Kritisk diskursanalyse for vår tid

Språk bidrar til å produsere og reprodusere sosiale forhold. Derfor følger det logisk at språk spiller en viktig rolle i reproduksjon av sosial ulikhet. Kritisk diskursanalyse er en metode for å analysere hvordan denne prosessen foregår i praksis.

Slik åpner Joar Skrede sin innføringsbok i kritisk diskursanalyse, og går dermed rett på sak. Kritisk diskursanalyse (Critical Discourse Analysis, CDA) er kort fortalt en forskningstradisjon som siden 90-tallet har utviklet modeller for å kombinere kritisk lingvistikk med samfunnsvitenskapelige analyser på mikro- og makronivå. Det finnes flere norske bøker om tekst- og diskursanalyse på markedet allerede, men dette er den første innføringsboka på norsk som rendyrker kritisk diskursanalyse som metode. Boka inngår i Cappelen Damm Akademisks serie «Forskningsmetoder», som særlig er rettet mot studenter i samfunnsvitenskapelige fag. Vi må tro at dette også inkluderer journalistikk og andre mediefag.

Solid faglig forankring

Boka trekker særlig fram Norman Faircloughs bidrag til fagfeltet og gjør et poeng av hvordan Faircloughs perspektiver har endret seg over tid. Nå anser han seg som kritisk realist, og Skrede bruker et eget vitenskapsteoretisk kapittel på å plassere kritisk realisme i forhold til tradisjoner som strukturalisme, poststrukturalisme og sosialkonstruktivisme. For en fersk student på feltet er dette verdifullt og klargjørende. Videre viser Skrede hvordan CDA ikke bare kan anvendes på skriftlige tekster. Både multimodale tekster og tredimensjonale objekter (som skulpturer) får sine egne kapitler.

Boka overbeviser om at en slik moderne versjon av CDA er vesentlig for å forstå politiske utviklingstendenser i våre dager, først og fremst eksemplifisert med nyliberalismen og språket som knyttes til den. Skrede skriver poengtert, klart og entusiastisk og oppklarer effektivt flere vanlige misforståelser om CDA. Blant annet argumenterer han godt for at CDA også kan – og bør – brukes til å analysere den politiske venstresiden, selv om tradisjonen historisk sett springer ut av et mer marxistisk orientert fagmiljø.

Inspirerende analyseeksempel

Høydepunktet i boka er en multimodal analyse av den rødgrønne regjeringens handlingsplan Kultur og næring fra 2007, der Skrede demonstrerer hvordan analyseredskapene kan brukes i praksis. Han finner at «handlingsplanen er et dokument som behandler kultur som næring – ikke et dokument som behandler kultur og næring – som regjeringen hevder». Handlingsplanen reflekterer dermed en nyliberal forståelse av kulturlivet, og Skrede drøfter godt hva det kan innebære om vi begynner å ta for gitt at kunsten skal være lønnsom. Analysen er faglig interessant i seg selv, samtidig som den blir et metodisk eksempel til etterfølgelse for dem som skal forsøke seg på egne analyser.

Vagt om antagelser

En svakhet ved samfunnsvitenskapelige diskursanalyser er ofte at de ikke går tett nok på selve tekstene. Derfor er det prisverdig at Skrede bygger på Fairclough, som jo selv er lingvist og opptatt av detaljene i språket. Likevel er det den tekstanalytiske verktøykassa som er denne bokas akilleshæl. Skrede ønsker åpenbart å gjøre de lingvistiske kategoriene så tilgjengelige som mulig for ikke-lingvister; han gir kategoriene norske navn, konkretiserer og bruker eksempler. Ofte fungerer det godt, men innimellom blir definisjonene så vage at leseren kan få problemer med å bruke dem i praktisk analyse.

For eksempel oversetter Skrede Faircloughs begrep «assumptions» til det norske «antagelser». Faircloughs assumptions tilsvarer det som i pragmatikken heter presupposisjoner, altså underforståtte påstander vi er nødt til å godta for at en setning skal gi mening. Fairclough skiller mellom slike antagelser og flere andre former for implisitt mening. Hos Skrede reduseres derimot disse kategoriene til en noe vag definisjon om at antagelser er «et felles verdigrunnlag». Både implisitte og eksplisitte påstander kan øyensynlig forstås som antagelser (s. 56):

I et eksempel fra et EU-dokument kan vi lese at «globaliseringen er en krevende og ofte smertefull prosess». Denne påstanden er basert på en eksistensiell antagelse om at det eksisterer en globalisering – nominalisert i setningen – samt at den er krevende (Fairclough 2003, s. 56–57).

Her finner Skrede to antagelser, slik jeg leser ham. Den første istemmer jeg: Her å innføre «globaliseringen» som ny referent i bestemt form forutsetter at det foregår en globalisering. Men antagelse nummer to, at denne globaliseringen er en krevende prosess, står jo som en eksplisitt påstand i setningen – det er ingen antakelse i Faircloughs forstand. Eksempelet er hentet fra Fairclough, som i sin analyse bare påpeker den første antagelsen. Skrede supplerer også med et selvopplevd eksempel om at det kan være pinlig å innrømme at man kommer fra kulturelt stigmatiserte steder som Tveita eller Ullevål Hageby. Da handler antagelsene om konnotasjoner, ikke presupposisjoner. Studentene hadde nok tjent på en mer detaljert verktøykasse som kunne forklare hvordan ulike typer antagelser blir konstruert rent språklig.

Upresise eksempler

Liknende innvendinger kan man rette mot presentasjonen av nominalisering og passivisering (s. 49):

Forskjellen mellom bruken av passiv-konstruksjon og substantiver kan illustreres med disse setningene: «Den globale økonomien var endret» versus «Den endrede globale økonomien». Den første passiv-setningen toner ned hvem som har endret økonomien, mens den andre setningen presenterer økonomien som en ting ved hjelp av nominalisering.

Her vil lingvisten for det første reagere på at en nominalisering kalles en setning. Hele poenget med nominaliseringen er jo at setningsformen forsvinner, slik at det nominaliserte uttrykket kan innlemmes i en ny setning med den implisitte betydningen intakt. Videre kan vi innvende at også eksempel 1 presenterer økonomien som en «ting»; forskjellen ligger i om endringen i økonomien tas for gitt eller ikke. Også dette eksempelet er hentet fra en engelsk innføringsbok (Machin og Mayr, 2012), der det brukes på en mer presis måte. Det kan tenkes at Skrede hadde tjent på å finne flere egne eksempler fra en norsk kontekst, da disse fungerer godt i denne boka.

På et overordnet nivå er Skredes språklige verktøykasse godt forklart og inneholder flere av de viktigste analyseredskapene. Derfor er det synd at eksemplene ikke alltid stemmer med teorien. Når sjangerblanding først nevnes som en form for intertekstualitet (s. 51), deretter som en type interdiskursivitet (s. 53) og til slutt som en tredje, separat kategori (s. 129), blir leseren gjerne usikker på kategoriene. Det kan også innvendes at Skrede nesten konsekvent skiller mellom «tekst» og «bilde», samtidig som han refererer forskere som bruker et multimodalt tekstbegrep. Muligens er det tradisjonelle tekstbegrepet brukt for ikke å skremme vekk samfunnsvitenskapelige studenter som har sett seg lei på at «alt er tekst», men en grunnleggende diskusjon av tekstbegrepet ville ha styrket framstillingen.

Revitaliserer kritisk diskursanalyse

Sammenliknet med konkurrerende innføringsbøker i tekstanalyse, f.eks. Skovholt og Veums Tekstanalyse – ei innføring (Cappelen Damm Akademisk, 2014), kommer altså Kritisk diskursanalyse litt til kort når det gjelder språklige analyseverktøy. Det Skrede lykkes godt med, er å revitalisere hele det kritisk-diskursanalytiske prosjektet i en norsk kontekst. Boka overbeviser oss om at CDA-perspektivet er høyaktuelt for moderne medie- og samfunnsforskning, og den entusiastiske tilnærmingen til stoffet vil trolig inspirere både studenter og andre til å gjøre egne analyser i Faircloughs og Skredes ånd.