Viktig og lesverdig

Boken er det oppsummerende bidraget fra prosjektet Offentlighet og ytringsfrihet i Norden 1815–1900. En rekke studier av situasjonen i særlig Norge, men også Sverige og Danmark, er kommet ut av prosjektet. Denne antologien samler kapitler som viser prosjektets mangesidighet og bredde. Det er blitt et meget lesverdig punktum for prosjektet, en bok som også mange medieforskere vil ha stor glede av.

Mens en annen bok, Allmenningen (som anmelderen bidro til), ville fange Norges offentlighet i full bredde fra 1700 til 2015, går denne boken langt mer selektivt til verks, og er mer nordisk innrettet. For en stor del går den også mer i dybden. Her er mer om kampen om Stortingets og Høyesteretts åpenhet, og mindre om pressen. Her er mer om sensurens mange virkemidler og paradoksale effekter, og intet om journalistikken. Mange gode og konkrete grep demonstreres hjulpet frem av nærhet til og kreativ bruk av kildene både når det handler om Stortinget, Høyesterett og universitetet, om personligheter som Karl Johan, Falsen, Wergeland og Vinje, om hendelser som Torgslaget og regjeringsskiftet i 1884, og sjangre som det avis-trykte Amerikabrevet, romaner, karikaturer og farser.

Boken leverer avgrensede undersøkelser av en tid da en rekke politiske og rettslige forhold på 1900-tallet hadde sine opprinnelser og forløpere. Dette var en tid da en rekke sondringer eller differensieringer var i sin første fase – da grensene mellom rett og politikk, mellom typer av rettigheter, mellom politisk og religiøs ytringsfrihet, mellom folk og representativ forsamling, konge og regjering, fremdeles var utydelige. En sosiolog leser fort de mange konkrete hendelsene, skjebnene, sjangrene som boken tar opp som skritt i en langsom grenseoppgang mellom sektorer og institusjoner på vei mot et moderne og mer differensiert samfunn.

Her orienteres det ikke etter et normativt mål eller ideal som sosiologer har hatt en viss tendens til, men etter historien selv, i et komparativt lys. Som redaktørene Ruth Hemstad og Dag Michalsen skriver i innledningen, bør ikke historiske fortolkninger fortrenges av normative innstillinger. Selvsagt spiller det normative inn fordi Grunnloven ruver med sine klare ord om trykkefriheten – men dette er normer som er utlagt i den tidens konstitusjon, ikke som idealer hos forskeren. Derfor er denne samlingen av studier heldigvis ikke preget av sammenligninger mellom idealer og realitet, mellom normer og praksis.

Mye av det som sies om offentlighet, handler naturlig nok om sensurens mange former, som kan dokumenteres gjennom inndragninger og dommer osv. Dermed kunne den konstitusjonelt garanterte trykkefriheten bli stående som den egentlige tilstand, mens Karl Johan og etterhvert embedsverket lett blir skurkene. Slik kunne den empiriske forskningen la seg drive mot bestemte normative mål. Men dette er ikke et problem i denne samlingen. Tilnærmingen er i all hovedsak nøktern, realistisk, med en sunn distanse til de heftige taler og artikler som provoserte tidens kongemakt og embedsmakt med tanker om republikanisme, skandinavisme, mer åpenhet rundt begrunnelser og voteringer i Høyesterett. Boken innfrir forventninger om ny viten og innforlivet og håndfast nærhet til dokumentasjonen om hendelser som gjorde dette århundret til en avgjørende periode i norsk historie.

Flere kapitler drøfter de reelle betingelsene for ytringsfrihet og sensur i de nordiske landene. Lars Björne skriver om situasjonen i alle landene over flere tiår. Jani Marjanen skriver om hvor grensene for ytringsfriheten gikk i Finland etter 1809 da modige sjeler testet og tøyde grensene. Bård Sverre Tuseth drøfter virkninger av trykkefrihetsforordningen i 1799 om krenkelse av majesteten. Republikaneren Poul Harro-Harring ble eksempelvis utvist så sent som i 1850, under protester. Forbudet mot generell kritikk ble opphevet i 1843, men fortsatte hele hundreåret. Republikanismen hadde en dobbeltbunn, bak kritikken av det svensk-norske monarkiet lå en kritikk av at kongen var svensk og ikke norsk. Henrik Edgren adresserer forholdet mellom norsk og svensk forfatning og pressen på 1810- og 1820-tallet. Den voksende Pressen etter 1814 kommer til under den relativt beskyttende hånden til Grunnlovens paragraf 100, og forstår seg selv i forhold til den. I Morgenbladet, Drammens Tidende og andre aviser som kommer til, presenteres mange gode grunner for trykkefrihetens nødvendighet. Slik legitimerte de Grunnloven i offentligheten, og dermed også sin egen «konstitusjonelle» virksomhet i en mer utvidet offentlighet. Fremmaningen av en konstitusjonell ånd, en «medborgerlighet», var en måte for nokså opposisjonelle aviser å holde seg gående på. Ideene gav oppdrift til pressens møysommelige arbeid for å skaffe seg et marked, for å produsere et politisk publikum og dermed et behov for informasjon. Denne grunnlovs-ånden skulle ikke bli mangelvare i årene som kom, og i Norge snakkes det ennå fra tid til annen om Den fjerde statsmakt. Edgren undersøker hvilken offentlighet pressen forestiller seg innen det nye konstitusjonelle kongedømmet, og i Norge og Sverige skues det til Englands «public spirit».

En av redaktørene, Ruth Hemstad, gir den skandinaviske rammen en fin vri ved å rette oppmerksomheten på grensenes taktiske betydning for dem som trosset øvrigheten. P.A. Heiberg ble landsforvist fra Danmark i 1800 (etter at den nevnte Trykkefrihetsforordningen var trådt i kraft i 1799), og kunne benytte Norge som base etter 1814. Grenser fungerte som beskyttelse. Hemstad mener å finne ansatser til en trans-nordisk offentlighet i temaer og personer som forskjøv seg mellom landene. Carl Plougs tale i Kalmar 1843 (med kritikk av Skandinavias naboer i øst og sør) ble eksempelvis sentral for skandinavismen utover Sveriges grenser.

Jes Fabricius Møller skriver at idealet i Habermas’ avhandling om den Borgerlige offentligheten bare i begrenset grad kan nyttes som modell for perioden 1770-1849 i Danmark. Han er den eneste i boken som er innom Jens Arup Seips arbeid fra 1958 om det opinionsstyrte enevelde. Der beskrev Seip forestillinger eller doktriner i offentlige publikasjoner om det kompliserte forholdet mellom folkesuverenitet og den eneveldige Kongemakten etter 1790 som opptakt til den senere sterke oppfatningen om folkesuverenitet. Seip beskriver ikke et ideal, men selvbeskrivelser i det offentlige ordskiftet som skal håndtere det stadig mer fremherskende paradokset mellom folket som den konstituerende makt på den ene siden, og den eneveldige Kongen på den andre. Selv om Seip mest tar for seg offentligheten på slutten av 1700-tallet, hadde jeg nok forventet å møte ham flere steder i en bok som dette.

Den statlige reguleringen av offentligheten kommer også frem i Jacob Malik som har undersøkt Den Norske Rikstidendes innhold på tre tidspunkter. Rikstidende og forløperen Collegial-Tidende informerte om kongelige beslutninger og ledige embeder for embedsmenn og andre. Meget betimelig retter Malik oppmerksomheten på statens nytte av innsynsrett og en etterrettelig og kunnskapsbasert offentlig samtale. Dette omtales av Malik som nytteargumentet. Innsyn og informasjon via Rikstidende kunne slik utgjøre en form for kontroll av statens potensielt urolige omverden, iallfall inntil den nye pressen, anført av Morgenbladet, overtar noe av informasjonsoppgavene.

Innsyn i statsmaktenes virksomhet er også tema i Marthe Hommestads interessante artikkel om striden om offentlig votering i Høyesterett. De tre statsmaktene definerte sin offentlige omverden, sitt publikum, på forskjellig vis. Stortinget ble som alminnelig regel holdt for åpne dører, mens Høyesterett kjempet lenge for å holde sine voteringer unndratt offentligheten. Hommestad belyser den norske situasjonen i lys av den danske, og viser hvordan striden sto mellom regjering og embedsmennene i og rundt Høyesterett, og på den andre siden opposisjonen i Stortinget. Av interesse her er ikke minst argumentene som føres i marken på begge sider. For Stortinget handler det om ettersyn av tolkningene til den dømmende statsmakt; for Høyesterett handler det om autonomi. Begge sider slår i bordet med hva som tjener Høyesteretts autoritet og tillit. Mange av dette hundreårets store skikkelser tar del i debatten. I 1830- og 1840-årene var det ofte bonderepresentanter som sto mot blant andre A.M. Schweigaard. (For øvrig: 130 år senere sto bondefører og statsminister Per Borten imot sin justisminister E. Schweigaard Selmer i kampen for en mer åpen statsforvaltning.)

Norden viser seg nok en gang som en fruktbar ramme for sammenligninger fordi familielikhetene mellom landene sørger for at forskjellene gir mening. Dessuten trekkes det linjer til kontinentet som ytterligere får frem skandinaviske særtrekk.

Morten Nordhagen Ottosens sammenligning av Skandinavia med sørtyske parlamenters offentligheter i første halvdel av 1800-tallet, gir innsikt i det distinkt nordiske. Parlamentet som en særskilt offentlighet i de ulike landene forstås her mindre ut fra ideer om demokratisk utvikling, og mer ut fra konkrete politiske forhold og politiske kulturer. I Norge ble kampen for et mer åpent Storting ført av Jonas Anton Hjelm og Ludvig Mariboe fra 1830-årene. Åpne stortingsmøter skulle hindre fordreide fremstillinger i avisene. I tyske stater var man opptatt av å hindre offentlighet av samme grunn. For konservative krefter også i Norge handlet det om å redusere Stortingets betydning som arena for politisk meningsutveksling. Dette var følgelig en kamp om nasjonalforsamlingenes autoritet. Norges konkrete historie kan forklares av blant annet lite adel, en eksisterende statsforvaltning, et gitt territorium og en ansvarlig embedsstand.

Thor Inge Rørvik skriver om forelesningen som grunnleggende akademisk sjanger, og lenge kanskje den fremste oppgaven til det nye universitetet i Christiania. Debatten om foreleserens ansvar utgjorde én side av den store debatten om akademisk frihet: Forelesningens frihet var utvilsom, men et ansvar var også gitt universitetet til å undervise unge mennesker. Forelesningen måtte ledsages av foreleserens vurderingsevne omkring universitetets oppgaver. Friheten og selvstendigheten befant seg innenfor et politisk og kulturelt system. I dette lå det visse begrensninger som sprang ut av universitetet som et sted for normdannelse og forvalteransvar av nasjonens verdier. Her skulle nye generasjoner av embedsmenn skoleres. Filosof og statsråd Niels Treschow sto mot et gradvis sterkere akademisk Kollegium. I 1880-årene var tilnærmet full frihet oppnådd.

Da Christian Magnus Falsen døde i 1830 etterlot han seg et utredningsarbeid om politiets oppgaver. Politiet hadde allerede på 1700-tallet blitt avlastet for mye av sitt ansvar for velferden. Nå handlet det om emner som var sentrale i rettsstatstenkningen: om politiets maktmidler og grenser og om statens legitime bruk av fysisk makt. Falsen var opptatt av å trekke klare grenser for politiets makt og myndighet. For en politihistoriker som Geir Heivoll må det ha vært fascinerende å arbeide seg gjennom Falsens etterlatte papirer/avhandling som underlag for en ny politilov. Hans kapittel drøfter noen av Falsens sentrale ideer: Staten skal på den ene side ivareta rettferdigheten, jusen, retten, og på den andre side den mer konkrete politimessige sikkerhet som skal etterforske, men også foregripe (med et sikkerhetspoliti) trusler mot borgernes sikkerhet. Uroligheter skal forgripes, og Falsen drøfter sikkerhetspolitiets oppgave med å følge nøye med på stemninger, oppdage tildragelser og «sammenrottelser» blant folk. Foucault nevnes i dette kapitlet, og det følger fint av Foucaults ideer om moderne disiplinering at politimakten selvstendiggjøres, spesialiseres, intellektualiseres – og med dette skaper etterspørsel etter mer sikkerhet. Politimakten blir en produktiv makt som også produserer grensen for statens indre sikkerhetsansvar.

En bok av dette slaget forventes å kaste nytt lys på kjente hendelser. Torbjörn Nilsson har skrevet en bok om Torgslaget 17. mai 1829, og her får vi en kondensert versjon. Sent på kvelden 17. mai 1829 ble militæret satt inn mot folk som samlet seg ved domkirken. Det ble tumulter, og noen ble skadet. I ettertid har dette blitt til en historie om kampen for å feire 17. mai, om nasjonalt sinnelag, patriotisme og politisk radikalisme. Svært rart er det vel ikke, hurraropene og datoen tatt i betraktning. Dette er likevel mytedannelse, hevder Nilsson. Meningen ble annektert av Venstre-bevegelsen og har fortrengt annen fortolkning. Nilsson legger vekt på at opptøyene handlet om å uttrykke seg fritt og bruke sin personlige frihet og medborgerskap. Det folk opprørtes over, var ikke inngripen mot patriotismen, men mot at militærmakt ble satt inn mot vanlige mennesker som utøvet sin konstitusjonelle frihet til å bevege og ytre seg i byen. Treeenigheten med 17. mai, Wergeland og Torgslaget ble en seiglivet ingrediens i den nasjonale bevisstheten, skriver Nilsson. Slik fikk den også, kan man legge til, historisk betydning. Torgslaget var ikke et historisk øyeblikk i seg selv, men ble ganske riktig støpt om til det.

Ytringsfriheten var langt fra ubegrenset etter 1814. Karl Johan var en hard negl; en lunefull militær, men ingen dumskalle. Hans kongelige status var mer sårbar enn andre som hadde arvet tronen på vanlig måte. Han passet på i årevis at ikke trykkefriheten ble strukket for langt, med ymse virkemidler: inndragninger, forhåndssensur, nekting av portomoderasjon, landsforvisning. Kristian Nymark skisserer kampen om å definere hva eller hvordan paragraf hundre og andre paragrafer skulle fortolkes, hva som skulle tolereres eller ikke. Kampen med Karl Johan i en av rollene fortsatte til et stykke inn i 1830-årene. Det var en krevende balansegang for Karl Johan og regjeringen. Som andre kapitler tar for seg i detalj, var det de konkrete sakene om det som ble ansett som overtredelse av trykkefriheten, og som førte til sensur, anmeldelse eller utvisning, som demonstrerte for alle parter hvor grensen går. I årene etter 1814 kunne avisenes skriverier føre til uro, og omtale av utenlandske makter kunne skaffe Karl Johan vanskeligheter. Fremfor alt ville han at pressen skulle oppmuntre til større integrasjon mellom de to landene, men ble skuffet. I 1830-årene ble opposisjonen sterkere og motstanden fra regjeringen større. Injuriesakene overtok. Kongen lot krangelen mellom opposisjon og norske embedsmenn gå uforstyrret.

I dag har vi innvandringsdebatt, fra 1840-tallet og utover hadde Norge en utvandringsdebatt. Hvorfor utvandret folk? Skulle man moralisere slik øvrigheten gjorde? Eller var utvandringen en berettiget reaksjon på fattigdom og dårlig behandling fra øvrighetenes side? Hvordan kunne utvandringen bremses? Henrik Olav Mathisen har analysert Amerika-brevene og deres funksjon her hjemme da utvandringsdebatten tok til. I sitt kapittel viser han hvordan brevene ble trykt i aviser med eller uten politisk hensikt. Amerikabrevene berettet om frihet og selvstendighet i det uendelig store landet med det rare styresettet. Dette var en sjanger som kom og forsvant i en historisk periode, og som spilte en taktisk rolle i offentligheten. Etter hvert dannet det seg en skarve norsk utvandringsoffentlighet i Amerika med avisen Emigranten, som ble sendt hjem i 1850-årene og gjenbrukt i gamlelandet. Brevene dokumenterte en utvandring som ikke kunne bortforklares. For noen, som Henrik Wergeland, var den uheldig, men skyldtes opplagt elendigheten i Norge og mangel på reformer, noe som rammet alminnelige folk.

En reformenes mann var Hartvig Nissen. Han studerte i København i 1830-tallet, og et poeng i Merethe Roos’ kapittel er at Nissen var sterkt influert av Grundtvigs ideer, og bidro til å oppvurdere kvinnens behov for utdannelse. Undervisningen ble mer lik guttenes, men like fullt ut fra fremtidsutsiktene kvinner hadde på den tiden. Derfor var også pedagogikken kjønnsdelt; kvinnenes læring kunne være mindre prestasjonsorientert og preget av «den affekterte religiøsitet», men mer farget av Grundvigs «folkeånd».

Det er som alltid en sann svir å lese om våre 1800-tallets rabulister og plagede sjeler. I denne boken vies Asmund Olavsson Vinje mer plass enn eksempelvis Wergeland, som rett nok dukker opp her og der i boken, med god grunn. Kai Østberg plasserer Vinje i et mer psykologisk lys enn vanlig. Her presenteres vi for en skikkelse som trekker seg selv ned når han harselerer med andre, en som har en hang til ikke bare provosere makten, men til å fornærme folk. Han fremstår i dette kapitlet som en som foraktet det meste, iberegnet seg selv. En som var plaget av mindreverdighetsfølelse og gjorde en kunst av det, og viktig her, en krenker av distinksjonen mellom privat og offentlig.

Odd Arvid Storsveen runder av boken med et kapittel om parlamentarismen og illusjonen om 1884. Illusjonen det dreier seg om, er dels at parlamentarismen ikke ble innført i 1884, heller ikke som sedvane. En vel så stor myte er kanskje at Venstre og Johan Sverdrup etter riksretten i 1884 selv forholdt seg nokså pragmatiske og forsiktige til prinsippet om at regjeringen skulle utgå fra flertallet i Stortinget. Venstre ønsket intet nytt politisk system. Sverdrup selv dannet villig regjering innen rammene av det gamle regimet. Sverdrup selv erklærte dessuten at regjeringsskiftet kom som et bidrag fra kongen og forbundet med Sverige. Men kongens makt måtte håndteres. Vi vet jo hvordan det gikk. Det differensieres mellom kongens formelle, symbolske makt og hans reelle – for Stortinget problematiske- makt. Det er en løsning Norge, Sverige og Danmark lever med den dag i dag. Interessant nok peker Storsveen på pressen og offentligheten når han spekulerer om når parlamentarisk praksis egentlig satte seg gjennom i Norge. Det avgjørende er hvordan offentligheten forstår regjeringsskiftene, når den offentlige mening definerer et regjeringsskifte ikke som en videreføring av gammel ordning, men som noe revolusjonerende nytt.

Skal man vurdere boken i lys av undertittelen, handler bidragene mer om offentlighet og ytringsfrihet enn om medborgerskap. Men for en som prøver å forstå politikk, debatt og konstitusjonelle forhold på 1800-tallet i Norge og Norden, er boken helt nødvendig. De som har øynene mer festet på hundreåret som fulgte, finner her mange historiers opprinnelse og begynnelse. Her finner man frøene til partivesenet, et sterkere Storting, nasjonal uavhengighet og til de store ideologiene og bevegelsene. Hele boken kan leses som et forelegg eller basis for undersøkelser av offentligheten, medieutviklingen og politiske hendelser videre inn i det 20. hundreåret.