Verdifullt bidrag til forståelse av visuell retorikk

Siri Hempel Lindøe tar for seg et programkonsept og tema som i snart 60 år har fulgt generasjoner av nordmenn, og ikke minst preget mediebildet i Norge: TV-aksjonen og en kritisk analyse av lidelsens fremstillinger. Med dette som utgangspunkt adresserer hun et relevant forsknings-gap. Det finnes svært få andre som har tatt for seg TV-aksjonen, analysert og satt programmet inn i en slik medie-kritisk kontekst. Lindøes anliggende er således prisverdig. Som tittelen understreker, ønsker forfatteren å øke forståelsen av hvordan ulike formater og fremstillinger i TV-aksjonen kan analyseres på en kritisk måte.

Lindøes bok kommer på et særlig aktuelt tidspunkt, der koronaviruset sveiper effektivt over kloden. Det finnes knapt et nyhetsmedium som ikke har vist/viser bilder eller videoer av personer i beskyttelsesutstyr, kister, gravplasser eller fotballarenaer som forvandles til sykestuer. Visuell lidelse synes å være en stigende aksje i både norsk og global nyhetsformidling. Forståelse av retoriske mønstre og hvordan mediene benytter seg av slike mønstre, er derfor relevant for at seerne, men også for at formidlere selv, skal kunne utvikle en kritisk distanse til lidelsens diskurser.

Boken er delt i tre, der første del tar for seg teori, andre del ser på den historiske rammen rundt TV-aksjonen, mens del tre består av programanalyser av tre ulike program. Lindøe ser nærmere på gjentagende mønstre som benyttes når lidelse skal fremstilles. Det er særlig begrepet topos, forstått som «plass», som er viktig i hennes analyse. Forfatteren anvender begrepet topos på en retorisk måte og i forståelsen av et felles sted der retorikken former refleksjoner, tankegods, verdier og normer. Den kritiske analysen finner sted ved å koble topos-begrepet med retorisk analyse og refleksjon. Sentralt for analysen er inndelingen i tre hovedformer for fremstilling av lidelse: medfølelsens, fordømmelsens og erkjennelsens topos. Ved å innta de ulike ståstedene vil ulike reaksjoner oppnås hos mottakerne. Gjennom å øke bevisstheten rundt disse tre posisjonene vil det være mulig å øke innsikten i hvilke verdier som ligger til grunn for ulike formidlingsmåter av lidelse i medier, og hvordan følelser aktiviseres hos mottakerne.

Selv om boken fokuserer på den retoriske fremstillingen av lidelse på TV, er likevel caset boken bygger på, TV-aksjonen, i en særlig posisjon når det gjelder kritikk fra både forskere og journalister. Denne kritikken hadde jeg sett frem til at vi skulle få en grundig akademisk gjennomgang av, for eksempel forskeren Terje Tvedts standpunkt og kritikk. Han har tidligere kritisert TV-aksjonen blant annet i pamfletten Den norske samaritan (Tvedt, 1990), men også mer nylig i boken Det internasjonale gjennombruddet (Tvedt, 2017). Noe av kjernen i Tvedts kritikk handler om hvordan journalistikken i programmet bryter med de generelle forstillinger om journalistikkens autoritet. Tvedt er for eksempel kjent for å ha ytret hvordan TV-aksjonen har fremmet forenklede eller fordummende stereotyper av verden, og hvordan slike stereotyper fører til journalistikkens sammenbrudd.

Jeg hadde sett frem til et oppgjør på den ene eller andre måten med et slikt «sammenbrudd», siden Lindøe fokuserer på mønstre og retorikk innen journalistisk formidling. Men et slikt oppgjør får aldri den plassen det fortjener.

Det skal sies at forfatteren ikke har utelatt et kritisk syn fullstendig. Litt over midtveis i boken finner vi for eksempel seks sider (84–89), der forfatteren gjengir kritikk av programformatet i en historisk sammenheng, men da av aktørene selv. Hun peker på hvordan kritiske røster gjorde seg gjeldende fortrinnsvis på 80-tallet og handlet om «den giverrollen et vestlig publikum identifiserer seg med, forsterker en asymmetri mellom sør og nord» (Lindøe, 2019, s. 85). Lindøe peker på hvordan kritikken ble løftet frem av deltakerne i TV-aksjonen på 80-tallet gjennom en form for selvkritikk. Samtidig reflekteres det ikke over hvordan denne kritikken integreres inn i programkonseptet og dermed er med på å imøtegå tilbakemeldinger ved at TV-aksjonen målbærer en kritikk mot seg selv.

I analyser av mediene er det viktig å ta høyde for at produsenter og andre som utarbeider programkonsepter, allerede har forutsett en kritikk og kommer den i møte ved å gjøre den til en del av konseptet. Med andre ord, det å implementere en form for selvkritikk i programkonseptet er også et regigrep som må diskuteres og analyseres. En slik refleksjon mangler også når Lindøe viser hvordan senere kritikk (på slutten av 80-tallet) kommer til uttrykk ved at musikkartister, programledere og andre aktører reflekterer åpent over sin egen og TV-aksjonens rolle. At Lindøe finner hvordan slike uttrykk for kritikk av giverrollen tar slutt på 90-tallet, men senere også finner et utløp gjennom satire, er både spennende og interessant. Det er likevel et savn at produsentenes måte å strategisk veve selvkritikk inn i selve diskursen ikke diskuteres ytterligere eller mer i dybden.

Et av hovedpunktene i Terje Tvedts kritikk om hvordan produksjonen, lønninger og reiser belastes innsamlingen, glimrer til dels med sitt fravær. Lindøe berører det så vidt i underkapittelet «Journalistrollen i TV-aksjonen». Men, temaet behandles overfladisk og en fotnote henviser i stedet til en grundig diskusjon i en masteroppgave av Siri Hytten. Samtidig er temaet essensielt om forfatteren skal oppfylle løftet om en kritisk analyse av fremstillinger og fortellinger i TV-aksjonen. Dette er noe forfatteren selv understreker med å skrive at «Det journalistiske perspektivet i denne sammenheng er også interessant med sikte på det som er problemstillingen for analysene i denne boken, nemlig hvordan lidelsen vinkles og fremstilles» (Lindøe, 2019, s. 114). Dette er spesielt viktig siden fremstillingene av lidelse i TV-formatet er rotfestet i et nøye planlagt programkonsept. Poenget tangerer videre næranalysen av tre innsamlingsaksjoner og hvordan fremstillingen av lidelse blir formet innenfor en nøye regissert ramme der kritiske ankepunkter må foregripes fortellermessig og dramaturgisk.

I nærlesningen og analysen av tre TV-aksjoner (2010: På flukt om flyktninger, 1997: Krafttak mot kreft – om kreftbehandling i Norge, og 2008: Blå Kors – om barn som lider på grunn av voksnes rusmisbruk) er Lindøe opptatt av ulikheter og likheter i fremstillingen av lidelse. De tre casene er plukket ut med tanke på hvordan aktørene lider i henholdsvis fremmede land og her hjemme. Her peker forfatteren på interessante aspekter ved TV-formidling, som for eksempel når reportasjene bærer frem en påstand om voldtekt som i neste omgang blir imøtegått av den kongolesiske hæren/politiet. Fra påstand mot påstand munner reportasjen ut i en aggresjon og sorg, ikke bare for kvinnen som målbærer anklagen, men ifølge Lindøe også for seeerne i sofaen hjemme. Lindøe kaller dette for «uløst lidelse». Slik kritisk analyse er viktig når det kommer til TV-fortellinger.

Samtidig skal det sies at i både denne, og de andre kritiske analysene, er det et savn at Lindøe ikke benytter anledningen til å i større grad problematisere hvordan det visuelle språket, dramaturgien og historiefortellingen er sammensatt. Det som Lindøe refererer til som «Lidelse på TV», er i ferd med å bli stadig mer aktuelt for video på nett. Ved slike faglige referanser ville Lindøe vært like aktuelt for nett som for TV. Hun har satt inn en liste over TV-faglige begrep (s. 187–188), men begrepene kunne i større grad vært forklart teoretisk i de kritiske analysene da slike begrep i liten grad analyseres teoretisk.

Lindøes refleksjoner viser hvor relevant det er å analysere formater som TV-aksjonen, dens formidling og mønstre. Hun viser hvordan ulike typer for medfølelsens og fordømmelsens topoi opptrer overfor lidelsen – en lidelse som kan være fjern med fokus på for eksempel flyktningers lidelse langt borte, eller nær der det fokuseres på kreft i eget land. Her bidrar Lindøe med en påminnelse om de etiske blindsoner som kan inntreffe når seerne engasjeres i temaet og mangler nødvendig distanse for å «få øynene opp for at virkemidlene er kritikkverdige» (Lindøe, 2019, s. 180).

Lindøes bok gir et verdifullt faglitterært bidrag til forståelse av visuell retorikk. En av årsakene til at bokens styrke oppveier dens svake sider er at det fremdeles er et stort forskningsgap når det kommer til å forstå journalistisk formidling på TV, og kanskje særlig fremstillinger av visuell lidelse. Forskning på emosjoner og journalistikk har hatt, og har, en økende akademisk interesse, men den kombinasjonen av kunnskap som Lindøe har med både sin akademiske bakgrunn og lang klippererfaring på høyeste nivå, gir en helt egen dimensjon og bidrag til forståelse av temaet.