Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Medienes eggløsning

En analyse av Aftenposten og VGs mediedekning av spørsmålet om å tillate eggdonasjon i Norge.
Media coverage of egg donation
An analysis of Aftenposten and VG's focus on the issue of allowing egg donation in Norway
Førstelektor, NLA Mediehøgskolen Gimlekollen

Artikkelen undersøker hva som kjennetegner Aftenposten og VGs mediedekning av temaet eggdonasjon i perioden 1. oktober 2016–15. mai 2018. Det er gjennomført en kvantitativ innholdsanalyse med kvalitative trekk. 119 artikler er analysert, 87 saker i Aftenposten og 32 i VG. 60 prosent av artiklene er nyhetssaker og 40 prosent kommentarer. Undersøkelsen viser at mediedekningen har størst fokus på den politiske diskusjonen om å tillate eggdonasjon i Norge. 93 av totalt 148 kilder er politikere, flest fra regjeringspartiet Høyre. Medisinske eksperter er den nest vanligste kildegruppen, og berørte foreldre er den tredje vanligste. Ekspertene og foreldrene er ofte kilder i de samme sakene. Mediedekningen av eggdonasjon preges av en positiv grunnholdning, teknologioptimisme og fokus på muligheter. Slik bidrar mediene til forestillingen om det grenseløse i teknologiens muligheter, og kan selv bli en aktør som er med på å skape press om å åpne opp for den nye mulighetsteknologien.

Nøkkelord: mediedekning, eggdonasjon, VG, Aftenposten, tekstanalyse, etikk, diskurs

The subject of this article is how Aftenposten and VG report on egg donation in the period before the Parliament proposed to legalize egg donation in Norway. The analysis looks at both news articles, opinions from the readers, and editorials, and builds on theories of agenda-setting and media frames. Even though the media coverage primarily focused on the political discussion, the analysis indicates that it contributed to moving focus away from principled discussions of ethics, to what is technically possible and the subjective «what feels right for me».

Keywords: media coverage, egg donation , VG, Aftenposten, text analysis, ethics, discourse

Innledning

Norge har en av verdens strengeste bioteknologilover, og er ett av tre1 land i Europa som ikke tillater eggdonasjon. Mediene har dekket den politiske debatten om å åpne for eggdonasjon i Norge, intervjuet foreldre som på alternative måter har fått sitt største ønske oppfylt, trykket leserinnlegg om saken og formidlet egne meninger. I mai 2018 ba et stortingsflertall Regjeringen om å komme med et lovforslag som tillater eggdonasjon i Norge,2 men da KrF ble en del av regjeringen (januar 2019), sørget partiet i forhandlingsprosessen for at det ikke lenger var flertall for eggdonasjon.

Mediene er en viktig kilde til informasjon, kunnskap og meninger, særlig i tema som vi i utgangspunktet kanskje ikke vet så mye om. Hva og hvordan mediene formidler, er ikke uten betydning for vår forståelse av virkeligheten og kan påvirke våre meninger (Eide, 1991; Ihlen, 2001). Derfor er det interessant å utforske hvordan mediene dekker verdispørsmål. Coward hevder at moralens tradisjonelle forankring i autoriteter som kirke, foreldre og stat har mistet sin betydning og ser dette som en forklaring på medienes sterke fokus på identitet og følelser. Slik mener hun at mediene har bidratt til at etiske spørsmål har endret seg; «we are asking not how should we react, but how would we react?» (Coward, 2013, s. 10). I en tid som kjennetegnes av en kontinuerlig definering og redefinering av egen identitet (Giddens, 1991; Baumann, 2001; Beck & Beck-Gernsheim, 2001; Plummer, 2001), blir mediehistoriene vi omgås, kanskje enda viktigere fordi de får betydning for vår egen tilnærming til verdispørsmål.

Mediene presenterer en utvalgt del av virkeligheten som er bearbeidet og, bevisst eller ubevisst, tilpasset medienes dramaturgi. «Disse prioriteringene gjenspeiles i tekstene, og nettopp av den grunn må vi underkaste artiklene et kritisk blikk og spørre: Hvilken virkelighet finner vi i avistekstene?» (Hågvar, 2007, s. 16). Tekstene er ikke verdinøytrale, men fremmer bestemte måter å beskrive, tenke og snakke om verden på som fremhever og legitimerer gitte handlinger.

Med dette som utgangspunkt, undersøker denne studien hva som kjennetegner Aftenposten og VGs mediedekning av temaet eggdonasjon. De teoretiske perspektivene som er relevante for undersøkelsen, handler om hvordan oppfatningen av reproduksjon og eggdonasjon har endret seg i samfunnet og hvordan mediedekningen påvirker samfunnsdebatt om verdispørsmål.

Endret syn på reproduksjon

Vårt syn på og forståelse av unnfangelse, graviditet og fødsel har endret seg radikalt gjennom tidene. Reproduksjonsteknologi har vist seg å ha stor betydning for våre kulturelle forestillinger om reproduksjon (Melhuus, 2012A). Kombinasjonen av medisinske og teknologiske fremskritt, et globalt marked og en sterk økning i materiell levestandard danner bakteppet for dagens situasjon. Hylland Eriksen viser til Marilyn Strathern og argumenterer for at forplantningsteknologiene medfører et sammenbrudd i rådende oppfatninger av forholdet mellom natur og kultur. Siden de nye forplantningsteknologiene ikke er statlig kontrollerte, mener han at de ikke vil virke styrkende på fellesskapet. Tvert imot er det individenes valgfrihet som begrunner utviklingen (Hylland Eriksen, 1993). Oftestad mener ansvaret for barneavl ble et individuelt ansvar og prosjekt på 1900-tallet. Tidligere kunne man slå seg til ro med at høyere makter ikke ville at man skulle få barn. I dagens samfunn har det blitt viktigere å få realisert sine ønsker og muligheter nå. Behovet for barn ble knyttet til menneskets velferd, og med Oftestads ord fikk vi i et av verdens rikeste land «råd til å produsere barn for vår egen lykke og selvrealisering» (Oftestad, 2016, s. 137).

På samme måte som Lennart Nilssons bilder av fosteret i magen endret synet på barnet i 1965, bidrar informasjon og bilder av de minste cellene nå til et nytt syn på unnfangelse (Spilker, Lie & Ravn, 2011). Forskning på fortellingene om reproduksjon viser at fokus er flyttet fra barnet til egg- og sædcellene som de mest sentrale agentene, og historiene er ifølge Spilker, Lie og Ravn «not only post the birds and the bees but also post women, men, and sexual intercourse» (2011, s. 243). På tross av et biomedisinsk språk, spiller «det naturlige» fortsatt en viktig rolle, og foreldrene balanserer mellom natur og kultur i sine reproduksjonshistorier (Spilker, Lie & Ravn, 2011). Spilker (2006) hevder at informasjon om genetisk opphav har fått økt betydning.

Ifølge Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Evaluering av bioteknologiloven har rettsprinsippet om at «Hvem som er mor er alltid sikkert» vært ett av de viktigste argumentene mot eggdonasjon. Andre argumenter har vært de helsemessige ulempene eggdonor utsettes for, og at man, med hensyn til barnet, ikke ønsker å tillate surrogati. Melhuus (2012B) argumenterer for at den restriktive norske linjen må forstås i lys av kirkens holdninger og tradisjonelle kristne verdier. På den andre siden har forbudet mot eggdonasjon blitt utfordret av et sterkt ønske om å bære frem et barn. Argumentene for å tillate eggdonasjon handler ofte om at vi bør ta i bruk moderne teknologi for å hjelpe ufrivillig barnløse, og at eggdonasjon må likestilles med sæd-donasjon som er tillatt.

Spilker og Lie mener historier om reproduksjon er grunnleggende for å forstå kjønn og kjønnsforskjeller. De peker på hvordan feministisk forskningstradisjon har bidratt til et nytt syn på kropp og kroppsdeler både ved at reproduksjon ikke lenger sees på som én prosess, men mange små og ulike steg – og ved at mor og embryo sees på som to ulike mennesker helt fra unnfangelsen (2007, s. 235). Dette har påvirket debatten om eggdonasjon. I sin analyse av stortingsdebatten om å tillate eggdonasjon i 2003 stiller de spørsmål ved om debatten om egg og sæd dypest sett egentlig handler om kjønn og likestilling. Siden eggdonasjon gjør det mulig å skille mellom biologisk mor og fødemor, åpner de teknologiske mulighetene også opp for store etiske spørsmål om den dypere betydningen av genetisk slektskap mellom foreldre og barn – og eventuelle konsekvenser når dette forsvinner. I denne debatten konkluderer Arbeiderpartiets representant med at «the importance of social versus biological parenthood is an existential question and should not be a matter of political debate» (Spilker & Lie 2007, s. 10). Politikeren definerer dermed den etiske utfordringen som et eksistensielt spørsmål som ikke hører hjemme ikke i en politisk debatt, men sannsynligvis i det private rom, og unngår dermed å konkludere i spørsmålet om genenes betydning i relasjonen mellom foreldre og barn. Ved å flytte debatter om verdispørsmål til det private rom vil den subjektive opplevelsen av rett og galt få større betydning.

Hvordan påvirker mediedekningen debatten om verdispørsmål?

Innen medieforskningen har synet på nyhetene endret seg betydelig. I dag er det vanlig å se på nyhetene som en utvalgt, bearbeidet del av virkeligheten. Mediene er både en arena og en aktør som produserer nyheter gjennom aktiv fortolkning og formidling (Eide, 2001, s. 42–45). Hjarvard påpeker dobbeltheten i at mediene både er en del av samfunnet og en uavhengig institusjon som står mellom andre institusjoner og koordinerer deres samhandling.

The duality of this structural relationship sets a number of preconditions for how media messages in given situations are used and perceived by senders and receivers, thereby affecting relations between people (Hjarvard, 2008, s. 106).

Medienes «agendasetting» handler ikke først og fremst om hva vi skal mene, men hva vi skal mene noe om. Mediene velger selv hvilke tema de setter på dagsordenen, hvilke kilder de bruker, vinkling på sakene, bildevalg, hvilke leserinnlegg og egne kommentarer og meninger de setter på trykk. Debattinnleggene kan bidra til et inntrykk om en holdningsendring i den ene eller andre retningen, noe som i neste omgang kan påvirke beslutningstakere. Samtidig setter mediene premissene for hvordan nyhetssaker fremstilles og rammes inn. Rammene nyhetene settes inn i, er ifølge Eide både et verktøy for å sette verden i system og en hjelp til raskt og effektivt å kunne utføre det journalistiske arbeidet. De er ikke fastlagt på forhånd, men oppstår i en kontinuerlig nyhetsvurderingsprosess både internt og eksternt (Eide, 1991). Ifølge Ihlen (2007) bruker kilder i økende grad kunnskap om denne prosessen for å få gjennomslag for sine tolkningsrammer. Det er flere faktorer som påvirker hvordan en hendelse gjøres til en nyhet og formidles til et publikum. Tuchman (1978) hevder at journalister og redaktørers egen forståelse for saken, samt praktiske begrensninger som tidsfrister, ressurser og format, påvirker. McManus trekker frem en rekke forhold som påvirker nyhetsproduksjonen: organisasjonskultur, idealer, markedsnormer, investorer og eiere, kilder, annonsører, publikum og verdier (McManus, 1994). Oppsummert kan en si at pressetekster blir mye lest, utgir seg for å formidle virkeligheten og har påvirkningskraft (Hågvar, 2007).

Mediedekningen har kanskje særlig stor betydning når nyhetssakene handler om noe som er kontroversielt, fordi mediene er både kanal, arena, aktør og regissør av ordskiftet (Kleiven, 2009B, s. 21). Presentasjonen av helsestoff i nyhetene blir ofte kritisert for å være både for teknologioptimistisk, kildedrevet og sensasjonsorientert (Entwistle & Hanocock-Béaulieu, 1992: 368; Dunwoody, 1999; Kleiven, 2009B). En analyse av norske avisers mediedekning av assistert befruktning fra 1978 til 2007 konkluderer med at dekningen i all hovedsak kjennetegnes av et positivt fokus på håp og muligheter (Hestvik Kleiven, 2010, 2009B). Av de fire avisene i undersøkelsen (Aftenposten, VG, Adressa og Bergens Tidende) skiller Aftenposten seg ut som noe mer negativ enn de andre. VG fremstår som mest positiv. En undersøkelse fra New Zealand viser at personlige historier fra virkeligheten med en positiv vinkling, utgjorde over to tredeler av mediedekningen av assistert befruktning (Michelle, 2007). Kildene som stod frem, var i all hovedsak par som fortalte sin historie om vellykket assistert befruktning, og fokus var på lykke og suksess. I disse sakene handlet det også ofte om at lovverket burde åpne opp for nye metoder og at det offentlige må ta regningen.

De vanligste kildene i mediedekning av helse er: legen (helsearbeideren, forskeren), pasienten, den pårørende, byråkraten og politikeren (Eide & Hernes, 1987). Kleivens undersøkelser av mediedekningen av IVF viser at det er relativt få grupper representert som kilder: noen leger, deres pasienter og et fåtall politikere. Den vanligste politikerkilden er fra KrF og Arbeiderpartiet, og den politiske debatten er begrenset i nyhetsdekningen. Kleivens undersøkelse bekrefter Michelles funn om at omtrent halvparten av sakene tar utgangspunkt i at et par eller en enslig står frem og forteller sin historie knyttet til ufrivillig barnløshet. Det skjer ofte i kombinasjon med en lege som forteller om siste utvikling innen behandlingsmetoder. Kleiven undersøkte to tidsperioder: 1978–88 og 1996–2007. Hun konkluderer med at omfanget saker som tar utgangspunkt i enkeltpersoners historie, øker fra første til andre periode (Kleiven, 2009B). Hun ser også at det skjer en endring i kjønnsfordelingen av kildene. I den første perioden var 82 % av kildene menn og 19 % kvinner, mot 54 % menn og 46 % kvinner i den andre perioden. Kleiven mener dette henger sammen med at man i andre periode i større grad intervjuer pasienten, som i disse sakene ofte er kvinner. Nesten tre av fire saker har bare én eller to kilder, men det er betydelig færre saker med bare én kilde i andre periode. I saker som har mer enn én kilde, er det ofte både en pasient og en lege eller forsker. Kleiven konkluderer med at journalisten, bevisst eller ubevisst, blir en lagspiller for legen og pasienten.

Helsestoff i mediene scorer vanligvis høyt på journalistiske verdier som nærhet, personifisering, identifikasjon og polarisert konflikt (Eide & Hernes, 1987). Når de personlige historiene er i fokus, blir mediedekningen ofte preget av det nødvendige tillitsforholdet mellom kilde og journalist ved at journalisten påvirkes av den såkalte «hjelpende hånd-effekten» (Hestvik, 2007, s. 326). De personlige historiene vil ofte også bidra til en ensidig mediedekning av temaet fordi kildene som stiller opp, ofte bare representerer de som har lykkes i sitt ønske om å få barn. Ved å fortelle suksesshistorier, som gjerne innbefatter mulighetene som finnes i utlandet, bidrar journalisten indirekte til at det skapes forventninger om og legges press om å få det samme tilbudet i Norge. Medienes forenkling og tilspissing av komplekse og krevende spørsmål kan også bidra til å sette viktige prinsipielle diskusjoner i skyggen.

En analyse som sammenligner mediedekningen av medisinsk og agrikulturell bioteknologi i USA og Storbritannia over en 12-årsperiode, konkluderte med at måten mediene dekket temaene på, var av betydning. Undersøkelsen fant at de ulike teknologiene hadde blitt ulikt innrammet i mediene og dermed bidratt til ulike oppfatninger i befolkningen. Forskerne mener mediedekningen bidro til at folk ble mer positive til medisinsk bioteknologi og mer negative, eller ambivalente, til jordbruksteknologi (Marks, Kalaitzandonakes & Wilkins, 2007). I Norge trekkes «Mehmet-saken» ofte frem som et eksempel på at mediedekningen har betydning for opinion og politiske beslutningsprosesser. Mehmet havnet i medienes søkelys vinteren 2004. Gutten hadde en sjelden blodsykdom som det ikke fantes behandling for i Norge. Mediedekningen og den påfølgende oppmerksomhet og debatt resulterte i at SV endret sitt standpunkt og bidro til at foreldrene fikk muligheten til å bruke preimplantasjonsdiagnostikk som ikke er tillatt i Norge i USA. Slik kunne de unnfange et søsken med samme vevstype som Mehmet for å hjelpe Mehmet. Ifølge Kleiven har:

Mediesaken om Mehmet som veltet bioteknologiloven (er) i ettertid blitt stående som et eksempel på at mediene kan spille en kraftig aktørrolle og legge avgjørende premisser for tolkningen av et meget komplekst felt. Ved å fronte en enkeltskjebne ble et lite og hittil ukjent felt av medisinsk bioteknologi både synliggjort for offentligheten og satt på den politiske dagsorden (Kleiven, 2009A, s. 464).

Metode

Denne studien er en kvantitativ innholdsanalyse av saker om eggdonasjon i de to største og mest toneangivende avisene i Norge; VG og Aftenposten. Ifølge egne søk i Atekst er det bare de kristne dagsavisene Vårt Land og Dagen som skriver mer om eggdonasjon. De to Schibsted-avisene i undersøkelsen tar på lederplass ulike standpunkt i debatten om å tillate eggdonasjon. Den tradisjonelt konservative Aftenposten argumenterer for eggdonasjon, mens den mer tabloide avisen VG argumenterer mot.

Søkeperioden i Atekst var 1. oktober 2016–15. mai 2018. Dette tidspunktet er valgt fordi søk viste at det i denne perioden var flest saker om temaet. Det har sannsynligvis sammenheng med at regjeringen 8. mai 2018 ba Stortinget om å endre loven og åpne for eggdonasjon. Perioden før er preget av Høyres interne diskusjoner om hva de skulle mene om eggdonasjon og bioteknologimeldingen som ble lagt frem av helseminister Høye (H). Før og etter det valgte tidsintervallet for undersøkelsen er det færre og mer sporadiske saker om eggdonasjon.

Søkeordet eggdonasjon gav 180 treff i Atekst. Ved nærmere gjennomlesning av alle tekstene viste det seg at det var flere treff på enkelte saker og at ordet eggdonasjon noen ganger nevnes, uten at det egentlig er tema i saken. Det kan være en vanskelig avveining om eggdonasjon er tematisert nok til at artikkelen skal telle med i undersøkelsen. Et eksempel på dette er en artikkel om surrogati, der ordet eggdonasjon bare er nevnt i den tilhørende faktaboksen. Slike saker ble vurdert som irrelevante for analysen og dermed ekskludert. Artikler som handler om hva politikere mener om en rekke spørsmål, deriblant eggdonasjon, eller som bare nevner at en politiker har engasjert seg i spørsmålet om eggdonasjon, er derimot inkludert i undersøkelsen. Dette fordi artiklene illustrerer hvordan mediene setter søkelys på eggdonasjon som aktuell politisk sak. Etter disse vurderingene var det til sammen 119 artikler som ble analysert.

Tekstmaterialet i denne undersøkelsen inkluderer leserbrev, kommentarer, kronikker, redaksjonelle kommentarer og ledere. Dette er et bevisst valg fordi undersøkelsen ønsker å se på helheten i mediedekningen, ikke bare de redaksjonelle nyhetssakene. Eggdonasjon er et omdiskutert tema som vekker sterke følelser og engasjement også i form av leserbrev, og undersøkelsen ville derfor gi et smalere bilde av mediedekningen dersom disse tekstene ble utelatt. Analysen ser nærmere på omfanget og eventuelle likheter og forskjeller mellom innsendt meningsstoff og den redaksjonelle mediedekningen. Det innsendte kommentarstoffet som kommer på trykk, er også interessant fordi det er utvalgt av redaksjonen.

Analysen er todelt: Først presenterer jeg de kvantitative funnene der jeg fokuserer på omfanget av saker, kilder og sjanger i de to avisene. For å dykke dypere ned i tekstene er det gjennomført en mer kvalitativ innholdsanalyse med fokus på hva som kjennetegner vinklinger, ordvalg, illustrasjoner og holdning i sakene. Analysen er inspirert av en diskursanalytisk tilnærming som legger vekt på at «kollektive forestillinger skapes, speiles og opprettholdes gjennom språk» (Bratberg, 2014, s. 29). En slik tilnærming bygger på forståelsen av at tekstene vi omgås, ikke er nøytrale, men bygger på bestemte valg av ord, informasjon, illustrasjoner, vinklinger, kilder, som signaliserer ulike perspektiver og legger føringer for hvordan vi tenker og handler. Derfor er tekstene viktige i en samfunnsmessig kontekst. Analysen kan kanskje antyde noe om hvilke normer vi tar for gitt, og avsløre diskurser som representerer «et tankesett, et mønster eller en sammenheng å fortolke verden innenfor. Som regel er vi oss ikke bevisst de diskursene vi trekker på, nettopp fordi vi tar de grunnleggende normene for gitt» (Hågvar, 2007, s. 20). En utfordring i denne type analysearbeid er selvsagt at jeg som forsker også har normer jeg tar for gitt, og at disse kan påvirke min tolkning av tekstene. For å unngå dette så langt det er mulig, er det viktig med åpenhet om hvilke spørsmål jeg som forsker stiller til tekstene. Tekstene er kodet i NSDstat, og analysespørsmål som er brukt for å besvare forskningsspørsmålet i denne undersøkelsen, er: Hvem er kilder? Hvilke sjangre brukes? Hva er vinklingen og hvordan er saken illustrert? Hvilke argumenter brukes? For å kunne sammenligne funnene med tidligere forskning om mediedekning av assistert befruktning generelt (Kleiven, 2009B) er artiklene også kategorisert med positiv eller negativ grunnholdning. Dette var den mest krevende kategorien, og for å oppnå størst mulig reliabilitet har jeg definert «holdning» som det inntrykket artikkelen som helhet bidrar til. Kildevalg, kilden(e)s holdning, vinkling, ordvalg og bilder er komponenter i dette helhetsinntrykket som formidles bevisst eller ubevisst. Materialet er gjennomgått flere ganger for å kvalitetssikre kodingen.

Politisk diskusjon om lovendring og foreldres babydrøm

I perioden fra 1. oktober 2016 til 15. mai 2018 er det 119 artikler om eggdonasjon i VG og Aftenposten. Det er 87 saker i Aftenposten og 32 i VG. Det viser at Aftenposten har nesten tre ganger så mange saker om temaet som VG. Nyhetssakene utgjør 60 prosent av medietekstene: 54 saker i Aftenposten og 17 i VG. De resterende 40 prosent av tekstene er meningsstoff som består av innsendte meninger, redaksjonelle kommentarer og ledere.

Tabell 1:

Oversikt over antall og type saker om eggdonasjon (absolutte tall)

Antall sakerNyheterMeningsstoff
NyheterNyhet med caseNotisRedaksjonell kommentarLederLeserinnlegg
Aftenposten8748 (54 totalt)515325
VG3210 (17 totalt)43366
Totalt11958 (71 totalt)948931

Nyhetsartiklene handler i all hovedsak om den politiske debatten om hvorvidt eggdonasjon skal tillates i Norge. Intensiteten av nyhetsdekningen øker tre ganger i løpet av undersøkelsesperioden, og dette har sammenheng med politiske hendelser: i forkant av at helseminister Bent Høie (H) skulle legge frem den lenge ventede bioteknologimeldingen (januar–mars 2017), intern diskusjon i partiet Høyre i forkant av landsmøtet (august 2017) og Stortingets behandling av bioteknologimeldingen (april 2018). Halvparten av nyhetssakene stod på trykk i den første perioden. VG skrev mest om temaet i mars 2017, og Aftenposten skrev mest i januar 2017 og april 2018. Analysen viser at Aftenposten gir debatten i Høyre mer spalteplass enn VG. En mulig forklaring kan være Aftenpostens historiske bånd til partiet, men det kan også skyldes generelt flere saker om eggdonasjon. I tillegg til sakene om den politiske debatten finner vi ni nyhetsreportasjer der par og/eller enslige kvinner forteller sine historier om den lange veien de har gått for å få et barn. I Kleivens undersøkelse av den generelle mediedekningen av assistert befruktning fikk den politiske debatten lite oppmerksomhet, men det var noe større politisk fokus i 1978–88 enn i 1998–2008 og i Aftenpostens mediedekning (Kleiven, 2009B). Denne undersøkelsen viser at mediedekningen av eggdonasjon først og fremst har et politisk fokus.

93 av totalt 148 kilder i nyhetsartiklene er politikere, og det er flest Høyre-politikere. Det høye antallet politikerkilder kan trolig forklares med at tidsperioden for undersøkelsen er relativt kort og preget av en intens politisk debatt om hvorvidt bioteknologiloven i Norge bør endres. Høyres rolle i den politiske debatten var sentral fordi dersom Høyre stemte ja til å tillate eggdonasjon, ville lovendringsforslaget få flertall i Stortinget. Internt i Høyre var det ulike standpunkt i saken, og mediene følger Høyres eventuelle landsmøtevedtak i denne saken tett. Når politikere fra andre partier er kilder, omtales partiene ofte i relasjon til Høyre – for eksempel at samarbeidspartner KrF (frem til stortingsvalget 2017) advarer Høyre mot å stemme for å tillate eggdonasjon. Politikerkilder fra Ap og Frp er mer sjeldne og uttaler seg utelukkende positivt til lovendring.

Mange av politikerne opptrer som kilder i flere saker. 34 ulike politikere er kilde 72 ganger i Aftenpostens nyhetssaker, og 14 ulike politikere er kilder til sammen 21 ganger i VG. Politikerne som uttaler seg oftest i både Aftenposten og VG, er: helseminister Bent Høie (H) som er mot eggdonasjon, Tone Trøen (H) som er mot, Tina Bru (H) som er for og Heidi Nordby Lunde (H) som er for. I motsetning til Kleivens funn, som viser til at de politiske kildene i hovedsak kom fra Ap og KrF, viser funnene fra denne undersøkelsen at Høyre-politikerne er i flertall. Politikernes tilnærming til spørsmålet om å tillate eggdonasjon er saklig, og argumentene gjenspeiler langt på vei allerede kjente argumenter for og mot eggdonasjon uten å konkludere i underliggende, prinsipielle tema som for eksempel genenes betydning for forholdet mellom foreldre og barn.

Tabell 2:

Hvilken rolle og hvilket kjønn har kildene? (absolutte tall)

Kildens rolleAftenpostenVGTotalt
Kilder totaltAndel kvinnerKilder totaltAndel kvinner
Politiker 72 (34 ulike personer) 38211193
Medisinske eksperter/forskere 20 94324
Mor eller far 9 611620
Donor 5 55
Annet 3 1114
Barn 22
Totalt 109 5939 21148

Litt over halvparten av kildene er kvinner (55 prosent). Både blant kvinner og menn er litt over halvparten positive til eggdonasjon. I Kleivens undersøkelse økte antallet kvinnelige kilder fra 19 til 46 prosent fra 1978–88 til 1997–2007 (Kleiven, 2009B). Hun forklarer økningen i antallet kvinnelige kilder med økt bruk av caser i form av kilder som forteller sin historie. I denne undersøkelsen kan en høy andel kvinnelige kilder først og fremst forklares med at det er mange kvinnelige politikere som uttaler seg.

Aftenposten har flest «ekspert-kilder» og intervjuer flere leger som jobber med assistert befruktning. Hovedvekten av ekspert-stemmene uttaler seg positivt til eggdonasjon. Mange av ekspertene fremstår som foreldrenes hjelpere og talspersoner. Akupunktør og veileder Vibeke Fjeld omtales i VG som en sterk talsperson for at eggdonasjon skal bli tillatt i Norge. Hun beskriver dagens politikk som strutsepolitikk, og sier hun er bekymret for kvinnehelsen.

Kvinnene som kommer til meg, har ofte forsøkt å få barn i mange år. Først prøverør i offentlig regi, senere forflytter de seg til private klinikker, for igjen å få kroppen sprøytet full av hormoner som skal gi dem mange og gode egne egg. Klinikkene tjener på at de prøver mange ganger. Kvinnehelsen gjør det ikke (Tangvald-Pedersen, 2016, s. 34).

Vi møter både leger i Norge som ikke kan tilby behandling med eggdonasjon, og leger i utlandet som kan. De kommersielle helse-aktørene som tilbyr disse tjenestene i utlandet, bistår ofte norske par som har reist til utlandet for å bli gravide, og uttaler seg positivt om eggdonasjon og teknologiens fantastiske muligheter.

En annen stor gruppe av kilder er mødre/fedre/berørte som forteller sine historier om selvopplevde erfaringer knyttet til eggdonasjon. Denne gruppen opptrer ikke like ofte som i Kleivens undersøkelse (2009B), men er i denne undersøkelsen nesten like vanlige som «ekspertkildene». De berørte kalles gjerne «konsekvenseksperter» i journalistiske lærebøker, fordi det er de som «har skoen på» og dermed vet best hva dette handler om. Denne kildegruppen intervjues ofte sammen med de medisinske ekspertene. De forteller i all hovedsak sin historie om den lange og kronglete veien for å oppfylle «babydrømmen», slik vignetten på Aftenpostens serie sier. Grunntonen i disse sakene er lykke, håp og optimisme koblet med frustrasjon over strengt regelverk i Norge. Reportasjene bidrar til en «normalisering» av de berørtes historier gjennom gjenkjennelige hverdagsbeskrivelser og fravær av kritiske spørsmål (Dahlstrøm, 219). Kildenes argumenter formidles ofte implisitt gjennom historien om deres vei. Et av parene som til slutt ble foreldre, sier:

Vi vil sannsynligvis møte lite tolerante og trangsynte mennesker på vår vei, med stygge meninger om vårt valg. Vi er klare for å stå opp mot slike mennesker, for ingen motargumenter eller moralske aspekter kan få oss til å tvile på at vi har gjort rett (Tiller, 2017, s. 33).

Argumentene kjennetegnes ofte av foreldrenes subjektive følelse av at valget de tok var riktig. I Kleivens undersøkelse trekkes synliggjøringen av pasienten, personifisering og intimisering frem som en klar tendens (Kleiven, 2009B). Selv om det er nyhetssakene med politikere som kilder det er flest av i denne undersøkelsen, får enkeltpersoners subjektive historier mye spalteplass og er også en viktig del av mediedekningen om eggdonasjon. De mer personlige reportasjene går ofte over flere sider og er plassert på forsiden (4 av Aftenpostens 5 reportasjer). Dessuten kan det tenkes at personlige historier som man kan kjenne seg igjen i, gjør sterkere inntrykk på leseren enn en saklig debatt som man i større grad kan distansere seg fra.

Holdninger og argumenter: Aftenposten mest positiv

Nyhetsartiklene i undersøkelsen gjenspeiler en positiv holdning til eggdonasjon. Den prosentvise andelen redaksjonelle nyhetssaker kategorisert med en positiv grunnholdning til eggdonasjon er omlag 60 % i begge avisene (33 saker i Aftenposten og 10 saker i VG). Dette samsvarer med funnene i Kleivens undersøkelse (2009B). Helhetsinntrykket i nyhetsartiklene er sammensatt av både journalistens oppbygning av tekstene, vinkling, ordvalg, kilder, hvor mye plass de ulike standpunktene får, bilder og mer. Forsidesaken «Ble mor med egg fra Spania. Nina (45) ber Høyre åpne for eggdonasjon» i VG (11.03.17) er illustrert av en smilende mor med barnet i armene sine. Avsnittet med overskriften «Nye muligheter, sterk motstand» i en nyhetssak i Aftenposten er et annet eksempel på hvordan tekstene skaper et visst helhetsinntrykk:

De moralske påbudene har – ett etter ett – stått for fall i Norge. Da din oldemor var ung, risikerte hun tre år i fengsel hvis hun avsluttet sitt eget svangerskap. I 1978 fikk norske kvinner rett til selvbestemt abort uten straff. I den norske straffeloven fra 1902 het det at menn som hadde «utuktig omgang» med andre menn, risikerte fengsel i inntil ett år. For åtte år siden fikk likekjønnede gifte seg, og adoptere, på lik linje med heterofile, mens en sogneprest i Den norske kirke viet landets første homofile par 1. februar i år. Akkurat nå koker det rundt temaet eggdonasjon (Tiller, 2017, s. 29).

Teksten setter muligheter og motstand opp mot hverandre, og gjennom å trekke frem ulike verdispørsmål der det har skjedd en lovendring, legges det opp til at det nå er tid for lovendring om eggdonasjon. Motstand mot å åpne for eggdonasjon sammenlignes med motstand mot selvbestemt abort og homofilt ekteskap, som beskrives som moralske påbud som har stått for fall. Slik bidrar teksten til en positiv holdning til eggdonasjon, samtidig som den kaster mørke skygger over moralske påbud.

Den positive holdningen kommer aller sterkest til uttrykk i reportasjene, og særlig i Aftenposten. Dette kommer blant annet til uttrykk i innrammingen av en serie saker om eggdonasjon med vignetten «Babydrømmen». En slik vignett signaliserer et positivt ønske og noe godt. Vignetten gjør det også lettere å rette et negativt søkelys på de som ønsker å stoppe drømmen. Et intervju med leder i Bioteknologirådet (frem til 2019), Kristin Halvorsen, har fått overskriften: «Hun mener det er galt å hjelpe single til å få barn» (Dommerud og Tjernshagen, 2018, s. 8). Saken er illustrert med et stort bilde av Halvorsen som ifølge Aftenposten ikke ønsker å hjelpe. Selv om Halvorsen er negativ, signaliserer artikkelen en positiv grunnholdning til eggdonasjon ved å ha en kritisk tilnærming til kilden som er negativ. En annen tittel ville skapt et annet inntrykk av saken.

Et annet signal om holdning i saken er hvilken informasjon man tar med eller utelater. Surrogati blir gjerne nevnt i saker med grunnholdning mot eggdonasjon, fordi kildene ønsker å advare om at dette blir «neste steg» dersom eggdonasjon tillates. Når kilder som er mot å åpne for eggdonasjon, opptrer i Aftenposten, inkluderes gjerne også deres motstand mot sæddonasjon: «Kristne leger sier nei til både sæd- og eggdonasjon» (Dommerud og Tjernshagen, 2017, s. 4) Det kan bidra til å skape et inntrykk av at motstanderne ikke bare er mot nye muligheter i fremtiden, men også ønsker å reversere eksisterende muligheter.

Aftenposten har seks saker og VG to saker med en negativ grunnholdning til eggdonasjon. Fem av Aftenpostens seks saker med negativ holdning handler om KrF eller inneholder KrF-kilder. Den siste handler om de kristne legene som er negative til både sæd- og eggdonasjon. 15 av Aftenpostens og 5 av VGs nyhetssaker er ikke kategorisert hverken som positive eller negative. Flere av Aftenpostens «nøytrale» saker er politiske nyhetssaker som gir en oversikt over politiske tema det kan bli strid om. Et annet kjennetegn ved sakene som er kodet som nøytrale, er at eggdonasjon ofte ikke er hovedtema i saken.

Når kommentarstoff inkluderes i undersøkelsen, blir den positive holdningen i VGs nyhetsartikler justert ned. Det viser at det innsendte meningsstoffet og de tydelige redaktørstemmene på hver sin side i debatten gjør noe med helhetsinntrykket av mediedekningen. Aftenposten har tre ledere om temaet, som alle argumenterer for å åpne for eggdonasjon. VG har like mange ledere mot, pluss tre mer nøytrale miniledere der de bruker humor på temaet og leker med ordene når de beskriver politiske avstemminger som «Eggløsning i Høyre», «Eggende» og at partiet trenger «Et snes» stemmer.

De viktigste argumentene i Aftenpostens ledere handler om likestilling og sosialt foreldreskap. «Dette er sterkt ønskede barn. Kjernen i foreldreskapet er kjærlighet, omsorg, oppfølging og det uforbeholdne i barn-foreldre-relasjonen, ikke DNA» (Aftenposten, 11.01.17). De etterlyser også politisk mot fra regjeringen. «Politikkutforming er ikke alltid behagelig. Noen ganger må flertallet overstyre et mindretall, som da likekjønnet ekteskap og sæddonasjon ble tillat. (…) Regjeringen hadde en mulighet til å vise litt større politisk mot i denne bioteknologimeldingen. Den sjansen lot den gå fra seg» (Aftenposten, 30.07.17). Slik kobles en positiv egenskap som mot til det å tillate eggdonasjon. Det kan forstås som at de som mener det motsatte, er uten mot.

VG argumenterer mot eggdonasjon først og fremst ved å vektlegge hensynet til barnets beste, som de mener er det genetiske foreldreskapet og barnas rett til å kjenne sitt opphav. «Hensynet til barns beste må være kjernen i debatten. For dette må handle om barns behov, ikke voksnes ønsker» (VG, 19.06.17).

I tillegg til lederartiklene har Aftenposten fem signerte, redaksjonelle kommentarer om temaet. To av disse er politiske analyser der eggdonasjon nevnes som et politisk konflikttema uten at det utdypes mer. VG trekker ikke inn temaet på samme måte i sine politiske analyser. I Aftenposten målbærer kommentator Skjeggestad avisens ståsted i to signerte kommentarer. Hun utdyper hovedargumentene i lederartiklene; likestilling og sosialt foreldreskap, og er opptatt av at tidene har forandret seg. «Forskjellsbehandling av sædceller og eggceller tilhører en annen tid (…) Det er en bakstreversk holdning, som ikke samsvarer med målet om at menn og kvinner skal være likeverdige omsorgspersoner» (Skjeggestad, 2017, s. 5). Den siste redaksjonelle kommentaren i Aftenposten skiller seg fra de andre. Her argumenterer kommentator Økland mot Aftenpostens ståsted om å tillate eggdonasjon. Hun vektlegger at tilbudet om eggdonasjon vil skape økt etterspørsel, og påpeker at det biologiske argumentet brukes selektivt. Selv om det skrotes av de fleste som er for eggdonasjon, brukes det samtidig for å legitimere kvinners sterke ønske om barn.

Tilhengere av eggdonasjon viser ganske enkelt til kvinners sterke ønske om å få barn. Det er blitt et premiss man ikke skal diskutere, noe nærmest naturgitt. (…) Og har man først et biologisk behov, blir det nesten en menneskerett å få det oppfylt. (…) Samtidig brukes det biologiske argumentet bare når det passer. Biologien blir plutselig ubetydelig når man skal forsvare den nye familiekonstellasjonen (Økland, 2017, s. 2).

VG har to redaksjonelle kommentarer om temaet. Disse er signert politisk redaktør Hanne Skartveit og utfyller og bekrefter avisens meninger på lederplass. VG trekker i større grad enn Aftenposten inn surrogati som tema i de redaksjonelle meningene. Dette gjelder også i nyhetsstoffet. Det kan dermed se ut som at motstandere av eggdonasjon også ønsker å diskutere surrogati, mens de som er for å åpne for eggdonasjon, i større grad lar det være. Unntaket er de unge stemmene i Aftenposten, som ofte tar til orde for at man også bør tillate surrogati i Norge.

Unge lesere for eggdonasjon (og surrogati)

I det innsendte kommentarstoffet er litt over halvparten positive til eggdonasjon. Aftenposten har til sammen 25 leserinnlegg på trykk om temaet: 12 er for å åpne for eggdonasjon, 10 er mot og 3 er nøytrale. I VGs innsendte kommentarstoff er 3 for, 2 mot og 1 nøytral. Halvparten av alle leserinnleggene i Aftenposten som er positive til eggdonasjon, er skrevet av ungdommer. Meningene deres blir ofte trykket på Si:D-siden. 14 av Aftenpostens nyhetssaker er skrevet med ungdom som målgruppe, og det er nærliggende å tenke at dette kan forklare noe av det store menings-engasjementet blant de unge. Blant annet er spørsmålet om å tillate eggdonasjon ett av ti spørsmål som blir stilt til alle ungdomspartilederne i en serie nyhetsartikler. Ungdommene som skriver leserinnlegg og kommentarer, er ofte positive til både eggdonasjon og surrogati, og argumenterer med at genmateriale må likestilles og at forbud mot eggdonasjon er gammeldags. Flere av ungdommene trekker også frem at det sosiale foreldreskapet er viktigere enn det biologiske, her med Elizabeth (21) sine ord:

Det virker som om motstanderne av eggdonasjon har en gammeldags oppfatning av hva det vil si å være en forelder (Aftenposten, 08.02.17).

Leserinnleggene som argumenterer mot eggdonasjon, er oftere signert av personer med titler som professor, filosof, lege, psykolog eller politiker. De mener spørsmålet om å tillate eggdonasjon ikke er et spørsmål om likestilling. De argumenterer for at saken handler om barnets beste og barnets rettigheter og ønsker derfor ikke å tillate eggdonasjon. De vektlegger det naturlige og biologiske aspektet ved foreldreskapet. Forsvarerne av eggdonasjon er også opptatt av barnets beste, og vektlegger det sosiale foreldreskapet i sin argumentasjon for barnets beste. Andre argumenter som ofte brukes av forsvarerne av å tillate eggdonasjon, er at tiden er moden, sågar overmoden, og at vi må benytte oss av de teknologiske mulighetene for å hjelpe folk til å få barn. De argumenterer også med at eggdonasjon er tillatt i de fleste andre europeiske land. Motstanderne mener det ikke er et argument at andre land tillater dette, og at vi må gjøre egne valg. De frykter markedslogikk og salg av kvinnekroppen og at eggdonasjon blir første skritt på veien mot surrogati. Flere av forsvarerne av eggdonasjon frykter ikke surrogati, men er positive til dette også. Oppsummert ser vi at unge innleggsskribenter uttrykker seg mer positivt til lovendring enn eldre innleggsskribenter. Vi ser at personer med ulike synspunkter vurderer biologisk og sosialt foreldreskap forskjellig og er uenige om hvorvidt eggdonasjon er et spørsmål om likestilling. Personer som er imot, trekker inn et markeds- og økonomisk perspektiv, mens personer som er for, vektlegger at «alle andre tillater det» og at norske lover er gammeldagse og umoderne.

Tiden er moden – fremtiden er nå

Vi har sett at tilhengerne av eggdonasjon ofte argumenterer med at tiden er moden. Dette gjelder både de unge leserne som skriver leserinnlegg i Aftenposten, redaktørene i Aftenposten og politikere. Sammen bidrar de til en diskurs om «det moderne», som tilsynelatende bygger på et underliggende premiss om at endring alltid er bra. Inntrykket forsterkes når man trekker frem andre endringer som har skjedd, som eksempler. Ungdommene som engasjerer seg i temaet, ser ikke noen problemer med den nye teknologien i tilknytning til eggdonasjon. Teknologien representerer muligheter. Derfor er tiden moden. Ungdommenes stemmer blir slik en bekreftelse på den moderne tid, og de viser at fremtiden er allerede nå. De mener det er på tide å tillate eggdonasjon og sier det er helt rart at dette ikke er blitt lovlig ennå, for teknologien er der jo. «Det er på tide at Norge legger fra seg sitt utdaterte syn på foreldrerollen og gjør eggdonasjon lovlig (…) Det er så mye mer enn det biologiske som kvalifiserer til å være forelder» (Kristine, medlem i Unge Høyre, 16 år i Aftenposten, 27.01.17). Barneønsket trekkes frem som særlig viktig. Flere av de som ikke ønsker lovendring, sier de frykter at surrogati er neste skanse som faller, men utviklingen representerer ikke noen trussel for dem som mener utvikling er positivt og ønsker lovendring.

Et annet kjennetegn på «den moderne tid» som vi finner i tekstene, er at etiske spørsmål, spørsmål om hva som er rett og galt, tones ned. En av ungdomspolitikerne mener eggdonasjon må bli tillatt fordi staten ikke kan sette moralske begrensninger. «I dag har staten en moralsk overbevisning om at eggdonasjon er galt. Jeg mener at staten ikke skal ha en moral på den måten» (Aftenposten, 10.18.17). Reguleringer blir dermed uttrykk for en vektlegging av noe som rett og noe som galt, godt eller ondt, som igjen anses som gammeldags og feil. Å være mot blir dermed et uttrykk for gammel tid. Dette «moderne» synet på etikk legger stor vekt på enkeltpersoners historier, erfaringer og følelser og kommer til uttrykk i flere av nyhetsartiklene. I et VG-intervju med Høyre-politiker Fabian Stang ser vi hvordan følelser tillegges større vekt enn intellektuelle argumenter og debatt. Uttalelsen hans bidrar også til å trekke et skille mellom «vanlige folk med følelser» og «de intellektuelle debattantene», hvor Stang løfter frem den første gruppen som den viktigste – uten at dette stilles spørsmål ved av journalisten.

Jeg ble anklaget for ikke å være intellektuell nok i debatten, men en som traff følelser. Det er lenge siden jeg har fått et så godt kompliment. Jeg kan godt kaste meg engasjert inn i en intellektuell debatt om eggdonasjon, men hva vanlige folk er opptatt av, de med følelser, er mye viktigere for meg (Haugan og Bach, 2017, s. 19-20).

Aftenpostens intervju med Frps helsepolitiske talsperson Bård Hoksrud, som har vært på besøk på fertilitetsavdelingen i Porsgrunn, illustrerer også hvordan møter med enkeltpersoner og følelser blir tillagt stor vekt når politikere skal ta eller få bekreftet et standpunkt. Møtet med de barnløse bidro til å bekrefte det Hoksrud allerede mente var rett.

Det gjør stort inntrykk på meg når jeg hører om unge kvinner i 20-årene som har kommet tidlig inn i overgangsalderen og hvor eggdonasjon er eneste mulighet til å bli gravid, sier Hoksrud (Dommerud og Tjernshaugen, 2018, s. 4).

I motsetning til Arbeiderparti-politikeren i Spilker og Lies undersøkelse (2007), forsøker KrF-politiker Bollestad i en VG-artikkel (16.05.17) å argumentere for at det er politikernes oppgave å vurdere de overordnede perspektivene og de etiske argumentene. Surrogat-fedrene i artikkelen virker til å bry seg lite om dette: «Politikerne kan gjøre som de vil, men surrogati har kommet for å bli». En annen reaksjon i møte med de politikerne som ikke ønsker lovendring, er å kalle dem feige. Helseminister Høie (H) representerer en av de som ikke ønsker lovendring og er uenig i en slik karakteristikk: «Jeg forstår at det er ulike syn på dette spørsmålet, men å si at det er feigt å ønske å ta en bred diskusjon om bioteknologi, er jeg ikke enig i» (Grøtteav og Skiphamn, 2017, s.8). At hovedvekten av nyhetssakene fokuserer på den politiske debatten, og har politikere som kilder, kan i utgangspunktet gi rom for en mer prinsipiell diskusjon enn når de involverte selv er kilder. Dette kommer til uttrykk i mer nøkterne beskrivelser av de politiske prosessene. Samtidig ser vi at politikerne som ønsker lovendring, ofte målbærer nettopp foreldrenes stemme. Reportasjene, med sitt fokus på enkeltpersoners historier, gir lite rom for kritiske spørsmål og at prinsipielle spørsmål settes på dagsordenen. Oftestad (2016) har flere eksempler på prinsipielle spørsmål som sjelden får fokus: Hva skjer med synet på barnet når det blir et resultat av valg? Hva skjer når vi lar teknologien styre utviklingen foran natur? Dersom barneønsket og omsorgsevne defineres som det som gjør en til foreldre, burde vi screene bort uegnede omsorgspersoner? Medietekstene om eggdonasjon gir sjelden rom for denne type underliggende spørsmål.

Avslutning

Denne artikkelen har analysert VG og Aftenpostens nyhetsartikler og kommentarstoff om eggdonasjon. Mediedekningen handler først og fremst om den politiske diskusjonen om å tillate eggdonasjon i Norge. Den vanligste kilden er en politiker fra regjeringspartiet Høyre, og Høyre-kildene representerer begge sider i spørsmålet om å tillate eggdonasjon. Medisinske eksperter er den nest vanligste kildegruppen, og berørte foreldre er den tredje vanligste. Ekspertene og foreldrene er ofte kilder i de samme sakene. På samme måte som i Kleivens undersøkelser av den generelle mediedekningen av assistert befruktning, preges mediedekningen av eggdonasjon av en positiv grunnholdning, teknologioptimisme og fokus på muligheter. Slik bidrar mediene til forestillingen om det grenseløse i teknologiens muligheter og kan selv bli en aktør som er med på å skape press om å åpne opp for den nye mulighetsteknologien.

Samtidig som mediene er en arena for den politiske debatten, bidrar mediene også selv som aktører som påvirker arenaen gjennom blant annet valg av kilder, sjangre, vinkling, illustrasjoner og egne meninger. Påvirkningen skjer flere veier, for kildene setter også sitt preg på arenaen gjennom sine argumenter og historier. Det er nærliggende å forstå de unges engasjement i debattspaltene i Aftenposten som en konsekvens av at Aftenposten har satt søkelys på temaet eggdonasjon på sine ungdomssider, blant annet gjennom å spørre alle ungdomspolitikerne om hva de mener om eggdonasjon.

Debatten om å tillate eggdonasjon preges av å være en diskursiv kamp mellom ny og gammel tid, mellom det gammeldagse og det moderne. På tross av at mediedekningen hovedsakelig har fokus på den politiske debatten om å tillate eggdonasjon eller ikke, har vi sett at mediene på ulike måter bidrar til å flytte fokus fra den prinsipielle debatten om rett og galt til hvilke tekniske muligheter som finnes – og den subjektive opplevelsen av hva som føles rett i vår tid.

Referanser

Baumann, Z. (2001). The individualized Society. Cambridge: Polity.

Beck, U. & Beck-Gernsheim, E. (2001). Individualization: Institutionalized Individual and Its Social and Political Consequences. Vol 13. London: Sage Publications.

Bratberg, Ø. (2014). Tekstanalyse for samfunnsvitere. Oslo: Cappelen Damm akademisk.

Coward, R. (2013). Speaking personally. The Rise of Subjective and Confessional Journalism. London: Palgrave Macmillan.

Dahlstrøm, H.K. (2019). The Baby-dream Discourse. Under utarbeidelse.

Dommerud, T. og Tjernshaugen, K. (2017, 7. februar). Kristne leger sier nei til både sæd- og eggdonasjon, Aftenposten, s. 4.

Dommerud, T. og Tjernshagen, K. (2018, 13. februar). Hun mener det er galt å hjelpe single til å få barn, Aftenposten, s. 8.

Dommerud, K. og Tjernshaugen, K. (2018, 16. februar). Flertall for eggdonasjon, Aftenposten, s. 4.

Dunwoody, S. (1999). ‘Scientists, Journalists and the Meaning of Uncertainty’. I S.M. Friedman, S. Dunwoody & C.I. Rogers (red.), Communicating Uncertainty: Media Coverage of New and Controversial Science (s. 3–16). New York: The Free Press.

Eide, M. (1991). Nyhetens interesse. Oslo: Universitetsforlaget.

Eide, M. (2001). Til dagsorden! Journalistikk, makt og demokrati. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Eide, M. & Hernes, G. (1987). Død og pine: Om massemedia og helsepolitikk. Oslo: FAFO.

Entwistle, V. & Hancock-Beaulieu, M. (1992). Health and Mediacal Coverage in the UK National Press. Public Understanding of Science, 1, 367–382.

Eriksen, T.H. (1993). Naturens slutt. Om de nye forplantningsteknologiene. Hentet fra http://folk.uio.no/geirthe/Strathern.html [tilgjengelig, 12.03.19]

Giddens, A. (1991). Modernity and Self-Identity: Self and Society in the Late Modern Age. Cambridge: Polity.

Grøtteav, M. og Skiphamn, S. (2017, 11. mars). Mener det er feigt av Høyre å utsette, VG, s.8.

Haugan, B. og Bach, D. (2017, 23. februar). – Catharina er god å ha når det blåser, VG, s. 19-20.

Hestvik, H. (2007). Medisinernes heialedere? En kvalitativ studie av medisinske journalister og deres kilder. Norsk medietidsskrift, 14, 315–333.

Hjarvard, S. (2008). The Mediatization of Society. Nordicom Review, 29(2), 105–134.

Hågvar, Y. (2007). Å forstå avisa: Innføring i praktisk presseanalyse (Vol. Nr. 167, Skriftserie (Landslaget for norskundervisning : trykt utg.)). Bergen: Fagbokforl.

Ihlen, Ø. (2001). Miljømakt og journalistikk: Retorikk og regi. I M. Eide (red.), Til dagsorden! Journalistikk, makt og demokrati (s. 304–328). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Ihlen, Ø. (2007). Petroleumsparadiset: Norsk oljeindustris strategiske kommunikasjon og omdømmebygging. Oslo: Unipub.

Kleiven, H. (2009A). Mirakelteknologi i media – En avisanalyse av medisinske kontroverser rundt forsterdiagnostikk og PGD. Tidsskrift for samfunnsforskning, 2009(04), 463–488.

Kleiven, H.H. (2009B). Fantastisk eller farefullt? Norske avisers dekning av assistert befruktning fra 1978 til 2007. Sosiologisk tidsskrift, 17, 20–40, Oslo: Universitetsforlaget.

Kleiven, H.H. (2010). Mirakelteknologi i norsk presse. En studie av hvordan norske aviser fremstiller kontroversiell medisinsk bioteknologi (Doktoravhandling, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet). Trondheim: NTNU-trykk.

Lie, M., Ravn, M. & Spilker, K. (2011). Reproductive Imaginations: Stories of Egg and Sperm. NORA – Nordic Journal of Feminist and Gender Research, 19(4), 231–248.

Marks, L., Kalaitzandonakes, N., Wilkins, L. & Zakharova, L. (2007). Mass media framing of biotechnology news. Public Understanding of Science, 16(2), 183–203.

McManus, J. (1994). Market-driven journalism : Let the citizen beware? Thousand Oaks, Calif: Sage Publications.

Melhuus, M. (2012A). Problems of conception : Issues of law, biotechnology, individuals and kinship. New York: Berghahn Books.

Melhuus, M. (2012B). Hva slags mening gir sorteringssamfunnet?; en hendelse og noen refleksjoner omkring kunnskap, likhet, valg, individ og samfunn i Norge. Norsk Antropologisk Tidsskrift, 23(1), 33–115.

Michelle, C. (2007). ‘Human clones talk about their lives’: Media representations of assisted reproductive and biogenetic technologies. Media, Culture & Society, 29(4), 639–663.

Oftestad, E. (2016). Vi lager barn: Reproduksjon gjennom 500 år (Vol. Nr. 160, Instituttet for sammenlignende kulturforskning (trykt utg.)). Oslo: Frekk forl.

Plummer, K. (2001). Documents of Life 2: An invitation to a Critical Humanism. London: Sage.

Skjeggestad, H. (2017,7. januar). Tillat eggdonasjon, Aftenposten, s. 507.01.17

Spilker, K. (2006). I slekt med far? Forestillinger og forhandlinger om farskap i genets tidsalder. Tidsskrift for kjønnsforskning, 1–2, 51–67.

Spilker, K. & Lie, M. (2007). Gender and Bioethics Intertwined. Egg Donation in the Context of Equal Opportunities. The European Journal of Women's Studies, 14(4), 327–340  

Tangvald-Pedersen, A. (2016, 19. november). Kampen om eggene, VG, s.34.

Tiller, L. (2017, 4. mars). Spanske egg ble redningen, Aftenposten, s. 33

Tuchman, G. (1978). Making news. A study in the construction of reality. New York: The Free Press.

Økland, I. (2017, 21. februar). Tilbud om eggdonasjon skaper behov for eggdonasjon, Aftenposten, s. 2).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon