutte unødvendige reiser ved å utbedre den digitale infrastrukturen. En anledning til å tenke digital inkludering fra bunn. Det er en sjanse til å legge bort fordømmelser av skjermen og tiden som brukes på den, og utforske hva den betyr for ulike mennesker i forskjellige sammenhenger. Og det gjør at vi bedre kan godta, og kanskje til og med like, at det kommer mange flere slike mandager i tiden som kommer.

Referanser

Beckett, S. (2005). Vente på Godot (Oversatt av Jan Erik Vold). Oslo: Transit.

Bucher, T. (2020). For noen er Facebook alt. Norsk medietidsskrift, 1(27). Hentet fra https://www.idunn.no/nmt/2020/01/for_noen_er_facebook_alt

Camus, A. (2006). Den Fremmede. Oslo: Gyldendal.

Farman, J. (2018). Delayed response: The art of waiting from the ancient to the instant world. New Haven: Yale University Press.

Stark, U. & Bondestam, L. (2018). Dyr som ingen så unntatt vi (Gjendiktning av Anne Østgaard). Oslo: Cappelen Damm.