Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Journalistikkens attraksjon til makten:

Politisk kildemangfold i norske nyhetsmedier
Journalism’s attraction to power
Political source diversity in Norwegian news media
Professor, Institutt for medie- og samfunnsfag, Universitetet i Stavanger

Mangfoldet av kilder i nyhetene gjenspeiler i hvilken grad et mangfold av meninger er representert i mediene. Selv om forskning viser at mediene konsekvent favoriserer eliter og offisielle kilder over marginale stemmer, er det få studier som har undersøkt hvordan dette forholder seg når man sammenligner lokale, regionale og nasjonale medier utenfor en valgkampkontekst. I denne artikkelen analyseres 9303 kilder i 64 norske medier i perioden 5.−12. oktober 2015. Herunder undersøkes fordelingen av 1192 politiske kilder i henhold til politisk parti, politisk posisjon og nærhet til styringsmakt. Analysen viser at lokale medier har større mangfold i bruken av marginale kilder, mens nasjonale medier har størst mangfold av utenlandske politiske kilder. På alle publiseringsnivå er politiske stemmer forbundet med maktposisjoner i samfunnet. Dette illustrerer i hvilken grad journalister tiltrekkes makten. Journalistikkens profesjonsidealer bør derfor anses som en del av forutsetningene som former mediemangfold på et strukturelt nivå.

Nøkkelord: Journalistikk, politiske kilder, mangfold, profesjonalisme

The diversity of sources in the news reflects the extent to which a plurality of opinions is represented in the media. While research shows that the media consistently favour elites and official sources over marginal voices, few studies have compared political source use in local, regional and national media outside of campaign contexts. This article analyses the distribution of 9303 sources in 64 Norwegian news media collected between 5–12 October 2015, including 1192 political sources, according to political party, political position and proximity to power. The analysis shows that local media display greater diversity in their use of marginal political sources, while national media have greater diversity in foreign political sources. On all levels of publication, the presence of political voices is associated with being in a position of power. This illustrates the extent to which journalism is attracted to power. Journalism’s professional ideals should therefore be considered as part of the framework conditions shaping media diversity at a structural level.

Key words: Journalism, political sources, diversity, professionalism

Introduksjon

Mangfoldet av stemmer i mediene er en demokratisk forutsetning først og fremst fordi demokratiet fordrer representasjon, informasjonsfrihet og lik tilgang til arenaer for offentlig debatt (Bennett, 1990; Brown, Bybee, Wearden & Straughan, 1987; McQuail, 1992). De tradisjonelle nyhetsmediene utgjør slik sett en arena hvor ulike politiske løsninger kan lanseres, diskuteres og forhandles (Skogerbø & Krumsvik, 2015). Politisk deltakelse i slike utvekslinger har gjerne som målsetning å utløse folkelig støtte for foreslåtte løsninger, noe som kan øke innflytelsen på samfunnets utvikling (Wolfsfeld, 1997). Skal den medierte offentlige debatten oppfylle liberal-demokratiske idealer om representasjon og ytringsfrihet, må representanter for ulike meninger i prinsippet ha lik tilgang til arenaen (Baker, 2007). Undersøkelser viser imidlertid at marginale stemmer – stemmer som representerer politiske syn som har forholdsmessig lav oppslutning i befolkningen – ofte ekskluderes fra nyhetsagendaen (se f.eks. Kleemans, Schaap & Hermans, 2017; Ross, Evans, Harrison, Shears & Wadia, 2013). Fordi forskningen hovedsakelig fokuserer på de store riksmediene, foreligger det også mangelfull innsikt i hvilke politiske stemmer som slipper til i mediene utenfor hovedstaden, noe som kan bidra til å nyansere dette bildet.

Selv om riksmediene utgjør drivkraften bak den medierte dagsordenen (McCombs, 2005; Noelle-Neumann & Mathes, 1987), spiller lokale og regionale medier viktige roller når det gjelder å føre tilsyn med lokaldemokratiske strukturer (Ekström, Johansson & Larsson, 2006). Siden lokale politiske koalisjoner ikke nødvendigvis reflekterer nasjonale politiske skillelinjer, vil mediedeltakelse på lokalnivå kunne bidra til et mer mangfoldig politisk landskap (Berkowitz & Beack, 1993). Dette er også intensjonen bak norske mediestøtteordninger, som har som formål å bevare lokalaviser i distriktene (NOU, 2017:7). Det foreligger en antakelse i mediereguleringen om at god geografisk spredning av journalistiske medier vil sikre tilsyn med lokaldemokratiske institusjoner. Derfor bør det også testes empirisk hvilken rolle lokalavisene og medier i andre byer enn hovedstaden spiller i å opprettholde mangfoldet av politiske stemmer i offentligheten. Spørsmålet som stilles i denne artikkelen, er i hvilken grad den norske journalistiske strukturen oppnår kildemangfold i politiske nyheter, og hvilke deler av strukturen som i størst grad oppnår mangfold. Dersom makteliten dominerer like mye i mediebildet i mindre lokalsamfunn og i byene som de gjør i hovedstaden, kan dette indikere at den journalistiske profesjonaliteten – normene i kildebruken – er med på å begrense mangfoldet av kilder i mediene.

Svaret på dette spørsmålet vil være med på å gi ny innsikt i mediemangfoldets eksterne karakter – i hvilken grad mangfold oppnås på et strukturelt, mediesystemisk, nivå (Doyle, 2002; McQuail, 1992). Virkemidlene i norsk medieregulering er først og fremst innstilt på å oppnå mangfold av innhold gjennom å sikre mangfold av tilbydere. Hvor i mediestrukturen de marginale politiske stemmene slipper til – om det er på nasjonalt, regionalt eller lokalt plan – kan slik sett si noe om hvilke deler av den norske mediestrukturen som bidrar mest til en mangfoldig politisk journalistikk.

I det følgende presenteres relevant forskning på mangfold, politiske kilder og journalistikkens profesjonsideologi. Deretter følger empiri og metode, etterfulgt av diskusjon og konklusjon.

Mangfold av stemmer i nyhetene

Mediemangfold oppnås når stemmer fra et bredest mulig politisk spektrum er representert i mediebildet (Benson, 2009; Freedman, 2005; Kaitatzi-Whitlock, 1996; Ots, 2009). Mediereguleringen har først og fremst som målsetning å sikre at «senderne » i medielandskapet er tilstrekkelig ulike til at et slikt innholds- og kildemangfold kan oppstå (Picard, 1985, s. 76). Den norske pressestøtten er derfor orientert mot å bevare ideologisk og geografisk ulike medier (meningsbærende aviser og lokalaviser) som kan ivareta ytrings- og informasjonsmulighetene til de borgerne som ikke nødvendigvis får sine interesser dekket av de brede allmennmediene. Mer differensierte nyhetsmedier vil slik sett ha mer å tilføre et overordnet mangfoldsmål enn medier som utgjør rene substitutter (Gentzkow & Shapiro, 2008, s. 135). Mangfoldet av stemmer i nyhetene er slik sett formet av mediesystemets strukturelle rammebetingelser (Baker, 2007; Horwitz, 2005; McDonald & Dimmick, 2003; NOU, 1983:3), primært tilrettelagt gjennom tiltak som forhindrer monopolisering av mediemakt (Doyle, 2002, s. 19; Iosifidis, 2010, s. 17).

Mangfoldet av stemmer i mediene operasjonaliseres hovedsakelig som «tilstedeværelse». Spørsmålet er hvor og hvordan ulike identiteter og tilhørigheter kommer til orde, og hvor ofte og i hvilke sammenhenger de forekommer. Det dreier seg om å kartlegge hvordan ulike individer, grupper eller sektorer blir representert. Ofte operasjonaliseres slike representasjonsindikatorer via ulike karakteristikker som kjønn, partitilhørighet, geografi eller etnisitet (se f.eks. Cottle, 1998; Humprecht & Büchel, 2013; Powers & Benson, 2014). Her er kvantitativt mangfold antatt å bety kvalitativt mangfold – jo flere identiteter som er representert, jo mer mangfoldig er innholdet. Fordi staten ikke kan regulere redaksjonelt innhold utover kravene til allmennkringkastingen, tilrettelegges muligheten for deltakelse heller gjennom et pluralistisk medietilbud (St.meld. 32 (1992−1993); St.meld. 6 (2007−2008)). Ulike kanaler er en forutsetning for ulike stemmer. Tiltak som sikrer medier over hele landet, inkludert produksjonsstøtte til små, marginale og nummer to-aviser og grenser for eierskapskonsentrasjon, er derfor tiltak som er rettet mot strukturene som tilrettelegger for journalistisk produksjon. Det som er interessant i denne sammenhengen, er hvorvidt lokalaviser, byaviser og riksmedier er tilstrekkelig ulike til at man kan bekrefte at en slik strukturell regulering skaper mediemangfold.

Medienes dagsordenfunksjon (McCombs, 2005), og journalistikkens kritiske og konkurransedrevne natur (Cook, 1998; Sparrow, 1999), kan imidlertid bidra til å ekskludere marginale stemmer fra debatten. Dette gjelder særlig tematikker som er vanskelige å fremstille innen etablerte narrativer i den politiske journalistikken (Wolfsfeld & Shaefer, 2006). I forholdet mellom mediene og politikken har det utviklet seg spesifikke normer for kommunikasjon, hvor den medierte politiske diskursen favoriserer erfarne, etablerte stemmer (Berkowitz, 1987; Sigal, 1973; Soloski, 1989). Særlig tiltrukket er journalistikken av sentralt plasserte kilder som besitter relevant informasjon (Baumgartner & Bonafont, 2015; Berkowitz, 2009; Strömbäck & Nord, 2006). Mediemangfold fordres med andre ord ikke bare av graden av differensierte medietilbud i markedet. Flere medieforskere har antydet at den journalistiske profesjonaliteten antakelig har mer å si for mangfold i nyhetene enn strukturelle faktorer (Benson, 2016, s. 40; McCombs, 1988, s. 136−137; Reich & Godler, 2015), særlig ettersom profesjonens normer og praksiser i seg selv er med på å betinge tilgangen til den offentlige sfæren. En sammenligning av mangfoldet av politiske stemmer på tvers av regulerte mediestrukturer kan derfor bidra til å belyse i hvilken grad profesjonsnormene er med på å forme mediemangfoldet i Norge.

Politiske kilder i nyhetene

Det foreligger store mengder forskning på forholdet mellom journalister og deres kilder. Dette spørsmålet er særlig motivert av spørsmål om medienes dagsorden (f.eks. Strömbäck & Nord, 2006); mediemangfold (Brown et al., 1987); framingperspektivet (Dimitrova & Strömbäck, 2012; Entman, 2007; Häggli, 2011); medielogikker (Aalberg, 2009; Enli, 2015); journalistisk kritikk (Eggen, Leira & Ziesler, 2015; Vatnøy, Iversen & Svennevig, 2016), og medialiseringsprosesser (Kepplinger, 2002). I tillegg er kildespørsmålet sentralt i organisasjonsstudier av nyhetsproduksjon og nyhetsrutiner (Dindler, 2015; Gans, 1979; Van der Meer, Verhoeven, Beentjes & Vliegenthart, 2017), og i studier av journalistikken som institusjon og profesjon (Cook, 1998; Revers, 2014; Soloski, 1989; Sparrow, 1999). Disse studiene finner konsekvent at mediene har en tendens til å foretrekke eliter, rutinekilder, offisielle stemmer og sittende kilder over opposisjonelle kilder eller «vanlige » borgere (Alexeev & Bennet, 1995; Baumgartner & Bonafont, 2015; Figenschou & Beyer, 2014; Schoenbach, Ridder & Lauf, 2001; Shehata 2010; Squire, 1988). Politikere i maktposisjon – som statsministere, presidenter, ministere og regjeringsmedlemmer – er de dominerende kildene (Negrine, 1999; Van Aelst, Sheafer & Stanyer, 2012). Nærhet til makten utgjør slik sett hovedforklaringen på hvilke politikere som gis tilgang til nyhetsbildet (Schoenbach, Ridder & Lauf, 2001; Thesen, 2013; Tresch, 2009; Wolfsfeld & Shaefer, 2006).

Studier av politiske stemmer i nyhetene har i tillegg et overveiende fokus på etablerte, riksdekkende medier – særlig de som anses å være dagsordenssettende «kvalitetsmedier». Analyser av lokalmedier er sjeldne, selv om det finnes unntak (se f.eks. Engan, 2016; Hognestad & Lamark, 2017; O’Neill & O’Connor, 2008). Dette antyder at det foreligger en manglende forståelse for hvilke politiske stemmer som opptrer i små og store offentligheter, og hva eventuelle ulikheter her betyr. Lokaljournalistikk er gjerne ansett som en forutsetning for den generelle tilstanden til lokale demokratiske systemer. Lokalaviser både hever legitimiteten til lokale politiske institusjoner, og de insentiverer politikere til å oppføre seg skikkelig (Bruns & Himmler, 2011; Ekstrøm et al., 2006). I tillegg utgjør lokalavisene en viktig informasjonskilde i lokale miljøer (Skogerbø & Winsvold, 2011). I Norge har lokalaviser derfor blitt beskrevet som medienes «ryggrad » (Mathisen, 2010, s. 13) – som «limet » i lokalsamfunnet (Espeland, 2006, s. 27). Studier tyder også på at journalister utvikler mer mangfoldige kildegrunnlag i mindre lokalsamfunn (Berkowitz & Beack, 1993, s. 10). Blant annet har «vanlige folk» en bredere tilstedeværelse i lokal nyhetsdekning enn de har i riksdekkende medier (Allern, 2006; Ross, 2007). Lokalmedier er derfor ofte sett på som en indikasjon på mangfold og pluralisme i mediemarkeder (Noam, 2009, s. 17; Picard, 2004, s. 60). Forholdet mellom lokale, regionale og nasjonale nyhetsmedier, og de rollene disse spiller i det overordnede journalistiske landskapet, gir slik sett en inngang til å analysere journalistisk profesjonalitet og dens funksjon i mediesystemets rammevilkår.

Journalistikk og makt

Journalistikkens profesjonalitet, og de normer og idealer som institusjonen forvalter (Soloski, 1997; Tuchman, 1978; Wilensky, 1964), sier noe om hva som anses som god journalistikk, og former utvalget av hendelser og kilder som utgjør nyhetene (Soloski, 1997). Det er denne profesjonaliteten som favoriserer kildene som representerer samfunnets eksisterende maktstrukturer. Mediene er primært interessert i de aktører og institusjoner som har størst innvirkningen på samfunnet (Wolfsfeld & Shaefer, 2006, s. 350). Samfunnsoppdraget beskriver journalistikkens maktgranskende ideal – å avdekke kritikkverdige forhold – som fordrer at personer i maktposisjoner stilles til ansvar når slike forhold avdekkes. Journalistikkens ansvarliggjøring av maktpersoner bidrar slik sett, sier Tuchman (1978, s. 110), til å forsterke legitime autoriteter. Den journalistiske profesjonaliteten innebærer i tillegg etablerte metoder for identifisering og verifisering av fakta. Dette betyr at journalister oppsøker institusjoner – åsteder hvor fakta enkelt kan oppdrives. Institusjonaliserte rutiner (som beats, eller saksområder) er dessuten etablert for at journalister skal ha enkel tilgang til tilgjengelige kilder, primært motivert av behovet for å nå deadline innenfor redaksjonens ressursrammer (Gans, 1979; Sigal, 1973). Slike rutiner har en tendens til å favorisere eliter, offisielle kilder og PR-materiale over mer urutinerte stemmer. Journalistikkens profesjonelle rammeverk er derfor med på å begrense marginale stemmers tilgang til mediene (Tuchman, 1978).

Dette primæridealet i den politiske journalistikken – maktkritikk (Bull, 2012; Weaver & Wilhoit, 1996) – handler i hovedsak om offentlig tilsyn (se f.eks. Entman, 2005; Van Dalen, 2012), og er særlig synlig i det politiske intervjuet (Davis, 2009). Ettema og Glasser (1998, s. 200) beskriver dette idealet som et «instinkt» – et dypt ønske om å ansvarliggjøre aktører som forårsaker sosial og politisk urettferdighet. Maktkritikk innebærer derfor gjerne en opposisjonell, kynisk, skeptisk eller kritisk holdning til politiske kilder (Clayman, Heritage, Elliott & McDonald, 2007; Esser & Spanier, 2005; Plaisance & Skewes, 2003; Van Dalen, Albaek & De Vreese, 2011). De maktesløse settes i tale, mens de som har makt tvinges til å svare. Idealet bidrar slik sett til å forsterke journalistikkens attraksjon til kilder i mektige posisjoner. Undersøkelser av journalistiske idealer i Norge har vist at maktkritiske idealer dominerer – særlig idealer som omfatter maktgranskning, kritikk av urettferdighet og avsløring av maktmisbruk (Hovden, 2008; Hovden, 2016). Analysen som presenteres i denne artikkelen, har ikke som mål å undersøke hvordan slike idealer kommer til syne i journalistiske tekster. Spørsmålet er heller i hvilken grad maktkritikk som et profesjonelt rammeverk kan bidra til å forklare journalistikkens attraksjon til etablerte makt-institusjoner i lokalavisene, i byavisene og i hovedstadsmediene.

Data og metode

Analysen er basert på en komparativ kvantitativ innholdsanalyse av 64 norske nyhetsmedier. Utvalget omfatter åtte riksmedier, fem byaviser og 51 lokalaviser. Det nasjonale utvalget består av seks riksdekkende, hovedstadsbaserte aviser og nett-utgaven til de to allmennkringkasterne NRK og TV 2. Kringkasterne er inkludert i analysen fordi de i stor grad bidrar til å sette den politiske dagsordenen på et nasjonalt nivå. Resten av det nasjonale utvalget består av Aftenposten, Dagbladet, Dag og Tid, Dagens Næringsliv, Nationen og Vårt Land – et utvalg som representerer både bredt orienterte dagsaviser, populærformater, meningsbærende aviser og nisjeaviser. De fem byavisene i utvalget er alle dagsaviser som kommer ut i byer som ligger et godt stykke unna hovedstaden, og består av Bergensavisen, Fædrelandsvennen, Haugesunds Avis, iTromsø og Romsdals Budstikke. Begrunnelsen for å analysere aviser som kommer ut i byene, er motivert av behovet for å operasjonalisere en komparativ dimensjon til riksavisene og til lokalavisene, gitt at etablerte inndelinger (se Høst 2015) ikke opererer med en mellomdimensjon utover regionavis-nivået. Avisene som er valgt ut her, utgis i et utvalg norske byer, med opplag som er typisk for norske by-aviser. Høsts (2015) vide definisjon av lokalaviser omfatter de fleste avisene som kommer ut i Norge, og her er målet å undersøke om det er noen forskjeller i kildebruken gitt størrelsen på de omliggende politiske institusjonene. Lokalavisene som denne analysen omfatter1, har derfor stort sett under 5000 i opplag, 1−3 utgaver i uka, og de fleste har pressestøtte. Til sammen dekker avisene 120 ulike kommuner i Norge, noe som utgjør 28 prosent av det totale antall kommuner på utvalgstidspunktet (2015). Alt i alt dekker utvalget 29 prosent av det redaksjonelle tilbudet i det nasjonale landskapet. Utvalget er slik sett heterogent, da det består av nyhetsmedier med ulike egenskaper og profiler. Antallet medier bør allikevel veie opp for denne heterogeniteten.

Analysen av politiske kilder i disse mediene er basert på et utvalg av 5544 nyhetssaker. Sakene er publisert i tidsrommet 5.−12. oktober 2015. Uken ble valgt ettersom nyhetsagendaen var relativt tungt politikk-orientert. Nasjonalbudsjettet ble sluppet den uken, en sak som har relevans i alle deler av landet og på alle publiseringsnivåer. Samtidig hadde lokalvalget blitt avholdt en måned tidligere, og forhandlinger for den neste fireårsperioden var på agendaen i flere kommuner. Ettersom de fleste lokalavisene i Norge gir ut færre enn tre utgaver i uken (77 prosent), gjorde valget av en politisk orientert dagsorden at det var større sannsynlighet for at alle avisene hadde politiske saker på dagsordenen, noe som også gjorde at en sammenligning mellom avisene var mulig.

Alt i alt ble 9309 kilder kodet. 1192 av disse (13 prosent) ble kodet som politikere. Analysen er basert på en kodebok bestående av 14 gjensidig utelukkende kildevariabler, inkludert politikere; offentlig ansatte, organisasjonsrepresentanter, eksperter, PR-rådgivere og talspersoner, journalister, representanter for sportsfeltet, representanter for kulturfeltet, representanter for næringslivet, representanter for det juridiske felt, klienter/ofre, barn/familie/venner, vanlige borgere, og ildsjeler. Politikere ble fordelt på ni kategorier: statsledere (statsminister eller president), ministere, stortingsrepresentanter (inkludert parlamentsmedlemmer og senatorer, samt vararepresentanter), fylkeskommune-representanter, ordførere (inkludert varaordførere), kommunepolitikere, representanter for partiledelse, politikere uten folkevalgte roller, og andre.

Kode-enheten i analysen er kilden. Som følge av dette består analysen av ulikt antall kilder fra hvert medium. Slik sett er hver kodeenhet like informativ (Krippendorff, 2004, s. 113). Hver utgave av hver avis som kom ut 5.−12. oktober 2015 ble kodet. For rundt en tredjedel av lokalavisene i utvalget utgjør dette én utgave. For nettutgavene til NRK og TV 2 ble alle sakene som ble publisert på nettsiden i tidsrommet, kodet. Materialet som ble kodet, omfatter alle redaksjonelle saker (inkludert nyheter, notiser, leserinnlegg og meninger), så vel som alt innhold i «folk»/«nært»- seksjonene i lokal- og byavisene. Kilder eller «stemmer» ble operasjonalisert som tilstedeværelse i teksten (jf. Raddum & Veum, 2006). Det som analyseres her, er altså navngitte kilder i teksten. Det er ikke kodet for meningsforekomster, men personer, da målet er å undersøke hvem som slipper til i det redaksjonelle stoffet. Koderne ble bedt om å spørre seg selv: Hvem snakker her? Hvem snakker de som? Alle navn forbundet med uttalelser, meninger, bilder, hilsener osv., ble notert og kodet. Fordi mediene her anses som portvakter til en arena for offentlig debatt og deltakelse, og fordi lokalavisenes profiler er forskjellige fra nasjonale medier (Braman, 2007; Hanusch, 2015, Hatcher & Haavik, 2014; Engan, 2016; Richards, 2013), var det nødvending å anvende en bred definisjon av tilstedeværelse. Særlig fordi lokalaviser i større grad enn andre aviser også utgjør en informasjonsfunksjon i lokale miljøer (Hess, 2016), var det nødvendig å kode for tilstedeværelse også i innhold som ikke regnes som nyhetsartikler i streng forstand.

Kodingen ble utført av åtte kodere (mediestudenter på bachelor- og masternivå). Reliabilitet ble kodet på 131 saker hentet fra Bergens Tidende 5.−6. oktober, med en Krippendorffs Alpha koeffisient på 0,71. Ettersom Alpha er en konservativ indikator (Neuendorf, 2002), regnes dette som akseptabelt for sannsynlige slutninger for analyser med mange kodere (Krippendorff, 2004).

Resultater

En forutsetning for mediemangfold er at et bredt spektrum av stemmer kommer til orde i det redaksjonelle innholdet. I det norske medielandskapet sett under ett (tabell 1), ser vi at de viktigste sektorene er representert på alle nivå – både i riks-, by- og lokalmediene. Politikerne er dessuten til stede på alle plan. En målsetning med å opprettholde redaksjonelle miljøer i alle deler av landet er at den politiske journalistikken har gode vilkår også i lokaldemokratiske strukturer. Samtidig er det også forskjeller på hvordan de ulike mediene prioriterer. Med tanke på by- og lokalavisenes tettere nærhet til lokalt kultur- og idrettsliv er det ikke uventet at disse har høyere innslag av barn og deres omgangskrets enn det riksmediene har. Andre forutsigbare forskjeller dukker også opp, som at riksmediene har større innslag av journalister og talspersoner. Med maktkonsentrasjon i hovedstaden oppstår det flere filtre mellom journalistikken og makten.

Tabell 1.

Kilder i nyhetene

KildekategoriTotalt (n=9309)Riksmedier (n=2076)By-aviser (n=1833)Lokalaviser (n=5400)
Organisasjoner (n=1508)16%17%18%15%
Politikere (n=1192)13%15%10%13%
Barn, familie, venner (n=1170)12%5%13%15%
Vanlige borgere (n=1012)11%3%12%14%
Offentlig ansatte (n=966)10%2%13%13%
Sportssektoren (n=817)9%14%8%6%
Næringsliv (n=601)6%4%6%7%
Eksperter (n=460)5%9%4%3%
Kultursektoren (n= 446)5%7%4%4%
Det juridiske system (n=386)4%7%5%3%
PR, talspersoner (n=337)4%9%2%2%
Ildsjeler (n=228)2%1%2%3%
Klienter, ofre (n=173)2%2%2%1%
Journaliser (n=153)1%5%1%1%
Sum100%100%100%100%

N=9309.

Totalt utgjør imidlertid representanter for organisasjoner den største kildekategorien i utvalget. Norge er et høyst organisert samfunn. Både privat og i arbeidslivet har nordmenn generelt høy grad av medlemskap i organisasjoner. Den norske korporative politiske modellen betyr også at politiske interesser primært er organiserte. Dette kan være en av årsakene til at det er et så høyt antall «organiserte» stemmer i det norske medielandskapet. Disse representerer typisk arbeidstakerorganisasjoner og ulike interessegrupper. Politikere utgjør den nest største gruppen av kilder i utvalget. Det er flere politikere som uttaler seg i medier med nasjonal utstrekning enn i lokalavisene og i byavisene. Det samme gjelder representanter for sportsfeltet, hvor hovedvekten av kilder som forekommer i riksmediene er utøvere og trenere. Lokalavisene vier generelt sett mer plass til dekning av hverdagslivet til beboerne i sitt område (se Hess 2016). Derfor er «vanlige» borgere mer synlige i lokalaviser enn i andre typer aviser. Slike «rolle-løse» kilder finner vi også i byavisene. Byavisene har også den laveste andelen av politiske stemmer i de tre geografiske kategoriene. Byaviser kan derfor sies å ha en mer lokal-orientert kildeprofil enn riksmediene, på linje med lokalavisene.

Slik sett blir medienes ulike strukturelle forutsetninger synlige her – som at riksmediene er langt mindre avhengige av offentlige ansatte i sitt kildeomfang, eventuelt at de i langt mindre grad enn lokalavisene klarer å få offentlig ansatte i tale. Dette er kilder som primært representerer forvaltningen. Dette gjenspeiles i det faktum at byavisene gjerne har færre redaksjonelle ressurser enn riksavisene. Med større avstand til sentrum er journalister i byer og småsteder utenfor hovedstaden også tilsynelatende mer avhengige av offentlige kilder for informasjon. I tillegg er eksperter (inkludert akademikere), talspersoner og journalister oftere å finne i riksmediene enn i byavisene og lokalavisene, noe som gjenspeiler konsentrasjonen av eksperter i hovedstaden.

Riksmediene har imidlertid et smalere utvalg av kilder enn by- og lokalavisene. Nasjonale nyheter har mindre rom for vanlige borgere, barn og folk som ikke uttaler seg i kraft av sin stilling. Elitekilde-fokuset til riksmediene reflekteres også i andelen utenriksstoff som finnes i nasjonale nyhetsmedier sett i forhold til lokale medier. By- og lokalaviser er mer opptatt av hva som skjer i nærområdet. Lokalaviser og byaviser er derfor med på å øke mangfoldet av stemmer i det norske nyhetslandskapet, mens riksmedier øker mangfoldet av utenlandske stemmer. Kodeprosessen avslørte også at enkelte kildekategorier sjelden opptrer i nyhetene. Det var såpass få tilfeller hvor pasienter, ofre, kriminelle, kunder eller vitner snakket i nyhetene at disse ble rekodet. Nyhetskildene i det norske medielandskapet består primært av etablerte, organiserte og sentraliserte eliter. Samtidig har politikerne relativt høy tilstedeværelse.

Politiske kilder

Politikerne søker tilgang til mediene for å spre partipolitiske budskap, lansere ulike initiativ, søke støtte i befolkningen og for å delta i debatt. Journalistikken medierer denne prosessen, men de oppsøker også politikerne for å stille dem kritiske spørsmål og sette søkelys på samfunnsproblemer. Den politiske journalistikken bidrar slik sett til å sikre legitimiteten til den politiske forvaltningen. I en desentralisert politisk struktur er overvåkningen av denne maktforvaltningen dessuten avhengig av at det finnes redaksjoner som fyller det journalistiske samfunnsoppdraget på alle styringsnivå. De politiske kildene i dette utvalget uttaler seg primært i politiske saker, men det forekommer også at de opptrer i saker som handler om ulike samfunnsspørsmål, infrastruktur (som parker, byggeprosjekter, vei og anlegg), økonomi, kultur og krim. Politikere kan altså komme til orde i mange typer spørsmål, ikke bare de som handler om politiske prosesser. Hvilke politikere som kommer til orde, handler allikevel om nærhet til makten. Og alt i alt er kun 30 prosent av de politiske stemmene i utvalget kvinner.

Den mest fremtredende politiske kilden i det norske nyhetslandskapet er kommunestyrerepresentanten (se tabell 2), og om lag 3/4 av disse opptrer i lokalavisene. Kun fire prosent av politikerne som representerer bystyrer eller kommunestyrer når opp på den nasjonale agendaen. Den sterkeste politiske stemmen i utvalget er ordføreren, og ordførere eller varaordførere (disse er kodet sammen, 14 prosent av ordførerstemmene utgjør varaordførere) dekkes oftest i lokalavisene. Det faktum at 25 prosent av disse er kvinner, et forhold som reflekterer andelen kvinnelige ordførere i Norge i 2015 (hvor 28 prosent av ordførerne var kvinner (SSB, 2017)), tilsier derfor at ordførere har den mest privilegerte tilgangen til den lokale dagsordenen. Når kjønnsbalansen derfor reflekterer den representative virkeligheten, som den gjør blant ordførerne, gjenspeiler dette i hvilken grad ordførerrollen anses som en sterk rolle blant norske journalister – en som ofte ansvarliggjøres. Men selv om lokale politikere, og lokal politisk ledelse, utgjør de mest dekte politikerne i det norske nyhetslandskapet, når de sjelden opp til den nasjonale dagsordenen. Lokale folkevalgte omtales primært av lokaljournalister. Nasjonale nyheter er mest opptatt av hva ministrene og stortingsrepresentantene foretar seg.

Tabell 2.

Politiske roller i mediene.

Politisk posisjonTotalt (n=1192)Riksmedier (n=362)By-aviser (n=180)Lokalaviser (n=686)
Kommunestyrerepresentant (n=271) 23% 3%28%31%
Ordfører (n=267)22%6%21%31%
Minister (n=185)16% 33%10%8%
Statsminister (n=77)5% 17%4%2%
Stortingsrepresentant (n=214)18%22%28%14%
Fylkeskommunerepresentant (n=56)5%1%4%6%
Partiledelse (n=47)4%7%2%3%
Politikere (ikke folkevalgte) (n=30)3% 2%1%3%
Andre (n=45)4%9%2%2%
Sum100%100%100%100%

N=1192.

Statsrådene har god tilgang til mediene, særlig riksmediene. I dette utvalget er de fleste ministrene som er kodet, norske (86 prosent), mens 14 prosent er utenlandske ministere som uttaler seg i utenrikssaker. I 32 prosent av tilfellene hvor en minister opptrer i mediene, er det en kvinnelig statsråd som snakker. Finansminister Siv Jensen snakker i halvparten av disse tilfellene, noe som er naturlig gitt at statsbudsjettet var på agendaen i perioden. Statsrådene er hyppigst til stede i nasjonale nyheter, sannsynligvis fordi ministernes anliggender er nasjonale av karakter, og fordi riksmedier primært har en nasjonalt orientert dagsorden. Nasjonale ledere som statsministere og presidenter utgjør kun fire prosent av de politiske kildene. I 64 prosent av tilfellene handler dette om utenlandske ledere. Den norske statsministeren, Erna Solberg, er kilde i kun to prosent av sakene. En kunne forventet et høyere nærvær av statsministeren i en slik analyse, gitt antakelsen om at journalistene tiltrekkes de mektigste posisjonene. Imidlertid er den viktigste politikeren i denne perioden finansministeren, som også får rikelig med oppmerksomhet.

Stortingsrepresentanter er også høyst til stede, og 36 prosent av disse er kvinner. Stortingsrepresentanter opptrer oftere som kilder i byavisene enn i riks- og lokalmediene. Byaviser dekker gjerne både kommunale anliggender så vel som fylkespolitiske saker. Derfor blir gjerne stortingsrepresentanter kontaktet av avisen som dekker området representanten er valgt fra, kanskje særlig den uken hvor statsbudsjettet slippes. For eksempel blir Høyres Elin Agdestein, representant for Nord-Trøndelag, intervjuet i Trønderavisa; Senterpartiets Jenny Klinge, representant for Møre og Romsdal, blir intervjuet i Driva og Romsdals Budstikke; Arbeiderpartiets Kari Henriksen, representant for Vest Agder, blir intervjuet i Fædrelandsvennen; og Høyres representant for Finnmark, Frank Bakke-Jensen, blir intervjuet i Altaposten og Sør-Varanger Avis. Særlig synlige stortingsrepresentanter opptrer på tvers av avisene. Dette gjelder primært politikere som utgjør partiledelsen eller som er tidligere ministere. For eksempel er Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum å finne både i Altaposten, Driva, Eikerbladet, Fjordingen, Halden Arbeiderblad, Jærbladet, Nationen, Trønder-Avisa og i Vårt Land.

Når det gjelder hva slags politiske roller som sjelden opptrer i disse mediene, er fylkeskommunale politikere relativt fraværende. Enda mindre oppmerksomhet får politikere uten folkevalgte posisjoner. Analysen viser altså at nærhet til beslutningsmakten er hovedkriteriet for synlighet i nyhetene. Dette gjelder på alle publikasjonsnivåer. Politikere med geografisk nærhet til hovedstaden og høy nasjonal stilling er også mer synlige som kilder i nyhetene enn representanter fra lavere maktnivåer. Nærhet til den politiske dagsordensmakten ser derfor ut til å sikre mediedekning både i lokalaviser, byaviser og i riksmediene.

Partistemmer

Den sittende makten har også bedre tilgang til mediene enn opposisjonspolitikere. Representanter for regjeringskoalisjonen er oftere kilder i det norske nyhetslandskapet. Politikere fra de tre største partiene utgjør tilsammen majoriteten av kildene i nyhetene, og det største opposisjonspartiet, Arbeiderpartiet, har nest flest stemmer (tabell 3).

Tabell 3.

Partier i mediene

Politisk parti (n=1186)Totalt (n=1186)Riksmedier (n=321)By-aviser (n=179)Lokalaviser (n=686)
Høyre (n=305)26%22%27%27%
Arbeiderpartiet (n=219)18%14%15%21%
Fremskrittspartiet (n=191)16%18%20%14%
Senterpartiet (n=140)12%6%9%15%
Venstre (n=67)5%5%7%6%
Kristelig folkeparti (n=59)5%2%7%6%
Sosialistisk venstreparti (n=33)3%2%3%3%
Miljøpartiet de grønne (n=22)2%2%2%2%
Rødt (n=7)1%0%2%1%
Andre partier (n=143)12%29%7%5%
Sum100%100%100%100%

N=1186.

Regjeringspartiene og Arbeiderpartiet er best representert som politiske stemmer på alle nyhetsnivåer. Arbeiderpartiet hadde flere ordførere i 2015 (186 av 428, eller 42 prosent) og derfor flere stemmer i lokale nyheter. Ordførerverv utgjør også grunnlaget for Senterpartiets gjennomslag i lokalnyhetene (med 90 av 428 ordførere hadde Sp 21 prosent av ordførersetene i Norge i 2015). Senterpartiet hadde kun 10 representanter på Stortinget (seks prosent) i denne perioden. Senterpartiet utgjør allikevel 23 prosent av stortingsstemmene i nyhetene. Det politiske fokuset til Senterpartiet, landbruk og desentralisering, er sannsynlig bidragsyter til at Senterpartiet er såpass synlig i lokalavisene, byavisene og i nisjeavisene. Senterpartiets representanter opptrer i nyhetsmedier over hele landet, men særlig fremtredende er partiet i Nationen.

I hovedsak er småpartiene lite til stede i det norske nyhetslandskapet. At «andre partier» utgjør 12 prosent av stemmene i nasjonale nyheter, reflekterer omfanget av internasjonale nyheter i riksmediene og den lave andelen av utenriks i by- og lokalaviser. I de tilfeller hvor «andre» partier snakker i lokalmediene (dette forekommer kun i 36 tilfeller, eller 25 prosent av saker hvor representanter for «andre» partier snakker), representerer de primært lokale uavhengige politiske partier. Det forekommer ingen tilfeller hvor politikere fra lokale lister snakker i de nasjonale mediene eller i byavisene. Lokalavisene er den eneste plattformen hvor lokale liste-politikere slipper til. Her er det primært snakk om politikere i posisjon. For eksempel blir Askøylistens representanter Bård Espelid og Roger Fauskanger, begge representanter i kommunestyret på Askøy, intervjuet i lokalavisa Askøyværingen. Flyttsamelistas Hans Ole Eira og Anders S. Buljo blir intervjuet i Altaposten, Hemnes’ kommunestyrerepresentant Øystein Meier Johannessen fra Samfunnspartiet opptrer i Avisa Hemnes, og Tor Egil Buøen fra Flå bygdeliste blir intervjuet i Hallingdølen.

Alt i alt indikerer analysen at politikernes medietilgang handler om nærhet til makten. På alle styringsnivåer har politikere i posisjon større tilgang til mediene (67 prosent) enn stemmer fra opposisjonen (33 prosent) (n=1164). Det samme gjelder for sittende makt. I de tilfeller (n=515) hvor det kunne kodes for maktskifte2, utgjorde kilder fra den regjerende, sittende makten 50 prosent av kildene i lokalavisene. Innkommende folkevalgte utgjorde 32 prosent av stemmene mens utgående politikere utgjorde 18 prosent. Analysen viser altså at den viktigste faktoren for tilstedeværelse i mediene er å være i politisk (makt)posisjon.

Diskusjon

Mediemangfold er først og fremst det Baker (2007) omtaler som en prosessverdi. Et mangfold av aktører i medielandskapet er ikke viktig i seg selv – det er kun viktig i den grad det tilrettelegger for demokratiske prosesser. Det kan være så mange aviser det bare vil i et marked, men om journalistene kun snakker med de samme kildene, har numerisk mangfold lite å si for det faktiske mangfoldet. Det er altså avgjørende for et mangfoldig kildegrunnlag at forholdene ligger til rette for bred deltakelse i samfunnsdebatten. Norsk medieregulering følger det såkalte infrastrukturkravet gjennom tilrettelegging av slike strukturelle forutsetninger – blant annet gjennom produksjonsstøtte til lokalaviser. Slik sett indikerer resultatene fra denne analysen at en opprettholdelse av lokale avisstrukturer vil være relevant for å vedlikeholde plattformer hvor lokale politiske stemmer kan komme til uttrykk. Selv om den norske mediestrukturen er relativt homogen i kildeomfanget, er det forskjeller i journalistikken som praktiseres i hovedstaden, i byene og i lokaldistriktene. Om det er uunnværlig at journalister søker maktpersoner, er allikevel lokalavisene det eneste stedet hvor lokale politikere kommer til orde; byavisene er hovedarenaen for ansvarliggjøringen av stortingsrepresentantene; mens riksavisene fører tilsyn med regjeringen. Det denne analysen viser, er verdien av en prosess-orientert mediestruktur, hvor infrastrukturen – med medier på alle geografiske nivåer – er det som sikrer kritisk tilsyn med den politiske makten i et desentralisert politisk system som det norske.

Politiske virkemidler i mediefeltet kan allikevel ikke regulere den offentlige dagsordenen, eller hvem som kommer til orde i denne samtalen. Journalistikkens profesjonsidealer søker å oppfylle yrkets samfunnsoppdrag, hvor maktkritikk opptrer som ledende ideal. Dette idealet gjenspeiles i kildebruken. Det er slik sett ikke overraskende at nærhet til makten er gjeldende for i hvilken grad politikere opptrer som kilder i nyhetene. Funnene i denne analysen gjenspeiler derfor funn fra tidligere forskning på politiske kilder. Dette er tilfelle selv om denne studien er mer fokusert på lokalaviser enn på riks- og elitemedier. Både lokalaviser, byaviser og riksmedier søker å ansvarliggjøre høyeste myndighetsinstans – ordføreren i kommunene og byene, stortingsrepresentantene i regionene, og statsrådene på riksnivå. Journalistikkens rolle er å opptre som maktgransker i dette forholdet, med redigerende fullmakt til å sette dagsorden (Sjøvaag, 2010). Tilgang til denne arenaen fordres derfor også av medienes logikker (Esser, 2013). Journalisters tendens til maktkritikk er derfor med på å forme mangfoldet av politiske stemmer i nyhetene. Denne analysen viser derfor at det også er relevant å anse forhold i den journalistiske profesjonskulturen som strukturelle forutsetninger for mediemangfold.

Implikasjonene av denne studien er at fremtidig forskning vil kunne gi bredere innsikt i rammeforholdene for mediemangfold ved å være oppmerksom på hvordan den journalistiske profesjonskulturen er med på å forme kildegrunnlaget i den politiske journalistikken. Studien antyder også at et politisk mangfold av stemmer i offentligheten fordrer en desentralisert mediestruktur, i den grad den norske avisstrukturen reflekterer samfunnets politiske struktur og den politiske makten er desentralisert. Ved å sammenligne den politiske kildebruken i lokal-, by- og riksmedier har denne studien bidratt til å belyse to ting: den gjennomgående profesjonaliteten i den norske journalistiske kulturen, inkludert styrken i kildenormene i den politiske journalistikken på tvers av geografiske strukturer, og hvordan lokal-, by- og riksmedier på hver sin måte bidrar til kildemangfoldet i norsk politisk journalistikk.

Konklusjon

Denne analysen viser at politikere er blant de synligste kildene i norsk journalistikk, både på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. I den politiske journalistikken er lokale folkevalgte mest synlige i medielandskapet sett under ett. Mest fremtredende er ordførere og kommunestyrerepresentanter i lokalavisene. Statsrådenes fremste mediearena er de riksdekkende mediene. Stortingsrepresentanter har størst gjennomslagskraft i by-avisene som dekker urbane så vel som regionale nedslagsfelt. Fylkeskommunale politikere og politikere uten folkevalgte posisjoner er minst synlige i mediebildet. I de få tilfellene hvor politikere fra lokale lister oppnår mediedekning, forekommer dette utelukkende i lokale aviser, og primært i tilfeller hvor vedkommende har oppnådd folkevalgt posisjon. Alt i alt er politikere med nærhet til det nasjonale beslutningsnivået, samt politikere som har nærhet til den politiske dagsordensmakten – særlig her politikere i posisjon – synligere i mediebildet enn andre politikere. Funnene i denne analysen av det norske politisk-journalistiske landskapet støtter derfor tidligere forskning som viser at nærhet til makten også utløser tilgang til medierte arenaer. I et mangfoldsperspektiv, hvor også tilgangen som marginale politiske stemmer har til den medierte offentligheten er ansett som en demokratisk verdi, er derfor strukturelle forhold å anse som betingende. En desentralisert avisstruktur vil derfor kunne bidra til å sikre at øvrige eksterne forhold i mediesystemet balanseres til fordel for mediemangfoldet, deriblant journalistikkens attraksjon til makten.

Referanser

Aalberg, T. (2009). Kritiske kvinner og medievridde menn: En empirisk studie av stortingsmedlemmers forhold til norske medier. Norsk medietidsskrift, 16(2), 100−119.

Alexeev, M. A. & Bennett, W. L. (1995). For whom the gates open: News reporting and government source patterns in the United States, Great Britain, and Russia. Political communication, 12(4), 395−412. DOI: https://doi.org/10.1080/10584609.1995.9963086

Allern, S. (2006). Kildenes makt: Ytringsfrihetens politiske økonomi. Oslo: Pax.

Baker, C. E. (2007). Media concentration and democracy: Why ownership matters. Cambridge: Cambridge University Press.

Baumgartner, F. R. & Bonafont, L. C. (2015). All news is bad news: Newspaper coverage of political parties in Spain. Political Communication, 32(2), 268−291. DOI: https://doi.org/10.1080/10584609.2014.919974

Bennett, W. L. (1990). Toward a theory of press‐state relations in the United States. Journal of communication, 40(2), 103−127. DOI: https://doi.org/10.1111/j.1460-2466.1990.tb02265.x

Benson, R. (2009). What makes news more multiperspectival? A field analysis. Poetics, 37(5), 402−418. DOI: https://doi.org/10.1016/j.poetic.2009.09.002

Benson, R. (2016). Institutional forms of media ownership and their modes of power. I M. Eide, H. Sjøvaag & L. O. Larsen (Red.), Journalism reexamined: Digital challenges and professional reorientations. Lessons from Northern Europe (s. 29−47). Bristol: Intellect.

Berkowitz, D. (1987). TV news sources and news channels: A study in agenda-building. Journalism Quarterly, 64(2-3), 508−513. DOI: https://doi.org/10.1177/107769908706400231

Berkowitz, D. & Beach, D. W. (1993). News sources and news context: The effect of routine news, conflict and proximity. Journalism Quarterly, 70(1), 4−12. DOI: https://doi.org/10.1177/107769909307000102

Berkowitz, D. A. (2009). Reporters and their sources. I K. Wahl-Jorgensen & T. Hanitzsch (Red.), The Handbook of Journalism Studies (s. 102−115). London: Routledge.

Braman, S. (2007). The ideal v. the real in media localism: Regulatory implications. Communication Law and Policy, 12(3), 231−278. DOI: https://doi.org/10.1080/10811680701338532

Brown, J. D., Bybee, C. R., Wearden, S. T. & Straughan, D. M. (1987). Invisible power: Newspaper news sources and the limits of diversity. Journalism Quarterly, 64(1), 45−54. DOI: https://doi.org/10.1177/107769908706400106

Bruns, C., & Himmler, O. (2011). Newspaper circulation and local government efficiency. The Scandinavian Journal of Economics, 113(2), 470−492. DOI: https://doi.org/10.1111/j.1467-9442.2010.01633.x

Bull, P. (2012). Watch dogs or guard dogs? Adversarial discourse in political journalism. In L. N. Berlin & A. Fetzer (Red.), Dialogue in Politics (s. 69−88) Amsterdam: John Benjamins.

Clayman, S. E., Heritage, J., Elliott, M. N. & McDonald, L. L. (2007). When does the watchdog bark? Conditions of aggressive questioning in presidential news conferences. American Sociological Review, 72(1), 23−41. DOI: https://doi.org/10.1177/000312240707200102

Cook, T. W. (1998). Governing with the News: The News Media as a Political Institution. Chicago: University of Chicago Press.

Cottle, S. (1998). Making ethnic minority programmes inside the BBC: professional pragmatics and cultural containment. Media, culture & society, 20(2), 295−317. DOI: https://doi.org/10.1177/016344398020002008

Davis, A. (2009). Journalist–source relations, mediated reflexivity and the politics of politics. Journalism Studies, 10(2), 204−219. DOI: https://doi.org/10.1080/14616700802580540

Dimitrova, D. V. & Strömbäck, J. (2012). Election news in Sweden and the United States: A comparative study of sources and media frames. Journalism, 13(5), 604−619. DOI: https://doi.org/10.1177/1464884911431546

Dindler, C. (2015). Negotiating political news: The two phases of off-the-record interaction. Journalism, 16(8), 1124−1140. DOI: https://doi.org/10.1177/1464884914555963

Doyle, G. (2002). Media ownership: The economics and politics of convergence and concentration in the UK and European media. London: Sage.

Ekström, M., Johansson, B., & Larsson, L. (2006). Journalism and local politics: A study of scrutiny and accountability in Swedish journalism. Journalism Studies, 7(2), 292−311. DOI: https://doi.org/10.1080/14616700500533627

Eggen, Ø., Leira, H., & Ziesler, K. (2015). Ekspertkilde eller politiker? Medias bidrag til underskudd på utenrikspolitisk debatt. Norsk medietidsskrift, 22(2), 1−16.

Engan, B. (2016). Et informert valg? Offentlighet, patriotisme og pressens lokale samfunnsoppdrag. Norsk medietidsskrift, 23(2), 1−19. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.0805-9535-2016-02-03

Enli, G. (2015). Politisk logikk eller medielogikk? Norske partilederes strategier, imagebygging og autentisitet i sosiale medier. Norsk medietidsskrift, 22(3), 1−19.

Entman, R. M. (2005). The nature and sources of news. I G. Overholser & K. H. Jamieson (Red.), The Press (s. 48−65). Oxford: Oxford University Press.

Entman, R. M. (2007). Framing bias: Media in the distribution of power. Journal of communication, 57(1), 163−173. DOI: https://doi.org/10.1111/j.1460-2466.2006.00336.x

Espeland, G. (2006). Lokalavisa nær og kjær. Oslo: Landslaget for lokalaviser.

Esser, F., & Spanier, B. (2005). News management as news: How media politics leads to metacoverage. Journal of political marketing, 4(4), 27−57. DOI: https://doi.org/10.1300/j199v04n04_02

Esser, F. (2013). Mediatization as a challenge: Media logic versus political logic. I K. Hanspeter (Red.), Democracy in the Age of Globalization and Mediatization (s. 155−176). UK: Palgrave Macmillan.

Ettema, J. S. & Glasser, T. L. (1998). Custodians of Conscience: Investigative Journalism and Public Virtue. New York: Columbia University Press.

Figenschou, T. U. & Beyer, A. (2014). Elites, minorities and the media: Primary definers in the Norwegian immigration debate. Tidsskrift for samfunnsforskning, 55(1), 23−51.

Freedman, D. (2005). Promoting diversity and pluralism in contemporary communication policies in the United States and the United Kingdom. International Journal on Media Management, 7(1-2), 16−23. DOI: https://doi.org/10.1207/s14241250ijmm0701&2_3

Gans, H. (1979). Deciding what’s News: A Study of CBS Evening News, NBC Nightly News, Newsweek, and Time. New York: Vintage Books.

Gentzkow, M., & Shapiro, J. M. (2008). Competition and Truth in the Market for News. The Journal of Economic Perspectives, 22(2), 133−154. DOI: https://doi.org/10.1257/jep.22.2.133

Hanusch, F. (2015). A different breed altogether? Distinctions between local and metropolitan journalism cultures. Journalism Studies, 16(6), 816−833. DOI: https://doi.org/10.1080/1461670x.2014.950880

Hatcher, J., & Haavik, E. (2014). “We write with our hearts”: How community identity shapes Norwegian community journalists' news values. Journalism Practice, 8(2), 149−163. DOI: https://doi.org/10.1080/17512786.2013.859828

Hess, K. (2016). Ritual power: Illuminating the blind spot of births, deaths and marriages in news media research. Journalism, 17(4), 511−526. DOI: https://doi.org/10.1177/1464884915570419

Hognestad, L. I. & Lamark, H. (2017). Flyktningene kommer! Lokale mediers dekning av flyktningkrisen. Norsk Medietidsskrift, 24(2), 1−19. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.0805-9535-2017-02-03

Horwitz, R. B. (2005). On media concentration and the diversity question. The information society, 21(3), 181−204. DOI: https://doi.org/10.1080/01972240490951908

Hovden, J. F. (2008). Profane and sacred. A study of the Norwegian journalistic field. Bergen: University of Bergen.

Hovden, J. F. (2016). Changing journalistic professionalism? I M. Eide, H. Sjøvaag & L. O. Larsen (Red.), Journalism Re-examined: Digital challenges and professional reorientations. Lessons from Northern Europe (s. 67−84). Bristol: Intellect.

Humprecht, E. & Büchel, F. (2013). More of the same or marketplace of opinions? A cross-national comparison of diversity in online news reporting. The International Journal of Press/Politics, 18(4), 436−461. DOI: https://doi.org/10.1177/1940161213497595

Häggli, R. (2011). Key factors in frame building. I K. Hanspeter (Red.), Political Communication in Direct Democratic Campaigns. London: Palgrave Macmillan.

Iosifidis, P. (2010). Pluralism and concentration of media ownership: Measurement issues. Javnost-The Public, 17(3), 5−21. DOI: https://doi.org/10.1080/13183222.2010.11009033

Kaitatzi-Whitlock, S. (1996). Pluralism and media concentration in Europe: media policy as industrial policy. European Journal of Communication, 11(4), 453−483. DOI: https://doi.org/10.1177/0267323196011004003

Kepplinger, H. M. (2002). Mediatization of politics: Theory and data. Journal of communication, 52(4), 972−986. DOI: https://doi.org/10.1093/joc/52.4.972

Kleemans, M., Schaap, G., & Hermans, L. (2017). Citizen sources in the news: Above and beyond the vox pop?.Journalism, 18(4), 464−481. DOI: https://doi.org/10.1177/1464884915620206

Krippendorff, K. (2004). Content analysis: An introduction to its methodology. Thousand Oaks: Sage.

Mathisen, B. R. (Red.). (2010). Lokaljournalistikk: Blind patriotisme eller kritisk korrektiv? Kristiansand: Høyskoleforlaget.

McCombs, M. E. (1988). Concentration, monopoly and content. I R. E. Picard, J. P. Winter, M. E. McCombs & S. Lacy (Red.) Press concentration and monopoly: New perspectives on newspaper ownership and operation (s. 129−138). Norwood, New Jersey: Ablex Publishing Corporation.

McCombs, M. (2005). A look at agenda-setting: Past, present and future. Journalism studies, 6(4), 543−557. DOI: https://doi.org/10.1080/14616700500250438

McQuail, D. (1992). Media performance: Mass communication and the public interest. Newbury Park, CA: Sage.

McDonald, D. G. & Dimmick, J. (2003). The conceptualization and measurement of diversity. Communication Research, 30(1), 60−79. DOI: https://doi.org/10.1177/0093650202239026

Negrine, R. (1999). Parliaments and the media: A changing relationship? European Journal of Communication, 14(3), 325−352. DOI: https://doi.org/10.1177/0267323199014003002

Neuendorf, K. A. (2002). The content analysis guidebook. Thousand Oaks, CA: Sage.

Noam, E. M. (2009). Media Ownership and Concentration in America. Oxford University Press: Oxford.

Noelle-Neumann, E., & Mathes, R. (1987). The Event as Event and the Event as News: The Significance of Consonance for Media Effects Research. European Journal of Communication, 2(4), 391−414. DOI: https://doi.org/10.1177/0267323187002004002

NOU 1983:3 Mangfold i media – Om eierkonsentrasjon i media. Oslo: Kulturdepartementet.

NOU 2017:7 Det norske mediemangfoldet - En styrket mediepolitikk for borgerne. Oslo: Kulturdepartementet.

O'Neill, D. & O’Connor, C. (2008). The passive journalist: How sources dominate local news. Journalism Practice, 2(3), 487−500. DOI: https://doi.org/10.1080/17512780802281248

Ots, M. (2009). Efficient servants of pluralism or marginalized media policy tools? The case of Swedish press subsidies. Journal of Communication Inquiry, 33(4), 376−392. DOI: https://doi.org/10.1177/0196859909340581

Picard, R. G. (1985). The press and the decline of democracy: The democratic socialist response in public policy (Vol. 4). Westport, Connecticut: Greenwood Publishing Group.

Picard, R. G. (2004). Commercialism and newspaper quality. Newspaper research journal, 25(1), 54−65. DOI: https://doi.org/10.1177/073953290402500105

Plaisance, P. L. & Skewes, E. A. (2003). Personal and professional dimensions of news work: Exploring the link between journalists' values and roles. Journalism & Mass Communication Quarterly, 80(4), 833−848. DOI: https://doi.org/10.1177/107769900308000406

Powers, M. & Benson, R. (2014). Is the internet homogenizing or diversifying the news? External pluralism in the US, Danish, and French press. The International Journal of Press/Politics, 19(2), 246−265. DOI: https://doi.org/10.1177/1940161213519680

Raddum, T. & Veum, A. (2006). Avistekstens mange stemmer. Norsk medietidsskrift, 13(2), 135−158.

Reich, Z. & Godler Y. (2015). Why is there diversity in the news? On the explanatory power of structure and practice. The International Communication Association Annual Conference.

Revers, M. (2014). Journalistic professionalism as performance and boundary work: Source relations at the state house. Journalism, 15(1), 37−52. DOI: https://doi.org/10.1177/1464884913480459

Richards, I. (2013). Beyond city limits: Regional journalism and social capital. Journalism, 14(5), 627−642. DOI: https://doi.org/10.1177/1464884912453280

Ross, K. (2007). The journalist, the housewife, the citizen and the press: Women and men as sources in local news narratives. Journalism, 8(4), 449−473. DOI: https://doi.org/10.1177/1464884907078659

Ross, K., Evans, E., Harrison, L., Shears, M. & Wadia, K. (2013). The gender of news and news of gender: a study of sex, politics, and press coverage of the 2010 British General Election. The International Journal of Press/Politics, 18(1), 3−20. DOI: https://doi.org/10.1177/1940161212457814

Schoenbach, K., Ridder, J. & Lauf, E. (2001). Politicians on TV news: Getting attention in Dutch and German election campaigns. European Journal of Political Research, 39(4), 519−531. DOI: https://doi.org/10.1111/1475-6765.00586

Shehata, A. (2010). Marking journalistic independence: Official dominance and the rule of product substitution in Swedish press coverage. European Journal of Communication, 25(2), 123−137. DOI: https://doi.org/10.1177/0267323110363654

Sigal, L. V. (1973) Reporters and Officials: The Organization and Politics of Newsmaking. Boston: Houghton Mifflin Harcourt.

Sjøvaag, H. (2010). The reciprocity of journalism's social contract: The political-philosophical foundations of journalistic ideology. Journalism Studies, 11(6), 874-888. DOI: https://doi.org/10.1080/14616701003644044

Sjøvaag, H. & Pedersen, T. A. (kommer i 2018). Female voices in the news: Structural conditions of gender representations in Norwegian newspapers.

Skogerbø, E. & Winsvold, M. (2011). Audiences on the move? Use and assessment of local print and online newspapers. European Journal of Communication, 26(3), 214−229. DOI: https://doi.org/10.1177/0267323111413112

Skogerbø, E., & Krumsvik, A. H. (2015). Newspapers, Facebook and Twitter: Intermedial agenda setting in local election campaigns. Journalism Practice, 9(3), 350−366. DOI: https://doi.org/10.1080/17512786.2014.950471

Soloski, J. (1989). Sources and channels of local news. Journalism Quarterly, 66(4), 864−870. DOI: https://doi.org/10.1177/107769908906600413

Soloski, J. (1997). News Reporting and Professionalism: Some Constraints on Reporting the News, In D. Berkowitz, Dan (Ed.) Social Meanings of News: A Text-Reader (s. 138−154). Thousand Oaks: Sage.

Sparrow, B. H. (1999). Uncertain Guardians: The News Media as a Political Institution. Baltimore: JHU Press.

Squire, F. (1988). Who gets national news coverage in the US Senate? American Politics Quarterly, 16(2), 139−156. DOI: https://doi.org/10.1177/004478088016002001

SSB. (2017). Fakta om likestilling. Statistisk sentralbyrå. Hentet fra: https://www.ssb.no/befolkning/faktaside/likestilling

St.meld. 32 (1992-1993). Media i tida. Oslo: Kulturdepartementet.

St.meld. 6 (2007-2008). NRK-plakaten. Noe for alle. Alltid. Oslo: Kulturdepartementet.

Strömbäck, J., & Nord, L. W. (2006). Do politicians lead the tango? A study of the relationship between Swedish journalists and their political sources in the context of election campaigns. European journal of communication, 21(2), 147−164. DOI: https://doi.org/10.1177/0267323105064043

Thesen, G. (2013). When good news is scarce and bad news is good: Government responsibilities and opposition possibilities in political agenda‐setting. European Journal of Political Research, 52(3), 364−389. DOI: https://doi.org/10.1111/j.1475-6765.2012.02075.x

Tresch, A. (2009). Politicians in the media: Determinants of legislators' presence and prominence in Swiss newspapers. The International Journal of Press/Politics, 14(1), 67−90. DOI: https://doi.org/10.1177/1940161208323266

Tuchman, G. (1978). Professionalism as an agent of legitimation. Journal of Communication, 28(2), 106−113. DOI: https://doi.org/10.1111/j.1460-2466.1978.tb01605.x

Van Aelst, P., Sheafer, T. & Stanyer, J. (2012). The personalization of mediated political communication: A review of concepts, operationalizations and key findings. Journalism, 13(2), 203−220. DOI: https://doi.org/10.1177/1464884911427802

Van Dalen, A., Albaek, E. & de Vreese, C. (2011). Suspicious minds: Explaining political cynicism among political journalists in Europe. European Journal of Communication, 26(2), 147−162. DOI: https://doi.org/10.1177/0267323111404841

Van Dalen, A. (2012). Structural bias in cross-national perspective: How political systems and journalism cultures influence government dominance in the news. The International Journal of Press/Politics, 17(1), 32−55. DOI: https://doi.org/10.1177/1940161211411087

Van der Meer, T. G., Verhoeven, P., Beentjes, J. W. & Vliegenthart, R. (2017). Disrupting gatekeeping practices: Journalists’ source selection in times of crisis. Journalism, 18(9), 1107-1124. DOI: https://doi.org/10.1177/1464884916648095

Vatnøy, E., Iversen, M. H. & Svennevig, J. (2016). Utspørrerne: Journalistisk strategi og forskjellsbehandling i Stortingsvalget 2013. Norsk medietidsskrift, 23(3), 1−25. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.0805-9535-2016-03-02

Weaver, D. H. & Wilhoit, G. C. (1996). The American journalist in the 1990s: US news people at the end of an era. Mahwah, New Jersey: Lawrence Erlbaum Associates.

Wilensky, H. L. (1964). The professionalization of everyone? American journal of sociology, 70(2), 137−158. DOI: https://doi.org/10.1086/223790

Wolfsfeld, G. & Sheafer, T. (2006). Competing actors and the construction of political news: The contest over waves in Israel. Political Communication, 23(3), 333−354. DOI: https://doi.org/10.1080/10584600600808927

Wolfsfeld, G. (1997). Media and political conflict: News from the Middle East. Cambridge: Cambridge University Press.

1Lokalaviser i utvalget: Altaposten, Askøyværingen, Avisa Hemnes, Avisa Nordhordland, Avisa Nordre, Bygdanytt, Bygdebladet Randaberg, Bømlo-nytt, Demokraten, Driva, Eikerbladet, Enebakk Avis, Fjordingen, Grannar, Halden Arbeiderblad, Hallingdølen, Hardanger Folkeblad, Hitra-Frøya, iFinnmark , Jærbladet, Kyst og Fjord, Lierposten, Lillesandsposten, Lokalavisa Nordsalten, Malvikbladet, Møre-Nytt, Norddalen, Nordstrands Blad, Nye Troms, Opdalingen, Ringsaker Blad, Røyken og Hurum Avis, Sande Avis, Solabladet, Suldalsposten, Sunnmøringen, Svalbardposten, Sør-Varanger Avis, Søvesten, Trønder-Avisa, Tvedestrandsposten, Tysnes, Vaksdalsposten, Vennesla Tidende, Vestby Avis, Vestnesavisa, Øyene, Åndalsnes Avis, Ås Avis og Åsane Tidende.
2Posisjon/opposisjon ble kodet i henhold til tilgjengelig koalisjonsdata på kommunalt, regionalt og nasjonalt nivå.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon