Det er gode tider for medieforskningen i Norge. Det gjelder bare å holde følge med utviklingen på dette feltet i samfunnet, levere forskning av stadig høyere kvalitet og å fange opp nye perspektiver og utviklingstrekk som samfunnet trenger ny innsikt i.

På denne bakgrunn ser det lyst ut for Norsk medietidsskrift når jeg nå sier takk for meg etter fem år i redaksjonen, de tre siste årene som ansvarlig redaktør. Fra og med nr. 1-2020 er det Terje Colbjørnsen som skal lede redaksjonen i forskningsjournalen Norsk medieforskerlag utgir sammen med Universitetsforlaget.

Økende lesertall med alle årganger på nett

Dette året har Norsk medietidsskrift jubilert 25 år siden sin første årgang i 1994. Siden 2014 har tidsskriftet vært publisert bare digitalt og som open access, det vil si fritt og gratis tilgjengelig for alle på nettet. Det er viktig for å nå ut med forskningen til et større publikum. I jubileumsåret fikk vi også digitalisert og gjort alle årgangene siden 1994 fritt tilgjengelig.

Tallene viser sterk vekst i bruken av stoffet fra Norsk medietidsskrift på nett. I 2015 var det ca. 16 000 nedlastninger av artikler. Dette har deretter økt med 30–60 prosent hvert år. Og hvis det fortsetter som nå, vil 2019 ende med over 60 000 nedlastinger av artikler. Det skal da føyes til at vi ikke har hatt særlig stor kapasitet til å «booste» trafikken med sosiale medier, så her er et lite utnyttet potensiale som kan utvikles fremover.

Vi trenger stoff – og kvaliteten er økende

Vi publiserer 12 fagfellevurderte vitenskapelige artikler hvert år, i tillegg til debattstoff og bokanmeldelser. Vi trenger bidrag fra våre medlemmer. Vi er den fremste arenaen for publisering av medieforskning på norsk språk.

Selv med jevn vekst i antall bidrag har tidsskriftet behov for at medieforskerne våre stadig sender inn nye forslag til artikler. Husk at vi har et sjeldent godt tilbud i og med at vi tilbyr både gratis fagfellevurdering og ikke krever betaling for publisering. I tillegg er vi gratis for leserne. Dette er verdifullt for dem som skal publisere vitenskapelig i disse tider.

Samtidig som Norsk medietidsskrift ønsker å spre så mye godt stoff som mulig, skal det være en høy terskel for å få publisere. Det sikrer høy kvalitet på de utvalgte artiklene. En tommelfingerregel for norske vitenskapelige journaler er gjerne å tilstrebe 40–50 prosent refusjonsrate. Det er andelen artikler som blir vurdert uten å oppnå publisering.

For vårt tidsskrift var dette i 2015 ca. 30 prosent, og økte til 40 prosent i 2018. For øyeblikket ser det ut til at 2019 kommer til å ende med over 50 prosent refusjonsrate. Det skal vi ta som en indikator på økende kvalitet på innholdet.

Økonomien er god – men usikker – og bygger på dugnad

Norsk medietidsskrift har vært finansiert på litt ulikt vis gjennom årene. Da det var papirutgaver, var abonnementet en del av medlemsavgiften i Norsk medieforskerlag. I mange år har man også hatt delfinansiering fra Rådet for anvendt medieforskning (RAM). Fra 2018 til 2020 finansieres utgivelsen fullt og helt av ordningen Ceres hvor Norges forskningsråd og Kunnskapsdepartementet skaffer seg erfaring med open access-utgivelser. Norsk medietidsskrift er et av de utvalgte tidsskriftene som er med på dette forsøket. Hvordan utgivelsen av tidsskriftet skal finansieres fra 2021, og hvilke kilder for finansiering som er tilgengelige, er for tiden usikkert.

Så godt som alle som bidrar til Norsk medietidsskrift, gjør det som dugnad. Det gjelder både de som skriver og de som bidrar med redaksjonelt arbeid. Alt er frivillig dugnadsarbeid, men som man delvis kan få gjort i arbeidstiden. Den eneste ansatte er en liten deltidsstilling som redaksjonssekretær som sikrer at produksjonen foregår trygt og rutinemessig. Universitetsforlaget leverer alle tjenestene for produksjon og publisering.

Tverrfaglig og på norsk språk

Tidsskriftet vårt er en viktig arena for medieforskningen. Med sitt mangfold og tverrfaglighet trenger medieforskningen sin egen journal. Det har også en egen verdi at formidlingen her i all hovedsak skjer på norsk – vårt eget språk. I de internasjonale journalene kobler vi oss på i et større, globalt forskerfellesskap. Men samtidig er mediene sterkt knyttet til språk og kultur, og dermed også til spesifikke steder og språk.

Mye av medieforskningen i Norge og Norden skjer i denne konteksten. Da er det verdifullt å kunne bruke sitt eget morsmål også i forskningsformidling. Sånn sett fremmer det medieforskningen at vi opprettholder norsk også som et språk vi kan bruke akademisk og vitenskapelig, og på den måten også enda bedre formidle kunnskap til alle de som foretrekker å lese norske tekster.

Her er vi på lag med Språkrådet. De har reagert på den høye andelen med forskningsformidling på engelsk, og mener det er en trussel mot norsk som fagspråk. Norsk medietidsskrift bidrar i hvert fall på sitt fagfelt.

Utfordringen når «media» er tverrfaglig og overalt

I de årene jeg har fulgt tett med på bidragene til Norsk medietidsskrift, kan det anes en viss endring i temaer som igjen speiler endringer i samfunnsforhold og medieforskning i den perioden. Begeistringen over hva den nye teknologien kan gjøre, er blitt ispedd flere kritiske perspektiver. Journalistikkens legitimitet utfordres både av angrep fra utsiden og av egne mangler. Individualiseringen av medieinnholdet utvikler seg i hurtig tempo der datahøsting og bruk av data blir stadig viktigere. I den stadig mer digitaliserte medieverden har nettet gått fra PC-er, til mobiler, og ut av skjermene, til grensesnitt hvor vi snakker med nettet, snart kan styre med blikket og tankene, og med stadig mer datahøsting fra Internet of things.

For medieforskningen er det både en mulighet og utfordring at media tidligere var en sektor, en avgrenset praksis, en bransje (eller hvilket ord man vil bruke), mens nå er alt involvert med media eller mediebasert kommunikasjon. Det betyr at fagfeltet vårt, i sin tverrfaglighet, blir en del av alt annet i samfunnet. Det er den store muligheten. Mens utfordringen er å bli vannet ut, å være så mye overalt at vi til slutt ikke er noe spesielt. Medieforskning av høy kvalitet og som gir viktige innsikter i samfunnet, vil motvirke dette, og da er Norsk medietidsskrift vårt virkemiddel for å bidra til dette.

I denne utgaven, nr. 4-2019, kan vi tilby følgende tre vitenskapelige artikler:

Kvinnelige og mannlige professorer som ekspertkilder

Hvordan kommer kvinnelige og mannlige professorer som kilder i mediene? Det er tema for den første vitenskapelige artikkelen i dette nummeret. Sigrun Svenkerud og Brit Ballangrud ved Universitetet i Sørøst-Norge har studert VG og Aftenpostens bruk av kilder for å undersøke synligheten av kvinnelige og mannlige professorer. De har blant annet funnet at mannlige professorer er overrepresentert som kilder i avisene, og at de er mer synlige enn andelen i akademia skulle tilsi. Hos mannlige journalister er mannlige professorer overrepresentert som kilder, og hos kvinnelige journalister er kvinnelige professorer overrepresentert som kilder. Mannlige professorer brukes oftere i nyhetssaker, mens kvinnelige professorer brukes relativt sett oftere i featurestoff.

Mediene som arena og aktør i debatten om eggdonasjon

I den andre artikkelen, «Medienes eggløsning», undersøkes mediedekningen av spørsmålet om å tillate eggdonasjon i Norge. Hilde Kristin Dahlstrøm ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen tar utgangspunkt i at Norge har en av verdens strengeste bioteknologilover og at eggdonasjon ikke er tillatt. Det har vært mye debatt om dette, og hvilken rolle har mediene spilt i denne type verdidebatter? Det beskrives hvordan mediene som debattarena selv også bidrar som aktører som påvirker arenaen gjennom blant annet valg av kilder, sjangre, vinkling, illustrasjoner og egne meninger. Videre konkluderes det med at debatten om eggdonasjon preges av å være en diskursiv kamp mellom ny og gammel tid, mellom det gammeldagse og det moderne.

Sosiale medier avgjør hvordan filmer når sitt publikum

Også filmdelen av mediebransjen påvirkes sterkt av hvordan sosiale medier fungerer. I dette nummerets tredje artikkel, «‘Click create audience’? – Uavhengige filmdistributører i sosiale medier», undersøkes distribusjonen av norsk kinofilm i senere år. Ingeborg Holmene ved Høgskolen i Innlandet undersøker hvordan uavhengige distributørers innsikt i analyseverktøy, persondata og nye algoritmer i sosiale medier påvirker hva mediebrukere eksponeres for og velger mellom. Disse fortolker og bruker sosiale medier for å nå ut til publikum. Begrepet datafisering blir sentralt, en viktig drivfaktor bak de sosiale medienes forretningsmodell og logikk. Dette blir igjen relevant for å forstå nye vilkår for uavhengig filmdistribusjon, og på hvilke måter dette bidrar til mangfold eller ikke.

Redaktører som må gå

Kommentaren i dette nummeret tar for seg redaktørrollen, og spesielt når konfliktene blir slik at redaktører må gå av. Tidsskriftets faste kommentator i år, Turid Borgen ved Universitetet i Stavanger, diskuterer dette opp mot noen av høstens aktuelle konflikter redaktører står i. Dette bygger også på hennes tidligere forskning om redaktørrollen. Slike konflikter oppstår med jevne mellomrom, og er lite forsket på. Konfliktlinjene kan typisk være for redaktøren overfor sin egen redaksjonelle stab, eller overfor kilder, eller omgivelsene eller mellom redaktøren og dens styre. Og hvis det kreves at redaktøren må gå av, så får denne – ifølge Borgen – sjelden sympati i pressen eller i «folket». Har man tatt en toppjobb, så må man tåle belastningen med å måtte miste den.

Ny fast kommentator

Fast kommentator for utgavene i 2020 blir Taina Bucher ved Universitetet i Oslo. Vi ønsker henne velkommen, og forventer nye innsikter i hennes felt som er de sosiale mediene, skjermene og teknologiutviklingen som driver dette videre. Velkommen til spaltene fra og med neste nummer!

Norsk medietidsskrift har siden 2007 holdt seg med fast kommentator for hvert år. I det lange løp blir dette nærmest en «adelskalender» for tidsskriftet, og slik ser den ut:

  • 2019: Turid Borgen

  • 2018: Hege Lamark

  • 2017: Oscar Westlund

  • 2016: Tore Slaatta

  • 2015: Marika Lüders

  • 2014: Kathrine Skretting

  • 2013: Jens E. Kjeldsen

  • 2012: Anne Gjelsvik

  • 2011: Terje Rasmussen

  • 2010: Trine Syvertsen

  • 2009: Barbara Gentikow

  • 2008: Espen Ytreberg

  • 2007: Anders Johansen

Det har også vært enkeltbidrag fra andre kommentatorer i perioden.

Debatt om metode

Medieforsker Asle Rolland kritiserte i forrige nummer en artikkel fra Jan Fredrik Hovden og Hallvard Moe om måling av seertall. De svarer med debattinnlegget «Hurra! Metodedebatt! Et svar til Rolland».

Bokanmeldelse

Også i denne utgaven av Norsk medietidsskrift kan vi by på anmeldelse av en aktuelle bok av og for medieforskere.