Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Barn og eldre marginaliseres som kilder i mediene

Kildebruk i norske nyhetsmedier 2015
Høgskolelektor i journalistlikk, NLA Mediehøgskolen Gimlekollen
Høgskolelektor i journalistlikk, NLA Mediehøgskolen Gimlekollen
Førstelektor i journalistikk, NLA Mediehøgskolen Gimlekollen

Bare 1,7 prosent av kildene som uttaler seg i norske nyhetsmedier er over 67 år. Barn og ungdom er også sjelden kilder i nyhetsmediene. En kvantitativ analyse av 1871 kilder i 911 artikler fra 14 mediehus i 2015 viser at den typiske kilden er en mann mellom 20 og 66 år. Han opptrer som oftest i en profesjonell yrkesrolle. Artikkelen drøfter årsaker og konsekvenser av en medial marginalisering av barn, ungdom og eldre.

Nøkkelord: Journalistikk, kilder, medierepresentasjon, marginalisering, barn, eldre

This article examines who the sources are in Norwegian news media in 2015. A quantitative analysis of 1871 sources from 911 articles in 14 media organizations clearly shows that the typical source is a man between age 20 and 66 in a professional work role. Children, youngsters and the elderly are decidedly marginalized. Only 1.7% of the sources who express themselves are more than 67 years old.

Keywords: Journalism, sources, media representation, marginalization, children, elders

Innledning

Journalistens kildearbeid er grunnleggende for kvaliteten i journalistikken. Et av pressens idealer er at det skal være bredde i kildeutvalget, for hvem som slipper til orde i mediene er vesentlig for hvilke virkelighetsbilder som skapes.

På bakgrunn av en bred, kvantitativ innholdsanalyse av publikasjoner fra 14 norske mediehus, 911 artikler med i alt 1871 kilder, undersøker vi i denne artikkelen hvem som er kilder i norske nyhetsmedier. Mediehusenes nettaviser og papirutgaver er gjennomgått og lest på tre ulike dager i 2015. Undersøkelsen er inspirert av Sigurd Allerns (2001) kartlegging av ti norske medier i 1999.

Undersøkelsen bekrefter langt på vei tidligere funn om at kildene i norske medier er dominert av voksne menn som uttaler seg i kraft av sin stilling. Kvinnelige kilder er fortsatt i mindretall. Mer slående er det at kilder over 67 år nesten ikke finnes, og at barn i all hovedsak brukes til «pynt». Usynliggjøringen bidrar til en medial marginalisering av disse gruppene.

Det overordnede forskningsspørsmålet i artikkelen er: Hvem er kilder i norske nyhetsmedier i dag? Vi har en åpen og utforskende tilnærming, hvor vi blant annet undersøker kildenes alder, kjønn og yrkesrolle. Vi har også undersøkt hvem som er avbildet, hva som er tema, antall kilder og i hvilken grad kildene er saksede eller byråstoff. Problemstillingen om marginaliserte grupper har vokst frem av materialet. Fra å være opptatt av hvem som er kilder har oppmerksomheten underveis blitt rettet mer mot dem som ikke er kilder. Et sentralt tema i analysen er derfor årsaker og konsekvenser av medial marginalisering av barn, ungdom og eldre.

Det grunnleggende kildearbeidet

Kvaliteten på journalistikken er nært knyttet sammen med kvaliteten på kildearbeidet. Nyhetene og de medierte fortellingene skapes i stor grad i interaksjonen mellom kilde og journalist (Allern, 2001, s. 37). Det er grunnleggende for den uavhengige journalistikken at journalisten har fritt kildevalg, kritisk distanse og er uten bindinger (Brurås, 2014, VVP 1.3). Journalisten må finne de beste, mest relevante kildene i sakene, men kildevalget påvirkes også av journalistens personlige erfaringsbakgrunn, sosiale nettverk og holdninger (Allern, 2001, s. 200f).

Det finnes ulike definisjoner på hva en journalistisk kilde er. Allern forklarer kilde med «personer, dokumenter og andre «spor» som kan utnyttes for å søke kunnskap om dagens samfunn eller fortiden» (Allern, 2015, s. 31f). Fossum og Meyer skiller mellom kilder og kildemateriale. De definerer en kilde som en avsender, og kildemateriale som det som sendes, enten det er muntlig, brev, e-post, bilde eller liknende (Fossum & Meyer, 2010). I vår undersøkelse defineres en muntlig kilde som en person som er til stede i saken i tekst og/eller bilde.

Kildene kan fremtre på ulike måter i en journalistisk tekst. Noen ganger refereres kilden med direkte sitat, andre ganger indirekte. Journalisten kan selv være en synlig kilde og anvende egne bakgrunnskunnskaper eller oppsummere og konkludere på grunnlag av flere (Ekecrantz & Olsson, 1991). Journalisten kan også referere kilder som hun ikke har snakket med, men som har uttalt seg til andre medier.

En fersk undersøkelse viser at journalister opplever at nedbemanning særlig rammer kildearbeidet (Dahlstrøm & Hognestad, 2016). De forteller om mindre tid til kildepleie og til å møte kildene. Det blir flere lettvinte løsninger, og krevende og kritiske saker velges i større grad vekk. Journalistenes opplevelser gir et signal om at et sentralt premiss for kvaliteten i journalistikken svekkes.

Journalistikkens kilder

Det finnes flere forskningsprosjekt om pressens kilder. Allerns (2001) store kartlegging av ti norske aviser i 1999 er fortsatt en av de bredeste undersøkelsene av kilder som er gjort i Norge.1 Både nasjonalt og internasjonalt finnes flere forskningsprosjekt om kilder og kjønn (for eksempel Eide 1991, 2000; Eide & Skare Orgeret, 2015; Global media monitoring project). Andre undersøkelser ser på utvalgte kildegrupper, som etniske minoriteter, funksjonshemmede og homofile, og deres medieerfaringer (Eide, 2012, 2014; Eide, Grue & Vold, 2014).

Flere forskningsprosjekt viser at kildene i lang tid har vært dominert av ledere med høy utdanning og inntekt, altså det økonomiske, sosiale og kulturelle elitesjiktet (Høyer, 1982; Olsson, 1984; Vaage, 1985; Allern, 1996; Kvalheim & Sjøvaag, 2016). Allern forklarer dette med at disse kildene er delaktige i beslutningsprosesser, de er aktive nyhetsprodusenter ved at de legger frem planer og utredninger, som igjen henger sammen med medienes selvpålagte samfunnsoppdrag og ønsket om å granske makthavere kritisk. Det kan også handle om mer pragmatiske grunner, som at disse kildene er lettere å få tak i og derfor mindre kostbar journalistikk (Allern, 2015, s. 94). 

Personkilder som ikke representerer det profesjonelle, kalles ofte for grasrotkilder. Disse er bare synlige i begrenset grad. I Allerns kartlegging tilhører under ti prosent av kildene denne kategorien (Allern, 2001). Funnet bekreftes i Mathisens undersøkelse av kildene i næringslivssaker. 12 prosent av disse er såkalte grasrotkilder (Mathisen, 2013, s. 144). Ifølge Allerns undersøkelse blir «vanlige mennesker» interessante i forbindelse med dramatiske nyhetshendelser, ulykker, katastrofer, kriminelle handlinger eller nedlegging av en bedrift. Da fremstilles de ofte i en offerrolle. De kan også være kilder i saker der de opptrer som «caser» (Allern, 2015, s. 97). NRK Forskningens analyse av 1300 nyhetsinnslag i 2005 konkluderte også med at maktpersoner dominerer blant kildene. 40 prosent av de muntlige kildene var aktører, 20 prosent ansvarlige, 7 prosent eksperter, 20 prosent berørte og 5 prosent vitner. Selv om dette er lave tall, og selv om ikke kategoriene er helt sammenlignbare med Allerns, viser NRK Forskningens undersøkelse større tilstedeværelse av «vanlige folk» enn Allerns undersøkelse fra 1999. Undersøkelsen viste også at kvinner og menn har ulike roller som kilder. Aktører, ansvarlige og eksperter var i all hovedsak menn. Kvinnene fantes blant de berørte og vitnene (Thorsen, 2005, gjengitt i Handgaard, Simonsen & Steensen, 2013, s. 135).

Eliteorienteringen i mediene trekkes ofte frem som en forklaring på et mannsdominert nyhetsbilde. Ifølge tall fra Global Media Monitoring Project utgjør kvinner fortsatt under 25 prosent av kildene i mediene i verden. Deres tall viser at i Norge utgjør kvinner 31 prosent av kildene (Global Media Monitoring Project, 2010, s. vii). Andelen kvinnelige kilder har økt etter at Elisabeth Eide startet å undersøke kvinnerepresentasjonen i norske dagsaviser i 1979, da andelen var ni prosent (Eide, 1991). I Allerns undersøkelse fra 1999 var 19 prosent av kildene kvinner (Allern, 2001). En undersøkelse av kildene i nettsaker viser en lavere andel kvinnelige kilder enn i Global Media Monitoring Project. Ifølge Morlandstø og Lamark (2015, s. 194f) var 74 prosent av kildene i nettsakene menn, og 26 prosent kvinner. En masteroppgave fra 2010 konkluderer med at dobbelt så mange menn som kvinner portretteres i de største norske avisene (Bjørnstad, 2010). 

Representasjon og stereotypier

Ønsket om bredde i kildetilfanget kan forklares med at kildene i mediene skal representere bredden i samfunnet. Pressetekster blir mye lest, de utgir seg for å formidle virkeligheten og de har påvirkningskraft (Hågvar, 2007). Derfor er det ikke likegyldig hva de handler om, hvem som er kilder, hvem som ikke er kilder og hvordan sakene presenteres. Spørsmålet om skjev kildebruk er del av en større debatt om årsak og virkning mellom mediene og samfunnet.

Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk, og har derfor et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk (VVP 1.3). Det heter også at det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder (VVP 3.2). Disse idealene kan utfordres av idealer om å avdekke kritikkverdige forhold og å beskytte enkeltmennesker og grupper mot forsømmelser (VVP 1.4 og 1.5), fordi man i disse sakene ofte vil velge kilder med ansvar og myndighet. Slik kan pressens egne idealer bidra til et mer ensrettet, topptungt kildetilfang.

Det er flere faktorer som påvirker kvaliteten på journalistens kildearbeid, hva som blir en sak og hvilken ramme saken settes inn i. Pressens samfunnsoppdrag har spilt en viktig rolle for hva som vurderes som en god sak. I en undersøkelse utført av Audgunn Oltedal rangerte journalistene vesentlig og aktuell som de mest sentrale nyhetskriteriene (2012, s. 111f). Samtidig har publikumsorientering og markedsinteresser også innflytelse på disse vurderingene. Ifølge Jens Barland (2012) profesjonaliseres mediene i stadig større grad i sin markedskompetanse og markedsorientering. Medienes egne vurderinger og kriterier for hva som er en god sak kan forklare noe av skjevfordelingen av kilder og saker og bidra til å skape og opprettholde stereotypier.

Stuart Hall (1997) beskriver stereotypier som forestillinger som er med på å definere hva som er det «normale» og hva som ikke er det. Ifølge Walter Lippmann er det helt nødvendig at mediene forenkler virkeligheten fordi virkeligheten er for kompleks til at menigmann kan overskue den. Utfordringene ved dette oppstår først dersom journalistene velger minste motstands vei og gjentar allerede eksisterende fordommer. Nyhetskriterier kan bidra til dette fordi de «gode» historiene/sakene ofte er stereotype. For eksempel vil en historie om eldre som ikke får den hjelpen de trenger, være en «god historie» som får plass i mediene, selv om den ikke er representativ for de eldres forhold på sykehjem (Lippmann, 1991[1922]).

Medial marginalisering

Marginalisering betyr å gjøre mindre viktig og blir ansett som en motsats til integrasjon. Det kan innebære undergraving av de sosiale og symbolske båndene mellom individ og samfunn, og føre til svak deltakelse og manglende tilhørighet og innflytelse for dem det gjelder. Det er både en risiko for individet og en trussel for samfunnet som helhet (Brochmann, 2014). Eide definerer marginalisering som «at noen former for erfaring blir definert som perifere.» (Eide og Simonsen , 2004, s. 144).

Marginalisering i mediene innebærer at tema, erfaringer og mennesker, enten i grupper eller enkeltvis, blir tilsidesatt eller usynliggjort. På samme måte som kvinner er underrepresentert som kilder, er det en rekke undersøkelser som viser at medienes kilder heller ikke gjenspeiler mangfoldet på andre områder. Det gjelder blant annet representasjon av innvandrere, funksjonshemmede og homofile, lesbiske og transpersoner (Eide, 2012, 2014; Morlandstø, 2006). Selv om 14,9 prosent av den norske befolkningen har innvandrerbakgrunn, hadde bare 2 prosent av kildene innvandrerbakgrunn (Retriever Norge, 2014).

Marginalisering kan også handle om at det skapes skjeve eller feilaktige bilder, hvor en «mektig autoritet definerer de andres posisjoner» (Eide og Simonsen, 2004, s. 144). Dette var også Tuchman (1978) opptatt av, da hun utvidet George Gerbners begrep om symbolsk tilintetgjørelse (symbolic annihilation). Tuchman skrev om tv-mediet som spesielt velegnet til å modellere kjønnsstereotypier, og måten tv-industrien fremstiller familien og kvinner på, fungerer som symbolske, men ikke faktiske representasjoner av amerikanske samfunnsverdier. Medierepresentasjonene formidler hva slags kvinnerolle og familietype som er de foretrukne og verdsatte (Tuchman, 1978, s. 8). Når kvinner er lite til stede (absence) i mediene, blir de på samme måte symbolsk tilintetgjort. Men den symbolske tilintetgjørelsen handler ifølge Tuchman om mer enn å være usynlig. Det gjelder også måten kvinnene blir fremstilt på når de først er til stede. Hun fant i 1978 at (karriere)kvinner blir fremstilt på en fordømmende (condemned) måte, eller blir trivialisert (trivilalized) som «child-like adornments» som trenger beskyttelse (Tuchman, samme sted). Vi vil se på hvorvidt symbolsk tilintetgjørelse også gjelder de marginaliserte gruppene som er trukket frem fra vår undersøkelse.

Nyere undersøkelser om medierepresentasjon viser også at offerdiskursen ofte kommer til uttrykk, ved at ulikhet vektlegges fremfor likhet, likeverd og normalitet (Ghersetti, 2007; Morlandstø, 2006; Eide & Simonsen, 2005, 2007; Skogseth & Eide, 2009). Offerdiskursen var også fremtredende i grasrotkategorien i Allerns undersøkelse (2001). I Dahlstrøms undersøkelse av Fædrelandsvennens dekning av Somalia og somaliere i 2010, fant hun et problemfokus. Det var sjelden somalierne var fremstilt som vanlige borgere eller ressurspersoner. De var enten kriminelle, offer eller eksotiske og annerledes (2013).

Barn og eldre i mediene

Det finnes ikke mye forskning på hvordan og i hvilken grad barn og eldre opptrer som kilder i mediene. Alder på kildene er tilsynelatende ikke registrert i Allerns store kartlegging. Analysebyrået Retriever utførte i 2012 en undersøkelse av riks-, regions-, lokal- og nettaviser på oppdrag fra Aftenposten som viser at barn sjelden opptrer som kilder, selv i saker som omhandler dem. Blant tusen artikler som handlet om barn, kom barn til orde bare i 4,3 prosent av sakene. Barn uttaler seg oftest i kultursaker, og kommer oftere til orde i lokalaviser enn i rikspresse (Retriever Norge, 2012).

Retriever Sverige (2012) undersøkte samme år 1300 artikler fra svenske aviser der de blant annet så på i hvor stor grad barn kom til orde i mediene. Denne undersøkelsen viser at barn kun kommer til orde i 1,7 prosent av oppslagene. Arne Krumsvik gjennomførte på oppdrag fra Nasjonal Digital Læringsarena en studie hvor han så på åtte aviser i en konstruert uke i 2014. Han konkluderer med at ungdom i alderen 15 til 19 er så godt som usynlige i nyhetsmediene (Krumsvik, 2014).

I Norge er det i dag tre nyhetsmedier som spesielt retter seg mot barn, NRK Supernytt, Aftenposten Junior og BT Junior. Undersøkelser av disse viser et helt annet bilde når det gjelder å bruke barn som kilder. To masteroppgaver som undersøker NRK Supernytt, viser at barn dominerer som kilder og at deres meninger og opplevelser er i fokus (Holann, 2013; Ødegaard, 2013). En undersøkelse om hva som kjennetegner nyhetene for barn i NRK Supernytt og Aftenposten Junior, viser det samme og at kun et fåtall av nyhetsoppslagene benytter bare voksne kilder (Nesheim, 2017, artikkel under arbeid).

Det finnes ikke en klar definisjon av begrepet eldre, men begrepet knyttes ofte til når det er vanlig å pensjonere seg. I den vestlige verden brukes begrepet ofte som en beskrivelse av de over 65 år.2 Per 1. januar 2016 var over 16 prosent av Norges befolkning 65 år eller mer. Tidligere undersøkelser viser at eldre er sterkt underrepresentert i mediene (Robinson & Skill, 1995; Murphy, 2004). Når eldre omtales i mediene, presenteres både positive og negative stereotypier. Den ene vektlegger de slitne, syke og svake eldre, og den andre vektlegger nye, positive roller for eldre (Gilleard & Higgs, 2005; Lundgren & Ljuslinder, 2011; Nilsson, 2008). Flere undersøkelser viser at kvinner i enda større grad enn menn er usynlige og «går fortere ut på dato» når det gjelder medierepresentasjon (Eie, 1998; Dahl & Klemetsen, 2000; Murphy, 2004). Mange eldre opplever at mediene favoriserer bildet av dem som syke og ensomme, og at mediebeskrivelsene blir verre og verre. De frykter at dette skal påvirke hvordan de blir behandlet i samfunnet (Petersen, 2003). En dansk undersøkelse av eldrebildene i mediene avviser dette. Forskerne fant at det var markant flere spaltemillimeter som beskrev de eldre som sterke enn som svake (Elmelund-Prestekær & Wien, 2006). I en norsk undersøkelse av hvordan eldre arbeidstakere fremstilles i mediene var hovedfunnet at senioren i overveiende grad omtales i positive vendinger (Andenes, 2009). Nisjemedier for eldre kan bidra til å gi et større mangfold i temavalg og representasjon.

Metode 

Undersøkelsen er en stor kvantitativ innholdsanalyse der kilder i publikasjoner fra 14 ulike mediehus er registrert på utvalgte datoer i 2015. Målet med undersøkelsen var å gå bredt ut og åpent undersøke hvem som er kilder i norske medier i dag. Mediene er strategisk valgt ut fra at de skal være spredt over hele landet og representere de tre nivåene riks, regional og lokal. I tillegg er det valgt medier med ulike eiere. Følgende mediehus er med i undersøkelsen: VG, Aftenposten, Dagens Næringsliv, Vårt Land, Fædrelandsvennen, Bergens Tidene, Adresseavisen, Nordlys, Hallingdølen, Vennesla Tidende, Helgelands Blad, Malvik-Bladet, TV2 (nett), NRK.no og NRK Dagsrevyen. Alle mediehusene med unntak av TV2 og NRK er registrert på papir (en utgave) og nett (to dager). NRK nettutgaven er kodet to dager på nett i tillegg til en Dagsrevyen-sending. Vi ønsket også å inkludere TV2 Nyhetene i vårt materiale, men deres nettside har et vanskelig og lite tilgjengelig arkivsystem, og å bla seg tilbake flere måneder i tid var ikke gjennomførbart. Vi vurderer det som at utvalget representerer det brede lag av kilder i norske medier. Vi har totalt gått gjennom og lest 911 saker og registrert 1871 muntlige kilder.

Vi har talt kildene i alle de valgte mediene tre dager på gitte tidspunkt. Nettutgavene: mandag 1. juni klokka 16 og onsdag 11. november klokka 12. Papiravisene og hovedsendingene tv: lørdag 17. januar. Vi har valgt ulike ukedager og klokkeslett for å få en størst mulig bredde i utvalget og for å unngå at spesielle hendelser på enkeltdager skal påvirke resultatet av undersøkelsen. I nettavisene teller vi de 15 øverste sakene begge dagene. Dette vil gi et innblikk i hva redaksjonen mener er de viktigste sakene på dette tidspunktet. Lengre ned på siden er det ofte eldre saker, særlig i lokalavisene. Det kan være en utfordring å registrere saker fra nettavisene siden det i en del tilfeller skjer endringer svært raskt. Vi har valgt å registrere kilder klokka 16 den første dagen og klokka 12 den andre dagen. Nettvideoer blir kodet sammen med nettsakene. Annonser og meningsstoff er utelatt fra undersøkelsen siden det er kildene i det journalistiske produktet vi ønsker å undersøke.

Vi har valgt å kalle enhetene i undersøkelsen for saker. Større nyhetsoppslag inneholder ofte flere undersaker. Alle saker med egen tittel er talt som én. På den måten blir ett oppslag, som for eksempel består av én hovedsak og to undersaker, talt som tre saker istedenfor én. Ulempen med denne måten å registrere på, er at vi ikke alltid fanger saken som helhet. Et konkret utslag er at vi får mange saker med bare én kilde, mens det i sum egentlig kan være brukt mange kilder i et sakskompleks, bare at de opptrer i ulike undersaker. Vi burde registrert dette annerledes, ser vi i etterkant, som a-, b- og c-saker til samme sak. Da hadde vi fått et riktigere bilde av antall kilder per sak. Nå kan vi ikke med sikkerhet slå fast hvor mange som reelt er enkildesaker. Vi har delt oppslagene inn i følgende formater: C-sak: mindre enn en-spalter (notis), B-sak: inntil en halvside, A-sak: opptil to sider. På nett og tv bruker vi C-sak om de korte sakene, vi velger bort B-saker og kategoriserer litt større oppslag som A-saker. De virkelig lange reportasjene kategoriserer vi som AA-saker i alle mediene. 

Kilde er i denne undersøkelsen definert som en navngitt person som er til stede i mediene i tekst og/eller på bilde. Uttalelser kan være direkte eller indirekte til journalisten, også i form av for eksempel e-post, tekstmelding eller chat. Direkte sitat fra en person til en pressemelding eller til andre medier/nyhetsbyråer regnes også som muntlige, men disse kodes i tillegg som sakset kilde. Skriftlige kilder er øvrige kilder; faksimiler, andre nyhetsmedier og ytringer i sosiale medier. En vanlig måte å definere en muntlig kilde på er en person som «(…) gir opplysninger, altså kildemateriale til en journalist. Kilden kan bli intervjuet og sitert, eller gi tips og bakgrunnsopplysninger journalisten kan bruke.» (Allern, 2001, s. 161). Vi har valgt å utvide begrepet ved også å inkludere avbildede personer som ikke uttaler seg. Disse har vi valgt å kalle tause kilder. Dette er gjort fordi det visuelle preger vår kultur og dermed også våre bilder av virkeligheten. Ved å inkludere disse i undersøkelsen ønsker vi å få en oversikt over alle som er synlige i mediene. Selv om personene på bilder ikke har uttalt seg, skapes det et inntrykk at de er kilder. Vår metode fanger ikke opp kilder som ikke er navngitt i artikkelen; det kan være kilder som journalisten har snakket med for å få bakgrunnsinformasjon. Kildene som er navngitt, vil likevel gi en oversikt over hvem kildene er. Allern kaller antallet kilder som er oppgitt i artiklene, et «barometer» for å vurdere det faglige-journalistiske nivået i artikkelproduksjonen (2001, s. 163).

Hva vi har registrert

Sentralt for valg av metode sto ønsket om å registrere flere ulike egenskaper ved et stort antall kilder i ulike medier og på ulike datoer. Vi har brukt excel regneark i kodingen for å systematisere og krysse egenskaper ved kildene. Registreringen har gitt oss oversikt over et stort materiale. Vi har registrert kjønn og alder på samtlige kilder. Alder er delt inn på følgende måte: barn (0−12), ungdom (13−19), voksen (20−66) og eldre (67+). Kategorien voksen er en vid kategori, fordi vi her ønsker å fange den yrkesaktive delen av befolkningen. Vi har valgt å starte kategorien eldre på 67 år siden det er pensjonsalderen i Norge og dessuten samsvarer med SSBs alderskategorier3. Når en koder kilder etter alder, er det selvsagt en potensiell feilkilde i at det ikke alltid er mulig å anslå alder dersom dette ikke er oppgitt. Vår erfaring er at det var forholdsvis enkelt å registrere alder. Dette fremkom ofte i artikkelens kontekst eller var oppgitt eksplisitt. Kun fire prosent av kildene er ikke registrert etter alder. Vi har også registrert om kilden opptrer som privatperson eller profesjonell, som leder eller ikke leder. Vi registrerer også om personen er avbildet. På artikkelnivå har vi registrert oppslagets tema: politikk/forvaltning, næringsliv/økonomi, krim/rettsvesen, sport, kultur, livssyn, helse/oppvekst, klima, trafikk/ulykker, forbruker og annet. På den måten kan vi krysse en kildes yrkesrolle med alder og tema for å finne ut i hvilke saker for eksempel barn og eldre kommer til orde.

Vi er fem personer som har utført registreringen av kilder, og en feilkilde kan være at vi koder ulikt. For å minimere ulikhetene gjennomførte vi en pilotundersøkelse. Deretter jobbet vi oss frem til hvilke variabler og kategorier som er hensiktsmessige, og samkjørte retningslinjene for den videre kodingen. De fleste registreringene, som alder, kjønn og privat/profesjonell har vært konkrete og inneholdt lite rom for tolkning, noe som gjør disse funnene pålitelige. Enkelte steder har vi av ulike grunner glemt eller utelatt kodingen. Dette fører til noe avvik, og det er ikke alltid tallene går helt opp. For eksempel er 32 kilder ikke registrert med kjønnskategori. Dette utgjør bare 2 prosent av kildene, men gjør at summen av menn, kvinner og uklart blir 98 prosent. Slike mindre avvik forekommer noen steder.

Ettersom dette er en bred undersøkelse der det er registrert en rekke opplysninger om hvem som er kilder i dag, inneholder materialet en større mengde informasjon som ikke vil bli drøftet nærmere her, men som kan danne grunnlag for videre analyser.

Kildene i norske medier i 2015

De 911 sakene i denne undersøkelsen fordeler seg på 333 C-saker (notiser) (37 %), 74 B-saker/halvsider (8 %), 417 A-saker (46 %) og 79 AA-saker (9 %). Det vil si at nær halvparten av sakene er oppslag på inntil to sider. Det er flest saker om sport og politikk/forvaltning (15 % på hver), deretter er det ganske jevnt fordelt mellom næringsliv, krim og kultur (omtrent 11 % på hver). 10 prosent av sakene er byråstoff. Også hos Allern var sport det vanligste temaet. Han fant at de vanligste temaene etter areal var: sport (19 %), kultur/underholdning (18 %) og økonomi/næringsliv (18 %) (Allern, 2001, s. 125).

Figur 1: Saker fordelt på tema

I vår undersøkelse er det registrert 200 saker uten kilder. Det stemmer overens med det høye antallet C-saker/notiser (333) som ofte, men slett ikke alltid, er uten kilder. 302 artikler er registrert med én kilde. Dette utgjør 33 prosent av sakene. I 17 prosent av sakene er det brukt 2 kilder (154 saker), 11 prosent har 3 kilder, 8 prosent bruker 4 kilder, og et mindre antall artikler bruker 5−10 kilder. Disse tallene knyttes det imidlertid noe usikkerhet til, som beskrevet i metodekapitlet. Mange av sakene i vår undersøkelse er tilsynelatende enkildesaker, men vårt inntrykk er at en god del større saker fremstilles med flere undersaker hvor summen av antall kilder er høyere enn vi får frem i våre tall.

Allerns undersøkelse viser en sterk sammenheng mellom størrelse på artikkelen og antall kilder. Jo større artikkel, jo flere kilder. Samlet sett dekket artikler med to eller flere kilder nesten halvparten av nyhets- og featurearealet i avisene. Ser vi bort fra artiklenes størrelse, hadde 79 prosent av artiklene enten ingen eller bare én kilde (Allern, 2001, s. 163f). I vår undersøkelse utgjør de kildeløse sakene og enkildesakene vel halvparten (502 av 911). Sammenlignet med Allerns funn virker kildebruken høyere i 2015.

171 av kildene (9 %) er saksede kilder. Dette er kilder som har uttalt seg til andre medier først, hvor sitatene er sakset inn i en ny sammenheng. Dette fremkommer i sakene ved henvisning til opprinnelig kildebruk. Måten saksede kilder brukes på, varierer, fra bruk av relevante enkeltuttalelser som er hentet inn i en saken, til saker hvor alle sitater er sakset. Vi mener 9 prosent saksede kilder er en betydelig andel, og ikke et kvalitetstegn for journalistikken. Disse kildene fremstår som reelle muntlige kilder, uten at det har vært direkte kontakt mellom kildene og journalisten.

Den typiske kilden

Kort oppsummert viser undersøkelsen at den typiske kilden i norske nyhetsmedier i dag er mann mellom 20 og 66 som uttaler seg i kraft av sitt yrke. Barn, unge og eldre er nesten fraværende som kilder.

  • 86 prosent av kildene er 20−66 år.

  • 64 prosent av kildene er menn.

  • 74 prosent av kildene uttaler seg i kraft av sitt yrke, herav 36 prosent ledere og 37 prosent ikke-ledere (1 prosent uklart).

  • 52 prosent av kildene er avbildet.

I det følgende vil vi trekke frem undersøkelsens sentrale funn, og underveis drøfte årsaker til at profesjonelle yrkespersoner er overrepresentert mens barn, unge og eldre er medialt marginalisert. Til slutt i artikkelen drøfter vi konsekvenser av denne marginaliseringen.

Fortsatt flest menn

Kildetilfanget i vårt materiale består av 64 prosent menn og 33 prosent kvinner, og 3 prosent som av ulike grunner ikke har latt seg bestemme. Denne kvinneandelen på 33 prosent er likevel høyere enn Allerns (2001) undersøkelser fra 1999, som viste en andel på 19 prosent. Tallene våre er også høyere enn Morlandstø og Lamarks (2015) nylige undersøkelse av nettjournalistikk. Våre tall viser omtrent den samme kjønnsfordelingen som Global Media Monitoring Project fra 2010.

Prosentfordelingen mellom kjønnene (64 % menn og 33 % kvinner) går igjen i flere temaområder. I saker om politikk og forvaltning, næringsliv, klima, forbrukersaker og, litt overraskende, kultur er fordelingen omtrent slik. Menn dominerer enda mer som kilder i sportssaker, der de utgjør 78 prosent av kildene, i saker om trafikk og ulykker (75 %) og i saksområdet krim/rettsvesen (70 %). Kvinneandelen er høyest i saker om helse/oppvekst, der 53 prosent av kildene er kvinner. Dette er kjent fra tidligere studier. I Allerns undersøkelse er helse, utdanning og miljø, populærkultur og underholdning og kunst og kultur de temaområdene med størst andel kvinner. Dette er stoffområder som ofte kalles «myke». Derfor var det noe overraskende at andelen kvinnelige kilder i kultursaker ikke var høyere enn 36 prosent. I sportssaker finner vi bare 20 prosent kvinnelige kilder.

Figur 2: Kilder fordelt på kjønn, N=1871
Figur 3: Kjønn fordelt på tematikk (tall i prosent)

Tabell 1: Kjønn fordelt på tematikk (absolutte tall)

TemaMannKvinne
Politikk/forvaltning213103
Næringsliv/økonomi12964
Krim/rettsvesen12646
Sport 15940
Kultur 14683
Livssyn 2920
Helse/oppvekst 93116
Klima 4221
Trafikk/ulykker 338
Forbruker7145
Annet 11246

Marginalisering av barn, unge og eldre

Figur 4: Kilder fordelt på alder

Langt de fleste kildene i vårt materiale er kategorisert som voksen. 1605 kilder er i denne kategorien, noe som vil si 86 prosent av kildene. I denne kategorien er det den yrkesaktive delen av befolkningen vi vil favne, og at det er en så vid kategori forklarer selvsagt noe av den store andelen. Samtidig bekrefter dette tidligere forskning om at det er en overvekt av voksne yrkesaktive kilder i mediene (Allern, 2001).

Av de 1871 kildene vi har talt, er kun 32 kilder over 67 år. Det utgjør 1,7 prosent av kildene. Personer over 67 år utgjør ifølge SSB 14 prosent av hele befolkningen.4 Dette bekrefter tidligere undersøkelser som viser at eldre, og særlig kvinner, er sterkt underrepresentert (Robinson & Skill, 1995; Murphy, 2004). I vårt materiale er det 18 menn og 10 kvinner i kategorien eldre (4 uklare).

Det er omtrent like mange barn som ungdommer som er kilder; de to kategoriene har henholdsvis 78 og 75 kilder, hvilket til sammen utgjør 8 prosent av det totale kildeantallet. Befolkningen som helhet består av 24 prosent barn og ungdom.5 Et annet funn er at barn og ungdom viser seg å være enda mer fraværende enn tallene tilsier, når vi går inn og ser på i hvilken grad de kommer til orde når de først er representert i mediene. Mer om dette i avsnittet om tause kilder. Den lave andelen kilder som eldre og barn utgjør, gjør at en kan snakke om en marginalisering av disse gruppene.

Barn og unge opptrer i flokk, eldre opptrer alene

Denne undersøkelsen viser at de 32 eldre kildene er fordelt på 27 saker, de fleste av disse sakene er hovedoppslag. Kildene er spredt over ulike tema, til sammen ti. Syv av de 32 eldre kildene finner vi under tema politikk/forvaltning, fire under helse/oppvekst og fire under annet. Vi finner at 15 av de eldre er kilde i kraft av sitt yrke, og ni av disse er ledere. 17 av kildene er privatpersoner. Dette viser at denne kildegruppen kommer til orde i mange tema, men altså svært sjelden. Vi har imidlertid ikke gjort en kvalitativ tekstanalyse der vi ser på hva de eldre uttaler seg om. Undersøkelsen viser at det sjelden er mer enn én eldre kilde per sak.

For barn er det motsatt. De 78 kildene under kategorien barn er fordelt på kun 14 saker, noe som viser at i saker der barn er kilder, opptrer de ofte i flokk. De er kilder innenfor ni ulike tema. De fleste finner vi under helse/oppvekst (23), sport (19) og kultur (17). De 75 ungdommene fordeler seg på 35 ulike artikler. Vi ser at en av artiklene har 12 navngitte unge i en bildekarusell, andre artikler har også gjerne flere ungdommer sammen.

Tause kilder: Pynt og pondus

I hele kildematerialet vårt har vi 78 barn. 59 av disse viser seg å være «tause». Bare hvert fjerde barn som er avbildet, har også uttalt seg. Som forklart i metodekapitlet, har vi definert kilde som personer som uttaler seg i en sak, eller som er avbildet med navn selv om de ikke uttaler seg. Disse er registrert som kilde fordi de fremstår som det da de er navngitt og kan gjenkjennes. I vårt materiale er det til sammen 266 slike tause kilder, noe som tilsvarer 14 prosent av alle kildene. De tause kildene består av 59 barn, 33 ungdom, 140 voksne og 12 eldre. Dette betyr igjen at det i hele vårt kildemateriale kun er 15 barn og 34 ungdom som kommer til orde. Barn og unge (0−19 år) utgjør dermed til sammen kun tre prosent av alle kildene som uttaler seg (15136). Det er naturlig at noen av barna som er kilder ikke uttaler seg, da vi har valgt også å telle de som er så små at de ikke kan uttale seg. Samtidig viser undersøkelsen at heller ikke eldre barn og ungdom kommer til orde i særlig grad – selv om de er avbildet. Et eksempel der det er mange tause barn/ungdom på bilder er lokale idretts- og kulturarrangement. Mens Retriever-undersøkelsen fant at barn og unge oftest kommer til orde i oppslag som handler om kultur, og at de oftere slipper til i lokalaviser, finner vi at de er stumme kilder på bilder. Det er mulig denne typen kildebruk er mest utbredt i lokalaviser, der det kan være et poeng å få mange lokale kilder og ansikter knyttet til saken. Dette kan være et oppriktig forsøk på å inkludere barn som kilder, men i vår undersøkelse har barna funksjon av å være mer til pynt enn reelle stemme.

Mens 76 prosent av barna i vår undersøkelse er tause, er det til sammenlikning kun 9 prosent tause kilder i kategorien voksen. De tause voksne dreier seg i stor grad om autoriteter som alle vet hvem er, som for eksempel når statsråden er på besøk i en kommune, eller det kan være bilder av kjente idrettspersoner som har tilknytning til saken. Dette er kilder som tilsynelatende ikke trenger nærmere introduksjon, og som kan hende anses å tilføre saken autoritet eller «pondus». Når oppslaget visuelt preges av flere personer, fremstår saken som kilderik. En slik bildebruk hvor det er flere mennesker som er avbildet enn som kommer til orde, kan skjule at saken er enkildejournalistikk.

Tabell 2: Prosent tause kilder i sin aldersgruppe

AlderBarnUngdomVoksenEldre
76%44%9%38%

Kilder på bilder

I vårt materiale er til sammen 967 av de 1871 registrerte kildene avbildet. Det vil si at 52 prosent av kildene er blitt avbildet. 8 prosent av bildene er av barn, 8 prosent av ungdom, 79 prosent er voksne og 2 prosent av bildene er av eldre.

Det er 585 menn og 371 kvinner (11 uklare) som er avbildet i vårt materiale, noe som gir prosentfordelingen 60 mot 40. Fordelingen mellom kjønnene er fortsatt skjev, men noe jevnere enn for resten av materialet. I tillegg viser tallene at av menn som er kilder, blir halvparten avbildet, mens kvinnelige kilder blir avbildet i 61 prosent av tilfellene.

Yrkespersoner dominerer – naturligvis?

En viktig årsak til at barn, ungdom og eldre sjelden er kilder er at de fleste kildene opptrer i kraft av sin yrkesrolle. 1366 kilder ble kategorisert som profesjonelle, 426 som private. De profesjonelle kildene ble i tillegg registrert enten som leder eller vanlig medarbeider (leder–ikke leder). Når det gjelder fordelingen mellom profesjonelle kilder som er ledere eller vanlige medarbeidere, er dette omtrent to like store grupper. 679 kilder er kodet som ledere, 698 er ikke ledere. 40 prosent av mennene er ledere, mens 31 prosent av kvinnene er det.

Figur 5: Kilder fordelt på yrkesrolle

Det vil si at 74 prosent av dem som uttaler seg i norske medier, gjør det som yrkespersoner, mens 23 prosent av kildene leseren møter, er privatpersoner.7 At yrkespersoner dominerer som kilder i norske medier, er ikke overraskende. Allern (2001) og Mathiesen (2013) fant enda færre privatpersoner, henholdsvis 10 prosent og 12 prosent. Våre funn er mer på linje med Thoresen (2005, gjengitt i Handgaard, Simonsen & Steensen, 2013, s. 136). Hun fant at av 1857 kilder som ble kategorisert, var 25 prosent av kildene privatpersoner.

Det ligger i journalistikkens vesen at man dekker saker om forhold som er vesentlige for samfunnet og demokratiet, og dette er i stor grad knyttet til den profesjonelle sfæren. Når pressens samfunnsrolle er å informere, legge til rette for debatt og avdekke kritikkverdige forhold, vil det være naturlig at man intervjuer mennesker som enten er fagpersoner og/eller har ansvarsposisjoner i kraft av sin stilling. Som også Allern (2015) er inne på, vil en slik tankegang forklare, og langt på vei forsvare, at hovedvekten av kildene i mediene er intervjuet i kraft av sin yrkesrolle. En overvekt av yrkesaktive kan altså henge sammen med pressens samfunnsoppdrag. Likevel er det ingenting i pressens egne beskrivelser av sitt eget mandat som tilsier at informasjon, debatt og samfunnskritikk skal forbeholdes den profesjonelle siden av samfunnet. Derimot er bredde, ulike syn og relevans et uttrykt mål i Vær Varsom-plakaten. Mange av mediesakene fra den profesjonelle sfæren vil få konsekvenser som griper inn i menneskers hverdagsliv. Dette gjelder blant annet byggesaker, veiutbygging og kritikkverdige forhold ved bedrifter, skoler og sykehjem. Mennesker som berøres av slike forhold, har en naturlig plass i pressens dekning av slike saker. Denne kildetypen har fått en egen betegnelse som «konsekvenseksperter» (Handgaard, Simonsen & Steensen, 2013, s. 99). Dette er ofte privatpersoner, og på den bakgrunn kan man tenke seg at andelen kilder i kategorien «privatpersoner» burde vært langt høyere.

Når vi går inn i materialet og ser hvem de private kildene er, finner vi (naturligvis) at alle barn, ungdom og en del av de eldre er privatpersoner (rundt 170 kilder). Det betyr at det også er en ganske lav andel voksne som er intervjuet som privatpersoner.

De temaene hvor det i størst grad dukker opp private kilder, er helse/oppvekst, hvor halvparten av kildene er private. Kultur kommer som neste på lista. Færrest privatkilder finner vi i næringsliv/økonomi, politikk/forvaltning, krim/rettsvesen samt i klima og i livssyn. Når vi ser på fordelingen på kjønn blant de private kildene, kommer vi inn på en ny problemstilling. Det er i antall omtrent like mange kvinner (203) og menn (215) som er intervjuet som privatpersoner. Siden antallet mannlige kilder totalt er mye høyere enn antallet kvinnelige kilder, betyr det at blant menn er det en svært lav andel som er privatkilder (18 %), av kvinnene er det 33 %. Det betyr igjen at mediedekningen av den profesjonelle sfæren er dominert av menn.

Tidkrevende kilder

Det er ulike grunner til at barn, unge og eldre er underrepresentert i mediene. En årsak til at barn og unge ikke blir intervjuet i flere saker, kan selvsagt henge sammen med vanlig redaksjonell praksis om å innhente foreldresamtykke. Dette gjør at slike saker kan ta lengre tid. Ifølge VVP skal pressen vise særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over konsekvensen av uttalelsene. Barn trekkes særlig frem som en sårbar gruppe (VVP 3.9 og 4.8). Den digitale sporbarheten, at sakene lett kan spres og at de blir liggende på nett for alltid gjør de etiske problemstillingene ekstra utfordrende.

Analyser av nyhetsmedier som retter seg spesielt til barn, viser derimot en kildebruk der barn blir tatt på alvor og behandlet som selvstendige aktører som slipper til orde (Holann, 2013; Ødegaard, 2013). Bruk av barn som kilder i nesten alle saker er ifølge Ødegaard et ønske om å rette opp et skjevt bilde som andre nyhetsmedier gir (Ødegaard, 2013, s. 87). Fremveksten av nisjemedier er selvsagt ikke bare journalistisk motivert, men henger også sammen med medienes økende markedsorientering. Uansett viser nisjemediene at det er mulig å rette opp en skjev kilderepresentasjon dersom man ønsker det. Nisjemediene kan være en forklaring på at de øvrige nyhetsmediene i mindre grad bruker barn som kilder. Det er i så fall utilsiktet og uheldig, for selv om slike nisjemedier er verdifulle bidrag, bør det ikke gå på bekostning av en bred representasjon i de generelle mediene.

Når det gjelder den lave representasjonen av eldre, kan noe av forklaringen ligge i journalistikkens egne mekanismer, slik forklaringen er ved annen underrepresentasjon. Eide (1991) har for eksempel flere forklaringer på hvorfor det er vanskelig å få en mer jevn kjønnsbalanse i journalistikken. Hun trekker blant annet frem at nyhetstradisjonen tradisjonelt er forvaltet av menn, at visse tema har overvekt av menn (krim og ulykker), og at kvinner kan være mindre villig til å opptre på den offentlige arenaen. Disse forholdene kan også være med å forklare skjev aldersrepresentasjon. Journaliststanden er preget av yngre mennesker, og kildevalget påvirkes av journalistens bakgrunn (Allern, 2001). Forklaringen om at kvinner er underrepresentert fordi de ikke ønsker å opptre i den offentlige sfæren, er antakelig mindre gjeldende i dag, men det kan tenkes å spille inn på representasjonen av eldre. Temaene vi fant som de hyppigste, favoriserer også yngre (sport) og yrkesaktive (politikk/forvaltning), selv om sistnevnte tema absolutt burde være et område for både private kilder og for alle aldre.

Marginalisering er tap for samfunn og individ

Medierepresentasjon handler ikke om at man skal ha et matematisk forhold mellom virkeligheten og hva som presenteres i mediene. Pressens samfunnsrolle medfører at det er større oppmerksomhet mot det som avviker fra det normale, på det kritikkverdige og negative i samfunnet. En asymmetri i mediedekningen er nødvendig for at pressen skal kunne bidra til et bedre samfunn. Samtidig har pressen et ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk. Dette er viktig fordi pressen bidrar til å konstruere bilder og oppfatninger av samfunnet. En grunn til at barn, ungdom og eldre sjelden er kilder i mediene, er at pressens samfunnsoppdrag gjør at journalister oftest snakker med kilder i yrkeslivet. Vi har ført en argumentasjon for at dette er en for snever forståelse av pressens rolle, da mye av menneskelivet og samfunnslivet foregår utenfor yrkeslivets rammer, eller blir påvirket av beslutninger tatt i yrkeslivet.

Verken barn, ungdom eller eldre er ensartede grupper. Det er ikke slik at deres erfaringer og perspektiver alltid representerer noe annet enn voksnes, eller at ikke andre kan dele oppfatninger med disse gruppene. Når det likevel er vanlig å gruppere befolkning etter alder, er det fordi man i tillegg til å være individer, har noen fellestrekk og felleserfaringer basert på den livsfasen man befinner seg i. Den sterke underrepresentasjonen av barn, unge og eldre som vi har sett i vårt materiale, kan representere en utfordring for demokratiet. Selv om andre kan målbære barn, ungdom og eldres stemmer, mister man direkte tilgang til deres erfaringer når de selv ikke er kilder. Dette innebærer at deres meninger blir perifere i mediebildet og fører til at viktige perspektiver forsvinner fra samfunnsdebatten.

I tillegg kan det være et problem for den bestemte gruppa eller for det enkelte individ. Dette gjelder selvsagt alle underrepresenterte og marginaliserte grupper, som kvinner og ulike minoriteter.

Selv om det ikke er direkte sammenheng mellom å være medialt marginalisert og marginalisering i samfunnet, skriver Eide og Simonsen at «Betydningen av marginalisering stiger når medienes innflytelse på våre liv øker». Effekten av å oppleve seg marginalisert kan være lavere deltakelse og manglende tilhørighet i samfunnet (Brochmann, 2014). Barn/ungdom og eldre representerer to svært ulike grupper. Det vil derfor være ulike konsekvenser av at disse er lite synlige i mediebildet.

Eldre som har levd et langt (yrkes)liv har vært aktive samfunnsborgere og besitter verdifull erfaring som samfunnet går glipp av. Andelen eldre i befolkningen øker, og eldre består i stor grad av fortsatt aktive mennesker. Begrepet den tredje alder om de «yngre eldre» søker å favne dette. Samfunnsprofilen Ingeborg Moræus Hanssen, som i de senere år har kjempet for de eldre i samfunnet, ønsker at denne gruppen skal være med i fellesskapet på linje med andre. I et intervju med NRK (Erlandsen, 2011) oppsummerte hun:

De unge blir sterkere når de eldre er med, og vi blir flottere hvis vi er sammen med de unge, og beslutningene som tas blir klokere hvis de eldre er med. Det blir for hardt hvis alt i samfunnet bestemmes av 38-åringer,8 (Ingeborg Moræus Hansen i «Sint senior», NRK, i Erlandsen, 2011)

En annen konsekvens av å være lite synlig i mediene, kan være opplevelsen av å være tilsidesatt. Usynliggjøring i mediene kan slik føre til det Tuchman kaller symbolsk tilintetgjørelse, som rommer fravær, fordømmelse og trivialisering. Vår undersøkelse viser helt klart at eldre er fraværende som kilder i nyhetsbildet.

På den andre siden gir vår undersøkelse ikke grunnlag for å si at det skjer en fordømmelse eller trivialisering av disse kildene. Selv om vi ikke har gjort en kvalitativ analyse av hvordan mediene fremstiller de eldre, viser vårt materiale at disse kildene får uttale seg i et bredt spekter av tema, og i ulike roller hvor flere opptrer som ledere. Likevel, slik medierepresentasjonen av denne aldersgruppen er i dag, gis det heller ikke inntrykk av at de eldres kunnskap og erfaringer verdsettes.

Barn og ungdoms stemmer er lite til stede i nyhetsmediene, men fremveksten av ulike nisjemedier rettet mot barn viser at barn her blir tatt på alvor og at deres meninger er viktige. Samtidig kan det representere et problem for samfunnet dersom de ikke også får komme til orde i de øvrige nyhetsmediene. Barn tilbyr andre perspektiver på verden, er konsekvenseksperter på sine felt og har andre erfaringer med samfunnet enn den typiske yrkeskilden.

Vår undersøkelse viser at når barn er til stede i nyhetsmediene, opptrer de ofte bare på bilde. Bare hvert fjerde barn som er navngitt eller avbildet, uttaler seg. Våre funn antyder dermed at det både skjer en usynliggjøring og en trivialisering av disse kildene.

Dersom barn og ungdom i større grad blir brukt som reelle kilder, kan det kanskje vekke deres interesse for det generelle nyhetsbildet og øke deres samfunnsengasjement. Krumsvik (2014) skriver i sin rapport at den daglige nyhetsdekningen for ungdom fremstår «oppsiktsvekkende irrelevant».9

Han peker på paradokset at norske medier satser på nett for å nå ungdom, men glemmer at innholdet også må være interessant.

For å motvirke marginalisering eller underrepresentasjon er det ikke nok bare å øke antallet kilder. Måten kildene blir (re)presentert på, spiller også inn. Vi har foreløpig ikke gjort kvalitative analyser av vårt materiale der vi går inn og ser på hva de ulike kildene uttaler seg om, men flere andre undersøkelser viser at det lett blir stereotype representasjoner av marginaliserte grupper. Det er sånn sett ikke et mål å øke andelen stereotype saker om «eldre på pleiehjem», eller «spreke Anna (70) springer maraton». Marginaliserte grupper skal heller ikke komme til orde bare for å snakke om «sine» gruppe-spesifikke problemstillinger. Pressens ønske om bred og relevant kildebruk bør gjelde i alle typer saker.

Kildearbeidet er nært knyttet sammen med kvaliteten på journalistikken, og kontakten mellom journalist og kilder er helt avgjørende for hva som havner i og utenfor medienes søkelys (Allern, 2015; McManus, 1994; Phillips, 2015). Funnene våre tyder på at det er de «lettvinte» profesjonelle kildene som prioriteres og at konsekvensekspertene nedprioriteres. Dårlig tid og lav bemanning kan være en årsak til at journalister velger å ikke ta kontakt med de berørte.

Vi vet at nyheter leses av mange, og de utgir seg for å formidle virkeligheten (Hågvar, 2007). Derfor er det ikke likegyldig hva de handler om, hvordan sakene presenteres og hvem som er kilder. For å motvirke marginalisering, og legge til rette for bred og relevant representasjon, skriver Handgaard et al. om hvem journalister bør snakke med: «Flere vitner og berørte. Dette vil slippe til flere som ikke tilhører en elite, flere kvinner og flere unge og gamle.» (Handgaard et al., 2013, s 138).

Dette krever bevissthet i redaksjonene, hos den enkelte journalist og blant dem som utdanner fremtidens journalister. Hvem som er kilder i mediene, er vesentlig både for samfunn og individ.

Referanser

Allern, S. (1996). Kildenes makt: ytringsfrihetens politiske økonomi. Oslo: Pax.

Allern, S. (2001). Nyhetsverdier: om markedsorientering og journalistikk i ti norske aviser. Kristiansand: IJ-forlaget.

Allern, S. (2015---). Journalistikk og kildekritisk analyse. Oslo: Cappelen Damm Akademisk-.

Andenes, I. (2009). Hva skriver pressen om seniorene? En innholdsanalyse på oppdrag fra Senter for seniorpolitikk. Rapport til seminar om seniorpolitikk på Institutt for journalistikk 19. mai 2009. Hentet fra http://seniorpolitikk.no/fag-fakta/forskning-og-utvikling/hva-skriver-pressen-om-seniorene.pdf..

Barland, J. (2012). Journalistikk for markedet. Redaksjonell produktutvikling i VG og Aftonbladet på papir og nett 1995−2010. (Doktoravhandling). Universitetet i Oslo.

Bjørnstad, M.D. (2010). Et kjønnsblikk på portrettintervjuer: en kvantitativ og kvalitativ studie av kjønn i portrettintervjuer i norske aviser. (Masteroppgave i medievitenskap). Universitetet i Oslo.

Brochmann, G. (2014). Integrering. Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/integrering

Brurås, S. (2014). Etikk for journalister. Bergen: Fagbokforlaget.

Dahl, S.H. & Klemetsen, B.Å. (2000). Det er best å være mann. Hvem blir portrettert i norske medier? I Eide, Elisabeth (red.), Narrespeil. Kjønn, sex og medier. Kristiansand: Høgskoleforlaget.

Dahlstrøm, H.K. (2013). Problematiske somaliere. I Økland, Ø. (red.), Innvandrerungdom og mediebruk: norsk-somalisk ungdom i en global medieverden (s. 58−71). Kristiansand: Portal forlag.

Dahlstrøm, H.K & Hognestad, L.I. (2016). Nedbemanning som utfordring for journalistikken. Norsk Medietidsskrift 2016(2), 1–20. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.0805-9535-2016-02-02 

Eide, E. (1991). Kvinnebildet i norsk dagspresse ved inngangen til 1990-årene og journalistenes bilde. Forskningsrapport (Norsk journalisthøgskole) (trykt utg.) 6. Oslo: Norsk journalisthøgskole.

Eide, E. (2000). Narrespeil: kjønn, sex og medier. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Eide, E. & Simonsen, A.H. (2004). Å se verden fra et annet sted. Medier, norskhet og fremmedhet. Oslo: Cappelens Forlag.

Eide, E. & Simonsen, A.H. (2007). Mistenkelige utlendinger. Minoriteter i norsk presse gjennom hundre år. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Eide, E. (2012). Offer, hemmet, aktiv, borger? – Medieerfaringer blant individer med nedsatt funksjonsevne. Norsk medietidsskrift 2012(01), 4−21.

Eide, E. (2014). Bekjennelser og kompromisser – Homofile/lesbiske/skeive medieerfaringer. Norsk medietidsskrift 2014(03), 209−225.

Eide, E., Grue, J. & Vold, T. (2014). (red.) Ut av medieskyggen. Representasjon av funksjonshemmede i media. Bergen: Fagbokforlaget.

Eide, E. & Orgeret, K.S. (red.) (2015). Etter beste kjønn: kjønnsperspektiv på medier og journalistikk. Oslo: Universitetsforlaget.

Eie, B. (1998). Who speaks in Television? An international comparative study on female participation in television programmes. Oslo: NRK.

Ekecrantz, J. & Olsson, T. (1991). Så sant som det är sagt: källor och konstruktioner i journalistiken. Rapport 1/91. Stockholm: Svensk informations mediecenter.

Elmelund-Præstekær, C. & Wien, C. (2006). Ældrebildet i medierne. En undersøgelse af dagbladenes brug af stereotyper om de ældre gennem 50 år. Nordicom Information 2006(1), 49-58. Hentet fra http://www.nordicom.gu.se/sites/default/files/kapitel-pdf/227_praestekaer_wien.pdf

Erlandsen, A. (2011, 22.09). «Sint senior». NRK. Hentet fra https://www.nrk.no/arkiv/artikkel/ingeborg-moraeus-hanssen-1.7586096

Fossum, E. og Meyer, S. (2010). Er nå det så sikkert? Journalistikk og kildekritikk. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Ghersetti, M. (2007). Bilden av funktionshinder. En studie av nyheter i Sveriges Televisjon. Arbetsrapport nr.43. Göteborg: Institutionen för journalistik och masskommunikation, Göteborgs Universitet.

Gilleard, C. & Higgs, P. (2005). Contexts of Ageing. Class, Cohort and Community. Cambridge: Polity Press.

Global Media Monitoring Project. (2010). Who Makes The News? Hentet fra http://whomakesthenews.org/gmmp/gmmp-reports/gmmp-2010-reports

Hall, S. (1997). Representation and the media. London: SAGE in association with The Open University.

Handgaard, B., Simonsen, A.H. & Steensen, S. (2013). Journalistikk: en innføring. Oslo: Gyldendal akademisk.

Holann, L.R. (2013). NRK som nyhetsformidler for barn. En casestudie av supernytt (Masteroppgave). Universitetet i Oslo.

Høyer, S. (1982). Pressen – Økonomisk utvikling og politisk kontroll. i NOU 1982:30, (1982). Maktutredningen, Massemedier, s. 133−237.Oslo: Universitetsforlaget.

Hågvar, Y. Benestad. (2007). Å forstå avisa: innføring i praktisk presseanalyse. Bergen: Fagbokforlaget.

Krumsvik, A. (2014). De usynlige – aldersgruppen 15-19 år i mediene. Studie utført på oppdrag fra Kampanjen for journalistikken, Nasjonal Digital Læringsarena. Hentet fra https://www.slideshare.net/arnehk/de-usynlige

Kvalheim, N. og Sjøvaag, H. (2016). Journalistikkens blindsoner. Rapport skrevet på oppdrag for Mediemangfoldsutvalget. Bergen: Universitetet i Bergen.

Lippmann, W. (1991 [1922]). Public Opinion. New Brunswick: Transaction Publishers.

Lundgren, A.S. & Ljuslinder, K. (2011). Problematic Demography. Representations of Population Ageing in Swedish Daily Press. Journal of Population Ageing 2011(4), 165−183. DOI: https://doi.org/10.1007/s12062-011-9048-2 

Mathisen, B.R. (2013). Gladsaker og suksesshistorier: en sosiologisk analyse av lokal næringslivsjournalistikk i spenning mellom lokalpatriotisme og granskningsoppdrag (Doktoravhandling). Bodø: Universitetet i Nordland.

McManus, J. (1994). Market-Driven Journalism. Let the Citizen Beware? Thousand Oaks, Calif: Sage Publications Ltd.

Morlandstø, L. (2006). Journalistikk som institusjonell praksis: Utviklingshemming og psykisk hemming i pressen(Doktoravhandling). Universitetet i Bergen.

Morlandstø, L. & Lamark, H. (2015). Skjevt på nett og brett: en studie av online-nyheter. I Elisabeth Eide & Kristin Sk. Orgeret (red.), Etter beste kjønn: kjønnsperspektiv på medier og journalistikk (s. 187−201). Oslo: Universitetsforlaget.

Murphy, E. (2004). Older People and Ageing Issues in Irish Newspapers: A Preliminary Analysis. Dublin: Age & Opportunity.

Nesheim, N. (artikkel under publisering). Barn og nyheter: En analyse av Aftenposten Junior og NRK Supernytt.

Nilsson, M. (2008). Våra äldre. Om konstruktioner av äldre i offentligheten. Linköping: Linköpings Universitet.

Olsson, Å. (1984). Maktens kronikører. Om underklass och överklass i svenska nyhetsmedier. Stockholm: Författerförlaget.

Oltedal A. (2012). Vesentlig og viktig? Om profesjonsverdiar i journalistkvardagen. Oslo: Cappelen Damm.

Petersen, J.H. (2003). Medierne og de ældre. Ældrebilledet i medierne.Ældre Forum (Rapport fra Dansk sundhedsstyrelse 1. februar 2003).. Hentet fra https://www.sst.dk/da/udgivelser/2003/~/media/BD5B949A56E24B64A6C0F340D1011725.ashx

Presseforbundet. (2015). Vær Varsom-plakaten. Hentet fra http://presse.no/pfu/etiske-regler/vaer-varsom-plakaten/

Retriever Norge. (2012). Medieanalyse: Barn i nyhetsbildet. Analyse utført av Retriever Norge på oppdrag fra Aftenposten, i forbindelse med lansering av barneavisen Aftenposten Junior i april 2012.

Retriever Sverige (2012). Får barnen komma till tals? Medieanalys: om barns synlighet i svensk media. Hentet fra https://www.slideshare.net/Retriever_SE/barn-kommer-inte-till-tals-i-svensk-media

Retriever Norge. (2014). Medieanalyse: Innvandring og integrering i norske medier 2014. Hentet fra http://www.imdi.no/contentassets/cdfe10af76ac44fe9a4591dcce4d5b62/innvandring_og_integrering_i_norske_medier_20142.pdf

Robinson J. & Skill, T. (1995). Media usage patterns and portrayals of the elderly. I J.F. Nussbaum & J. Coupland J (red.), Handbook of communication and Aging Research (s. 359−392). NJ: Lawrence Erlbaum Associates.

Skogseth, E. Gullestad & Eide E. (2009). Evig etnisk? Historiske minoriteters medieerfaringer og stretegier. Norsk tidsskrift for migrasjonsforskning. 2009(1), 27−51.

Tuchman, G. (1978). Making news. A study in the construction of reality. (New York: The Free Press.

Vaage, O.F. (1985). Kritikk av journalistikk. Oslo: Norsk Journalisthøgskole.

Ødegaard, T. Lindblom. (2013). Konstruksjoner av barndom og barnet som TV seer i NRK-Supernytt (Masteroppgave). Universitetet i Oslo.

1 Et stort pågående prosjekt om mangfold i mediene, Diversity in the Norwegian News Media Landscape: A Hybrid Model for Evaluating Media Policy, under ledelse av Helle Sjøvaag, vil når resultater etterhvert foreligger, bidra til mer informasjon om kildebruk i norske medier. Ved å benytte digitale innsamlingsmetoder kan dette prosjektet behandle store mengder data, og funnene herfra vil være av stor interesse for journalistikkforskningen.
2 http://www.who.int/healthinfo/survey/ageingdefnolder/en/
3 http://www.ssb.no/258466/folkemengd-etter-kjonn-alder-og-sivilstand.1.januar-2016-sa-60
4http://www.ssb.no/258466/folkemengd-etter-kjonn-alder-og-sivilstand.1.januar-2016-sa-60
5http://www.ssb.no/258466/folkemengd-etter-kjonn-alder-og-sivilstand.1.januar-2016-sa-60
61421 kilder er registrert med direkte sitat, 92 kilder kommer indirekte til orde.
7De uklare kildene: 3 prosent er uklart hvorvidt er private eller profesjonelle. 1 prosent av de profesjonelle er uklart hvorvidt er leder/ikke leder. Til sammen 4 prosent uklare.
8 https://www.nrk.no/arkiv/artikkel/ingeborg-moraeus-hanssen-1.7586096
9 http://ndla.no/nb/node/137515?fag=52222

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon