«Det er nesten ikke grenser for hva slags konflikter en redaktør kan komme opp i gjennom sitt virke», skriver Norsk Redaktørforening1 og viser til sin «hotline»-bistand til medlemmene. De mulige redaktørkonfliktene deles i tre hovedgrupper; konflikter med utenforstående, med egne ansatte eller med eierne og styret.

Det siste året har flere profilerte sjefredaktører befunnet seg i konflikter der deres egen posisjon var i spill. I vår gikk diskusjonene om VGs Gard Steiro måtte gå av som sjefredaktør etter Vulkan-skandalen. I sommer meddelte Expressens Thomas Mattsson at han gikk av som sjefredaktør etter ti år i rollen. Spekulasjonene om han gikk frivillig eller ikke, kom kjapt. I høst kom redaksjonsklubben i Morgenbladet med skarp og åpen kritikk av bladets sjefredaktør, Anna B. Jenssen, og krevde at hun skulle trekke seg.2 Det førte blant annet til at Redaktørforeningens generalsekretær, Arne Jensen, ba klubben vurdere bruken av «utestemme», og minnet om at det er styret alene som kan avsette en sjefredaktør. 3 Men etter uker med åpen konflikt mellom redaktøren og eierne på den ene siden og journalister og skribenter på den andre, gikk Anna B. Jenssen av som sjefredaktør.4 Hun kommenterte og begrunnet avgangen både i en pressemelding og på sin egen Facebook-profil. Der skrev hun blant annet at: «... motstanden var så massiv, og så mangefasettert, at det i praksis var ødeleggende for både den daglige driften av Morgenbladet, for gjennomføringen av strategien og for meg selv.»

Redaktører i motvind er ikke noe nytt. Men redaktører som mer eller mindre frivillig forlater stillingen sin, blir sjelden gjenstand for medieforskernes interesse. Det gjelder både studier av årsakene til redaktørers avgang og de mulige strukturelle, redaksjonelle og menneskelige konsekvensene.

Det er også relativt sjelden at fagforeninger krever sjefredaktørens avgang. Tidligere, ikke minst på 90-tallet, var imidlertid slike krav langt vanligere. Særlig gjaldt det i svensk presse. Journalistklubbene i svenske Dagens Nyheter og Expressen hadde jevnlige avstemninger om hvorvidt de hadde tillit til redaktøren. Svensk presses grand old lady, Christina Jutterström, opplevde i sine 13 år som sjefredaktør i Dagens Nyheter flere redaksjonelle avstemninger. Klubben hadde slike avstemninger hvert tredje år (Barkman, 2014). I den første fikk hun støtte av 88 prosent av klubbens medlemmer. I den siste hadde bare 25 prosent tillit til henne som redaktør – til tross for at hennes redaktørtid der regnes som en suksess. Det samme kan ikke sies om tiden hennes som sjefredaktør i Expressen. Hennes strategi der feilet fullstendig, og etter bare noen måneder varslet redaksjonsklubben en tillitsavstemning. I et intervju jeg gjorde med henne i 2013, fortalte hun om belastningen ved å bli gjenstand for en slik avstemning: «Efter den senaste omröstningen på Dagens Nyheter hade jag sagt till mig själv; «aldrig mer en omröstning. For det blir veldig påfrestande (…) Inte gå in i väggen för den här tidningen. Då säger jag upp mig» (Borgen, 2017, s. 184). Hun kaller sin tid på Expressen «mitt misslyckande», og har også skrevet om det i sine memoarer (Jutterström, 2010).

I høstens føljetong – konflikten mellom de ansatte og redaktøren i Morgenbladet – tok flere ansatte sluttpakke, og skribentene truet med å trekke seg. Sjefredaktør Jensen hevdet i et intervju med Medier24 den 1. oktober at hun ikke hadde vurdert sin stilling, men innrømmet at hun hadde gjort feil.5 Styreleder i Morgenbladet, Dagens Næringslivs sjefredaktør Amund Djuve, hadde full tillit til Jenssen.6

Djuve hadde også sine egne problemer; det ble varslet kutt på 30 millioner i Dagens Næringsliv. De ansatte ble tilbudt sluttpakker, redaktørkollegiet skulle slankes og alle kunne søke på de underordnede redaktørstillingene.7 Foreløpig er det ingen som har krevd Djuves avgang. Styreleder i eierkonsernet, Hege Yli Melhus Ask, har like stor tillit til sjefredaktør Djuve som han hadde til Jenssen.8 Og redaktørkollegiet ble til slutt like stort som før, men med nye funksjoner og titler.9

Skandalen rundt Vulkan- eller Giske-saken fikk heller ingen konsekvenser for VGs Gard Steiro. Han er stjerne i Schibsted-systemet, populær blant de ansatte og likt av redaktør-kolleger som kåret ham til årets redaktør i mars. Uten slike gullbukser hadde han vært ute av VG, blir det sagt. Torry Pedersen, styreleder og tidligere sjefredaktør i VG, har full tillit til Steiro og mener at feilen han har gjort, ikke er «av en slik karakter at han må gå av».10 Selv gikk Pedersen og hans forgjenger, Bernt Olufsen, av etter eget ønske, og uten spekulasjoner om andre mulige årsaker.

Ledere som må gå, får sjelden sympati i pressen eller i «folket». Har du tatt en toppjobb, så må du tåle belastningen med å miste den. Å være leder er ikke en popularitetskonkurranse, sies det gjerne, og en leder uten tillit kan sjelden bli sittende. Det samme gjelder en leder som ikke leverer forventa resultater. Det er ingen som egentlig synes synd på ledere, og pressens ledere – sjefredaktørene – er kanskje ekstra utsatt for kritikk. De kan ha vært i konflikt med sine ansatte som er lettet over å bli kvitt en sjef de misliker eller ikke har tillit til. Hans-Christian Vadseth sluttet for eksempel i Fædrelandsvennen på dagen etter en langvarig kontrovers med redaksjonsklubben, og han tok et uvanlig oppgjør med de tillitsvalgte da han gikk.11 Redaktøren kan også ha har stått ansvarlig for kontroversielle oppslag, avsløringer eller rene skandaler som er blitt dårlig mottatt av opinionen eller sterke samfunnsgrupper. Sympati får en sparket sjefredaktør hovedsakelig hvis noen med enda større makt, det vil si eierne og styret, står bak oppsigelsen. En slik avgang tydeliggjør eiernes makt – den brukes både til å ansette og avsette en redaktør.

Expressens profilerte sjefredaktør Thomas Mattsson publiserte et innlegg på sin egen blogg i Expressen kl. 10.35 den 12. juli i år: «Klockan 12 i dag slutar jag som ansvarig utgivare för bland annat Expressen, Expressen TV og Di TV. Nu söker styrelsen en ny chefredaktör som skal ‘väcka, oroa och förarga’…».12 En måned senere hevdet bransjebladet Dagens Media i et oppslag at Mattsson ikke hadde sluttet frivillig: «Efter 10 år som chefredaktör på Expressen fick Thomas Mattsson sparken. En bild av en chefredaktör som värnat tidningen så att det gått ut över Bonnier News samarbete – och därför tvingats bort – träder fram i Dagens Medias avslöjande».13

Sammen med motviljen mot å innlemme Expressen i et tett konsernsamarbeid, skal det ifølge Dagens Media, ha vært storsatsingen på TV som felte redaktøren. Selv avviser Thomas Mattsson den såkalte avsløringen. I et større intervju i samme bransjeblad sier Mattsson at det var «ett gemensamt beslut som fattas av honom och Bonnier News vd Anders Eriksson». Han fortsatte: «Jag har ofta (…) skämtat om att Expressens chefredaktörer förr eller senare alltid får just sparken, men samtidigt är det kanske inte riktigt så som det går till nuförtiden, tror jag».14

Han har rett i at mange av Expressens tidligere sjefredaktører har måttet gå. I mai i år kom en av dem – Joachim Berner – med sine memoarer.15 De svenske redaktørene ser ut til å være mer ivrige enn sine norske kolleger til å publisere egne livshistorier. Berner – som i norsk sammenheng er mest kjent som tidligere styremedlem i Dagens Næringsliv – var Bonniers superstjerne og gullgutt på 90-tallet. Han gjorde kometkarriere som sjefredaktør for Dagens Nyheter og ble så utsett til å ta over Expressen. Det holdt i et halvt år. Skandaleoppslag om politikeren Gudrun Schyman i 2001 og beskyldninger om trakasseringer internt, stoppet redaktør-karrieren. Jeg intervjuet Berner i 2014: «Det slutade med att jag sa upp mig, vilket har tolkats som att jag fick sparken, men jag förekom. Jag hade nog fått sparken om jag inte hade sagt upp mig, men jag ville ha den värdigheten i mig själv på något sätt. Det var turbulent, men det var en befrielse» (Borgen, 2017, s. 184). To år seinere fikk han jobben som direktør (vd) for Sveriges Radio. Men et heftig politisk press i offentligheten gjorde at allmennkringkasteren Sveriges Radio trakk tilbake jobbtilbudet. For Berner førte det til en personlig krise: «Det är klart att det tog mig. Sveriges Radio, det var en livskris så klart. Absolut. Hade jag inte haft barn så hade jag nog hoppat ifrån nån bro nånstans. Det var fruktansvärt kränkande. Och de händelserna har format mig som person så klart (Borgen, 2017, s. 185).

Det fins flere eksempler på Expressen-redaktører som har måttet gå mot sin vilje. Etter fire år som sjefredaktør ble Staffan Thorsell kalt inn til møte med konsernsjefen og eierne. Han var helt uforberedt på at han skulle få sparken: «jag hade tänkt att jag skulle berätta vilka planer jag hade för att det skulle bli bättre med det ena och det andra, och de hade tänkt att dom skulle berätta att de ville ha en ny chefredaktör. Och så gjorde de det. Jag var jätteledsen. Det var ett stort brott i tillvaron. Jag åkte långt ner i flera månader» (Borgen, 2017, s. 183). Dette var i 2001 – og da sto altså tidligere omtalte Joachim Berner klar til å overta.

En av dansk presses mest markante redaktørprofiler, Lisbeth Knudsen, forlot i september 2015 stillingen som sjefredaktør og administrerende direktør for Berlingske. De nye belgiske eierne uttalte at de ville utvikle virksomheten under en ny ledelse.16 Drøye to måneder senere sto Knudsen fram i et intervju med danske Journalisten: «Det var en fyring. Jeg fik besked på, at jeg ikke behøvede at arbejde videre med planerne, men at de ønskede at afbryde samarbejdet. Vilkårene er, at hvis der er en diskussion om strategien, og ejerne vil noget andet, så vinder eieren. Jeg ville være gået langt for at imødekomme ejeren, men jeg tror ikke, det var mulig her».17 Oppsigelsen av Lisbeth Knudsen er kanskje et av de klareste tilfellene av eiernes direkte inngripen i redaktørposisjonen.

I norsk presse fins det færre eksempler på sjefredaktører som har måttet slutte mot sin vilje – i hvert fall i offentligheten. Det er forskjell på fotballtreneres avganger og redaktørers. Men det fins enkelte tilfeller. La meg nevne tre eksempler: Andreas Norland måtte gå av som sjefredaktør i Aftenposten i 1994: «Tinius innkalte meg. De kunne tenke seg en annen. (…) Kanskje ville de ha en mer moderne redaktør? Jeg tenkte «grip sjansen». Jeg hadde sett så mange smelle med dørene. Etter smellet er det helt stille. Som Einar Førde sa «kirkegården er full av uunnværlige mennesker»» (Borgen, 2017, s. 183). Paul Bjerke måtte gå av som Klassekampens redaktør i 1997. Frode Rekve ble bedt om å si opp i Halden Arbeiderblad i 2009.18

Det fins selvsagt langt flere som motvillig har måttet forlate redaktørstolen. De fleste toppledere i pressen foretrekker å beskrive sin avgang som et eget valg. De har sittet lenge nok, de har oppnådd de målene de satte seg, det er riktig tidspunkt for å gjøre noe annet. I den seinere tiden beskrives det ofte som en beslutning redaktøren har tatt sammen med sin familie – og ikke minst sine sjefer.19

Det er ikke vanlig for redaktører å snakke offentlig om mulige konflikter som ligger bak deres redaktør-exit. Et nyere unntak utgjør Åshild Mathisen som i Morgenbladet skriver om konflikten som resulterte i at hun fikk sparken som sjefredaktør i Vårt Land i mars 2018.20 Hun beskriver prosessen med å miste støtten fra styret, og spør: «Hvorfor synliggjorde jeg konflikten jeg sto i? Det er jo brudd på lederens ABC. Man tar sluttpakken og forsvinner». Ett av svarene hennes er at hun ville synliggjøre hvordan konsernstrukturene hemmet avisen. Hun skriver om oppsigelsen som et nederlag hun fortsatt holder på å summe seg etter. Dette voldsomme identitetsskiftet; «Å gå fra å være redaktør, å fortelle og redigere – til å bli et objekt, være gjenstand for andres historiefortelling». Og hun spør retorisk: «Noen ganger lurer jeg på om jeg bør skamme meg – jeg som fikk sparken i full offentlighet?». Anna B. Jensen brukte sin egen åpne Facebook-profil til å kommentere avgangen. Hun innrømmet at jobben hadde blitt for tøff. Samtidig understreket hun: «Jeg er ikke bitter, men jeg er lei meg. Jeg har vært lei meg lenge». En av de mange som kommenterte hennes Facebook-post, var Redaktørforeningens assisterende generalsekretær, Reidun Kjelling Nybø. Hun skrev blant annet: «I mine seks år i NR har jeg aldri sett noen av våre medlemmer stå i en tøffere situasjon».21

Konflikten i Morgenbladet har utviklet seg fra korrektur til korrektur i arbeidet med denne kommentaren. Jeg tar ikke stilling for eller mot redaktører som må gå, men poenterer at dette er et område som er lite forsket på. Studier av lederskap i pressen utgjør en relativt liten del av medieforskningen. Redaktører som forsvinner ut av lederskapet, har vært enda mindre interessant. Det fins enkelte studier av ledere i ulike stillinger (særlig politikere) som blir utsatt for kritisk medieeksponering. Duckert og Karlsen (2017) dokumenterte blant annet de belastningene og konsekvensene slik eksponering gir den enkelte. Det er ikke urimelig å anta at også redaktører som mister jobben, særlig når det skjer i full offentlighet, vil oppleve både stress og sorg. Redaktørforeningen er også opptatt av de psykologiske sidene ved redaktørrollen. På årets høstmøte er et av temaene nettopp «mot og sårbarhet i redaktørrollen», med en psykolog og lederutvikler som innleder.

Her er det et tomrom i forskningen som både kan skyldes tradisjoner, interessefelt og den begrensede tilgangen på informantenes egne historier. Som Åshild Mathisen skriver: «Alle disse sterke historiene som i offentligheten er hyllet inn i et mystikkens slør. Mange angrer på at de aldri har sagt noe om hva de har stått i. Og skal vi få mer innsikt, da må vi kanskje åpne mer opp. Selv om det koster». Det er en utfordring som ikke bare redaktører, men også vi med interesse for forskning om redaktørrolle og lederskap, bør ta imot.

Referanser

Barkman, C. (2014). Mina chefredaktörer. DN 1964-2014. Stockholm: Atlantis.

Berner, J. (2019). Den förlorade sonen: framgång, bakslag & bokslut. Stockholm: Mondial.

Borgen, T. (2017). Mellom samfunnsoppdrag og marked. En studie av utviklingen av sjefredaktørrollen i utvalgte norske og svenske mediehus fra 1985 til 2015 (Doktoravhandling). Stockholms universitet.

Duckert, F. & Karlsen, K.E. ((2017). I medienes søkelys. Eksponering, stress og mestring. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Jutterström, C. (2010). Uppfostrad av män. Stockholm: Natur & Kultur.