Liten bok med store ambisjoner

Helle Sjøvaag har skrevet en kort, men forsøksvis altomfattende bok om «journalistikkens problem» utgitt i Routledges serie Disruptions: Studies in digital journalism. Serien er redigert av Bob Franklin, som p.t. er en av journalistikkforskningens virkelige guruer. Han har her sluppet gjennom en bok som (heldigvis) overhodet ikke begrenser seg til det digitale, men som handler om journalistikk som sådan. Sjøvaags bok er på mange måter et vågestykke, men hun kommer etter mitt syn ned på beina, blant annet fordi hun tar et par kreative grep. Jeg kommer tilbake til det.

Men først: Helle Sjøvaag er en av landets mest produktive, yngre journalistikkforskere, blant annet kjent for sitt store arbeid med å bruke big data-metoder for å kartlegge innholdet i norske aviser. Dette prosjektet, kalt «Diversity in the Norwegian News Media Landscape: A Hybrid Model for Evaluating Media Policy», hadde hjemmehavn i Bergen, der Sjøvaag også tok sin ph.d.-grad. Nå er hun professor ved Universitetet i Stavanger.

Sjøvaag er en av mindretallet journalistikkforskere som ikke har vært journalist eller regner seg som del av profesjonen. Noen oppfatter det som en svakhet, fordi hun ikke kjenner forskningsfeltet innenfra. Dette er en diskutabel påstand generelt, for som Sjøvaag sier selv; Ingen krever at en statsviter må ha vært politiker. I denne boka er hennes utenforskap en åpenbar styrke, faktisk selve utgangspunktet.

Helle Sjøvaag skriver at hun ofte – i møte med de mange eks-journalistene som dominerer forskningsfeltet både nasjonalt og internasjonalt – føler en nagende uro ved å være en del av det som skal undersøkes: «They have felt the profession, its problems as well as its promises in their bones […] I have always felt slightly uncomfortable about this closeness between the observer and what is observed.» Sjøvaag forsøker derfor å ta et ikke-normativt utgangspunkt for sin analyse, altså at det ikke er, i alle fall a priori, noe problem om journalistikken har problemer eller for den saks skyld forsvinner. Hennes hensikt er å analysere hva som skjer. Dette er hennes første strategiske grep med denne boka, og det føles befriende, i en periode der de fleste synes mest opptatt av å finne ut hvordan forskningsfeltet deres kan reddes.

Det andre hovedgrepet er valg av overordnet tilnærming og case. Den teoretiske rammen er institusjonssosiologi, støttet av critical political economy for å analysere institusjonens forhold til markedet, og mediesystem-teori for å drøfte forholdet til Staten. Jeg tror det som reelt bærer framstillingen, er å se nyhetsbransjen som en institusjon som gjerne «handler» for å opprettholde seg selv (ved at dens representanter stadig tydeligere framhever sine normer som en uavhengig og faktabasert leverandør av informasjon), og de utøvende journalistene som en profesjon som også forfølger egne interesser, og ikke bare kapittel 1 i Vær Varsom-plakaten. Dermed kan hun holde fast på et kritisk perspektiv og analysere bransjens og profesjonenes ønsker og handlinger ut fra et kritisk utenfra-perspektiv.

Med dette teoretiske utgangspunktet velger Sjøvaag for det første å beskrive hvordan profesjonen bare kan oppfylle sin egendefinerte oppgave eller funksjon hvis den befinner seg i tilstrekkelig avstand både fra stat og marked – samtidig som journalistikken er avhengig av både stat og marked for å kunne fungere. Sjøvaag aksepterer ikke markedet som en fiende av journalistikk, men som en nødvendig venn (som riktignok må holdes på passe avstand). Hun vil avmystifisere pengenes rolle i bransjen. Nyheter «did not emerge from interests in improving democracy but from economic interests, in responding to readers seeking diversion, in reporters making careers and in owners searching for profit.»

For det andre bruker hun skandinavisk journalistikk som case. Det er et elegant grep, fordi de tre landene har mange likhetstrekk, både når det gjelder politisk system og mediesystem. De er eksempelvis plassert tett ved siden av hverandre i nederste venstre hjørne av Daniel Hallin og Paolo Mancinis mye refererte modell. Dermed skaffer hun seg tilgang til et bredere empirisk materiale for å beskrive utviklingen enn om bare ett av landene var valgt.

Et av fellestrekkene i de skandinaviske mediesystemene er at den journalistiske profesjonen og institusjonen har skaffet seg betydelig uavhengighet både fra marked og stat. Sjøvaag påpeker hvordan denne doble uavhengigheten svekkes begge veier: Flere ønsker og krav fra nyhetsbransjen i dagens situasjon – om økende støtte og, ikke minst, om å innrette offentlig mediestøtte etter tydeligere innholdskriterier – vil bringe journalistikken nærmere statsmakta som den etter egne normer skal være vokter av. Digitaliseringa – og særlig utvikling av algoritmestyring – fører til at både lesere og annonsører flykter til sosiale medier og styrker makta til multinasjonale selskaper som er rent kommersielt styrt. Forfatterens nøkkelpoeng er at det ikke er noen løsning for en utsatt bransje å gi seg over verken til den ene eller andre.

Sjøvaag legger altså an et svært bredt perspektiv der hun drøfter institusjonens posisjon i og tilpasning til en rekke utviklingstrekk. Bokas form er den allvitende fortelleren som uten blygsel og særlige forbehold trekker inn empiri og formulerer påstander om de aller fleste felt som omgir journalistikken.

Det må iblant gå galt, og en del av hennes beskrivelser og påstander er diskutable. Etter mitt syn undervurderer hun for eksempel at markedsaktører har politiske interesser og at journalistikken i de privateide mediekonsernene fortsatt er stramt politisk styrt av sine ofte børsnoterte eiere. I nyhetsbransjen er pengene (også) politiske. Dessuten er det fortsatt slik at nyhetsbransjen i all hovedsak lever av de i årevis dødsdømte papirutgavene og at mediebyråenes inntekter og konkurransefortrinn i stor grad ligger i tv-reklame, noe som vil forsinke flukten av reklame fra papir og tv til nett (økonomene vinner fortsatt over teknologene). Dermed blir noen av spådommene hennes nokså usikre.

Dessuten vil jeg tro at norsk politikk og norsk journalistikk er vesentlig mer lokal enn både den svenske og særlig den danske, slik at det på dette området kan bli villedende å behandle skandinavisk journalistikk samlet. Og endelig er det unødvendig å bringe videre svært tvilsomme påstander om betydningen av fake news for Brexit.

Men slik må det naturligvis være. Ingen kan være ekspert på alt, og denne typen feil vil uunngåelig forekomme når en forfatter tar på seg å gjøre det motsatte av det tellekantene innbyr til – nemlig å lage en teoretisk fundert syntese av den omfattende kunnskapen om nyhetsbransjen og journalistikken som faktisk fins tilgjengelig.