Hinsides løgnfabrikkene

Denne boken er båret av en bekymring, en bekymring som lanseres allerede i bokens første setning, en bekymring over utviklingen i den digitale offentligheten. Denne bekymringen tar utgangspunkt i at desinformasjon forkles som nyheter og truer vår evne til å ta velinformerte beslutninger. Fenomenet er ikke nytt. Men det kommer i flere former og fasonger enn før, og digitaliseringen gir det ny kraft. Det handler om falske nyheter.

Det nye «ligger i måten og tempoet det falske produseres, distribueres og konsumeres på via internett og digitale nyheter». Like nytt er det at et – etter eget utsagn – stabilt geni i Det Hvite Hus, med stor intensitet og frekvens, bruker begrepet «Fake news» i et felttog mot pressen. «Fake news» ble kåret til Årets Ord i 2016 og 2017, og russiske påvirkningskampanjer var aktive i en amerikansk valgkamp.

Denne boken om falske nyheter er innholdsrik. Den handler om mye mer enn falske nyheter. Den tar opp mange former for manipulasjon og desinformasjon. Den slår opp et bredt lerret og gir et interessant tidsbilde. Den er blitt en kompakt og mangfoldig bok om et viktig tema.

Boken består av tre deler. Den første skal være diagnostisk og spør hva falsk informasjon er. Den andre er analytisk. Hvorfor oppstår dette nå? Den tredje er normativ, og handler om «hvordan man kan gripe fatt i problemene og forhåpentligvis bekjempe dem». Hver del og hvert kapittel innledes med en forklaring og utdyping av hva som kommer. Det står i fare for å bli rent for mye av det gode.

Begrepsdiskusjonene kunne med fordel vært skarpere, og tydeligere etablert et grunnlag for videre drøfting. Språket kunne med fordel vært smidigere, mindre stakkato og knudrete. Teksten flyter ikke som den skal. Den bringer til torgs overflødige presiseringer: «Som jeg har nevnt tidligere, mener jeg at vi må være bevisst på begrepsbruken.» Men begrepseksersisen klargjør egentlig ikke. Den etablerer ikke fast grunn under føttene, for så å spasere ut i verden. Snarere stilles plakat etter plakat opp. Forfatteren tar for ofte fram teskjeen: «Dersom jeg hadde skrevet en bok fra et militært perspektiv hadde boken vært annerledes». Med slike forsikringer i bakhånd, kan vi ikke vente at forfatteren skal slå seg løs. Og hennes stilideal er så avgjort det mer nøkterne … I dette kapittelet skal vi… Dette kapittelet skal ta for seg… Brukerveiledningen er utmerket.

Falske nyheter forstås som «nyhetslignende saker som bevisst sprer usannheter, propaganda eller lignende…» Vi lærer om løgnfabrikker og andre problematiske nettsteder. Vi får en leksjon om nettsteder som på sitt vis skaper engasjement i sosiale medier. Bente Kalsnes skal ha ros for prosjektet og bidraget til en forståelse av et nøkkelfenomen i samtidens politiske kommunikasjon. Hun har tatt på seg en viktig ryddejobb og levert en nyttig innføring i verden der ute – hinsides løgnfabrikkene. Bortenfor Vær Varsom-plakaten. Den kompakte lille boken fyller en stor oppgave. Den gir overblikk over et uoversiktlig landskap. Den drømmer også om orden og system. Den har en tilsynelatende kullsviertro på bindende begrepsavklaringer. Den koster på seg et sukk over at «falske nyheter» ikke har noen etablert definisjon i forskningen.

Opp mot troen på entydige begrepsavklaringer kan det være interessant å se hvordan betegnelsen «falske nyheter» – inkludert uklarheten ved begrepet – brukes i den politiske strid. Men begrepet trenger ikke være vitenskapelig avklart for å kunne brukes i politisk kamp om definisjonsmakt. Fake news som vikarierende våpen og strategisk ritual er et studium verdt. Da må lengselen etter krystallklare definisjoner gis på båten til fordel for et blikk for det politiske spillet. Det hele blir ikke stort klarere av observasjoner som at forsøk på å definere falske nyheter peker mot «likhetstrekk med nyheter som visuelt uttrykk, sjanger og institusjon, de tar for seg ulike grader av falskhet (på skalaen fra helt falske til nesten sant) og de sier noe om intensjonen til avsenderen». Boken har litt for mange formuleringer av dette kaliber.

På pluss-siden finner vi koblingen til sosiale medier og deres handlingsmuligheter («affordances»). Herunder drøftes også «innholdsmarkedsføring» og beslektede fenomener. Det sier noe om hvilken kraft som ligger i nyhetssjangeren. Vi får også servert en liste, laget av faktasjekktjenesten Faktisk, over upålitelige løgnfabrikker. I et morsomt kapittel om nordmenns holdninger til falske nyheter, desinformasjon og feilinformasjon konstateres det at nordmenn er mer allment bekymret for dårlig journalistikk enn for oppdiktede saker. Dette i klar motsetning til amerikanere, og i mindre grad europeere.

Boken slår altså an en bekymret tone – på den digitale offentlighetens vegne. Underveis slås også slag for begreper som desinformasjon og propaganda. Denne vrien bringer forfatteren i nærkontakt med interessante fagtradisjoner. Særlig propagandaforskningen har noe å by på. Det gjør en liten bok større. Den er heller ikke uten klikkagn. Du vil ikke tro hva som hendte etterpå…