Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Strengere enn jussen?

En analyse av saker som har blitt behandlet av både Pressens Faglige Utvalg og domstolene
Stricter than law?
An Analysis of Cases That Have Been Addressed by Both the Norwegian Press Council and the Courts
Førsteamanuensis, Avdeling for mediefag, Høgskulen i Volda
Professor, Avdeling for mediefag, Høgskulen i Volda

I denne artikkelen undersøkes påstanden om at presseetikken er strengere enn pressejussen. Dette gjøres ved at det ses nærmere på «dobbeltbehandlingssaker», det vil si saker som er behandlet og avgjort av både det profesjonsetiske organet Pressens Faglige Utvalg og domstolene. Problemstillingen i artikkelen er først om det stemmer at vi har mange eksempler på at mediene felles i PFU og frifinnes i retten, slik at presseetikken kan sies å være generelt strengere enn pressejussen. Etter dette spørres om det på bakgrunn av dobbeltbehandlingssakene i hvert fall er grunnlag for å si at presseetikken er strengere enn jussen på visse områder. Konklusjonen i artikkelen er at dobbeltbehandlingssaker ikke kan brukes som argument for at presseetikken generelt er strengere enn jussen, men at sakene gir støtte for en konklusjon om at presseetikken er strengere enn jussen på visse områder. Disse områdene er kildekritikk og kildekontroll, samtidig imøtegåelse, identifisering av straffedømte personer, avtaler om sitatsjekk og ansvar for nettdebatter.

Nøkkelord: Presseetikk, pressejuss, PFU, domstoler, selvjustis, privatlivets fred, omdømme

This article focuses on the assertion that press ethics are stricter than press law. The authors examine «double treated cases», i.e. cases that have been treated and decided by both PFU (the Norwegian Press Council) and the courts. The first question in the article is whether it is true that we have many examples of the media being judged by the PFU and exonerated by the courts, so that press ethics can be said to be generally stricter than press law. Thereafter, the question is whether the twice-tried cases indicate that, in some areas at least, press ethics are stricter than the law. The conclusion in the article is that the twice-tried cases cannot serve as an argument that press ethics are generally stricter than the law, but that the cases support a conclusion that press ethics are stricter than the law in certain areas. These areas are the evaluation of sources, the checking of sources, the right to reply, the identification of convicted persons, agreements regarding quote checking, and responsibility for online debate.

Keywords: Press ethics, press law, Press Council, Media Council, courts, privacy, reputation

Innledning

Reguleringen av enkeltytringer i mediene i Norge følger et tosporet system: Vi har presseetikken som håndheves av Pressens Faglige Utvalg,1 og vi har pressejussen som håndheves av domstolene. Forholdet mellom de to formene for regulering er et tema som bare har blitt spredt og sparsommelig belyst i norsk medievitenskapelig debatt. Temaet har også fått liten rettsvitenskapelig oppmerksomhet. Det er mange problemstillinger som kan reises vedrørende forholdet mellom presseetikk og pressejuss.2 Én problemstilling er om presseetikken er strengere enn jussen, i den forstand at presseetikken legger større begrensninger på ytringsfriheten enn pressejussen. Det er flere som hevder dette. For eksempel har PFU flere ganger uttalt at presseetikken «generelt er […] strengere enn jussen».3 Formålet med denne artikkelen er å undersøke påstanden ved å se nærmere på det vi kaller «dobbeltbehandlingssaker», det vil si saker som har blitt behandlet og avgjort i både PFU og av domstolene. 4 Personvernkommisjonen hevdet i sin utredning at vi har «mange eksempler» på at mediene blir felt i PFU, men frifunnet i retten, og nesten ingen eksempler på det motsatte (NOU 2009:1 s. 109). Dette kan brukes som et argument for at presseetikken generelt er strengere enn jussen. Vi spør derfor først om det stemmer at vi har «mange eksempler» på at mediene felles i PFU og frifinnes i retten, slik at presseetikken kan sies å være generelt strengere enn pressejussen. Etter dette spør vi om det på bakgrunn av dobbeltbehandlingssakene er grunnlag for å si at presseetikken er strengere enn jussen på visse områder.

Før vi foretar undersøkelsene og analysene, vil vi gjøre rede for hvilken relevans diskusjonen om hvem som er strengest, altså presseetikken eller jussen, har for andre diskusjoner. Deretter vil vi gjøre rede for metoden vi har brukt.

Problemstillingens relevans for andre diskusjoner

Det kan spørres hvorfor det er interessant å undersøke om presseetikken virkelig er strengere enn jussen. Etter vårt syn er det i hvert fall to grunner til dette:

For det første er en slik undersøkelse interessant på bakgrunn av PFUs uttalelse om at presseetikken ikke bare er strengere enn jussen, men også «må være» det.5 Som begrunnelse for at presseetikken «må være» strengere enn jussen, uttaler PFU at «[o]m så ikke var tilfellet, ville selvdømmeordningen være overflødig».6 En selvjustisordning som over tid er mer liberal enn jussen, svekker sin posisjon og øker sjansen for ny, mer restriktiv statlig regulering av pressens virksomhet (jf. for eksempel Grimstad 2008: 297). Det ønsker pressen å unngå (jf. for eksempel Raaum 1986). På denne bakgrunn er det interessant å undersøke om oppfatningen av at presseetikken er strengere enn jussen faktisk stemmer. Viser det seg at det er tynt eller manglende grunnlag for denne oppfatningen, vil det kunne svekke selvjustisordningens legitimitet.

For det andre er en slik undersøkelse interessant for spørsmålet om hvor stor vekt uttalelser fra PFU bør tillegges av domstolene. Norske domstolers bruk av PFU-uttalelser varierer (jf. Hovlid 2017). Domstolenes varierende bruk åpner for en diskusjon om hvorvidt PFU-uttalelser bør vektlegges. Pressen selv er av den oppfatning at PFU-uttalelser ikke bør tillegges vekt av domstolene når de trekker i retning av å domfelle pressen, nettopp fordi de presseetiske normene er strengere enn rettsreglene (Øy 1996: 3). Hvis det viser seg at det ikke er grunnlag for oppfatningen om at presseetikken er strengere enn jussen, bortfaller pressens begrunnelse for at domstolene ikke bør vektlegge fellende uttalelser fra PFU.

Det kan også spørres hva tidligere forskning har kommet til når det gjelder graden av strenghet i presseetikken. På et sentralt punkt, plikten til å gi anledning til samtidig imøtegåelse, tyder mange offentlige uttalelser fra Norsk Presseforbund og flere studier (Brurås 2009; Bjerke 2009) på at PFU tolker kravet til samtidig imøtegåelse og krav til redaksjonen om å sikre avtaler om for eksempel sitatsjekk, strengt. På et annet viktig punkt, identifisering av straffedømte personer, er utgangspunktet i Vær Varsom-plakaten også strengt: lovbrytere bør ikke identifiseres (VVP 4.7). Når det gjelder ansvar for nettdebatter finnes det en rekke kjennelser (jf. Helle & Strømme 2016: 265) og en del annen empiri (for eksempel De Lange 2011) som tyder på at presseetikken gir redaksjoner ganske kort tid på seg til å fjerne upassende innlegg.

Tidligere forskning tyder med andre ord på at PFU er nokså strenge på flere områder av presseetikken. Hva gjelder kildekritikk og -kontroll, finnes det derimot forskningsmateriale (Brurås 2009; Bjerke 2011) som viser at PFU lar redaksjoner være nokså lemfeldige med kildekritikken når begge parter får gi sine opplysninger og vurderinger i den publiserte reportasjen. I forbindelse med spørsmålet om kildekritikk og -kontroll har det vært påpekt at det er en forskjell mellom PFU og domstolene når det gjelder «etterforskningsapparat», i den forstand at PFU ikke har noe etterforskningsapparat som kan granske hvilke opplysninger som er sanne og ikke sanne, men det har domstolene (Kokkvold, sitert i Grimstad 2008: 296). Det stemmer naturligvis at politiet driver etterforskning i offentlige straffesaker. I sivilrettslige saker og private straffesaker, som de fleste medierettslige blir ført som (jf. Øy 2013: 44), er det imidlertid heller ikke ved domstolsbehandling noe etterforskningsapparat inne i bildet.

Metode

I denne artikkelen tar vi for oss samtlige saker som er behandlet både i pressens eget etiske klagesystem (PFU) og i domstolene i perioden 1970–2016 og analyserer dem med sikte på å finne hvilket organ som har vært strengest i vår betydning (det vil si legger størst begrensninger på ytringsfriheten).

Rettsavgjørelsene analyseres på den måten som er vanlig innenfor juridisk metode. Det innebærer at dommen tolkes med sikte på å finne de standpunktene i dommen som er nødvendige for å grunngi domsresultatet (Nygaard 2004: 77f. og Mæhle & Aarli 2016: 317 f.). Det er naturligvis resultatet i siste instans, det vil si den rettskraftige dommen, som analyseres.

PFUs avgjørelser er vanligvis analysert i medievitenskapen med utgangspunkt i andre metoder, hentet fra humaniora og samfunnsvitenskap, der hensikten normalt ikke er å finne ut hva som er «gjeldende presseetikk», men å beskrive og plassere presseetikken blant andre etiske systemer (Brurås 2009; Yngvesson 2006; Røssland 2010) eller som en del av journalistikkens selvlegitimering og profesjonsutvikling (Raaum 1986; Røssland 1999; Rasmussen 2004; Bjerke 2009; Bjerke 2018).

Ved gjennomgangen og beskrivelsen av «gjeldende presseetikk» i Kommentarutgave til presseetikken (2016) anlegger derimot Halvard Helle og Vidar Strømme en metode som ligner den juridiske. Også Svein Brurås’ mye brukte lærebok Etikk for journalister har en slik tilnærming. Brurås omtaler bokas materiale som «de presseetiske dokumentene og retningslinjene som finnes i vårt land, samt uttalelser fra Pressens Faglige Utvalg». Dette materialet beskriver ifølge Brurås «den presseetiske ‘idealtilstand’ i vårt land, ved at den forteller hvilke standarder som gjelder for god presseskikk» (Brurås 2014: 20-21).

Det er en slik metode vi anvender i denne undersøkelsen. På bakgrunn av dommene fra domstolene og kjennelsene fra Pressens Faglige Utvalg i identiske saker forsøker vi å analysere hvilket av systemene som er «strengest».

Studien omfatter saker over en lang tidsperiode, drøyt 45 år. I løpet av denne perioden har både jussen og presseetikken endret seg. Vi har hatt endringer i PFUs vedtekter, i Vær Varsom-plakaten, i lovgivningen og i rettspraksis. Men i alle årene har utgangspunktet fra pressens side vært at presseetikken skal være strengest. Derfor vil vi forutsette at endringer i «strenghet» har foregått parallelt gjennom årene.

Studien bygger på Medierettsarkivet som Nils E. Øy har etablert. Det ble i starten håndtert i samarbeid med Institutt for journalistikk, senere overtatt av Norsk Redaktørforening, der det i dag ligger delvis elektronisk tilgjengelig.7 Medierettsarkivet søker å samle alle dommer (i alle rettsinstanser) i saker som angår mediene. Det kan naturligvis være mangler i dette arkivet, men det ville vært forskningsøkonomisk umulig for oss å samle dette materialet på nytt.

Øy har så samkjørt denne lista mot PFU-arkivet for perioden fram til 1996 (Øy 1996). Øy oppdaterte oversikten i 2001 (Øy 2001). For perioden fra og med 2001 har vi samkjørt medierettsarkivet mot PFUs arkiv, som også finnes digitalt.8

Datagrunnlag: Dobbeltbehandlinger før og etter 2001

Hvorfor før og etter 2001?

Det er naturlig å plassere et tidsskille i 2001 fordi det da ble gjort en viktig prinsipiell endring i PFUs vedtekter som var av betydning for dobbeltbehandlingssakene. Fra 1972 til 2001 fantes det en bestemmelse i PFUs vedtekter som sa at PFU ikke skulle behandle saker som var eller ville bli brakt inn for domstolene. Hvorvidt man skulle ha en slik bestemmelse, hadde vært sterkt omdiskutert i norske presseorganisasjoner. Da bestemmelsen ble innført, ble dette begrunnet med frykten for at fellende uttalelser fra PFU skulle tillegges vekt i en etterfølgende rettssak (Øy 1996: 3). Bestemmelsen lød først slik:

Utvalget tar derimot i alminnelighet ikke opp til behandling saker som er brakt inn for domstolene.

Ordlyden i bestemmelsen har senere blitt endret flere ganger. Fra 1992 til 2001 var den slik:

Dersom utvalget blir bedt om å behandle samme spørsmål som er anmeldt eller brakt inn for domstol, eller som åpenbart vil bli brakt inn for domstol, skal behandlingene av klagen utstå inntil rettskraftig avgjørelse foreligger. Utvalget kan i alle tilfeller ta saken opp til behandling når det innklagede presseorgan samtykker i det.

I kringkastingsloven av 1980 hadde man en lignende bestemmelse i § 15 for Kringkastingsnemnda, som ble etterfulgt av § 5-5 i den nye kringkastingsloven av 1992. Her het det at nemnda skulle avvise klager «dersom klageren har reist søksmål om forholdet». I forarbeidene til opprettelsen av nemnda fra 1978 ble det uttalt at det ikke var meningen å «avskjære domstolbehandling for den som kan kreve det, men er saken brakt inn både for domstolene og klagenemnda, bør sistnevnte avvise saken». Kringkastingsnemnda ble nedlagt i 1998, og bestemmelsen ble da opphevet. PFU overtok nemndas oppgaver.

Tilsvarende regel om avvisning av saker som er eller vil bli brakt inn for domstolene, finnes fortsatt i regelverket for Pressens Opinionsnämnd i Sverige9 og Opinionsnämnden för massmedier i Finland.10 Pressen er ikke alene om å begrense kompetansen til de etiske klageorganene på denne måten: I reglementet for det norske Rådet for legeetikk § 2 finnes også en slik bestemmelse om at Rådet normalt ikke skal behandle «saker som er under offentlig rettslig eller offentlig administrativ behandling».

Bestemmelsen om avvisning ble altså fjernet fra PFUs vedtekter i 2001. Til grunn for avgjørelsen om å fjerne bestemmelsen, lå Nils E. Øys undersøkelse av domstolenes bruk av fellende PFU-uttalelser (Øy 1996). Øy konkluderte med at problemet knyttet til fellende uttalelser fra PFU var «forsvinnende lite» (Øy 1996: 13). Det er interessant å undersøke om det har blitt flere dobbeltbehandlinger etter opphevelsen av bestemmelsen, derfor skiller vi her mellom perioden før og etter 2001.

Antall dobbeltbehandlinger før 2001

I perioden fra 1970 til 2001 var det registrert 319 krenkelsessaker i medierettsarkivet (Øy 2001). Blant dem var det 27 som hadde en forløper eller parallell i det presseetiske klagesystemet. Det vil si omtrent åtte prosent av sakene.

Av de 27 sakene var det ikke alle som fikk «fullført behandling», det vil si at både PFU og domstolene traff en avgjørelse. Det var forskjellige grunner til dette. Noen ble avvist av PFU på grunn av domstolsbehandling eller foreldelse, noen ble trukket av klageren selv og noen ble ikke gjenstand for domstolsbehandling, for eksempel på grunn av inngått forlik. Noen saker er heller ikke sammenlignbare fordi PFU og domstolene ikke tok stilling til samme spørsmål.

Vi står igjen med 14 saker som var fullt ut sammenlignbare og som fikk «fullført behandling» i perioden 1970–2001. Selv om dette må sies å være et lavt antall, forekom det med andre ord dobbeltbehandling til tross for bestemmelsen i PFUs vedtekter om ikke å behandle saker som var eller åpenbart ville bli brakt inn for domstolene. Det lave tallet stemmer for øvrig med erfaringene fra Sverige, der lignende opptellinger (Cars & Donowsky 1982; Lindbäck 2002) peker i samme retning. Det er imidlertid ikke veldig overraskende at antallet dobbeltbehandlinger var lavt, all den tid avvisningsbestemmelsen i PFU gjaldt i nesten hele denne perioden. Det er mer interessant å undersøke hvordan dette har utviklet seg etter opphevelsen av bestemmelsen.

Antall dobbeltbehandlinger etter 2001

Etter 2001 finner vi 23 rettssaker som har en forløper eller parallell i det presseetiske systemet. Heller ikke i denne perioden endte imidlertid alle sakene opp med at det ble avsagt en avgjørelse både av PFU og domstolene. To saker ble avvist av domstolene, i to saker ble det inngått forlik, og én sak ble trukket før domstolsbehandling.

Vi står da igjen med 18 dobbeltbehandlede saker i løpet av de 15 årene etter 2001. Det vil si fire dobbeltbehandlinger mer enn vi fant i de 30 undersøkte årene før 2001.

Undersøkelsen tyder på at opphevelsen av bestemmelsen om avvisning i PFUs vedtekter i 2001 har ført til flere dobbeltbehandlingssaker. Avvisningsbestemmelsen synes med andre ord å ha hatt en viss effekt mens den eksisterte. Fortsatt må imidlertid antallet dobbeltbehandlingssaker kunne sies å være lavt.

Til sammen har vi bare 32 dobbeltbehandlingssaker fra 1970 til i dag. Av dette kan vi konkludere med at de aller fleste saker føres enten for domstolene eller for PFU, ikke begge steder (jf. NOU 2009:1 s.109). Det føres vesentlig flere klager for PFU enn for domstolene.11

Som én mulig årsak til at det føres flere saker for PFU enn for domstolene, pekes det på det økonomiske aspektet (NOU 2009:1 s. 109). En PFU-behandling er gratis, mens det kan koste mye å få en sak prøvd for domstolsbehandling. Vi tror at tidsperspektivet også spiller inn: PFU-behandling tar noen måneder, mens en rettssak kan pågå i årevis. En rettssak har dessuten en atskillig mer krevende saksbehandling og kan også skape mer oppmerksomhet rundt saken enn en PFU-behandling. Dette er oppmerksomhet som den omtalte ikke nødvendigvis ønsker.

Utfallet av dobbeltbehandlingssakene

Datagrunnlaget er begrenset, men vi skal likevel se på hvilke tendenser det viser.

Tabell 1 viser utfallene i de 32 dobbeltbehandlingssakene i henholdsvis domstolene og Pressens Faglige Utvalg.

Tabell 1.

Utfall i saker som er behandlet både i Pressens Faglige Utvalg og i domstolene. N=32

Utfall i domstolene
Kjennelse i Pressens Faglige Utvalg Dømt Frifunnet Total
Felt15924
Ikke felt268
171532

Av tabellen går det fram at i 21 av 32 saker er resultatet blitt det samme i PFU-behandlingen og i domstolene. Det vil si i 66 prosent av sakene. Vi kan kalle dette samsvarende saker.

I elleve saker, det vil si 34 prosent, er resultatet ulikt. Dette kan vi kalle divergerende saker. I ni av de divergerende sakene har PFU felt og domstolene frifunnet pressen. I de to andre tilfellene er forholdet motsatt: Redaksjonene har blitt frifunnet i PFU og deretter domfelt. PFU har felt pressen i sju flere saker enn domstolene.

Det stemmer altså at vi har mange flere eksempler på at et medium har blitt felt i PFU og frifunnet i retten, enn det motsatte. Av de divergerende sakene har dette blitt resultatet i 82 prosent av tilfellene. Antallet saker der PFU og domstolene har kommet til forskjellige konklusjoner, er imidlertid svært lavt. Som vi vil komme tilbake til i konklusjonen i denne artikkelen, kan dermed etter vårt syn dobbeltbehandlingssaker ikke brukes som argument for at presseetikken generelt er strengere enn jussen.

Det kan imidlertid spørres om de divergerende sakene kan tas til inntekt for at presseetikken på visse områder er strengere enn jussen, og også motsatt: at pressejussen på noen områder er strengere enn presseetikken. Det er derfor interessant å analysere de elleve divergerende sakene nærmere. Dette gjøres under neste punkt.

Nærmere analyse av de divergerende sakene

Vi vil først gi en oversikt over hvilke rettsområder de aktuelle sakene sorterer under, før vi går nærmere inn på hver enkelt sak. I kronologisk rekkefølge fordeler de divergerende sakene seg over følgende rettslige og presseetiske områder:

Tabell 2.

Rettsområde og presseetiske område for divergerende saker.

Årstall behandlet i PFUSakRettsområdeSakstypePresseetikkområde
1990LigningssakenÆre og omdømmePrivat straffesakPunkt 3.2: Kildekritikk og kildekontroll
1994KonsulentsakenÆre og omdømmeSivil sakPunkt 4.4: Saklighet og omtanke
1997BoligmarkedsakenÆre og omdømmeSivil sakPunkt 4.14: Samtidig imøtegåelse
2002PedofilimøtesakenÆre og omdømmePrivat straffesakPunkt 3.2: Kildekritikk og kildekontroll
2003Big Brother-sakenVern av privatlivets fredSivil sakPunkt 4.3: Omtale av private forhold
2009SitatsjekksakenVern av privatlivets fredSivil sakPunkt 3.9: Hensynsfull opptreden
2010Bygg og bedrag-sakenÆre og omdømmeSivil sakPunkt 4.14: Samtidig imøtegåelse
2010Avisa Nordland-sakenÆre og omdømmeSivil sakPunkt 4.4: Saklighet og omtanke
2011RettsreferatsakenVern av privatlivets fredSivil sakPunkt 4.7: Identifisering av straffedømte personer
2011KommentarfeltsakenAnsvar for nettdebatterSivil sakPunkt 4.17: Ansvar for nettdebatter
2012FotballsvindelsakenÆre og omdømmeSivil sakPunkt 4.14: Samtidig imøtegåelse

Vi ser altså at de divergerende sakene fordeler seg over tre rettsområder: Ære og omdømme (sju saker), vern av privatlivets fred (tre saker) og ansvar for nettdebatter (én sak).

I lovgivningen finnes en egen bestemmelse om ære- og omdømmekrenkelser. Tidligere hadde vi bestemmelser om dette både i straffeloven og i skadeserstatningsloven, men ved ikrafttredelse av den nye straffeloven 1. oktober 2015 ble bestemmelsene om ære- og omdømmekrenkelser i straffeloven opphevet, og en ny bestemmelse i skadeserstatningsloven § 3-6a trådte i kraft. Man kan nå altså ikke lenger bli dømt til straff for ære- og omdømmekrenkelser, men fortsatt til å betale erstatning og/eller oppreisning til den omtalte. Alle sakene i vårt utvalg er avsagt før denne endringen. I Vær Varsom-plakaten finnes ingen generell bestemmelse om ære- og omdømmekrenkelser som tilsvarer bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 3-6a. Æren og omdømmet beskyttes i presseetikken av blant annet punkt 3.2 om kildekritikk og kildekontroll, punkt 4.4 om saklighet og omtanke og punkt 4.14 om samtidig imøtegåelse. Det er disse punktene de sju ære- og omdømmesakene i vårt materiale dreier seg om. For vern av privatlivet har Vær Varsom-plakaten en generell bestemmelse i punkt 4.3. Én av sakene i vårt materiale gjelder denne. Den andre gjelder identifisering av straffedømte personer. Dette reguleres av Vær Varsom-plakatens punkt 4.7. Den tredje saken om vern av privatlivet gjaldt spørsmålet om rett på sitatsjekk etter Vær Varsom-plakatens punkt 3.9 om hensynsfull opptreden.

I gjennomgangen som følger behandles sakene etter tematisk inndeling.

Ære- og omdømmesaker: Kildekritikk og kildekontroll

Ligningssaken

Denne saken gjaldt en reportasje som ble publisert i Haugesunds avis i 1990. Reportasjen omhandlet skattelisten for fjoråret. En mann som var oppført med Haugesunds høyeste inntekt, ble omtalt som «omdiskutert dataforhandler» og «tidligere Oslobokser». Med en banksjef som kilde opplyste avisen at mannen ikke hadde klart sine forpliktelser og derfor var blitt kastet ut av en eiendom som banken så overtok. Banksjefen mente seg feilsitert. Tre dager senere brakte avisen et dementi.

PFU felte avisen fordi den satt på opplysninger som tilsa at de faktiske forholdene i saken var «uklare». Da mente PFU at avisen burde latt være å gå ut med påstandene. Det hjalp ikke at avisen senere hadde korrigert opplysningene.

Den omtalte gikk så til injuriesøksmål. Haugesund byrett frikjente avisen.12 Retten vurderte riktignok at to av tre påklagede utsagn var egnet til å skade saksøkerens ære og omdømme. Byretten savnet imidlertid bare sannhetsbevis for ett av utsagnene, og dette utsagnet var av mindre betydning. Byretten vurderte også journalistens arbeid med saken og fant det uaktsomt, men ikke grovt nok til å tilkjenne erstatning.

I denne saken stilte PFU og byretten ulike krav til hvor god dekning pressen må ha for sine påstander. Mens PFU mente de faktiske forholdene var for «uklare» til at de burde vært publisert, mente byretten at de var klare nok. PFU synes her å ha stilt strengere krav til pressen enn retten.

Dette skjedde til og med før det som omtales som «paradigmeskiftet» i norsk injurierett. Paradigmeskiftet i injurieretten tidfestes til omkring årtusenskiftet og gikk ut på at norske domstoler begynte å tillegge praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og pressefriheten større vekt i sine avgjørelser. I forlengelsen av dette ble domstolenes krav til sannhetsbevis modifisert (nærmere om dette, se for eksempel Wessel-Aas 2010). Domstolene vurderer om pressen på publiseringstidspunktet hadde gode nok holdepunkter/god nok dekning for sine påstander og opplysninger. Det er den journalistiske arbeidsprosessen og det journalistiske håndverket domstolene vurderer (jf. Wessel-Aas 2012: 346). I den nye bestemmelsen om ære- og omdømmekrenkelser i skadeserstatningsloven § 3-6a er dette formulert slik at det skal legges vekt på «om ytringen hviler på et fyldestgjørende faktisk grunnlag». Hadde pressen godt nok faktisk grunnlag for at opplysningene var sanne på publiseringstidspunktet, er undersøkelsesplikten oppfylt – også selv om det senere skulle vise seg at opplysningene er usanne.

Pedofilimøtesaken

Utgangspunktet for denne saken var en artikkel i Finnmark Dagblad i august 2002. Oppslaget på første side hadde tittel «Overgrepene kjent i 1995». Teksten på første side dreide seg om at en daværende rektor ved en barneskole og en ansatt i barnevernet hadde deltatt i et møte i 1995 med foreldre og en nå overgrepssiktet lærer.

Poenget i artikkelen var at overgrep som rammet et titall barn i Porsanger, hadde vært kjent for skolen og barnevernet i en årrekke før saken sprakk offentlig i 2002. Den barnevernansatte hevdet at han aldri deltok på møtet og ikke kjente til overgrepspåstandene fra foreldrene. Han klaget derfor først Finnmark Dagblad inn for PFU.13 PFU ga ham medhold basert på punktet om kildekritikk i Vær Varsom-plakaten punkt 3.2:

Utvalget vil imidlertid vektlegge viktigheten av å utøve kildekritikk, ikke minst i sammenhenger der det er sterke følelser inne i bildet. I den innklagede artikkelen har avisen, etter utvalgets mening, brakt videre påstander om at klager var kjent med forhold som han burde ha gjort noe med, uten at avisen hadde dekning for det. Den innklagede lederartikkelen bygger på de samme feilaktige opplysningene og må derfor også vurderes presseetisk på samme måte som den innklagede artikkelen.

PFU mente altså at avisen ikke hadde god nok dekning for at klageren var kjent med forholdene.

Flertallet i Hålogaland lagmannsrett (fem mot to dommere) kom til motsatt konklusjon.14 Flertallet mente riktignok at journalisten kunne bebreides for at han ikke forsøkte å finne ut om det eksisterte en protokoll fra møtet, for derved å kontrollere hva som hadde vært drøftet. De mente likevel at grensen for hva som kan aksepteres ikke var overskredet i dette tilfellet.

Også i denne saken stilte PFU og byretten ulike krav til hvor god dekning pressen må ha for sine påstander. Mens PFU mente avisen ikke hadde god nok dekning, var domstolen av den oppfatning at den hadde det. PFU synes dermed også her å stille strengere krav til pressen enn retten gjør.

Oppsummering

De to sakene i vårt materiale som gjelder kildekontroll og kildekritikk, kan tas til inntekt for at presseetikken er strengere enn jussen på dette området.

Ære- og omdømmesaker: Samtidig imøtegåelse

Boligmarkedsaken

Avisa Nordlys i Tromsø hadde i 1997 et hovedoppslag på førstesiden med tittelen «Saksøkt for 3,5 millioner» og undertittelen «– etter salg av finske ferdighus». Av henvisningsteksten fremgikk det at en navngitt ferdighusforhandler i Tromsø var gått konkurs og at huskjøpere, leverandører, entreprenører og håndverkere satt igjen med store tap. Det sto også at «stevningene fra kunder og kreditorer hagler». Henvisningen var illustrert med et bilde av den nevnte forhandlerens eget hus. Oppslaget inne i avisen dekket to hele sider og hadde tittelen «Saksøkt for millioner etter boligbygging i rekordtempo». Tidlig i brødteksten het det dessuten: «Pengene har strømmet inn på kontoen til Rolf Pedersen i Tromsø eiendomsmegling som sto for salget av husene.»

Rolf Pedersen klaget saken til PFU og fikk medhold.15 PFU uttalte at utvalget ikke kunne «ta stilling til rett og galt i avisens omtale», men at tilsvarsrunden hadde vist at «det uansett var muligheter for å misforstå den dokumentasjon avisen la til grunn for sine karakteristikker». Videre fortsatte utvalget:

På denne bakgrunn, og sett i lys av de åpenbare skadevirkninger omtalen kunne få for klageren og hans firma, mener utvalget avisen hadde en klar forpliktelse til å innhente klagerens samtidige kommentar. Utvalget konstaterer at avisen mener å ha gjort et forsøk på dette, tre dager før artikkelen sto på trykk. Sett i lys av sakens omfang og alvor, mener utvalget imidlertid at avisen burde gjort adskillig større anstrengelser for å innhente klagerens samtidige imøtegåelse.

Avisen ble felt for brudd på Vær Varsom-plakaten punkt 4.14 om samtidig imøtegåelse. Pedersen tok også saken til Nord-Troms Herredsrett der han tapte.16 Herredsretten vurderte ikke spørsmålet om samtidig imøtegåelse overhodet. I stedet vurderte retten om opplysningene i artikkelen var korrekte. Retten slo fast at med unntak for en påstand av mindre viktighet var alle opplysningene i Nordlys’ artikkel korrekte.

Når retten her ikke engang vurderte spørsmålet om samtidig imøtegåelse, synes presseetikken å ha vært strengere enn jussen.

Denne avgjørelsen ble imidlertid også avsagt før paradigmeskiftet i injurieretten. Mens tilsvarsretten lenge har vært lovfestet,17 ble samtidig imøtegåelse før paradigmeskiftet beskrevet som en rent presseetisk konstruksjon (Mæland 1986: 392f). Etter paradigmeskiftet vektlegger domstolene samtidig imøtegåelse. I den nye bestemmelsen om ære- og omdømmekrenkelser i skl. § 3-6a heter det nå at det skal legges vekt på «om hensynet til den krenkede er tilfredsstillende ivaretatt ved for eksempel adgang til imøtegåelse». De to neste sakene i vårt materiale tyder imidlertid på at det er forskjell på hvor mye som skal til for at domstolene og PFU anser pressens forpliktelser med hensyn til samtidig imøtegåelse for å være oppfylt.

Bygg & bedrag-saken

Denne saken hadde utgangspunkt i en serie på TV3, Bygg & Bedrag, der kanalen hjalp boligeiere som hadde vært «uheldige» med håndverkere av ymse slag. En av sendingene i 2010 handlet om firmaet EG Bygg Tromsø som ble levnet liten ære, og innehaveren gikk derfor først til PFU der han fikk medhold.18 Utvalget uttalte følgende:

Selv om det tydelig fremgår i programmet at klager er uenig i kritikken og TV3s fremstilling av de faktiske forhold, kan ikke utvalget se at klagers argumentasjon som underbygger klagers syn, fremkommer på noe vis i selve programmet. I lys av programmets rammende vinkling, mener utvalget at TV3 derfor skulle sørget for at klagers syn og argumentasjon i større grad ble tydeliggjort overfor seerne.

PFU var altså av den oppfatning at klagerens syn ikke kom god nok fram i programmet. Dette til tross for at klageren ikke hadde villet la seg intervjue og hadde stilt mange krav til korrespondansen med TV3. Utvalget felte TV3 for brudd på Vær Varsom-plakaten punkt 4.14 om samtidig imøtegåelse. PFU tar i sin uttalelse overhodet ikke stilling til om anklagene mot EG Bygg var korrekte og hadde tilstrekkelig kildebelegg.

Både tingretten og lagmannsretten så det annerledes.19 De gjennomgikk nyere rettspraksis fra EMD og Høyesterett og uttalte at det måtte foretas en «sammensatt helhetsvurdering der en rekke momenter inngår». I denne helhetsvurderingen la retten særlig vekt på at programmet var av allmenn interesse og at TV3 hadde godt belegg for ytringene fremsatt i programmet. Med hensyn til samtidig imøtegåelse, uttalte Lagmannsretten:

At As budskap ikke kom tydeligere fram i programmet, kan etter lagmannsrettens syn langt på vei forklares med at A ikke ville la seg intervjue, og at advokaten var forbeholden i sine svar og vegret seg mot å gi faktiske opplysninger.

Lagmannsretten la altså større vekt på at den omtalte ikke hadde villet la seg intervjue enn PFU, at advokaten var forbeholden og at opplysningene var riktige. Retten kom til at TV3 «totalt sett» hadde utført et aktsomt journalistisk håndverk, og at programmet «som helhet» lå innenfor ytringsfrihetens grenser. Avgjørelsen ble anket til Høyesterett, men anken ble ikke tillatt fremmet.20

Idet retten var mer villig til å vektlegge den omtaltes motvilje og advokatens forbeholdenhet enn PFU, synes PFU her å ha stilt strengere krav til samtidig imøtegåelse enn retten.

Fotballsvindelsaken

Aftenposten hadde i et oppslag i papirutgaven i 2013 anklaget en leder i en fotballklubb for å ha vært ansvarlig for en skattemessig ulovlig avtale med en spiller ved overgangen til Fredrikstad FK. Lederen hevdet at han ikke hadde hatt noe med saken å gjøre. Aftenposten publiserte saken uten å ha vært i kontakt med lederen (de hadde prøvd, men mislykkes). Etter at partene kom i kontakt noen timer etter trykking, ble lederens versjon publisert på nettet. Den ble også offentliggjort i papiravisen dagen etter.

Med hensyn til samtidig imøtegåelse uttalte PFU: 21

I foreliggende sak konstaterer utvalget at Aftenposten har forsøkt å innhente kommentar fra klager før publisering, men uten å lykkes. Utvalget merker seg imidlertid at Aftenposten kun forsøkte å ringe klageren i en time. Dette anser utvalget som utilstrekkelig.

Utvalget så spørsmålet om brudd på punkt 3.2 om kildekritikk i nær sammenheng med dette:

I lys av mangelen på en samtidig kommentar fra klager, mener utvalget også at Aftenpostens kildegrunnlag og dokumentasjon ikke var tilstrekkelig.

Aftenposten ble felt av PFU for brudd på Vær Varsom-plakaten punkt 3.2 om kildekritikk og punkt 4.14 om samtidig imøtegåelse.

Høyesterett frikjente Aftenposten, riktignok under dissens 3-2.22 Flertallet uttalte at det avgjørende var det «samlede inntrykk avisens dekning etterlater». Med hensyn til dekning og kildekritikk kom flertallet til at «avisen ikke hadde et forsvarlig grunnlag» for beskyldningen om at lederen var involvert i avtalen. Flertallet mente også at Aftenposten «skulle ha gitt A anledning til å imøtegå beskyldningen mot ham før denne ble trykket». Likevel kom flertallet til at avisen måtte frifinnes. Retten la vekt på at lederen «ved sine senere uttalelser i saken har vist klart manglende vilje til å bidra til å avklare de faktiske forhold», at Aftenposten hadde gjort forsøk på å oppnå kontakt, at lederens syn ble publisert på nettet allerede samme dag som artikkelen var trykket i papirutgaven og at artikkelen fra avisutgaven ble modifisert slik at det ikke lenger ble hevdet at lederen var den som hadde inngått de aktuelle avtalene.

Som i Bygg & Bedrag-saken er retten her mer villig til å «unnskylde» pressen enn PFU. Mens PFU mente Aftenpostens forsøk på å oppnå kontakt ikke var tilstrekkelige, la Høyesterett vekt på at Aftenposten i det hele tatt hadde forsøkt å oppnå kontakt. I tillegg la retten vekt på at avisen umiddelbart publiserte lederens kommentar på nettet og trykket den i papirutgaven dagen etter. Dette var noe PFU bare uttalte at de «registrerte». PFU synes etter dette å ha vært strengere i denne saken.

Oppsummering

I de to sakene i vårt materiale som gjelder samtidig imøtegåelse og som er avsagt etter «paradigmeskiftet» i injurieretten, har domstolene vært mer villige enn PFU til å «unnskylde» pressen når det gjelder forpliktelsene til å gi samtidig imøtegåelse. Domstolene har lagt vekt på den omtaltes motvilje til å uttale seg, forbeholdenhet hos den omtaltes advokat, at pressen i det hele tatt forsøkte å komme i kontakt med fornærmede og at den omtaltes kommentar (tilsvar) ble publisert umiddelbart etterpå.

Ære- og omdømmesaker: Saklighet og omtanke

Konsulentsaken

Denne saken ble omtalt i VG gjennom flere artikler i mars 1994 og handlet om en bystyrerepresentant som hadde mottatt 5000 kroner i honorar fra en tomteeier for et (mislykket) forsøk på å få en byggesak behandlet på nytt. VG omtalte saken som «Ny Oslo-skandale», og PFU-klagen fra politikeren dreide seg først og fremst om omfanget, tolkningsrammen og angivelige insinuasjoner.

Politikeren fikk medhold i PFU.23 Utvalget fant det godtgjort at klageren hadde fått anledning til å komme til orde med sitt syn på saken, og det var heller ikke påvist faktiske feil som avisen ikke hadde rettet opp. Utvalget fortsatte imidlertid på følgende måte:

Likevel mener utvalget at avisen gjennom presentasjonsform, med konstaterende vignetter som «Ny Oslo-skandale», har gått for langt i å skape inntrykk av å ha avslørt ulovlig og fordekt virksomhet av graverende art. Avisens framstilling kan derfor oppfattes som forhåndsdom. Utvalget mener også at VG på en kritikkverdig måte har unnlatt å gjengi modererende opplysninger som avisen var kjent med.

I tillegg pekte utvalget på «faren for at pressen gjennom mange reportasjer med gjentagelser kan forsterke inntrykket av forhåndsdom». Samlet sett var utvalget av den oppfatning at saken hadde fått en «uakseptabel ubalanse» som brøt med Vær varsom-plakatens punkt 4.4 om saklighet og omtanke.

Politikeren gikk også til injuriesøksmål mot avisen i Oslo byrett, der han tapte.24 Retten mente riktignok at oppslagene i VG var «unødig store» i forhold til saksøkerens handlinger, og at det uten tvil var foretatt en vinkling av saken som var «unødig negativ» for saksøkeren. Retten kom likevel etter en samlet vurdering til at VG ikke hadde gått for langt overfor saksøkeren i denne sammenhengen, og at avisens interesse i å opplyse publikum om kritikkverdige forhold måtte gå foran saksøkerens interesse i denne saken.

Når PFU her felte VG for uakseptabel ubalanse, mens retten aksepterte en «unødig negativ» omtale, må PFU sies å ha vært strengest i denne saken.

Avisa Nordland-saken (Kirurg-saken)

I denne saken hevdet Avisa Nordland at to kirurger ved Nordlandssykehuset i Bodø hadde operert en «frisk kvinne» og fjernet indre organer uten grunn. Artikkelserien startet lørdag 26. juni 2010, da AN fortalte om en 61 år gammel kvinne som ble operert grunnet mistanke om kreft i bukspyttkjertelen, noe det tre dager senere viste seg at hun ikke var rammet av. Kvinnen fikk milten, deler av bukspyttkjertelen og tynntarmen fjernet, spiserøret koblet fra og leveren skadet. Operasjonen resulterte i store komplikasjoner for kvinnen, nye operasjoner og ett år på sykehus. Saken var hovedoppslag på førstesiden med bilde av kvinnen og tittelen «ØDELA HELSA til frisk kvinne».

Nordland Legeforening klaget Avisa Nordland (og flere andre redaksjoner) inn for PFU,25 som avviste klagernes anmodning om å felle avisen for brudd på god presseskikk. PFU vurderte både Vær Varsom-plakatens punkt 4.4 om saklighet og omtanke, punkt 4.5 om forhåndsdom, punkt 4.7 om identifisering og punkt 4.14 om samtidig imøtegåelse.

I sin enstemmige uttalelse viste PFU til at «man i kraft av stillingen som lege [besitter] en tillit og et ansvar som innebærer at man må tåle et kritisk søkelys på seg når man er involvert i forhold av en slik art som omtalt i det påklagede tilfellet». Videre viste utvalget til faren for forveksling som et annet argument som talte for en identifisering, så selv om Avisa Nordland refererte «noen konkluderende uttalelser og synspunkter fra ulike parter», kunne ikke utvalget se at avisen felte noen forhåndsdom. Selv om PFU «ideelt sett» kunne ønsket at det fremkom flere opplysninger om den typen operasjoner som var utført, mente utvalget av omtalen ikke var i strid med det presseetiske kravet til saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, fordi avisen hadde referert uttalelser fra en sakkyndig i saken og fordi sykehusledelsen hadde fått anledning til å kommentere forholdet.

De to kirurgene gikk deretter til domstolene. Høyesterett dømte avisen og uttalte blant annet følgende:

Selv om det var av klar allmenn interesse å avdekke feil begått ved Nordlandssykehuset, selv om Helsetilsynets behandling av saken i ettertid har vist at det var grunnlag for kritikk mot sykehuset for brudd på funksjonsfordelingen, og selv om det lå klart innenfor avisens journalistiske frihet å illustrere dekningen av bruddet på funksjonsfordelingen med konkrete pasienthistorier, kunne ikke avisen unnlate å ta med informasjon som den hadde i hende, og som viste at pasienthistoriene ga et klart ufullstendig og misvisende bilde av saken.26

Ved å unnlate å ta med informasjonen som avisen satt på, mente Høyesterett at Avisa Nordland ikke hadde gitt et balansert bilde av saken. Høyesterett trakk også fram at avisen ikke tok noen forbehold og heller ikke gjorde det klart at det kun var tale om gjengivelse av pasientenes beskyldninger mot legene. I stedet fremsatte avisen beskyldningene «som om de var objektive sannheter».27 Etter en samlet vurdering, der Høyesterett «særlig» la vekt på at Avisa Nordland unnlot å bruke sentrale opplysninger i rapporten fra den sakkyndige, kom retten enstemmig til at avisens beskyldninger var rettsstridige.

Høyesterett synes her å ha krevd mer av avisen enn PFU når det gjaldt balanse i fremstillingen, og dermed må Høyesterett i denne saken kunne sies å ha vært strengere enn PFU.

Daværende generalsekretær i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum, uttalte imidlertid at sakene i domstolen og i PFU ikke var sammenlignbare. Hun trakk blant annet fram at Helsetilsynets sakkyndigrapport aldri var en del av PFU-klagen, og at saken i domstolen dreide seg om flere publiseringer enn PFU-saken (Johansen 2014). Medlemmer av PFU uttalte også at dette kan ha vært en sak «der utelatelse av avgjørende fakta i pressedekningen ikke kom klart nok fram i underlagsmaterialet eller klagen, eller dermed ikke ble vektlagt nok av oss» (Syse, Sannum og Serck-Hansen 2013). Nettopp det at avisen unnlot å bruke opplysninger fra Helsetilsynets sakkyndighetsrapport, var som vist viktig i Høyesteretts avgjørelse. Dersom det stemmer at medlemmene i PFU ikke var kjent med denne rapporten, svekker det naturligvis konklusjonen om at Høyesterett var strengere enn PFU i denne saken. Avgjørelsen er i så tilfelle et eksempel på det Mæland (1986: 396f) skrev i sin doktoravhandling om ærekrenkelser: Fordi det i det presseetiske apparatet ikke gjelder samme omstendelighet knyttet til saksbehandling og prosessordning som for domstolene, kan en beskyldning «paradoksalt nok» være rettsstridig, men likevel ikke bli vurdert som stridende mot god presseskikk. Det kan også nevnes at det finnes saker der PFU helt unnlater å drøfte klagerens påstander om uetiske utelatelser (se f.eks. Bjerke 2011: 111f.).

Det er verdt å merke seg at Avisa Nordland har klaget den norske stat inn for EMD for å ha brutt artikkel 10 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) om retten til ytringsfrihet i denne saken.

Oppsummering

De to sakene i vårt materiale som gjelder saklighet og omtanke, trekker i hver sin retning når det gjelder spørsmålet om presseetikken eller jussen er strengest. I den første saken var presseetikken strengest, mens i den andre var jussen strengest. Det er dermed ikke mulig å si noe om hvem som er strengest på dette området ut fra vårt materiale.

Vern av privatlivets fred: Identifisering av straffedømte personer

Rettsreferatssaken

Saken handler om en strid om et oppslag i avisen Sunnhordland i 2011. Oppslaget var et anonymisert referat fra en nabostrid som hadde havnet i retten. Opplysningene var hentet fra tiltalebeslutningen og dommen i saken. Den ene partens angivelig aggressive hunder var et sentralt stridsspørsmål i rettssaken. Avisomtalen var illustrert med en tegning. Klageren var tiltalt for brudd på straffeloven og hundeloven. I ingressen sto det: «Gamle [forhold] og glefsande hundar var berre nokre av ingrediensane då ei [alder] gammal dame stod tiltalt i Sunnhordland tingrett.» Av brødteksten gikk det fram at hundene til kvinnen ved en anledning skulle ha glefset mot en turgåer, og at en av hundene også skulle ha bitt ham over kneet. I tillegg skulle to av hundene senere ha bjeffet og skremt to hester. Videre het det: «Etter desse episodane valde politiet å skriva ut eit førelegg til kvinna, som ho nekta å vedta. Dermed enda saka i rettsapparatet.»

Kvinnen klaget til PFU og fikk medhold.28 PFU utalte følgende:

Når det så gjeld sjølve omtalen av saka, merker utvalet seg at Sunnhordland opplyser å ha gått lenger i anonymiseringa enn vanleg, mellom anna ved å utelate kommunenamn og politidistrikt. Utvalet finn likevel at Sunnhordland har gjeve for mange identifiserande og unødig detaljerte opplysningar, som særleg rammar uskuldig tredjepart, mellom anna i høve til ei gammal sak som gjeld familien til klagaren.

Sunnhordland ble felt for brudd på Vær Varsom-plakaten punkt 4.7. Det er imidlertid litt uklart hva som egentlig er grunnlaget for fellingen. Er det at kvinnen er de facto identifisert eller er det bare den mulige identifiseringen og omtalen av familien som er avgjørende her?

I Stord forliksråd ble saksøker tilkjent erstatning på 100 000 kroner. Sunnhordland tok deretter ut stevning, med påstand om at forliksrådets dom skulle oppheves. Sunnhordland tingrett opphevet dommen. Retten la til grunn at det ikke tilhører privatlivets fred at en straffesak er innledet mot noen. Det går likevel en grense for rettsreferat. Tingretten viste til en eldre høyesterettsdom, der Høyesterett uttalte at referatet ikke må være skjedd «i sjikanøs hensikt eller på en tendensiøs eller særlig sårende måte».29 Tingretten kom til at den aktuelle artikkelen ikke var sjikanøs, tendensiøs eller særlig sårende.

Når PFU her mente avisen ga for mange identifiserende og unødig detaljerte opplysninger, mens retten ikke var av samme oppfatning, må PFU sies å ha vært strengest i denne saken.

Vern av privatlivets fred: Privat omtale av personer som har oppsøkt offentligheten

Big Brother-saken

I 2003 klaget to deltakere i realityprogrammet Big Brother, Anette Young og Rodney Karlsen, inn Se og Hør for PFU på bakgrunn av tre reportasjer i tre utgaver av bladet om at forholdet deres hadde tatt slutt.30 Klagegrunnlaget var Vær Varsom-plakaten punkt 3.2 om kildekritikk og punkt 4.3 om respekt for privatlivet. PFU frifant bladet «etter en samlet vurdering» der det først sies at «det for utvalget [synes] som om Se og Hør har gått langt i å trekke bastante slutninger om forholdet mellom klagerne». Sentralt i PFUs vurdering sto imidlertid det forhold at paret selv i stor grad hadde oppsøkt offentligheten:

På den annen side finner utvalget å måtte legge vekt på at klagerne aktivt og i uvanlig sterk grad har søkt offentlighet, og selv skapt omfattende publikumsinteresse for hvordan forholdet mellom dem ville utvikle seg. Sett på denne bakgrunn anser utvalget at klagerne må tåle større og endog mer belastende oppmerksomhet omkring sitt privatliv enn mennesker som ikke har satt seg i en slik situasjon.

Karlsen og Young anla deretter sak mot bladet. Høyesterett uttalte følgende om betydningen av at paret hadde søkt offentligheten:

Frå Se og Hør er det halde fram at B og A sjølv valde rampelyset, også om sine personlege tilhøve, og at dei då må ta konsekvensane av det også i ettertid. Eg ser at det godt kan vere at dei som ein konsekvens av dette måtte finne seg i nærgåande omtale under Big Brothersendingane og også ei tid etter dette. Men eg kan ikkje sjå at det same må gjelde to år etter at sendingane var slutt og om lag eitt år etter at dei hadde slutta å gi intervju.31

Høyesterett la med andre ord vekt på tidsfaktoren i denne saken. Fordi det var gått to år etter Big Brother-sendingene og et år etter at paret sluttet å gi intervjuer, kunne ikke argumentet om at de hadde oppsøkt offentligheten gjøres gjeldende. Høyesterett opererte altså med en tidsbegrensning for egeneksponeringsargumentet (nærmere om dette Hovlid 2015: 304ff).

Sentralt i Høyesteretts avgjørelse sto også det forhold at informasjonen ikke hadde allmenn interesse. Høyesterett formulerte sin konklusjon i saken på følgende måte:

Min konklusjon så langt er såleis at dei tre omtvista artiklane ikkje gav noko tilskot til den offentlege debatten. Ei rettsstridsavveging i denne saka må då falle ut til fordel for personvernet.32

Høyesterett bygget i sin avgjørelse helt eksplisitt på avgjørelsen fra EMD i saken Von Hannover mot Tyskland 2004, ofte omtalt som Caroline-dommen, som gjaldt reportasjer i tyske magasiner om prinsesse Carolines hverdagsliv. Denne første Caroline-dommen og Big Brother-dommen ble i juridisk teori tolket slik at domstolene oppstilte et krav om allmenn interesse for fremsettelse av ytringer om private forhold (se f. eks. Wessel-Aas 2008: 596ff). PFU vurderte ikke ytringenes bidrag til den offentlige debatten.

Når Høyesterett her opererte med en tidsbegrensning for vektlegging av egeneksponeringsargumentet og også tilla ytringenes allmenninteresse sentral betydning, synes retten å ha vært strengere enn presseetikken.

En mulig forklaring på de forskjellige resultatene i denne saken kan imidlertid være at PFU ikke uttalte seg om den tredje reportasjen, som Høyesterett anså som den groveste. Daværende generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, hadde imidlertid hatt «inngående møter» med flere av utvalgsmedlemmene for å få avklart om utvalget fortsatt mente konklusjonen var korrekt. Disse medlemmene mente «under tvil» at også den tredje reportasjen var «passabel» (Grimstad 2008: 292).

Som ytterligere en mulig forklaring på de forskjellige resultatene, fremhever Kokkvold også at «[r]etten har på en helt annen måte enn Se og Hør og PFU kunnet gå inn i saken» og granske hva som er sant og ikke sant. Her skal bare påpekes at spørsmålet om sannhet ikke var sentralt i Høyesteretts avgjørelse. Retten uttalte at «[d]et sentrale for vernet er om det ligg føre ei krenking av privatlivs fred, og ikkje om opplysningane er sanne eller ikkje».33 Etter rettsreglene om vern av privatlivets fred kan ytreren dømmes selv om ytringene utvilsomt er sanne (nærmere om dette Hovlid 2015: 140 f.). Det var PFU som fokuserte på dette. Avgjørelsen omtales som et brudd på utvalgets alminnelige praksis, som er å la være å uttale seg i saker der påstand står mot påstand mellom partene (Grimstad 2008: 286). I Big Brother-saken synes utvalget å ha akseptert Se og Hørs påstand, uten nærmere drøftelse. Dette ble også kommentert av domstolene og brukt som argument for ikke å tillegge PFU-uttalelsen vekt.34

Etter dette er det vanskelig å finne andre forklaringer på de forskjellige resultatene i denne saken enn at Høyesterett og PFU rett og slett var uenige om betydningen av tidsfaktoren og mangelen på bidrag til den offentlige debatt. Når Høyesterett la større vekt på dette, må Høyesterett kunne sies å ha vært strengere enn PFU.

Avtale om sitatsjekk

Sitatsjekksaken

En etiopisk mann gikk i 2009 til Bergens Tidende for å fortelle sin historie. Uenigheten dreide seg i hovedsak om kontakten mellom kilde og redaksjon før publisering. Etiopieren mente BT ikke fulgte opp avtalen om godkjenning av intervjuet. Han hadde bare fått lese en tidlig versjon, og den var blitt endret i betydelig grad før publisering. Han klaget derfor til PFU hvor han fikk medhold.35 Utvalget uttalte:

Utvalget forstår at det måtte oppleves som uheldig at artikkelen var blitt betydelig endret etter at klageren fikk anledning til å lese et utkast. Etter utvalgets mening er det avgjørende i denne sammenheng hva som var avtalt med klageren da han fikk artikkelen til gjennomlesning. Utvalget anser at Bergens Tidende ikke kunne gjøre så omfattende endringer uten å kontakte klageren på nytt, da det ble klart at artikkelens hovedfokus ville bli endret fra det som først var blitt forelagt ham.

Bergens Tidende ble felt for brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 3.9, som blant annet pålegger pressen å opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. PFU tok her stilling til «hva som var avtalt» og la til grunn at det forelå en avtale som hindret Bergens Tidende i å gjøre endringer uten å kontakte klageren på nytt.

Tingretten var av en annen oppfatning:

A har anført at han hadde avtale med journalisten om å godkjenne alle forhold i artikkelen. Dette er bestridt av BT. Det er A som har bevisbyrden for at en slik avtale foreligger. Retten finner det ikke sannsynlig at det ble inngått en avtale med slikt innhold som A hevder. Det vises for det første til at en slik avtale ikke er nedfelt skriftlig. A forklarte at det ble avtalt skriftlig i eposter som er fremlagt i saken at han skulle forhåndsgodkjenne alt før publisering. Retten bemerker at de eposter som er fremlagt i saken ikke støtter As forklaring om at det ble inngått en slik avtale. Videre vises det til vitneforklaringen fra journalist Hoaas, som benektet å ha inngått en slik avtale med A.

Retten legger her bevisbyrden på den omtalte for at avtale om sitatrett foreligger. Det er den omtalte som må føre bevis for avtalen, og beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt.

PFU sa ingenting om hvordan utvalget kom fram til at det forelå en avtale som forhindret avisen i å gjøre omfattende endringer uten å kontakte klageren på nytt. Utvalget kommenterte verken bevisbyrde eller beviskrav. Når utvalget kom til at det forelå en avtale, må imidlertid utvalget sies å ha vært strengere enn retten i denne saken.

Ansvar for nettdebatter

Kommentarfeltsaken

Denne saken er en av mange feider mellom Trygve Hegnar og advokat Mona Høiness. Saken gjaldt innlegg på webforumet Hegnar Online der Høiness var blitt trakassert og sjikanert. Høiness mente Hegnar Online brukte altfor lang tid på å fjerne innleggene. Finansavisa var uenig.

PFU delte Høiness’ oppfatning.36 Utvalget uttalte:

Utvalget konstaterer at uakseptable innlegg lå tilgjengelig for Hegnar Onlines brukere i opp til ti dager, og utvalget er ikke i tvil om at Hegnar Online på eget initiativ skulle ha fanget opp disse og fjernet dem.

Lagmannsretten konkluderte derimot med at det ikke kunne konstateres noen «sendrektig behandling» fra Hegnar Online som kunne begrunne ansvar.37 Retten la til grunn at utsagnene dels ble slettet umiddelbart etter at redaksjonen var blitt oppmerksom på dem, og at det siste utsagnet ble slettet av eget tiltak før redaksjonen ble gjort uttrykkelig oppmerksom på det. Dette mente retten altså var tilstrekkelig. Når PFU ikke syntes det, må PFU sies å ha vært strengere enn domstolene i denne saken.

Konklusjon

Vår konklusjon etter det foregående blir at dobbeltbehandlingssaker ikke kan brukes som argument for at presseetikken generelt er strengere enn jussen. Det er riktignok slik at i de tilfellene der PFU og retten kommer til ulik konklusjon, er PFU strengest i ni av de elleve sakene, det vil si 82 prosent. Det er ikke overraskende at dette leder til en alminnelig oppfatning i retning av at PFU er strengest. Ser man på alle dobbeltbehandlingssakene, det vil si også de sakene der PFU og domstolene er enige, utgjør imidlertid de tilfeller der PFU er strengest, en vesentlig mindre andel, bare 28 prosent. Det vanligste er nemlig at PFU og domstolene kommer til samme resultat. Antallet dobbeltbehandlinger er dessuten så lavt at tilfeldigheter ved behandlingen av enkeltsaker kan slå sterkt ut. Videre har flere av dommene i vårt materiale der domstolene har vært «snillere» enn PFU, vært avsagt under dissens. Et mindretall av dommerne (og i noen tilfeller også lavere rettsinstanser) har vært enige med PFU.

Gjennomgangen gir derimot støtte for en konklusjon om at presseetikken er strengere enn jussen på visse områder. Disse områdene er kildekritikk og kildekontroll, samtidig imøtegåelse, identifisering av straffedømte personer, avtaler om sitatsjekk og ansvar for nettdebatter. Antall dobbeltbehandlingssaker under hvert punkt er imidlertid så lavt at støtten til en slik konklusjon ikke kan sies å være særlig sterk.

Referanser

Bjerke, P. (2009). Refleks eller refleksjon. En sosiologisk undersøkelse av journalistisk profesjonsmoral. PhD-avhandling. Oslo: Universitetet i Oslo.

Bjerke, P. (2011). Journalistikkens vekst og fall. Oslo: Cappelen Damm.

Bjerke, P. (2018). «Norway: journalistic power limits media accountability instruments» i Eberwein, T., Fengler, S. og Karmasin, M. (red.) European Handbook of Media Accountability. London: Routledge.

Brurås, S. (2009). Kriminaljournalistikken etikk. PFU-uttalelser belyst fra tre moralfilosofiske posisjoner. Dr.philos-avhandling. Bergen: Universitetet i Bergen.

Brurås, S. (2014). Etikk for journalister. Bergen: Fagbokforlaget.

Cars, T. & Danowsky, P. (1982). Pressen inför rätta. Stockholm: Norstedts.

de Lange, L. (2011). Debatten om nettdebatten: Holdninger og praksis i norske nettaviser. Oslo: Universitetet i Oslo.

Grimstad, C. E. (2008). Privatlivets ufred. Når ord og bilder krenker. Kristiansand: IJ-forlaget.

Helle, Halvard, Strømme, Vidar (2016). Kommentarutgave til Vær Varsom Plakaten. Oslo: Cappelen Damm.

Hovlid, E. L. (2015). Vern av privatlivets fred. Oslo: Gyldendal.

Hovlid, E. L. (2017). Profesjonsetikk som rettskilde i norsk rett, Tidsskrift for Rettsvitenskap 02-03/17 s. 247–281. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1504-3096-2017-02-03-05

Johansen, G. S. (2014). Frikjent i PFU, felt i Høyesterett. Journalisten 9.12.2014. DOI: http://journalisten.no/2014/12/frikjent-i-pfu-felt-i-hoyesterett

Lindbäck, S. (2002). Presseetiken och juridiken – en fallstudie. Uppsats. Stockholm: Stockholms Universitet.

Mæland, H. J. (1986). Ærekrenkelser. Bergen: Universitetsforlaget.

Mæhle, S. & Aarli, R. (2016). Fra lov til rett. Oslo: Gyldendal.

NOU 2009:1 (2009). Individ og integritet – Personvern i det digitale samfunnet. Oslo: Justisdepartementet.

Nygaard, N. (2004). Rettsgrunnlag og standpunkt. Bergen: Universitetsforlaget.

Raaum, O. (1986). Pressens tøyelige etikk. Oslo: Universitetsforlaget.

Rasmussen, T. (2004). Mektig og aktverdig. Betraktninger om journalistikkens legitimitet. Kristiansand: IJ-forlaget.

Røssland, L. A. (1999). Presseskikkens samtale. Samtaleposisjoner for Norsk Presseforbund sitt faglege utval 1930-1972. Bergen: Fagbokforlaget.

Syse, H., Sannum, E. & Serck-Hanssen, C. (2013). Inkonsistent kritkkk av PFU. Aftenposten 11.4.13. http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Inkonsistent-kritikk-av-PFU-122830b.html

Wessel-Aas, J. (2008). «Pressefriheten og privatlivets fred – en oppsummering av rettstilstanden og en kritikk av Høyesteretts dom i Bryllupsfotosaken». Lov og Rett, 2008 s. 596–610.

Wessel-Aas, J. (2010). «Paradigmeskifte i pressefriheten» i Norsk presses historie, bind 3: Imperiet vakler: 1945–2010, G. Hjeltnes (red.) Oslo 2010.

Wessel-Aas, J., (2012). Når journalister havner i rettssalen – og hvordan de kan unngå det» i M. M. Warmedal og G. Hjeltnes (red.) Gravende journalistikk: metode, prosess og etikk. Oslo: Gyldendal.

Yngvesson, S. W. (2006). Den moraliske journalisten. En analys av yrkesetik, ideal og dugder. Uppsala: Acta Universitatis Upsaliensis.

Øy, N. E. (1996). Etiske klageorganer og forholdet til domstolene: undersøkelse av rettssaker hvor etikk-klager også er påberopt. Notat. Fredrikstad: IJ.

Øy, N. E. (2001). Forholdet mellom etisk og rettslig klagebehandling mot medier. Upublisert notat.

Øy, N. E. (2013). Medierett for journalister. Oslo: Cappelen Damm.

1Pressens Faglige Utvalg (PFU) behandler klager mot redaksjoner og journalister på alle plattformer. Det har sju medlemmer (fire fra pressen, tre eksterne) som utpekes av styret i Norsk Presseforbund, en paraplyorganisasjon for medieeiere, redaktører og journalister. Til grunn for avgjørelser i PFU ligger Vær Varsom Plakaten (VVP), en samling etiske retningslinjer, som også vedtas av Norsk Presseforbund.
2Takk til Rådet for anvendt medieforskning (RAM) for støtte til å skrive om slike problemstillinger.
3PFU-sak 251/08 og 236/11.
4Takk til Nils E. Øy som har sendt oss sin oversikt over dobbeltbehandlingssaker. Takk også til Tiril Mettesdatter Solvang, journalistikkstudent ved Høgskulen i Volda, som høsten 2016 skrev en innsiktsfull og inspirerende semesteroppgave om dobbeltbehandlingssaker.
5PFU-sak 251/08 og 236/11.
6PFU-sak 072/13.
7http://www.nored.no/Dokumentarkiv/Domsarkiv
8http://presse.no/pfu/pfu-basen/
9Se regelverk for Pressens Opinionsnämnd i Sverige (PON) § 3 (www.po.se).
10Se regelverk for Opinionsnämnden för massmedier i Finland § 10 andre ledd.
11Det ble registrert omkring 480 rettssaker om ulike krenkelser i Norge i perioden 1975–2012 (jf. Øy 2013: 336), det vil i gjennomsnitt si omtrent 13 i året. Antall klager til PFU er vesentlig høyere, per i dag over 400 i året.
12Dom av 4. februar 1992, sak nr. 91/115 A.
13PFU-sak 142/02.
14LH-2004-3.
15PFU-sak 104/97.
16Dom av 26. oktober 1998, sak nr. 635/98 A.
17Se strl. § 270 tredje ledd, i den gamle straffeloven sto bestemmelsen i § 430.
18PFU-sak 10/282.
19TNHER-2011-15462 og LH-2012-167012.
20HR-2013-1327-U.
21PFU-sak 055/12.
22Rt. 2015 s. 746.
23PFU-sak 100/94.
24Dom av 25. februar 1997, saknr. 95-7446 A/69.
25Sak 169/10.
26Rt. 2014 s. 1170 avsnitt 124.
27Rt. 2014 s. 1170 avsnitt 122.
28PFU-sak 11/006.
29Rt. 1952 s. 1259.
30Sak 083/03.
31Rt. 2007 s. 687 avsnitt 78.
32Rt. 2007 s. 687 avsnitt 85.
33Rt. 2007 s. 687 avsnitt 81.
34Se LB-2005-30723 og Rt. 2007 s. 687 avsnitt 84.
35PFU-sak 057/09.
36PFU-sak 11/002.
37LB-2012-40927. Anke til Høyesterett ikke tillatt fremmet, se HR-2014-279-U.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon