I oktober 2018 ble Norsk Medieforskerkonferanse arrangert i Bodø, og samlet om lag 100 medieforskere fra hele landet. Denne utgaven av Norsk medietidsskrift er et temanummer fra konferansen, og alle de tre vitenskapelige artiklene er utviklet fra paper eller keynote-foredrag.

Konferansens tittel var «Det nye medielandskapet – blindsoner og mangfold». Tittelen favner både muligheter og begrensninger, styrker og svakheter ved medieutviklingen. I beskrivelsen av konferansen kobler arrangørene den overordnede tematikken til hvordan den globale konkurransesituasjonen utfordrer nyhetsmediene. Struktur og teknologi endrer seg, innhold skapes på nye måter og publikum bruker mediene på andre måter enn før.

Økologi og nye arter

Flere forskere bruker økologimetaforen for å diskutere endringer i medielandskapet. Det medieøkologiske perspektivet beskriver hvilken betydning nye «arter» får, og hvordan nye medier påvirker de som er der fra før. Et eksempel er hvordan sosiale medier har endret både arbeidsprosedyrer og måter å formidle på i de «gamle» mediene. De nye mediene lever ikke bare på siden av de mediene som var der fra før; de fører også til varige endringer. Nye medier virker inn på vår kommunikasjon, både i private sammenhenger og i offentligheten. Medieøkologiperspektivet er også egnet til å beskrive hvordan nyheter og informasjon spres – fra der det først formidles og siden blir gjenfortalt og brakt videre i tradisjonelle og sosiale medier. Slik kan medieøkologiperspektivet være egnet i en diskusjon om mangfold, eller mangel på mangfold: for eksempel hvordan mediene beiter på hverandre, pakker om og gjenforteller de samme historiene. Perspektivet kan også bidra til å kaste lys over blindsoner, eller fravær av medieovervåking. Hva er det mediene ikke er opptatt av, hvilke områder, stemmer og perspektiv havner i medienes skyggesoner? Og kan fokuset på nye arter bidra til at blindsonene oppstår?

Økologibegrepet er hentet fra naturvitenskapen, og det kan selvsagt stilles spørsmål ved om begrep fra biologien kan overføres til et samfunnsfaglig anliggende. Det kan også lede til en teknologideterministisk oppfatning som overser mediene som sosial praksis med menneskelige aktører. Tross disse begrensningene kan metaforen likevel være en god innfallsvinkel til å forstå hvordan de ulike medier fungerer i forhold til hverandre og hvordan endringer og nye arter får langsiktig innvirkning på medielandskapet som helhet.

Blindsoner og falske nyheter

Målsettingen med konferansen i Bodø var å belyse en bredde av slike problemstillinger. Gjennom sitt keynote-foredrag ga for eksempel Rachel Howells fra Cardiff innblikk i hva som skjer i en by når de etablerte journalistiske mediene blir borte. Hun er opptatt av de demokratiske og samfunnsmessige konsekvensene av journalistiske blindsoner. Howells foredrag handlet om konsekvensene av at en art forsvinner fra landskapet. Bente Kalsnes sitt keynote-foredrag handlet om hvordan en ny art og ny teknologi kan brukes til å produsere og distribuere falske nyheter. Manipulert informasjon utkledd som nyheter er blitt en del av offentligheten, hyppig spredt og delt via sosiale medier. Propaganda og løgn har alltid eksistert, men teknologien gir nye muligheter til å spre dem. Kalsnes er opptatt av hvordan desinformasjon og falske nyheter utfordrer både journalistikken og medieforskningen.

Også gjennom de øvrige keynote-foredragene og et stort antall paper-presentasjoner i ti forskjellige arbeidsgrupper ble ulike sider av medieutviklingen belyst disse to høstdagene i Bodø. Denne utgaven av Norsk medietidsskrift reflekterer noe av bredden fra konferansen. Alle tre artiklene ble presentert som paper eller keynote-foredrag, og temaene spenner fra journalistikk til kinofilm, fra medieproduksjon til resepsjon, fra mediebruk til avkobling.

Detox og avkobling

Flere nye arter har kommet til medielandskapet – og det er blitt langt flere medier. Norge er et av verdens mest digitaliserte samfunn, og det legges stor vekt på en aktiv borgerrolle der høy mediebruk anses positivt. Samtidig kan flommen av medier og muligheten for å være konstant pålogget oppleves invaderende og forstyrrende. Vi oversvømmes av informasjon til enhver tid og blir lett avbrutt og distrahert fra andre gjøremål, både privat og på jobb. I artikkelen «Digital detox på norsk» analyserer Faltin Karlsen, Trine Syvertsen og Jørgen Bolling nettopp fenomenet å koble seg av. Kort fortalt handler digital detox om å logge seg av, være avkoblet, legge bort de digitale «dingsene» − og være til stede i den analoge verden. Forfatterne diskuterer diskurser rundt digital detox i en norsk kontekst, og kobler det til en særnorsk kultur for friluftsliv og hytteliv. Her er det altså mediebruken det handler om.

Terror og krig

Mediebrukerne er også sentrale i Anne Gjelsvik sin artikkel «Ingen vanlig kino-opplevelse», om å se Utøya 22. juli på kino, som er basert på hennes keynote-foredrag på konferansen. Gjelsvik har gjennomført en kvalitativ studie av hvordan kinopublikum opplevde Erik Poppes film Utøya 22. juli, og hun tar utgangspunkt i en forståelse av at filmen ble noe annet og større enn det som er vanlig for norsk spillefilm. En sentral kontekst er også den debatten som preget offentligheten på det tidspunktet filmen hadde premiere. Gjelsvik er opptatt av hvordan varige minnesmerker forflytter minner fra det individuelle til det kollektive langtidsminnet. Hun betrakter Poppes film som en del av denne minneprosessen og som et verk som vil dreie oppmerksomheten tilbake til hendelsene forut for blomstertog, taler og seremonier – tilbake til volden og terroren som rammet ungdommen på Utøya 22. juli 2011, og til sårene som ennå er der. Gjelsvik understreker at en kinofilm er flyktig i motsetning til et varig fysisk minnesmerke, men likevel kan den sette varige merker og bidra til å endre forståelsen av 22. juli.

Terroren 22. juli er det største angrepet mot Norge siden andre verdenskrig. Andre verdenskrig er temaet i Rune Ottosens artikkel «Et varslet folkemord? Dekningen av Holocaust i norsk presse». Her analyserer han hvordan norsk og svensk presse dekte deportasjonen av norske jøder med troppeskipet Donau i november 1942. Svenske Tidningarnas Telegrambyrå hadde en korrespondent i Oslo som rapporterte om folkemordet i sanntid, og i artikkelen argumenterer Ottosen for at det sannsynligvis bidro til å endre opinionen i Sverige. Norske aviser var underlagt NS-kontroll og kunne ikke rapportere fritt, mens noen av de illegale avisene fortalte om dette. Samtidig argumenterer Ottosen for at antisemittismen som ble formidlet i forkant av Holocaust i Norge, bidro til å legitimere deportasjonen av norske jøder. Disse holdningene hadde også solide historiske røtter i norske aviser. De NS-kontrollerte avisene skrev ikke åpent om jødeutryddelsen, men legitimerte det med antisemittisk propaganda. Ottosen diskuterer også Marte Michelets bok og kritikken hun har reist mot Hjemmefronten om at de visste, men ikke slo alarm.

Blindsone i forskningen

Tilbake til vår tid: Den store mediedebatten denne våren har handlet om VGs dekning av Trond Giskes dans på Bar Vulkan en sein nattetime i februar, og ikke minst redaksjonens behandling av en ikke-medievant kilde, nemlig den unge kvinnen Sofie. Turid Borgen sin kommentar handler om vanlige mennesker som kilder. «Er «vanlige mennesker» sexy nok for medieforskere?», spør hun. Ikke-profesjonelle kilder, eller såkalte grasrotkilder, intervjues langt sjeldnere av journalister enn profesjonelle kilder med makt og posisjoner. Slik kan grasrotstemmer karakteriseres som en blindsone i nyhetsjournalistikken. Borgen beskriver også ikke-profesjonelle kilder som en blindsone i medieforskningen, og etterlyser mer forskning på hvordan vanlige mennesker opplever møtet med journalistikken og journalister. Det vil gi kunnskap om hvordan mediemakten virker fra et annet perspektiv, argumenterer hun.

Og som vanlig inneholder denne utgaven også kritikk og anmeldelse av aktuelle bøker på feltet.