Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Mestring av kritisk medieomtale

Coping with critical media exposure
Psykolog, Voksenpsykiatrisk avdeling, Diakonhjemmet Sykehus
Professor, Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo

Utgangspunktet for denne artikkelen er dybdeintervjuer med 43 personer som gjennom sin yrkesrolle har havnet i medienes kritiske søkelys. Deltakerne var i utgangspunktet ressurssterke og velfungerende personer. Under mediestormen opplevde de betydelige belastninger og reduksjon i livskvalitet. Denne artikkelen fokuserer på deres mestringsstrategier. Hvordan gikk de frem for å skaffe seg kontroll over relasjonen til media (mediestrategier), sin egen livssituasjon (atferds-strategier) og egne reaksjoner og følelser (mentale strategier)? De fleste brukte flere ulike mestringsstrategier gjennom forløpet. Ingen enkelt strategi viste seg overlegen andre. Bare et fåtall lykkes i å konfrontere mediene. Viktige tiltak for mestring var å gjenerobre kontroll over egen tilværelse, søke sosial støtte og redusere betydningen av mediesaken ved å sette den inn i en større sammenheng og gjennom å gi tilværelsen ny mening.

Nøkkelord: kritisk medieeksponering, stress, mestring, mediehåndtering

In-depth interviews took place with 43 initially competent and well-functioning individuals who had been subject to critical media exposure through their professional roles. During the media hunt, they experienced serious stress and loss of quality of life. This article focuses on their coping strategies. How did they try to handle the relationship to the media (media strategies), their general situation (behavioral strategies), and their own reactions and emotions (cognitive strategies)? Most used trial and error and changed their coping strategies along the road. Direct confrontation with the media worked for only a small minority. Most had to recognize their inability to control the media. Most useful seemed to be strategies that helped them to regain control over their day-to-day lives, reducing the impact of the media exposure by changing personal perspective, beginning new activities and/or applying a new meaning to life. Even if most participants reported to have handled the media exposure well and regained good quality of life, addressing the case or experiencing reminders of the case were still painful for most – even five years later.

Key words: critical media exposure, stress, coping

Å bli gjenstand for medienes kritiske søkelys er noe som stadig flere må forvente seg (Warmedal & Hjeltnes, 2012). Samtidig bidrar et større antall redaksjoner, nye presentasjonsformer og høyt tempo gjennom døgnet til at presset øker på dem som står i mediestormens øye. Særlig gjelder dette personer i ledende stillinger og maktposisjoner i samfunnet.

Gjennom journalistisk og medievitenskapelig litteratur er det godt belagt hva som skjer fra medienes side i større, kritiske saker (for eksempel Allern & Pollack, 2009; Gripsrud, 2011). Men vi vet mindre om hva som skjer psykologisk, med de personene som blir rammet av negativ medieomtale. Enkelte nyere undersøkelser har dokumentert at selv erfarne ledere, politikere og andre samfunnsaktører kan overveldes av maktesløshet, stress og negative emosjoner når de granskes i mediene (Hammarlin, 2015; Karlsen & Duckert, 2017; Kepplinger, 2007; 2016). Belastningen kan bli helseskadelig, særlig når medieomtalen angriper personlige egenskaper eller verdier, når omfanget blir stort, og når individet opplever manglede mulighet til å nyansere den presenterte historien om seg selv.

Fremdeles mangler vi kunnskap om hvordan negativt eksponerte individer håndterer eller mestrer belastningene i en slik situasjon. I den generelle psykologien trekkes vanligvis et skille mellom såkalte problemfokuserte mestringsstrategier, rettet mot å endre forhold ved den stressende situasjonen en befinner seg i, og emosjonsfokuserte mestringsstrategier rettet mot å håndtere sine egne reaksjoner (Lazarus, 1993; 2006). Park og Folkman (1997) har i tillegg foreslått meningsfokuserte mestringsstrategier som en tredje kategori, som særlig aktualiserer seg over tid når individet bearbeider hendelsene og kommer til nye erkjennelser eller forståelser av situasjonen.

Tradisjonelt har aktive tiltak for å endre en stressende situasjon vært betraktet som mer effektive enn de emosjonsfokuserte strategiene (Aldwyn, 1994). Dette synet utfordres av nyere forskning som har vist at god mestring heller kjennetegnes ved fleksibel bruk av ulike strategier, tilpasset situasjonenes skiftende krav (Park, Folkman & Bostrom, 2001). I situasjoner med lav kontroll og få muligheter til å påvirke de ytre betingelsene kan det være hensiktsmessig å jobbe med å håndtere egne reaksjoner. Dette støttes også av studier innen meditasjonsfeltet eller mindfulness, som har vist at et indre fokus kan være svært effektivt for å redusere stress, smerter og psykiske symptomer (Kabat-Zinn, 2003).

I denne artikkelen presenterer vi en kvalitativ intervjuundersøkelse av 43 personer, som gjennom sin profesjonelle rolle gjennomgikk en periode med kritisk og personfokusert medieomtale. Hovedproblemstillingen er nettopp hva disse gjorde for å komme seg igjennom en mediestorm. Hvilke mestringsstrategier benyttet de? Hva så ut til å hjelpe dem i relasjonen til mediene, omgivelsene og deres egne tanker og følelser?

Funnene vil kunne bidra til en mer kunnskapsdrevet presseetisk debatt, en dypere forståelse av enkeltindividers utfordringer og muligheter i møtet med negativ medieeksponering, og det vil kunne gi bedre hjelp og veiledning til dem som befinner seg i en slik situasjon.

Metode

Undersøkelsen har benyttet en kvalitativ og eksplorerende forskningstilnærming, basert på psykologiske dybdeintervjuer med personer som har stått i sentrum for kritisk medieomtale. En slik metode er velegnet for å undersøke personers subjektive opplevelser og erfaringer, og anbefales på felt med lite tidligere forhåndskunnskap (Robson, 2002). Vårt mål har vært å komme tett på deltakernes egne opplevelser og fortellinger om mestring av medieeksponering. Vi har ikke intervjuet journalister eller inkludert øvrige medie-perspektiver i våre analyser, og vi har heller ikke tatt stilling til om hvorvidt den aktuelle mediedekningen var riktig eller rimelig.

Deltakere

43 personer (27 menn og 16 kvinner) ble i perioden 2004−20015 rekruttert til deltakelse i undersøkelsen gjennom kontinuerlig overvåkning av mediebildet. Inklusjonskriteriene var at personen måtte være det primære objektet for en kritisk medieomtale som (a) var relatert til deres arbeid eller profesjon, (b) resulterte i minimum 10 negative publikasjoner og (c) vedvarte over minst en uke. Deltakerne kunne på rekrutteringstidspunktet ikke være dømt for kriminelle forhold forbundet med saken. Personer som matchet disse kriteriene, ble kontaktet gjennom brev og telefon. Over 80 % samtykket til inklusjon i studien.

De 43 deltakerne var «godt voksne» (ca. 75 % var over 40 år), velutdannede (ca. 85 % hadde høyere utdanning), med en overvekt av personer i ledende og fremtredende stillinger, både innenfor offentlig og privat virksomhet. Gruppen inneholdt også politikere, idrettsutøvere og kulturarbeidere. I utgangspunktet levde de fleste i stabile samliv og hadde barn. Sammenlignet med et gjennomsnitt av befolkningen ville våre deltakere skåre høyt når det gjaldt sosioøkonomisk status og personlige ressurser.

Prosedyrer og analyser

Alle deltakerne ble dybdeintervjuet med utgangspunkt i en semistrukturert intervjuguide (Kvale & Brinkmann, 2009), med inngående spørsmål om deres erfaringer med kritisk medieomtale, deres opplevelser av belastning og deres bruk av mestringsstrategier. De fleste intervjuene ble gjennomført noe tid etter medieeksponeringen. 18 av deltakerne ble intervjuet umiddelbart etter omtalen, eller mens saken deres fremdeles pågikk. 14 av disse ble fulgt opp med etter-intervjuer fem år senere. Vi har således kunnet belyse mestringsstrategier både på kort og lang sikt.

Forskningsintervjuene har blitt tatt opp på bånd, transkribert og analysert i henhold til retningslinjene for Consensual Qualitative Research (CQR) (Hill & Thompson, 1997; Hill, Knox, Thomson, Williams, Hess & Ladany, 2005). Analysearbeidet har gjennom årene blitt gjennomført i forskningsgrupper bestående av forfatterne og ulike avgangsstudenter i psykologi, som har publisert delprosjekter i form av hovedoppgaver ved Psykologisk institutt. Forskergruppene har diskutert tematiske analyser (Braum & Clarke, 2006) av de individuelle intervjuene og kommet til enighet om de endelige kategoriene. Forfatterne har senere kryssanalysert data med sikte på å sammenfatte likheter og forskjeller i deltakernes bruk av mestringsstrategier.

Etiske problemstillinger

Mange av deltakerne opplevde en av sine største livskriser da vi kontaktet dem. Flere var fremdeles unders sterkt press fra journalister og omgivelsene. Gjennomføringen av dybdeintervjuene måtte derfor foregå på en måte som sikret forutsigbarhet og trygghet. Det ble gitt grundig informasjon muntlig og skriftlig om prosjektet og fremgangsmåter, og det ble informert om mulighetene til å trekke seg fra studien på ethvert tidspunkt. De signerte skriftlig samtykke. Ved behov for psykologisk oppfølging utover forskningsintervjuet kunne forfatterne gi råd om dette.

Den viktigste etiske utfordringen omhandler likevel konfidensialitet. Fordi alle deltakerne var offentlig kjent gjennom medieomtalen vi undersøkte, måtte alle saker og uttalelser anonymiseres grundig. Videre ble funnene i første rekke publisert i form av hovedoppgaver internt ved Psykologisk institutt med klausul for frigivelse. Først flere år etter datainnhentingen er materialet offentlig publisert, noe som ytterligere reduserer risiko for gjenkjennelse.

Undersøkelsen er godkjent av Regional etisk komite.

Resultater

Sakene som inngikk i vårt materiale, varierte i innhold og omfang. Noen var kortvarige, og avgrensede, mens andre var langvarige og vedvarende. Majoriteten av sakene hadde vart mellom 6 og 12 måneder. Noen saker ble primært dekket i lokale medier, men mer enn 80 % var bredt dekket i de store riksmediene. Antall oppslag varierte fra noen ti-talls til flere tusen. For over halvparten hadde det vært mer enn 100 oppslag.

Innholdet i sakene dekket et vidt spekter av temaer: inhabilitet, misbruk av stilling, sviktende rutiner i offentlig virksomhet, diskriminering av minoriteter, grådighet, økonomisk svindel, korrupsjon, underslag, forfalskning, manglende resultatoppnåelser, seksuelle overgrep, misbruk av ytringsfrihet og ulike varianter av interne konflikter.

Samtlige av deltakerne opplevde en markant økt belastning og en reduksjon i livskvalitet under mediesaken, men intensiteten varierte. Sentrale belastningsfaktorer var de direkte møtene med journalister, ventetiden før oppslag, eksponeringen for selve oppslagene og møter med omgivelsene etter publikasjoner. Felles var opplevelser av tap av kontroll, manglende oversikt og stor uforutsigbarhet. De aller sterkeste belastningene var knyttet til invadering av privatsfære og sterkt negative, personlige tilbakemeldinger i det offentlige rom. For nærmere beskrivelse av deltakernes opplevelser av belastning og stress, se Karlsen og Duckert (2017).

Mestring i medienes søkelys

Deltakerne benyttet flere ulike mestringsstrategier gjennom perioden med kritisk medieomtale. Disse var rettet mot å håndtere mediene, omgivelsene og sine egne reaksjoner og kunne kategoriseres grovt som mediestrategier (rettet mot selve mediesituasjonen), atferds-strategier (rettet mot øvrige omgivelser og livssituasjon) og mentale strategier (rettet mot egne tanker og følelser).

Effekten av de ulike strategiene viste seg varierende. Det som virket i en situasjon, kunne feile i en annen og medføre smertefulle omkostninger. Deltakernes mestring var dermed ofte preget av usikkerhet og ambivalens, der de hele tiden sto overfor krevende dilemmaer og avveininger. Ofte måtte de improvisere og endre strategi for å tilpasse seg nye utfordringer.

Mediestrategier

Nesten to tredjedeler av deltakerne fortalte at de i utgangspunktet hadde hatt definerte medie- eller pressestrategier. Ganske mange hadde tilgang til ulike typer medierådgivere, eller hadde vært gjennom en eller annen form for medietrening på forhånd. Det kom imidlertid frem at tidligere erfaringer med andre vanskelige situasjoner og hendelser i begrenset grad var overførbare til en så intens kritisk medieomtale som de her opplevde − først og fremst fordi denne medierelasjonen var preget av langt mindre kontroll og mulighet for påvirkning enn de var vant med.

Det var også forskjeller mellom personer som var i arbeid, og dem som var tatt ut av jobb. Over halvparten av deltakerne ble permittert eller sagt opp under medieeksponeringen. I tillegg var det enkelte som nettopp hadde begynt i ny jobb − mens saken var knyttet til den forrige jobben. Uten relevant jobbtilknytting var det som regel få ressurser tilgjengelige for aktiv mediehåndtering.

Planlegging av kontrolltiltak og motangrep

Alle deltakerne brukte tid på rasjonell vurdering av hvordan de best mulig kunne løse utfordringene som oppsto som følge av mediesaken. Det var imidlertid store forskjeller på hvordan og i hvilken grad de klarte å følge sine planlagte strategier. Dette hang sammen med hvilken situasjon de sto overfor, hvordan medieomtalen utviklet seg, hvor stort press de opplevde underveis, og hva som var deres egne viktigste behov og ønsker.

De som hadde beholdt jobben, brukte typisk mye tid på å legge planer for hvordan de kunne snu den negative omtalen om til noe positivt. Mange var opptatt av virksomhetens stabilitet og omdømme. Det å informere og forberede kollegaer var dessuten viktig, men noe som medførte mye merarbeid. En mannlig helseleder frontet sitt sykehus i en vanskelig sak, der både sykehusets behandling og ledelsens fremgangsmåter ble kraftig kritisert i offentligheten. Han beskrev hvordan han brukte mye krefter på å følge opp sine medarbeidere:

Så er det jo en annen oppgave du har som foresatt, ikke sant. Du skal jo balansere innsiden mot utsiden. Og det har jeg brukt mye krefter på – å følge opp folk og å gå inn i veilederrollen, for å ta unna stresset for dem.

Også de som ikke var i jobb, beskrev ofte hvordan de jobbet rasjonelt med å finne måter å snu det negative på. For de fleste dreide dette seg om å legge planer for hvordan de skulle komme i posisjon for å ta til motmæle med egne nyanseringer og oppklaringer. Mange var opptatt av å få oppreising eller revansje. En av deltakerne opplevde å bli anklaget for uredelighet i sitt arbeid. I forbindelse med dette ble det opprettet et granskingsutvalg. Han uttrykte store forhåpninger til resultatene av denne granskingen:

Jeg har vært forbanna, og det er klart at jeg har hatt et ønske om å ta igjen. Men når det gjelder oppreising, så er det egentlig bare en instans som betyr noe, og det er granskingen. Jeg føler meg aldeles overbevist om at når deres vurdering blir offentliggjort, så er det ikke i min disfavør.

Å være godt forberedt kunne dempe frykten for å miste kontrollen overfor mediene. Flere var spesielt opptatt av ikke å miste besinnelsen eller gå seg vill når de ble intervjuet av pressen. Ofte opplevde de at journalistene stilte det samme spørsmålet flere ganger, i håp om at de skulle bli usikre, inkonsistente eller motsi seg selv. Det ble derfor viktig å øve inn budskapet, skrive det ned eller passe på at alle i organisasjonen ga samme svar til journalistene. En kommunikasjonsdirektør i et stort norsk selskap, beskrev hvordan hun helt bevisst tok grep om all kommunikasjon med mediene etter alvorlige avsløringer av kritikkverdige forhold:

Jo mer forarbeid man legger i budskapet, jo mer begrenser en jo vinklingen. Og vi har jo hatt ganske sterkt ganske streng disiplin på budskapet hos oss, altså.

Men det å forberede seg i forkant kunne også bli et hinder for å holde tråden og få frem budskapet sitt. Det varierte derfor hva deltakerne opplevde som hjelpsomt. Noen forberedte seg grundig, andre fant det lettere å improvisere ut fra innspillene fra journalistene. For noen var det en hjelp å ha med seg skriftlige notater, for andre ble disse til distraksjon og gjorde at de følte seg låste og ufrie. En deltaker beskrev hvordan hans strategi her utviklet seg gjennom prosessen:

Så jeg lærte jeg meg til, når jeg skulle på debattprogram på TV, aldri å ha med meg papirer og slikt. Min vurdering er at du ikke makter å ha fokus mer enn ett sted, når du blir utsatt for noe slikt.

Å planlegge konkrete strategier eller motangrep i mediene ble ofte beskrevet som positivt og energigivende for deltakerne. Problemene oppsto når strategiene skulle settes ut i live. Deltakerne erfarte at de mange ganger ikke kom igjennom med sitt budskap, eller at de ble overrumplet at nye vendinger eller vinklinger i saken − noe som medførte at deres strategier brøt sammen eller mislyktes. Erkjennelsen av at muligheten for påvirkning og motangrep i realiteten var liten, kunne gi økt følelse av avmakt og hjelpeløshet.

Tilgjengelighet overfor journalistene

Det var mange ambivalente følelser for deltakerne knyttet til valgene om hvor mye de skulle gå i dialog med journalistene. Ingen rapporterte en klar strategi som de var helt tilfreds med. Noen valgte å gjøre seg delvis, eller helt, utilgjengelige for media – særlig gjaldt dette personer som var tatt ut av jobben. Noen skjermet seg ved å skru av eller la være å ta telefonen. Andre hadde hjelp fra personer som tok mesteparten av mediesamtalene.

Jeg tok ingen telefoner, bortsett fra de som la igjen beskjed, da ringte jeg opp igjen. Jeg ventet til de hadde gitt beskjed og så kunne jeg ringe tilbake. Da var jeg i hvert fall litt mer forberedt på hva jeg skulle svare.

Det var kostnader knyttet til å være selektiv og ikke delta. De som valgte å ikke medvirke, opplevde samtidig et ytterligere tap av kontroll over mediefortellingen. For mange ble resultatet økt uvisshet og frykt for hva som kunne dukke opp av informasjon og uttalelser fra andre. En deltaker, som var anklaget for korrupsjon i sin lederstilling, hadde svært negative erfaringer med å unngå å kommentere saken:

Man må være veldig forsiktig med å avvise journalister, fordi de da hevner seg ved å gi en ytterligere negativ vri. Bare dette helt enkle om man «nekter å uttale seg». Det høres veldig skummelt ut, ikke sant? Man nekter å snakke om noe. Hvorfor gjør man det? Jo, fordi man har noe å skjule.

Flere påpekte at det å unngå å svare på spørsmål var risikabelt. De erfarte at deres ingen kommentar, raskt kunne bli gjort til et nytt hovedpoeng, med underteksten: Du skjuler noe. Flere snakket med mediene nettopp på grunn av den opplevde trusselen om hvordan de ville bli fremstilt dersom de ikke gjorde det. Følelsen av egentlig ikke å ha noe valg, var for mange kjernen i belastningen og noe som vanskeliggjorde mestring. Flere opplevde at når de nektet å kommentere, kom mediene med det de selv oppfattet som ultimatum. Valget mellom å snakke eller ikke ble nærmest som «pest eller kolera». En mannlig toppbyråkrat ble anklaget for å ha agert illojalt overfor politiske beslutninger. De første dagene etter at saken ble lansert i mediene, opplevde han en storm av henvendelser fra journalister, der han ustanselig ble konfrontert med anklager og kritiske spørsmål. Til å begynne med gjorde han seg tilgjengelig for alle, men etter hvert prøvde han en mer restriktiv strategi:

Så holdt jeg kjeft og da kokte det. Da kom det trusler, da ringte Redaksjon 1 på NRK og sa: «Vi forstår nå på de siste tre samtalene vi har hatt i dag, at du ikke ønsker å stille. Da vil jeg bare få lov til å si at da kan du ikke regne med NRK mer. Du har en stilling og posisjon i dette samfunnet, du er avhengig av oss, da kan du ikke regne med oss noe mer.» TV2 brukte det jo mange ganger, altså rene trusler. Du blir jo presset av det, psykisk presset.

Tilbakeholdenhet havnet i direkte konflikt med journalistenes behov for informasjon og åpenhet. Flere beskrev hvordan dette skadet forholdet til journalistene og bidro til å øke snarere enn dempe trykket. Som mange erfarte, fortsatte mediesaken å rulle uten deres aktive bidrag − og andres stemmer og påstander stående uimotsagt. Igjen kunne følelsen av å ikke ha noe reelt valg, bidra til å øke følelsen av avmakt:

Man må jo bare bite tennene sammen. Jeg må si at det har kostet ganske mye personlig å ikke ringe advokaten og be ham skrive en pressemelding om at nå må dere slutte med vrøvlet, altså! Det er jo en kjerne av sannhet her og det er for så vidt greit. Men utover dette, så har det vært en masse tøv og fantasi om økonomi, motiver og konspirasjoner.

Også deltakerne som valgte en mer aktiv og tilgjengelig linje overfor journalistene, møtte utfordringer. Igjen viste spørsmålet om kontroll seg sentralt. Alt deltakerne kunne styre, var sine egne bidrag. Premissene bak spørsmålene, andres kommentarer og historiens vinkling hadde de hverken kontroll eller oversikt over. Vi fant at svært mange av deltakerne etter hvert følte seg hjelpeløse, til tross for aktiv deltakelse i relasjonen til mediene.

Mange opplevde at dette dreide seg om en kamp mellom medienes fremstilling og deres egne forsøk på å fremstille saken og seg selv. Noen refererte også til det som skjedde som en krig eller et spill, med ulike trekk og strategier mellom motstandere. Dette gjaldt for eksempel ledelsen i et finansfirma som var anklaget for grov økonomisk uredelighet:

Ledelsen holdt sammen mot en slags ytre fiende. Vi holdt sammen dag og natt. Mange netter sov vi i stolene på konferanserommet. Det var vi som snakket sammen. Hadde ikke behov for noe annet.

For ledere hvor kritikken var rettet mot dem som stillingsinnehaver eller mot selve organisasjonen de arbeidet for, var det lettere å velge en åpen og tilgjengelig pressestrategi − særlig hvis de opplevde å ha nok ressurser rundt seg til å kontrollere påtrykket fra mediene. Kommunikasjonsdirektøren som måtte svare for kritikkverdige forhold i sitt selskap, utdypet hvordan ledelsen mobiliserte en aktiv mediestrategi:

Vi hadde valgt en krisekommunikasjon-strategi før dette − altså jeg kan ganske mye om krisekommunikasjon og krisehåndtering. Vi valgte helt bevisst at vi skulle være åpne og tilgjengelige. Dette var viktigere enn noensinne i en slik kritisk situasjon. Vi skulle gjøre det vi alltid har gjort.

Et hovedargument for en åpen mediestrategi var ønsket om å komme til orde, bidra aktivt og selv ha en påvirkning på det som ble skrevet. Et annet argument var at en høflig og åpen tone var forventet å gi større velvilje hos journalistene. En åpen strategi ga deltakerne mulighet til å komme til orde og forsvare seg. Faren var imidlertid fortsatt stor for at egne utsagn ble brukt i en negativ fremstilling. En slik tilnærming var således ingen garanti mot opplevelse av maktesløshet. Også kommunikasjonsdirektøren kjente på dette:

Du sitter der og ser på TV og så vet du at det er ikke riktig det han sier, det som kommer frem nå. Men samtidig sitter du der uten makt. Du har jo ikke noen mulighet til å forandre det som kommer ut. Og da kjenner du adrenalinet i kroppen, at du blir utilpass med situasjonen. For du har jo ikke mulighet til å ta til motmæle der og da, slik som i en vanlig diskusjon hvor to mennesker snakker sammen.

Direkte konfrontasjon

En drøy tredjedel gjorde aktive fremstøt for å forsøke å endre eller stoppe det mediene ønsket å publisere. Et eksempel var lederen i et eiendomsmeglerfirma som ble anklaget for korrupsjon, men som sammen med sine kolleger, valgte å gå offensivt til motangrep:

Vi parerte jo en fire, fem hendelser. Det skulle jo blant annet henges ut en ansatt for å angivelig ha tjent penger på saken. Og da kjørte jeg og medierådgiveren fra redaksjon til redaksjon og la frem dokumentasjon på at det faktisk ikke var sant. Og der var medierådgiveren god. Han tok tak i de personene det gjaldt, han kjente redaktørene rundt omkring, visste om deres svakheter og klinte til. Og det var det vi trengte, for da først fikk vi kontroll på den store massen.

Flere hadde nettverk/venner som engasjerte seg sterkt i saken. De fulgte med og spredde informasjon ut til avisredaksjonene. Ved å kontakte en annen avis, med et alternativt oppslag, prøvde de få en annen vri på saken. Andre allierte seg med relevant ekspertise, for eksempel jurister. En kvinnelig helseleder som måtte trekke seg fra sin stilling etter anklager om inhabilitet, prøvde å komme til med alternative perspektiver på situasjonen:

Jeg lagde en mot-rapport sammen med en veldig flink advokat. Den gikk på den juridiske siden av kritikken. Da inhabilitet ble påstått, skrev jeg avisinnlegg og tilbakeviste. Jeg skrev også en artikkel hvor jeg kritiserte min arbeidsgiver.

Noen få deltakere, med solide ressurser rundt seg og gode presseforbindelser, beskrev at slike strategier lyktes. Direkte konfrontasjon kunne imidlertid være en risikabel strategi, med uforutsigbare konsekvenser. Flere opplevde at de kritiserte mediene brukte dette til nye uthenginger i oppfølgingsprogrammer – og at de selv kom enda dårligere ut i etterkant. Uten tilstrekkelige, adekvate ressurser opplevde enkeltindividene seg svært sårbare overfor de mektige mediene: En lokalpolitiker som hadde havnet i en maktkamp med skarpe fronter i eget parti, prøvde å komme på banen gjennom frivillig å stille opp i mediene, men opplevde at dette slo kontra:

Så stilte jeg etterpå opp i NRK TV. Og det ble en debatt om hvor pr-kåt jeg var og hvordan jeg brukte min stilling til å profilere meg som person og hvilket problem jeg var blitt for kommunen som informasjonssjef, ved å være en så fremtredende politiker i nabokommunen.

Tilsvar

I henhold til Norsk presseforbunds Vær Varsom-plakat (2015), har de som blir utsatt for angrep rett til å komme med tilsvar til de påstandene som har blitt fremsatt. Mange av våre deltagere fortalte imidlertid at de valgte å avstå fra å gi tilsvar. Felles for de fleste av disse var at de opplevde sterke personlige anklager, beskyldninger eller spekulasjoner som de syntes ble vanskelig eller umulig å kommentere offentlig. Andre grunner var frykt for å bidra til økt fokus på seg selv og saken. De ønsket ikke å helle bensin på bålet. For flere av deltakerne var problemet at de av etiske eller juridiske årsaker ikke kunne uttale seg. Noen hadde taushetsplikt i saken. Dette gjaldt eksempelvis den mannlige helselederen omtalt over, som frontet sitt sykehus etter anklager om feilbehandling:

Vi ble ikke fritatt fra taushetsplikten, så da ble det jo bare å være generell i sine vurderinger ute i offentligheten. Og det er jo alltid et problem, når det er en helt konkret sak som har et sånt faglig motstykke – til en forvridd virkelighetsoppfatning som presenteres ute.

Atferds-strategier

Vi skal nå se nærmere på hva deltakerne gjorde for å ivareta seg selv og sin egen livssituasjon gjennom medieomtalen. Først tar vi for oss det vi har kategorisert som atferds-strategier. Disse referer til deltakernes ytre handlinger; hvordan de forholdt seg til omverden. Også her var det å gjenvinne kontroll og oversikt et hovedprosjekt for deltakerne. Men i motsetning til mediestrategiene over, som hadde til hensikt å påvirke medienes fortelling om dem, handlet det nå om å kontrollere og mestre sin egen livssituasjon.

Søke støtte

Et gjennomgående funn var at deltakerne søkte til sine omgivelser for støtte og hjelp til å håndtere mediebelastningen. Omfanget og type støtte varierte. Mens noen i første rekke vektla betydningen av faglige råd fra kollegaer, jurister eller andre profesjonelle, hadde andre størst nytte av den emosjonelle støtten og korrigeringen som venner og familie kunne tilby. Deltakere som manglet tilgang på faglige ressurser på arbeidsplassen, beskrev hvorledes samlivspartnere og venner også kunne fylle en slags sekretærfunksjon, der de bisto praktisk med gjennomgang av medieoppslag, eller forberedelse av tilsvar og liknende. Noen av deltakere opplevde også nytte av mer offentlig støtte i form av uttalelser til media, eller direkte e-poster, kommentarer og vennlige blikk som signaliserte at de ikke sto alene mot mediene eller sine saksmotstandere. Felles for alle var at de mente de ville ha mestret situasjonen dårligere på egen hånd. Følgende illustrerende beskrivelse kom fra en tidligere topp-politiker som opplevde et intenst mediekjør med anklager om inhabilitet, som resulterte i at hun måtte fratre sin stilling:

Du er nødt til å ha noen mennesker omkring deg. Er du alene i en sånn situasjon blir du ekstremt sårbar, fordi du ikke får hjelp til å sortere. De må gjerne korrigere deg og sånt, men de må ville deg vel. Vi lever av enkle ting ikke sant, anerkjennelse og det å bli sett. Det er veldig viktig i en sånn situasjon

Men samhandlingen med omgivelsene var ikke ensidig positiv eller enkel for alle. Flere deltakere opplevde at også deres familie ble rammet av medieomtalen, og følte ansvar for å ivareta sine nærmeste, samtidig som de måtte håndtere sin egen sak. Særlig de som opplevde at barna deres ble utsatt for erting eller mobbing relatert til medieomtalen, beskrev dette som en tilleggs-bekymring.

Mange uttrykket også ambivalens til å være i en situasjon der de var avhengig av støtte fra andre. Velmente råd og støtteerklæringer føltes ofte ikke helt relevante. Noen mottok så mange hilsener og blomster at det ble overveldende og bidro til å understreke følelsen av livskrise. Se Duckert og Karlsen (2017) for en grundig diskusjon om betydningen av sosial støtte ved kritisk medieomtale.

Eksponering for omtale

Nesten to tredjedeler av deltakerne i undersøkelsen valgte å få med seg mest mulig av medieoppslagene. For flere var dette et bevisst valg, hvor de ønsket å sette seg inn i hva som ble skrevet:

Det var jo for å få kunnskap om situasjonen. Hvordan ble den beskrevet? Jeg måtte vite hva som sto der. Selvfølgelig også for å vurdere mulighetene for tilsvar. Det ville være som å stikke hodet i sanden hvis jeg ikke gjorde det.

For andre var det mindre planmessig. De fikk med seg det de kom over gjennom sitt vanlige mediekonsum. Flere førte logg og nedtegnet skriftlig hva som skjedde i perioden. Noen hadde laget utklippsbøker som de viste frem under intervjuet. De hadde tatt vare på aviser og klipp hvor de selv eller saken var omtalt og hadde tanker om at de kanskje fikk bruk for disse senere. Men for de fleste handlet dette mye om å oppnå kontroll og å bearbeide inntrykk her og nå:

Det var en periode hvor den ene dagen skled inn i den andre og da for å kunne rekonstruere hva som faktisk har skjedd, så ble det viktig for meg å skrive.

Uvissheten ble redusert gjennom å lese avisene og holde seg oppdatert, men innebar samtidig å utsette seg for potensielt krenkende og sårende omtaler. Strategien ga dessuten fare for utmattelse når omfanget var stort.

Skjerming fra omtale

Visse oppslag valgte jeg bevisst bort. Litt for å beskytte meg selv mot ting jeg fryktet kunne bli veldig personlig ubehagelig. Og fordi at det ikke var en ytring som var veldig viktig i forhold til saken, men som kanskje kunne oppleves som personlig viktig for meg.

En drøy tredjedel av deltakerne forsøkte aktivt å skjerme seg fra hele eller deler av omtalen, selv om dette kunne være vanskelig å gjennomføre i praksis. Flere sluttet å lese aviser da det stormet som verst. Det å skjerme seg kunne være et viktig hjelpemiddel for å komme seg litt mer helskinnet gjennom perioden. Men for noen var det å måtte trekke seg fra offentligheten et nederlag. De var vant til å mestre medierelasjoner godt og beskrev en tapsfølelse, fordi de nå var blitt engstelige og utrygge på en arena som de før håndterte godt. Flere rapporterte at de var overrasket over å måtte gi seg og trekke seg ut. Selv den mannlige helselederen som var svært medievant, erfarte dette:

Det er en slags utrygghet på en arena som jeg har følt jeg har behersket så godt, og det er den offentlige sfære. Jeg har vært trygg på retorikk, ikke engstelig for et TV- studio. Jeg har vært så trygg i meg selv og føler at jeg finner ord, tolker bilder og håndterer situasjoner altså. Og plutselig så er det en sånn uvel-følelse.

Hovedproblemet ved slik beskyttelsesstrategi var dessuten at den var vanskelig å gjennomføre og gjorde at en lett mistet kontrollen over hva som faktisk ble skrevet. Denne omkostningen ble særlig merkbar i samspillet med andre som kommenterte på innlegg som en selv ikke hadde lest. Hva hadde faktisk stått? Uvisshet og usikkerhet ble fort en bivirkning, som førte til ytterligere ubehag:

Også har det vært andre som har ringt meg for å være støttende: «Nå, har du sett hva de har skrevet nå? Det jo helt forferdelig det de har skrevet nå, ikke sant, og nettavisene, også sånn...»’ Og jeg: «Jeg vet ikke…» Og når de først har sagt det, så har du jo gått inn og sett ikke sant, og huff! Og det er folk som har prøvd å skulle være støttende, men som jeg egentlig har følt har hatt motsatt effekt.

Flukt – Trekke seg fra det offentlige rom

Nesten halvparten av deltakerne hadde i løpet av perioden flyktet fysisk hjemmefra – i de fleste tilfelle for en kort periode. De dro til fjells, på hytta, til slektninger eller venner, eller til utlandet. Noen hadde også i perioder isolert seg hjemme.

En gevinst ved å fjerne seg var at behovet for hvile og restitusjon ble ivaretatt, samtidig som det fjernet litt av trykket mot selvbildet. De fikk en pause og et nytt overblikk over situasjonen. Over tid kunne imidlertid det å flykte gi enda mindre følelse av å ha kontroll med utviklingen i saken og det som skjedde hjemme:

Jeg dro på fjellet, for der har vi hatt en hytte nesten bestandig. Og der sov jeg godt. Det var veldig rart. Så der var jeg et par dager og fikk liksom pustet ut litt. Også kom jeg ned igjen for jeg skjønte jo altså det ble ugreit å ikke være der hvor familien var.

Ut fra erfaringene i vårt materiale, syntes flukt å være en kortsiktig strategi som var mindre hjelpsom over tid. De fleste deltakerne hadde vekslet mellom isolasjon og tilstedeværelse. De som hadde reist helt vekk en periode, var i andre perioder aktive og trosset ubehaget med igjen å figurere offentlig.

De som satt i aktive lederstillinger i perioden hadde liten mulighet til å bruke flukt som strategi. De hadde krevende jobber som gjorde at de måtte være til stede.

Opprettholde rutiner

Business as usual var et begrep som gikk igjen hos mange av deltakerne. Særlig de som mistet arbeidet og dermed sin daglige rytme, la stor vekt på å skape nye rutiner og å holde seg i gang med faste aktiviteter. Denne strategien kunne ha ulike dimensjoner. For noen var det en del av en fandenivoldskhet: Mediene skal faen ikke få knekke meg. For andre handlet det om å skape mening i en uvant tilværelse. Gjøre noe som kunne gi en opplevelse av hverdag – noe som kunne opprettholde deres identitet og selvtillit:

Det å lage rutiner og ikke bli liggende. Så altså fra første dag, så har jeg stått opp klokka 7, og laget frokost til jentene, og så kjørt hun yngste på skolen, og så gått tur på fjellet med bikkjene, og så har jeg gått og trent, og så har jeg lest mye, og så har jeg jobbet mye med rapporten.

En deltaker beskrev at et nytt båtprosjekt hadde vært viktig for ham i den vanskelige tiden:

I det verste helvetet så satte jeg i gang prosessen med å bytte båt. Helt bevisst. For da vet jeg at det er tusen ting – jeg må jobbe med vinsjer og snekre og styre. På en måte stabiliserer dette andre, destruktive tanker i hodet mitt. Og når jeg våkner klokken fire om morgenen med et forstyrrende tankespinn, så kan jeg hente frem: «Skal jeg se på den vinsjen der eller?» Jeg ville jo aldri i en normalsituasjon tenkt så mye på en vinsj, men jeg lette etter konkrete ting å ta tak i.

Gevinstene av denne strategien var en opplevelse av rammer, mestring og identitet i hverdagen. Det var særlig de hardest rammede informantene som beskrev å ha stor nytte av en slik strategi – særlig i de periodene hvor hverdagen var mest kaotisk.

Fysisk aktivitet

Mange av deltakerne var i perioden omtalen pågikk, fokusert på fysisk aktivitet. De gikk turer, jogget eller trente systematisk. For noen var dette en måte å avreagere og å håndtere vanskelige tanker og følelser på: Jeg løp av meg depresjonen. For andre var dette mer for å få dagene til å gå. De fleste var opptatt av at hvis de var i god fysisk form, ville de klare mer og takle belastningen bedre. Treningen fikk tankene deres over på noe annet, eller klarnet hodet. Trening så også ut til å bidra til å gi struktur og et daglig mønster:

Fysisk aktivitet.. Prøve å komme seg ut, selv om klokken har vært elleve om kvelden. Det merket jeg jo, at hvis du greier å være i fysisk god form, ja så tåler du og takler utrolig mye mer.

Fysisk trening hadde flere positive effekter: Det ga avreagering og kroppslig utløp for følelser. I tillegg medførte det hva man kan kalle gruble-stopp, der deltakerne fikk fri fra de vonde tankene en stund. Bedre fysisk form og styrke ga krefter også psykisk. Mange opplevde dessuten å tenke bedre og mer strategisk ved trening:

Det er noe som skjer. Hjernen slipper løs noe. Jeg vet ikke helt hva det er, men det funket i alle fall for meg, da.

Flere jobbet imidlertid så mye i perioden at de opplevde hverken overskudd eller energi til å trene. Noen klarte heller ikke å komme seg ut på sine ordinære spaserturer fordi hjemmet deres var beleiret av innpåslitne journalister og kameraer.

Helsebeskyttelse

Noen av deltakerne var veldig bevisste på farlig stress og tok forhåndsregler. De hadde som regel god allmennkunnskap og var lydhøre for egne kroppslige signaler. Dette gjaldt for eksempel den mannlige helselederen:

Det at jeg selv har gått til lege og forsøkt å skille den brystsmerten du har fra å bare være så psykisk presset, fra et hjerteinfarkt... For å være så konkret; skille søvnløsheten fra galskap, det har vært kjempenyttig.

Et overraskende funn var at ingen av deltakerne beskrev bruk av rusmidler for å takle belastningen. Flere brukte sovetabletter, men for eksempel økt bruk av alkohol ble ikke beskrevet. Faktisk fortalte flere at de i de verste periodene lot være å drikke alkohol eller bruke medikamenter:

Jeg brukte aldri medikamenter. Jeg drikker vin hver dag hele året, altså til maten. Selv det kuttet jeg ut i de verste periodene. Jeg tok ingen sjanser på dette. Så, i det verste helvetet, så var det bare de ting som jeg kontrollerte.

Mentale strategier

Vi har så langt sett på hvilke handlingsvalg deltakerne gjorde og konsekvenser av disse. Samtidig foregikk det også aktive mestringsprosesser på et indre plan. Vi har kalt disse mentale strategier; hvordan deltakerne jobbet for å sortere eller endre sine tanker og følelser. Som en sa: «Jeg var jo på jobb disse dagene og da var det jo snakk om å lukke igjen døren – å sitte og lukke øynene, og på en måte ta kontroll over sitt eget hode.»

Selvinstrukser om personlig styrke og indre trygghet

Et gjennomgående tema var egenopplevelser av indre trygghet og kraft. Dette hadde hjulpet dem både underveis og etterpå. I tillegg var utsagn som: «Jeg har vært klar på hvem jeg er og hvem jeg ikke er, før dette her», beskrivende for deres motreaksjon på den fremstillingen media hadde prøvd å gi av dem:

Jeg har ikke tvilt på meg selv, altså. Jeg har ikke tvilt på mitt verdigrunnlag og hvem jeg er og hva jeg står for i denne prosessen her. Heller ikke etterpå. Det hjelper meg jo veldig.

For majoriteten ble dette trukket frem som en hovedårsak til at de fortsatt sto på bena, til tross for påkjenningen de hadde vært gjennom. Flere beskrev indre dialoger med seg selv, der de jobbet med troen på sine egne evner til å håndtere vanskelige situasjoner:

Jeg har en fasinasjon av hele tiden å stå oppreist og se hvor mye jeg selv klarer å håndtere – og har et mål om å beseire media. Så jeg er bestemt hver dag jeg våkner på at media ikke skal klare å styre min hverdag.

De fleste beskrev store gevinster ved å fokusere på egen styrke og mestringsevne. I flere av intervjuene ble det tydelig at denne strategien også mobiliserte sinne og aggressive impulser. Ingen av deltakerne hadde satt voldelige fantasier ut i livet, som regel fordi de rasjonelt hadde kommet frem til at det ville gjøre mer skade enn nytte. For noen var imidlertid følelsen av sinne og kamplyst sterkt assosiert med en positiv energi. Dette gjaldt en deltaker som hadde blitt anklaget for økonomisk utroskap og som hadde opplevd at hans egne overordnede hadde falt ham i ryggen:

Jeg kjente egentlig bare en sånn skikkelig god vilje til å fighte og å ta igjen. Og jeg var klar for å gå ut i media, for da hadde vi stående tilbud. Men da var jeg så krigersk og jeg husker advokaten min spurte hva jeg hadde tenkt å si. Og da hadde jeg sittet oppe hele natten og laget planer, og jeg var sånn (slår knyttneven i håndflaten). Og når jeg hadde holdt på i to minutter, så stoppet han meg og sa: «Jeg tror det er best at du holder deg litt i bakgrunnen». Og det er helt klart at jeg var helt hyper på adrenalin og kaffe. Men det var en veldig god følelse altså.

Mange av deltakerne la vekt på at de tålte en støyt og at de var robuste og utholdende. Flere påpekte at de gjennom sin jobb hadde tatt et valg om å være en del av offentligheten, og at de derfor måtte tåle å bli omtalt i media.

En beskrev omtalen som en ren sjikane og grov uthenging. Han hadde blitt anklaget og identifisert med saker som han nesten ikke hadde kjennskap til. Likevel ga han uttrykk for at fremstillingen ikke hadde gått særlig innpå ham og uttalte: Jeg mener det er mitt ansvar å ta trøkken, også når det er vanskelige saker og du vet det blir bråk.

Selvinstrukser om uskyld

Et klart flertall av deltakerne fremhevet betydningen av sin egen overbevisning om ikke å ha gjort noe galt, som en motvekt til hvordan media hadde fremstilt dem. De hadde god samvittighet og hadde handlet i samsvar med seg selv og sine verdier. Den negative eksponeringen hadde medført at de hadde måttet tenke nøye igjennom sine handlinger, valg og verdier. Dette bidro til at egenskaper som idealisme, ærlighet, redelighet og engasjement hadde blitt forsterket. Mange beskrev hvorledes de gjennom prosessen repeterte dette for seg selv. Noen skrev sågar ned punkter til påminnelse om sine egne handlinger, verdier og intensjoner. Dette var til hjelp for å beholde fotfestet i sin egen virkelighet og ikke la seg påvirke av medienes fremstilling:

Altså, det forsterket den jeg ønsker å være. Jeg er helt sikker på om jeg hadde gjort noe galt og blitt straffet for det, så hadde jeg måttet gått veldig mange runder. Men for meg så gjorde jeg noe jeg selv mener var absolutt riktig. Så litt mer sånn: Faen heller, jeg stod for det. Og det gjør jeg fortsatt!

Danne fiendebilde

En svært vanlig reaksjon på den negative medieeksponeringen var sinne. Det å rette aggresjon utover er beskrevet som en effektiv måte å beskytte egen selvfølelse (Sherman & Cohen, 2006). Flere av deltakerne refererte til media som en felles ytre fiende for organisasjonen de representerte, og brukte dette som en bevisst strategi for å forebygge og dempe frustrasjon internt:

Det var jo en veldig sånn urettferdighetsfølelse. Men samtidig fikk vi generert kraften i aggresjonen, tilbake igjen mot journalistene – i stedet for at man fikk en sånn oppgitthet internt her, da.

For andre som opplevde seg mer alene, var det å oppleve mediene som en ytre fiende, en mer automatisk reaksjon. Særlig de som opplevde stor grad av urettferdighet og krenkelser i omtalen, rettet sin aggresjon mot medieaktørene. En idrettsleder som ble anklaget for å være ansvarlig for lovbrudd, beskrev det slik:

Sånn til ytterpunktene, så kan du føle et ekstremt hat til media. Rett og slett. Jeg mener at media har gått så langt for at de skal kunne få saker, at de er mer skurker enn skurkene selv!

Ingen av disse beskrev dette som et bevisst valg, men mer som et resultat av at de hadde ervervet seg en forståelse for hvordan mediene virkelig er – og at de hadde gjennomskuet hvordan mediene faktisk jobbet. Denne forståelsen var sterkt emosjonelt ladet og innebar assosiasjoner om kamp, devaluering og krig.

Positive reformuleringer

Ved å fokusere på positive bieffekter av de negative hendelsene, skapte mange en ny mening i hverdagen. For enkelte gjaldt dette reelle hendelser. Noen hadde tross alt opplevd en del gevinster ved medieeksponeringen, som øket oppmerksomhet, karriereløft, invitasjoner inn på nye arenaer, eller ny kompetanse. For andre var det mer snakk om å omformulere reelt negative situasjoner, tap eller belastninger:

I går var vi på juleshopping og sånn. Det har vi ikke vært på 24 år, ikke sant. Så det er klart du må greie se på, i alt det gærne – Hva er de positive tingene rundt deg? Man må prøve å glede seg over det. Og så må man prøve å trykke de tingene som er helvete så langt bort som man kan.

For noen hadde det også vært viktig å skape positive endringer gjennom alternative aktiviteter. To hadde gjenopptatt en gammel lidenskap og hobby som de hadde drevet med som små. Dette ga dem mye, både glede og anerkjennelse og en bekreftelse på at de var dyktige til nettopp dette. En tredje hadde investert sin lidenskap i oppussing, mens en fjerde hadde funnet trøst og støtte i sin religiøse tro.

Redusere sakens betydning

En beslektet og sentral strategi var å utfordre sine egne forestillinger om saken og medienes betydning og konsekvenser. Flere beskrev hvorledes mediestormen på sitt mest intense føltes altoppslukende og gjennomgripende. Det var da vanskelig å distansere seg og lytte til velmente råd om at saken vil gå over, at folk vil glemme og at journalistene uansett ikke representerer befolkningens mening. Samtidig beskrev flere hvordan det ble avgjørende å sette saken i perspektiv, blant annet ved å minne seg selv på andre viktige områder og verdier i livet som ikke var rammet (familie, venner, aktiviteter, livssyn osv.)

Med saken litt på avstand oppsummerte mange hvorledes de hadde bearbeidet hendelsene gjennom slike refleksjoner. Den tidligere topp-politikeren som måtte fratre sin stilling etter intenst mediekjør, beskrev hvorledes hun over tid hadde jobbet systematisk med å ramme inn det hun der og da hadde oppfattet som et traume:

Jeg tenker ikke så mye på det lenger. Jeg har funnet ut at jeg kan velge om jeg skal la dette definere meg – og det vil jeg ikke (...) Dette dreide seg tross alt bare om en fæl uke av mange flere gode.

Mestring over tid

Da vi etterintervjuet deltakerne 4−5 år etter medieeksponeringen, beskrev de fleste at de hadde lagt saken bak seg og gjenvunnet normalitet i hverdagen. Mange hadde imidlertid brukt lang tid på å komme seg til hektene En fortalte at han først 4−5 år etter den verste omtalen hadde funnet tilbake til livsgnisten: Nå begynner jeg å være der igjen at jeg gleder meg til å stå opp om morgenen.

I årene etter medieomtalen hadde de benyttet flere mestringsstrategier både for å løse praktiske utfordringer i kjølvannet av saken, slik som nye karrierevalg eller rettsoppgjør, og for å sortere i sine egne tanker og følelser.

I motsetning til i den akutte fasen, der deltakerne måtte kjempe for å gjenvinne kontroll og oversikt over pågående og uforutsigbare belastninger, var den langsiktige mestringen mer preget av bearbeiding og reorientering. De mentale strategiene beskrevet over var derfor særlig relevante. Flere av deltakerne hadde kompensert for sine tap etter mediesaken gjennom å gi tilværelsen en ny mening. De hadde restrukturert livet og funnet nye verdier for eksempel gjennom familien. Idrettslederen som var beskyldt for lovbrudd, var en av dem:

Jeg merker jo at jeg har blitt en annen person. Jeg har blitt mye mer privat, mye mer innadvendt og forholder meg til mye færre folk enn før. Nå holder jeg meg stort sett bare til arbeidsplassen min. Med en gang jeg kommer inni boligen, låser jeg døren. Det ingen som vet hvem jeg er og hvor jeg bor. Ingen kan komme inn til meg eller snakke med meg, hvis jeg ikke selv vil.

Beskyttelsesstrategier

Som sitatet over illustrerer, kunne deltakernes måter å reorientere seg i kjølvannet av mediesaken bære preg av større eller mindre grad av beskyttelse eller unngåelse. Mange var blitt mer sosialt reserverte, og kviet seg særlig for å oppsøke sammenhenger der de risikerte å bli minnet om den gamle saken:

Før elsket jeg å gå på kafe, det var på en måte noe av det beste jeg visste. Det å ta en kaffekopp. Det å sitte å prate litt slappe av det gjør jeg ikke lenger. Aldri.

Selv om deltakerne for det meste beskrev hverdagen som normal og belastningen som lav, oppfattet noen at deres vedvarende beskyttelsesstrategier bidro til redusert livskvalitet. Som en treffende beskrev: Jeg kan bare ikke føle sånn full, naiv glede lenger.

Forholdet til mediene i ettertid

Medierelasjonen var ett eksempel på et område der mange deltakere hadde opprettholdt sine beskyttelsesstrategier over tid. De fleste deltakerne som hadde opplevd krenkende medieeksponering, formidlet vedvarende negative følelser overfor pressen. Fem år etter forsøkte de i så stor grad som mulig å unngå å ha noe med pressen å gjøre. Flere hadde byttet jobb eller bolig, eller funnet andre strategier for å unngå offentlig oppmerksomhet. Jeg er mindre tilgjengelig, var det en som forklarte: «Jeg sier mindre kontroversielle ting og prøver å gjøre meg så kjedelig som mulig.»

Det var kun fire deltakere som beskrev dagens medierelasjon som positiv, men deres holdninger og atferd reflekterte i stor grad at de også under selve medieeksponeringen hadde hatt flere positive relasjoner og opplevd positive konsekvenser.

Under førstegangsintervjuene kom det frem at flere hadde beskyttet seg mot personlig krenkende omtale ved å slutte å lese aviser da det stormet som verst. En del av dem som hadde unngått å lese om seg selv, hadde likevel tatt vare på utklipp. Under oppfølgingsintervjuene kom det frem at flere hadde lest det som hadde blitt skrevet i ettertid. Personlig krenkende omtale ble ikke lenger opplevd så truende og hadde ikke like stor negativ verdi som tidligere. Noen hadde imidlertid kastet utklippene:

Jeg hadde tatt vare på alle oppslag og alle dokumenter. Men jeg hadde ikke lest alt. Det jeg gjorde nå, det var at jeg kastet alt. Jeg tenkte at dette var noe jeg var helt ferdig med. Det er noe jeg ikke kommer til å se tilbake på, det er noe jeg ikke trenger å lese.

Tre uttrykte at medieomtalen fremdeles ble opplevd som en trussel og orket ikke å gå igjennom det som var blitt skrevet om dem.

Hva hadde deltakerne lært?

Vi ba alle deltakerne reflektere over hvorvidt de ville valgt andre strategier i ettertid. Hvilke råd ville de gitt til andre i en tilsvarende situasjon?

For noen var det vanskelig å gi råd om hvordan forholde seg til mediene. Andre nevnte konkrete strategier som de selv hadde benyttet seg av, den gang og nå. Noen tok utgangspunkt i egne negative erfaringer og beskrev strategier som de i etterkant hadde angret på. Rådene gjenspeilte i stor grad informantenes individuelle opplevelser og ble i flere tilfeller bare beskrevet av en deltaker. Dette var råd som «hold lav profil», «ta det på direkten, for da får de ikke klippet og limt», «reager raskt og vær tidlig ute».

Det var stort samsvar mellom opplevelsen av manglende kontroll under den pågående mediesaken og deltakernes senere vurderinger. Et gjennomgående tema var at det ikke var mulig å ta kontroll over mediene – og det måtte man bare leve med. De kunne selv avgjøre hva de sa og til hvilke journalister, samt hva de valgte å stille opp på. Hvordan mediene valgte å fremstille, vinkle og redigere, hadde de derimot ingen kontroll over. De hadde heller ingen kontroll over hva folk kunne bruke saken til. Dette var en erkjennelse de fleste deltakerne hadde godtatt. Utsagn som «sånn er det bare», «du får ikke gjort noe med det og kontroll over media kan du aldri få», var utsagn som gikk igjen.

Ærlighet varer lengst

Det store flertallet understreket at ærlighet og redelighet var grunnleggende. Hvis det forelå uavklarte forhold eller elementer i saken, som ikke var kommet frem i offentligheten, ville pressen på et eller annet tidspunkt klare å grave dette frem. Hvis man da ikke hadde vært åpen og ærlig fra første stund, ville det bare slå tilbake på en selv og forverre situasjonen. Felles for disse deltakerne var at de verken under førstegangsintervjuet eller under oppfølgingsintervjuet opplevde at de hadde gjort noe galt, og at de i mange tilfeller var fornøyd med hvordan de hadde taklet selve saken. Ærlighet ble satt i sammenheng med «å stå for det du gjør» og «å være seg selv». Å fremstå ærlige og redelige var likevel ingen garanti for at media ikke ville vrenge og vri på det de sa. Men da hadde de i hvert fall gjort sitt.

Aldri si: Ingen kommentar

Under førstegangsintervjuet hadde det vært delte meninger om det lønte seg å komme med tilsvar til pressen eller ikke. Generelt hadde særlig de som opplevde sterke beskyldninger og personlige anklager, syntes det var vanskelig å kommentere anklager og utspill offentlig. Enkelte hadde også vært redde for at uttalelser kunne bidra til å øke fokuset på dem selv.

Fem år etter ga de fleste deltakerne uttrykk for at det lønte seg å gi noen kommentarer eller «si det de hadde å si». Ved å svare på henvendelser fra journalistene, opplevde de å få en viss kontroll og dessuten at media ble mer vennligsinnete. Tre av deltakerne som den gang hadde skjermet seg, sa i ettertid at de angret på at de ikke hadde kommet med tilsvar.

Et tema som noen brakte på banen, var muligheten til å finne en middelvei mellom skjerming og en mer aktiv konfrontasjon med mediene. Få hadde selv klart å finne en helt tilfredsstillende strategi. Men flere hadde erfart at det å gi journalistene litt mer enn «ingen kommentar» – men likevel så lite at ikke informasjonen kunne misbrukes – kunne være en egnet strategi:

Jeg håper at jeg aldri, og tror ikke jeg kommer til å få bruk for den læringen. Men hvis jeg skulle komme opp i noe sånt noe, så ville jeg liksom ikke yppe til krig ved å svare: Ingen kommentar. Jeg ville gi noen kommentarer.

Samtidig understreket flere at det var viktig å kunne stå inne for det man sa:

Du må være helt sikker. Ikke svar på ting du ikke er sikker på, der og da. Si heller at du må komme tilbake, fordi du ikke er sikker og at du ringer tilbake om ti minutter.

Be om sitatsjekk

Å sjekke sitatene før de kom på trykk, ble av de aller fleste fremholdt som viktig, selv om man bare kunne kontrollere til et visst punkt. Selv med god medieerfaring og evne til å improvisere i intervjusituasjonen, var det til syvende og sist kun sine egne sitater man hadde kontroll over.

En av deltakernes vurdering var litt annerledes. Etter omtalen hadde han fått et mer positivt bilde av pressen. Han følte både den gang og i ettertid at han hadde fått komme frem med sin sak og var fornøyd med medias etterrettelighet. Dette var også årsaken til at han sjelden ba om sitatsjekk. Og som han sa: «Om du skulle komme galt ut i et intervju, så er ikke det hele verden.»

Det går over

Mange vektla betydningen av å sette saken inn i et større perspektiv, og nedgradere betydningen av den kritiske eksponeringen. Med et tilbakeblikk hadde de fleste erfart at medieeksponeringen faktisk var forgjengelig og i liten grad ble husket av allmennheten over tid.

Diskusjon

Det mest oppsiktsvekkende ved deltakernes håndtering av kritisk medieomtale var hvor vanskelig dette viste seg å være i praksis. Selv deltakere med lang fartstid i krevende yrkesroller, formidlet stor usikkerhet omkring effekten av sine valgte strategier. Alle benyttet flere ulike strategier og måtte gjøre stadige revurderinger og endringer gjennom forløpet. At mestringen i så stor grad bar preg av prøving og feiling, tolker vi først og fremst som et uttrykk for hvor overveldende det kan være å havne i medienes kritiske søkelys og at denne belastningen har særtrekk som gjør at generell høy mestringsevne eller erfaring fra andre stressende situasjoner, ikke nødvendigvis har høy overføringsverdi.

Makt og kontroll synes å være nøkkelbegreper for å forstå det spesielle i relasjonen mellom mediene og individene som omtales. Selv om de fleste av våre deltakere ellers i livet var vant til å kunne påvirke en utfordrende sitasjon med stor grad av gjennomslag og innflytelse, kunne de føle seg maktesløse i møtet med pressen. Eksponeringsforløpet var preget av omskiftelige, uforutsigbare og fremmede situasjoner, der de fremfor alt manglet kontroll over historien som ble fortalt om dem selv.

Som vi har sett, var ingen av mediestrategiene entydig vellykkede. En åpen linje overfor journalister kunne være hensiktsmessig i noen situasjoner, men kunne også medføre ytterligere negativ omtale og kritiske vinklinger. I tillegg var dette i seg selv en utmattende strategi. Motsatt kunne en tilbakeholdende strategi virke beskyttende og dempe faren for å eskalere konfliktnivået i saken. Samtidig frasa de seg da retten til medvirkning og oversikt. Deltakernes dilemma var ofte et «damned if you do, damned i you don’t».

De få deltakerne som lyktes med åpenhet, samarbeid og konfrontasjon i medierelasjonen, syntes å ha tilgang på et sterkt støtteapparat som bidro i påvirkningen. Mer gjennomgående var opplevelsene av at medierelasjonen vanskelig lot seg påvirke og at journalistene «allerede hadde gjort seg opp en mening og ville bruke alt mot meg». Uansett hadde de ikke kontroll over andre kilder, vinklinger eller virkemidler − noe som øket usikkerheten og utløste de omtalte skiftene av strategi.

Oversatt til mestringsteoretiske termer (Lazarus, 1993, 2006; Park & Folkman 1997), var deltakernes mulighet til å anvende sine foretrukne problemfokuserte mestringsstrategier, rettet mot å endre de ytre betingelsene i situasjonen, svært begrenset i relasjonen til mediene.

Ifølge Lazarus (2006) vil mislykkede strategier oppleves frustrerende og motivere til å finne andre, mer adaptive strategier. Atferds-strategiene og de mentale strategiene beskrevet av våre deltakere, kan sees som såkalte emosjonsfokuserte strategier. Disse var et resultat av deltakernes revurderinger, der de fant mer nytte i å fokusere på sine egne reaksjoner, tanker og følelser, enn på ytre betingelser som de likevel ikke kunne påvirke. Over tid foregikk bearbeidingen i økende grad på det mentale plan, hvor flere deltakere også satte saken i nytt perspektiv og benyttet flere såkalte meningsfokuserte strategier (Park & Folkman, 1997).

I tråd med nyere forskning på fleksibel mestring (Park et al., 2001) var det ikke mulig å skille mellom entydig gode og dårlige strategier i en situasjon med sterkt negativt medietrykk. Selv om noen av de emosjonsfokuserte strategiene, slik som å flykte fra offentligheten, neppe var hensiktsmessig på lang sikt, hadde de avgjørende funksjoner for deltakerne i en akutt situasjon, der det påtrengende behovet var å gjenvinne kontroll over reaksjoner og å beskytte sin helse. Typisk for våre deltakere var nettopp at de vekslet mellom ulike former for mestring. De emosjonsfokuserte strategiene var således velegnet til å sette dem i stand til å kjempe videre og gjøre nye forsøk på problemfokusert mestring.

Konklusjon

Vi har vist at en situasjon med omfattende kritisk medieomtale var svært krevende å håndtere, selv for ressurssterke personer med høyt utdanningsnivå, fremtredende stillinger og tidligere medieerfaring. Deltakerne benyttet en rekke ulike mestringsstrategier. Disse kunne kategoriseres som mediestrategier, atferds-strategier og mentale strategier. De spesifikke strategiene bar likheter til det som i generell psykologisk litteratur er beskrevet som problemfokuserte og emosjonsfokuserte strategier. Det spesielle med mestringen av medierelasjonen var den sterke opplevelsen av manglende kontroll og innflytelse over situasjonen, noe som gjorde det vanskelig for deltakerne å lykkes i praksis med sine mediestrategier. Emosjonsfokuserte strategier rettet mot å håndtere egen atferd, tanker og følelser var dermed hensiktsmessige for å gjenvinne kontroll, beskytte sin helse og hente overskudd til å kjempe videre. En implikasjon av funnene er at en i rådgivning må skille mellom strategiske og helsemessige hensyn. I et helseperspektiv vil de fleste ha stor nytte av en viss beskyttelse og støtte til emosjonsfokusert bearbeiding gjennom en mediestorm. Noen ganger er det nødvendig for å unngå alvorlig sykdom. Det er behov for videre forskning på effekten av spesifikke mestringsstrategier. Ikke minst mangler vi kunnskap om betydningen sosiale medier kan ha i håndteringen av omtale i massemediene.

Referanser

Aldwin, C. (1994). Stress, coping, and development: An integrative perspective. New York: Guilford Press.

Allern, S. & Pollack, E. (2009). Skandalenes markedsplass. Politikk, moral og mediedrev. Bergen: Fagbokforlaget.

Braun, V. & Clarke, V. (2006). Using thematic analyses in psychology, Qualitative Research in Psychology, 3(2), 77−101.

Duckert, F. & Karlsen, K. E. (2017). I medienes søkelys: eksponering, stress, mestring. Oslo: Gyldendal Akademiske.

Gripsrud, J. (2011). Mediekultur, mediesamfunn. Oslo: Universitetsforlaget.

Hammarlin, M.- M. (2015). I stormens øga. Båstad: Hammarlin Bokforlag.

Hill, C.E., Knox, S., Thompson, B. J., Williams, E. N., Hess, S. A. & Ladany, N. (2005). Consensual Qualitative Research: An Update, Journal of Counseling Psychology, 52(2), 196−205.

Hill, C.E. & Thompson, B. J. (1997). A guide to conducting consensual qualitative research. Counseling Psychologist, 25(4), 517−572.

Kabat-Zinn, J. (2003). Mindfullness-Based Interventions in Context: Past, Present, and Future. American Psychological Assosiation D12. Clinical Psychology: Science and Practice, 10 (2), 144−156.

Karlsen, K. E. & Duckert F. (2017). Å være i medienes kritiske søkelys, enkeltindividenes erfaringer. Norsk Medietidsskrift, 24(3), 1−18.

Kepplinger, H. M. (2007). Reciprocal effects: Toward a theory of mass media effects on decision makers. Harvard International Journal of Press/Politics, 12(2), 3–23. doi:10.1177/1081180X07299798

Kepplinger, H. M. (2016). Warum fühlen sich Skandalisiserte auch dann als Opher der Medien, wenn sie zugeben, was man ihnen vorwirft? I M. Ludwig, T. Schierl & C. von Sikorski (Red.), Mediated Scandals (s. 58–76). Köln: Herbert von Halem Verlag.

Kvale, S. & Brinkmann, S (2009). Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Gyldendal Akademiske.

Lazarus, R. S. (1993). Coping theory and research: Past, present, and future. Psychosomatic Medicine, 55(3), 234–247. doi:10.1097/00006842-199305000-00002

Lazarus, R. S. (2006). Stress and Emotion: A New Synthesis. New York, NY: Springer Publishing Company.

Norsk Presseforbund. (2015). Vær Varsom-plakaten. Oslo: Pressens faglige utvalg.

Park, C. L., Folkman, S. & Bostrom, A. (2001). Appraisals of Controllability and Coping in Caregivers and HIV+ Men:Testing the Goodness-of-Fit Hypothesis. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 69(3), 481−488.

Park C. L. & Folkman, S. (1997). Meaning in the context of stress and coping. Review of General Psychology, 1(2), 115−144.

Robson, C. (2002). Real world research: a resource for social scientists and practitioner-researcher. Oxford: Blackwell Publishing.

Sherman, D. K. & L. G. Cohen (2006). The Psychology of Self-Defense: Self-Affirmation Theory. Advances in Experimental Social Psychology, 38, 183−242.

Warmedal, M. M. & Hjeltnes, G. (2012). Gravende journalistikk. Metode, prosess og etikk. Oslo: Gyldendal Akademiske.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon