Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Mediers betydning i retrospekt:

Medialisering som historisk transformasjon og studiet av samtidige fenomener
The Significance of Media in Retrospect
Mediatization as historical transformation and the study of contemporary phenomena
Forsker II, Velferdsgruppen, Nordlandsforskning

Moderne medialiseringsforskning retter søkelyset på mediers delaktighet i sosiokulturelle transformasjoner i samfunnet. Samtidig er forskningsfeltet kritisert for i størst grad å studere samtidige fenomener. Denne artikkelen diskuterer relevansen av medialiseringsperspektiver i synkrone studier i lys av en slik temporal debatt. Artikkelens første del gjennomgår de grunnleggende (tids)forståelsene innen medialiseringsstudier, før den neste delen tar utgangspunkt i kritikken av disse. Artikkelens tredje del argumenterer for episodiske og opplevelsesbaserte studiers plass i medialiseringsstudier. Samlet argumenterer artikkelen for relevansen av et opplevelsesbasert medialiseringsbegrep med fokus på mediers betydning i retrospekt. Den etterspør en kritisk gjennomgang av tidsoppfattelsen i medialiseringsforskningen og bidrar inn i den pågående debatten omkring forskningsretningens påståtte (ir)relevans.

Nøkkelord: medialisering, tidsforståelse, historisk transformasjon, samtidige fenomener

Modern mediatisation research investigates media’s involvement in sociocultural transformations in society. However, the research field is often criticized for focusing on contemporary phenomena. The article discusses the relevance of mediatisation perspectives in synchronous studies in light of such a temporal debate. The article argues for the importance of an experience-based concept of mediatisation that encompasses the lived importance of media as experienced by the individual and in retrospect. It calls for a critical review of the perception of time in contemporary mediation research, and contributes to the ongoing debate around the alleged (ir)relevance of the field of research. The first part of the article discusses the understanding of time in mediatisation studies, and criticism of this. The second part of the article argues for the importance of episodic and experience-based mediatisation studies.

Key words : mediatisation, understanding of time, historical transformation, contemporary phenomena

Innledning

Det synes å være stor enighet om at nye medie- og kommunikasjonsteknologier har ført til endringer i vår medierelaterte kommunikasjon med hverandre (Hjarvard, 2013, 2016). Forskning innen medialiseringsfeltet søker å forstå hvordan ulike medier er delaktige i slike sosiokulturelle endringsprosesser i samfunnet, det vil si å forstå betydningen av medierte kommunikasjonsformer i samfunnets ulike sfærer og institusjoner. Dette ses gjerne på som en reorientering i medie- og kommunikasjonsforskningen bort fra: «…models of theorizing influence as an ‘effect’ of media texts to a more extensive understanding of ‘mediatization’ as a way of capturing the wider consequences of media’s embedding in everyday life» (Couldry & Hepp, 2013, s. 195). Et viktig aspekt ved moderne medialiseringsstudier er med andre ord et fokus på medierelaterte transformasjoner (Lundby, 2009). En kan derfor si at mediert kommunikasjon blir til medialiseringsprosesser når pågående mediert kommunikasjon skaper langsiktige endringer i, eller transformasjoner av, sosialt og kulturelt miljø eller rom. Kaun (2011) påpeker at felles for de fleste definisjoner av medialisering er referanser til medierelaterte endringer, gjerne en endring i medielandskapet over tid. Dette fordrer både lengre historiske analyser og mer fokuserte analyser av nåtidige endringer (Kaun & Fast, 2013). Med andre ord innehar perspektivet en forståelse av tid; at medialisering er et fenomen som både skjer i og med tiden.

Medialiseringsperspektivet har imidlertid blitt kritisert for i størst grad å studere samtidige fenomener og derigjennom miste sentrale aspekter ved medialisering forstått i lys av historisk endring (Deacon & Stanyer, 2014; Couldry, 2008). Med utgangspunkt i en slik debatt besvarer artikkelen følgende problemstilling: Hvorvidt kan studier med basis i menneskers samtidige erfaringer og (refleksjoner rundt) deres mediebruk i hverdagen ha betydning for forskningen på medialisering forstått som medierelaterte transformasjoner?

I denne sammenhengen er det altså medialisering i hverdagslivet som er tema, og artikkelen diskuterer relevansen av medialiseringsperspektiver i studiet av samtidige fenomener i lys av en slik temporal debatt og hvorvidt det er meningsfullt å benytte et slikt perspektiv også i studiet av nåtidige forhold. Med utgangspunkt i denne temporale debatten argumenterer artikkelen for et skifte i medialiseringsforskningen; mot en mer opplevelsesbasert forståelse av prosessen hvor ulike medier inngriper i menneskers hverdagsliv og transformerer deres livsopplevelser og sosiale praksis. Artikkelen fyller derfor et behov for refleksjon rundt relevansen av medialsieringsbegrepet for å beskrive de ulike måtene medier inngår i – og transformerer – hverdagslivet her og nå; og om også menneskers nåtidige erfaringer kan bidra til å belyse denne historiske prosessen. Den inngår derfor i en pågående debatt omkring relevansen av synkrone studier av medierelatert hverdagsliv i medialiseringsforskningen.

