Et vitenskapelig tidsskrift sendte en forskningsartikkel i retur fordi den inneholdt for mange a-endelser. En språkprofessor gikk over til å publisere på nynorsk, fordi han ikke fikk skrive det bokmålet han ville. Studenter rådes til å bruke passive former, og skrive man og en i stedet for jeg, vi, du eller dere. Normene for akademisk formidling styres ikke av forskningsbasert kunnskap om språk. Snobberi og gammeldags syn på normering spiller minst like stor rolle.

Avisa Nordland ligger foran meg på bordet. Øverst på forsida står det at «Kanalvert i NRK får beholde dialekten».1 Saken handler om NRKs første nordnorske kanalvert, Hilde-Yvonne Smelror, som i likhet med Ingerid Stenvold har fått unntak fra kravet om å snakke normert bokmål eller nynorsk på tv.

Mens toleransen for muntlig språkvariasjon er stor i Norge, virker det som det foregår en kraftig innsnevring av hva som aksepteres av skriftlig språk innenfor akademia. Akademikere som er glad i å utnytte valgfriheten som finnes i rettskrivinga, må være forberedt på motstand fra forlagskonsulenter og korrekturlesere som syns det er uakademisk med radikale bokmålsformer.

Den som leser språkdiskusjoner på nettet, blir raskt vant til påstander om at «skriftlige a-endinger er en uting», supplert av spørsmål som «hvorfor heter det Språkspalta? Korrekt bokmål er vel Språkspalten?». Her om dagen så jeg en som protesterte mot uttrykket «la humla suse». Han hevdet at planten humle er hankjønn, derfor må det hete «la humlen suse». En annen fastslo at «for mange, inklusive meg selv, oppleves det som mer seriøst med en-endelser fremfor a-endelser».

Det er lov å mene og ytre seg om språk, også om en knapt har slått opp i ei ordbok siden skoledagene. Jeg mister ikke nattesøvnen fordi folk flest ytrer seg på denne måten, men jeg reagerer når deler av akademia håndterer språkspørsmål på en like kunnskapsløs måte. Her tenker jeg ikke på bruken av engelsk til fortrengsel for norsk fagspråk, men på holdninger til norsk språk, særlig synet på normering og alminnelig språkrøkt.

Mitt språk – det eneste riktige

Mange later til å tro at den måten de sjøl skriver, representerer den eneste riktige varianten av skriftlig norsk. Innimellom lurer jeg på om norsklærerne helt har sluttet å formidle kunnskap om norsk språkutvikling, verdien av språklig frihet, målet om at alle skal kjenne seg hjemme i skriftspråket og at rettskrivingsnormene derfor gir rom for språklig variasjon. Det store demokratiske prosjektet på 1800-tallet gikk nettopp ut på å gi folk et skriftspråk de forsto, og som de kunne bruke til å ytre seg med. Det språket vi lærer å lese og skrive, skulle ligne det språket vi snakker. På den måten ble tekstene tilgjengelig også for småkårsfolk, og utdanning ble tilgjengelig også for kvinner og folk som ikke tilhørte embetsstanden. Har dagens akademikere glemt denne viktige sida av vår nære språkhistorie?

Noen – først og fremst folk som bor i nærheten av Oslo – har et talespråk som ligger nært normert skriftspråk. Det kan virke som dette gjør mange blinde for forskjellen mellom tale og tekst, og det faktum at de sjøl faktisk skriver talemålsnært. Det er det vi andre også vil; skrive talemålsnært, blant annet ved å velge det som kalles radikale former, uten å bli ansett som språklige avvikere.

I en av mange meningsytringer om a- og en-endelser i bokmål, skriver en debattant:

Såkalt «konservativt» bokmål forstås av alle, også svensker og dansker. Med globaliseringen i verden i dag, så er ikke det negativt, men i seg selv et argument for det konservative.2

Igjen et eksempel på tendensen til å oppheve sin egen foretrukne skrivemåte til norm for alle andre. Sjøl har jeg for øvrig en annen erfaring med å bli forstått i nordiske naboland enn det vedkommende påstår, uten at det er poenget her. Jeg vet ikke om den som skriver, er forsker, forfatter − eller bare alminnelig fordomsfull. Det jeg vet, er at personens holdning er godt representert også i akademia.

Irmelin Kjelaas, som er førsteamanuensis i norsk ved NTNU, er forskeren som fikk sin artikkel i retur fra et vitenskapelig tidsskrift, fordi den hadde for mange a-endinger. Redaksjonen skrev at de stusset på at hun brukte artikkelen ei og «en god del partisipp med -a ending, som vi vanligvis ikke ser i akademiske tekster». 3 Kjelaas slo tilbake med en kronikk i Forskerforum, der hun undret seg over at en norsk tidsskriftredaksjon ser så få hunkjønnsartikler og a-endinger at disse framstår som bemerkelsesverdige. Språkrådets direktør Åse Wetås støttet forskeren, og lurte på sin side på hvilket århundre dette tidsskriftet befinner seg i. Wetås bedyrer at det slett ikke er uakademisk å skrive med a‑endinger.

De som driver seriøse forskningstidsskrifter bør vite at selv om noe forekommer statistisk sjeldnere enn andre ting, er det ikke feilaktig eller noe man ikke ønsker av den grunn. Det blir som å si: Nei, i vårt tidsskrift er det flest menn som publiserer. Det er vanligst hos oss. 4

Tidligere har språkprofessor Arne Torp fortalt offentlig om sine erfaringer med å bruke det han kaller «et nokså radikalt bokmål».5 Torp valgte etter hvert å gå over til å skrive vitenskapelige tekster på nynorsk, for å unngå å få a-endelser og andre radikale former sensurert. Det var en vellykket strategi i hans tilfelle, for i ettertid opplevde han aldri at noen våget å pirke i hans nynorske tekster.6

Mens kommentarfeltene kokte over Kjelaas’ forsvar for radikale bokmålsformer, mottok jeg sjøl korrektur på en forskningsartikkel jeg hadde fått antatt. Korrekturleseren hadde endret flertallsformen intervju til intervjuer, og tallet sju til syv, sistnevnte en form jeg trodde var utdødd alle andre steder enn i Bergen og på Frogner. Var det tidsnød, latskap eller noe helt annet som gjorde at jeg ikke tok til motmæle?

Et språk å holde fast ved

Jeg har skrevet hele livet, for ulike redaksjoner, forlag og øvrige oppdragsgivere, med hver sine språknormer og oppfatninger om hva som er godt språk i deres publikasjon. Redaktøren i den første avisen jeg arbeidet for, ville ha a-endinger på kaste-verb, men ikke på substantiv i hunkjønn. Jeg skulle for eksempel skrive landbruksnæringen har styrka seg. Min andre redaktør mente det motsatte. Der møtte jeg motstand mot styrka og nekta, men derimot applaus for bygda og kjerringa, toga og husa. I den avisen skulle det følgelig hete landbruksnæringa har styrket seg.

Det har vært utfordrende for meg å holde fast ved et eget språk, med forholdsvis konsistent bruk av bøyningsformer. Selv om Språkrådet aksepterer «en jente, jenta» og sammensatte ord som «framtiden», gjør ikke jeg det i mine egne tekster. Språk er kroppslig og sanselig. Jeg er neppe den eneste som smaker på orda og setningene når jeg skriver. Språket flyter ikke som det skal, formuleringene kjennes ikke riktige, før orda ligger godt i munnen og setningene har riktig rytme. Språket er selvfølgelig også en del av min og andres identitet. Min geografiske og sosiale bakgrunn, generasjonen jeg tilhører, skolene jeg har gått på, ja nærmest alt det jeg er, speiles i språket. Per Petterson skriver innsiktsfullt og vakkert om dette i sitt essay «Språk og stil i klassereisens tid»7:

… den sosiale og personlige basisen du drar med deg, slår mye hardere ut enn mange later til å tru, ikke bare for dem som har vokst opp med a-endelser og anlegg for flauhet. […] Men er du bevisst og tar hensyn til hvor språket ditt kommer fra, og utvikler det derfra, kan det gi deg en veldig stor frihet.

Språkundervisninga på Norsk Journalisthøgskole (NJH) traff meg midt i språkøret. Språklærer Thore Roksvold var opptatt av å gjøre journalistspråket enkelt, korrekt, direkte og presist, slik han senere har skrevet om i fagbøker.8 Min hovedoppgave utforsket språket i avisa Nordlys. Jeg gransket kommunestoffet fra 1909 til 1979, og lærte uendelig mye om hva som gjør språk enkelt eller vanskelig å lese. Denne kunnskapen har senere fulgt meg gjennom åra som journalist, journalistlærer og forsker. Jeg vet at jeg bør skrive aktivt, unngå passive former og upersonlige pronomen. Derfor ble jeg oppriktig glad da jeg nylig så anvisningene fra redaktøren av ei bok jeg har vært med på å skrive: Ta bort ordet «man», spesifiser i stedet hvem som mener hva, anvend så langt det er mulig aktiv form, dvs. «jeg» eller «vi» som forfattare, og leseren som «du».

Det var litt flaut å oppdage at disse rådene krevde endringer også i min egen tekst. Trøsten får være det gamle ord, som jeg ikke lenger husker opphavet til: Det som skrives uten vanskeligheter, leses som regel uten glede. For det er en jobb å skrive godt. Det krever daglig innsats. Er det derfor jeg blir så opprørt over akademiske skriveråd som oppfordrer studenter til å gjøre det stikk motsatte av det jeg har brukt mer enn halve livet på å lære?

Professor i nordisk språk Marit Julien er inne på noe sånt i en spennende artikkel om språk og normer.9 Hun prøver å forklare hvorfor enkelte reagerer så sterkt på det de oppfatter som språklige feil og normbrudd: «Når ein sjølv med mykje strev har lært seg å skrive rett, da kan det vera vanskeleg å akseptere at andre tar lett på det.»

Språkvett eller uvett?

Språkvettreglene10 har lært meg å ikke være redd for den konkrete uttrykksmåten eller det personlige tonefallet. Jeg «foretar ikke skriving og publisering», jeg skriver! Det gjør også studentene på Dannelsessemesteret ved Fakultetet for samfunnsvitenskap, der jeg er ansatt. Framtidige sosiologer, statsvitere og journalister møter følgende råd i ei ellers god og anvendelig innføringsbok i tekstanalyse og skriving i akademia:

En for personlig tone i teksten kan gi inntrykk av at dette kun dreier seg om forfatterens oppfatninger, mens en mer objektiv tone kan gi inntrykk av fakta eller «virkeligheten».11

Motstanden mot en personlig uttrykksform er enda mer uttalt i Veiledning til akademisk skriving, som Høgskolen i Nord-Trøndelag ga ut, like før den ble en del av Nord universitet i 2016.12 Alle fagavdelingene står bak disse rådene, som også ble godkjent av studiesjefen. Under kapittelet om språk får studentene følgende råd:

Videre bør du være varsom med å bruke personlige pronomen som jeg, vi, du og dere. I akademiske tekster er det vanlig å bruke de upersonlige formene man eller en i stedet, men du bør holde deg til én av disse og ikke veksle mellom begge.

Forfatterne ber oss legge merke til at de sjøl henvender seg til leseren med formen du, men presiserer raskt at de på den måten «skaper [vi] en annen nærhet enn det som er ønskelig i fagtekster». Den som vil skrive akademisk, får vite at de bør skrive man i stedet for du eller jeg, for å gjøre teksten mer generell og formell.

En lignende effekt kan du oppnå ved å bruke passiv, f.eks. «Resultatene vil bli drøftet…» eller «Resultatene drøftes…» i stedet for «Jeg vil drøfte resultatene…».

Her kommer det riktig nok et viktig forbehold, i form av et generelt råd om at en likevel bør skrive setninger med aktive verb og unngå passiv «når det er viktig å få fram hvem som har utført noe eller uttalt seg om noe og du ikke har noen grunn til å skjule det».

Språk som skjuler informasjon

Så er vi i det minste enige om én ting: Passivt, upersonlig språk bidrar til å skjule viktig informasjon om hvem som snakker, mener eller handler. I journalistikken skal kilden for informasjon identifiseres, «med mindre det kommer i konflikt med kildevernet eller hensynet til tredjeperson», som det heter i Vær Varsom-plakaten. Historiefaget har en lignende kildepraksis, og dessuten en sterk tradisjon for formidling, noe flere andre fagmiljø mangler. Som jeg har vist, blir ferske studenter instruert til å skrive passivt og upersonlig – for å vise at de er «innafor» den påstått akademiske språkbruken.

Det er mange gode grunner for å holde seg med et normert skriftspråk, og ikke bare la den enkelte av oss «skrive som vi snakker». Marit Julien beskriver i Syn og segn-artikkelen ulike kriterier for normering av språk, dels legitime, dels illegitime kjennetegn. Hun peker på at språksamfunnets normer ikke bare regulerer de tekstene vi skriver, altså den språklige produksjonen. Normene kan òg regulere hvordan vi bedømmer ulike språklige uttrykk og varieteter, og hvilken status vi tillegger dem:

Eit sentralt spørsmål er kva haldningane eigentleg gjeld. Kva er det som blir vurdert? Den som har ei viss haldning, vil ofte hevde at haldninga er basert på estetiske kriterium («det ER bare så stygt!») eller på kor korrekt og/eller logisk (eller kor lite korrekt og lite logisk) det språklege fenomenet er.13

Et viktig poeng hos Julien er at det finnes noen legitime kriterier som kan brukes for å vurdere språklige uttrykk, men ofte viser folk til andre kriterier som egentlig ikke holder som grunnlag. I artikkelen nevner hun estetikk, logikk og språkhistorie som eksempel på slike ikke-kriterier. Jeg tror nettopp estetikk ligger bak mye av den akademiske motstanden mot å utnytte valgfriheten som finnes i norsk rettskriving. Julien skriver videre:

Det går godt an å ha oppfatningar om stygt og pent i språket, men da skal ein vera klar over at det ein reagerer på, ikkje er dei språklege uttrykka i seg sjølve, men noko anna som ein får assosiasjonar til – eller så kjem reaksjonen av at uttrykket bryt med eins eiga språkkjensle eller med noko ein har fått innprenta.

Forestill deg en eksamensoppgave som spør «hvilken av disse setningene passer i en akademisk tekst»:

  1. Sjøl om lokalavisenes inntekter fra annonsesalg har falt betydelig de siste åra, har opplagsnedgangen så langt vært moderat, sammenlikna med både hva løssalgsavisene og regionavisene har opplevd.

  2. Selv om lokalavisenes inntekter fra annonsesalg har falt betydelig de siste årene, har opplagsnedgangen så langt vært moderat, sammenlignet med både hva løssalgsavisene og regionavisene har opplevd.

I motsetning til hva en skulle tro, er det eksempel a som har vært publisert i et vitenskapelig tidsskrift, nærmere bestemt i Norsk medietidsskrift.14

Eksempel b er konstruert for anledninga.

Ikke la språket krympe

I sin artikkel om normering kaller Marit Julien språket for en plante som vokser som den vil, men språkbrukernes valg påvirker veksten.15 Ingen vil forsvare at ei lita gruppe skal bestemme hvordan alle andre skal skrive, heller ikke at noen utvalgte grupper og deres språk skal regnes som normalen, mens alt annet behandles som varianter av språklig avvik. I praksis er det likevel dette som skjer innafor akademia. Språket krymper.

Ønsker fra forlag og tidsskrift om en ensartet språkform gjør at stadig flere former oppfattes som avvikende eller upassende i vitenskapelige tekster. I neste omgang vil dette påvirke ordlistene, fordi også Språkrådet bygger på bruk når de anbefaler former. Det blir en ond sirkel. Når visse bøyningsformer og skrivemåter stadig «rettes» i korrekturen, vil de til slutt forsvinne fra den godkjente rettskrivingsnormen. Jeg gjør språkrådsdirektørens ord til mine: «De som driver seriøse forskningstidsskrifter bør vite at selv om noe forekommer statistisk sjeldnere enn andre ting, er det ikke feilaktig eller noe man ikke ønsker av den grunn.»