«Kjøpsprit» var et velkjent ord der jeg vokste opp. Jeg vet ikke om det fremdeles er i bruk. Selve ordet forteller at det fantes annen sprit, som ikke ble kjøpt på polet, men laget heime. På samme måte kan en tenke rundt begrepet lokaljournalistikk.

Hvis det gir mening å snakke om lokaljournalistikk, må det nødvendigvis finnes en motsats, en annen journalistikk som ikke er lokal, som representerer den egentlige journalistikken, A-sortimentet, så å si. Hva skal vi i så fall sammenligne lokaljournalistikken med? B-varer eller dårlig heimbrent? Den tanken byr meg imot!

På skrivebordet mitt handler det meste for tida om det lokale. En utskrift av innledningskapitlet til «Voice of the locality» (Waschková Císařová, 2017) ligger på enden av pulten, halvveis skjult av et gammelt manuskript som brått dukket fram fra glemselen innerst i et skap. Det er et foredrag jeg holdt for atten år siden, om nordnorsk journalistikk, med undertittel: Hvis noe er gammeldags lenge nok, hender det at det blir moderne. De løse arkene holdes på plass av «Lokale medier – samfunnsrolle, offentlighet og opinionsdanning», den femte boka om lokale medier fra fagmiljøet ved journalistutdanninga på Nord universitet (Mathisen & Morlandstø, 2018).

Når gamle og nye papirer «tilfeldigvis» finner hverandre foran øynene mine, er det ikke nødvendig å lete etter overnaturlige forklaringer. Det er heller en påminnelse om at visse tema og diskusjoner følger en tvers gjennom et yrkesliv. Mitt yrkesliv startet med en sommerjobb i lokalavisen, og vil etter alt å dømme også avsluttes i det samme medielandskapet. Lokaljournalistikk er likevel en betegnelse jeg lenge har kviet meg for å ta i bruk. Da jeg ble invitert til Norsk lokalradioforbunds årskonferanse i april, sa jeg tusen takk for muligheten til å snakke om «lokaljournalistikk, eller journalistikk som jeg bruker å kalle det.» Jeg har altså et ambivalent forhold til betegnelsen på noe jeg samtidig har vært opptatt av gjennom hele min karriere som journalist, journalistlærer og forsker. Jeg prøver å forstå hvorfor.

Deltakerdemokrati

Min første journalistjobb var i lokalavisen heime. Etter tre år mellom bygdehus, blandakor, båthavner og bussruter i Vesterålen, dro jeg til Oslo og Norsk journalistskole. Der støtte jeg fra første dag på begrepet deltakerdemokrati – og idéen om informasjon som ledd i en demokratisk beslutningsprosess. I andre semester ble studentene sendt på ekskursjon til Trøndelag. Gruppa mi besøkte et mindre sted som kan karakteriseres som et lokalsamfunn, fordi «innbyggerne har en viss oversikt over hverandre og angår hverandre på forskjellig vis» (Villa & Haugen 2016, s. 18). Vi gikk fra dør til dør og intervjuet folk til en rapport om hvordan innbyggerne fikk kunnskap om en ny reguleringsplan for kommunesenteret (Heilmann et. al., 1979). Senere utforsket jeg kommunestoffet i Nordlys, og skrev hovedoppgave om sammenhengen mellom sjanger og lesbarhet i artikler fra 1909 til 1979 (Lamark, 1980). Når jeg tenker tilbake, var det likevel påtakelig lite snakk om lokaljournalistikk mens jeg studerte, og også senere da jeg begynte som prosjektleder ved det som i 1987 ble etablert som Journalistutdanninga i Nord-Norge. De som kjempet fram den nye utdanninga, var riktig nok opptatt av at den skulle fylle både en nasjonal oppgave og en landsdelsoppgave, men betegnelsen lokaljournalistikk ble sjelden nevnt i utredninger og studieplaner.

I ettertid har det vist seg at journalistene som ble utdannet i Bodø de neste tjue årene, i stor grad fant seg jobber i lokale medier. I en karriereundersøkelse utgjorde journalister i lokalaviser den største gruppa (32 prosent) blant dem som hadde en redaksjonell jobb da studien ble gjennomført (Lamark, 2016). Min undersøkelse viser dessuten at en større del av Bodøstudentene ble journalister, sammenlignet med journaliststudenter uteksaminert i Volda og Oslo. En nærliggende forklaring er at det er bedre tilgang på ledige stillinger i lokalmediene enn i andre medier, og at Bodøstudentene i større grad enn studentene sørpå har søkt seg dit jobbene er å finne.

Bodø + lokal = sant

De siste åra har Bodø og lokaljournalistikk stadig oftere blitt nevnt i samme setning. Det kan forklares med pågående endringer av medielandskapet, der de minste, lokale mediehusene har klart seg best gjennom opplagsnedgang og sviktende annonseinntekter. Men aller mest skyldes det innsatsen til dyktige kolleger i forskningsgruppa for journalistikk, som jeg har fått lov å være en del av. Over tid har noen få, flittige forskere erobret et hittil underutforsket område av mediefeltet. På Nord universitet dukker det derfor stadig opp spennende ordvekslinger om lokalbegrepet, under disputaser og seminarer, og ikke minst i den nevnte forskningsgruppa. Det er dette fagmiljøet som for alvor har gjort Bodø til et kompetansesenter for lokaljournalistikk. Min motvilje mot begrepet er i ferd med å erstattes av stolthet.

Hvorfor er lokaljournalistikk blitt mer populært som forskningsfelt? Først og fremst fordi det er på høy tid! Lokale medier har lenge – for ikke å si alltid – vært oversett i forskningen og underestimert i journalistisk fagdebatt. Det er et dobbelt paradoks. Ikke bare arbeider de aller fleste journalister i lokale og regionale medier (Wahl-Jorgensen & Hanitsch, 2009, s. 12). I globaliseringens tidsalder blir det lokale framholdt som viktig og verdifullt på mange andre områder i samfunnet. Det er nok å nevne kortreist mat, natur- og kulturopplevelser.

En digresjon: Mye tyder på at ordet kortreist var ukjent i norske medier før tusenårsskiftet. Et søk i mediearkivet Atekst gir 0 treff fra år 2000, og 8 treff fra 2001. Ni år senere harselerte forfatter og programmedarbeider Finn Tokvam på Språkrådets nettside over lokalprodusert mat som nå stadig oftere ble kalt kortreist (Tokvam, 2009). Dette året forekom ordet 2100 ganger i mediearkivet, mens det i fjor ble registrert 6735 ganger.

Det lokale har fått økt betydning, nettopp som en kontrast til det ensartede, globale og utskiftbare i kulturelle og kommersielle sammenhenger: «The local is considered important – as an enevitable part of the democratic development of society or commersial impulses» (Waschková Císařová, 2017, s. 20).

Eliteforskning på elitemedier

Medieforskerne kan med rette kritiseres for å bedrive «’studying up’ or engaging in ‘elite research’», som Wahl-Jorgensen & Hanitzch formulerer det (2009, s.12). Forskningen er i all hovedsak opptatt av de største mediene, de mest kjente journalistene og de største mediebegivenhetene. Nyhetsarbeid som foregår på mindre glamorøse arbeidsplasser, for eksempel i lokale mediehus, har lett for å havne i forskernes blindsone. Pressens egne institusjoner har møtt tilsvarende kritikk. Når presseetikk blir diskutert i offentligheten, skjer det nesten alltid med utgangspunkt i store nasjonale hendelser. Bare unntaksvis løftes journalisters hverdagslige dilemmaer opp og fram (Lamark & Morlandstø, 2002). SKUP-prisen og Den store journalistprisen går sjelden til lokaljournalister. Sjøl journalistpriser som lokallagene i Norsk Journalistlag deler ut, havner oftest hos de største redaksjonene i NRK og regionavisene. Journalistikken kan på mange måter sies å være like elitepreget som medieforskningen. For eksempel viser Helle Sjøvaags studie av politisk kildemangfold i norske nyhetsmedier, presentert i forrige nummer av Medietidsskriftet, at journalistikken favoriserer kildene som representerer samfunnets maktstrukturer: «Mediene er primært interessert i aktører og institusjoner som har størst innvirkning på samfunnet» (Sjøvaag, 2018, s. 5).

Mot strømmen

På tross av disse trekkene er lokale medier i ferd med å få økt oppmerksomhet. Vi øyner en medieforskning som beveger seg mot strømmen. Sjøvaags prosjekt er et eksempel på en analyse som inkluderer materiale fra et stort antall norske lokalaviser. Den økte oppmerksomheten om lokale medier er imidlertid ikke et særnorsk fenomen, men en del av en internasjonal trend. Antologien «Voice of the locality» (Waschková Císařová, 2017) ble til etter en europeisk forskerkonferanse om lokale medier i Praha i 2016. Birgit Røe Mathisen og Lisbeth Morlandstø har bidratt med å skrive norske perspektiv inn i boka (Mathisen & Morlandstø, 2017).

Journalistmiljøet i Bodø får stadig kjennskap til forskere som studerer lokale medier i andre land, blant annet ved universitetet i Cardiff, som Nord universitet samarbeider med. Når forskerne retter blikket mot lokale medier, får de følge av Facebook og Mark Zuckerberg. I januar meldte Facebook at de heretter vil sørge for mer lokale nyheter i folks feeder. Foreløpig gjaldt endringa bare i USA, og det kan absolutt diskuteres om Zuckerbergs utspill er en god nyhet for norske lokalmedier. Hans begrunnelse er likevel interessant, her i NTBs gjengivelse: «Lokale nyheter hjelper oss til å forstå saker som er viktige i lokalsamfunnet og som påvirker livet vårt. Forskning antyder at det er en direkte korrelasjon mellom det å lese lokale nyheter og å delta i sivilsamfunnet» (Norsk telegrambyrå, 2018) . Jeg vet ikke om Zuckerberg utformer sine egne pressemeldinger, men i så fall kan det ha betydning for resonnementet at han sjøl vokste opp i en småby i delstaten New York med 11.000 innbyggere.

Tid, sted og følelser

Den tsjekkiske medieforskeren Lenka Waschková Císařová påpeker at det lokale alltid har med følelser å gjøre: «Locality has in its nature something irresistible, that plays on a string of emotions» (Waschková Císařová, 2017, s. 19). Men fordi medieforskere er mindre villige til å utforske følelser enn håndfaste fakta, mener hun det har oppstått et hull i den kritiske refleksjonen rundt lokale medier. Hennes bidrag til større klarhet er en modell som beskriver forbindelsen mellom lokale publikum, lokale medier og lokale journalister (ibid, s. 31). Det er et komplekst forhold preget av nærhet (closeness), men ikke nødvendigvis et positivt forhold, noe hun mener mange har en tendens til å ta for gitt.

Waschková Císařovás modell beskriver lokal nærhet som et tredimensjonalt forhold, der både sted, varighet og følelser spiller med. Det er vanlig å nevne korte avstander når en omtaler forholdet mellom lokale journalister, medier og publikum, men for Waschková Císařová er det et poeng å vise at nærhet (proximity) ikke bare handler om fysisk nærhet, men også om psykologisk tilknytning. Tidsdimensjonen er dessuten avgjørende for å forstå lokalmedienes rolle som kollektiv hukommelse og minnebank for et lokalsamfunn.

Det siste poenget sender meg korteste vegen til Harstad, eller Vågsfjordens perle, som de lokale mediene liker å kalle byen. En junidag i år 2000 sto jeg foran en forsamling med tilårskomne redaktører og journalister. Presseveteranene i Norge1 avviklet sitt årlige seniorstevne i nord, og jeg var bedt om å bidra med det arrangørene kalte «et mykt innslag om nordnorsk journalistikk i går, i dag og i morgen». Siste del av tittelen var en gjenganger i tida rundt tusenårsskiftet, da alle var mer opptatt av begrepet tid enn noen gang før. Første del av bestillinga var verre å oppfylle. Det er hardt å snakke mykt om tilværelsen i en landsdel preget av hardt liv, barskt klima og seige folk. Jeg startet med å si at det mykeste vi har å by på i Nord-Norge, må være lyset i juni. Det er fremdeles sant, sjøl etter årets mistrøstige forsommer.

«Noe» nordnorsk

Men hva med journalistikken i spenningens land, som Eivind Beggrav kalte landsdelen i sin bok med visitasberetninger fra Nordland, Troms og Finnmark (Berggrav 1937)? Biskopen er langt fra alene om å hevde at det er noe spesielt med folk og landskap i nord. Ja, vi mener det nok også sjøl, mange av oss som bor her. Det er ikke urimelig å tenke at dette «noe» gir seg utslag i journalistikken, men hva det særegne nordnorske skulle bestå i, var ikke åpenbart for meg. Sant å si er det fremdeles noe uklart.

Der foran seniorene i Harstad snakket jeg om partipressen, som overlevde nordpå lenger enn andre steder. Ikke minst Finnmark beholdt sine særdeles partitro arbeiderpartiaviser helt inn i det nye årtusenet. Jeg nevnte en liten undersøkelse som to journaliststudenter nylig hadde gjennomført. De sammenlignet lokalavisene i Harstad med avisene i et par jevnstore byer sørpå, uten å kunne påvise noen systematiske forskjeller mellom journalistikken i nord og sør.

Jeg sa at det mest iøynefallende trekket ved journalistikken i Nord-Norge måtte være emnene som behandles: «Hvor skrives det ellers spaltemetere om snøscootere, lugger og behovet for avisningssystemer på oljeinstallasjoner, om ikke her under nordpolen? For ikke å glemme det aller viktigste emnet i nord; fiskeriene.»

Når jeg ser tilbake på formuleringene i manuskriptet, blir jeg kraftig påmint om tida som går. I dag er det knapt et menneske under femti som vet hva lugger er. Til hjelp for spesielt interesserte; det er en type fottøy, laget av tykke, strikkede strømper med påsydd vadmelstrekk og såler av tova ull. I 2018 skriver oljenasjonens medier heller sjelden om problemer med is på plattformer i arktiske strøk. De fleste treff på ordet avisning i Atekst viser seg å være feilskriving av avvisning, altså følelsen av å bli bortvist eller vraket. Fem fattige treff på avisningssystemer dreier seg om helikopter eller fly.

Fisk og flyktninger

Hva fiskeriene angår, har jeg foreløpig ikke vært i stand til å finne gode svar på hvor stor oppmerksomhet næringa får i mediesammenheng. «Blindsoner og mangfold i lokale medier» er tittelen på en omfattende kvantitativ innholdsanalyse som vi i Bodømiljøet er i gang med, med materiale fra en konstruert uke i 2017. I et utvalg på 6574 artikler finner vi en ganske liten andel fiskeristoff. En av våre største næringer ser ut til å leve sitt eget liv som en offentlighet for spesielt interesserte, på siden av den «vanlige» offentligheten. Det er sant å si litt spesielt. Uansett må jeg fiske andre steder etter mulige særpreg ved journalistikken i nord.

Etter flyktningkrisa i 2015 studerte Liv Iren Hognestad og jeg hvordan nordnorske og sørlandske medier dekte begivenhetene (Hognestad og Lamark, 2017). Vårt utgangspunkt var at journalister som så krisa fra et lokalt mediehus lengst nord eller sør i Norge, trolig ville ha et annet utkikkspunkt enn journalister i mer sentrale redaksjoner. På mange måter ble vi slått av hvor lik journalistikken ser ut til å være, enten den er skapt i nord eller sør. De dominerende perspektivene var for eksempel i stor grad de samme i hele materialet. Men vi fant samtidig noen interessante geografiske særtrekk. Finnmarksmediene brakte klart flere problemorienterte saker enn det sørlandsmediene gjorde. Vi fant også langt flere konfliktfylte saker i materialet nordfra, og myndighetskritikken kom klarere til uttrykk i nord.

Vi satte funnene i sammenheng med at Finnmark opplevde en brå strøm av hjelpetrengende mennesker som kom over grensa fra Russland, mens Agder hadde et jevnere tilsig av flyktninger. Ulik mediedekning kan åpenbart forklares med ulike ytre hendelser og omstendigheter.

Flere kranglefanter?

I lys av luftambulansestriden i nord, og ikke minst finnmarkingenes høylytte protest mot regionreformen det siste året, kan en likevel spekulere på om forskjellene også handler om andre fenomen, som lokal historie, folkelynne og debattklima. Den pågående blindsonestudien ser ut til å støtte opp under slike forklaringer. En sammenligning mellom det nordnorske materialet og resten viser at medier i nord er mer opptatt av politikk, og at andelen konfliktsaker er klart høyere nordpå. Politikerne brukes oftere som hovedkilder i nordnorske medier, noe som ikke er overraskende, siden nordnorske medier har en større andel stoff om politikk enn lokalmediene i landet for øvrig. Resultatene fra «Blindsoner og mangfold»-studien vil bli presentert under Norsk Medieforskerkonferanse i Bodø i oktober.

Ut mot havet

I skrivende stund er det klart at Nord-Norge kan notere bunnivå for soltimer i juni. Årets junilys kom med orkan i kastene. Folk i nord har mer enn de fleste av både vær og uvær, med tilhørende ras, skred og ulykker på havet. Hvis det finnes en nordnorsk journalistikk, er det naturlig at den er preget av landsdelens geografiske plassering; langs kysten, med ansiktet vendt mot havet.

Vår kollega Jo Bech-Karlsen (1952 – 2016) holdt en gang en avskjedstale til et kull med journaliststudenter i Bodø. Han som var født i Oslo og vokste opp på Teisen, Tonsenhagen og Nordstrand, sa at vi i nord befinner oss ute ved «journalistikkens lofotvegg». Som jeg husker det, mente han at det er her de virkelig friske utfordringene befinner seg, ikke nede i det innelukkede mediemiljøet, i pressens plaskebasseng, men ute ved havet, der det er bratt og utilnærmelig, med brottsjøer som slår inn over lumske farvann. Der ligger de journalistiske utfordringene for den som vil se. Og der – altså her – kan du som journalist oppleve noe du aldri opplever i plaskebassenget, nemlig at mennesker takker deg, sånn at du forstår at jobben din og strevet ditt betyr noe – på ordentlig.

Referanser

Berggrav, E. (1937). Spenningens land : visitas-glimt fra Nord-Norge. Oslo: Aschehoug.

Lamark, H.: Presentasjon av kommunestoff i «Nordlys» : gjennomgang av artikler fra 1909 til 1979. (1980) Oppslag nr. 3/1980. Norsk journalisthøgskole. Oslo 1980.

Heilmann, N., Hobæk, I., Himle, Å og Kvam; B. & Lamark, H. (1979). Verranrapporten. Hva får innbyggerne i Verran kommune vite om kommunale saker? Oppslag nr. 3/79. Oslo: Norsk journalisthøgskole.

Hognestad, L. I. & Lamark, H. (2017) Flyktningene kommer! Lokale mediers dekning av flyktningkrisen. Norsk Medietidsskrift, årgang 24 (nr.2-2017), s.1-19, DOI: 10.18261/issn.0805-9535-2017-02-03

Lamark, H. & Morlandstø, L. (2002). Hederlig menneske – god journalist. Kristiansand: IJ-forlaget.

Lamark, Hege. (2016). Women train in and out of journalism. I J. F. Hovden, G. Nygren & H. Zilliacus-Tikkanen (eds.), Becoming a journalist : journalism education in the Nordic countries (s. 185-203). Gothenburg: Nordicom.

Lamark, H. (1980). Presentasjon av kommunestoff i «Nordlys» : gjennomgang av artikler fra 1909 til 1979. Hovedoppgave ved Norsk journalisthøgskole, Oslo 1980.

Norsk telegrambyrå. (2018) Zuckerberg: – Lokale nyheter skal prioriteres på Facebook. NTBtekst 30. januar 2018. Hentet fra Retriever Atekst.

Sjøvaag, H. (2018). Journalistikkens attraksjon til makten: Politisk kildemangfold i norske nyhetsmedier. Norsk Medietidsskrift, årgang 25 (nr. 2-2018), s. 1-18, DOI: 10.18261/issn.0805-9535-2018-02-02

Villa, M. & Haugen, M.S. (Red.). (2016) Lokalsamfunn. Oslo: Cappelen Damm.

Morlandstø, L. & Mathisen, B. R. (2017). Digitization: Empowering Regional Media in the Public. I Waschková, L. C. (Ed.), Voice of the locality: local media and local audience (s. 239-259). Brno: Masaryk University.

Tokvan, F. (2009). Utfordringa er problemet. Hentet fra http://www.sprakradet.no/Klarsprak/Aktuelt/2009/Blogginnlegg-Utfordringa-er-problemet/ Lest 29. juni 2018.

Wahl-Jorgensen, K. & Hanitzsch, T. (2009). The Handbook of journalism studies. New York: Routledge.

Waschková Císařová, L. (Ed.). (2017) Voice of the locality : local media and local audience. Brno: Masaryk University.