Nå i 2019 er det 25 år siden første utgave av Norsk medietidsskrift i 1994.

De første 10 årene kom det to utgaver i året, mens det siden 2004 har vært fire utgaver i året. Med 2019 som 26. årgang betyr det 84 utgaver når året er omme.

Disse årgangene rommer hundrevis av bidrag fra norske medieforskere i form av vitenskapelige artikler, kommentarer, debatter, bokanmeldelser, lederartikler, intervjuer og også enkelte andre bidrag.

Entusiastene i Medieforskerlaget som i 1993 bestemte at de ville gi ut et «tidsskrift for formidling av medieforskning», fikk full uttelling. Som de første ansvarlige redaktører var det Trine Syvertsen og Kathrine Skretting som ledet grunnleggerne. Norsk medietidsskrift er blitt en kanal for vitenskapelig publisering som både har bidratt til å synliggjøre medieforskningen i Norge, som bidrar til å gi fagfeltet identitet, og som gir medieforskerne en arena for publisering og sine faglige diskurser.

Åpent og fritt tilgjengelig

Siden 2015 har Norsk medietidsskrift bare vært publisert digitalt, som open access. Det vil si at det digitale tidsskriftet er fritt og åpent tilgjengelig. Det koster penger å utgi noe uten inntekter. De senere år har det vært finansiert av RAM-midler (Rådet for anvendt medieforskning) og nå fra Ceres (i regi av Norges forskningsråd). Slik finansiering er nødvendig for å formidle forskningen ut i fagfellesskapet og ut i offentligheten slik mediene fungerer i en digital tid.

Artiklene i Norsk medietidsskrift ble i 2018 lastet ned ca. 44 000 ganger, og det har vært en vekst på ca. 30–65 prosent i lesing hvert år siden vi begynte å måle lesertallene. Dette fortsetter i 2019, og blant Universitetsforlagets vitenskapelige journaler er vi nå den fjerde mest leste. Og det er bemerkelsesverdig mye med tanke på at medievitenskapen ikke er så stort fagfelt (telt i antall forskere) sammenlignet med en del andre vitenskapelige fagfelt.

Historiske årganger

Jubileumsgaven til våre lesere var at vi omkring sist nyttår kunne publisere digitalt alle de historiske årgangene også. Det betyr at vi nå kan tilby alle årgangene av Norsk medietidsskrift siden 1994 åpent tilgjengelig på vår hjemmeside.

Noen kan spørre om det har noen verdi å hente frem igjen og publisere slikt gammelt stoff. Men forskning med mediehistoriske perspektiver vil jo aldri gå ut på dato. Videre vil det stadig være aktuelt å oppdatere forskningen. Da er det verdifullt å lett få tilgang til eldre publiseringer om samme tema som man skal bygge videre på. Og selv i en digital turbulent mediehverdag består forskningen på vårt fagfelt av temaer i hele bredden fra det som er helt ferskvare som raskt går ut på dato, og over til det som er like varig som trykkekunsten og god retorikk.

Uavhengig redaksjon

Utgivelsen har vært organisert litt ulikt opp gjennom årene, men redaksjonen arbeider uavhengig av Medieforskerlagets styre som har rollen med å representere eierne – alle medlemmene i Medieforskerlaget. Styret utnevner ansvarlig redaktør, mens redaksjonen selv supplerer seg med medlemmer. Og ingen av disse kan samtidig sitte i styret.

Takk for stor innsats!

Norsk medietidsskrift er et resultat av omfattende dugnadsarbeid fra medieforskere opp gjennom alle disse årene. Vi har bare én ansatt, på deltid, en redaksjonssekretær som organiserer produksjonen. Og tjenestene med produksjon og publisering kjøpes av Universitetsforlaget.

Alt annet med mottak av artikler, organisering av fagfellevurderinger, selve fagfellevurderingene, oppfølging av redigering, bokanmeldelser, og masse annet – er resultat av frivillig arbeid fra medieforskerkolleger. Så uten å nevne navn vil jeg med dette rette en stor takk fra medieforskerfellesskapet til alle dere som nå og i tidligere år gjør og har gjort all denne innsatsen. Det har resultert i dette tidsskriftet vi kan være stolte av, og det bidrar til å definere oss om vitenskapelig fagfelt her på vår hjemmebane i Norge.

Engasjerende innhold

På samme måte som innholdet i Norsk medietidsskrift har skapt engasjement i alle disse årene, er det kanskje merkelappen «engasjement» som er fellesnevneren for de tre vitenskapelige artiklene vi har gleden av å presentere i dette nummer.

Første artikkel er det Ingeborg Hjorths «Memory Wound – minnested mellom virkelighet og virtualitet». Artikkelen undersøker de digitale bildene som fulgte den svenske kunstneren Jonas Dahlbergs vinnerforslag til nasjonalt minnested for 22. juli 2011, Memory Wound, ved Utøya.

Det var de digitale bildene som presenterte den planlagte kunsten, som ble spredd i mediene. Det var disse konkurransebildene som skapte forestillinger som i neste omgang vekte et sterkt engasjement både hos 22. juli-berørte, i nærmiljøet ved Utøya og i politiske kretser. Spredningen og engasjementet i sosiale medier er en egen del av dette. Og alt dette bygget på forståelser (og misforståelser) basert på spredning av bilder som gjorde Memory Wound til et virtuelt sted. Denne artikkelen undersøker disse bildenes kraft og symbolikk, og med dette som case samspillet mellom mediebilder og prosesser i samfunnet.

#metoo forandrer journalistikken

Neste artikkel er Kristin Skare Orgerets «Profesjonsdilemmaer i den norske #metoo-dekningen». Den undersøker hvilke etiske dilemmaer som oppsto i arbeidet med #metoo og det voldsomme engasjementet rundt disse sakene. Hun tar for seg kildekritiske vurderinger, spørsmål om anonymitet og navngiving og diskusjoner om hvordan mediene dekker seg selv.

I kildematerialet inngår intervjuer med journalister og redaktører som har vært midt oppi begivenhetene. De beskriver hvordan sakene og hendelsene har utfordret presseetikken og profesjonens praksis. Ting er blitt endret. Særlig dette med bruk av anonyme kilder, bruk av kilder som ikke er medievante, og det å forholde seg til aktører i denne type maktkamper har skapt diskusjoner – og selvrefleksjon. Som en kilde fra Aftenposten blir sitert på i artikkelen: «Vi forsøkte å være forsiktige og ikke være så tøffe som vi ville vært med mer erfarne folk. Likevel ble vi oppfattet som rovdyr.»

Debattledere på TV under valgkampen

Den siste artikkelen er Ratna Elisabet Kamsvågs «Debattlederen som politisk aktør». Her undersøkes rollen debattlederen spiller i fjernsynsdebattene i valgkampen. Dette er fremdeles en viktig kilde til informasjon for velgerne. Og engasjementet pleier å være stort omkring disse, noe vi kjenner igjen i disse valgtider.

I denne artikkelen vises det hvordan debattlederens personlige stilnivå trer frem som et viktig moment. Det viser seg også at debattlederen i TV 2, oftere enn i NRK, griper til underholdende poenger. I lys av debattlederens rolle drøfter artikkelen også tidligere forskning som har vist at velgere som stemmer på sosialistisk side, i større grad opplever valgsendinger på NRK som viktige, mens borgerlige velgere i større grad oppfatter TV 2 som en viktig informasjonskanal under valg.

Debatter om eierskap og TV-måling

Kommentaren i denne utgaven tar for seg norske oppkjøp av svenske medier. Både Amedia og Schibsted har vært på svenskehandel i år. Vår faste kommentator Turid Borgen har spesielt god bakgrunn for å analysere denne utviklingen med sin bakgrunn i sin tidligere forskning hvor hun gransket skandinaviske medieledere. Det har vært store endringer på eiersiden de senere år i svensk presse, og hva kan de norske aktørene tilføre med det de nå gjør?

Tidligere medieforsker Asle Rolland bidrar også til debatt med sitt engasjerte innlegg «Ugyldig kritikk av publikumsundersøkelser». Han imøtegår artikkelen «Automatiserte versus selvrapporterte publikumspraksiser?» av Jan Fredrik Hovden og Hallvard Moe i nummer 1-2018. Rolland, som tidligere har vært med å sette opp ordninger for måling av TV-seing, imøtegår forfatternes kritikk. Og han utfordrer dem på den forståelsen de har av nyere målemetoder. Dette er frisk diskusjon om måling av mediebruk som alle metodeinteresserte bør få med seg.

Utover dette byr vi også våre lesere på aktuelle bokanmeldelser.