Artikkelen er inndelt i tre deler, som på ulike måter belyser denne problemstillingen. I den første delen presenteres ulike forståelser av medialiseringsbegrepet i relasjon til historisk endring, henholdsvis som en langsgående og en mer episodisk endringsprosess. I del to gjennomgås kritikken som ofte rettes mot studier av medialisering med utgangspunkt i menneskers nåtidige refleksjoner rundt − og erfaringer med − medier i hverdagslivet (snarere enn mer historiske eller longitudinelle studier). Her diskuteres det også hvorvidt og på hvilke måter episodiske studier likevel kan ha en verdi i medialiseringsfeltet. Den tredje delen argumenterer for betydningen av å studere medialisering med utgangspunkt i menneskers egne opplevelser og refleksjoner − som opplevelsesbaserte medietransformasjoner. Her trekkes det veksler på empirisk forskning blant eldre og deres opplevelse av medier i hverdagslivet før og nå. Disse empiriske eksemplene er hentet fra et datamateriale bestående av semi-strukturerte dybdeintervjuer blant 10 personer over 60 år i Norge. Intervjuene ble utført i perioden mars−april 2015 i to norske lokalsamfunn, og materialet er en del av et større prosjekt og utvalg, hvor mediers betydning for hverdagsliv, samfunnsdeltakelse og stedstilknytning er tematisk utgangspunkt. I denne sammenheng trekker det frem empiriske eksempler fra samme datamateriale som belyser hvordan retrospektive og opplevelsesbaserte refleksjoner kan være en del av – og gi innblikk i – medialisering som medierelatert transformasjonsprosess. Deretter samles trådene i en oppsummerende refleksjon.

Medialisering som en episodisk eller langsgående endringsprosess?

Medialiseringforskningen slik vi kjenner til den i dag, skjøt fart på 1990- og 2000-tallet i takt med de store samfunnsmessige endringene som fant sted i kjølvannet av internett- og mobiltelefonens innpass i livene våre (Encheva, Driessens & Verstraeten, 2013). Dette skulle kreve nye fremgangsmåter for å gripe medienes nye plass i menneskers hverdagsliv (Couldry & Hepp, 2013). Men allerede i 1933 benytter imidlertid Ernst Manheim, i verket The Bearers of Public Opinion, begrepet ‘mediatiseirung’ som en beskrivelse av hvordan massemedienes eksistens endrer mellommenneskelige sosiale relasjoner i moderniteten (1933, s. 11). Mer konkret henviser han her til hvordan kommunikasjonsprosesser via den trykte pressen utgjør en endring i samfunnets kommunikasjonsformer. Litt nærmere vår egen tid, har sosialantropolog Ulf Hannerz (1990) studert hvordan medialiseringsprosessen virker inn på ulike menneskers hverdag. I hans perspektiv kan medialisering defineres som en historisk prosess som særlig kom til uttrykk i det 20. århundre, hvor våre liv i stadig større grad gjennomsyres av medier. Selv om medialiseringbegrepet ikke kan defineres på en entydig måte, enes de fleste forskerne i samtiden om at konseptet er verdifullt i studiet av de sosiale transformasjonene som har oppstått i menneskers liv de siste årtiene (Knoblauch, 2013, s. 297). Allikevel finnes det store variasjoner i hvordan forskningsfeltet relaterer seg til tidsaspektet ved medialisering.

Fornäs (2014) skiller mellom forskerne som anser medialiseringsprosessen som en henholdsvis episodisk og en langsgående historisk endringsprosess. Førstnevnte anser medialiseringen som en mer eller mindre tidsbestemt historisk begivenhet med rot i overgangen til et massemediesamfunn i det 20. århundre (Hjarvard, 2013). Nærmere bestemt fokuserer forskere innenfor et slikt institusjonalistisk perspektiv på hvordan denne fasen i samfunnsutviklingen har hatt innvirkning på andre sosiale institusjoner i samfunnet. Hjarvard synes her å basere seg på en ide om medieloggikk, introdusert av Altheide & Snow (1979), hvor fokuset ligger på forutsetningene for kommunikasjon innenfor et bestemt medium, og prosessen hvor disse forutsetningene konstrueres. Kommunikasjonen baserer seg på et sett av logikker med hensyn til både rytme, format og grammatikk, som igjen har betydning for institusjonene hvor de anvendes. Et eksempel på dette kan være at journalister endrer sine intervjumetoder, som i sin tur har store konsekvenser for den politiske kommunikasjonen i samfunnet (Altheide, 2004).

Andre forskere ser medialisering som en langsgående meta-prosess hvor ulike medier innvirker i samfunnets stadige restrukturering (Krotz, 2014). Her tenker en seg at medialiseringen begynte allerede med menneskets første spede forsøk på kommunikasjon, og at medier dermed er historiske og kulturelle konstruksjoner snarere enn en enkelt medielogikk. I en slik forståelse kan en si at medier både transformerer og endrer kommunikasjonsformene i samfunnet. I takt med at samfunnet blir stadig mer sosialt og kulturelt komplekst, utvikles derfor nye medier for å håndtere samfunnsmessige utfordringer, med det resultat at kommunikasjonen transformeres (Krotz, 2009). Denne retningen bærer derfor med seg elementer fra et sosialkonstruktivistisk tankesett, hvor den sosiale verden anses å være konstruert gjennom sosial interaksjon snarere enn noe som er gitt en gang for alle (Berger & Luckmann, 1966). Overført til medialiseringsfeltet blir det her studert hvordan mediekommunikasjon inngår i skapelsen og re-skapelsen av vår sosiokulturelle virkelighet, som en kommunikativ konstruksjon av virkeligheten (Couldry & Hepp, 2013, 2016). Med andre ord er medialisering her ansett som betydningsfullt i studiet av menneskers erfaringer av å bruke medier, kommunisere gjennom dem og derigjennom konstruere virkeligheten kommunikativt. Alt i alt er fokuset i større grad rettet mot hverdagslige kommunikasjonspraksiser (inkludert bruk av digitale medier og personlig kommunikasjon) som et ledd i en samfunnsutviklingsprosess enn en medielogikk som styrende for utviklingen.

På tross av uenigheter omkring medialiseringsprosessens historiske begynnelse og utvikling, enes de fleste i feltet om at medialisering henviser til en historisk prosess. En kan derfor si at medialiseringsteorier ikke bare er en studie av historisk utvikling, men at disse sosiokulturelle endringene til enhver tid også vil ha noen virkinger for kommunikasjon og konstruksjonen av virkeligheten som kan studeres empirisk. I den neste delen av artikkelen diskuteres den temporale kritikken rettet mot medialiseringsperspektivet nærmere.

Historisk eller opplevd endring?

Tross sitt fokus på historisk endring og en ambisjon om å studere prosessen hvor medierelatert endring skjer (medietransformasjoner), fokuserer de fleste studier innen medialiseringsfeltet på å kartlegge samtidige fenomener, påpeker Lunt & Livingstone (2016). Kaun & Fast (2013, s. 64) uttrykker det slik:

Another observation is that while the projects typically use as their starting point or assume media related changes, only very few make actual attempts to investigate these changes over a longer period of time. For most of them, historical change remains an implicit assumption, while the focus of these studies is on contemporary phenomena.

I stedet for at medialiseringsperpektiver utgjør det eksplisitte studieobjektet i en rekke studier, kan det med andre ord se ut til at de heller fungerer som en bakgrunn for forklaring av sosiale, kulturelle og hverdagslige fenomener i samtiden. På samme måte er Deacon & Stanyer (2014) kritiske til perspektivets forståelse av historisk endring, særlig med utgangpunkt i hvordan slike medierelaterte endringer eller transformasjoner konseptualiseres og analyseres. I deres gjennomgang av artikler i ledende tidsskrifter viser det seg at majoriteten av prosjektene definerer medialisering som medierelaterte endringer over tid, men undersøker dette med utgangspunkt i en enkelt tidsperiode (en såkalt synkron forskningsstrategi). I likhet med Kaun & Fast (2013) etterspørres dermed et større samsvar mellom formålet med en studie (innblikk i historisk endring) og metodisk utførelse av studien (tidsspenn). Fokuset på slike langvarige medierelaterte sosiale endringer synes å samle det meste av dagens medialiseringsforskning (Ekström et al., 2016). Et fokus på hvordan medialisering som en prosess har konsekvenser for hverdagsliv, har imidlertid implikasjoner for det empiriske kunnskapsbehovet for studier. Couldry & Hepp (2013, s. 191) argumenterer for at man ikke kan undersøke slike medierelaterte endinger gjennom «accumulating more and more specific studies that analyze this newspaper, describe how that program was produced, or trace how particular audiences make sense of that film on a particular occasion.» Det som i størst grad etterspørres, er større og mer historiske/langsgående studier. Ekström et al., (2016, s. 1094) bemerker imidlertid at både studier over lengre tidshorisonter og episodiske studier har en plass i forskningsfeltet:

The discussions on mediatization draw attention to the importance of developing large-scale historical studies to analyze the role of changing media environments in long-term processes of social change. However, questions about how sociocultural practices transform in relation to media technologies and cultural forms, in different historical context, are (and have been) a general interest in media research, investigated in the context of different disciplines, theories and methodological approaches. The agenda of mediatization research, we argue, should be open to these influences, which can contribute to the consolidation of a pluralistic research field where different positions are to be found.

Tanken er at det gjennom et mangfold av studier innen medialiseringsfeltet, både dypere case-studier og mer teoretiske arbeider, kan skapes en større forståelse for medialiseringen av kultur og hverdagsliv. Kritikken rettet mot medialsieringsfeltet slik det fremstår i dag, er med andre ord at det er behov for studier over en lengre tidshorisont, eller studier som på andre måter favner transformasjonens temporale natur. Selv om langsgående og kvantitative studier over lengre tid har en plass i medialiseringsforskningen, vil det være komplisert å avgjøre om visse endringer i et enkeltmenneskes medievaner over tid skyldes mediers endrede betydning i samfunnet, eller om det snarere dreier seg om klasseforskjeller, kjønn, alder eller livsløpendringer og så videre. Det å studere generasjonsskifter skisseres imidlertid som en mulig løsning på utfordringen (Ekström et al., 2016). Slike studier har dermed godt av å komplementeres av dybdestudier. Når Ekström et al. (2016, s. 1098) skriver at en majoritet av medialiseringsforskningen «has hypostasized the existence of mediatization and then focused on analyzing the contemporary effects of this taken-for-granted process», blir imidlertid det neste spørsmålet om det er et motsetningsforhold mellom en forståelse av mediedrevet transformasjon og en studie av samtidige fenomener.

Når det etterspørres studier av fenomener over en lengre tidshorisont innen medialiseringsfeltet, kan det se ut til at det ligger et mer sekvensielt tidsbegrep bak. Det vil si at en antar at en historisk transformasjon best kan måles eller undersøkes gjennom et lengre tidsspenn heller enn å forsøke å få fatt på den opplevde betydningen av ulike medier før og nå (den opplevde endringen). Et slikt fokus på opplevd mediebetydning har paralleller til Ricoeurs (1985, 2000) skille mellom universell og levd tid. Den universelle tiden refererer her til sekvenser av fysiske hendelser (en sekvensiell tidsforståelse), mens levd tid henviser til tiden som erfart av individet. Ifølge Fornäs (2014) bindes disse to tidsdimensjonene sammen gjennom en tredje dimensjon hos Ricoeur, nemlig historisk eller kulturell tid. Han skriver: «Lived and cosmic time can only be made meaningful by the use of cultural modes of communication that construct a shared understanding of time. This third time cosmologizes lived time and humanizes cosmic time» (Fornäs, 2014, s. 4). Med andre ord gjøres tid relevant for mennesker gjennom kommunikasjonsmidler som skaper en forståelse av oss selv i en delt tidsdimensjon. Her nevnes blant annet oppfinnelsen av klokken og kalenderen som strukturerende krefter i våre liv og opplevelser av oss selv i tiden. Fornäs snakker videre om digitalisering som en dominerende bølge innen medialisering i samtiden, og hvordan digitaliseringen re-medierer tiden gjennom en rekke transformasjoner. Tiden transformeres eksempelvis gjennom skapelsen av moderne kalendere som snarere enn å være blekk på papir, i dag utgjør ulike flytende logger og tidslinjer på digitale plattformer (som eksempelvis våre tidslinjer på Facebook). På denne måten transformeres betydningen av tiden for enkeltmennesker gjennom moderne medieteknologier. En slik tidsdefinisjon kan dermed være et nyttig utgangspunkt for både langsgående og synkrone medialiseringsstudier i form av å sette individets mediebruk i en større sammenheng av medierelatert transformasjon. Hvordan enkeltmennesker opplever egne hverdagsliv (den levde tidsdimensjonen), blir en viktig brikke i slike studier. Digitalisering av mediebruken fører til noen endringer i hvordan vi organiserer hverdagsliv i og med tiden, noe som eksempelvis vil gjøre generasjonsstudier særlig interessante i en slik sammenheng (noe jeg kommer tilbake til om litt).

Innsiktene fra drøftingene over illustrerer viktigheten av at episodiske studier med basis i levd tid (tildsopplevelser) ikke avfeies, selv om de ikke baserer seg på studier over en lengre tidshorisont (sekvensiell tid). Snarere enn å kritisere tidshorisonten i medialiseringsstudier som sådan vil det være mer fruktbart å kritisere mangelen på en slik type kontekstualisering, bredere sammenligning og historisering i studiene. Det vil si at studiene ikke i stor nok grad løfter forskningen inn i en større sammenheng av blant annet generasjonsbasert, tidsbasert eller opplevelsesbasert medietransformasjon. Kritikerne av medialiseringsforskningen synes samtidig å overse en rekke samtidige forskningsprosjekter som går inn i en slik temporal diskusjon. De nyeste eksemplene på dette finner vi hos den allerede nevnte sosialkonstruktivistiske retningen innen medialiseringsforskningen, med studier av hva som gjerne benevnes som dyp medialsiering (på engelsk: deep mediatization) (Couldry & Hepp, 2016). Dette begrepet viser ifølge Hasebrink & Hepp (2016) til implikasjonene av en ny ‘bølge’ av medialisering som følge av økt digitalisering av samfunnet. Vi er inne i et nytt stadium av medialisering, argumenterer de, og som en følge av digitaliseringens art er det ikke lenger holdbart å undersøke implikasjonene av medialisering via enkle distinkte domener (som journalistikken), som behandles som «separat fra andre domener av vår sosiale verden» (Hasebrink & Hepp, 2016, s. 4, min oversettelse). Sagt på en annen måte vil alle deler av vår sosiale verden være påvirket av den nye bølgen av medialisering som digitale medier, eller teknologiske kommunikasjonsmedier, utgjør i samtiden. Digitale medier spres i stort omfang, knytter oss sammen på tvers av tid og rom, gir muligheter for kommunikasjon hvor som helst og når som helst og har ført til enorm teknologisk innovasjon. Andre steder skrives det at begrepet dyp medialisering henvender seg til hvordan mennesker som aktører (individer, kollektiver og organisasjoner) inngår i komplekse transformasjonsprosesser innen ulike ‘sosiale domener’ (Hepp, 2017, s. 6). Slike medialiseringsstudier er blant annet opptatt av å forstå hvordan medier gir mening for individet og hvilken praktisk betydning medier har i dets hverdagsliv − det vil si med sterke paralleller til konseptet levd eller opplevd tid. Hasebrink & Hepp legger også vekt på metodisk triangulering av – i dette tilfellet – kvalitative forskningsmetoder (blant annet ved bruk av mediedagbok) for å nå «behavioral and habitual aspects of media use and appropriation as well as aspects related to attitudes towards and the meanings of media use» (2016, s. 9−10). Det finnes med andre ord en rekke samtidige eksempler på medialiseringsperpektiver som ved ulike innfallsvinkler fokuserer på å forstå hvordan medierelaterte transformasjoner blir en del av menneskers hverdagsliv og materialiserer seg som meningsfulle for mennesker i samfunnet.

Andre eksempler på dette finner vi i forskningsprosjekter som fokuserer på hvordan medier har blitt en selvfølgelig og integrert del av menneskers hverdagsliv (på engelsk: indispensability). Det vil si en forståelse av medialisering som en prosess hvor nye medieformer internaliseres og blir til en naturlig del av våre personlige liv (Hepp & Krotz, 2014) og hverdagsliv (Jansson, 2014). Damkjær (2015a, 2015b) argumenterer for at medialisering som en hverdagslig «tatt-for-gitt» transformasjonsprosess best kan forstås gjennom et mangfold av tverrfaglige studier som gir en nyansert forståelse av de ulike måtene «in which we engage in and make use of different media over the course of life». (Damkjær, 2015b, s. 19−20). Selv bruker hun en generasjonsbasert innfallsvinkel med fokus på livsfase og de store overgangene i livet. Tanken er her at de større livsovergangene, som å flytte hjemmefra eller få barn, utgjør store transformasjoner i livet. Mellom slike avgjørende livsfaser inngår vi i en prosess av redefinering av selvet via og gjennom ulike medier; eksempelvis som et ledd i opprettholdelsen av vår identitet og våre sosiale relasjoner med andre. En slik innfallsvinkel med fokus på opplevelsen av medier i livstransformasjoner, utgjør dermed en måte å kontekstualisere synkrone studier opp mot en generell forståelse av medialisering som transformasjon i og med tiden.

Andre studier tar likeledes utgangspunkt i hvordan moderne medie- og kommunikasjonsteknologier har blitt en uunngåelig og transformerende del av våre dagligliv (Jansson, 2013, 2014). Et sentralt uttrykk for medialisering er ifølge Jansson en historisk prosess hvor «medieformer har blitt materielt uunngåelige for folk i deres hverdagsliv» (Jansson, 2014, s. 273, min oversettelse). Medialisering defineres her som sosiospatiale transformasjoner hvor ulike medieformer blir en integrert del av menneskers hverdagsliv og deres handlinger på tvers av tid og sted, såkalt ‘amalgamering’ som f.eks. å bruke smarttelefon på bussen eller være tilkoplet internett hvor som helst og i forbindelse med andre typer av aktiviteter. Dermed blir medieteknologier uunngåelige for å utføre praksiser som er essensielle for å opprettholde samfunnet, en naturlig del av våre liv og menneskelige interaksjoner, og smelter sammen med våre hverdagspraksiser som vaner (Jansson, 2013). Andreas Hepp (2012, s. 4) beskriver amalgamering på følgende måte:

Amalgamation means that media-related and non-media related acting increasingly merge and mingle. You can especially have the everyday world in mind, in which non-media-related acting (driving a car) takes place together with media-related acting (listening to the radio) or in which as part of present occupations nonmedia-related work (handcraft) melts with media-related work (time management via the mobile phone). Mediatization is thus also a process of amalgamating media-related and non-media-related action.

Det at ulike medier blir en selvsagt del av utførelsen av daglige gjøremål og smelter sammen med ikke-medierelaterte handlinger, som å høre på Spotify mens man kjører bil, kan derfor ses på som aspekter ved medialisering; mediers plass i pågående sosiokulturelle transformasjoner i samfunnet.

En rekke samtidige medialiseringsstudier tar på ulike måter utgangspunkt i medietransformasjon, selv om de ikke nødvendigvis baserer seg på datamaterialer innsamlet over lengre tidshorisonter. Innsikter fra denne delen av artikkelen argumenterer derfor for at det er behov for flere studier med slike brede kontekstualiseringer og drøftinger av hvordan medier endrer seg med tiden, og dermed hvordan menneskers hverdagsliv blir endret som en følge av en pågående medierelatert transformasjonsprosess. I den neste delen går jeg et skritt videre og viser hvordan synkrone studier med fokus på refleksivitet og retrospekt kan være et nyttig bidrag i utviklingen av mer historiserende medialiseringsstudier.

Mediers betydning i retrospekt

Med utgangspunkt i den overstående diskusjonen kan en argumentere for at det er et stort behov for medialiseringsstudier som setter menneskers medieopplevelser i en bredere kontekst av endring eller transformasjon. Det er derfor behov for flere studier som går i dybden og undersøker hvilken betydning medieendringer har for mennesker i deres hverdagsliv, fra deres eget opplevelsesbaserte ståsted (den levde eller opplevelsesbaserte tiden). For å kunne si noe om betydningen medier har for mennesker, må vi ikke bare kartlegge spredningen av medier over tid, men også oppmuntre til studier som peker på mediers betydning i et livsfaseperspektiv, generasjonsperspektiv, før og etter nye mediers fremkomst og så videre.

En videreføring av dette kan være at medierelaterte endringer også kan forstås refleksivt av mennesker som, ved å reflektere over mediers betydning gjennom sine liv, kan gi innsikt i en opplevelsesbasert medietransformasjon. En måte å nå en slik opplevelsesdimensjon på kan være gjennom ulike former for bevisstgjøring rundt studiedeltakeres medievaner i hverdagen, noe også Hasebrink & Hepp (2016) gjorde i sin studie i form av føring av mediedagbok. Medievaner og medierelaterte hverdagsaktiviteter er høyst rutiniserte og vanepregede (se for eksempel Carey, 1989; Couldry & Hepp, 2016) og må derfor bevisstgjøres for å gjøres mening av. I min egen studie av et utvalg eldre og deres hverdagslige bruk av internett og sosiale medier, ble intervjupersonene bedt om å utfylle en logg over egen mediebruk en vanlig dag, med mål om en slik bevisstgjørende effekt (Lie, 2017). En slik refleksiv opplevelsesbasert inngang kan gi nyttig kunnskap omkring betydningen av ulike medier i et endringsperspektiv; innsikter av interesse for forskningsfeltet. Overført til min nevnte studie av internett og sosiale mediers betydning for eldres hverdagsliv, kan en si at deltakernes refleksjoner rundt mediers betydning i deres liv, kan gi et indirekte innblikk i den historiske transformasjonen av våre hverdagsliv og sosial interaksjon med andre. Episodiske refleksjoner i retrospekt er av stor relevans her. Eksempelvis forteller et intervjuobjekt følgende:

Det blir mer og mer telefon og Facebook. Man følger jo med hele tiden i dag, vet du […] internett er veldig viktig. Jeg er jo en gammel mann jeg har en telefon som har alt, og jeg er online hele tiden. Jeg sitter i traktoren og er i skogen og har sånne Bluetooth-baserte øreplugger for å være tilgjengelig […] Man er jo online, man følger jo med på en helt, helt, helt annen måte enn i papiravis-tiden (Mann 63 år).

Sitatet er hentet fra den delen av intervjusamtalen som tar for seg bruken av sosiale medier i hverdagslivet. Nye medie- og kommunikasjonsteknologier endrer mannens liv gjennom å muliggjøre en kontinuerlig tilstedeværelse og tilgjengelighet på internett. Han kan fortelle at livet blir fylt med «mer og mer telefon og Facebook,» og at dette muliggjør at «man følger med hele tiden» uavhengig fysiske begrensinger av hvor man befinner seg i forhold til andre mennesker (her: dypt i de norske skoger). Han bemerker videre at hverdagslivet er organisert på en helt annen måte enn det han beskriver som i ‘papiravis-tiden.’ Andre forteller:

Når en tenker tilbake til 80-tallet så syklet man med en bunke sånne flyveblader til idrettslagsmedlemmene og slapp i postkassen […] Men i dag er det bare å legge inn i e-post-lista og puff så er det spredt […] Jeg skal ha et møte snart og i den forbindelse kunne jeg jo sitte i en ledig stund her i kirka i sta og sende inn mail for å korrigere tidspunkt. Og det var gjort på momentet det. Før så var det jo et kjempeproblem, man visste man hadde skrevet feil, så kunne en sitte og ringe til fem personer og så traff du ikke to av dem. Eller sykle og slippe i postkassen og de var ikke hjemme. Sånn var det før (Mann 69 år).

Gjennom refleksjoner i retrospekt får vi innblikk i vedkommendes opplevelse av et hverdagsliv i endring og en ny kommunikasjonsvirkelighet i samtiden; hvor han kan kommunisere med andre organisasjonsmedlemmer uavhengig av hvor de befinner seg i forhold til hverandre fysisk. Atter andre kan fortelle at en er helt avhengig av internett i dag, eller at ‘det ikke er som før,’ da man sendte et reisebrev til familien som kom fram etter to uker; i dag skal man ta kontakt hele tiden. Andre forteller at internett er livsviktig, avgjørende for informasjonsinnhenting, eller at hverdagslivet avbrytes av at «det kommer et lite pling» i telefonen. Slike episodiske dybdefortellinger omkring mediers posisjon i ens liv i retrospekt; før og nå, slik hverdagslivet leves i dag sammenlignet med for 20 eller 30 år siden, er høyst relevante for å forstå implikasjonene av å leve i vår medietidsalder. En hovedinnvending mot den temporale kritikken rettet mot medialiseringsforskningen, kan dermed være at det er en fare for å overse betydningen av de opplevelsesbaserte medierelaterte endringene som slike innganger potensielt kan gi feltet. Samtidig må en tenke både−og snarere enn enten−eller. Det er både behov for et mangfold av studier i ulike empiriske settinger, over kortere og lengre tidshorisonter (med oppfølgingsstudier, følgeforskning), og studier med fokus på opplevelse og subjektiv forståelse av endring, for å kunne få tilgang til en rikdom av narrativer og fortellinger omkring mediers stadig større plass i menneskers liv og samfunnets institusjoner.

Min grunnleggende vitenskapelige posisjon i en slik refleksiv og opplevelsesbasert inngang til studiet av medialisering, er at medialiseringsprosessen ikke nødvendigvis kan ‘måles’ i såkalt objektive tall, og at kunnskap ikke kan ‘tappes’ fra intervjupersoners sinn (Alvesson, 2011). Det vil være vanskelig for oss som forskere å avgjøre sannhetsgraden i hva intervjupersoner sier om egen medierelatert praksis. En kan imidlertid få inntrykk av betydningen av medier i deres liv, slik de opplever det (Silverman, 1993, 2000). Denne artikkelens innvending i denne debatten blir dermed at aspekter ved de pågående diskusjonene innen medialiseringsforskningen synes å basere seg på essensialistiske forskningsidealer om absolutte fakta, snarere enn en grunnsosiologisk forståelse av mening. Det settes et mer eller mindre kunstig skille mellom medialisering som transformasjon på den ene siden og antatt irrelevante synkrone studier av medierelatert praksis på den andre. Dersom dybdestudier av menneskers samtidige opplevelser av medier i hverdagslivet her og nå avfeies som upassende, risikerer en å miste relevante forskningspoenger.

Denne artikkelen har diskutert hvorvidt studier med basis i menneskers samtidige erfaringer og (refleksjoner rundt) deres mediebruk i hverdagen har betydning for forskningen på medialisering forstått som medierelaterte transformasjoner. Artikkelen argumenterer for at en refleksiv opplevelsesbasert inngang kan gi nyttig kunnskap om betydningen av ulike medier i et endringsperspektiv; innsikter av interesse for forskningsfeltet. En hovedinnvending mot den temporale kritikken rettet mot medialiseringsforskningen er dermed at det er en fare for å overse betydningen av de opplevelsesbaserte medierelaterte endringene som slike innganger potensielt kan gi feltet. Samtidig må en tenke både−og snarere enn enten−eller. Det er både behov for et mangfold av studier i ulike empiriske settinger, over kortere og lengre tidshorisonter, og studier med fokus på opplevelse og subjektiv forståelse av endring, for å kunne få tilgang til en rikdom av narrativer og fortellinger omkring mediers stadig større plass i menneskers liv og samfunnets institusjoner.

Denne artikkelen har vist at medietransformasjon kan forstås på flere måter, og kan nås gjennom ulike forskningsmetoder og -innganger. Tid er ikke nødvendigvis kun summen av en serie sekvenser av hendelser i historien, men må ses i sammenheng med en levd dimensjon (Ricoeur, 1985, 2000; Fornäs, 2014) som også kan nås gjennom synkrone studier. Kritikken av medialiseringsforskningen synes å overse en hel forskningstradisjon, nemlig det sosialkonstruktivistisk-inspirerte segmentet av forskerfellesskapet (se eksempelvis Couldry & Hepp, 2016). Her finner vi et mangfold av studier av medietransformasjon, eksempelvis i form av en historisk prosess hvor medier blir integrert og selvfølgelig del av menneskers hverdagsliv (Jansson, 2013, 2014) eller endrer seg over ulike faser av livsløpet (Damkjær, 2015; Lie 2017). I vår streben etter å objektivere medietransformasjoner i menneskers hverdagsliv, kan vi få inntrykk av at dette kun kan studeres gjennom bredere og større studier i seg selv; og dermed stemple dybdestudier som irrelevante. Det vil være et større problem dersom vi i fremtiden kun anerkjenner sekvensielle tidsrefleksjoner (i timer, år og dager) i medialiseringsstudiene, enn at opplevelsesbaserte tidsrefleksjoner også eksisterer i forskningsfeltet. Mediasliseringsforskningens største ønske i dag bør være at flere studier historiserer sine studier, og setter dem inn i en større kontekst av endring og transformasjon, snarere enn en lengst mulig tidshorisont i seg selv. Om studiene har en kortere eller lengre tidshorisont er dermed mindre vesentlig enn om studiene settes inn i en bredere historisk kontekst av medietransformasjon; hvor studier av generasjons- og/eller opplevelsesbasert medietransformasjon også kan ha en viktig plass.

Litteratur:

Altheide, D. L (2004). Media Logic and Political Communication, Political Communication, vol. 21, Issue 3, 293−296. https://doi.org/10.1080/10584600490481307.

Altheide, D. & Snow, R. P. (1979). Media Logic. Beverly Hills CA: Sage.

Alvesson, M. (2011). Interpreting Interviews. Los Angeles/London/New Delhi/Singapore/Washington DC: Sage Publications.

Berger, P. & Luckmann, T. (1966). The Social Construction of Reality. A Treatise in the Sociology of Knowledge. New York: Doubladay Anchor.

Carey, J. (1985). Communication as culture. Essays on media and society. New York/London: Routledge.

Couldry, N. (2008). Mediatization or mediation? Alternative understandings of the emergent space of digital story telling, New Media & Society ,10(3), 373–391. DOI: 10.1177/1461444808089414.

Couldry, N. & Hepp, A. (2013). Conceptualizing Mediatization: Contexts, Traditions, Arguments, Communication Theory, 23, 191−202. https://doi.org/10.1111/comt.12019.

Couldry, N. & Hepp, A. (2016). The Mediated Construction of Reality. Cambrigde: Polity Press.

Damkjær, M.S. (2015a). Medialiseret forældreskab: Digitale mediers rolle i overgangen til forældreskabet (Doktorgradsavhandling). Aarhus University.

Damkjær, M. S. (2015b). Studying the Impact of Mediatization Processes on Everyday Life through the Lens of Life Transitions. Abstract fra Mediatisation of Culture and Everyday Life, Stockholm, Sverige, 19−20. Hentet fra http://www.mediatization.eu/fileadmin/user_upload/pdf/conferences_calls/MediatisationStockholm2015Programme.pdf.

Deacon, D. & Stayer, J. (2014). Mediatization: Key concept or conceptual bandwagon, Media, Culture & Society, 36(7), 1032−1044.

Deacon, D. & Stayer, J. (2015). ‘Mediatization and’ or ‘Mediatization of’? A response to Hepp et. al. Media, Culture & Society, 37(3), 655–657.

Ekström, M., Fornäs, J., Jansson, A. & Jerslev, A. (2016). Three tasks for mediatization research: contributions to an open agenda. Media, Culture & Society, 38(7) 1090–1108. https://doi.org/10.1177/0163443716664857.

Encheva, K., Driessens, O. & Verstraeten, H., (2013). The mediatization of deviant subcultures: an analysis of the media-related practices of graffiti writers and skaters. Mediekultur. Journal of media and communication research, 29(54), 8−25.

Fornäs, J. (2014). Mediatisation Times. Paper for the ‘Mediatization and Social Theory of Change’ panel at ECREA Conference in Lisbon, Portugal, 15. November 2014. Hentet fra http://www.mediatization.eu/fileadmin/user_upload/pdf/conferences_calls/Mediatisation_Times_-_Johan_Fornaes.pdf.

Hannerz, U. (Red.) (1999). Medier och kulturer. Helsingborg: Carlsson.

Hasebrink, U. & Hepp, A. (2016). How to research cross-media practices? Investigating medie repertoires and media ensembles. Communicative figurations, working paper, no 15. Hentet fra http://www.kommunikative-figurationen.de/fileadmin/redak_kofi/Arbeitspapiere/CoFi_EWP_No-15_Hasebrink_Hepp.pdf.

Hepp, A. (2012). Medialization and the 'molding force' of the media. Communications, 37(1), 1−28. DOI: 10.1515/commun-2012-0001.

Hepp, A., Hjarvard, S. & Lundby, K. (2015). Mediatization: theorizing the interplay between media, culture and society. Media, Culture & Society, 37(2), 314−324. https://doi.org/10.1177/0163443715573835.

Hepp, A. & Krotz, F. (2014). Mediatized Worlds. Culture and Society in a Media Age. New York: Palgrave.

Hjarvard, S. (2013). The Mediatization of Culture and Society. Abongdon: Routledge.

Hjarvard, S. (Red.) (2016). Medialisering: Teori og historie., I Medialisering. Mediernes rolle i social og kulturel forandring. København: Hans Reitzels Forlag.

Ipsos MMI (2016). Profiler og bruksfrekvens – Ipsos’ tracker om sosiale medier. Hentet fra http://ipsos-mmi.no/some-tracker.

Jansson, A. (2014). Indispensable Things: On Mediatization, Materiality, and Space. I

Jansson, A. (2013). Mediatization and Social Space: Reconstructing Mediatization for the Transmedia Age, Communication Theory, 23(3) (2013), 279−296. https://doi.org/10.1111/comt.12015.

Kaun, A. (2011). Mediatisation versus mediation: Contemporary concepts under scrutiny. Research overview from Riksbankens Jubileumsfond, I J. Fornäs & A. Kaun (Red.), Medialisering av kultur, politik, vardag och forskning: Slutrapport från Riksbankens Jubileumsfonds forskarsymposium i Stockholm 18-19 augusti 2011 (s.16-38). Södertörn: Medierstudier vid Södertörn.

Kaun, A. F. & Ericson, S. (2016). Mediating Time – Temporalizing Media. International Journal of Communication, 10, 5206−5212.

Kaun, A. & Fast, K. (2013). Mediatization of culture and everyday life. Hentet fra http://www.rj.se/globalassets/var-organisation/omradesgrupper/medialisering/research_report_mediatization.pdf.

Knoblauch, H. (2013). Communicative Constructivism and Mediatization. Communication theory, 23(3), 297–315. DOI: 10.1111/comt.12018.

Krotz, F. (2014). Mediatization as a Mover in Modernity: Social and Cultural Change in the Context of Media Change, I K. Lundby (Red.), Handbook in mediatisation (s. 131–161). Berlin: de Gruyter.

Krotz, F. (2009). Mediatization as a mover in modernity: Social and cultural change in the context of media change. I K. Lundby (Red.), Mediatization. Concept, Changes, Consequences. New York: Peter Lang.

Lie, M. P. (2017). Så kommer det et lite pling … Internett og sosiale mediers betydning for eldres hverdagsliv. MedieKultur: Journal of Media and Communication Research, 33(63), 28-46. https://doi.org/10.7146/mediekultur.v33i63.24709.

Lundby, K. (Red.) (2009). Mediatization. Concept, Changes, Consequences. New York: Peter Lang.

Lundby, K. (Red.) (2014). Mediatization of Communication: Handbooks of Communication Science (s.273-297). Berlin: Mouton de Gruyter.

Lunt, P. & Livingstone, S. (2016). Is ‘mediatization’ the new paradigm for our field? A commentary on Deacon and Stanyer (2014, 2015) and Hepp, Hjarvard and Lundby (2015). Media, Culture & Society, 38(3), 462−470.

Manheim, E. (1933). Die Träger der öffentlichen Meinung: studien zur Soziologie der Öffentlichkeit im 18. Jahrhundert. Stuttgart/Bad Cannstatt: Frommann-Holzboog.

Ricoeur, P. (1980). ‘Narrative Time'. Critical Inquiry, 7(1), 169–190.

Ricoeur, P. (1985/1988). Time and Narrative. Vol.3. Chicago/London: The University of Chicago Press.

Silverman, D. (1993). Interpreting qualitative data. London: Sage.

Silverman, D. (2000). Doing Qualitative Research: A Practical Handbook. London: Sage.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon