Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Hva forteller SKUP-rapportene om norsk gravejournalistikk?

What does the SKUP-report tell us about investigative journalism in Norway?
Høgskolelektor, Journalistikk, medier og kommunikasjon, NLA Mediehøgskolen Gimlekollen

I snart 30 år har norske journalister sendt inn bidrag for å vinne den årlige SKUP-prisen. Sammen med nominasjonen sendes en metoderapport. Hensikten er å belønne arbeidsprosessen, ikke bare de ferdige sakene. En annen viktig hensikt er å dele kunnskaper med kolleger på tvers av redaksjoner, slik at bransjen som helhet kan lære. I denne undersøkelsen er metoderapportene for 2016 gjennomgått for å finne ut hvilke journalistiske fremgangsmåter og skriftlige kilder som er brukt. Undersøkelsen er til dels kvantitativ og til dels kvalitativ. I den kvantitative delen identifiseres og telles de journalistiske metoder og kildene for å kunne gi et bilde av hva som går igjen. I den kvalitative delen identifiseres utdypende metodebeskrivelse, og disse blir, i den grad det lar seg gjøre, kategorisert og analysert for å gi et helhetlig bilde av hva journalistene anser som «ny metode». Den sentrale problemstillingen er å se om metodebeskrivelsene i disse rapportene kan brukes til å si noe om journalistikken som profesjon og hvordan metoder som tradisjonelt ikke hører hjemme i journalistikken, blir løst.

Nøkkelord: undersøkende journalistikk, prisvinnende journalistikk, journalistisk metode, profesjon, yrkesideologi, SKUP

For almost 30 years, Norwegian journalists have competed to win the SKUP Prize for investigative journalism. Along with their published stories, the journalists also write a methodical report. One purpose is to reward both the journalistic work process as well as the result. Another is to share knowledge and experience across newsrooms, enabling the industry to learn as a whole. This thesis reviews the reports for 2016, examining the work processes (journalistic methods) and written sources that are described. The examination is both quantitative and qualitative. The quantitative design is used to identify and count the journalistic methods and sources, to sort out which kinds of methods and sources are used most frequently. The qualitative design is used to identify elaborate descriptions of methods, and these are, when possible, categorized and used to draw a bigger picture of what journalists regard as “new methods”. The key question is whether the descriptions of journalistic methods and written sources in these reports may be used to describe journalism as a profession and how journalists justify unorthodox methods that are normally not part of the profession.

Keywords: investigative journalism, award-winning journalism, journalistic methodology, profession, data-driven journalism

Innledning

SKUP-prisen deles ut hvert år og skal stimulere til undersøkende journalistikk og bidra til en delingskultur innenfor journalistikken. I tillegg arrangeres SKUP-konferansen hvert år der over 500 journalister har deltatt de siste årene. Konferansen består av presentasjoner av bidrag til SKUP-prisen og ulike metodekurs der bransjen deler kunnskaper på tvers av redaksjoner. Det arrangeres også en prekonferanse, SKUPs graveskole, som gir deltakerne ekstra opplæring i ulike metoder.

SKUP som konferanse ble første gang gjennomført i 1990, og Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse – SKUP, så dagens lys året etter. Den første prisen ble delt ut i 1992. Opprettelsen av SKUP skjedde parallelt med at Narvesen-prisen ble avviklet fordi Redaktørforeningen brøt med kioskkjeden etter at denne hadde brukt prisvinneren for 1990, Hans-Wilhelm Steinfeld, i en annonsekampanje. Redaktørforeningen satte da i gang et arbeid som endte i etableringen av Den store journalistprisen. Etableringen av SKUP skjedde uavhengig av dette og var drevet frem av idealistiske journalister som ikke var tilknyttet Redaktørforeningen direkte (Lindholm, 2015, s. 232). I vedtekten for SKUP står det at hensikten med stiftelsen er «å inspirere til undersøkende journalistikk i redaksjonene». Dette skal gjøres ved å dele ut SKUP-prisen og å arrangere en årlig konferanse, men også ved «å sørge for et godt nettsted for dokumentasjon og debatt om undersøkende journalistikk» samt «ved å fremme samarbeide mellom journalister i Norge og internasjonalt.» (SKUP, 2013).

Hensikten er altså ikke bare å kåre den beste undersøkende journalistikken, men også å skape en delingskultur slik at bransjen kan lære som helhet (Breivik, 2004). Tidligere juryformann Fritz-Leo Breivik utdypet dette på nettsidene til SKUP:

SKUP-bevegelsens ambisjon har hele tiden vært å skape en fagbasert delekultur. Vi skulle begynne å snakke med hverandre om faget, og også skrive ned erfaringer og vise dem fram for kolleger i og utenfor egen redaksjon. På denne bakgrunn fødtes tanken og ideen til SKUP, SKUP-prisen og ikke minst Metoderapporten (Breivik, 2004).

Metoderapportene blir derfor lagt åpent ut på SKUPs nettsider. Et eksempel på hvordan dette kommer til uttrykk finner vi i en av rapportene for 2015, der Stavanger Aftenblad har laget en serie som tar utgangspunkt i UngData-undersøkelsen. Under overskriften «Metode» skriver de: «Her vil jeg forklare metoden vi har brukt slik at alle som ønsker det kan gjøre nøyaktig det samme som vi har gjort.» (Blaauw, Christensen, & Risa, 2016).

SKUP-rapportene er skrevet med den hensikt å overtale en jury om å vinne en pris. Rapportene gir beskrivelser om hvordan journalistene har gått frem i arbeidet på en måte som skal tilfredsstille de kravene til dokumentasjon som kreves for å hevde seg i konkurransen. Juryen må overbevises om at journalistene har gjort et stykke arbeid der viktige deler av arbeidsprosessen er ny. Journalistene må også beskrive hva slags motstand redaksjonen har møtt, og forklare hvordan man løste dette (Olufsen, 2019). Kravene om hva som skal beskrives, tar utgangspunkt i at SKUP er definert som en metodepris. Ifølge Magne Lindholm, som har forsket på vinnerbidragene til alle de store norske journalistprisene, er metoderapportene uvurderlig kildemateriale hva angår å beskrive journalistikken fra prisen første gang ble delt ut i 1990 (Lindholm, 2015, s. 12). I tillegg til å gi informasjon om journalisters arbeidsmetoder, kan man også bli fascinert av journalisters mot, oppfinnsomhet og standhaftighet. Beskrivelsene kan brukes til å forstå hva som er typiske arbeidsmetoder innen undersøkende journalistikk, men også for å se etter nye metoder. Dette kommer til uttrykk gjennom hvor mye plass journalistene gir til de ulike beskrivelsene og hvor detaljerte de er.

Ved tildelingen av SKUP-prisen understrekes det at metoden er viktig. Et sett med tolv kriterier ble nedfelt av den første SKUP-juryen, og disse kriteriene har juryene brukt siden. Disse er 1) Nyhetsverdi, 2) Ny metode, 3) Konsekvenser, 4) Egne undersøkelser, 5) Originalitet, 6) Motstand, 7) Vesentlighet, 8) Dokumentasjon, 9) Kildekritikk, 10) Kildehåndtering, 11) Etiske problemstillinger, 12) Formidling. (Olufsen, 2019). Juryformann Bernt Olufsen fremhever at «[d]e tre første som er uthevet tillegges noe større vekt enn de øvrige, men juryen vurderer altså metoderapporten opp mot alle de 12 punktene».1

Kunnskap om den journalistiske arbeidsprosessen er viktig i studiet av journalistikken som profesjonsutøvelse. Til tross for det, er forskning på nyhetsproduksjon og hvordan journalister faktisk jobber for å hente inn materialet sitt, marginalt (Wahl-Jorgensen & Hanitzsch, 2019). Formålet med denne artikkelen er nettopp å utforske metodebruk i den undersøkende journalistikken, gjennom en analyse av journalistiske arbeidsprosesser slik de er beskrevet i metoderapportene til SKUP-prisen. Disse rapportene gir et uvurderlig innblikk i hvilke metoder som anvendes i den prisbelønnede journalistikken, og utgjør et godt grunnlag for å utforske den journalistiske metoden.

Forskningsspørsmålet er: På hvilken måte kan metodebeskrivelsene i SKUP-rapportene si noe om de journalistiske arbeidsprosessene og hvilke ferdigheter som hører hjemme i journalistikken som profesjon?

Undersøkelsen tar utgangspunkt i rapportene fra 2016, og disse er analysert uavhengig av de publiserte journalistiske sakene som er sendt inn som bidrag til prisen. Analysen omfatter også hva som kjennetegner de skriftlige kildene som nevnes, og som ofte blir skaffet til veie som følge av metodene som brukes. Denne undersøkelsen er likevel ikke en retorisk analyse. Jeg ser ikke på hva som fungerer som argumenter eller intensjoner, men fokuserer på beskrivelser av arbeidsprosesser, i tråd med formålet for denne studien.

Konseptuelle rammeverk: teori og litteratur

De journalistiske arbeidsprosessene

Et av de viktigste kriteriene for SKUP-juryen er å dokumentere nye arbeidsprosesser, eller ny metode, som er betegnelsen som brukes. I tillegg kan flere av de andre kriteriene relateres til metode, som egne undersøkelser, kildekritikk, kildehåndtering, dokumentasjon og fremstilling. Noen av de andre kriteriene er gjenstand for subjektiv vurdering og argumentasjon. Dette gjelder særlig 1) Nyhetsverdi og 7) Vesentlighet, men også til en viss grad 3) Konsekvenser, fordi man bare kan sannsynliggjøre årsakssammenhenger mellom publisering og konsekvenser. Disse punktene kan man bruke som utgangspunkt for å analysere hvordan journalister argumenterer for å vinne en pris. I denne undersøkelsen er det ikke lagt vekt på argumentasjon. Målet her er å forstå empirien, og da er det lettere å se på de delene av metoderapporten som er deskriptive, altså metodebeskrivelsene.

Journalistisk metode er ikke et begrep som er entydig definert. I noe av forskning på journalistiske arbeidsprosesser refereres det til rutiner som brukes av nyhetsrommet for å skaffe til veie informasjon. «Those patterned, routinized, repeated practices and forms that media workers use to do their jobs» (Shoemaker & Reese, 1996, s. 105). Disse rutinene er diktert av omstendighetene, som teknologien, deadlines og normer (Reese, 2001). Tuchman beskriver tilfanget av informasjon som journalister bruker som råmateriale i nyhetsarbeidet som nyhetsnettverk («news nets»), bestående av kilder og informasjonskanaler som tilflyter redaksjonen rutinemessig. Slike nettverk blir omtalt som beats, og ulike saksfelt kan ha sine ulike beats for informasjonstilfang (Tuchman, 1978).

I Norge har Jan Fredrik Hovden gjort mye for å definere journalistikk som et eget felt etter Bourdieus teorier. Ved å kartlegge journalisters politiske tilhørighet viser han at SKUP-vinnere og engasjement i SKUP ellers er dominert av sympati for venstresiden. Dette gjelder også andre viktige posisjoner i fagforeningen og deltakelse i komiteer i journalistyrket. Hovden beskriver da det Bourdieu kaller profesjonens kapital. De journalistiske arbeidsprosessene er derimot uttrykk for det som Bourdieu omtaler som habitus. Habitus beskriver den enkelte aktørs opptreden slik det er tillært og tilpasset feltet man er i. Habitus brukes til å forklare hvordan enkeltindivider forholder seg til reglene i feltet både gjennom hvordan de tenker og hander. Slik Bourdieu bruker begrepet, er det for å plassere og rangere individer i forhold til andre medlemmer av gruppen i feltet. Begrepet er derfor knyttet til posisjon og makt. I denne sammenhengen kan man da se for seg at journalistene som beskriver nye og spektakulære metoder i SKUP-arbeidene sine, gjør dette for å posisjonere seg i forhold til fagfeller i miljøet. Mens beskrivelsene av arbeidsprosessene viser hvordan journalistene handler, vil utdelingen av SKUP-prisen og diplomer da tydelig gi disse bidragsyterne nye posisjoner og sosial makt. Vel så viktig for å forstå feltet er doxa, altså de underliggende verdiene og kunnskapen som finnes i et felt, «(…)undisputed, pre-reflexive, naive, native compliance with the fundamental presuppositions of the field» (Bourdieu, 1990, s. 71). Og mens det vi kan forstå som doxa i journalistikkfeltet, ofte blir gjenstand for forskning gjennom å se på for eksempel forståelse av nyhetsverdier og samfunnsrolle, har studier av arbeidsprosesser i journalistikken fått mindre oppmerksomhet.

Likevel, arbeidsmetodene for å hente inn stoff er helt sentralt når faget skal defineres. Pressehistoriker Michael Schudson definerer det slik: «Journalism is the business or practice of producing and disseminating information about contemporary affairs of general interest and importance» (Schudson, 2003, s. 11). Martin Eides definisjon tar også utgangspunkt i handlingene: «Journalistikk er en moderne institusjon som innhenter, bearbeider og formidler informasjon som gjør krav på å være sann, og som kan være demokratisk relevant» (Eide, 2011, s. 10). Sannhetskriteriet er også viktig i Duffields omtale av journalistikk som en måte å beskrive virkeligheten på versus den vi finner i forskning. Han skriver at journalistiske metoder typisk er kvalitative og fortolkende. Disse inkluderer intervju, observasjon, lesing av dokumenter, gjennomgang av publiseringer i massemedia samt intervjuer (Duffield, 2009, s. 21). Empirien man samler på denne måten, kaller Duffield naiv empiri, i den forstand at man går ut for å lete etter beviser for en antakelse og går videre med arbeidet når man har fått denne antakelsen bekreftet. En slik bevisførsel er svak i akademisk sammenheng. Duffield mener likevel at dette ikke nødvendigvis betyr at journalistisk metode ikke er egnet til å samle inn data som kan slå fast sannheter; den korrigeres av at disse undersøkelsene blir testet umiddelbart gjennom publisering (Ibid. s. 6–7).

I samfunnsvitenskapen brukes betegnelsen profesjon på utdanningsorienterte yrkesgrupper som har stor kontroll på egen virksomhet, som leger, advokater og prester. I sosiologisk tradisjon har det lenge vært rådende et attributtbasert profesjonsbegrep, og en liste på fem punkter av amerikaneren Abraham Flexner fra 1915 har lenge vært utgangspunkt for begrepsforståelsen. Ifølge hans teori skal yrket være på heltid, ha en formell utdanning, ha en sterkt yrkesorganisasjon, kreve offentlig autorisasjon samt styres av egen (autonom) etisk kodeks (Flexner, 2001).

Det er lett å se at Vær Varsom-plakaten fungerer som en egen etisk kodeks, og at journalistutdanningene er uttrykk for at profesjonen knyttes til en spesiell utdanning. Men ingen av disse er strengt tatt nødvendig for å drive journalistikk. Journalist er heller ingen beskyttet tittel, og yrket faller derfor utenfor en slik attributtliste fordi man ikke nødvendigvis trenger å holde seg innenfor alle disse fem punktene. Odd Raanum hevder at den norske journaliststanden valgte en profesjonslinje på 70-tallet (Raaum, 1999), mens Rune Ottosen mener at journalister bare delvis faller innenfor det tradisjonelle profesjonsbegrepet (Ottosen, 2004).

En ytterliggående måte å se arbeidsprosesser på som uttrykk for profesjonstilhørighet er beskrevet av Andrew Abbot (2014). Han finner at det som konstituerte de ulike gruppene ikke er indre kjennetegn ved gruppa, men striden om hvem som skal kontrollere bestemte arbeidsoppgaver. Slik kontroll kaller han jurisdiksjon. Hans system av profesjoner er et relasjonelt system av konkurrerende yrkesgrupper, som vil etablere monopol over arbeidsoppgaver.

Ifølge Abbott endrer systemet seg når det blir rystet. Rystelsene kan skyldes ny teknologi, endring i markedet, statlige reguleringer eller framvekst av nye yrkesgrupper. Rystelser kan føre til at arbeidsoppgaver forsvinner, oppstår eller blir åpnet for andre grupper.

Dette studiet ser på hvorvidt de journalistiske arbeidsprosessene som er beskrevet i SKUP-rapportene, er uttrykk for å forstå journalistikken som profesjon og grenseoppganger for hva som kan betegnes som journalistikk. Disse arbeidsprosessene er beskrevet isolert fra andre faktorer som journalistenes intensjoner, holdninger og verdier og normer på den ene siden (det vi kan kalle doxa), og de ferdige journalistiske produktene og hvordan journalistikken påvirker samfunnet på den andre siden. De journalistiske arbeidsmetodene kan derfor ikke brukes til å definere eller si noe fullverdig om journalistikken som profesjon, men den er en viktig bit av det. Og det er en bit som ikke har fått for mye oppmerksomhet i forskningen. Boken Handbook of journalism studies gir et inntrykk av hvilke forskningstradisjoner som tradisjonelt blir vektet mest når man ser på journalistikk. Kun en av de fire hoveddelene handler om selve nyhetsproduksjonen, og selv i denne delen er beskrivelsene av hvordan journalister faktisk jobber for å hente inn materialet sitt, marginalt (Wahl-Jorgensen & Hanitzsch, 2019). Cotter viser til at mye av forskningen gjort på medietekster, ikke ser på arbeidsprosessen:

The second dimension, that of the process – including the norms and routines of the community of news practitioners – has been on the research agenda for the past several years, but to date no significant work has been completed. It is thus a ripe area for further research, especially as factors in the process significantly influence – and define – news discourse(Schiffrin, Tannen, & Hamilton, 2015, s. 416–417).

Når dette studiet ser på arbeidsprosessene, eller de journalistiske metodene isolert, er det for å ta intensjonen bak SKUP-stiftelsen og de mange tusen sider med nedtegnet empiri som SKUP-rapportene representerer, på alvor. Vi ser på hvilken måte denne empirien kan være med å si noe om journalistikken som profesjon, og hvor grensegangen til andre profesjoner går ut fra hva som gjøres.

I denne analysen ser vi på SKUP-rapportene som uttrykk for beskrivelser av undersøkende journalistikk. Til grunn for denne forståelsen ligger det at avsenderne av rapportene har skrevet rapportene for å passe til SKUPs kriterier for å vinne prisen, som er referert i forrige avsnitt. Det betyr også at det gjøres mye annen god og viktig undersøkende journalistikk som ikke er med i dette utvalget, og som kan være vel så viktig for å forstå journalistikkens avgrensning enn enkelte av bidragene. Likevel er denne avgrensningen konsekvent, og et forbehold man bare må ta hensyn til i drøftingen og når konklusjoner skal trekkes. SKUP er likevel inspirert av Investigative Reporterts and Editors (IRE), og i Investigative journalism: Proven strategies for reporting the story legger Gaines vekt på at journalistikken må ha stor betydning for publikum (Gaines, 2008). I The investigative reporter’s handbook: A guide to documents, databases and techniques poengteres det at det i mange tilfeller vil være noen som har interesse av å holde opplysninger skjult for allmennheten. Begge disse karakteristikkene støttes av IRE (Investigative Reporters and Editors, 2019).

Nye metoder kun som følge av ny teknologi?

Metodene som beskrives i SKUP-rapportene, kan grovt sett deles i kategoriene tradisjonell journalistikk og teknologidrevet journalistikk. Når nye metoder forklares, har dette ofte sammenheng med at avsender bruker en datatjeneste for å samle inn eller systematisere informasjon. I flere tilfeller er metodene så systematiske at de grenser mot forskningsmetode. Bruk av IKT og kvantitative metoder plasserer Duffield i tradisjonen precision journalism (Duffield, 2009, s. 13). Denne retningen går tilbake til det amerikanske presidentvalget i 1952, der datidens datateknologi ble brukt av CBS for å forutse det amerikanske presidentvalget, og senere da journalist Philip Meyer og hans kolleger brukte dataverktøy for å analysere hvem som deltok i opptøyene i Detroit i 1967. I 1973 ga han ut boken precision journalism, som har blitt revidert en rekke ganger (Meyer, 2002). Utgangspunktet for precision journalism var å bruke forskningsmetode, da særlig samfunnsvitenskapelig metode, i innsamling og analysen av det journalistiske materialet. I praksis betyr dette å bruke IKT-verktøy for å systematisere, analysere og gjøre statistiske utregninger. Dette regnes som starten på datadrevet journalistikk (CAR) og er utgangspunkt for ulike retninger innen dagens datajournalistikk. I dag brukes datadrevet metode som del av undersøkende journalistikk i hele den vestlige verden og er beskrevet blant andre av Cox (2011), Howard (2014) og Bradshaw (2012).

Google News Lab har gjort en stor undersøkelse som kartlagt bruken av datajournalistiske metoder i 900 redaksjoner i USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland (Bowers, Rogers, & Schwabish, 2017). Her deles de redaksjonelle sakene inn ut fra om de 1) bruker data for å berike historien, 2) bruker data for å gjøre undersøkelser, eller 3) bruker data for å forklare. Studien viser også at mange av redaksjonene har spesialiserte «datajournalister», som da har en egen yrkesidentitet eller forståelse av spesialisering som går ut over det allmennjournalistiske. Respondentene ble også spurt om hindringer for å gjøre datadrevet journalistikk. Manglende ferdigheter innen analyse og visualiseringsverktøy ble oppgitt som noen av de største hindrene (Bowers et al., 2017, s. 17).

En undersøkelse i Sverige støtter at det er behov for spesialiserte datajournalister. Ester Appelgren og Gunnar Nygren har undersøkt svenske journalisters holdninger og erfaringer med datadrevet journalistikk gjennom en survey. To viktige funn her er at journalister er positivt innstilt til datajournalistikk og at interessen øker. Men jo mer erfaring journalistene har innen datajournalistisk metode, jo større er likevel skepsisen til at den gjengse journalist kan utnytte potensialet i datadrevet journalistikk (Appelgren, 2014)

I forskning på prisvinnende datajournalistikk er beskrivelser av metode viktige. En av de nyeste og mest relevante studiene er «Patterns In Award Winning Data Storytelling – Story Types, Enabling Tools and – Competences» (Heravi & Adegboyega, 2017). Arbeidet kartlegger verktøy, teknologi og kunnskap man trenger for å fortelle gode digitale historier. Hensikten med arbeidet ligner altså på det som beskrives i SKUP-rapportene, men utgangspunktet er hvordan journalistikken fortelles, ikke hvordan researchen er gjort. Resultatet er langt flere beskrivelser av metoder og teknologi i formidlingsfasen, samt ulike former for koding. Kunnskaper om Javascript, HTML, Python og Excel fremheves.

Flere studier viser at digitale medier er i vekst, men at den digitale kompetansen henger etter. En stor spørreundersøkelse av The International Center for Journalists utført i 130 land og med 2700 respondenter, viser at det er svært få journalister som besitter tekniske ferdigheter til tross for at de digitale redaksjonene er i ferd med å ta over for de tradisjonelle. Undersøkelsen konkluderer med at journaliststanden ikke klarer å følge med i den teknologiske utviklingen (International Center for Journalists (ICFJ), 2018).

En måte å løse dette på er er å jobbe i team med andre yrkesgrupper. Stavelin skriver at journalister som jobber i team med datautviklere og programmerere, ser på innsatsen fra disse som noe eksternt, utenfor journalistikken, som bare er et middel for å gjøre journalistikk. Han beskriver det slik: «We found that journalists that could program, and knew their way around solving problems through computers, still strongly underlined their position as journalists, not technologists. The technical expertise was described as nothing more than a means to meet journalistic ends», og videre: «The blend of technical skill and journalistic values is a very rare mix. A more traditional technologist would need to muffle his (or her) enthusiasm for technology and align to the cultural climate in the newsroom.» (Stavelin, 2014, s. 75).

Splendore et al. viser at det generelt i Europa er mer vanlig å hyre inn eksperter til å gjøre datajobbene enn å lære opp egne journalister til det (Splendore et al., 2016, s. 147).

Metode

Da dette arbeidet startet, var det et mål å undersøke grundig de siste arbeidene som var tilgjengelig, altså for 2016. Omfanget av bidrag var ikke større enn at man kunne undersøke hele utvalget (46 rapporter á om lag 20 sider). Undersøkelsen ville da få med alle variasjoner i typer arbeid. Ulempen er at man ikke kan si noe om utvikling over tid. Lesing og koding av rapportene ble gjort over fem uker i desember 2017–januar 2018.

Rapportene er allerede publisert materiale. Journalistene som har sendt inn sine rapporter til SKUP, har gått med på betingelser om publisering. Det er kun opplysninger fra disse rapportene som er brukt i undersøkelsen, og personopplysninger avgrenses til navn på avsender og byline på de journalistiske sakene. Prosjektet er derfor ikke meldt inn til NSD.

Det er brukt både kvantitativ og kvalitativ metode. I utgangspunktet representerer SKUP-rapportene nedtegnelser av empiri gjort av journalister. Mange av rapportene følger en mal på ti punkter som ble satt opp fra begynnelsen av. Men denne malen er nå ikke lenger et krav å følge, og det er ikke lenger vist til et slikt oppsett på nettsidene til SKUP. De største mediehusene synes å ha laget sine egne rapportmaler. Enkelte bidragsytere sender inn rapporter som ikke følger noen mal. Utvalget er derfor variert i form og innhold, noe som gjør det problematisk å analysere kvantitativt fullt ut. Samtidig så er mange av de interessante beskrivelsene de som skiller seg ut fra de generelle. For å forstå materialet er det derfor gjort både kvalitative og kvantitative undersøkelser.

Den kvantitative delen er til dels en ren opptelling av variabler som er enkle å identifisere og telle, som hvem som har laget bidragene, mediehus og kjønn. Denne metoden er lite problematisk fordi operasjonaliseringen er enkel. Ulempen er at det er svært begrenset hva man kan lese ut av det. De viktige erfaringene ligger i beskrivelsene som ikke lar seg operasjonalisere like lett, som de journalistiske metodene. Men disse metodene er ikke eksplisitt definert og må telles opp ut fra en substansiell vurdering. Her er det ordbruk som «Vi brukte … for å ….» som identifiserer en metode. Eksempler er: «Vi ba om innsyn for å…», «vi sendte e-post til …». Det er slik koding som kan kalles empirinær koding(3) i Tjorås’ modell (se under). Videre kategorisering av metoder som hører hjemme i neste fase, kodegruppering(4). Den samme fremgangsmåten kan brukes på de skriftlige kildene. Disse er relativt lett å identifisere, og de kan grupperes sammen som for eksempel «tilsynsrapporter», «personlig korrespondanse» eller «dom». Ulik form for innsynsbegjæringer, for eksempel i utlandet, klage på manglende innsyn, og så videre, er også samlet i hovedkategorien «innsyn» som igjen er samlet i en overordnet kategori kalt «Generell datainnsamling». Disse kategoriene kan videre knyttes til ulike fagfelt, som «jus», «språk» «datadrevet journalistikk» eller rett og slett «generell journalistikk».

Aksel Tjora beskriver kvalitativ metode som stegvis-deduktiv-induksjon(SDI-metoden) (Tjora, 2018). Med dette forfekter forfatteren at man har «en induktivt drevet nysgjerrighet hvor man jobber med empirien (SKUP-rapportene red.anm.) som definerende utgangspunkt for hva som er interessante temaer, spørsmål og konsepter». Og han fortsetter: «Kort sagt har SDI-modellen nysgjerrighet som utgangspunkt og generaliserbar forståelse som mål» (ibid. s. 9–10). Tjoras modell har 6 steg: 1: Generering av empirisk data (journalistenes nedtegnelser av egne erfaringer i SKUP-rapportene), 2: bearbeiding av rådata, 3: empirinær koding, 4: kodegruppering, 5: utvikling av konsepter, 6: diskusjon av konsepter og bruk av teori. SDI-metoden er altså godt egnet fordi den tar utgangspunkt i allerede innsamlet empiri, slik vi har her.

