Innledning

Når den norske valgkampen i 2017 nærmer seg slutten, reiser daværende innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) til den stockholmske bydelen Rinkeby. Der, i bydelen med høy andel innvandrere og arbeidsledighet, er Listhaugs hensikt å se og lære av svenskenes erfaringer av å ta imot flyktninger. Dette blir den absolutte kulminasjonen av et begrep som var med å sette preg på valgdebatten i 2017, nemlig «svenske tilstander». På bakgrunn av bruken av begrepet i opptakten av den norske valgkampen, gjøres det i denne kommentaren et historisk tilbakeblikk på begrepet «svenske tilstander» og av de sammenhengene det blir brukt i, med hensikt å diskutere hvordan dette begrepet er blitt etablert og på hvilken måte det kom til å ha betydning i valgkampen. Utgangspunktet for denne diskusjonen er tatt i nyhetsartikler som har anvendt begrepet, fra januar 1961 til oktober 2017 (N=3118).

Innledningsvis gis et kort innblikk i hvordan politiske partier som blir betraktet som høyrepopulistiske, anvender media for å sette politikken sin på agendaen. Deretter beskrives kommentarens datamateriale. I lys av datamaterialet blir begrepets vekst presentert i ulike sykluser fra 1961, frem til i dag. I neste steg drøftes denne utviklingen og de situasjoner som blir fremholdt som sentrale for hvordan «svenske tilstander» er gått fra å ha vært en enkel beskrivelse til å bli et politisk symbol.

Bakgrunn

Innvandringspolitikk har stått høyt opp på agendaen i mange av de politiske valgene som er blitt gjennomført rundt om i Europa de seneste årene. Diskusjonen har handlet om immigrasjon, asylsøkere og kontroll av grenser, men også om fremmedgjøring, marginalisering, voldspregede bydeler og økende kløfter, om globalisering samt om EUs rolle og ikke-rolle oppi det hele (Negrine, 2017; Steenbergen & Siczek, 2017; Otjes & Katsanidou, 2017; Børtzel & Risse, 2017; Pirro & Van Kessel, 2017). Retorikken har hardnet, og de populistiske partiene, ofte med tilhørighet på ytterste høyrekant (Rydgren, 2017; Wodak, 2015), har vært med å prege den politiske agendaen. Dette har skjedd i en tid da rekordmange mennesker er på flukt fra krig og politisk uro, fra forfølgelser og allmenn instabilitet.

I de nordiske landene har tendensen vært den samme. Sverige fikk i valget 2014 inn det uttalt innvandrerkritiske partiet Sverigedemokraterna i Riksdagen. I Danmark er Dansk folkeparti det største partiet på høyresiden, mens det som ofte blir beskrevet som den norske motsvarigheten, Fremskrittspartiet, er inne i sin andre periode som en del av en koalisjonsregjering. Selv om opprinnelsene og partiprogrammene til disse politiske partiene til dels er ulike, har de mange fellestrekk og er, ifølge Jungar (2017), en del av en «distinkt nordisk högerpopulistisk partifamilj» (2017, s. 30). Ellinas (2010) viser hvordan tilsvarende partier i Frankrike, Østerrike, Hellas og Tyskland i sine gjennomslagsfaser på bevisste og effektive måter har brukt media for å få oppmerksomhet rundt politikken sin. Alle de nevnte nordiske partiene har bidratt til å få innvandring opp på den politiske agendaen i sine respektive land, blant annet gjennom forskjellige typer utspill i media. Denne kommentaren gir et innblikk i hvordan «svenske tilstander» har kommet til å bli et begrep av betydning i det politiske spillet i Norge.

Datamateriale

Som underlag for denne teksten har fremveksten og utviklingen av begrepet «svenske tilstander» blitt gjennomgått, med utgangspunkt i tekster publisert i norske medier, enten i aviser eller på nett. Det ble søkt i avisdatabasen Retriever (Atekst) som inneholder mer enn 300 ulike aviser. Hovedsøket ble gjort den 15. oktober 2017, med søkestrengen (svensk*+tilstand*). Søket ga totalt 3118 treff, fra 1961 frem til den 15. oktober 2017. Dette sifferet tilsvarer imidlertid ikke unike treff, siden den samme artikkelen ikke sjelden blir publisert i flere aviser og/eller samtidig på nett og i avis.

Begrepet ble brukt i totalt 134 forskjellige aviser, med størst forekomst i Aftenposten, VG og Klassekampen. Tabell 1 viser forekomsten av begrepet fra første gangen det ble nevnt i 1961 frem til 2009, delt inn i tiårsperioder. I diagram 1 gjøres rede for antallet forekomster av begrepet fra 2010 frem til den 15. oktober 2017. Både tabellen og diagrammet viser at begrepet riktignok er blitt brukt over lang tid, men at bruken stadig har økt og at det det seneste året (januar−oktober 2017) har forekommet med særlig høy frekvens (N=1184). Med utgangspunkt kun i frekvensen ser det ut til at dette er et begrep som er blitt etablert og som har fått en sentral rolle i det nåværende medieklimaet.

Tabell 1:

Frekvensen av bruk av «svenske tilstander» delt opp i tiår, fra 1961–2009.

ÅrAntall
1961–69 11
1970–79 27
1980–89 38
1990–99 91
2000–09 678
Figur 1:

Frekvensen av bruk av «svenske tilstander» fra 2010 til 15. oktober 2017.

Denne studien har kun valgt å studere bruken av «svenske tilstander» i trykte medier og i deres digitale utgaver; med andre ord ikke i tv eller radio. Avisartikler, enten i aviser eller på nett, kan enda anses å gi et, om ikke helhetlig, bilde av den aktuelle mediedebatten. Redaksjonelle artikler, ledere, debattinnlegg og leserinnlegg er inkludert.

Begrepshistorie

For å analysere det aktuelle begrepet blir begrepshistorie (Begriffigeshichte) slikt det fremfor alt er beskrevet av Reinhart Koselleck (1998; 2002; 2004a; 2004b), brukt som analytisk redskap. Koselleck bruker begrepshistoriske verktøy på velkjente begreper og følger de måter de blitt brukt gjennom lang tid, ofte fra 1700-årene og fremover (eksempelvis «demokrati» og «revolusjon»). Det finnes mange eksempler på når begrepshistorien har blitt brukt også i andre sammenhenger, med betydelig kortere perspektiver; i henhold til for eksempel begrepet modernitet (Sebastian & De Miguel, 2004), kulturbegrepet i læreplaner (Johansson, 2013), tospråklige skoler i media (Karjalainen & Piike, 2012) og danningsbegrepet i utdanning (Johansson & Bergstedt, 2015).

Utgangspunktet for begrepshistorien er at språket er i nært samspill med politiske og sosiale hendelser. Språket er ikke noe passivt som forandres og utvikles etter at noe er skjedd – det er med å påvirke hendelsene og kan derfor aldri bli separert og isolert fra den kontekst det har vokst gjennom og med (Koselleck, 2004a). Historien er nemlig ikke kun en serie hendelser, men inneholder også ulike oppfatninger og erfaringer i koblingen til hva som skjer. Begrepet defineres ikke av hva det refererer til, men av dets muligheter for å ivareta det flertydige i historiske erfarenheter og i samtidens hendelser (Jordheim, 2003, s. 169). Ifølge Bödeker (1998) innebærer det imidlertid at begreper, til forskjell fra ord, aldri kan defineres, men kun tolkes. Samtidig mener Bödeker (1998) at ord kan bli til begrep når den kontekst ordets mening blir brukt i, blir en del av selve ordet. Bruken av et begrep gjør at det er i stadig bevegelse i henhold til innhold; betydningen kan enten bli forsterket eller forkastet. De inkluderer nye betydninger og ekskluderer samtidig andre. Til tross for at bevegelsen og foranderligheten er sentral i begrepene som er av interesse for begrepshistorien, er betydningene til begrepene ikke tilfeldige. Det må, slik Ball (1998) beskriver, finnes en konsensus om hva begrepet innebærer. Den konsensusen gjør begrepene sosialt og politisk ladede. Det er i lys av dette at uttrykket «svenske tilstander» vil bli analysert. Innledningsvis gis et historisk tilbakeblikk på begrepet og de forskjellige sammenhenger hvor det er blitt brukt. Deretter blir fokus rettet mot når «svenske tilstander» stadig mer begynner å bli koblet sammen med innvandring, og fire særskilt viktige hendelser fungerer som utgangspunkt for dette. Avslutningsvis vil fremveksten og etableringen av begrepet «svenske tilstander» bli diskutert på tvers av tid. Som nevnt, er materialet som denne studien er basert på, stort og komplekst. Det som vil bli gjort rede for her, er derfor hovedtrekkene og tendensene i bruken av begrepet.

En tid av mangfold og kompleksitet: ord som beskriver

Første gangen «svenske tilstander» blir nevnt i norske aviser, er i juli 1961. Artikkelen, som er publisert i VG, handler om forsvaret, og de svenske tilstandene betegner en situasjon hvor altfor mye penger beskrives gå til forsvarsmateriell (Grahl-Madsen, 1961, s. 11). Neste gang det dukker opp, betegner det avgifter og reguleringer i henhold boligbyggingen i Sverige som man ikke ønsker å ha i Norge (VG, 1967, s. 3). I 1968 kan følgende leses i VG: «Svenske tilstander, snakkes det om i Norge, has [sic!] noen med dyp misunnelse i røsten, hos de fleste med enda dypere forferdelse» (Askeland, 1968, s. 14). Dette er tre av de aller første gangene som «svenske tilstander» blir nevnt, og selv om det i hovedsak er brukt for å betegne noe negativt, forekommer det ofte også i mer positive sammenhenger.

I sportens verden er «svenske tilstander» ofte positivt – det står for en velorganisert, profesjonell bransje, med god oppslutning fra publikum og god stemning. At svenske fotballklubber i 1973 fikk opprettet profesjonelle spillekontrakter, skapte en rollemodell også for norsk fotball (Martinsen, 1973, s. 27). Når huliganisme og supporteropptøy etter hvert blir et tema, får orden også i denne sammenheng en negativ betydning. «Svenske tilstander» handler da om store supporterkrangler, på og utenfor tribunen, og en stemning rundt fotball og hockey som blir stadig mer preget av hat (se f. eks. Dehlin, 1994, s. 17 i Aftenposten). I andre sammenhenger der Sverige ble betraktet som forbilde, selv om det ikke er entydig, handler det for eksempel om at man tidlig har gjennomført alkoholrestriksjoner for ungdom og forbud mot rusbrus (Dale, 2003), at man tilbyr varm mat i barnehage og skole (Halvorsen, 2002) samt har en godt fungerende og gratis infrastruktur (se f. eks. Riseth & Nielsen, 1997, s. 31). I musikk- og kulturverden har «svenske tilstander» opp gjennom årene i mange tilfeller hatt positive konnotasjoner (se f. eks. Söderlind, 1997, s. 17). Det står for et rikt tilbud og fremragende kulturpersonligheter. Disse tidligere eksemplene gir uttrykk for at svenske tilstander, hva de enn kan tenkes handle om, kan ha både positive og negative konnotasjoner. «Svenske tilstander» kan gi uttrykk for noe man vil unngå, men også noe som er ønskelig og verdt å strebe etter. Eksemplene kjennetegner de tidlige fasene i utviklingen; begrepet «svenske tilstander» blir brukt i et mangfold av forskjellige sammenhenger, og er ladet med verdier som er både positive og negative.

Mangfold og kompleksitet: assosiert med det uønskede

Til tross for at «svenske tilstander» fortsatt blir nevnt i positive sammenhenger, blir bruken etter hvert stadig mer assosiert med det ikke-ønskelige. I perioden før 2010-årene er det særskilt tre sammenhenger hvor begrepet forekommer med høy frekvens: velferdspolitikken, landsbygdspolitikken og håndteringen av bokindustrien. Svenske tilstander i henhold til velferdspolitikken ble drøftet i avisene fra 70-årene til et stykke ut på 90-årene. I 1981 omskriver VG Arbeiderpartiets og Gro Harlem Brundtlands valgkampstrategi, og med henvisning til den svenske økonomien bruker de appellen «Bruk stemmeretten din til å forhindre svenske tilstander» (Kristiansen, 1981, s. 5). Det man så i Sverige, var at en allianse av partier på høyreflanken (Moderaterna, Centerpartiet og Kristdemokraterna) hadde kjørt økonomien til bunns, med fallende konjunkturer, synkende lønninger, kutt i velferdsordninger og økende arbeidsledighet som konsekvens (se f. eks. Borud, 1992, s. 8; Gunnar, 1993, s. 6). Sverige representerte et land med tidligere sterk økonomi som plutselig hadde fått store bekymringer, og som konsekvens et velferdssytem med problem. Selv om dette eksemplet ble tatt ut fra en spesifikk periode i historien, og fra en politisk aktør med en særskilt partipolitisk agenda, var dette et veletablert bilde som tilsynelatende virket på tvers av partier.

Den svenske politikkens håndtering av landbruket er kanskje tematikken som over tid figurerte aller mest, fremfor alt fra 1990-årene og videre frem til i dag. Den avfolkede svenske «glesbygden» blir fremholdt som et skrekkeksempel, og som en stadig tilstedeværende påminnelse om hvilken type landsbygd man ikke ønsket seg i Norge. Det kan dels handle om reindrift, om scootere som ødelegger både skiløyper og stillheten på sjøen, men aller mest innbefatter det de ulike sidene ved skogs- og landbruksdrift. I en artikkel i Aftenposten 1990 sier den daværende melkebonden og friidrettsformannen Lars Martin Kaupang at: «Jeg tror også at folk flest vil betale litt for å holde landskapet i hevd. Det er få som ønsker seg svenske tilstander med enorme brakklagte, tilgrodde områder.» (Bonde, 1990, s. 10). «Svenske tilstander» på bygdene mener en som blir intervjuet i NTB i 1993, innebar «vanskjøttede, nedlagte og fraflyttede bygder over store deler av landet» (NTB, 1993). Generelt blir det gitt uttrykk for en frykt for sentralisering, fraflytting og for en storbypolitikk som ikke tar hensyn til de lokale og spesifikke forholdene på bygdene. Ikke noen av artiklene som omhandler den svenske landsbygdspolitikken, er positive, uavhengig av hvilke politiske, ideologiske og verdimessige bakgrunner de som uttaler seg, ser ut til å ha.

Den tredje sentrale betydningen av begrepet er assosiert med bokbransjen. Helt siden den svenske bokbransjen avviklet bransjeavtalen i 1970, har nabolandets måter å håndtere bokindustrien på vært grunnlag for diskusjon i norske aviser. «Svenske tilstander» gjelder i denne sammenhengen fri prissetning, med en minskning i tittelmangfoldet som konsekvens. Dessuten representerer det monopolisering, usikkerhet for overlevelsen til distriktsbokhandlere og en begrenset mulighet for nasjonale forfattere til å publisere (se f. eks. Støvland, 1983, s. 6). Det som skjer i Sverige, blir debattert med forholdvis stor skepsis i NTB, Aftenposten og Bergens Tidene, selv om ikke alle er like overbeviste om at Sverige er et «bokkatastrofeland» (Wold, 2003).

Når det gjelder «svenske tilstander» i bokbransjen, kommer det frem at begreper, til tross for at det synes å være en bred enighet om hva det innebærer (avregulering og fritt marked), er noe som er mulig å være både for og imot. Om man er for eller imot disse «svenske tilstander» med avregulering av bransjeavtale, er avhengig av hvordan man vurderer og definerer konsekvensene, om det blir mer eller mindre mangfold, høyere eller lavere pris og mer eller mindre sentralisering. I denne sammenhengen kan egentlig både de som er for og de som er imot være enige om målet, men uenige om hvordan det målet best blir oppnådd.

Når det handler om «svenske tilstander» i landsbygdspolitikken, er det relativt stor konsensus om hvilken betydning begrepet har og hvilke konsekvenser det kan få. Selv om ulike aktører kan ha ulike meninger om hvordan samfunnet og relasjonen mellom by og landsbygd skal være organisert, noe som kan gi ulike typer av konsekvenser for landsbygden, så er det lite rom for å propagere for «svenske tilstander» på norsk landsbygd. Årsaken er at begrepet er fylt av negative betydninger, heller enn ideologiske tvistesaker. I denne sammenheng blir «svenske tilstander» et kraftfullt og svært kommuniserende symbol snarere enn et levende begrep med spenning og motsetninger, preget av disharmonier mellom fortid og fremtid. Når det gjelder det tredje eksemplet, om «svenske tilstander» i velferden, ser begrepet ut til å bære ideologiske fortegn. Det blir blant annet brukt av Arbeiderpartiet for å kritisere politikken til partiene på høyresiden, og den svenske situasjonen blir holdt frem som et skrekkeksempel på hva som kan skje hvis partier på den andre siden regjerer: lavkonjunktur, arbeidsløshet og generelle kutt i velferden.

«Svenske tilstander» får en etablert betydning

Den forrige delen gir uttrykk for hvordan «svenske tilstander» har gått fra å ha vært en kombinasjon av beskrivende ord, til heller å bli betraktet som et begrep med mange forskjellige betydninger. Følgende del fokuserer på noe som med tiden blir stadig tydeligere, nemlig bruken av «svenske tilstander» innen innvandring. Første gangen begrepet ble brukt i denne sammenhengen, er i 1977. Artikkelen handler om hvordan tyrkiske og pakistanske barn har det på norske skoler: «Problemene synes uløselige, og en av lærerne ser ikke bort fra at vi kan ende opp med å få svenske og engelske tilstander i Norge» (Vigeland, 1977, s. 41). Hva disse «uløselige problemer» egentlig handler om, kommer ikke tydelig frem, men bakgrunnen ser ut til å være at stadig flere innvandrere kommer til Norge og at de føler seg ensomme, utenfor og iblant også blir trakassert i skolen. Hva det spesifikt svenske, eller engelske, i sammenhengen innebærer, fremkommer ikke heller, men det er åpenbart noe problematisk. Neste gang dette begrepet dukker opp i saken, er i 1992, når krisen på Balkan har skapt store flyktningstrømmer. Utenom disse eksemplene blir begrepet i denne perioden i liten grad koblet til innvandring.

I 2009 tiltar bruken av «svenske tilstander» i temaer som har med innvandring å gjøre. Parallellsamfunn og gettoisering blir assosiert med svenske storbyer, og det er ord som kommer opp på agendaen fortrinnsvis gjennom representanter fra Fremskrittspartiet (se f. eks. Rønning, 2009). Samtidig blir begrepet i denne perioden brukt i mange andre sammenhenger som ikke er relatert til innvandring. Det er ikke før i 2013 at begrepet ser ut til virkelig å bli etablert innenfor en innvandringspolitisk kontekst. På denne tiden minsker bruken av «svenske tilstander» i andre sammenhenger betydelig, samtidig som det totalt sett forekommer stadig oftere. Teksten som følger, presenterer fire situasjoner hvor bruken av begrepet har økt i frekvens, noe som også vært med på å utvikle og forandre dets betydninger.

Opptøyer i svenske bydeler

De første hendelsene som ser ut til å lokke aviser til å bruke begrepet «svenske tilstander», er opptøyene i bydeler i flere svenske storbyer sommeren 2013. Analysene av det som skjedde, er mange, men de fleste peker i den samme retningen: Det er den godtroende og samtidig mislykkede integrasjonens skyld at de svenske bydelene står i brann. En stor del av skylden får også det svenske debattklimaet som kjennetegnes av en fryktløs politisk korrekthet, noe som blir ansett å åpne for innvandringsfiendtlighet og høyreekstremisme (f. eks. Mathisen, 2013, s. 2; Akerhaug, 2014). Begreper som blir brukt for å forklare den svenske situasjonen, er også for eksempel gentrifisering (Strande, 2013, s. 41), gettoisering (Nedrebø, 2014), fri bosetning (Blix Huseby, 2015, s. 6−7) og en generelt dårlig håndtert asylpolitikk (Holmen, 2014, s. 2). Negative bilder og reportasjer fra Sverige, ofte beskrevet med utgangspunkt i begrepet «svenske tilstander», gjør at det på alvor blir etablert og knyttet opp til hva som blir sett på som galt i nabolandet når det gjelder innvandring og segregasjon.

Fremskrittspartiet og hylekoret

Til tross for at begrepet «svenske tilstander» blir brukt i forskjellige sammenhenger og av journalister og debattanter med forskjellige meninger, er det aller mest knyttet til Fremskrittspartiet. Det skjer ikke uten diskusjon eller kritikk, men likevel ser det etter hvert ut å bli stadig mer lokkende å bruke i slike kontekster. I november 2016 lanserte en kjent norsk skuespiller, i noe som senere viste seg være et PR-stunt, et opprop på Facebook mot daværende minister Sylvi Listhaugs strenge asylpolitikk. Ministeren svarer, i samme media, at: «– Hylekoret tar helt av. Hva vil de? Svenske tilstander i Norge? Alle som kommer skal få bli? Åpne grenser? Hvis ikke − hvor mange?» (se f. eks. Østbø & Steinsen Wiik-Hansen, 2016, s. 8). Dette får stor oppmerksomhet i media. Skuespilleren svarer at heller ikke han ønsker «frie grenser», og selv om ikke «svenske tilstander» blir brukt i responsen, gis assosiasjonen mellom svenske tilstander og frie grenser legitimitet. I denne perioden ser det ut til at også de som er kritiske mot den strenge norske innvandringspolitikken, heller ikke ønsker «svenske tilstander».

Når USA og Trump-administrasjonen også begynner å snakke i lignende termer, ser begrepet ut til å bli betraktet som stadig mer legitimt (se f. eks. Enghaug, 2017, s. 14). Når en journalist utfordrer Fremskrittspartiets daværende nestleder Per Sandberg i VG i april 2017 og hans bruk av begrepet, får han følgende svar:

Sandberg mener man fremdeles har god grunn til å bruke begrepet, og hevder det er godt dokumentert at Sverige har lidd som en konsekvens av det han kaller en naiv asyl- og innvandringspolitikk.

- Hvis man tar inn så mange på så kort tid sier alt av sunn fornuft at det blir store integreringsutfordringer. Det ser vi i alle de gettoene som har oppstått, hvor politiet blir kastet stein etter og kriminelle gjenger herjer. (Frøystad Nærø & Eggen, 2017).

Som en slags støtte for dette, står det i artikkelen at: «Også USAs president Donald Trump har vist til Sverige og koblet kriminalitet og terror til innvandring.» (Frøystad Nærø & Eggen, 2017). Disse eksemplene viser hvordan «svenske tilstander» blir satt opp på den politiske og mediale agendaen, og at forskjellige aktørers bruk og referanser, både kritiske og ikke kritiske, skaper legitimitet for begrepet.

NRK-reportasje: Svenske tilstander flytter til Norge

Neste store oppgang i bruken av begrepet «svenske tilstander» er da NRK i mars 2017 lagde en reportasjeserie om gjengkriminalitet i Oslo. Der blir det sagt at stadig flere slutter seg til gjenger, og at foreldre og ungdommer frykter svenske tilstander i de østre delene av Oslo (se blant annet Hellum, 2017). Saken får kanskje særlig mye oppmerksomhet fordi reportasjen viser seg å være vinklet, etter at kjente personer har gått ut og fortalt at de ble oppfordret til å gi uttrykk for at det var svenske tilstander i Oslo (se f. eks. Michalsen, 2017). Metodene som ble brukt for å lage denne reportasjen, ble kraftig kritisert, og flere gikk ut i media og dementerte at det var svenske tilstander i Oslo. Diskusjonen som oppsto i etterkant av dette, kom altså i hovedsak til å handle om hvorvidt det er svenske tilstander i Oslo øst eller ikke. Som en reaksjon mot NRKs reportasje fremkom imidlertid en relativt stor enighet, blant alt fra politikere til politi og profiler fra Oslo øst, om at det ikke er så ille at man kan snakke om svenske tilstander. I Nye Meninger (Ulstein, 2017) blir det gjort rede for en undersøkelse gjort i Oslo politidistrikt hvor tjenestefolk i de østlige delene ble spurt om hvordan de oppfatter situasjonen, med følgende som svar: «Det er så langt fra parallellsamfunn som vi kan være − vi er ikke i nærheten av Sverige, sier én. En annen stemmer i: Det er ingen områder i Groruddalen som minner om svenske tilstander.» (Ulstein, 2017).

Når begrepet «svenske tilstander» i lang tid har blitt brukt som en mulig dystopisk fremtid, flytter det gjennom denne diskusjonen nærmer Norge både geografisk og temporalt. «Svenske tilstander» er plutselig noe som ikke bare kan komme til å skje, men kan faktisk allerede nå være her – midt i Oslo. Når dette opp til nå distanserende begrep får en dimensjon av nåtid og et forhold til en plass, blir det mer komplekst. Da svenske tilstander kun gjaldt Sverige og kun var en mulig og skremmende visjon om fremtiden, virket de politiske poengene med å opprettholde den norske modellen istedenfor den svenske åpenbare. Når det da blir en diskusjon om hvorvidt det er svenske tilstander i Norge eller ikke, oppstår det en usikkerhet om hva det egentlig er som skaper disse tilstandene, om det også skjer i Norge som står for en mer restriktiv innvandringspolitikk. På den andre siden gir det samtidig grunnlag for argumenter om at en restriktiv politikk ikke er tilstrekkelig. Uansett innebærer begrepets hjemkomst til Norge at dets identitet blir kortsiktig forandret.

Listhaug i Rinkeby

I forkant av valget bestemmer den daværende innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug seg for å reise til den svenske bydelen Rinkeby hvor det har vært flere opptøyer de siste årene. Den uttalte hensikten med besøket var å «forstå hvordan utviklingen her [Rinkeby] har vært, og hva vi kan lære av Sverige for å få kontroll på situasjonen i Norge» (NTB, 2017a). Besøket fikk kritikk både nasjonalt, for eksempel av tidligere Frp-politiker (Haug Røset, 2017) og fra svensk hold (se f. eks. Castello, 2017). Tiltaket får imidlertid stor medial oppmerksomhet, og frekvensen av begrepet «svenske tilstander» tiltar betraktelig. Igjen blir det en diskusjon om den svenske innvandringspolitikken, om parallellsamfunn og samfunnsdeler politiet ikke tør å gå inn i, og begrepet har fra gjestespillet på Oslo øst flyttet hjem til Sverige igjen. Begrepet betegner igjen noe som er langt borte, både i tid og rom, og en situasjon som er virkelighet utenfor Norge.

Begrepet møter motstand

Fire overskrifter har betegnet fire forskjellige hendelser som har vært med på å påvirke utviklingen av begrepet svenske tilstander knyttet til innvandring. Disse gir uttrykk for hovedtrekkene i begrepsbruken den seneste tiden, men de dekker ikke hele bruken eller diskusjonen rundt det. Akkurat som i tidligere perioder, blir begrepet også brukt både negativt i andre sammenhenger (eksempelvis skole/utdanning og velferd) og positivt om innvandring, selv om dette utgjør unntakstilfeller. I denne perioden øker imidlertid også bruken av begrepet i både kritisk og humoristisk sammenheng. Dessuten blir svensker invitert til å bidra i debatten. Som et eksempel på en litt mer kritisk fremtoning, finnes i Aftenposten (Slettholm, 2017)i en artikkel som problematiserer «svenske tilstander», og som samtidig gir en betydning til «norske tilstander»:

Men det aller verste er likevel svenske tilstander. En gang var Sverige en storebror å se opp til, de hadde Volvo og IKEA, Skurt, popmusikk og Tomas Brolin. Så ble de rammet av svenske tilstander, en faretruende, smittsom sykdom som ble innført til landet gjennom tiltagende innvandring. Om noen der ute i verden et sted trenger et begrep for lettvinte og overfladiske skremmebilder av utlandet, foreslås norske tilstander. (Slettholm, 2017)

Samtidig blir altså svenske politikere og kulturpersonligheter i økende grad involvert i debatten rundt begrepet. Den svenske statsministeren Stefan Löfven avviste i forbindelse med Arbeiderpartiets landsmøte, gjengitt blant annet i NTB (2017b), beskrivelsen av «svenske tilstander». Löfven ble spurt om hvordan han opplever at Sverige blir brukt som et negativt eksempel på liberal innvandringspolitikk, og avviser ifølge artikkelen premisset for spørsmålet:

– Terrorangrep har funnet sted i en rekke ulike land i Europa, land som fører ulik innvandringspolitikk, sa han, og gjorde det klart at en forklaringsmodell som bygger på innvandringspolitisk tilnærming både er forenklet og forhastet. (NTB, 2017b)

Den svenske musikeren og forfatteren Jason Timbuktu Diakité (2017) er mindre diplomatisk i teksten publisert i Dagbladet 21. april. I innlegget beskriver Diakité møtet med begrepet «svenske tilstander». I forbindelse med en boklansering blir han spurt om hva han mener om de svenske tilstandene:

Med et forvirret blikk svarer jeg med et spørsmål: hva er svenske tilstander? Alle her i Norge vet hva det er, svarer han. Det peker på at Sverige er et land i krise fordi landet er oversvømt av flyktninger. Og om det kan skje i det velordnede Sverige, så kan det vel også skje med oss her i Norge. (…) Hvordan kan våre tenkende naboer trekke så generaliserende konklusjoner som at de problemene som finnes i det svenske samfunnet hovedsakelig har sin årsak i at vi har tatt imot flyktninger i en større utstrekning enn nesten alle andre land i Europa? (Timbuktu, 2017)

Også andre svensker blander seg i debatten, imidlertid uten å ta avstand fra begrepet, men heller gjennom å gi det en litt annen betydning. Åsa Linderborg, kulturredaktør for Aftonbladet i Sverige, mener at svenske tilstander i stedet bør betegne voksende klasseskiller:

Linderborg synes det er fascinerende hvordan «svenske tilstander» har blitt et begrep i norsk samfunnsdebatt.

– Dere overdriver problemene mye, men samtidig må venstresida begynne å snakke om de problemene som finnes. Det er kjempestore fattigdomsproblemer i mange bydeler i Sverige. Det store problemet er ikke kriminaliteten, men fattigdommen. Det finnes områder der halvparten har jobb, barna ikke fikser skolen, og dermed ikke kommer ut på arbeidsmarkedet. Venstresida må snakke om slikt, sier hun. (Birkevold, 2017)

Dette er tre eksempler på svenske politikeres og kulturpersonligheters reaksjoner på begrepet og forsøk på å nyansere og sette spørsmål ved betydningen av anvendelsen av begrepet. Selv om det forekommer kritikk av begrepet også fra norske politikere, journalister og kulturpersonligheter, er dette et eksempel på mer åpenbare og saklig kritiske innlegg. Eksemplene både avviser begrepet «svenske tilstander» og gir det ny betydning, noe som kunne bidratt til en nyansering av bruken av begrepet. Dette ser imidlertid ut å skje i liten grad, og de kritiske røstene synes ikke å påvirke debatten i vesentlig grad.

Fra beskrivelse til et politisk symbolbegrep

Begrepet «svenske tilstander» kom på alvor inn på den mediale politiske agendaen i opptakten til valgkampen i 2017, og denne kommentaren gir et innblikk i begrepets fremvekst og etableringsfaser, helt siden 1961 frem til i dag. I begynnelsen av den perioden som har blitt studert her, ble begrepet brukt i mange forskjellige sammenhenger, men i 1980-årene får det stadig tydeligere negative konnotasjoner. Det ser stadig mer ut å representere noe som ikke er ønskelig, og det er et bilde som blir mer og mer utpreget med tiden. At det etter hvert kommer til å bli nesten synonymt med innvandring, kan sies å være påvirket av to typer krefter i samspill: representanter for Fremskrittspartiet og media.

Begrepet blir, ikke minst i forhold til da det begynte å etablere seg i en innvandringskontekst, ofte brukt i overskrifter i artikler. På forsiden til Dagbladet den 26. oktober 2015 sier for eksempel statsminister Erna Solberg at «Vi må trekke noen grenser» og viser til det generøse svenske flyktningmottaket». Ved siden av et stort bilde av Solbergs ansikt står det skrevet «Frykter svenske tilstander» (Kongsli Hillestad, 2015, s. 1 og 10). Dette til tross for at Solberg selv, på det tidspunktet, ikke anvendte begrepet. Selv om dette kun er et eksempel, viser det at «svenske tilstander» ser ut til å danne en fruktbar figur for journalistene å bruke for å betegne en serie bilder, foreteelser og hendelser.

Den andre gruppen som bruker begrepet og tydelig bidrar til å etablere en betydning, representerer Fremskrittspartiet (eller dets politikk). Det er disse representantene som setter innvandringspolitikken, og den påstått mislykkede innvandringspolitikken, på den politiske og mediale agendaen, og «svenske tilstander» danner et effektivt verktøy i deres arbeid. I begynnelsen får de medial støtte, da bilder av svenske bydeler med påståtte innvandringsrelaterte problemer produseres med kobling til begrepet. «Svenske tilstander» kommer ikke til kun å betegne innvandring og alt som potensielt er positivt og negativt med innvandring, men kun det negative, ofte i relasjon til asylpolitikk, kvoteflyktninger, gettoisering, parallellsamfunn, arbeidsledighet, bydelsopptøyer, retur, kriminalitet, politiressurser, fattigdom etc.

Selv om det er disse to typene krefter som på alvor setter begreper på agendaen, ser det etter hvert i økende grad ut til å bli brukt på tvers av posisjon, parti og ideologi, men om det samme temaet: innvandring. Rommet for å bruke begrepet i andre sammenhenger blir åpenbart stadig mer redusert. Dette resonnementet gir et mulig innblikk i hvordan «svenske tilstander» er blitt etablert som et innvandringskritisk begrep, i henhold til svensk innvandringspolitikk. Men hva er det egentlig som gjør at begrepet har fått gjennomslag og politisk og retorisk betydning?

Som nasjon danner Sverige først og fremst et svært effektivt eksempel. Det er et land de aller fleste nordmenn har et forhold til, som har mange kulturelle, sosiale og politiske fellestrekk med Norge, men som i forhold til blant annet innvandringspolitikk har valgt andre veier. Bildene av Sverige spiller både på fellestrekkene mellom landene, men viser samtidig til det spesifikt svenske og det som utgjør bunnen i begrepet og i problemene det ønsker å betegne. Det spesifikt svenske som kan leses fra disse avisartiklene, er en «snillisme», en naiv blåøyd og godtroende ambisjon dels om å ta imot flyktninger og dels uviljen mot å snakke om ulempene ved det. Bildet av svensker ser ut til å ha resonans blant nordmenn, og den er effektiv når det handler om å koble til nye forståelser rundt Sverige. «Svenske tilstander» er et bilde på noe som skjer på en annen plass, noe som er mulig å distansere seg fra, en slags marerittilstand. Når begrepet anvendes i diskusjonen om «svenske tilstander» i Oslo øst, begynner det å brukes også i en norsk kontekst, noe som gjør det vanskeligere for de partier som satte det på agendaen å håndtere det. Når det plutselig kan brukes i Norge, forsvinner den så viktige distansen mellom Norge og Sverige som begrepet er blitt bygget opp rundt, og grensene mellom en restriktiv og liberal innvandringspolitikk risikerer derigjennom å bli mindre tydelige. Den tendensen ser ut til å danne en trussel mot det tidligere så effektfulle bildet. I stedet for å være de ansvarsfulle reddere som Fremskrittspartiet ønsker fremstille seg som i denne saken, innebærer begrepsforflyttingen at partiet er medansvarlige, i egenskap av et regjeringsparti, for det som er beskrevet skjer i Oslo øst. Dette gjør begrepet problematisk, siden det ikke lenger handler om noe utenfor de norske grensene.

Det som ble introdusert i innledningen av denne kommentaren, at Listhaug reiser til Rinkeby, kan bli betraktet som en reaksjon mot det som skjer med begrepets bevegelse mot Oslo øst. Listhaug tar igjen debatten inn i Sverige, hvor det retorisk kan høre hjemme og i en sammenheng hvor begrepets fulle kraft kan ivaretas politisk. Det er igjen et forsøk på å dramatisere en hendelse, og Listhaug får gjennom besøket i bydelen plassert begrepet i sin egentlige kontekst igjen. Igjen blir «svenske tilstander» et politisk effektfullt begrep gjennom å produsere bilder av noe distansert og ikke-ønskelig. At begrepet inneholder en viss mengde distanse, ser ut å være avgjørende for dets retoriske betydning.

I denne teksten blir det argumentert for at «svenske tilstander» ikke kun er et begrep, men et kraftfullt politisk symbolbegrep som, i sin mangel på definisjon, er vanskelig å kritisere. «Svenske tilstander» er kraftfullt siden det skaper et bilde og en narrativ av landet som kanskje står Norge nærmest, men som politisk likevel er ganske annerledes. Det gir rom for å synliggjøre både nærhet og distanse, likheter og forskjeller. Det er et bilde som er gjenkjennelig. I tillegg til at det er et kraftfullt begrep og et effektivt symbol, ser det også ut til å spille på bilder som har resonans i mange nordmenns syn på Sverige som sosialistisk, men også som litt naivt og «overdrevet humanistisk». Samtidig som begrepet har fått nasjonalpolitisk betydning, risikerer det å skape en reduksjonistisk forståelse av Sverige og hva som er «svensk».

Referanser

Ball, R. (1998). Conceptual history and the history of political thoughts. I I. Hampsher-Monk, K. Tilmans & F. van Vree (Red.), History of concepts: Comparative perspectives (s. 75−86). Amsterdam: Amsterdam University Press.

Bödeker, H. E. (1998). Concept – meaning – discourse. Begriffsgechichte reconsidered. I I. Hampsher-Monk, K. Tilmans & F. van Vree (Red.), History of concepts: Comparative perspectives (s. 51−64). Amsterdam: Amsterdam University Press.

Börzel, T. A., & Risse, T. (2017). From the euro to the Schengen crises: European integration theories, politicization, and identity politics. Journal of European Public Policy, 1−26. DOI: 10.1080/13501763.2017.1310281

Ellinas, A. A. (2010). The media and the far right in Western Europe: Playing the nationalist card. New York: Cambridge University Press.

Johansson, L. (2013). Från definierat förflutet till utstakad framtid. Utbildning & Demokrati: Tidskrift för Didaktik och Utbildningspolitik, 22(1), 29−45.

Johansson, L., & Bergstedt, B. (2015). Visions unite through the concept of democracy: The school and the Popular Adult Education. Scandinavian Journal of Educational Research, 59(1), 42−57. DOI: 10.1080/00313831.2013.838697

Jordheim, H. (2003). Läsningens vetenskap: utkast till en ny filologi. Gråbo: Anthropos.

Jungar, A. C. (2017). Populism i Norden. Tankesmedjan Agenda. ISBN 978­952­68726­5­0 (PDF)

Karjalainen, K., & Pilke, N. (2012). Samlokalisering, samarbete eller kanske sammansmältning? Analys av begreppet’tvåspråkig skola’i en dagstidning. Kielet liikkeessä, Språk i rörelse, Languages in Motion, Sprachen in Bewegung. VAKKI-symposiumi XXXII. Vaasa, 10(11.2), 58−69.

Koselleck, R. (1998). Social history and Begrifffsgechichte. I (Red.) I. Hampsher-Monk, K. Tilmans & F. van Vree (Red.), History of concepts: Comparative perspectives (s. 23−36). Amsterdam: Amsterdam University Press.

Koselleck, R. (2002). The practice of conceptual history: Timing History, Spacing Concepts. Stanford, California: Stanford University Press.

Koselleck, R. (2004a). Erfarenhet, tid och historia: om historiska tiders semantik. Göteborg: Didalos.

Koselleck, R. (2004b). Futures Past: On the semantics of historical time. New York, New York: Columbia University Press.

Negrine, R. (2017). How did the British media represent European political parties during the European parliament elections, 2014: A Europeanized media agenda? International Communication Gazette, 79(1), 64−82. DOI: 10.1177/1748048516656299

Otjes, S. & Katsanidou, A. (2017). Beyond Kriesiland: EU integration as a super issue after the Eurocrisis. European Journal of Political Research, 56(2), 301−319. DOI: 10.1111/1475-6765.12177

Pirro, A. L. & Van Kessel, S. (2017). United in opposition? The populist radical right’s EU-pessimism in times of crisis. Journal of European Integration, 39(4), 405−420. DOI: 10.1080/07036337.2017.1281261

Rydgren, J. (2017). Radical right-wing parties in Europe. Amsterdam: John Benjamins Publishing.

Sebastián, J. F. & De Miguel, G. C. (2004). The Notion of Modernity in 19th-Century Spain: An Example of Conceptual History. European Journal of Political Theory, 3(4), 393−410. DOI: 10.1177/1474885104045912

Steenbergen, M.R. & Siczek, T. (2017). Better the devil you know? Risk-taking, globalization, and populism in Great Britain. European Union Politics, 18(1), 119–136. DOI: 10.1177/1465116516681858

Wodak, R. (2015). The politics of fear: What right-wing populist discourses mean. Los Angeles, California: Sage.

Avisartikler

Akerhaug, L. (2014, 7. januar). Fortsatt kontrær. Minerva. https://www.minervanett.no/fortsatt-kontraer/

Anfindsen, O. J. (2005, 2. juni). Eksponensiell vekst. Klassekampen. Hentet fra http://www.honestthinking.org/no/pub/KK.2005.06.02.OJA.Eksponensiell_vekst.htm

Askeland, E. (1968, 21. desember). Svensk tilstand på kolonialt besøk. VG, s. 14.

Birkevold, H. (2017, 17. mars). Åsa Linderborg: – Skal ventresiden lykkes, må den peke på troverdige alternativer. Og lære seg å regne. Aftenposten. Hentet fra https://www.aftenposten.no/kultur/i/7aoKv/Asa-Linderborg--Skal-venstresiden-lykkes_-ma-den-peke-pa-troverdige-alternativer-Og-lare-seg-a-regne-

Blix Huseby, V. (2015, 27. mai). Kommuner anbefaler selv bosetning. Vårt Land, s. 6−7.

Borud, H. (1992, 28. september). Duellen: Velferdsstat til besvær? Aftenposten, s. 8.

Castello, C. (2017, 29 august). Kontrovers etter Listhaug-tur til Sverige. Utrop. Hentet fra http://www.utrop.no/Nyheter/Utenriks/32172

Dale, L. K. (2003, 22. august). Ønsker aksjoner mot rusbrus. Haugesunds Avis. http://www.haugesundsavis.no/apps/pbcs.dll/artikkel?AID=/20030822/NYHET/343330519/0/NYHETDehlin, H. (1995, 7. september). Mer trygghet på tribunene. Aftenposten, s. 17.

Enghaug, P. (2017, 23. februar). Hendelsen i Sverige. Moss avis, s. 14. Hentet fra: http://ret-web01.int.retriever.no.ezproxy.hioa.no/services/archive/displayDocument?documentId=05523720170223f9e3af0296ee0d4f48061e64d60bcac4&serviceId=2

Frøystad Nærø, A. & Eggen, S. (2017, 22. april). Sandberg slår tilbake mot Sveriges statsminister: – Pinlig forsøk på å dekke over. VG. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/per-sandberg/sandberg-slaar-tilbake-mot-sveriges-statsminister-pinlig-forsoek-paa-aa-dekke-over/a/23979989/

Grahl-Madsen, A. (1961, 28. juli). Hva skjer med Norges forsvar. VG. s. 3 og 11.

Gunnar, M. (1993, 2. september). Ap. kan nå ledighetsmålet. Aftenposten, s. 6.

Halvorsen, K. (2002). Barnehageløftene som ble vekk. Dagsavisen. Nett: ikke tilgjengelig lenke. Hentet på Retriever 2017, 12 oktober.

Haug Røset, H. (2017, 29. august). Tidligere Frp-politiker ut mot Listhaug: – Uanstendig, umoralsk og veldig farlig. VG. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/stortingsvalget-2017/tidligere-frp-politiker-ut-mot-listhaug-uanstendig-umoralsk-og-veldig-farlig/a/24128541/

Hellum, C. (2017, 12. mars). NRK får kritikk for dekning av sak om gjenger i Oslo: – Dårlig journalistikk. Kampanje. Hentet fra http://www.kampanje.com/medier/2017/03/ville-ikke-gi-gjeng-kommentarene-nrk-onsket--ble-droppet-som-kilde/

Holmen, J. (2014, 11. september). Brunskjortene blant oss. Sandnesposten, s. 2.

Kongsli Hillestad, L. (2015, 26. oktober). Det er veldig viktig å trekke noen grenser i flykting-krisa. Dagbladet, s. 1 og 10.

Kristiansen, S. K. (1981, 22. august). Gro med nye slag. VG. s. 5.

Martinsen, R. (1973, 24 januar). Alt er rolig igjen – men: Lyn vil innføre spillerkontrakter! VG. s. 27.

Mathisen, Å. (2013, 12. desember). Bak fasaden. Vårt land, s. 2.

Michalsen, G. L. (2017, 12. mars). Adel Khan Farooq ville ikke bruke «svenske tilstander» om Oslo øst. Dermed var han ikke interessant for NRKs vinkling. Medier24.no. Hentet fra https://www.medier24.no/artikler/adel-khan-farooq-ville-ikke-bruke-svenske-tilstander-om-oslo-ost-dermed-var-han-ikke-interessant-for-nrks-vinkling-mener-journalisten/377904

Nedrebø, R. (2014, 4. november). Internt opprør mot KrFs asylpolitikk. Stavanger Aftenblad. Hentet fra https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/2m5nr/Internt-oppror-mot-KrFs-asylpolitikk

NTB. (1993, 3. februar) Nødskrik fra bøndene – Frykter framtida. NTB. Nett: ikke tilgjengelig lenke. Hentet på retriever 2017, 12 oktober.

NTB. (2017a, 29. august). Norske tilstander i Rinkeby. NTB. Hentet fra https://www.abcnyheter.no/nyheter/politikk/2017/08/29/195328318/norske-tilstander-i-rinkeby

NTB. (2017b, 21. april). Löfven avviste beskrivelse om «svenske tilstander». NTB. Hentet fra http://www.dagen.no/Nyheter/arbeiderpartiets-landsm%C3%B8te/L%C3%B6fven-avviste-beskrivelse-om-%C2%ABsvenske-tilstander%C2%BB-471090

Østbø, S. Steinsen Wiik-Hansen, B. (2016, 22. november). Joner og Listhaug i Facebook-krangel. VG, s. 8.

Riseth, K. & Nielsen, T. (1997). Hurra! … Vi får gratis ferge. VG. s. 31.

Rønning, M. (2009, 23. februar). Mener Jensen reiser viktig debatt. NTB. Hentet fra: http://ret-web01.int.retriever.no.ezproxy.hioa.no/services/archive/displayDocument?documentId=055013200902231047030902231443&serviceId=2 Slettholm, A. (2017, 21 juli). En gang var Sverige en storebror å se opp til. Så ble landet rammet av svenske tilstander. Aftenposten A-magasin. Hentet fra https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/Bp4x7/En-gang-var-Sverige-en-storebror-a-se-opp-til-Sa-ble-landet-rammet-av-svenske-tilstander

Söderlind, R. (1997). Ikke noe for norske modernistiske ører? Aftenposten, s. 17.

Støvland, K. (1983, 19. august). Bokhandlernettet er truet. Aftenposten, s. 6.

Strande, R. (2013, 13. juni). Ikke i mitt nabolag. Osloby, s. 41.

Timbuktu, J. (2017, 22. april). Timbuktu om den svenske skammen: – Den eneste veien er gjennom samtale. Dagbladet. Hentet fra https://www.dagbladet.no/kultur/timbuktu-om-den-svenske-skammen---den-eneste-veien-er-gjennom-samtale/67505917

VG( 1967, 11. mars). Boligbyggingen sterkt tilbake de siste 15 år sammenliknet med annen bygging. VG. s. 3.

Ulstein, H. (2017, 14. mars). NRKs parallellsamfunn. Nye meninger. Hentet fra http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/nrks-parallellsamfunn-1.937454

Vigeland, E. (1977, 2. november). Innvandrerbarna møter ensomhet og kulde. VG, s. 41.

Wold, B. (2003, 6. juni). Svenske tilstander. Morgenbladet. Hentet fra:h ttp://ret-web01.int.retriever.no.ezproxy.hioa.no/services/archive/displayDocument?documentId=05512620030606306060328&serviceId=2