«− Det blir bra å slippe det kjøret. Det har vært en lang måned. Men jeg kan ikke la dette stå usagt. Jeg kan ikke bare sette meg tilbake og være tilfreds med dette hvis ikke det blir riktig. Han sier indirekte at jeg lyver. Det er det jeg reagerer på. Da står han der og lyver selv. Det synes ikke jeg er greit, sier Sofie».1

Vårens store mediedebatt handler om VGs dekning av Trond Giskes dans med en ung kvinne på Bar Vulkan en sein natt. Sofie er kvinnen som ble foreviget mens hun i seks sekunder danset med Trond Giske, og som dermed ufrivillig havnet i mediene. Hun vil ikke ha etternavnet sitt i spaltene, og blir derfor «Sofie (27)» .2 Hennes møte med journalist og redaktør i VG utløser en av de mest dramatiske egengranskningene i norsk presse og får også konsekvenser ikke bare for de involverte, men for presseetikken. Det er mange sider ved denne saken som er debattert og vil bli vektlagt framover.

Poenget i denne kommentaren er å belyse de ikke-profesjonelle kildenes plass i medieforskningen. Eller rettere sagt manglende plass. For på samme måte som ikke-profesjonelle kilder eller såkalte grasrotkilder er underrepresentert i medietekster, er de også det i medieforskningen. Vi kan snakke om en forsknings-blindsone. Den gjelder ikke bare for grasrotkilder i store mediedrev-saker, men også i kriminalsaker. Med ikke-profesjonelle kilder menes vanlige mennesker som ikke figurerer i mediene i kraft av sin yrkesrolle eller rolle som offentlig person.

Det er også sjelden slike saker kommer opp til behandling i medienes egne presseetiske organer. Mangeårig medlem i PFU, Eva Sannum, oppsummer i en kommentar til Sofie-saken: «Journalistisk adferd og forholdet til kilder er et eget kapittel i pressens etiske regelverk. Gjennom mine 14 år i PFU undret jeg meg likevel over hvor sjelden vi behandlet saker klaget inn på punkt 3.9».3

3.9 – det anonyme hensynspunktet

Hensynet til kilder – og i særdeleshet ikke-profesjonelle kilder − i selve innsamlingsprosessen er regulert nettopp i Vær Varsom-plakatens punkt 3.9: «Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre». Fra 2001 til 2017 var det 18 tilfeller av brudd/kritikk med henvisning til punkt 3.9 i Vær Varsom-plakaten.4

I presseetikken har punktet ofte vært knyttet til barn, berusede eller psykisk syke personer, mennesker med sviktende dømmekraft og mennesker i sjokk (Brurås, 2014; Helle & Strømme, 2016). I stor grad har både 3.9 og de tilsvarende punktene i publiseringsreglene – særlig 4.6 om å vise hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse – hatt gyldighet i forbindelse med ulykker og kriminalsaker. Punkt 3.9 ble revidert i 2001 etter den såkalte Hedrum-saken. Pressens arbeidsmetoder i forbindelse med drapet på en 12 år gammel jente i Hedrum sommeren 1999 fikk sterk kritikk og utløste raseri i bygda. En rapport kartla pressens metoder og ga råd om presseetikk, særlig knyttet til at pårørende trenger en talsperson (Brurås & Røssland, 2000).

På kvelden mandag 17. desember 2018 skriver en kvinne fra Bryne på Facebook-veggen sin: «Maren vårs: 23.11.1990−17.12.2018». Det er moren til Maren Ueland som skriver. Ennå vet verken hun eller andre at det er terrorister som har drept datteren i Atlasfjellene i Marokko. I 11-nyhetene dagen etter, tirsdag 18. desember, siterer NRK moren: «NRK har snakka med mora som sier at Maren var opptatt av sikkerhet og at jentene hadde tatt alle forholdsregler før de la ut på denne turen».5

Noen timer seinere, klokka 16.37 publiserer Stavanger Aftenblad et større intervju med moren og søsteren på tur på Jærstrendene: «Sammen med leonbergeren Alf Herman, den snart fem år gamle hunden som også Maren var så uendelig glad i, prøver en 49 år gammel mor det nesten umulige, å fordøye meldingen hun fikk for mindre enn et døgn siden. – Det er så grotesk. Det er galskap. Ren og skjær galskap, sier Irene Ueland til Aftenbladet.» Og intervjuet fortsetter med at journalisten spør henne hva hun trenger aller mest nå: «– Fakta. Foreløpig vet vi ingenting om hvordan dette har skjedd. Og hvorfor. Jeg håper bare det gikk fort. At de ikke var stygge med henne».6 Intervjuet fanges fort opp av resten av mediene og siteres videre. Først dagen etter begynner en talsperson for familien, en bistandsadvokat, å snakke til mediene på vegne av familien.

Hva har de to sakene felles? De er begge grasrotkilder ettertraktet av journalister i store nyhetssaker. Sofie føler seg brukt og misbrukt av VGs journalist og redaktør. Hun får stor oppmerksomhet og etterhvert unnskyldninger fra dem som har begått overtrampene mot henne. Hva moren til den drepte Maren tenker om møtet med journalister og redaktører, vet vi ikke. Kanskje er hun glad for å ha fått snakke om en elsket datter i offentligheten – selv om det skjedde mindre enn døgn etter drapet og før det ble definert som en terroraksjon. I sin doktoravhandling har Anette Forsberg (2015) intervjuet pårørende som har medvirket i nyhetsjournalistikk om sorg ved ulykker og forbrytelser. Informantene i studien opplever at medvirkning i journalistikken gjør at den døde hedres og ikke glemmes. «Att sorgen uppmärksammas i journalistiken visar att den avlidna är värd att sörjas» (Forsberg, 2015, s 192). Deltakelse i mediene kan bli en del av ens egen sorgprosess. Samtidig konkluderer Forsberg med at materialet viser at det er grunn til å advare mot å gjøre tidlige intervjuer med nære pårørende i sjokk (Forsberg, 2015, s 219).

Forskningens kildefokus

Forsbergs studie er en av de få som tar utgangspunkt i kildenes oppfatninger. Medieforskningens fokus på kilder i nyhetsproduksjon og innhold har i stor grad handlet om maktrelasjoner. Forholdet mellom (profesjonelle) kilder og journalister er sett som et bytte- eller forhandlingsforhold og en kamp om føring og makt, der ikke minst tango-metaforen er mye brukt (Gans, 1980; Allern, 1997). En viktig del av forskningen på kilder handler om mangfold, dvs. hvem som kommer til orde og hvilke stemmer som er tause. Undersøkelser i USA og i Norge viser at det er elite- og ekspertkilder som er synlige både i nasjonale og lokale medier i nyhetssaker (Allern, 2001) og i politiske nyheter (Sjøvaag, 2018) samt i næringslivsdekningen lokalt (Mathisen, 2013). Forholdet mellom journalister og kilder, særlig politiske kilder, på sosiale medier følger mye av det samme mønsteret (bl.a. Skogerbø & Moe, 2015). Studier av ulike marginaliserte grupper viser blant annet at kvinner er mindre synlige (bl.a. Eide, 2000; Eide & Orgeret, 2015) og at barn og eldre marginaliseres som kilder (bl.a. Dahlstrøm, Nesheim & Nyjordet, 2017). Det er de (mannlige) profesjonelle kildene som dominerer i spalter, bak mikrofoner og foran kameraer. Grasrotkildene er få. De ikke-profesjonelle kilder dukker ofte opp som case og krydder eller som hovedpersoner i større saker. Særlig er det i forbindelse med kriminalsaker og ulykker at grasrotkildene er ettertraktet, men også i forbindelse med store skandalepregede oppslag som for eksempel metoo eller større granskningssaker. Selv om det fins studier av etiske aspekter ved dekningen av krimsaker (f.eks. Brurås & Røssland, 2000; Røssland, Brurås & Østbye, 2006) og av journalisters forhold til overlevende og pårørende i dekningen av terroren på Utøya (Andenæs, 2012), er det få studier av hvordan kildene selv oppfatter kontakten med mediene og dekningen kontakten resulterer i.

De studiene som fins, dreier seg i stor grad om profesjonelle eller semi-profesjonelle kilder som havner i medienes kritiske søkelys i det som defineres som skandaler. Elin Hornnes (2013) intervjuet åtte kvinnelige skandinaviske toppolitikere om hvordan de opplevde å være del av en mediert skandale. Duckert og Karlsen (2017, 2018) har også gjennomført en intervjustudie med 43 personer som i kraft av sin yrkesrolle har vært hovedpersoner i en negativ mediestorm. De fleste synes møtet med journalister var belastende, og mange opplevde å miste kontroll. En hovedårsak til det var problemene med å nå fram med sitt budskap: «Informantene hadde alle behov for å nyansere saken eller utfordre premisser som lå til grunn for ulike konklusjoner eller problemstillinger, men opplevde at journalistene ikke ønsket dette» (Karlsen & Duckert, 2018, s. 8).

Sofie og andre grasrotkilder

Vi vet mindre om hvordan ikke-profesjonelle kilder opplever sine møter med journalister i saker som er omfattende, og der alle mediene jakter samme historie. Det kan imidlertid finnes paralleller mellom de to kildegruppene. Duckert og Karlsen skriver i sin bok: «Nesten alle vi har møtt etter en kritisk medieomtale, har formidlet et sterkt behov for å fortelle sin historie. De aller fleste har opplevd store problemer med å få frem egne perspektiver og synspunkter i mediene» (Duckert & Karlsen, 2017, s 263).

Dette stemmer overens med det Sofie gir uttrykk for i TV2s nyhetssak etter møtet med VGs journalist og redaktør. Hun vil i utgangspunktet ikke medvirke i saken. «− Det var aldri noe snakk om off record eller on record eller hva man sier. Den samtalen var uformell, og jeg skulle ikke siteres», sier Sofie til TV2.7 Når det likevel blir en sak der hun både medvirker og blir feilsitert, gir hun uttrykk for et behov for å fortelle sin historie.

VG skriver i sin 55 siders granskingsrapport av produksjon og dekning av dansevideo-saken med Sofie: «Det er alltid pressens ansvar å ivareta kilder på en god måte. Sofie er ingen profesjonell kilde og i slike tilfeller påhviler det et ekstra aktsomhetskrav. Vår vurdering er at VG her har sviktet i håndteringen av Sofie som kilde og intervjuobjekt. Hun er blitt satt under et sterkt press, og sitert på utsagn som hun ikke kan stå inne for. Det er kritikkverdig. I møte med kilder som ikke er profesjonelle, skjerpes kravene til kildekontakt og kvalitetssikring» (VG-rapport, 2019, s. 47).

Hvordan oppfatter ikke-profesjonelle kilder journalister i saker av stor medieinteresse? Anette Forsbergs (2015) avhandling gir noen svar på hvordan pårørende i sorg oppfatter journalistenes motiv, strategier, arbeidsmetoder og etikk. For det første har de en oppfatning om at journalistikk om sorg både har en nyhetsverdi og en kommersiell verdi. I tillegg ser de det slik at journalister arbeider under vilkår som gjør at «de har bråttom och därför kan pressa på för att få intervjuer. Brådska hos journalister ses också som en orsak till att det kan bli felaktigheter i det publicerade materialet» (Forsberg, 2015, s. 188−189). Journalistenes strategier kan ifølge informantene i studien ses som et forsøk på å overtale dem til å medvirke i saker. I forsøkene på overtalelse tilbys ofte kildene å få lese teksten før den publiseres. Enkelte av informantene oppfatter det som omtanke fra journalistens side, andre som en bevisst forhandlingsstrategi. Dessuten oppfatter de det slik at journalistene vil styre dem mot etablerte narrativer som passer inn i nyhetsreportasjens dramaturgi og tolkningsramme. «Vissa informanter upplever det som oproblematisk att journalister strävar efter att anpassa intervjuer och texter till de etablerade narrativen for berättelser om offret och de sörjande. Andra kan känna att de framställs på ett sätt som inte stämmer med hur de själva känner» (Forsberg, 2015, s. 189). Funnene om narrativer og journalisters ønske om å tilpasse kildenes historie til disse, stemmer også overens med det Sofie sier at hun opplevde med VGs journalist og redaktør. Narrativet og tolkningsrammen var at dette var en ny metoo-sak med Trond Giske og at Sofie måtte ha opplevd det som ubehagelig og ille. Det stemte altså ikke med hvordan hun selv kjente det.

Utfordringen til mediene – og medieforskningen

Sofie slipper gjennom med sin historie. «Jeg står litt alene. Det er meg mot VG», sier hun til TV2.8 I det utgangspunktet asymmetriske maktforholdet mellom den unge kvinnen som sto aleine, og den unge journalisten som hadde Norges største mediebedrift i ryggen, var det den første som vant. Det skjedde kanskje først og fremst på grunn av en sjeldenhet i medieverden: Mediene selv gransker hverandre med samme omfang og tyngde som i andre store granskingssaker. Eller rettere sagt de andre mediene bedrev kritisk journalistikk mot VG som igjen førte til at VG ble tvunget til å gjennomføre sin interne evaluering.

Medieorganisasjonene inviterer også innimellom inn de ikke-profesjonelle kildene som har medvirket i større saker eller vært del av saker som pårørende. Slike møter skjer særlig på konferanser som Skup og liknende. Temaet er oftest hvordan de har oppfattet medias dekning eller kontakten med journalister. Årets Skup-konferanse 2019 bød blant annet på møte med en IS-krigers foreldre, og PUFF, Fagpressens konferanse, inviterte Bodø-kvinnen som fortalte om voldtekt i en hundre siders historie i VG Helg. Hennes erfaringer var udelt positive, sa hun mens hun skrøt av VG: «Dette var min historie og den ble godt håndtert».9 Far til IS-krigeren fortalte derimot om angst og depresjon som følge av mediedekningen og presset: «Noen av dere skrev veldig mye vondt. Makten deres er enorm. Hvem kontrollerer makten dere har? Dere kan knekke en person. Vi som familie ble knekt».10

Til en viss grad er det altså riktig å si at journalistene lytter mer til grasrotkildenes erfaringer med pressen enn det medieforskere gjør. Som etterspill etter Sofies møte med VG har i tillegg Norsk Presseforbund satt ned et uavhengig granskingsutvalg. Utvalget skal undersøke medienes kildebruk og omgang med ulike typer kilder og åpner for muligheten til ytterligere innsyn i kildenes erfaringer – selv om det i skrivende stund ikke er klart hvordan utvalget skal arbeide.11 Det vil trolig måtte drøfte om det i journalistikken er slik at «...’ethical quality’ is a matter of getting it right rather than of treating the sources in the right way» (Awad, 2006, s. 935). Til tross for at flere av informantene i Forsbergs studie hadde positive erfaringer med møter med journalister og å delta som kilder i saker, er en av oppsummeringene slik: «Av mina informantsamtal framgår att man inte har några förväntningar på journalister när det gäller etiska och allmänmoraliska förhållningssätt. Flera informanter uppfattar att hänsyn är något som vanligtvis inte ingår i journalistyrket» (Forsberg, 2015, s. 189).

Det trengs etter min mening mer samla forskning på dette området. Seks sekunders video av en beruset dans mellom en kjent, eldre politiker og en ukjent ung kvinne er sexy nok. Men utfordringen videre går til medieforskere om å interesse seg mer for «vanlige» mennesker, de ikke-profesjonelle kildene, i mediene, og deres oppfatninger om møter med journalistene og journalistikken. Det vil gi kunnskap om delaktighet og medienes makt fra et annet perspektiv, og det vil ikke minst gi kunnskap om profesjonsetikk og journalistiske produksjonsprosesser.

Litteratur

Allern, S. (1997). Når kildene byr opp til dans. Søkelys på PR-byråene og journalistikken. Oslo: Pax Forlag.

Allern, S. (2001). Nyhetsverdier. Om markedsorientering og journalistikk i ti norske aviser. Kristiansand: IJ-forlaget.

Andenæs, I. (2012). Medier i sjokk og sorg. Pressens møte med terroren 22. juli 2011. Kristiansand: IJ-forlaget.

Awad, I. (2006). Journalists and their source. Journalism studies, 7(6), 922−939.

Brurås, S. (2014). Etikk for journalister (5. utg.). Bergen: Fagbokforlaget.

Brurås, S. & Røssland, L.A. (2000). Full skjæring. Drapssaken, nyhetsjakten og menneskene bak nyhetene. Oslo: Norsk Journalistlag.

Dahlstrøm, H.K., Nesheim, N.S. & Nyjordet, B.M. (2017). Barn og eldre marginaliseres som kilder i mediene. Kildbruk i norske nyhetsmedier 2015. Norsk Medietidsskrift nr 4-2017, (Volum 24) 1−22.

Duckert, F. & Karlsen, K.E. (2017). I medienes søkelyns. Eksponering, stress og mestring. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Eide, E. (red.) (2000). Narrespeil: kjønn, sex og medier. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Eide, E. & Orgeret, K.S. (red.) (2015). Etter beste kjønn: kjønnsperspektiv på medier og journalistikk. Oslo: Universitetsforlaget.

Forsberg, A. (2015). Sorgens avtryck. Erfarenheter av medverkan som sörjande i journalistik om brott och olyckor (Doktoravhandling). Stockholms universitet.

Gans, H. (1980). Deciding What’s News. London: Constable.

Helle, H. & Strømme, V. (2016). Kommentarutgave til Vær Varsom-plakaten. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Hornes, E.S. (2014). Når kvinner må si unnskyld: medierte skandaler, kvinnelige politikere og retoriske forsvarsstrategier (Doktoravhandling). Universitetet i Oslo.

Karlsen, K.E. & Duckert, F. (2018). Mestring av kritisk medieomtale. Norsk Medietidsskrift 03-2018, (Volum 25) 1−21.

Mathisen, B.R. (2013). Gladsaker og suksesshistorier: En sosiolgisk analyse av lokal næringslivsjournalistikk i spenning mellom lokalpatriotisme og granskningsoppdrag (Doktoravhandling). Universitetet i Nordland, Bodø.

Røssland, L.A., Brurås, S. & Østbye, H. (2006). Morderjakt og mediemakt. Journalistisk metode, sjanger og etikk i dekningen av Orderudsaken. Oslo: Cappelen Akademisk forlag.

Sjøvaag, H. (2018). Journalistikkens attraksjon til makten. Politisk kildemangfold i norske nyhetsmedier. Norsk medietidsskrift nr 2-2018, (Volum 25) 1−18.

Skogerbø, E. & Moe, H. (2015). Twitter på tvers – koblinger mellom journalister og politikere. Norsk Medietidsskrift nr 3-2015, (Volum 22)1−21.

VG (2019, 27. mars). Evaluering av VGs dekning av Trond Giske-videoen.. Hentet fra https://vgc.no/vg-2019-evalueringsrapport.pdf