Det ligger naturligvis subjektive vurderinger i hvordan disse kategoriene lages og brukes i praksis, men dette er en del av Tjorås’ modell i fase 5 og 6. Målet er ikke å gjøre dette perfekt, men å kunne gjøre det konsekvent nok til at det viser generelle trender og konsepter i materialet, som for eksempel å kartlegge hvor viktig ny teknologi er, eller samarbeid med andre yrkesgrupper. Mange av metodene er plassert i kategorien «tradisjonell journalistikk». Eksempler på dette er intervju, ulike typer feltarbeid, telefon- og e-post-korrespondanse og innsynsbegjæringer. Når dataverktøy krever noe ekstra kompetanse, er det kodet som «datadrevet journalistikk». Skillet er satt fra hva som opprinnelig fikk denne betegnelsen gjennom tradisjonen precision journalism, noe som betyr at bruk at regneark, database og webscraping, faller innenfor, mens vanlig bruk av nettleser, e-post og digitale innsendinger av innsynsbegjæringer faller utenfor. Andre kategorier for fagfelt er språk (bruk av tolk/oversetter) jus (følge rettsak, lese dommer).

Rent praktisk er kodingen gjort i en kombinasjon av tabeller i regneark og ved bruk av NVivo. Det er brukt en kombinasjon av pivottabeller, relasjonsdatabaser og programmering for å gjøre søk i materialet og å sette kodene i sammenheng.

Beskrivelser som skiller seg ut fra det generelle

Det er gjort et skille mellom journalistiske metoder som er beskrevet mer i detalj, i forhold til de som bare nevnes. Disse beskrivelsene har kvalitativ verdi og kan brukes som «oppskrifter» for journalister som jobber med samme type saker. Samtidig representerer de metoder som kan telles opp og plasseres i kategorier. Metoder som er beskrevet ut over å bare være nevnt, er merket med «+» i kodeboken. Metoder som er beskrevet som en detaljert fremgangsmåte som kan følges som en oppskrift, er merket «++». Disse beskrivelsene har ekstra verdi når man skal bruke rapportene til læring. De kan også ses som indikatorer på hva avsender antar er nytt og trenger utvidet forklaring. Når metodene blir plassert i kategorier, kan man også si noe om hvilke typer metoder det er som særlig blir fremhevet, og om disse representerer bestemte retninger, som datadrevet journalistikk. De kan også brukes til å fortelle hva rapportene sier om hva som forventes av gravejournalister dette året, og da altså hva som er med å definere profesjonen.

Funn

Det ble levert inn 47 arbeider til SKUP for året 2016. Et av disse arbeidene er sendt inn uten metoderapport og er således ikke blitt med i denne gjennomgangen. Funnene viser at de journalistiske metodene er mange og ofte beskrevet i detalj. Det er også mange beskrivelser av skriftlige kilder, og disse er ofte lett å identifisere i tilknytning til de metodene man har brukt for å få tak i dem. Det er 549 beskrivelser av metoder hvorav 188 metoder er beskrevet i større detalj (merket med «+»/«++»). Videre er det referert 418 skriftlige kilder. Metodene er ofte beskrevet sammen med motstand man møter for å hente inn nødvendig dokumentasjon. Muntlige kilder er ikke godt beskrevet og ofte ikke tatt med i det hele tatt.

De journalistiske metodene

Det er identifisert 34 ulike typer journalistiske metoder, og av disse er det tradisjonelle journalistiske metoder, som intervju, observasjon og ikke minst begjæring om innsyn som fremkommer mest hyppig. Seks metoder skiller seg ut som de mest brukte, og av disse er det spesielt søk i registre/databaser som går igjen.

Tabell 2:

De 6 mest hyppige metodene beskrevet

Journalistisk metodeAntall
Søk i registre/databaser80
Innsyn39
Annet kildearbeid33
Bedrifts- /rolleundersøkelser i Norge32
Møte kilde(intervju)30
Bruk av applikasjon/onlinetjenese/API30
(28 andre (305)
(…) n = 549

I mange av rapportene nevnes søk i registre mange ganger for å hente ut ulike deler informasjon. Eksempler er Dagbladets Kongemakta som retter et kritisk blikk på hvordan kongehuset forvaltes, der det er beskrevet ti ulike måter å søke informasjon i databaser. Blant disse er søk i aksjeregisteret, i tjenestemannsregisteret og i eiendomsregisteret (Bartnes et al., 2017). Tidsskriftet Utdanning nevner seks ulike søk i mediearkiv etter tidligere medieoppslag som spesielt viktige metoder (Holterman & Ødegaard, 2017). Generelt er Retriever den databasen som nevnes hyppigst (8), deretter søk i folkeregisteret (7).

Innsynsbegjæringer er den journalistiske metoden som ellers beskrives ofte. Mange av disse beskriver at man møter et byråkrati som gjør forsøk på å holde tilbake informasjon. I rapporten om Psykiatriavsløringen kan vi for eksempel lese om hvordan sykehusforetakene lenge nektet å levere ut loggene som viste tvangsvedtak for psykiatriske pasienter. Men et positivt svar fra Sørlandet Sykehus kunne fungere som brekkstang for å få ut logger ellers i landet. Sykehuset forklarte at «Kunnskap om tvangsbruk i det psykiske helsevern er viktig offentlig informasjon og vi er interessert i full åpenhet rundt vår praksis. Vi er av den oppfatning at innsyn i protokollene er en viktig forutsetning for dette» (Normann & Åsebø, 2017, s. 9). Psykiatriavsløringen vant for øvrig SKUP-prisen for dette arbeidet, blant annet takket være det nitide arbeidet med å samle inn slike håndskrevne logger og systematisere dem i et eget datasett.

En lignende sak er Glassjenta, der Stavanger Aftenblad avdekket hvordan en 16-årig jente ble behandlet av det psykiatriske helsevesenet. Her møter journalistene stor motstand fra helsevesenet i å gi ut opplysninger fra pasientjournalen til jenta, til tross for at de har fullmakt fra jenta selv og hennes advokat. Et sentralt spørsmål er om mindreårige har rett til å oppheve taushetsplikt. Mens fylkesmennene sa ja, hadde etater som politi og sykehus vanskelig for å godta dette (Aas, Ergo, & Vandvik, 2016, s. 5-6).

Når metodene samles i kategorier, så er det metodene som er knyttet til innsamling av data som beskrives oftest. Av disse er ulike typer kildearbeid hyppigst brukt:

Tabell 3:

Beskrivelser av journalistiske metoder etter kategori

Journalistisk metode, grovkategoriAntall
Kildearbeid116
Database og registeroppslag96
Generell datainnsamling og research73
Økonomisk research47
Systematisering og analyse34
Feltarbeid32
Bruk av applikasjon/programvare30
Sosiale medier og nettfora29
Samarbeid23
Annet20
Opptak/Foto12
Juridisk research12
Fremstilling/visualisering11
Programmering9
Tolk5
Sluttsum 549

Tabellen viser hvilke metoder som er hyppigst brukt når de er samlet i kategorier. Kildearbeid innebærer intervju, e-post- og telefonkorrespondanse og andre mer tilpassede måter å behandle muntlige kilder på. Posten database og registeroppslag samler kategoriene søk i database, bruk av egen database og å bygge opp eget datasett og er et uttrykk for metoder der kunnskaper om database er viktig. Hele tolv rapporter beskriver at man har bygget opp egne databaser for å gjøre analyser av data man samler inn.

Generell datainnsamling og research inkluderer innsyn og annet arbeid for å skaffe skriftlige kilder.

Beskrivelsene av kildearbeidet er likevel svært knappe og i de fleste tilfellene nevnes kun metodene uten at de er beskrevet mer inngående. Unntakene er Pengepredikanten (Hasselgård, Kolstadbråten, & Nordahl, 2017) og Da Lommedalen mistet en av sine (Tangen & Vinje, 2017) som begge inneholder mer omfattende beskrivelser av kildepleie. Her kommer det også frem at spesielle kunnskaper hos den enkelte journalist kan være viktig i møte med kildene, som i Pengepredikanten der bibelkunnskap blir en viktig inngangsport: «I en relasjonell tilnærming må journalisten og kilden «sitte på samme side av bordet’. Bakgrunnskunnskap og ikke minst bibelforståelse var her uvurderlig for noenlunde å snakke samme språk.» (Hasselgård et al., 2017, s. 7).

Et annet eksempel er som i Budstikkas Da Lommedalen mistet en av sine, der journalistene samlet flere nøkkelkilder til et felles møte for å se hvordan samspillet dem imellom bidro til å kaste lys på saken (Tangen & Vinje, 2017, s. 11).

I alt har 188 av metodeforklaringene en beskrivelse som går ut over det å nevne metoden (markert med «+»/«++»).Tabellen under viser hvilke fagområder/profesjoner de lengre beskrivelsene av metoder er relatert til:

Tabell 4:

Metoder som blir forklart mer inngående enn bare å bli nevnt, etter fagområde

FagområdeAntall
Datadrevet journalistikk85
Tradisjonell journalistisk metode67
Økonomi20
Annet10
Språk3
Jus2
Statistikk1
n = 188

Her er det kun innsynsbegjæringer som ofte blir forklart inngående av de tradisjonelle metodene. I de mer tekniske metodene ser vi derimot ofte at forklaringene er lengre.

De skriftlige kildene

Det er beskrevet 418 skriftlige kilder i materialet. De skriftlige kildene støtter at kunnskap fra andre fagområder enn journalistikk er viktige. Dokumenter av juridisk innhold er den viktigste kategorien av skriftlige kilder (78). En del av disse dokumentene er kontrakter. I tillegg er det hele 17 eksempler på at journalister har fått tilgang på papirer fra politiets etterforskning. Dette viser med tydelighet at jus er et viktig fagområde, men det fremgår også at man bør ha kunnskap om forvaltningen og økonomi/administrasjon for å forstå innholdet.

Ellers så er rapporter av ulike typer viktige (64 hvorav 12 er tilsynsrapporter) og deretter regnskap eller andre økonomiske dokumenter, noe som støtter at også økonomi er et viktig fagfelt. Andre dokumenter som ofte går igjen, er logger og skriftlig korrespondanse. Dette kan være utskrifter av e-post eller lignende mellom tredjeparter. I enkelte av rapportene beskrives det å være av avgjørende betydning at en av journalistene har en bakgrunn eller kunnskap om feltet. Dette gjelder for eksempel På innsiden av førerkortligaen, som beskriver flere nettverk med base på Grønland i Oslo som hjelper kunder å jukse til oppkjøring blant annet ved å fremskaffe fasitene for Vegvesenets teoriprøver, der en av journalistene fikk innpass i kildenettverket på grunn av sin innvandrerbakgrunn og at han behersket arabisk (Alayoubi, Døvik, & Svendsen, 2016). Et lignende eksempel er Norge til salgs som er en skildring av flyktningstrømmen i 2015 der journalisten selv har etnisk tilhørighet til Midtøsten (Giæver, Zaman, & Westad, 2017). I Kiellands dype hemmelighet fremheves kunnskap fra offshorevirksomhet og troverdighet i offshoremiljøet som viktig (Kongsnes & Skretting, 2017). I NRKs HTTPS Norge, som beskriver sikkerheten hos offentlige nettsider i Norge, forteller rapporten at kunnskaper og interesse for datasikkerhet var helt avgjørende (Bye Skille, 2017).

Når opplysninger først er hentet inn, er det tydelig at fagkunnskaper blir enda viktige for å forstå og analysere. Dokumentene man innhenter, krever ofte juridisk kunnskap, kunnskap om økonomi og forvaltning.

Andre funn

Det er gjort mange nedtegnelser på etiske utfordringer. Flere av sakene handler om personer som har blitt utsatt for urett, og i mange av disse sakene er det beskrevet hvordan man har tenkt rundt anonymisering/indentifisering av caser og gjerningsmenn, samt mulighet til imøtegåelse. I Tysfjordsaken, som beskriver 47 overgrepshistorier begått av 30 gjerningsmenn i det lille nordlandssamfunnet, skriver journalistene at «[r]edaksjonen la som premiss at alle som skulle fortelle sin historie i reportasjen fikk, eller har fått, profesjonell hjelp til å bearbeide det de forteller å ha opplevd. Alle kildene ble fulgt opp systematisk av journalistene i tiden etter publisering» (Berglund, Henriksen, Amdal, & Hætta, 2016, s. 8).

Det nevnes ellers at noen av sakene har blitt klaget inn for PFU og/eller kringkastingsrådet, men som regel er ikke disse sakene behandlet på tidspunktet rapportene er skrevet. Ellers spriker de etiske vurderingene veldig ut fra tema og egner seg ikke for generalisering. Etiske vurderinger kan trolig være relevant lesning dersom man gjør lignende undersøkelser eller dekker lignende tema.

Flere har beskrevet dokumenterte og/eller sannsynliggjorte konsekvenser. «Debatt i Stortinget» og «Oppfølging i andre medier» er noen typer konsekvenser som man kan se gå igjen. Men ellers er det også her veldig sprikende. Det er også tydelig at det ikke har gått nok tid fra publisering til rapporten er skrevet til at man kan se alle konsekvensene. Flere skriver at de stadig jobber videre med sakene.

Påfallende er det også at det bare er i en rapport at man henviser til en tidligere SKUP-rapport. Dette indikerer at man ikke bruker tidligere års metoderapporter til læring, eller at man unnlater å nevne det fordi man enten ser på det som irrelevant, eller at det til og med kan telle mot dem i konkurransen. I en av rapportene, Tysfjordsaken, er samarbeid med en journalistutdanning viktig. Saken hadde sitt utspring fra masterstudenter ved utdanningen i Volda som inngikk et samarbeid med VG (Berglund et al., 2016, s. 5).

Rapportene forteller lite om bakgrunn og utdanning for de som har medvirket i arbeidet. I alle unntatt åtte arbeider, er det et team som har jobbet sammen om bidraget. I enkelte rapporter beskrives det at disse har ulike bakgrunn og kompetanse og at dette er til hjelp, men det er lite av det.

Drøfting

SKUP-rapportene inneholder mange beskrivelser av journalistiske arbeidsprosesser (metoder) og skriftlige kilder. Mens mange av de tradisjonelle metodene som intervju og observasjon kun nevnes, er tekniske metoder knyttet til bruk av IKT ofte forklart i større dybde. Disse er beskrevet mer i detalj, av og til på en måte som gjør det mulig å følge fremgangsmåten som i en oppskrift. Blant metodene som opptrer hyppigst i rapportene, er innsynsbegjæringer og å tenke kreativt om å løse hindringer for å få innsyn i viktige dokumenter. Slike metoder er beskrevet inngående i mange av metoderapportene. Samlet sett tegner rapportene et bilde av at både tradisjonelle journalistiske metoder og datadrevne metoder er viktige, men med unntak av beskrivelsene om innsyn, så er det de mer tekniske metodene som blir beskrevet mer inngående.

Dette samsvarer med forskning som viser til at begge disse områdene er viktige (Blom & Davenport, 2012; Heravi & Adegboyega, 2017). Innen datadrevet journalistikk er det særlig oppslag i ulike registre på nett som brukes hyppig, samt å bygge opp eget datasett ut fra materiale man henter inn slik at man kan analysere større datamengder. Regneark nevnes ofte som et nyttig verktøy. Funnene viser også at de nye metodene ofte forholder seg til nye måter å bruke IKT-teknologi på, og at IKT-kunnskaper og oppfinnsomhet i hvordan de kan brukes, er nøkkelferdigheter. Likevel, for å lykkes i dette arbeidet vises det i stor grad til at grundighet og tålmodighet er viktige forutsetninger. Teknologien blir derfor mer en døråpner enn en snarvei – det er få eller ingen av SKUP-arbeidene som skisserer nye arbeidsmetoder som er særlig tidsbesparende.

Et interessant trekk ved de journalistiske metodene som er nedtegnet i SKUP-rapportene, er at de ikke representerer vanlige rutiner for å hente inn stoff, slik som for eksempel Tuchman beskriver hvordan råstoffet for saker tilfaller redaksjoner. Dette er snarere nye metoder som bryter med de faste rutinene, og ligner således mer på Abbots beskrivelse av rystelser, eller at de nye metodene er reaksjoner på rystelser som kommer i form av ny teknologi og nye forutsetninger for journalistikken. Om da forståelsen av hva journalistikk er, forandres, eller om det ligger i profesjonens natur å stadig improvisere, er da et åpent spørsmål. Også spørsmålet om hvorvidt det må stilles nye krav til fremtidens journalister fordi det forutsettes at man må kunne nye og mer avanserte verktøy, er også et spørsmål man kan finne noen svar på i metodebeskrivelsene.

Blant de skriftlige kildene er det de juridiske dokumentene som går hyppigst igjen. Dette kan være kontrakter, dommer eller i noen tilfeller utskrifter fra politiets etterforskning. I tillegg brukes mange skriftlige kilder som krever økonomikompetanse, spesielt evne til å hente ut og lese årsregnskaper, og til en viss grad språkkompetanse. Likevel, mange av de skriftlige kildene er rapporter, skriftlig korrespondanse og annet som kan knyttes til det en journalist tradisjonelt forholder seg til. Muntlige kilder omtales sjelden og mangelfullt.

Til en viss grad kan beskrivelsene av arbeidsmetoder og kildebruk brukes for å forstå hvordan journalistene selv anser hva som naturlig hører hjemme av ferdigheter og kunnskaper i sin profesjon. Beskrivelsene er fokusert på arbeidsmetoder, og det er først og fremst her man kan trekke konklusjoner. Vi vet at avsender argumenterer for å vinne SKUP-prisen ut fra å ha brukt nye arbeidsmetoder. Det er natulig at det da er disse som trekkes frem.

Dette vil i så fall si at de datadrevne metodene (stadig) er på vei inn i profesjonen. Det dokumenteres også at kunnskaper om økonomi og jus er viktig. Det varierer likevel i hvor stor grad journalistene gjør det tekniske arbeidet selv, eller om de jobber i grupper som inkluderer personer med kompetanse på IKT og annet. Måten journalistene løser dette på er i stor grad samarbeid med andre profesjoner, enten internt i redaksjonen eller ved å hyre inn folk utenfra. Slike samarbeid kan være med forskere (Kiellands dype hemmelighet (Kongsnes & Skretting, 2017)), politiet/Kripos (Farlige mødre (Hager-Thoresen, Nipen, & Westerveld, 2017), Treholt-bløffen (Andersen, Hopperstad, Tommelstad, & Widerøe, 2017)), jurist (Glassjenta (Aas et al., 2016)). I tillegg er det flere eksempler på både organisert og ad hoc-hjelp fra utenlandske redaksjoner (som Panama Papers (Bjørnstad, Selbo Torset, Staveland, Strøm, & Aale, 2017)). Beskrivelsene bærer veldig preg av åpenhet og ønske om å involvere andre, noe som går på tvers av Abbots beskrivelse av arbeidsprosesser som uttrykk for å skaffe eierskap på arbeidsprosesser internt i profesjonen. Evnen til å kunne samarbeide med andre faggrupper, samt å se behovet for å knytte til medarbeidere med ulik kompetanse, synes da å bli viktig. Dette er som forventet i forhold til annen forskning som viser at spesielt datadrevet kompetanse er etterspurt, men at dette ikke erstatter kravet om at journalister må beherske de tradisjonelle metodene (Splendore et al., 2016; Stavelin, 2014; Young, Hermida, & Fulda, 2018). Det dokumenteres også at enkeltjournalisters personlige bakgrunn som etnisitet, bakgrunn fra spesielle fagmiljøer som offshore eller å ha vokst opp i en kristen menighet, kan være av avgjørende betydning for i det hele tatt å få tilgang til en sak.

Konklusjon

Funnene viser at rapportene i stor kan brukes til beskrivelser av de journalistiske arbeidsprosessene, spesielt i research- og analysefasen av arbeidet. Rapportene tegner et bilde av at tradisjonelle metoder innen journalistikk, som å følge opp vanskelige innsynsbegjæringer, stadig er viktige ferdigheter for å lykkes med undersøkende journalistikk. Nye metoder som introduseres, er ofte knyttet til bruk av IKT-verktøy for å samle inn og analysere store datamengder. Andre fagfelt som til dels er viktige, er økonomi, jus og språk. Redaksjonene løser dette dels ved å samarbeide med andre profesjoner og til dels ved at journalistene enten har med seg eller tilegner seg nye kunnskaper og ferdigheter. Dette kan ses på som et uttrykk for at profesjonen beveger seg mot å bli mer teknologidrevet og at evnen til å samarbeide med ulike yrkesgrupper stadig blir viktigere. Men det kan like gjerne brukes som argument for å si at journalistikken alltid har vært vanskelig å definere som profesjon, og at en del av profesjonsforståelsen er at man må endre arbeidsmetoder i takt med utviklingen.

Referanser

Abbott, A. (2014). The system of professions: An essay on the division of expert labor. Chicago: University of Chicago press.

Alayoubi, M., Døvik, O. & Svendsen, C. (2016). På innsiden av førerkortligaen Metoderapport SKUP. Hentet fra https://www.skup.no/rapporter/2016/pa-innsiden-av-forerkortligaen

Andersen, G., Hopperstad, M., Tommelstad, B. & Widerøe, R. J. (2017). Treholt-bløffen Metoderapprot SKUP. Hentet fra Oslo: https://www.skup.no/rapporter/2016/treholt-bloffen

Appelgren, E. G. N. (2014).). Data Journalism In Sweden. Digital Journalism, 2:3, 394–405. DOI: 10.1080/21670811.2014.884344

Bartnes, A., Flydal, E. F., Hustadnes, H., Pettersen, J., Ramnefjell, G. & Bartnes, A. (2017). Kongemakta – Metoderapport SKUP. Hentet fra https://www.skup.no/rapporter/2016/kongemakta

Berglund, E. L., Henriksen, T. H., Amdal, H. & Hætta, K. (2016). Tysfjordsaken Metoderapport SKUP. Hentet fra https://www.skup.no/rapporter/2016/tysfjord-saken

Bjørnstad, S., Selbo Torset, N., Staveland, L. I., Strøm, T. J. & Aale, P. K. (2017). Panama papers Metoderapport SKUP. Hentet fra https://www.skup.no/rapporter/2016/panama-papers

Blaauw, F., Christensen, P. & Risa, E. (2016). LIFE Portrett av en ungdomsgenerasjon Metoderapport SKUP. Hentet fra https://www.skup.no/sites/default/files/metoderapport/48-LIFE-Portrett-av-en-ungdomsgeneras

Blom, R. & Davenport, L. D. (2012). Searching for the Core of Journalism Education – Program Directors Disagree on Curriculum Priorities. Journalism & Mass Communication Educator, 67(1), 70–86.

Bourdieu, P. (1990). The logic of practice. Stanford: Stanford university press.

Bowers, D., Rogers, S. & Schwabish, J. (2017). Data Journalism 2017 – The current state and challanges facing the field today. Hentet fra https://issuu.com/saladeprensa/docs/data_journalism_in_2017_45e68ba08293b9

Bradshaw, P. (2012). What is data journalism?. Gray J., Bounegru L. & Chambers L. The Data Journalism Handbook (s12): O'reilly.

Bye Skille, Ø. (2017). HTTPS Norge Metoderapprot SKUP. Hentet fra https://www.skup.no/rapporter/2016/https-norge

Cox, M. (2000). The development of computer-assisted reporting. Informe Presentado En Association for Education in Jornalism End Mass Comunication. In: University of North Carolina

Duffield, L. R. (2009). A news story as big as a doctoral thesis?: deploying journalistic methodology in academic research. Paper presented at the «Communication, Creativity and Global Citizenship»; Refereed Proceedings of the Australian and New Zealand Communication Association Conference 2009.

Eide, M. (2011). Hva er journalistikk. Oslo: Universitetsforlaget.

Flexner, A. (2001). Is social work a profession? Research on social work practice, 11(2), 152–165.

Gaines, W. C. (2008). Investigative journalism: Proven strategies for reporting the story. Washington: Press Washington, DC.

Giæver, P. B., Zaman, K., & Westad, K. (2017). Norge til salgs. Hentet fra https://www.skup.no/rapporter/2016/norge-til-salgs

Hager-Thoresen, F., Nipen, K., & Westerveld, J. (2017). Farlige mødre – Metoderapport SKUP. Hentet fra Oslo: https://www.skup.no/rapporter/2016/farlige-modre

Hasselgård, M., Kolstadbråten, O. J., & Nordahl, B. O. (2017). Pengepredikanten – Metoderapport SKUP. Hentet fra https://www.skup.no/sites/default/files/metoderapport/oppdatert-metoderapport-pengepredikanten.pdf

Heravi, B., & Adegboyega, O. (2017, DOI: 10.1080/21670811.2017.1403291). Patterns In Award Winning Data Storytelling – Story Types, Enabling Tools and Competences. Digital Journalism, .

Holterman, S., & Ødegaard, A. H. (2017). Overgrep i skole og utdanning – Metoderapport SKUP. Hentet fra https://www.skup.no/rapporter/2016/overgrep-i-skole-og-barnehage

Howard, A. (2014). The Art and Science of Data-Driven Journalism. Tow Centre for.

International Center for Journalists (ICFJ). (2018). The State of Technology in Global Newsrooms. doi: https://www.icfj.org/sites/default/files/2018-04/ICFJTechSurveyFINAL.pdf

Investigative Reporters and Editors. (2019). 2018 IRE Awards FAQ.

Kongsnes, E., & Skretting, T. T. (2017). Kiellands dype hemmelighet – Metoderapport SKUP. Hentet fra https://www.skup.no/rapporter/2016/kiellands-dype-hemmelighet

Lindholm, M. (2015). Journalistikkens autoritet – Yrkesideologi og autoritetsmarkering i norsk journalistikk 1954–2014. In. Oslo: Høgskolen i Oslo og Akershus.

Meyer, P. (2002). Precision journalism: A reporter's introduction to social science methods. Lanman, MD: Rowman & Littlefield Publishers.

Normann, M. G., & Åsebø, S. (2017). Psykiatriavsløringen – Metoderapport til SKUP. Hentet fra https://docs.google.com/viewerng/viewer?url=https://www.skup.no/sites/default/files/metoderapport/vg_psykiatriavslringen-metoderapport.pdf

Olufsen, B. (2019). [Kriteriene for SKUP-prisen].

Ottosen, R. (2004). I journalistikkens grenseland. Kristiansand: IJ-forlaget.

Raaum, O. (1999). Pressen er løs!: fronter i journalistenes faglige frigjøring. Oslo: Pax.

Reese, S. D. (2001). Understanding the global journalist: A hierarchy-of-influences approach. Journalism Studies, 2(2), 173-187.

Schiffrin, D., Tannen, D., & Hamilton, H. E. (2015). The Handbook of Discourse Analysis. Hoboken, NJ: Wiley Blackwell.

Schudson, M. (2003). The sociology of news. New York: Norton.

Shoemaker, P. J., & Reese, S. D. (1996). Mediating the message. White Plains, NY: Longman.

SKUP. (2013). SKUPs vedtekter.

Splendore, S., Di Salvo, P., Eberwein, T., Groenhart, H., Kus, M., & Porlezza, C. (2016, 17(1)). Educational strategies in data journalism: A comparative study of six European countries. Journalism, 138–152.

Stavelin, E. (2014). Computational Journalism – When journalism meets programming. Bergen: Universitetet i bergen.

Tangen, E., & Vinje, M. (2017). Da Lommedalen mistet en av sine – Metoderapport til SKUP. Hentet fra https://www.skup.no/rapporter/2016/da-lommedalen-mistet-en-av-sine

Tjora, A. (2018). Viten skapt: kvalitativ analyse og teoriutvikling. Oslo: Cappelen Damm akademisk.

Tuchman, G. (1978). Making news: A study in the construction of reality. New York: The Free Press.

Wahl-Jorgensen, K., & Hanitzsch, T. (2019). The handbook of journalism studies. New York: Routledge.

Young, M. L., Hermida, A., & Fulda, J. (2018, Januar 2). What Makes for Great Data Journalism? Journalism Practice, 115–135.

1Fremkommer av personlig korrespondanse med juryformann.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon