Begrepet ‘media’ er i flyt. Det kan være utfordrende for oss som definerer oss som medieforskere. For hva er egentlig ‘medievitenskap’ når det blir mer uklart hva ‘media’ betyr og hva det ikke betyr?

Alt var enklere før, sier vi om så mangt. Men det var det definitivt om ‘media’, den gangen det bare var massemedier. Da var mediene det som formidlet budskapet ut til massene. De enkle kommunikasjonsmodellene bestod av avsender, medium og mottakere. Sentralt i feltet var studier av journalistikk, medieproduksjon, ulike medieformer og publikum. Kontekst og kultur ga mer utfyllende beskrivelser og analyser. Og politiske formål fordret kritisk forståelse av hvordan aktørene kommuniserte. For ikke å nevne det kritiske blikket i politisk økonomi, som fulgte medienes penger ut i globale kommersielle systemer.

Dette korte sveipet innom klassiske disipliner i medievitenskapen er hjemmebane for oss som har vokst opp med den tradisjonelle medieforskningen. Utfordringen nå er hvordan digitaliseringen og nye medieformer gjør alle grensedragninger mer uskarpe. Det gir større gråsoner, flere koblinger til andre felt og – ikke minst – utvider begrepet ‘media’ betydelig.

«Medievitenskap» – redefinert nok en gang

For ti år siden kom Universitetsforlagets bok Hva er medievitenskap, skrevet av Espen Ytreberg. Den gangen i 2008 var allerede digitaliseringen godt i gang, og de aller fleste norske husstander hadde fått tilgang til nettet. Omtrent på samme tid ble det lansert den type smarttelefoner som nå har funnet sin vei ned i lommene hos hvermannsen og er blitt vår mest brukte formidler av media. Disse småskjermene vi har med oss døgnet rundt, er det mest konkrete uttrykket for hvordan det tidlige internett har endret seg fra å være en teknisk tilkobling for informasjon til nå i mer moden form å ha blitt noe som fullstendig infiltrerer livene våre og samfunnet vårt. Det er blitt trådløst, alltid tilkoblet og det er få begrensninger på datamengder.

I min forskning, hvor jeg blant annet har fulgt digitaliseringens påvirkning på journalistikken, har jeg delt utviklingen inn i noen faser. Grovt sett kan man si at 1995 var startåret for distribusjon av journalistikk på internett i Norge. Opp mot 2010 kan man beskrive et nytt momentum i utviklingen. Da hadde omtrent alle fått internett hjemme. Nettet var trådløst. Levende bilder var blitt viktigere. Sosiale medier hadde fått sitt gjennombrudd. Og de nevnte smarttelefonene var med oss over alt, og de representerte også en mer mangfoldig digital publisering. Hvis 1995−2010 var perioden der mediehusene hadde avis og nettavis, så var perioden fra 2010 og utover preget av mangfoldig digital publisering. Papiravisene fortsatte, men det var fra da mer og mer det digitale og det mobile som overtok førsteplassen i mediehusene.

Nå er vi snart enda 10 år lenger ut i historien. Vi står på terskelen til at «alt er media». Som nevnt har vi med oss mediene over alt, formidlet i mobilen. Men som mediebrukere er vi også blitt produsenter av innholdet, i de sosiale mediene. Og det ‘sosiale’ viser hvordan slike medier påvirker og utgjør relasjonene mellom mennesker, grupper og i samfunnet.

Før var medieproduksjon assosiert med de institusjonaliserte massemediene, først og fremst de journalistiske mediehusene og kringkasterne samt bøker, film og musikk. Nå publiserer alle. I min egen bok Innholdsmarkedsføring (2016) beskriver jeg hvordan alle bedrifter, organisasjoner og også offentlige etater er blitt medieprodusenter, de agerer som «mediehus». De bruker digitalt nyttig og engasjerende innhold for å være i kontakt med publikum der publikum er – nemlig på skjermene sine. Slik er «alle» blitt medieprodusenter.

Disse eksemplene viser hvordan ‘medievitenskap’ nok en gang kan trenge en ny definisjon eller avgrensning.

Digitalisering og sammensmelting

Med tingenes internett (internet of things, IoT) er det sensorer i mange ting rundt oss. Med sports-apper som Strava kan vi logge treningen vår og sammenligne oss med andre. Slike apper er bare et eksempel på hvordan datahøsting fremover vil kartlegge «alt» vi gjør. Den informasjonen trekkes inn i større databanker. Under påskudd av «å gi oss bedre tjenester», kan de skreddersy informasjonen om oss og til oss.

Digitaliseringen gjør at informasjonen som har vært i mediene, smelter sammen med annen type informasjon. Et mikroeksempel fra mine individuelle erfaringer er at det stedet jeg jobber på på NTNU, tidligere het Medieteknologilaboratoriet. Der driver vi med all slags medieteknologi. De senere års omorganiseringer ved NTNU har gjort oss til en del av Institutt for design. Medie-fornavnet i noen studieretninger er erstattet med interaksjonsdesign. Dette illustrerer hvordan medieteknologi smelter sammen med annen tjenesteteknologi som bygger på informasjon.

«Innovasjon 4.0»

På samfunnsnivå skjer det tilsvarende: ny bruk av media bidrar til at det som tidligere var adskilt, smelter sammen. Dette fremmes blant annet av en ny aktør som Toppindustrisenteret (Digital Norway). Der er selve ideen å smelte sammen bransjer gjennom innovasjon i felles teknologi. Digitaliseringen smelter ned «siloene», bryter ned skillene mellom ulike bransjer. Det forventes at rikere informasjon (mer datahøsting og analyse med kunstig intelligens), mer automatisering og mer samhandling mellom de som tidligere ikke samhandlet, vil smelte bransjer sammen. Fenomenet kalles også innovasjon 4.0. Det er den fjerde «industrielle revolusjon» – etter mekaniseringen, masseproduksjonen, data/automatisering – der alt dette settes i et samspill gjennom cyberspace.

Det forventes at dette blir den viktigste endringen i den videre digitaliseringen av samfunnet. Midt i dette står altså mediene. Og det er poenget mitt, at ‘media’ ikke lenger er avgrenset fra andre ting på samme måte som tidligere. Media blir «alt», det utvannes, og da blir det «ingenting».

Mediestudiene har vokst frem med røtter i samfunnsvitenskap og humaniora. Teknologer har fått en større og viktigere rolle i medieutviklingen. Programmering, algoritmer og annen digital utvikling har sørget for det.

Men til slutt utfordrer dette også hva medievitenskapen skal involvere seg med. Skal dette forskningsfeltet konsentrere seg om noen utvalgte temaer, eller skal vi involvere oss med alt som vil relatere til media? Eller helt konkret og operasjonelt – hvor går grensene for hva vi kan kalle ‘medievitenskap’? Det vil jo også bestemme hva slags stoff vi kan publisere i Norsk medietidsskrift.

Bredt innhold – fra kilder til a-endinger

I dette nummeret av Norsk medietidsskrift kan vi by på ny innsikt om journalistikkens kilder, sakte-TV, selektiv mediebruk og radikale a-endinger i forskernes språk.

Mangfoldet hos journalistenes kilder er undersøkt i den første artikkelen i denne utgaven, og den er skrevet av Helle Sjøvaag. I en studie har hun telt opp over 9300 kilder i 64 norske medier. Interessante funn viser hvordan kildetilfanget har ulike profiler i riksmedier, store byaviser og i lokalpressen. Artikkelen er et bidrag til debatten om hvordan ulike medier kan bidra til mediemangfold.

Sakte-TV der vi blir med på noe «minutt for minutt», har vokst frem som en sjanger i Norge siden Bergensbanens 100-årsjubileum ble feiret med et slikt sju timer langt program i 2009. Roel Pujik og Elisabeth Urdal har forsket på fenomenet og hvorfor seerne blir med på dette. Dagens sakte-TV skal være direktesendt, ha en ubrutt tidslinje hvor alt blir med, ha høy kvalitet og handle om «en reise eller tema som er verdt å fortelle».

Hvordan er polariseringen i mediebruk på høyre- og venstresiden? Erik Knudsen, Magnus Hoem Iversen og Eirik Vatnøy har undersøkt dette. Med utgangspunkt i debatten om dette i amerikanske medier, har han undersøkt om vi finner tilsvarende mønstre hos norske velgere på høyre- og venstresiden, og hvordan de forholder seg til Dagens Næringsliv og Klassekampen som representanter for slike medier. Hvordan er slike lesere selektive, og hvordan preger dette deres tillit til mediene?

Ny fast kommentator i Norsk medietidsskrift, fra og med dette nummeret, er Hege Lamark, dosent ved journalistutdanningen ved Nord universitet. Hun vil følge oss gjennom 2018. I dette nummeret utfordrer hun oss på om man kan skrive seriøs forskning med a‑endelser, eller om man må holde seg til normert og fornemme bokmålsformer for å bli tatt på alvor.

Vi avrunder som vanlig med anmeldelser av nye og aktuelle bøker.