Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Instagram som «et tredje rom»

Politisk meningsdannelse blant unge borgere
Instagram as «a Third Space»
Civic Engagement Among Young Citizens
Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen

Det har blitt mer og mer vanlig at politiske budskap blandes med hverdagslige oppdateringer i sosiale medier. Denne artikkelen undersøker derfor om deler av Instagram-offentligheten kan anses som et tredje rom – som et hverdagslig online livsstilsamfunn der også politikk diskuteres. Det er områder på nett hvor folk samles rundt felles hobbyer eller interesser, og via sine hverdagslige interesser kommer inn på temaer av politisk karakter. Artikkelen viser at influencere på Instagram velger å dele sine politiske meninger ved å knytte dem til hverdagslivet. Dette gjør at følgerne deres oppfatter sakene annerledes enn det de har gjort når de har lest om dem i andre sammenhenger, og derfor fatter interesse for temaer de ikke har vært interessert i tidligere. Likevel viser det seg at Instagram er en dårlig arena for diskusjon, noe som gjør at det på dette området ikke minner like mye om et tredje rom.

Nøkkelord: sosiale medier, Instagram, third space, medborgerskap, politisk samtale

It has become more and more common to blend political issues with events from everyday life. This article examines if sections of the Instagram audience could be viewed as a third space – an ordinary online lifestyle arena where politics is also discussed. These are online areas where people gather around common interests or hobbies, and through their everyday interests stumble upon themes of a political character. This article shows that influencers on Instagram choose to share their political opinions by connecting them to their everyday lives. This leads their followers to discover new thoughts about themes they might not otherwise have cared about. Nevertheless, Instagram has proven weaknesses as an arena for discussion. This differs from the general thinking about third spaces.

Keywords: social media, Instagram, third space, civic engagement, citizenship, political talk

Innledning

Instagram har de siste ti årene opplevd en enorm vekst, og er i dag et av de største sosiale mediene i Norge. Det har de siste årene blitt skrevet mye om influencere som bruker plattformen til å dele egne meninger. Skam-profilen Ulrikke Falch oppnådde over én million følgere på kanalen med sine feministiske meninger. Programlederen Gisle Agledahl oppnådde også stor suksess ved å benytte kanalen til å fortelle om sin hverdag som homofil. Kanalen benyttes altså til en god blanding av hverdagsliv og politikk, og er derfor en fin arena å se nærmere på for å få forståelse for hvordan hverdagsliv og politikk knyttes sammen i en digital offentlighet.

Mye forskning overser de hverdagslige aspektene ved politisk kommunikasjon og engasjement. Wright, Graham og Jackson (2016) er i sin teori om «third space» – bygget på Ray Oldenburgs teori om «third place» – interessert i å finne ut mer om vanlige borgeres diskusjoner om uformell politikk. Sosiale medier i dag er så komplekse at det ikke er mulig å si at et helt sosialt medium er et tredje rom. I denne analysen av Instagram er jeg interessert i det området i midten, hvor det hverdagslige møter det politiske. Ved å undersøke disse tredje rommene unngår man ifølge Wright et al. (2016) noen av de problemene som oppstår i politisk diskusjon på politiske arenaer slik som polarisering, frafall fra mindre politisk interesserte personer osv.

Som en gruppe som utgjør ca. 13 % (Ssb, 2019) av den norske befolkningen, er unge borgere (20–29 år) viktig for avgjørelsene som tas i samfunnet. Derfor er unge menneskers medborgerskap et viktig tema i samfunnsdebatten og forskningen, blant annet i spørsmål om politisk deltagelse, nyhetsvaner eller bruk av sosiale medier. Medborgerskap anses gjerne som noe som omhandler tilhørighet eller rettigheter (Stevenson, 2003), men kan også omhandle de mer kulturelle sidene ved politikken, som hverdagslige samtaler borgerne imellom (Dahlgren, 2006). Man snakker gjerne om kulturelt eller intimt medborgerskap. Flere (Van Zoonen, 2005; Hermes, 2005) argumenterer for at det er nettopp her interessen for det politiske og samfunnsaktuelle skapes. Når undersøkelser viser at unge borgere er blant gruppene som konsumerer minst nyheter (Norsk mediebarometer, 2017), dukker spørsmålet om hvor de skaffer informasjon opp. Vi trenger å vite mer om hvordan denne aldersgruppen opparbeider sine politiske holdninger og engasjement. Som et sosialt medium som er hyppig brukt – 74 % mellom 18–29 år har brukerkonto – blir Instagram et viktig sted å starte (Ipsos, 2018 Q4).

I forskning på Instagram har det i hovedsak vært fokus på unge jenters selvbilde eller kroppspress (Johannessen, 2016; Thorsen, 2013). De politiske studiene som er gjort, har gjerne vært rettet mot hvordan politikere eller politiske partier benytter seg av kanalen, eller knyttet mot borgernes bruk av Instagram i valgkampsammenheng (Larsson, 2017; Mahoney et al., 2017). Dette er viktige bidrag. Likevel ser det ut til at det er skrevet lite om hvordan Instagram kan bidra til en kobling mellom det hverdagslige og det politiske, spesielt for unge borgere. Instagram skiller seg fra andre sosiale medier ved å være bildebasert. Det betyr at alle innlegg på Instagram består av et bilde, med mulig tilhørende bildetekst. På denne måten blir bildene hovedformen for kommunikasjon. Det bildebaserte fokuset gjør det til et medium med en helt annen fremstillingsform enn mer skriftbaserte medier, og treffer dermed også brukerne på en annen måte.

For å få et innblikk i dette skal følgende problemstilling diskuteres: «Hvordan fungerer Instagram som arena for politisk meningsdannelse? På hvilke måter fungerer Instagram som «et tredje rom»?» Følgende underproblemstillinger vil diskuteres for å lede frem til en helhetlig forståelse av Instagram som arena for politisk meningsdannelse knyttet til et tredje rom:

  • Hvordan fungerer influencere på Instagram som veiledere for følgerne sine?

  • Hvordan fører visuelle virkemidler på Instagram til meningsdannelse blant følgerne?

  • Hvordan utspiller politisk aktivisme seg på Instagram?

Jeg vil altså analysere hvilken funksjon Instagram har i unge borgeres meningsdannelse. Fungerer den som et tredje rom – etter Scott Wright, Todd Graham og Daniel Jacksons (2012 & 2016) teorier om a third space? Third spaces er hverdagslige online livsstilsamfunn, slik som for eksempel nettforum (Wright et al., 2016). Dette er områder som ved hjelp av hverdagslig snakk om felles problemer, blir politisk (Wright et al., 2016). Er Instagram et offentlig rom som innbyr til informasjonsoppdagelse og meningsdannelse blant unge, kanskje spesielt kvinnelige borgere?

Vi vil nå se på to teoretiske perspektiver – medborgerskap og identitetspolitikk – som vil være sentral for den videre diskusjonen. Deretter vil jeg gå nærmere inn på third spaces, før jeg kort forklarer studiens metodebruk. Til slutt kommer analysen hvor vi diskuterer analysens funn opp mot teoriene i tre ulike deler: influencere som personlige veiledere, visuelle virkemidler og meningsdannelse, og til slutt hvilke demokratiske egenskaper som ligger i Instagram.

Politikk, hverdagsprat og third spaces

For å diskutere Instagrams funksjon som en egen type offentlighet, benyttes her et teoretisk rammeverk knyttet mot de kulturelle delene av politikken. Det vil si de politiske aspektene som oppstår i hverdagen, populærkultur og liknende. Vi vil derfor se nærmere på kulturelt medborgerskap og identitetspolitikk.

Nick Couldry et al. (2010) skriver at borgerne deler en orientering mot den offentlige verden hvor det som er av felles interesse for oss alle, skjer. Dette kaller de for public connection. Ytre-Arne et al. (2017) oversetter dette til offentlig tilknytning. Denne orienteringen mot offentligheten er igjen avhengig av de mediene folk konsumerer, og vi snakker dermed om mediert offentlig tilknytning. Couldry et al. (2010) poengterer viktigheten av at borgerne er interessert i politiske samtaler. Derfor må samtalene være av interesse for alle. Hverdagslig politisk snakk handler ikke bare om rasjonelle valg i form av argumentasjon, men også om borgere som kommuniserer på måter som føles naturlig for dem (Graham et al., 2015). Folks politiske virkelighet er ofte grunnlagt i deres personlige, subjektive erfaringer (Van Zoonen, 2005). Dagens samfunn mangler i større grad de lokale samlingsstedene som Oldenburg skisserer i sine teorier om «third spaces» (Soukup, 2006). Det er derfor naturlig å se til virtuelle erstatninger eller tillegg til disse.

Graham et al. (2015) mener at det er via hverdagspraten individene virkelig konverserer med hverandre, og det er her den offentlige meningen kan oppstå. Det er via hverdagslige diskusjoner vi lærer hvordan vi skal snakke og lytte. Dette kan hjelpe individene til å bygge bro mellom hverdagslivet og formell politikk. Ved å se forbi disse aspektene risikerer man å overse faktorer som fører til politisk beslutningstaking (Wright et al., 2016). Third spaces gir mulighet til å utforske og skape forståelse for hvordan medborgerskapet henger sammen med aspekter ved hverdagslivet. Altså er det i hverdagspraten man forstår sammenhengen mellom det personlige og det politiske (Graham et al., 2015). Det er nettopp denne blandingen med hverdagslivet det er interessant å diskutere når det gjelder sosiale medier, slik som Instagram. I dette tilfellet undersøkes det i form av profesjonelle influencere. Det er fordi disse er en sentral del av ungdoms hverdag på Instagram, og dermed også en naturlig del av hverdagspraten. Ved å se på dette i lys av teorier om et tredje rom kan man belyse maktforholdene som oppstår i dette møtet. Harald Grimen (2001) definerer makt på følgende måte: «Ein person har mogleg makt over ein annan person om han kontrollerer noko den andre har interesse i, medan den andre ikkje kontrollerer noko den første har interesse i. Då kan dei to ikkje byte kontroll og interesse. Slik asymmetri kan skape makt».

Undersøkelser viser at «third spaces» inneholder relativt mye politiske samtaler i form av hverdagslige samtaler (Wright et al., 2016). I en undersøkelse Todd Graham et al. (2015) gjennomførte på third spaces, fant de at samtalene ofte starter ved at noen tar opp et hverdagslig problem. Noen valgte å svare direkte på problemene som ble fremstilt, mens andre valgte å trekke problemene opp på samfunnsnivå. Slik skled samtalene ofte over i politiske diskusjoner. Dette ble gjort ved å diskutere løsninger, mulige innfallsvinkler osv. Vi vil senere se hvordan influencere på Instagram også tidvis gjør dette.

Når det kommer til å ta opp hverdagslige problemer som blir politiske, er identitetspolitikken sentral. Det ble sent på 1900-tallet mer og mer vanlig å ta opp kampen om likeverdighet og aksept for det som var annerledes. Spesielt sentralt stod temaer som nasjonalitet, etnisitet, rase, kjønn og seksualitet. Dette oppstod som følge av økt velstand, forbruk og dermed også økt materiell ulikhet både når det kom til inntekt, eierskap, arbeid, utdannelse, tilgang til helsevesen og fritid (Fraser, 1995).

Third spaces kjennetegnes av følgende karakteristikker: De er på nøytrale områder, de utjevner ulikheter, konversasjon er hovedaktiviteten, de er tilgjengelig, de har «regulars» og stemningen er «lekende» (Wright, 2012; Wright et al., 2016; Soukup, 2016). Disse vil senere benyttes for å diskutere hvordan deler av Instagram fungerer som et tredje rom. Spesielt et av punktene er sentralt: the regulars. Dette er personer som alltid vender tilbake til det tredje rommet. De føler seg hjemme der, og er aktive medlemmer. «In short, as in traditional third places, when a computer user continuously returns to a chatroom […], the user becomes a ‘regular’» (Soukup, 2006). Fra et habermasisk synspunkt er dette negativt, da han mener at en dominerende minoritet innen debatter hindrer ideelle talesituasjoner og rasjonell diskusjon (Wright et al., 2016). Men kan de også ha positive sider? Wright (2012 og et al., 2016) skriver lite om the regulars selv, men baserer disse på Oldenburgs definisjoner. Er the regulars som opinionsledere i internetts tidsalder, som for eksempel influencere, eller er det følgerne deres som representerer the regulars? Dette vil vi komme tilbake til. En influencer er en helt vanlig internettbruker som får store følgerskarer på blogger eller i sosiale medier på grunn av sine tekstlige eller visuelle delinger, ofte fra eget hverdagsliv (Abidin, 2016). På norsk kalles de gjerne for påvirkere. Deres rolle i Instagram-offentligheten er svært interessant å diskutere.

Metode og informantutvalg

Problemstillingen som skal besvares, er altså: «Hvordan fungerer Instagram som arena for politisk meningsdannelse? På hvilke måter fungerer Instagram som «et tredje rom»?» Med følgende underproblemstillinger:

  • Hvordan fungerer influencere på Instagram som veiledere for følgerne sine?

  • Hvordan fører visuelle virkemidler på Instagram til meningsdannelse blant følgerne?

  • Hvordan utspiller politisk aktivisme seg på Instagram?

For å belyse dette på best mulig måte ble materialet samlet inn i form av en innholdsanalyse av seks ulike kontoer på Instagram, samt gjennom kvalitative dybdeintervjuer med ti informanter. Kombinasjonen av metoder førte til et rikt materiale, hvor jeg fikk innblikk i de samme tendensene fra to ulike måter å se på fenomenet – både avsender og mottakers side.

Jeg analyserte seks kontoer1 av ganske ulik karakter, med mellom 8600 og 1 million følgere. Det gav muligheten til å sammenligne kontoer som hadde et vidt spenn både i antall følgere og tema. Innleggene som ble analysert, karakteriseres av tema som homofili, kroppspress, rasisme, ulvedebatten, barn i krig og aktivisme. Det gav innblikk i mangfoldet av temaer som diskuteres på Instagram. I innsamlingen ble det vektlagt at innleggene skulle inneholde en ytring om noe som kan anses som samfunnsaktuelt. I denne analysen er fokuset på kun to av kontoene, da de belyser særs interessante karakteristikker. Siden informantenes uttalelser er spesifikt om disse to kontoene, vil ikke dette påvirke analysen som helhet. Kvalitativ innholdsanalyse handler om å avdekke temaer i materialet, slik som hva en tekst sier, og hvordan den sier det. På denne måten kan det graves dypere både i virkemidler, sammenhenger og andre faktorer ved innleggene som påvirker lesernes oppfattelser av dem. Analysen av innlegg på Instagram bestod av både visuelle og tekstuelle elementer, og kan dermed anses som en multimodal kvalitativ innholdsanalyse. Med det menes kombinasjoner av flere ulike meddelelsesformer som bilde, tekst og lyd (Gripsrud, 2011, s. 117), slik vi finner på Instagram. På grunn av at Instagram er et multimodalt medium, ble det viktig å analysere de ulike aspektene ved innleggene for å avdekke forholdene som er til stede. Ved hvert av innleggene er altså både bilde og bildetekst nøye analysert. Det er også tatt en kikk på hvor mange likes og kommentarer bildet har fått, samt sett kjapt gjennom kommentarfeltene for å se hvilke typer kommentarer som forekommer.

Informantene i de kvalitative dybdeintervjuene var i alderen 18–29 år. Dette fordi det ifølge Ipsos (2019) er flest brukere på Instagram i denne aldersgruppen, samt at dette er en gruppe som nylig har fått stemmerett. Et krav til informantene var at de fulgte minst én av de seks Instagram-kontoene som dannet grunnlag for innholdsanalysen. Informantene fikk skriftlig informasjon om studien, og gav i forkant skriftlig samtykke til gjennomførelsen. De ti intervjuene ble gjennomført etter en semistrukturert intervjuguide, som vil si at spørsmålene var forhåndsdefinert, men at samtalen også gikk utover denne (Bryman, 2016). Det ble under intervjuene vist eksempler på politisk meningsdannelse på Instagram. Disse var valgt ut på forhånd, og alle informantene fikk se de samme eksemplene. I utvalget av eksempler ble det vektlagt å vise bredden av meningsdannelse på Instagram. Det ble vist både bilder og video, samt innlegg med mye og lite bildetekst. Dette var veldig givende og satte i gang mange spennende refleksjoner hos informantene. Intervjuene varte alt fra 90 til 140 minutter, noe som gav et rikt materiale. Ved første gjennomgang av intervjuene markerte jeg spesielt interessante uttalelser og skrev ned typiske kategorier eller kjennetegn. På denne måten fikk jeg oversikt over hvilke tema informantene var mest opptatt av. Slik lot jeg informantene styre hvilken vei analysen skulle ta. En slik måte å analysere på kalles tematisk analyse. Gentikow (2005) skriver at man i en tematisk analyse går på tvers av datamaterialet og analyserer ut ifra bestemte tema heller enn å sammenlikne personer. Et av hovedkriteriene for at noe skal anses som et tema, er at det går igjen i datamaterialet. Videre bør det også være relevant for forskningsspørsmålene (Bryman, 2016). Jeg benyttet meg altså også her av en induktiv analysemåte.

Instagram som en egen type offentlighet

Vi vil nå se nærmere på hvordan deler av Instagram kan fungere som en egen type offentlighet, altså som et tredje rom. Det teoretiske rammeverket vil benyttes til å diskutere funn fra de to analysene. Mens funnene fra innholdsanalysen bidrar til å kaste lys over hvordan Instagram fungerer som arena for meningsdannelse, bidrar funnene fra de kvalitative dybdeintervjuene til innsikt i unge borgeres benyttelse av plattformen i denne sammenhengen. Sammen vil disse to svare på om Instagram kan fungere som «et tredje rom». Diskusjonen struktureres rundt de aspektene som i analysen av materialet fremstod mest fremtredende enten fra informantene eller i innholdsanalysen. Flere av temaene kom tydelig frem i begge analysene, og vil i de tilfellene belyses med eksempler fra begge. Fokus vil ligge på de tre hovedkategoriene influencere, bildenes visuelle egenskaper samt Instagram som arena for diskusjon.

For å gjøre det tar vi utgangspunkt i to sentrale eksempler fra innholdsanalysen. Det første eksempelet er Ulrikke Falch. Dette fordi hun som den med flest følgere, fremstod som en sentral aktør både i innholdsanalysen og i informantenes uttalelser. Ulrikke Falch er 23 år, og kanskje aller mest kjent for sin rolle som «Vilde» i NRK-serien SKAM. I tillegg har hun markert seg som samfunnsdebattant og feminist, hvor Instagram har vært en sentral arena for hennes ytringer. Hun har 1 million følgere på Instagram. I 2018 lanserte hun også sin egen podcast ved navn «Ulrikkes univers», hvor hun med kritisk blikk på seg selv tok opp temaer som kropp, sex, religion osv.

Det andre eksempelet er Gisle Agledahl og hans «Jævla homo»-kampanje. Han er 29 år gammel, oppvokst i Larvik og jobber som journalist og programleder. Han går under brukernavnet @Firgisle på Instagram og har 30 000 følgere. Agledahl er nok kanskje aller mest kjent for «Jævla homo», både i form av kampanjen på Instagram og dokumentarserien som gikk på NRK høsten 2017. Hovedfokus her vil være på kampanjen, som ble en stor del av innholdsanalysen. Den bestod av en rekke innlegg på Agledahls profil spredt utover flere måneder våren 2017. Innleggene handlet om Agledahls personlige kamp rundt vanskelighetene han opplevde med å være homofil.

Jeg vil nå presentere analysens hovedfunn, som viser tre ulike dimensjoner ved Instagram som et tredje rom. Vi vil først se på influencerne som personlige veiledere, og hvordan de via hverdagslige innlegg bygger et forhold til følgerne som gjør at de stoler på det influencerne uttaler seg om. Den andre delen tar for seg hvordan det visuelle ved Instagram fungerer i en meningsdannende prosess, og hvordan det skiller seg fra tekstbaserte medier. Helt til slutt vil vi se på hvilke demokratiske effekter som kan forekomme av influencernes rolle som formidler av egne meninger. Sammen skal disse tre hoveddelene bidra til å vurdere Instagram som et tredje rom, og som kanal for meningsdannelse for unge borgere.

Personlige veiledere og hverdagsprat

Ifølge Wright et al. (2016) kan hverdagslige samtaler forandre folks politiske holdninger. Jeg ønsket derfor å se hvilke roller influencerne spiller for følgerne sine. Det viste seg at de kunne fungere som personlige veiledere for dem når det kom til politiske og samfunnsaktuelle tema. Innholdsanalysen viste hvordan de via sine innlegg presenterte en egen identitet for følgerne sine og lot dem bli kjent med seg nesten som venner. Rosenberg (2004) mener at produktiv deliberasjon forutsetter en følelsesmessig kontakt mellom deltakerne. Dette fordi det gir andre forutsetninger for å forstå den andres posisjon og argumenter. Derfor tror jeg det er viktig at influencerne lar følgerne bli kjent med dem slik vi i dette tilfellet ser at de gjør. Begge analysene viste at de hverdagslige innleggene var viktig for å bygge opp dette forholdet. Samtidig brukte influencerne hverdagen som virkemiddel i innleggene som hadde mer politisk karakter, noe som virket som en viktig faktor for følgernes interesse. Nettopp hverdagslige innlegg er noe av det som karakteriserer third spaces. Bruken av hverdagslivet så vi blant annet av måten Ulrikke Falch – via sine innlegg – personliggjorde temaer som feminisme og kroppspress, eller av hvordan Gisle Agledahl gjennom sin kampanje gjorde kampen for homofili til en personlig kamp. Studier av innleggene til de to profilene viste at de ved å by på seg selv og sin identitet fikk en egen kontakt til sine følgere. Ved å personliggjøre historien om homofili og fortelle om egne – vanskelige – erfaringer fikk Agledahl stor oppslutning rundt sin kampanje «jævla homo», både på Instagram og i andre kanaler. Hvordan denne personliggjøringen skaper tillit til influencerne, ser vi av følgende uttalelse fra informanten Katrine, om hennes forhold til Ulrikke Falch.

Altså, hun [Ulrikke Falch, red.] er en av de jeg nevnte i sted at hvis hun uttaler en mening om noe, så har jeg etter å ha fulgt henne en stund, og hørt mange debatter, og hørt hun gjester mange forskjellige programmer, så har jeg en slags formening om at hvis hun står på en side i en sak, så er det ganske trygt å stille seg bak. Det er ganske trygt å være enig. Det skal veldig mye til før det vil egentlig gå imot noe som er mine prinsipper (Katrine).

Vi ser altså at influencerne kan fungere som personlige veiledere for følgerne sine via de hverdagslige oppdateringene de publiserer. Ved å holde det på et nivå følgerne deres kan identifisere seg med, skaper de engasjement og ikke minst et bånd til følgerne som gjør at de stoler på dem og deres meninger. Dette kan vi kalle parasosial interaksjon. Det handler om at vi blir kjent med influencerne nærmest som venner. Vi følger med på dem over lengre perioder, ser hvordan de ser ut, hvilke meninger de har, og hvordan de handler (Horton & Wohl, 1956). Slik kan det utvikles forståelse, empati og nærhet som er viktig for influencerne, fordi det kan benyttes i forbindelse med annonser og til å skape troverdighet rundt et produkt (Aalen, 2016, s. 169) eller – i disse tilfellene – en mening.

Det at influencerne personliggjør innleggene og knytter dem mot sine hverdagsliv, gjør at informantene får informasjon på andre måter enn i mer tradisjonelle kanaler. På spørsmål om hva hun synes om at influencerne ytrer seg om ting på Instagram, svarer informanten «Mia»:

Jeg synes det er bra, for du får jo opp øynene for ting. Så får du det, så får du opp øynene på gjerne en litt annen måte enn hvis du hadde satt deg ned og faktisk klikket inn på en nyhetsartikkel om voldtekt, eller regnskogfondet eller hva det måtte være. Det er litt sånn... det blir litt mer menneskelig da, hvis du skjønner [...]. (Mia).

Hun mener altså at det influencerne publiserer, fanger oppmerksomheten hennes bedre enn om hun hadde sett de samme temaene eller uttalelsene i en avis. Dermed ser vi hvordan presentasjonen av sakene påvirker mottakelsen. Influencerne klarer på denne måten å aktualisere sakene og gjøre dem mer interessante, akkurat slik Van Zoonen (2005) skriver er nødvendig. «Mia» forklarer videre hvordan temaene må rettes mot noe som kan knyttes mot norske interesser. Hun sier:

[...] Jeg tenker det må være nært enten geografisk eller følelsesladd. Og da kan det gjerne være nært i den forstand at man, at det relaterer til noe man har opplevd da, for eksempel. Homofili, det er jo verden over, selvfølgelig, men veldig i Norge. Det er i Norge og.

Informantene indikerer på denne måten at influencerne spiller en viktig rolle for hvilke meninger de tar med seg videre. Følgerne trenger ikke alltid være enig med dem, men studien viser at influencerne likevel aktualiserer tema og skaper meningsdannende prosesser hos følgerne. Dette kan minne om opinionslederskap. Influencerne har mange tusen følgere, og deler ofte egne meninger og hverdagsoppdateringer. Det kan dermed tenkes at de styrer samtalen på Instagram, samtidig som de ved å knytte innleggene mot egne erfaringer og hverdagslivet aktualiserer tema og gjør dem mer interessante.

Ingen av informantene publiserte selv egne meninger eller politisk innhold i sosiale medier. Unntaket var at noen få av dem kunne dele avisartikler eller innlegg hvor andre ytret sine meninger på Facebook. Likevel følte de seg ikke trygge nok til å skrive og publisere egne meninger. Til tross for dette mente noen av dem at influencerne med sine innlegg kunne definere meningene deres for dem, noe de satt pris på. Det ser vi blant annet av dette sitatet av «Silje»:

Jeg vil si det definerer det jeg mener. Jeg tror man føler på et slags fellesskap om at en mer profilert person tenker det samme som jeg gjør. Så hun definerer meningene. Engasjerer kanskje og. Altså, man blir jo engasjert av å føle fellesskap i en mening (Silje).

Dette viser at det eksisterer et slags maktforhold mellom influencer og følger – et forhold hvor den ene parten bidrar til å påvirke den andre partens meninger eller oppfatninger av en sak. Elizabeth Noelle-Neumanns (1984) tiespiral sier at hvis folk føler de tilhører en majoritet, fører det til mer politiske samtaler. På denne måten kan det å følge influencere med mange følgere gi følelsen av dette. Politiske samtaler vil være en positiv virkning av denne formen for meningsspredning. Samtidig ser vi at «Cecilie» sier følgende om Ulrikke Falch:

[...] det er jo ofte igjen temaer som er littegrann i samfunnet, ting hun gjerne kan komme frem med. Og det gjør og at du ser ting fra et annet perspektiv, i tillegg til det, sånn som tidligere har jeg gjerne ikke hatt noe særlig mening om det, men hun får deg til å tenke sånn «nei, det er faktisk ganske viktig» (Cecilie).

Det kan derfor virke som om influencerne får en viktig funksjon i å være den aktøren som holder debatten gående, og sprer meninger i det offentlige rom – i dette tilfellet på Instagram. Ikke minst ser det ut til at de iallfall overfor sin egen følgerskare har mulighet til å avgjøre hvilke saker som skal være i fokus. De bidrar til å skape et bilde hos følgerne av hva som er viktig. Samtidig tilbyr de en annen vinkling på saken, som kan føre til at følgerne fatter interesse for en sak de tidligere har oversett. Det viser igjen hvordan det eksisterer et maktforhold mellom influencerne og følgerne – en slags definisjonsmakt.

Vi ser at blandingen av hverdagslig prat og politiske ytringer – et av kjennetegnene ved «third spaces» – er et av hovedtrekkene ved Instagram. Brukerne blir eksponert for kjente aktørers meninger – både politiske og kulturelle – innimellom hverdagsoppdateringer. Politikk blandes med delinger fra venner, inspirasjon, humor og liknende. På denne måten blir ytringene en del av hverdagen på en helt annen måte enn i mange andre kanaler. På mange måter viser det hvordan Instagram blir en arena for tilknytning til offentligheten for informantene. Det blir en arena som ved hjelp av å blande politikk med hverdagsytringer, bidrar til økt interesse for temaer som tidligere ikke ville fanget oppmerksomheten deres. Samtidig har vi sett at the regulars, eller influencere, har en sentral funksjon på Instagram, akkurat slik de har i «third spaces» og på mange andre områder i offentligheten.

Selv om det ikke har blitt gjort omfattende analyser av de ulike kontoene, har det vært lett å få grep om hvordan influencerne jobber for å formidle identiteten sin til følgerne. Følgerne deres vet hva de får, og innleggene kan ofte kjennes igjen på avstand fordi de i så stor grad tilpasses en opparbeidet profil. De får på mange måter bli kjent med avsenderne av budskapene. Slik kan vi se på Instagram som en arena hvor det publiseres innlegg om hverdagslige ting, men også om ulike politiske tema. Det oppstår politiske ytringer, og i noen tilfeller også politiske diskusjoner. Veldig ofte blandes hverdagslig prat med politiske ytringer, og disse flyter over i hverandre. Da kan vi snakke om uformell politikk, eller kulturell politikk. Temaene som tas opp, er i stor grad av identitetspolitisk karakter. I third spaces er det nettopp hverdagspraten som gjør at det settes i gang politiske diskusjoner, og derfor er det svært interessant at den i så stor grad blandes med politiske ytringer i deler av Instagram-offentligheten.

De visuelle virkemidlenes påvirkning på meningsdannelsen

I motsetning til for eksempel et forum – som Wright (2016) anser som «et tredje rom» – hvor hovedkommunikasjonen foregår i tekstformat, er det bildene som står i hovedfokus på Instagram. Som et bildebasert medium er bildene og de visuelle virkemidlene spesielt viktig. Bilder kan være med på å gi et innblikk i hverdagslivet samtidig som de formidler et politisk budskap. De kan gjøre at følgerne knytter bånd til influencerne og dermed det de formidler. Samtidig skaper det visse begrensninger for Instagram som arena for nettopp politisk diskusjon, og dermed som et tredje rom. Jeg vil i dette avsnittet diskutere både positive og negative effekter ved det visuelle på Instagram når det gjelder å anse denne delen av Instagram-offentligheten som et tredje rom.

Hvor et blogginnlegg eller avisene trenger en fengende overskrift for å fange oppmerksomheten til leserne, trenger Instagram-innlegg et bilde som fanger følgernes oppmerksomhet for at de skal lese bildeteksten eller sette seg inn i innleggets budskap. Samtidig gir dette brukerne mulighet til å formidle budskapet sitt både visuelt og skriftlig. Innholdsanalysen av de seks kontoene viste at dette ble gjort på svært ulike måter. Noen valgte å publisere så estetisk vakre bilder som mulig, hvor alt så perfekt og idyllisk ut. Ifølge informantene var det dette som ble sett på som normen på Instagram. Andre valgte å publisere bilder som var en total motsetning til dette, hvor bildene brøt med disse såkalte idealene. Flere av informantene påpekte at det var nettopp kontrasten som gjorde at de valgte å interessere seg for disse innleggene. De skilte seg ut blant alle de andre bildene i nyhetsstrømmen. Andre igjen, valgte å spille på følelser i bildene sine, enten i form av glede, tristhet eller brutalitet. På den måten kan bildene være med på å formidle følelser som knytter følgerne tettere til avsender i form av identifikasjon eller gjenkjennelse. Dette kan gjøre at ting oppleves mindre formelt – en viktig egenskap for at det skal kunne anses som «et tredje rom».

Vi vil først se på hvordan Ulrikke Falch med sine feministiske bilder har klart å skape kontrast til det mange ser på som idealet og normen på Instagram, og på denne måten skape seg en enorm følgerskare. I en Instagram-feed som gjerne er fylt med veltrente kropper og eksotiske feriemål, dukker Falchs lite høytidelige innlegg opp. Hun kan posere i lite flatterende posisjoner med joggebukse på, hun kan danse i undertøy, eller hun kan rett og slett filme seg selv spise store mengder godteri. Det så ut til at informantene satte pris på den kontrasten hun skapte til de andre innleggene de så på Instagram. Om Falch sin Instagram konto sier «Frida»:

[...] Den er veldig sånn, drar alle disse idealene ned på bakken og knuser dem [...] Den er annerledes. Og den gjør så mye narr av, altså, av andre Instagram kontoer. Det å liksom, ehm... hun viser jo mye av kroppen sin, Ulrikke, men på en veldig sånn tar på seg stygt undertøy og danser rart, istedenfor en sånn veldig posert og sensurert versjon av unge kvinner, som det er veldig mange unge kvinner som gjør på Instagram. Og jeg tror man trenger disse motpolene for å ikke, for å regulere litt hva man tror er sant da [...] (Frida).

Her ser vi hvordan influencerne har en slags defineringsmakt overfor følgerne sine. De bidrar til å regulere følgernes bilde av sannheten. Her ser vi hvordan det visuelle ved Instagram spiller en stor rolle. Det at bildene er annerledes enn de andre er med på å regulere sannhetsbildet for informantene. Samtidig påpektes det at en av grunnene til at man fulgte Ulrikke Falch, var graden av gjenkjennelse og identifikasjon med det hun publiserte. Til en av de mange videoene hvor Falch filmer seg selv dansende i undertøy, sier «Frida»:

Det er jo veldig sånn usensurert. Du hører lydene når hun tråkker liksom, det er veldig sånn, du hører musikken i bakgrunnen, og veldig sånn hjemmesnekra da, og veldig lite ehm... lite profesjonelt. Og det tror jeg er en del av stilen, og det er definitivt sånne ting som man kommer kanskje litt sånn gjenkjennelses identifiserer seg med henne når det er så uprofesjonelt, og dårlig lys, og ganske sånn stygg setting da (ler). Det virker mer gjenkjennbart enn det ville gjort om det ikke var sånn (Frida).

Hun knytter dette til at det er mindre profesjonelt, noe som kan si noe om hvorfor disse influencerne kan nå like godt eller bedre frem til følgerne sine som de større bedriftene. «Tina» sier:

[...] hun er jo ungdommelig selv, og pen, og kjent fra Skam, så det blir liksom, alt hun gjør blir oppfattet litt kulere. Det er nok litt det. Og så det at hun er ung, og jente, gjør at mange på vår alder relaterer seg til henne, og da er det lettere å være åpen mot det hun mener. For tidligere har feminister kanskje vært knyttet til eldre kvinner, eller mer en spesiell type kvinner som man kanskje ikke relaterer seg så mye til da. Tenker jeg. (Tina)

Sitatet viser at følgerne ser på disse influencerne som noe større enn seg selv. Det er derfor tydelig et maktforhold mellom dem. Til tross for dette føler de at de kan relatere seg til henne. Resultatene fra studien viser at begge disse to faktorene er viktig for følgerne. Maktforholdet kan bidra til å skape en slags form for autentisitet. Det kan virke som at det å være kjent eller influencer, i seg selv betyr at man er «verdt å høre på». Samtidig presenteres det en rekke relaterbare elementer som kan bidra til at det oppstår parasosial interaksjon. Dette gjør at formidlingen av meningene trekkes mer ned på et hverdagslig nivå.

Det fører oss videre til Gisle Agledahl og hans «jævla homo» kampanje. I kampanjen hans var det tydelig at bildene spilte en stor rolle for å spre budskap – på flere måter. Spesielt to virkemidler ble mye benyttet; det ble spilt på følelser og masseeksponering. I likhet med profilen til Ulrikke Falch handler «jævla homo» kampanjen om identifikasjon med avsender. I tillegg handler den om sympati. Det første innlegget i kampanjen består av et bilde av Agledahl hvor han sitter lent inntil en vegg med trist uttrykk i ansiktet. Fargene i bildet er gråaktige og mørke, noe som skaper en dyster stemning. Han har på seg en genser med ordene «jævla homo» skrevet over brystet; det fungerer som et blikkfang. Her er det altså to faktorer som fanger leserens oppmerksomhet og drar dem inn mot bildeteksten, som forteller en trist historie om Agledahls kamp som homofil i hverdagen.

Genseren spilte en sentral rolle i kampanjen, i form av masseeksponering og ikke minst bygging av troverdighet. Genseren ble sendt ut til en rekke kjendiser i Norge, som så publiserte bilder av seg selv med genseren på sine profiler – på samme dag. På denne måten fikk «alle» opp bilder av dem de fulgte med genseren på denne dagen, og det ble «umulig» ikke å legge merke til kampanjen. Her spilte altså bildene en viktig rolle for å skape oppmerksomhet rundt en sak. «Katrine» sier:

Plutselig hadde alle på min Insta grå genser med jævla homo. Og det var ganske lenge før serien. Eh... og det ble jo lagt veldig godt merke til. Altså, det ble jo en snakkis, og det er jo ganske genialt å bruke.. det på en måte som et skjellsord da, for å få oppmerksomhet, for du skal jo ikke si det, og du skal iallefall ikke ha det på genseren din.

Både ordene på genseren og mengden innlegg bidro til å vekke oppsikt. Dermed ser vi hvordan ulike virkemidler benyttes for å skaffe følgernes oppmerksomhet. Flere av dem handler om gjenkjennelse og identifikasjon, i form av at ting knyttes til folks hverdagsliv. Dette er et typisk kjennetegn for third spaces, og vi kan derfor på dette punktet si at Instagram minner om et third space. Samtidig ser vi at flere av de andre virkemidlene kan minne om typiske virkemidler som avisene bruker for å få lesernes oppmerksomhet, slik som for eksempel masseeksponering. Vi vil nå se nærmere på noen av Instagrams funksjoner som arena for politisk aktivisme og meningsdannelse.

Instagrams demokratiske funksjon som arena for politisk aktivisme og meningsdannelse

Et av kjennetegnene ved third spaces er at folk tar opp hverdagslige problemer som setter i gang diskusjoner som dras opp på politisk nivå. Mutz (2006) argumenterer for at løsningen på politisk polarisering ligger i mer politiske samtaler mellom såkalte «svake relasjoner». Instagram tilbyr nettopp dette, men det blir i liten grad toveis-kommunikasjon. Flere av influencerne i studien hadde kampsaker de brukte sine profiler til å kjempe for – Ulrikke Falch for feminisme og kropp, Agledahl for homofili. Begge saker som kan anses som identitetspolitiske. Som vi har sett, brukte de virkemidler som gjenkjennelse og identifikasjon, spille på følelser og masseeksponering for å få folks oppmerksomhet. Vi har også sett hvor viktig gjenkjennelse enten i person eller tema er for at informantene skal beholde interessen.

Falch gir ofte personlige råd til sine følgere, enten til hvordan de skal få mer tro på seg selv, faktaopplysninger om kvinner og den feministiske kampen, eller om andre ting innenfor de samme temaene. På denne måten kan hun som vi tidligere har vært inne på, fungere som en «personlig veileder» for følgerne sine, og dermed også bidra til å opprettholde deres engasjement og kunnskap rundt disse temaene. «Tina» sier:

Hun presenterer for eksempel feminisme på en litt sånn kulere måte enn det har vært tidligere tiår, så jeg tenker mange voksne mennesker som er skeptiske til feminismen kunne hatt godt av det, og gutter og menn har godt av det, spesielt hvis de har litt svakt, negativt syn på jenter selvfølgelig. [...] for hun gjør det jo på en litt annen måte blant annet med at hun, jeg oppfatter det som parodierer disse Instagram babesene, det er litt, det er på en måte litt nytt, det er sikkert mange som har gjort det før, men på en måte ikke som har fått så mye oppmerksomhet, og hun har ofte, ikke sant, hun poster stygge bilder av seg selv, og av katten sin og sånne ting, og det er så uskyldige ting, liksom (Tina).

Her ser vi at Tina mener Falch presenterer feminismen på en måte som kan virke mer inkluderende. Hun mener at Falch gjør det på en annerledes, men uskyldig måte. Det viser hvordan disse influencerne kan gi nye innsikter til store temaer i samfunnet, og ved å presentere dem på en annerledes måte skaper de interesse som kanskje ikke hadde blitt skapt ellers.

Agledahl deler faktaopplysninger om homofili og personlige erfaringer fra livet som homofil. Han prøver å formidle at vi kanskje ikke har kommet så langt når det gjelder aksept av homofili i det norske samfunnet som mange tenker. Han oppfordrer samtidig til handling og engasjement blant følgerne sine. «Ole» merker dette selv på kroppen, og er glad for Agledahls initiativ:

[...] han setter jo dagsorden på ting som, altså får vekk den heteronormativiteten, og at en ikke automatisk skal anta ting da. Ja. Jævla homo det er jo sånne ting, det å leie hånden på byn, jeg gjør bevisst ikke det selv, fordi jeg er redd for å bli slått ned. Når jeg går forbi [et utested] for eksempel, fordi der er det gjerne litt eldre folk, og folk er gjerne fulle, og jeg gidder ikke å provosere, og ja. Så det er jo viktig å sette belysning på, altså få fokus på det, at det er faktisk et problem enda (Ole).

Både Falch og Agledahl prøver i sine kampsaker å skape aksept ved å spre informasjon om temaene, og anerkjenne dem. Dette er nettopp de løsningene Fraser foreslår for kulturell ulikhet i samfunnet, når det kommer til identitetspolitiske tema. Dermed ser vi at de aktivt jobber mot forandring for disse temaene.

Ved å benytte seg av disse virkemidlene klarer Falch og Agledahl å skape oppmerksomhet og engasjement rundt temaer som det for det første skrives lite om i de tradisjonelle mediene, og som følgerne kanskje heller ikke visste de var interessert i før de fikk dem vinklet på disse måtene. Slik blir aktiviteten på Instagram et viktig ledd. Om Instagram som arena for slike ytringer, sier «Mia»:

[...] Det er så spredt med aldersgrupper der da, som på en måte kan få med seg ting. Så er det jo blitt en sånn, en eneste stor debattkanal. Det er jo egentlig der man poster ting, eller der man går inn for å lage en sak i den forstand. Det nytter jo ikke å bruke Facebook eller nettavisen eller en blogg eller et eller annet sånt lengre (Mia).

På denne måten kan det virke som at Mia mener at alle innleggene med ytringer gjør at Instagram har blitt «en eneste stor debattkanal». Dermed er det innleggene i seg selv og ikke kommentarfeltene som bidrar til dette. For mange av følgerne virker det som at det er det å få innleggene opp i nyhetsstrømmen sin på jevnlig basis som betyr noe. De får en jevnlig påminnelse om ting de føler er viktig, eller jevnlig informasjon om noe som interesserer dem. Om Ulrikke Falch sier «Silje»:

Jeg liker at hun fremmer det der som er på en måte kvinnelig frihet, på en veldig fin måte. Hun tar ikke seg selv så veldig høytidelig. Ehm.. og det at hun ikke gjør det, det uttykket hun skaper da i Instagram, det gjør at man kan identifisere seg med at man er veldig enig. Så det gjør at man har lyst å ha henne i newsfeeden (ler). Sånn at man minner seg på at kvinnelig frihet er veldig viktig [...] hun er veldig politisk, men på en jordnær måte [...] (Silje).

Informantene gikk ofte videre til venner eller bekjente etter å ha lest noe på Instagram, enten med innlegget som helhet eller bare med temaet i seg selv. På denne måten ser vi at opinionslederne tydelig informerer følgerne sine og skaper engasjement rundt saker, som igjen kan føre til diskusjon.

Denne diskusjonen foregår sjelden i kommentarfeltene på Instagram, men tas videre til venner og bekjente. Det kan derfor virke som om influencerne får en viktig funksjon i å være den aktøren som holder debatten gående, og sprer meninger i det offentlige rom. På denne måten fanger de øvrige borgerne dette opp, og tar det videre i meningsdannende prosesser med sin omgangskrets. Ved å øke engasjementet hos følgerne sine øker opinionslederne samtidig sjansen for at det settes i gang andre viktige prosesser. Samtidig har vi sett hvordan de er sentrale ved at de gjennom måten de fremstiller saker på, gjør dem mer forståelig og spennende for følgerne sine.

Vi ser at blandingen av hverdagslig prat og politiske ytringer som er et av kjennetegnene ved «third spaces», er et av hovedtrekkene ved Instagram. Brukerne blir eksponert for kjente aktørers meninger – både politiske og kulturelle – innimellom delinger av alt annet enn politisk karakter. Det blandes med delinger fra venner, inspirasjon, humor osv. På denne måten blir ytringene en del av hverdagen på en helt annen måte. På mange måter viser det hvordan Instagram blir en arena for tilknytning til offentligheten for informantene. Det blir en arena som ved hjelp av å blande politikk med hverdagsytringer, bidrar til økt interesse for temaer som ellers ikke ville fattet deres interesse. Samtidig har vi sett at the regulars, eller opinionslederne, har en sentral funksjon på Instagram, akkurat slik de har i «third spaces» og på mange andre områder i offentligheten.

Avslutning

Ifølge Oldenburg (1996) har det siden andre verdenskrig blitt bygget flere bygninger for å beskytte folk fra samfunnet enn for å knytte dem til det. Dette er et problem, fordi folks sosiale og psykiske velvære avhenger av tilknytning til samfunnet. Selv om det ikke var det Oldenburg hadde i tankene da han formet teoriene om third places, må man i dagens samfunn vurdere om internett kan bidra til å fylle noen av de funksjonene de ordinære third places hadde.

Hverdagspraten i innleggene på Instagram bidrar helt tydelig til å bygge bro mellom hverdagslivet og politikk, slik Graham (2015) sier. Influencerne benytter kanalen til å drøfte sine hverdagsproblemer og drar disse opp på et samfunnsnivå overfor følgerne sine. Instagram mangler den åpenbare tilknytningen til det lokale samfunnet. Det opparbeides et eget lite samfunn rundt hver enkelt influencer, hvor det også oppstår en gjeng med regulars, som stadig kommer tilbake, kommenterer og deltar i diskusjonen. Sosiale medier i dag er så komplekse at det ikke er mulig å si at et helt sosialt medium er et tredje rom. Derfor må man undersøke de delene av det som kan ha aspekter som minner om disse hverdagslige online livsstilssamfunnene. I dette tilfellet er det influencerne. Men akkurat tilknytningen til lokalsamfunnet i den virkelige verden må anses som en svakhet i koblingen mellom Instagram og et tredje rom. Likevel kan de andre faktorene sies å være til stede, noe som må anses som viktige poenger.

Ifølge Soukup (2006) er det tre ting som skiller seg dramatisk fra tradisjonelle third places og sosial interaksjon online. Det første er den nevnte koblingen til lokalmiljøene. Det andre er at third places bidrar til å utjevne sosiale ulikheter, mens det tredje er at third places er tilgjengelige. Jeg ønsker å argumentere mot disse i lys av diskusjonen om Instagram som et tredje rom. For det første er Instagram lett tilgjengelig, og åpent for alle. De aller fleste i Norge – hele 95 % (Norsk mediebarometer, 2018) – har tilgang til en smarttelefon og Instagram i dag. I tillegg tar Instagram bort typiske målbare faktorer fra ansikt-til-ansikt relasjoner som kan bidra til sosial ulikhet. Det vi derimot ser, er at det oppstår et maktforhold mellom influencerne og følgerne deres. Men dette maktforholdet må også sies å være til stede i de opprinnelige third places, i form av folks fortid, fremtreden og kapital.

Instagram skiller seg fra de andre sosiale mediene, og kanskje spesielt fra nettforumene som ofte har vært mest diskutert i forbindelse med det tredje rom. I tillegg til at bildene er hovedformen for kommunikasjon, er diskusjonen kanskje noe av det som skiller Instagram fra de typiske nettforumene som Wright et al. (2016) bruker som eksempel på third spaces. Det oppstår noen ganger diskusjoner i kommentarfeltene, det med forbehold om at politikkbegrepet utvides til også å omfatte de mer kulturelle aspektene ved samfunnsengasjement. Innholdsanalysen viser likevel at det er de formelt politisk rettede temaene som skaper direkte politisk diskusjon. Innlegg av en mer uformell politisk karakter får ofte mange flere kommentarer, men ofte bestående av tegn eller få ord. Her var det stor variasjon mellom de ulike kontoene og innleggene. Likevel viste studien at informantene tok med seg temaene videre i dagliglivet, og gjerne diskuterte dem med venner og familie. Informantene var aktive lesere i kommentarfeltene, og likte å få med seg hva som ble skrevet. «Katrine» beskrev kommentarfeltene på Instagram som en «underverden», fordi det som skjer i dem er relativt usynlig og vanskelig å legge merke til. Likevel mener hun at det av og til er interessante diskusjoner der, som hun liker å få med seg.

Deliberasjon er selvfølgelig svært viktig for et fullt fungerende demokrati. Likevel er det viktig å se på også andre prosesser, slik som hvordan engasjement skapes, opprettholdes og spres. For folk er det å snakke sammen om vanlige tema, sine personlige problemer og tanker ansett som hverdagslig og lite politisk. Likevel kan disse tingene ved å dele dem med andre bli til politiske diskusjoner blant mennesker som ellers kanskje ikke ville gått inn i en formell politisk diskusjon. Slik blir third spaces områder hvor også de får deltatt i slike prosesser. Dahlgren (2006, s. 278–279) mener for eksempel at det finnes utrolig mye diskusjon som kan ha politisk relevans, men likevel ikke anses som deliberativ.

Studier (Samaan et al., 2014) har vist at folk tenderer til å skifte mellom ulike plattformer for å dekke sine ulike behov. Det kan se ut til at dette er tilfellet også her. Informantene leser nyheter, de er aktive i andre sosiale medier, og dermed blir Instagram og de politiske innflytelsene de får, et tilskudd til det de får andre steder. Samtidig kan det se ut til at disse mediene for mange skaper oppmerksomhet rundt temaer eller saker som de tar videre til venner og familie hvor de diskuteres.

Tanken om at Instagram som helhet ikke nødvendigvis fungerer som et tredje rom, men at heller deler av det gjør det, stemmer overens med funnene til McArthur og White (2016) i deres studie av Twitter som et tredje rom. Likevel kan disse sosiale mediene benyttes til å knytte seg til offentligheten, diskutere samfunnsmessige anliggender og knytte bånd.

Referanser

Aalen, I. (2015). Sosiale medier. Bergen: Fagbokforlaget.

Abidin, C. (2016). «Aren’t These Just Young, Rich Women Doing Vain Things Online?»: Influencer Selfies as Subversive Frivolity. I Social Media + Society, 2(2): 1-17. https://doi.org/10.1177/2056305116641342

Bryman, A. (2016). Social research methods (5. utg.). Oxford: Oxford university press.

Couldry, N., Livingstone, S., & Markham, T. (2010). Media consumption and public engagement. Beyond the Presumption of Attention. London: Palgrave Macmillan.

Dahlgren, P. (2006). Doing citizenship. European journal of Cultural Studies, 9(3): 267–286. https://doi.org/10.1177/1367549406066073

Fraser, N. (1995). From redistribution to Recognition? Dilemmas of Justice in a «Post- Socialist Age ». ProQuest, 1(212): 68–93.

Gentikow, B. (2005). Hvordan utforsker man medieerfaringer? Kvalitativ metode (revidert utgave). Kristiansand: Ij-forlaget.

Graham, T., Jackson, D. & Wright, S. (2015). From everyday conversation to political action: Talking austerity in online «third spaces». European Journal of Communication, Vol. 30(6): 648–665. https://doi.org/10.1177/0267323115595529

Grimen, H. (2001). Tillit og makt – tre samanhengar. I Tidsskriftet Den Norske Legeforening, 30(121), 3617–3619. https://tidsskriftet.no/2001/12/tema-helse-og-kultur/tillit-og-makt-tre-samanhengar

Gripsrud, J. (2011). Mediekultur, mediesamfunn. Oslo: Universitetsforlaget.

Hermes, J. (2005). Re-reading popular culture. Malden: Blackwell Publishing.

Horton, D. & Wohl, R. (1956) Mass communication and Para-Social Interaction. Psychiatry: Interpersonal and Biolocial Processes, 19(3): 215–229. https://doi.org/10.1080/00332747.1956.11023049

Ipsos MMI (2019 Q2). Ipsos SoMe-tracker Q2´19. Hentet fra https://www.ipsos.com/nb-no/ipsos-some-tracker-q219

Ipsos MMI (2018 Q4). Ipsos SoMe-tracker Q4´18. Hentet fra https://www.ipsos.com/nb-no/ipsos-some-tracker-q418

Johannessen, I. A. (2016). Koffor har isje eg det du har? Masteroppgave, Universitetet i Bergen.

Larsson, A. O. (2017). Top Users and Long Tails: Twitter and Instagram Use During the 2015 Norwegian Elections. Social media + society, 3(2): 1–12. https://doi.org/10.1177/2056305117713776

Mahoney, J., Feltwell, T., Ajuruchi, O. & Lawson, S. (2017). Constructing the Visual Online Political Self: An Analysis of Instagram Use by the Scottish Electorate. May 2016: 3339-3351. https://doi.org/10.1145/2858036.2858160

McArthur, J. A. & White, A. F. (2016). Twitter Chats as Third Places: Conceptualizing a Digital Gathering Site. Social media + society, 2(3): 1–9. https://doi.org/10.1177/2056305116665857

Mutz, D. C. (2006). Hearing the Other Side: Deliberative versus Participatory Democracy. New York: Cambridge University Press.

Noelle-Neumann, E. (1991). The Theory of Public Opinion: The Concept of the Spiral of Silence. Annals of the International Communication Association. 14(1): 256-287. https://doi.org/10.1080/23808985.1991.11678790

Norsk mediebarometer (2018). Andel med tilgang til smarttelefon. Hentet fra http://medienorge.uib.no/statistikk/medium/it/388

Norsk mediebarometer (2017). Norsk mediebarometer 2017. Hentet fra https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/artikler-og-publikasjoner/_attachment/346186?_ts=162d7feae58

Oldenburg, R. (1996). Our vanishing «Third Places». Planning commissioners journal. Number 25, Winter 1996-97: 6–10.

Reuters (2017). Reuters Institute Digital News Report 2017. Hentet fra https://reutersinstitute.politics.ox.ac.uk/sites/default/files/Digital%20News%20Report%202017%20web_0.pdf

Soukup, C. (2006). Computer-mediated communication as a virtual third place: building Oldenburg´s great good places on the world wide web. New media & society. 8(3): 421-440. https://doi.org/10.1177/1461444806061953

Stevenson, N. (2003). Cultural Citizenship. Cosmopolitan questions. London: Open University Press.

Thorsen, M. P. (2013). #instalove for Instagram. Masteroppgave, NTNU.

Van Zoonen, L. (2005) Entertaining the citizen. Oxford: Rowman & Littlefield Publishers, Inc.

Wright, S., Graham T., & Jackson, D (2016). «Third Space, Social Media and Everyday Political Talk» I: Bruns, A., Enli, G., Skogerbø, E., Larsson, A. O. & Christensen, C. (red.). The Routledge Companion to Social Media and Politics. New York: Routledge.

Wright, S. (2012). From «Third place» to «Third space»: Everyday political talk in Non- Political online spaces. Javnost – The public. 19(3): 5–20 https://doi.org/10.1080/13183222.2012.11009088

Ytre-Arne, B., Hovden, J. F., Moe, H., Nærland, T. U., Sakariassen, H. & Johannessen, I. Å. (2017). Mediebruk og offentlig tilknytning. Delrapport fra MECIN- prosjektet, juni 2017. Hentet fra https://www.uib.no/sites/w3.uib.no/files/attachments/mecin_delrapport_7_juni_2017.pdf

1Kontoinnehaverne har offentlige profiler hvor alle har tilgang, og de anses som offentlige personer. De har dermed ikke blitt spurt om samtykke til gjennomførelse av analysen.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon