Inspirerende om den kalde krigen

Boka er basert på innlegg på et seminar i Volda i 2014. Temaet for konferansen var medienes rolle under avviklinga av den kalde krigen, dvs. perioden fra 1975 (Helsingfors-erklæringen og etableringa av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) til ca 1990 (rivinga av Berlin-muren, oppløsninga av Sovjetunionen). Som boktittelen antyder, beveger boka seg mellom analyser av fiksjon og fakta.

De fleste kapitlene tar opp ett aspekt ved den kalde krigen i ett land. Det har tydeligvis gitt redaktørene en (original) idé til disponeringa av den store tekstmengden: Geografisk heller enn tematisk rekkefølge av kapitlene, fra vest (USA) til øst (Sovjetunionen, og til og med Kina). Norge kommer da mellom Ungarn/Jugoslavia og Øst-Tyskland/Sovjet. Den disponeringa gir i liten grad leseren muligheten til å foreta komparative analyser på tvers av ulike land og politiske systemer.

Virkeligheten brukte fiksjonen til å navngi fenomener i samtida: president Reagan «Strategic Defence Initiative», SDI, blei uoffisielt omtalt som «Star Wars-programmet». Det er vel fortsatt uklart hvor godt vitenskapelig fundert hele SDI-initiativet var (og er). Knoblauch’s artikkel ser på hvordan SDI blei markedsført av styresmaktene overfor allmennheten og beslutningstakerne, og motarbeida av representanter fra forskningsmiljøene.

Herremagasinet Playboy er ikke bare kjent for bilder av lettkledde damer – kjendiser og andre. Det brakte også serøse og ofte kontroversielle intervjuer med politisk viktige figurer. Intervjuene som er analysert i artikkelen, er fra Reagens periode som president, altså etter den mer moraliserende utenrikspolitikken til Carter. Playboy holdt i mye sterkere grad enn de fleste amerikanske aviser et fokus på samfunnsutviklinga i Mellom-Amerika og USAs rolle i verden.

Klaus Dodds og Lisa Funnell analyserer hvordan James Bond-figuren (i filmene) endrer seg med endringer i virkelighetens geopolitiske situasjon. Forfatterne analyserer filmene der henholdsvis Roger Moore (7 filmer 1973–85) og Timothy Dalton (2 filmer 1987–89) spiller Bond. Moores periode faller sammen med siste fase av den virkelig kalde krigen, mens Dalton spiller Bond i perioden etter at Gorbatsjov er kommet til makta i Moskva og avviklinga av den kalde krigen er tydelig. I filmene i den første perioden bygger plottene trussel om ødeleggelse av jorda gjennom krig eller liknende. I den andre perioden er det mer tradisjonelle forbrytersyndikater Bond bekjemper (narkotikasmugling er viktig i begge Dalton-filmene).

Tobias Hochscherf analyserer en relativt påkosta østtysk tv-serie fra 1986 som trolig var ment også å trekke seere fra Vest-Tyskland. Et kapittel beskriver organiseringa av østtysk fotojournalistikk og analyserer bilder som bl.a. blei publisert i Vest. Østtyske fotografer dekket ikke bare de offisielle anledningene som myndighetene ønsket offentlighet omkring, men også bilder som viste fattigdom og ande deler av baksiden av livet i Øst-Tyskland, noe som førte til at fotografene kunne bli straffet. En helt annen sjanger drøftes i Anna G. Pitrowskas artikkel om polsk punk på 1980-tallet. Polske punk-band representerte en opposisjon mot myndighetenes begrensninger på kunstnerisk frihet og ytringsfrihet. Ironi blei et viktig virkemiddel.

Sjangerbredden i boka utvides ytterligere i en artikkel om to kontroversielle kunstutstillinger i Ungarn på 1980-tallet. Den ene av utstillingene blei først forsøkt tiet i hjel, deretter stengt. Den andre var en feiring av 30-årsjubileet for opprøret i 1956. På dette tidspunktet hadde en del av de østeuropeiske landa begynt å forplikte seg til ytringsfrihet og informasjonsutveksling, og ved å kunngjøre utstillinga internasjonalt, var det et press mot myndighetene for å forby utstillinga. Det myndighetene i stedet gjorde, var å fjerne alle utstillingsobjektene rett før åpninga. Men mange møtte opp, blant dem mange utlendinger, og arrangørene fikk demonstrert myndighetenes problemer med å håndtere opposisjon i denne perioden.

Norge er det eneste vesteuropeiske landet som er representert i boka, men til gjengjeld er det tre norske bidrag. Jan Fredrik Hovden og Rolf Werensjold har skrevet om utenrikskorrespondentene til norske medier (dvs. Oslo-avisene, NRK og NTB) over en 50-årsperiode, 1945–1995. Første del av artikkelen ser på hvordan antallet og plasseringa av korrespondenter skjedde. Nettet blei gradvis utbygd, og nådde toppen på slutten av den kalde krigen eller rett etter. Lenge holder utenrikskorrespondentene seg med god margin nord for ekvator, men omkring høgdepunktet av den kalde krigen blei det sendt korrespondenter til Sør-Amerika og Afrika. Andre del av artikkelen er en analyse av biografiske opplysninger om utenrikskorrespondentene. Gjennom hele perioden var korrespondentene gjennomgående velutdannede og erfarne journalister, men gjennom en Bourdieu-inspirert analyse kan en se tendenser til systematiske forskjeller, f.eks. mellom mediene.

Bjørn Sørenssen peker på at den kalde krigen i liten grad har vært tema for norske filmer, men med ett viktig unntak: «Orions Belte» (1985). Sørenssen setter filmen inn i en norsk filmproduksjonskontekst og en norsk politisk kontekst, men går i mindre grad inn på filmen i tilknytning til den kalde krigen

Begynnelsen til slutten på den kalde krigen – Gorbatsjovs glasnost – er temaet for Henrik G. Bastiansens kapittel. Bastiansen har tre klare problemstillinger: 1) Når og hvordan dukket begrepet «Glasnost» opp i Aftenposten? 2) Hvordan kommenterte Aftenposten nyhetene fra Sovjet?, og 3) Endra avisas syns på glasnost seg i perioden fra 1985 til 1988? Bastiansen ser bare på lederartikler og artikler skrevet av avisas egne utenriksmedarbeidere.

En kvantitativ analyse av tv-serier viser at historiske serier utgjør en større del av antallet tv-serier i Sovjetunionen enn i Jugoslavia, mens 2. verdenskrig oftere er brukt som utgangspunkt i Jugoslavia enn i Sovjet. Det er ikke bare øst for jernteppet at stoff fra 2. verdenskrig har gitt materiale til historiske dramaproduksjoner, også i Vest har man hentet stoff fra denne perioden, ikke minst for å minne nye generasjoner om ugjerningene fascister og nazister påførte egne og andre land. (For en norsk leser kunne det være interessant å utfordre folk som forsker på dramaproduksjoner i Norge om hvorfor 2. verdenskrig i så liten grad er brukt som bakgrunn for tv-drama, når Krigen helt siden 1946 har vært et så viktig tema for filmer.)

Ekaterina Vikulina har analysert hvordan politiske ledere er framstilt i sovjetiske magasiner under den kalde krigen. Stalin var alltid avbilda i opphøyde og formelle posisjoner, ofte malt, tegnet eller i sterkt retusjerte fotografier, mens etterfølgeren Krustsjov ofte blei fotografert mens han arbeidet – leste ei avis eller snakket i telefonen – ofte smilende og uformell. Krustsjov innleda også en tradisjon med at lederen kysset eller omfavnet fremmede lands statsledere eller andre kjente personer, en tradisjon som Bresjnev videreførte. De korte periodene med Andropov og Tsjernenko brakte tilbake de formelle bildene, mens Gorbatsjov gradvis blei avbilda i mer uformelle og dynamiske situasjoner.

Også det siste bidraget i boka har norsk tilknytning: Det er skrevet av Stuart Franklin, som er professor i documentary photography i Volda. Men temaet er to fotografier («Goddes of Democray» og det aller mest kjente motivet «Tank Man») fra Tiananmen-plassen i Beijing 1989 – det østligste temaet, og altså det siste kapitlet. Begge de analyserte fotografiene er tatt av Stuart Franlin sjøl.

Artiklene henter empirisk materiale fra et stort antall land. Men det er ikke lagt opp til noen systematisk sammenlikning av utviklinga i disse landa eller en felles metode eller teorier for sammenlikning. Kapitlene er innom alle typer medier (og vel så det), og de studerte tidsperiodene varierer fra bidrag til bidrag (til dels langt utafor den perioden som boktittelen antyder). Mangelen på et samlende perspektiv er nok alt i alt en svakhet, men det at boka er så rik på perspektiver, gjør den likevel til inspirerende lesning.