Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Digitalisering

Modernitetens flyttebyrå
Digitalization
Modernity's removalist
Førsteamanuensis, Institutt for markedsføring, økonomi og innovasjon, Høyskolen Kristiania

I digitaliseringsdebatten diskuteres det sjelden hvilke potensielle uintenderte konsekvenser og implikasjoner det kan ha for samfunnsborgerne at vi ikke lenger trenger å befinne oss i de fysiske kontekstene som vi i industrisamfunnet kalte banken, platebutikken, kinosalen, matbutikken eller aviskiosken for å selge eller kjøpe varer, eller tilby eller benytte tjenester. På bakgrunn av strukturelle og teknologiske endringer i det moderne samfunnet blir varer og tjenester i stadig større grad tilgjengelige fra våre sofakroker. Denne teoretiske artikkelen retter et tverrfaglig blikk mot forhold som risikerer å gå tapt når teknologi muliggjør kontekstforflytninger (fra fysiske, offentlige steder til våre hjem) som i sin tur bidrar til at vi har færre sosiale interaksjoner med tilfeldige andre, fremmede mennesker. Denne kontekstforflytningen diskuteres i lys av blant annet Giddens modernitetsteori. Avslutningsvis oppfordres det til å utvikle digitale tjenester med funksjonalitet som stimulerer vårt menneskelige behov for sosial tilknytning.

Nøkkelord: digitalisering, digitisering, medialisering, meningsfellesskap, modernitet, identitet, sosiale relasjoner

In the debate about digitalisation, few discuss its potential unintended societal consequences. What are the implications of no longer needing to approach the physical contexts that, back in the industrial society, we used to called the bank, the record shop, the cinema, the grocery store or the newsstand in order to buy such goods or use such services? Due to structural and technological changes in modern society, goods and services are increasingly accessible to the citizens from the comfort of their own homes. This theoretical article takes a cross disciplinary view on which circumstances are likely to be lost when technology enables context movements that, in turn, lead to fewer social interactions with strangers and random people, and discusses this in light of Giddens’s theory of modernity, amongst others. Finally, the paper encourages the development of digital services containing functionality that stimulates our human need for social attachment.

Key words: digitalisation, digitisation, medialization, community of meaning, modernity, identity, social relations

If I can speak directly or by electronic mail to a friend in Paris while sitting in California, if I can witness political and cultural events as they occur across the globe without leaving my home, if a database at a remote location contains my profile and informs government agencies which make decisions that affect my life without any knowledge on my part of these events, if I can shop in my home by using my TV or computer, then where am I and who am I?

– Mark Poster (1990:74).

Innledning

Denne teoretiske artikkelen diskuterer aspekter knyttet til digitalisering i betydning av digitisering (endring av noe fysisk til digitalt format) og medialisering (strukturelle endringer) i lys av Giddens (1984) strukturasjonsteori og hans tanker omkring modernitet (Giddens, 1990; 1991). Globalisering er en del av bildet vi tegner på det postmoderne samfunnet, og er forbundet med at lokale miljøer, forhold og forbindelser mister sin betydning (Lieberg, 1995). Sentralt i Giddens teori og tanker om det moderne samfunnet er nettopp muligheten for å løsrive sosiale relasjoner fra tid og sted. Restruktureringen av tid og sted gjorde det også mulig for virksomheter å kunne drives på nye måter (Thompson, 1985). Problemstillingen som diskuteres i artikkelen gjennom disse analytiske filtrene, er aspekter ved digitalisering vi sjelden reflekterer over, mer spesifikt hvilke uintenderte konsekvenser det kan ha for samfunnsborgerne og samfunnet for øvrig at utføring av handel og tjenester flyttes fra fysiske, offentlige steder og kontekster til private, tidløse, virtuelle og nettbaserte rom. I denne forflytningen løsrives tidligere kommunikasjon med tilfeldige andre sosiale relasjoner (samfunnsmedlemmer) og viktige samfunnsinstitusjoner fra tid og sted (fra sine fysiske og offentlige kontekster til virtuelle rom tilgjengelig fra våre private steder). På dette medialiserende flyttelasset forsvinner derimot tilfeldige andre mennesker som tidligere også befant seg på samme sted, til samme tid. Til tross for at digitalisering forenkler mye for mange ved for eksempel ikke å måtte stå fysisk i kø for å levere selvangivelsen, er det også mulige uintenderte aspekter ved digitalisering som kan være mindre heldige for samfunnsborgerne og samfunnet vårt. Når aktiviteter knyttet til varer og tjenester som tidligere var tilknyttet fysiske, offentlige kontekster kan utføres av oss selv fra smarttelefonen i sofakroker langs vårt lange land, må vi diskutere hva vi kan risikere å miste på digitaliseringsveien. Har de uformelle høflighetsfrasene fra kassadama, småpraten med fastlegen, samtalen med den NAV-ansatte om vår situasjon som arbeidsledig eller møtet med politibetjenten når vi melder lommeboka stjålet, noen betydning utover at vi får utført de bestemte oppgavene eller tjenestene? Tilfeldige andre mennesker i banken eller butikken inngår i flyktige fellesskap med hverandre (Tjora, 2018). Flyktige fellesskap (forbindelser til mennesker vi ikke kjenner) er viktige fordi de bidrar til sosial integrasjon: De styrker samhørigheten mellom samfunnsmedlemmene (Tjora, 2018).

Artikkelen presenterer noen hovedtendenser ved dagens moderne samfunn, og diskuterer disse i lys av mulige uintenderte konsekvenser som tap av flyktige fellesskap, individualisering av identitet, nedtrapping av sosial kapital og sosial integrasjon. Jeg begynner med en kort begrepsavklaring da det ikke finnes en omforent forståelse av digitaliseringsbegrepet. Jeg fortsetter med et avsnitt om teknologi- og økonomiutvikling fordi digitalisering er uløselig forbundet med den øvrige samfunnsutviklingen, etterfulgt av et avsnitt om sentrale samfunnstendenser i Norge som er relevante for artikkelens tematikk. Deretter introduserer jeg Giddens tanker om modernitet, som jeg vever sammen med nyere undersøkelser om skjermkommunikasjon og nettdating, samt de sosiale aspektene ved varehandelen, sosial kapital og meningsfellesskap. Jeg avslutter med oppfordring om å bygge inn muligheter for sosial tilknytning mellom mennesker i digitale vare- og tjenesteløsninger.

Digitaliseringsbegrepets ulike betydninger

Begrepet digitalisering brukes forskjellig i litteraturen, i ulike fagmiljøer så vel som i offentligheten. Fra et medievitenskapelig perspektiv diskuteres digitalisering gjerne i lys av nye forretningsmodeller, nye medievaner i den nye mediehverdagen, med strømmetjenester, sosiale medier, distribusjon og andre innovasjoner fra Silicon Valley som utgangspunkt. Litteraturen som retter seg mot samspillet mellom teknologi og samfunnsborgere, har gjerne dreid seg om våre muligheter til å delta i den offentlige samtalen (Ihlebæk & Krumsvik, 2015) (ofte fra et habermasiansk perspektiv); digitale skiller i befolkningen (Hargittai, 2008, 2010); maktforskjeller (Dutton, 2013); eller om ulike aspekter ved sosiale medier og internett, inklusive hvordan disse påvirker våre sosiale liv (boyd, 2014; Turkle, 2011, 2015).

Digitaliseringsbegrepet brukes dessuten overlappende med begrepene digitisering (endring av noe fysisk til digitalt format) og digital transformasjon (omfattende samfunnsendringer, ofte med innovasjon som positivt fortegn) (Colbjørnsen, 2014b; Osmundsen, Iden & Bygstad, 2018). Mens digitisering først og fremst beskriver en teknologisk endring, betegner digitalisering prosessen av samspillet mellom teknologiske og institusjonelle markedsendringer som oppstår under digitiseringsperioden (Colbjørnsen, 2014a). Begrepsparet digitisering og digitalisering har paralleller til begrepsparet mediering og medialisering (Colbjørnsen, 2014a). Mens mediering viser til kommunikasjon med og gjennom tekniske medier eller teknologi, betegner medialisering prosessene som utspiller seg mellom endringer i mediene så vel som endringer i samfunn og kultur. Medialisering innebærer således langsiktige, strukturelle endringer i omgivelser der medier har en sentral rolle (Hjarvard, 2014), for eksempel at bankfilialer erstattes av nettbank eller at sosiale medier endrer samhandlingsformer.

Atter andre (Ross, 2017) forbinder digitalisering med teknologi og datasystemer som skal kutte kostnader og effektivisere fysiske, og som regel etablerte, oppgaver og prosesser. I dag utvikles det for eksempel digitale selvbetjeningsløsninger i en rekke land med formål om å bedre innbyggernes tjenester og redusere kostander (Billestrup, Stage & Larusdottir, 2016). Det er, som allerede nevnt, aspekter knyttet til digitalisering i betydning av digitisering og medialisering som jeg retter oppmerksomheten mot i denne artikkelen. Begge er uløselig forbundet med den øvrige samfunnsutviklingen.

Teknologisk sjåfør bak rattet

Tradisjonelt var vestlig økonomi tett sammenvevet med folks sosiale relasjoner, hvor resiprositet og redistribusjon av varer og tjenester var basert på bytte av varer og tjenester fremfor økonomisk rasjonalitet (Polanyi, 2001). Torget var en viktig arena for kjøp og salg av varer, men den var også en viktig sosial møteplass, inklusive for sladder. Med den industrielle revolusjonen kom mekanisering, og like etter dampkraft og jernbane. Deretter fikk vi elektrisitet, tungindustri og stålproduksjon, samt masseproduksjon av forbrukergoder produsert gjennom samlebåndprinsippet og høy arbeidsdeling (Frønes & Kjølsrød, 2016). Teknologi har åpnet mange viktige dører. Trykkpressen bisto for eksempel til å skape en opplyst offentlighet, mens utvikling av jernbanelinjer, fly og biltransport åpnet nye og flere muligheter, og med fjernsynet ble verden mindre. Med husholdningsapparater fikk kvinner fristilt tid som kunne brukes til lønnsarbeid og dermed større selvstendighet og økonomisk uavhengighet. Avansert teknologi tok vitenskapen gigantiske skritt videre, fra månelanding til 3D-printere av vitale organer og fjernoperasjoner. I kjølvannet av de teknologiske fremskrittene fødes nye ulike typer fellesskap som kobler fysiske og digitale kommunikasjonsflater på forskjellige måter (Tjora, 2018): Pokemon Go, roboter i klasserommet på vegne av langtidssykemeldte elever eller Fifa spillere spredt rundt i verden. Med internett ble det mulig å treffe langt flere enn de to andre i bygda som også var lidenskapelig opptatt av heavy rock.

Virtuell varehandel og tjenester er tett forbundet med endringer i informasjonsinfrastruktur, og med internetts death of distance ble det mulig for selskaper å drive sine virksomheter uavhengig av geografisk sted og på nye, ikke-fysiske måter (Howard, 2011). I 1990-årene kom det frem at organiseringen av informasjon og sosiale nettverk var viktige nøkkelegenskaper ved virksomheter som lyktes og ved moderne økonomier (Howard, 2011). Fra 90-tallet ble produksjonsprosessene av varer og tjenester stadig mer avhengig en informasjonsinfrastruktur, og økonomisk vekst var avhengig av teknologisk innovasjon. På samme måte er utviklingen av massekommunikasjon nært forbundet med utviklingen av det moderne samfunnet. I tillegg til fremveksten av nye medieinstitusjoner ble det med elektromagnetiske bølger mulig å sende informasjon på tvers av store avstander på en fleksibel og kostnadseffektiv måte. Dette i sin tur medførte irreversible endringer i våre kommunikasjons- og interaksjonsmønstre, med endringer i produksjonskontekster av symbolske former og kontekstene for mottakelsen av disse (Thompson, 1985). På slutten av 1990-tallet flyttet informasjons- og kommunikasjonsteknologi for alvor inn i samfunnet, hvilket gjorde det mulig å organisere både arbeid og livene våre på fundamentale nye måter enn tidligere.

Til tross for at teknologiutviklingen har gjort mye til det bedre, minner Schumpeter (1942) oss på at ved enhver ny introduksjon, forsvinner noe annet. Produksjonsprosesser, hva vi arbeider med og hvordan varer og tjenester benyttes og forbrukes, er eksempler på disse ytterpunktene og hvordan de henger uløselig sammen. For eksempel var det i 1987 2200 bankhovedkontorer og filialer i Norge. 25 år senere var halvparten av disse igjen. Som et grep for å møte den digitale hverdagen satte Norges største bank DNB i 2016 kroken på døra for ytterligere 59 av sine 116 bankfilialer i hele Norge. Steder som Namsos og Kirkenes mistet sine filialer, og mange nordmenn har ikke lenger et fysisk bankkontor i nærheten fordi storparten av norske bankkunder selv utfører sine banktjenester på nett. Nordmenn handler for øvrig også stadig mindre i fysiske butikker, og i 2017 passerte for første gang verdien av e-handel i Norge 100 milliarder kroner. Butikkdød preger særlig amerikanske medieoverskrifter, men netthandelen merkes også hos norske virksomheter. Til tross for enkelte unntak var for eksempel veksten for Norges 60 største kjøpesentre i 2017 den svakeste på 20 år (Skomakerstuen, 2018). Matnettbutikken Kolonial leverte i 2016 mat på døra til 32 % av Norges befolkning, og tallet øker. I 2017 kjøpte 44 % av befolkningen klær eller sportsartikler på internett, 42 % kjøpte film eller musikk (SSB, 2017a). Mer enn halvparten av oss kjøpte julegaver på nettet i 2016, en tendens som økte julen 2017 (Driva, 2017). Med kunstig intelligens vil chatbots (samtaleprogram) kunne kommunisere med svært mange kunder på samme tid og erstatte deler av menneskelig kundeservice. Om kort tid trenger vi ikke, ifølge Ruter, forlate våre hjem og gå den korte avstanden til bussholdeplassen fordi vi vil bli fraktet til det første knutepunktet med en selvkjørende bil eller buss, hvor vi så vil gå om bord i en mer kapasitetssterk kollektivtrafikk som frakter oss raskt og stopper sjeldnere. I dag kommer varene og tjenestene løsrevet fra sine opprinnelige offentlige, fysiske kontekster og til oss der vi er, og nordmenn er for det meste hjemme.

Nordmenn – et hjemmets folk

Straks det norske folk har kommet seg opp av sengen, sjekker de Facebook, skrur på radio eller tv, leser en nettavis og kobler på denne måten sine private liv og hjem opp mot det imaginære fellesrommet offentligheten (Gripsrud, 2017). NRK var i mange år leirbålet det norske folk samlet seg rundt og bidro således til å styrke vår kollektive identitet og forestilte fellesskap (Anderson, 2006). I dag forholder vi oss i økende grad til en selvkomponert mediemeny som risikerer en fragmentert offentlighet. Stadig flere tjenester fra forvaltningen legges i dag over på internett, men besittelse av en digital kompetanse som utstyrer den enkelte slik at hun kan benytte de digitale tjenestene, er derimot en privatsak. Styrkingen av digital kompetanse innenfor hjemmets fire vegger har dessuten blitt ignorert i digitaliseringsdebatten (Pettersen, 2017a). Hjemmet er det mest dominerende oppholdsstedet til nordmenn, og i 2010 tilbragte vi i gjennomsnitt 15 timer og 21 minutter av døgnets 24 timer i vårt eget hjem (Vaage, 2012, s. 137). Tiden man bruker hjemme per døgn, øker med alderen. Mens gjennomsnittstid i eller ved boligen per døgn for aldersgruppen 16−24 år i 2010 var 14 timer og 32 minutter, var tiden 18 timer og 22 minutter for aldersgruppen 67−74 år (Vaage, 2012, s. 138).

Aleneboende med sine 908 401 personer av 2 376 971 private hushold er den største husholdsgruppen i den norske befolkningen (SSB, 2017b). Det er særlig unge i tyveårene og eldre som bor alene, og det er mest vanlig å bo alene i sentrale bykommuner, i utkantkommunene i innlandet i Sør-Norge samt i Nord-Norge. I Oslo, Trondheim og Bergen bor over 20 prosent alene (SSB, 2017b). Å leve alene er mer utbredt i individualistiske samfunn (Lunde, 2016) og kan således knyttes til det moderne samfunnet. Tendensen til å bo alene er også utbredt i andre europeiske land hvor 26,4 % av befolkningen i Finland er aleneboende, etterfulgt av Estland (23,6 %), Ungarn (22,3 %) og Sverige (20,9 %) (Gustavsson, 2016). 2010-målingene til SSB finner at vi er mer alene enn tidligere. Personer i aldersgruppen 45−66 år var i gjennomsnitt alene 15 timer og 44 minutter per døgn, mens de eldste (67−74) år var alene i 16 timer og 6 minutter. De som bor alene, var mest sammen med andre mennesker på fritiden enn medlemmer av husholdninger der flere bor sammen. Samtidig var vi i 2010 mest alene på fritiden (Vaage, 2012). Ensomhet og «alenehet» er to ulike forhold. En person kan være alene eller isolert uten å føle seg ensom, og motsatt kan en person føle seg ensom sammen med andre og i en menneskemengde. Ensomhet har i stor grad blitt betraktet som et fenomen ved det moderne samfunnet, der individualisme og antatt svekkede familiebånd fører til økt utbredelse av ensomhet. I dag er ensomhet ikke forbeholdt eldre mennesker med lite nettverk og som lever isolert; det er også utbredt blant yngre (Thorsen & Clausen, 2009; Gustavsson, 2016). Det er dog vanligvis en sammenheng mellom størrelsen på ens sosiale nettverk og om man opplever ensomhet. Mennesker med et lite kontaktnett er oftere ensomme (Halvorsen, 2005; Meeuwesen, Hortulanus & Machielse, 2001). Putnam (2000) hevder at sosial kapital i USA er fallende og peker på tv og annen innendørsaktivitet som teknologi brakte med seg (videospill, internett, osv.) som hovedårsaker. Individualisering er derimot ofte forbundet med modernitet og tendenser i kjølvannet av den teknologiske utvikling (Thompson, 1985). Endringene i produksjonsprosesser i bedriftene, medieinstitusjonene og andre samfunnsinstitusjoner, hvordan nordmenn konsumerer varer og tjenester samt våre medie- og teknologivaner må derfor sees i lys av andre, overgripende medialiseringsprosesser. Dette er prosesser som har fotfeste i globalisering, fremveksten av internett og innbyggernes adopsjon av teknologi og smarttelefon – som alle er aspekter som kjennetegner fremveksten av det moderne samfunnet.

Et moderne liv

Mange teoretikere har gjennom tidene beskjeftiget seg med modernitet. En av disse er Anthony Giddens. Et viktig utgangspunkt for å forstå Giddens senere tanker om det moderne samfunnet er hans strukturasjonsteori. Giddens’ (1984) strukturasjonsteori forklarer samspillet mellom sosial struktur og aktørers handlinger. Ifølge struturasjonsteori betegner sosial struktur de underliggende regler og ressurser som er produsert av individene og som muliggjør sosial praksis. Strukturene har derfor en dobbel karakter: De er både betingelser for og konsekvenser av folks samhandling. De både gir muligheter og setter begrensninger for individene. Sosiale systemer er de rimelige stabile og rekursive (vedvarende) samhandlingsmønstrene som oppstår som et resultat av at aktørene trekker på underliggende strukturer, og som derfor fremstår på en relativt regelmessig og standardisert måte (Aaksvaag, 2008). Forenklet kan vi si at mens sosiale strukturer utgjøres av tid og sted, reproduseres sosiale systemer på tvers av tid og sted (Giddens, 1984, s. 25). Sosiale systemer som har stor utstrekning i tid og rom, kaller Giddens for institusjoner. Alle sosiale institusjoner er avhengig av normer, materielle (allokative) ressurser og autorative ressurser samt klassifiseringsskjemaer, som er mulighetsbetingelsene for alle typer sosial praksis.

Sosiale systemer har ifølge Giddens (1984) to former for integrasjon: sosial og system (mekanisk). Mens sosial integrasjon viser til resiprositet mellom aktørene i en ansikt-til-ansikt- og sanntidskontekst, viser systemintegrasjon til resiprositet mellom aktører som er fysisk fraværende i tid og sted. Sosial struktur guider og begrenser den enkeltes handlinger, og gjennom daglig interaksjon blir samfunnsborgerne sosialt integrert gjennom resiprositet med andre aktører i sam-tidighet (co-presence); på samme sted, til samme tid. Reglene i sosial struktur har mulighet til å eksistere uavhengig av den konteksten de en gang ble etablert i, og kan således eksistere på tvers av tid og sted, og er på denne måten tilknyttet systemintegrasjon. For eksempel når man snakker sammen på telefonen, blir det mulig å komme sammen på samme måte som ved ansikt-til-ansikt-interaksjon, til tross for at man ikke er i samme geografiske kontekst eller sted. Sted (place) betegner dermed både sam-tidighet og sam-lokasjon, mens rom (space) vedrører sam-tidighet uavhengig av geografisk kontekst.

Ifølge Giddens (1990, 1991) er vårt moderne samfunn preget av tre forhold: (1) adskillelsen av tid og rom; (2) løsrivning av sosiale relasjoner; og (3) institusjonell refleksivitet. Adskillelsen av tid og rom gjør at sosiale relasjoner kan løsrives fra sine lokale kontekster. Løsrivelsesprosessene, som forutsetter adskillelsen av tid og rom, drives ifølge Giddens av to typer mekanismer: (1) symbolske tegn og (2) ekspertsystemer. Symbolske tegn viser til medium eller tegn som er løsrevet fra enkeltmennesket eller kontekst, og som kan sendes rundt uavhengig av tid og sted, for eksempel penger, engelsk som et fellesspråk («lingua franca») eller internett hvor våre aktiviteter som en gang var knyttet til sted, nå er flyttet til abstrakte eller globale virtuelle rom) (Giddens, 1991, s. 22). Globalisering av kommunikasjon medførte på denne måten en tingliggjøring av symbolske former (Thompson, 1985). Restruktureringen av tid og sted åpnet dessuten både opp for at virksomheter kunne drives på nye måter og for fremveksten av medieinstitusjoner og massemedier (Thompson, 1985). Den andre driveren for adskillelse av tid og rom ifølge Giddens er ekspertsystemer. Dette er systemer bestående av teknisk eller profesjonell ekspertise som ikke er til stede i tid og rom, hvor vi ikke har noen andre valg enn å ha tillit til systemene til tross for at vi ikke har kunnskap om hvordan de fungerer. For eksempel tør vi sette oss inn i en bil og kjøre av gårde uten at vi forstår hvordan bilens motor er bygget opp (Giddens, 1990, s. 27).

Å leve i ekspertsystemenes verden

Refleksivitet for Giddens viser til forholdet mellom aktør og struktur som en gjensidighet mellom strukturens tilbakevirkende kraft og aktørens bevisste egenrefleksjon. Ifølge Giddens er tillit essensielt for alt samfunnsliv til tross for at tillitskonteksten i det moderne samfunnet har endret seg. Tidligere var tillit personifisert og knyttet til lokalt forankrede ansikt-til-ansikt-relasjoner. I moderne samfunn, derimot, hvor sosiale relasjoner er løsrevet fra sine lokale kontekster, er tilliten anonymisert. Vi er ikke bare avhengig av tillit til personer, men like mye til symbolske tegn, teknologi og ekspertkunnskap − elementer som har blitt essensielle i organiseringen av hverdagslivet i moderne samfunn (Aaksvaag, 2008). Botsman (2017) mener vi i dag står overfor et tillitsskifte hvor teknologi er i ferd med å skrive om reglene for sosiale relasjoner. For eksempel har forbrukeren tillit til vurderingssystemer når de benytter tjenester fra fremmede privatpersoner gjennom plattformer som Airbnb (Pettersen, 2017b).

I boken Modernity and Self-Identity (1991) diskuterer Giddens selvets refleksivitet og framveksten av nye selvidentitetsmekanismer som er formet av – men som også former – modernitetens institusjoner. Giddens (1991) mener det er særlig viktig å være i besittelse av tillit i senmoderne samfunn fordi få andre strukturer er på plass. Individet kan ikke stole på kontekstene og kan bare lene seg mot seg selv. Denne situasjonen krever ifølge Giddens ontologisk sikkerhet – «a sense of continuity and order in events» (1991, s. 243). Basic trust er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for reproduksjon av ontologisk sikkerhet. Til den stadige reproduksjonen av ontologisk sikkerhet inngår refleksivitet. At samfunnet blir mer refleksivt og dynamisk, får også konsekvenser ifølge Giddens for selvet og identitetsdannelse (Aaksvaag, 2004). Stilt overfor stadig mer endring, flere valg og mer kunnskap utvikles et «refleksivt selv». Selvet er noe vi i økende grad må velge selv, gjennom en serie kontinuerlig refleksive valg som fastlegger og forteller «hvem vi er» (Aaksvaag, 2004, s. 14).

De nye tillitskontekstene i det moderne samfunnet får ifølge Giddens konsekvenser for privat- og intimsfæren i høymoderniteten, fordi det senmoderne mennesket ikke kan leve utelukkende i ekspertsystemenes og de fremmedes anonyme verden, men trenger også nærhet og «varme» (Aaksvaag, 2004). Nærhet og tilkobling til andre mennesker er sentralt for den enkeltes livskvalitet og identitet (Sandstrom & Dunn, 2014; Strandbu, 2007), og flere medieforskere som til å begynne med var positive til de mange mulighetene som lå i teknologi og digital kommunikasjon, har i etterkant moderert sine meninger og roper i dag varsko. Ifølge Turkle (2011) sitter vi «alene sammen» bak våre skjermer, og mener vi må ta tilbake den fysiske, ansikt-til-ansiktsamtalen mellom mennesker, i en tid der selv kun tilstedeværelse av mobiltelefonen reduserer tilknytningsfølelser til hverandre og empati (Turkle, 2015). «Tilknytning på nettet tilbyr illusjonen om fellesskap, en avstand forkledd som nærhet», skriver Skårderud (2018) og viser til Turkle før han fortsetter; «Vår identitet handler svært mye om mellomværender, om hvordan vi møtes.» Til tross for at våre menneskelige behov for nærhet og kjærlighet ikke har endret seg i vårt moderne samfunn, har teknologi påvirket hvordan vi innleder og avslutter relasjoner. På datingnettsteder, for eksempel, står vi overfor mange valgmuligheter av potensielle partnere som i sin tur fører med seg et paradoks; en opplevelse av å gå glipp av noen − the Fear Of Missing out A Match (D’Angelo & Toma, 2017; Gibbs, Ellison, & Heino, 2006). 22 % av den yngre generasjonen på nettdatingtjenester i USA syntes teknologi har gjort det vanskeligere å finne kjærligheten, 57 % føler seg ensomme, og 55 % opplever at teknologi har gjort det vanskeligere å date (Romano, 2017). 61 % av de amerikanske single opplever at teknologi har negativt påvirket deres evne til å ha meningsfulle ansikt-til-ansikt-samtaler (Plenty of fish undersøkelsen, 2017). Dette stemmer overens med forskning som finner at skjermkommunikasjon på Facebook, svekker velvære (Shakya & Christakis, 2017). Kvaliteten på våre relasjoner har betydning for vår livskvalitet, og en nedgang i samtaler med mennesker utenfor våre nære nettverk i offentlige rom gjør det vanskeligere for oss å fokusere, tenke gjennom ting, lese følelser og ha empati for andre (Turkle, 2015). Sett gjennom Giddens’ (1984) strukturasjonsteoretiske vindu kan løsrivelsen av sosiale relasjoner fra felles sted og tid i lokale, fysiske miljøer bidra til at mange får dårligere livskvalitet og opplever det som vanskelig å innlede sosiale relasjoner. Dette er tankevekkende dersom vi har i mente at den største husholdningsgruppen i Norge er aleneboende og at vi tilbringer stadig mer tid i våre hjem − og ikke minst også fordi samhandling med mennesker vi ikke kjenner, spiller en viktig rolle for trivsel og tilhørighet. Passasjerer som konverserer med sine medreisende, har for eksempel både en triveligere reise og er lykkeligere enn ikke-samtalende passasjerer (Epley, 2011). Å konversere med fremmede kan dessuten gi tilhørighetsfølelse (Baumeister & Leary, 1995). Gardner, Pickett og Knowles (2005) finner at selv sosial interaksjon med fremmede, som for eksempel høflighetsfrasene med baristaen som tilbereder kaffen din, kan være nok til å stimulere vårt behov for tilhørighet. Visuelle gjenkjenninger og bekreftelser (smil, lite nikk) fra folk vi ikke kjenner, øker opplevelsen av sosial tilknytning, mening og lykke (Wesselmann et al., 2012; King & Geise, 2011; Reis et al., 2000).

Giddens begrep systemintegrasjon kan benyttes for å forstå betydningen av samhandling med fremmede. Systemintegrasjon viser til viktigheten av interaksjon med tilfeldige andre samfunnsmedlemmer. Bussholdeplassen for eksempel, sier Giddens (1984), representerer et rom for tilfeldigvis å bump into others: kortvarige og tilfeldige møter med mennesker vi ikke kjenner. Geografisk sted representerer derfor et handlingsrom hvor det er mulighet for interaksjon med andre. Dette gjelder også deltakelse i sosiale og offentlige rom (butikken, banken, NAV-kontoret) hvor vi i kraft av vårt samfunnsmedlemskap deltar sammen med andre deltakere som ikke kjenner hverandre, men som inngår i samme situasjoner.

Varehandelens sosiale aspekter

Offentlige, fysiske rom eller kontekster er hjertet i samfunnslivet og gir mulighet for folk å møtes, se og bli sett på nøytral grunn i både planlagte og ikke-planlagte måter å samhandle med andre i samfunnet (Holland, Clark, Katz & Peace, 2007). Også økonomiske transaksjoner i vare- og tjenestebytter har sentrale sosiale dimensjoner. I boken The Theory of Moral Sentiments som ble skrevet lenge før internett ble født, indikerer Adam Smith det som senere ble kjent gjennom arbeidet til Polanyi, ‘double movement’, det vil si bevegelsen mot markedsøkonomi på den ene siden, og mot de sosialt beskyttende institusjonene som skal sikre lokalsamfunnet mot markedssituasjoner på den andre (Day, 2005). I boken utvikler Smith en teori om individuelt moralsk ansvar. Til tross for at individene er anordnet sympati og medfølelse, er generelle moralregler sosialt innebygget (Forsgren & Yamin, 2010). Adam Smiths marked besto av små eierstyrte selskaper lokalisert i lokalsamfunnet som eierne var tilknyttet. Smiths resonnement var at handelsmennenes prioriteringer for sine bedrifter delte fellesskapets verdier, og at de hadde en personlig og fremtidig interesse for både samfunnets og bedriftens ve og vel (Korten, 1998). Forretningsliv, ifølge Adam Smith, var derfor tett sammenvevet med lokalmiljøet (Forsgren & Yamin, 2010). Torget er derfor ikke bare et sted for handel, men også en viktig sosial møteplass hvor vi får oppdateringer om andre. Til tross for at det kanskje aldri har blitt sladret mer enn i dagens sosiale medielandskap, er sladring i avgrensede og oversiktlige rom en sosial ferdighet som integrerer oss i det øvrige samfunnet, og som er med på å bygge, styrke og pleie sosiale relasjoner (Dunbar & Dunbar, 1998; Emler, 1994). Sladder gir moralske føringer for våre egne handlinger og atferd (Anderson, Siegel, Bliss-Moreau & Barrett, 2011). Ifølge Adam Smith fungerer sympati og medfølelse mest på nært hold og kan ikke være effektive på et globalt eller transnasjonalt nivå. Det vil derfor være vanskelig å utvikle overordnede institusjoner som har generell legitimitet. Globalisering er som nevnt et viktig trekk ved det moderne samfunnet, hvor grensene mellom det nasjonale og det globale viskes ut. De amerikanske selskapene som har opparbeidet seg en sentral rolle for nordmenns kommunikasjonsarenaer, flytter også samtalene bort fra myndighetenes kontroll og inngripen.

Tidligere torg og markedsplasser, og senere kjøpesentre og offentlige rom, spiller sentrale roller som sosiale møteplasser for mennesker i alle aldre. I fysiske offentlig rom kan samfunnsmedlemmene treffes på tvers av ulike generasjoner, kulturelle grupperinger, lokale sosiale forbindelser (venner, naboer og kollegaer) og andre grupperinger (Holland et al., 2007). Shopping er en sosial aktivitet man ofte gjør sammen med andre (Miller, 1998), og kjøpesenteret er en sosial møteplass for både å observere varer og andre mennesker (Lieberg, 1995). «Forbruk» er et relasjonelt og sosialt fenomen hvor varer eller ting ikke kan forstås som produkter uten at deres forhold til mennesker trekkes inn (Tangen, 2006). Handleområder tilbyr dessuten en grunn til å treffes og møte på folk. Betydningen av at det foreligger en årsak til å oppsøke bestemte fysiske steder finner vi også i forskning på arbeidsplassen. Plasseringen av kaffemaskiner, vanndispensere og kopimaskiner har for eksempel stor betydning (Brzozowski, 2009). Den fysiske plasseringen av slike fellesgoder er karakterisert ved at de føles naturlig å gå til, de er avskjermet slik at en privat samtale kan foregå uten en skare av lyttende tilhørere, og de oppleves som legitime å oppsøke. I overført betydning vil steder hvor det oppleves som naturlig å konversere med andre, legge føringer for graden av sosial interaksjon mellom de som befinner seg på samme sted. Småprat med tilfeldige andre kunder eller ansatte i platesjappa, banken, butikkøen, medpassasjerer på bussen eller andre som venter på arbeidsledighetskontoret er eksempler på arenaer hvor det vil oppleves naturlig å småprate sammen om sitt felles ærend. Slike tilfeldige andre mennesker inngår i det Tjora (2018) betegner som estetiske fellesskap; forbigående identifikasjoner med tilfeldige andre mennesker. Slike situasjoner er viktige for å bekrefte vårt meningsfellesskap (Hannerz, 1980), men ved å bruke Giddens’ (1990;1991) tanker om adskillelse av tid og sted og løsrivelse fra sosiale relasjoner som kjennetegn ved det moderne samfunnet kan vi observere at situasjonene fra tidligere meningsfellesskap forsvinner når varer og tjenester flytter inn i nordmenns sofakroker.

Forflytning av meningsfellesskap og sosiale relasjoner

I sin analyse av sammenhengene mellom amerikansk bystruktur, hverdagsliv og sosiale muligheter finner Putnam (2000) at det er mindre kontakt mellom naboer, mindre frivillig arbeid, mindre tid med venner og familie, og mer tv-titting, innendørsunderholdning og internett. Slike ulike varianter av mellommenneskelige sosiale relasjoner beskrives i nettverkslitteraturen som sosial kapital. Sosial kapital tilegnes gjennom felles sosiale interaksjoner med ulike deler av hverdagslivet, sivilsamfunnet og andre steder der folk samhandler i formelle og uformelle grupper (Putnam, 2000). På mange måter er sosial kapital limet i samfunnet og essensielt for folks tilfredshet (Grootaert & Bastelaer, 2001). En utfordring med begrepsapparatet til nettverksforskere er imidlertid at de mangler begreper som kan beskrive relasjoner der innbyggere ikke kjenner hverandre direkte eller indirekte; de overser ikke-relasjoner (Otnes, 2009). Et alternativ for bedre å fange opp aspekter ved ikke-relasjoner er å følge Hannerz (1980) og rette våre analytiske blikk mot situasjoner vi inngår i gjennom nettverk av nettverk. Nettverkene av nettverk utgjør vår sosiale orden, og dermed samfunnets sammenhengskraft. Samfunnets sosiale liv består av situasjoner som folk inngår i gjennom roller, hvor innbyggerne deler enkelte roller i situasjoner, for eksempel ved å være konsertdeltaker, kunde, kollektivreisende, bilist, fotgjenger osv. I slike situasjoner blir vårt felles meningsfellesskap bekreftet (Hannerz, 1980). Mennesker som er tilknyttet den samme sosiale strukturen gjennom situasjoner uten å kjenne de andre, deler et estetisk fellesskap: hendelser og forbigående identifikasjoner med tilfeldige andre mennesker (Tjora, 2018). Slike midlertidige fellesskap er viktige fordi de bidrar til sosial integrasjon; de styrker samhørigheten mellom samfunnsmedlemmene (Tjora, 2018). Estetiske fellesskap har – i likhet med fysisk plassering av fellesgoder på arbeidsplassen − varierende grad av interaksjonspåskudd (elementer som legitimerer kommunikasjon; for eksempel er det legitimt at hundeiere snakker sammen om sine hunder når de møtes på tur) og fokusert oppmerksomhet (fellesskap der enkeltindividet blir mindre viktig, for eksempel på konsert);

På tvers av venner, bekjente og ukjente oppstår en fokusert oppmerksomhet om festivalen som sådan, som gjør det greit å snakke med fremmede, fordi de er i nærheten, enten det er i kø for å fylle på mer øl, i dokø for å bli kvitt dette ølet eller fordi man tilfeldigvis blir stående ved siden av hverandre og kommentere en pågående konsert. (Tjora, 2017).

I planlegging av offentlig rom er det som hovedregel et mål å redusere risikoen for suboptimal sosialitet – hvor standarden for sosialt liv, åpenhet og inkludering ligger på et nivå som ingen er fornøyd med (Tjora, 2018). Muligheten for positive menneskelige opplevelser avhenger av muligheten for sosial omgang. Fravær av fysiske steder som inviterer til interaksjonspåskudd, vil gjøre det vanskelig for de som ønsker å gjøre seg tilgjengelig for sosial omgang. Fravær av interaksjonspåskudd, manglende arenaer og ulikhet kan splitte fellesskap. Det finnes ikke så mange fysiske interaksjonspåskudd med folk vi ikke kjenner, i våre sofakroker.

Teknologiene som Putnam (2000) viser til, i likhet med de digitale teknologiene som denne artikkelen diskuterer, medfører mulighet for forflytning av aktiviteter knyttet til en bestemt kontekst til en annen: fra offentlig kinosal til tv i egen stue, fra offentlig bankfilial til nettbank i egen sofakrok. Kontekst er den sammenheng noe befinner seg innenfor og som gir bakgrunn for at ord, ytringer, handlinger eller andre symbolske tegn blir meningsfulle (Wittgenstein, 1972). Vi skiller mellom tekstuell kontekst (andre ord eller ytringer som omgir en aktuell ytring), situasjonskontekst (forhold i en konkret situasjon hvor deltakerne utfører kommunikative aktiviteter i visse fysiske omgivelser), og kulturkontekst (de sosiale og kulturelle mønstrene som gir mening eller gjør en hendelse gjenkjennelig gjennom normer og konvensjoner) (Svennevig, 2009). Endringer i våre interaksjonspraksiser og sosiale relasjoner kan ikke forklares utfra teknologiene alene, slik Putnam (2000) skylder på tv, videospill osv.: De må forstås som uløselig knyttet til andre medialiserte samfunnsprosesser og utviklingen av det moderne samfunnet hvor løsrivelse fra tid og sted – og dermed forflytting av kontekst – er forståelsesnøkkelen. Forflytningen fra fysisk bank til virtuell nettbank − for å fortsette å bruke bank som illustrasjon − medfører et kontekstskifte hvor ikke bare elementer fra tekst-, situasjons- og kulturkontekst forsvinner eller trappes ned; i dette kontekstskiftet forsvinner andre mennesker (kunder og ansatte) som var til stede i den opprinnelige, fysiske konteksten. Denne forflytningen av kontekst innebærer en nedtrapping av kontakt mellom mennesker som ikke kjenner hverandre; sosiale interaksjoner som preget tidligere fysiske arenaer og prosesser i varehandel og samfunnstjenester som vi benytter oss av i kraft av vårt samfunnsmedlemskap. Det er derfor ikke disse tjenestenes bestemte symbolske koding − digitale i sin form − som isolert sett verken er av betydning eller som skaper endring, men at denne kodingen gjør det mulig at oppgavene og tjenestene kan løsrives fra tid og sted i tråd med Giddens’ (1984; 1990) teori, fra opprinnelig tilknytning til sanntid og fysisk kontekst/sted, slik at de kan forflyttes til den enkeltes smarttelefon og private hjem. Det er mulighetene for å selge og kjøpe varer og tilby og benytte tjenester fra virksomheter og organisasjoner på den ene siden, og utbredelse og bruk av smarttelefonen og internettilgang blant innbyggerne som åpner for at utførelsen av tjenestene flyttes fra en fysisk kontekst (offentlig rom/kontekst) til en annen (sofakroker i private hjem eller andre kontekster, som cafe, buss, flyplass, osv.) på den andre, som medfører et kontekstskifte. Det er dette kontekstskiftet vi risikerer å overse i digitaliseringsdebatten. Det er i dette skiftet − som i forlengelsen av adskillelsen av tid fra sted (fysisk kontekst) − at det foregår en endring i form av forflytning av kontekst (som innebærer kostnadskutt og effektivisering fra bedriftenes side, og for mange brukere en forenkling av tjenestene) ved at sosial kapital eller menneskelig kontakt med tilfeldige andre samfunnsmedlemmer trappes ned. Det trengs ingen kølapp i nettbanken fordi det er ingen andre der. Vi møter derimot kanskje en chatbot som tilbyr innprogrammert assistanse og hjelp (som vi ikke har noe annet valg enn å stole på, jamfør Giddens’ (1990, 1991) tanker om ekspertsystemer). I dette kontekstskiftet forsvinner andre deltakere som var til stede fysisk i de foregående kontekstene. Og med frafallet av fysiske andre mennesker, forsvinner også samtaler, blikk, smil, korrigeringer og bekreftelser fra disse andre deltakerne vi ikke kjenner, men som vi møter dersom vi er på samme sted til samme tid.1 Og ifølge Giddens (1984) er det nettopp disse sosiale tegnene i delte fysiske kontekster som er grunnleggende for sosiale systemers sosiale integrasjon. Kommunikasjon ansikt til ansikt og i sam-tidighet er i tillegg nøkkelen for å utvikle personlig tillit da denne etableres gjennom sosial aktivitet og er avhengig av bestemte forbindelser mellom folk og deres hverdagskontekster (Giddens, 1984). Våre hverdagsinteraksjoner med materielle, sosiale og psykologiske omgivelser henger dessuten sammen med vår selvforståelse, og hvordan vi tenker om oss selv har betydning for hvordan vi ter eller regulerer oss på ulike steder (Goffman, 1959, 2008; Peace, Holland & Kellaher, 2006). Sosial orden – konsekvenser av ethvert sett av moralske normer – regulerer hvordan vi ter oss. Innenfor hver orden forvandles atferd som er overens med våre forventninger, til oppførsel. Offentlige hverdagsarenaer er derfor viktige kontekster for korrigering av våre handlinger og for å bekrefte vår kollektive tilhørighet (Giddens, 1984; Goffman, 1959). Møter mellom fremmede samfunnsborgerne i offentlig tilgjengelige kontekster kan bidra til å skape sammenheng (cohersion) i samfunnet, og denne sammenhengskraften brukes ofte til å forklare tillit og sosial kapital.

Digitalisering slik det er diskutert i denne artikkelen, risikerer derfor en nedtrapping i sosial kapital og integrasjon, i tillegg til implikasjoner for utvikling av våre identiteter. Nedtrappingen er knyttet til utviklingen av det moderne samfunnet som åpner for adskillelse av tid og sted, og dermed for løsrivelse fra sosiale relasjoner (Giddens, 1984). Digitalisering eller digital teknologi kan derfor ikke forstås isolert, men som uløselig tilknyttet modernitetens iboende logikk. Globalisering av kommunikasjon medførte tingliggjøring av symbolske former, og med denne utviklingen fulgte nye former for handling, interaksjon og sosiale relasjoner (Thompson, 1985). Men mens sosiale medier, nettdatingtjenester, diskusjonsfora eller online gaming er digitale løsninger med funksjonalitet som muliggjør sammenkobling av mennesker og som i ulik grad åpner for å knytte relasjoner sammen og underbygge sosial interaksjon og kommunikasjon, fjernes eller erstattes derimot menneskelig kontakt, interaksjon og kommunikasjon med digitale løsninger som retter seg mot varer og tjenester, med liten eller ingen mulighet for kommunikasjon eller interaksjon med andre mennesker (bortsett fra chatte-muligheter som i større grad fremover vil være chatbots − digitale erstatninger for mennesker).

Varsko her?

De ulike avsnittene som har blitt diskutert i denne artikkelen, viser på ulike måter hvordan Giddens’ tankegods kan hjelpe oss å se mulige uintenderte konsekvenser av digitalisering slik begrepet er brukt i denne artikkelen. De nye tillitskontekstene i det moderne samfunnet får ifølge Giddens konsekvenser for privat- og intimsfæren i høymoderniteten, fordi det sen-moderne mennesket ikke kan leve utelukkende i ekspertsystemenes og de fremmedes anonyme verden, men trenger også nærhet og «varme» (Aaksvaag, 2004). En konsekvens av moderniteten er ifølge Giddens (1990;1990) at vår identitet ikke lenger etableres i relasjon til andre, men som noe vi selv velger og lager som representasjoner av oss selv. Mens dette på den ene siden er frigjørende for mennesket, er det på den andre siden urovekkende fordi det bidrar til økt emosjonelt stress hvor vi blant annet bruker mye tid på å analysere de tilgjengelige alternativene. I det tradisjonelle samfunnet ble vi utdelt en narrativ og en sosial rolle, mens i dag er vi tvunget til å skape dette selv (Giddens, 1991). Kontekstskiftet for hvor varer og tjenester selges og kjøpes, bidrar til en nedtrapping av hverdagslig ansikt-til-ansikt- interaksjon mellom tilfeldige mennesker som er ute i felles ærend. På denne måten minsker sosial tilknytning til andre samfunnsmedlemmer i tråd med Giddens’ beskrivelser, og vi risikerer å miste viktige forbindelser til våre kollektive sosiale identiteter fordi offentlige og fysiske kontekster spiller en sentral rolle for etablering og vedlikehold av sosiale relasjoner utover våre nærmeste sosiale nettverk. Vi står derfor i fare for også å skape et mer fragmentert samfunn, som går hånd i hånd med en mer fragmentert offentlighet hvor innbyggerne har sine egenkomponerte mediemenyer. Én mulighet til å motvirke denne utviklingen er å være denne bevisst og følge oppfordringen fra Kushlev, Proulx & Dunn (2017) om å bygge inn funksjonalitet og muligheter i løsningene som røkter sosial tilknytning og tilhørighet. For eksempel kunne kundene i bestillingsappen til Starbucks forhåndsbestille kaffe og velge å plukke den opp rett innenfor inngangsdøren. Kundene fikk kaffen sin mer bekvemmelig og effektivt, men konseptet overså betydningen av vårt mellommenneskelige behov for å snakke med mennesker (Kushlev et al., 2017). Dersom Starbucks plasserte henting av forhåndsbestilt kaffe i nærheten av baristaen, ville kunden og baristaen kunne hilse på hverandre et kort øyeblikk. Dette grepet ville balansert effektivitet med sosial tilknytning.

Å utvikle nettbaserte tjenester som innehar sosiale tilknytningsdimensjoner, representerer dessuten nye forretningsmuligheter. I den franske tjenesten «Pass på mine foreldre» betaler man for at postmannen kommer hjem på besøk til ens eldre foreldre for å ta en kopp kaffe eller bistå med litt praktisk hjelp i huset (Surrugue, 2017). Postbudet bidrar til en sosial kontakt slik at de eldste og mest isolerte ikke blir fullstendig avskåret fra omverdenen. Lokalsamfunnene bør legge til rette slik at folk kan møtes på tvers av generasjoner og alder (Lunde, 2016). Hjemmerestauranter hvor man spiser måltider sammen med andre i vedkommendes hjem eller sirkulærøkonomiske tjenester som mekkesteder (makerspaces) hvor man fikser ødelagte ting sammen med andre, er eksempler på hvordan sosial tilknytning kan bygges inn i tjenester. Lyttearrangement som Strikk & Lytt eller Classic Album Sundays har dukket opp de siste årene fordi det å samle seg rundt felles interesser er en viktig del av vårt fellesskap, ifølge Aksel Tjora (Tvilde, 2016). Tjora trekker linjene mellom slike arrangement tilbake til tradisjonelle samfunn hvor fellesskap med familien, storgården, mellom generasjoner og arbeid var viktig (Tvilde, 2016).

Vår samfunnsdeltakelse og sosiale liv har blitt og blir stadig mer stedsuavhengig, en prosess Giddens (1984, 1990, 1991; 1998) beskriver som utleiring eller løsrivelse. Denne løsrivelsen er modernitetens iboende dynamikk. Kontekstskiftet diskutert ovenfor bringer, som med all endring, med seg både muligheter og begrensninger (Schumpeter, 1942). Når tradisjonelle prosesser og rutiner blir erstattet av symbolske tegn og ekspertsystemer som gjør det mulig å flytte kontekst, trenger vi ikke lenger fysisk oppsøke det vi i industrisamfunnet kalte banken, matbutikken eller kjøpesenteret, reisebyrået, legen, politiet, psykologen eller gå på by’n lørdag kveld for å finne en kjæreste. Vi kan anmelde vedkommende som stjal lommeboken gjennom et skjema hos politiet.no, chatbots kan kontaktes for ensomhet eller kjærlighetssorg, og på datingnettsteder kan vi velge mellom tusenvis av andre som også er på utkikk etter kjærlighet. Til tross for at colaautomater ikke har gjort kiosker overflødige, at hjemlevering av pizza neppe vil medføre nedleggelse av pizzarestauranter, at det er en økning i antall festivaler som arrangeres, at vi antakelig vil se en oppblomstring av nye typer offentlige kontekster fremover, og til tross for at det utvilsomt er en lettelse for de fleste av oss å slippe å møte opp i banken for å betale regninger i tillegg til at det kan være at mer rettferdige faktorer legges til grunn for innvilgelse av boliglån med virtuell nettbank og automatiserte tjenester enn tidligere, må vi også diskutere mulige implikasjoner dette kan ha for innbyggerne i vårt samfunn. Mange aktiviteter som tidligere var tilknyttet offentlige kontekster, vil fortsette å flytte inn i sofakroker langs vårt lange land, i en tid hvor skjermkommunikasjon for mange minsker velvære, hvor mange bor og tilbringer mye tid alene. Vi bør derfor tenke nøye gjennom hvilke samfunnsmessige dimensjoner vi risikerer å miste på digitaliseringsveien når salg og handling av varer og bruk av tjenester effektiviseres ved kontekstforflytning hvor menneskelige kontaktpunkter forsvinner fra flyttelasset. Forvaltningsapparatet og næringslivet bør utvikle tjenester som røkter sosial tilknytning til andre samfunnsmedlemmer. Sett gjennom Giddens’ (1984;1990;1991) brilleglass, vil atskillelsen av tid fra sted og løsrivelse fra sosiale relasjoner ha betydning for våre identiteter, for hva det vil si å være en del av et større fellesskap og for sosial praksis, og det blir derfor viktig i vårt moderne samfunn å røkte et samspill mellom det virtuelle og det fysiske. For teknologisk fremskritt katalyserer ikke bare endringer i hva vi gjør − det påvirker i tillegg hvordan vi tenker og hvordan vi ser oss selv i relasjon med andre (Turkle, 2015), i våre liv i ekspertsystemenes verden.

Litteratur

Aaksvaag, G., C. (2004). Modernitetsteori. Forelesningsnotater i SOS4000 høsten 2004. Oslo. https://www.uio.no/studier/emner/sv/iss/SOS4000/v05/Modernitetsteori.doc

Aaksvaag, G., C. (2008). Moderne Sosiologisk Teori. Oslo, Norge: Abstrakt Forlag AS.

Anderson, B. (2006). Imagined communities: Reflections on the origin and spread of nationalism: Verso Books. London, UK. New York, USA.

Anderson, E., Siegel, E. H., Bliss-Moreau, E. & Barrett, L. F. (2011). The visual impact of gossip. Science, 332(6036), 1446−1448.

Billestrup, J., Stage, J. & Larusdottir, M. (2016). A Case Study of Four IT Companies Developing Usable Public Digital Self-Service Solutions. Paper presented at the The Ninth International Conference on Advances in Computer-Human Interactions (ACHI 2016).

Botsman, R. (2017). Who can you trust? How Technology Brought Us Together and Why It Might Drive Us Apart. (First ed.). New York: Penguin.

boyd, d. (2014). It's complicated: The social lives of networked teens. New Haven, USA: Yale University Press.

Brzozowski, M. J. (2009). WaterCooler: exploring an organization through enterprise social media. Paper presented at the Proceedings of the ACM 2009 international conference on Supporting group work.

Colbjørnsen, T. (2014a). Continuity in change: case studies of digitalization and innovation in the Norwegian book industry 2008-2012 (Doktorgradsavhandling). University of Oslo.

Colbjørnsen, T. (2014b). Embedded digitalization: A framework for understanding innovation processes in media industries. Paper til den norske medieforskerkonferansen, Trondheim. https://www.academia.edu/36139951/Embedded_digitalization_A_framework_for_understanding_innovation_processes_in_media_industries

Day, R. B. (2005). Globalization, markets, and ethics. Perspectives on Global Development and Technology, 4(3), 251−303.

Driva. (2017, 18. desember). Fire av ti handler årets julegaver i nettbutikk. Hentet fra https://www.driva.no/nyheter/2017/12/18/Fire-av-ti-handler-%C3%A5rets-julegaver-i-nettbutikk-15773641.ece

Dunbar, R. & Dunbar, R. I. M. (1998). Grooming, gossip, and the evolution of language. Cambridge, MA: Harvard University Press.

Dutton, W. H. (2013). The Oxford handbook of internet studies. Oxford, UK: Oxford University Press.

Emler, N. (1994). Gossip, reputation, and social adaptation. I R. Goodman, F. & A. Ben-Ze'ev (Red.), Good gossip (s. 117−138). Lawrence, Kansas: University Press of Kansas.

Epley, N. (2011, June 03 2011). Let's make some Metra noise. Chicago Tribune. Retrieved from http://articles.chicagotribune.com/2011-06-03/opinion/ct-perspec-0605-metra20110603_1_commuters-quiet-cars-metra-reports

Forsgren, M. & Yamin, M. (2010). A Commentary on Adam Smith and International Business. Multinational Business Review, 18(1), 95−112.

Frønes, I. & Kjølsrød, L. (2016). Det norske samfunn. Bind 1-3 (7. utgave). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Giddens, A. (1984). The constitution of society: introduction of the theory of structuration. California, USA: University of California Press.

Giddens, A. (1990). The Consequences of Modernity. Cambridge, UK. Cambridge Polity.

Giddens, A. (1991). Modernity and self-identity: Self and society in the late modern age. Stanford, USA: Stanford University Press.

Giddens, A. & Pierson, C. (1998). Conversations with Anthony Giddens: Making sense of modernity. Stanford, USA: Stanford University Press.

Goffman, E. (1959). The presentation of self in everyday life (2000 ed.). NY, USA: Garden City, NY.

Goffman, E. (2008). Behavior in public places. New York, USA: Simon and Schuster.

Gripsrud, J. r. (2017). Allmenningen. Historier om norsk offentlighet. Oslo: Universitetsforlaget.

Gustavsson, C. (2016). Ofrivillig ensamhet. I reportasjeserie i Aftonbladet, publisert 24-28 mars 2016. Hentet fra https://varldensensammastefolk.story.aftonbladet.se/chapter/ofrivillig-ensamhet/

Halvorsen, K. (2005). Ensomhet og sosial isolasjon i vår tid. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Hannerz, U. (1980). Exploring the city. Inquiries Toward an Urban Anthropology. New York: Colombia University Press.

Hargittai, E. (2008). The digital reproduction on inequality. I D. B. Grusky (Red.), Social stratification: Class, race, and gender in sociological perspective (s. 936–944.). Routledge, New York.

Hargittai, E. (2010). Digital na (t) ives? Variation in internet skills and uses among members of the «net generation». Sociological Inquiry, 80(1), 92−113.

Hjarvard, S. (2014). From mediation to mediatization: The institutionalization of new media. I A. Hepp & F. Krotz (Red.) Mediatized Worlds. Culture and Society in a Media Age (s. 123−139): Basingtoke: Palgrave Macmillan.

Holland, C., Clark, A., Katz, J. & Peace, S. (2007). Social interactions in urban public places. Salford, Manchester: Policy Press.

Howard, P., N. (2011). Castells and the Media. Cambridge, UK: Polity Press.

Ihlebæk, K. A. & Krumsvik, A. H. (2015). Editorial power and public participation in online newspapers. Journalism, 16(4), 470–487.

Korten, D. C. (1998). When corporations rule the world. European Business Review, 98(1). https://doi.org/10.1108/ebr.1998.05498aab.007

Kushlev, K., Proulx, J. D. & Dunn, E. W. (2017). Digitally connected, socially disconnected: The effects of relying on technology rather than other people. Computers in Human Behavior, 76, 68−74.

Lieberg, M. (1995). Public space, lifestyles and collective identity. Young, 3(1), 19−38.

Lunde, L., H. (2016). Lever vi i ensomhetens tidsalder? Om ensomhet blant eldre. Scandinavian Psychologist, 3, e4. https://doi.org/10.15714/scandpsychol.3.e4

Meeuwesen, L., Hortulanus, R., & Machielse, A. (2001). Social contacts and social isolation: A typology. The Netherlands journal of social sciences, 37(2), 188−199.

Miller, D. (1998). A theory of shopping. Cambridge: Polity Press.

Otnes, P. (2009). A tie is not a tie. From ‘weak ties’ to ‘social capital’, a critique. I P. Otnes (Red.) Sosiologisk Årbok 3-4. (s. 120-146). Novus Forlag.

Osmundsen, K. S., Iden, J. & Bygstad, B. (2018). Digitalization: A systematic literature review. Working manuscript.

Peace, S., Holland, C. & Kellaher, L. (2006). Growing Older. Environment and Identity in Later Life. Maidenhead, UK: Open University Press.

Pettersen, L. (2017a). Fra DAB radio og reisebillett til Altinn og Facebook. En landsomfattende undersøkelse av personer med nedsatte funksjonsevner sine digitale hverdagsliv. (Oppdragsrapport 3/2017). Oslo: Forbruksforskningsinstituttet SIFO, OsloMet.

Pettersen, L. (2017b). Rating mechanisms among participants in sharing economy platforms. First Monday, 22(12)

Polanyi, K. (2001). The Great Transformation: The Political And Economic Origins Of Our Time. Boston, US: Beacon Press.

Poster, M. (1990) Words without Things: The Mode of Information. The Humanities as Social Technology, Vol. 53, (Summer, 1990), 62−77.

Putnam, R. D. (2000). Bowling Alone: The Collapse and Revival of American Community. New York: Simon & Schuster.

Sandstrom, G. M. & Dunn, E. W. (2014). Social Interactions and Well-Being: The Surprising Power of Weak Ties. Personality and Social Psychology Bulletin, 2014 Jul;40(7):910-922.

Schumpeter, J. (1942). Creative destruction. Capitalism, socialism and democracy 825, 82-85.

Skomakerstuen, B. (2018). Handelsanalyse: Laveste vekst på 20 år for landets 60 største kjøpesenter. Ehandel.com.Hentet fra https://no.ehandel.com/artikler/laveste-vekst-pa-20-ar-for-landets-60-storste-kjopesenter/416003

Skårderud, F. (2018, 12. august). Når barnet ikke har noen å speile seg i, dør selvfølelsen. Aftenposten. Hentet fra https://www.aftenposten.no/kultur/i/Mg8pyR/Nar-barnet-ikke-har-noen-a-speile-seg-i_-dor-selvfolelsen--Finn-Skarderud

SSB. (2017a). Bruk av IKT i husholdningene. Hentet fra https://www.ssb.no/teknologi-oginnovasjon/statistikker/ikthus/aar

SSB. (2017b). Familier og husholdninger. Hentet fra https://www.ssb.no/familie/

Strandbu, Å. (2007). Intervjuer, refleksivitet og senmoderne identiteter. Sosiologi i dag, Årgang 37, Nr. 2/2007. s. 53–70.

Surrugue, S. (2017). I Frankrig besøger postbude ældre mod betaling. Dansk Radio. Hentet fra https://www.dr.dk/nyheder/udland/i-frankrig-besoeger-postbude-aeldremod-betaling

Svennevig, J. (2009) Språklig samhandling. Innføring i kommunikasjonsteori og diskursanalyse. Oslo: Cappelen Akademisk.

Tangen, K. F. (2006). Forbrukeren er sosial: et forsvar for sosiale prosesser som utgangspunkt for forbrukerforståelse. I F. Nyeng & G. Wennes (Red.), Tall, tolkning og tvil bak metodevalg i økonomi, ledelse og markedsføring (s. 188-218). Oslo: Cappelen Akademisk.

Thompson, J. B. (1985). The Media and Modernity. A social theory of the media. Cambridge: Polity Press. Thorsen, K. & Clausen, S.E. (2009). Hvem er de ensomme? Samfunnspeilet 1/2009, 23. årgang, (s. 74–79), SSB.

Tjora, A. (2018). Hva er fellesskap? Oslo: Universitetsforlaget.

Tjora, A. (2017, 12. juni). Den urbane klassens festival. Aftenposten. Hentet fra https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/PV330/Den-urbane-klassens-festival--Aksel-Tjora?spid_rel=2

Turkle, S. (2011). Alone together: Why we expect more from technology and less from each other: New York: Penguin press.

Turkle, S. (2015). Reclaiming conversation: the power of talk in a digital age. New York: Penguin Press.

Tvilde, K. N. (2016). Å høyre saman. NRK. Hentet fra https://www.nrk.no/kultur/xl/a-hoyre-saman-1.12747340

Vaage, O. F. (2012). Tidene skifter. Tidsbruk 1971–2010. Oslo – Kongsvinger: SSB. https://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/sa125/sa125.pdf

Wittgenstein, L. (1972). Philosophical Investigations. Basil Blackwell: Oxford, UK.

1Og kikker opp fra våre smarttelefoner.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon