Teorien om opplagsspiralen er ettertrykkelig død som begrunnelse for pressestøtten. Men ønsket om statlig pressestøtte har evig liv. Støtten trenger ny begrunnelse, og en sterk kandidat er teorien om journalistikk som et formyndergode. Dette er konklusjonen jeg trekker av nedenstående refleksjon, basert på fersk lesing av en ikke lenger fersk tekst som ingen har etterprøvd, etter det jeg kan se.

Fire typer goder

Under et internettsøk nylig kom jeg tilfeldig over en henvisning til artikkelen «Journalistikk: et offentlig gode» av Sigurd Allern, publisert i Klassekampen i 2013. Jeg ble nysgjerrig og oppsøkte artikkelen på nettet. Der fant jeg at Allern forklarte tittelen sin med at

journalistikk – som andre medieprodukter – i utgangspunktet er et offentlig og kollektivt gode, på linje med grunnforskning, nasjonalparker, gatelys og nasjonalt forsvar. Kollektive goder har to kjennetegn: de er ikke eksklusive (ingen kan stenges ute fra bruken av dem) og en persons bruk av godet forhindrer ikke en annens bruk av det samme. Når journalistikk først er produsert og publisert, er den i prinsippet offentlig og fritt tilgjengelig for alle.

Allern bruker her «et offentlig/kollektivt gode» som i økonomisk teori (Samuelson, 1954). Et offentlig gode er både ikke-ekskluderende for ikke-betalende konsumenter og ikke-rivaliserende i konsum. Motsatt er «et privat gode» både ekskluderende og rivaliserende.

To egenskaper gir imidlertid to muligheter for mellomformer. Goder som er ikke-ekskluderende, men rivaliserende, kalles «allmenninger». Allerns «nasjonalparker» er allmenninger, rivaliserende idet parkene slites ned ved omfattende bruk, hvilket kan gjøre det ønskelig å regulere tilgangen såfremt det er mulig. Goder som er ekskluderende for ikke-betalende, men ikke-rivaliserende i konsum, kalles «klubbgoder» (Buchanan, 1965). Hvorvidt Allerns «grunnforskning» er offentlige goder eller klubbgoder, avhenger av hva som blir akseptert. Grunnforskning produserer kunnskap. Får forskeren ta patent på sine funn, blir de klubbgoder.

Goder og onder

Den økonomiske definisjonen av offentlige goder skiller seg fra vanlig språkbruk. Således inneholder den ingen forutsetning om at godene blir produsert og finansiert av det offentlige. Fyrlys, et ofte brukt eksempel på et offentlig gode (Allern bruker gatelys), har vært produsert og finansiert også av private (Coase, 1974). Mange av godene det offentlige produserer og finansierer, er private goder. Studieplasser og sengeplasser er eksempler.

Den økonomiske definisjonen inneholder heller ingen forutsetning om at offentlige goder er gode i normativ forstand. Definisjonen omfatter både frisk og forurenset luft. Men siden forurenset luft ikke er et gode i normativ forstand, har definisjonen av et offentlig gode sitt normative motstykke i det offentlige ondet. Det samme gjelder journalistikk. God journalistikk er et offentlig gode, dårlig journalistikk et offentlig onde. «Fake news» er normativt et offentlig onde, økonomisk et offentlig gode.

Tilgang til mediegoder

Jeg prøvde først å finne Allerns artikkel på Klassekampen.no. Det førte meg til en side som heter Klassekampen-biblioteket. Der møtte følgende tekst meg:

Du er ikke logget inn

Klassekampen-biblioteket er et tilbud til deg som er abonnent på avisa.

Her får du tilgang til portretter, reportasjer, kommentarer og mye mer fra våre arkiver.

Jeg er ikke abonnent på Klassekampen. Så for meg gjaldt informasjonen nedenfor:

Vil du ha tilgang til biblioteket?

For å få tilgang kan du:

  • Hvis du allerede abonnerer på papir- eller e-avisa, kan du kjøpe biblioteket som tilleggsprodukt

  • Bli kombiabonnent med papiravis, e-avis og biblioteket inkludert

Jeg konstaterer at Klassekampen ekskluderer meg fra tilgang til Allerns artikkel. Det fremgår også hvorfor: Jeg abonnerer ikke på avisen. Og det fremgår hva jeg må gjøre for at avisen skal oppheve ekskluderingen: Jeg må tegne et abonnement. Andre ville nøyd seg med å kreve betaling for Allerns artikkel, men Klassekampen er ikke interessert i småpenger. Allern siterer Marx, som skrev at «det vesentlige kjennetegnet ved trykkefriheten er å ikke være en handelsnæring». Jeg konstaterer at for Klassekampen er det viktigst å være handelsnæring. Avisen mottok 39 millioner i pressestøtte i fjor, men det var ikke tilstrekkelig til at den vil gjøre sitt arkiv tilgjengelig som offentlig gode.

Jeg fant Allerns artikkel på nettstedet til Institutionen för mediestudier ved Stockholms universitet. Institusjonen la ut dette arbeidet av sin gjesteprofessor på publiseringsdagen i form av en lenke til Klassekampen. Hvilket illustrerer at artikkelen ble ikke ekskluderende av seg selv, men som følge av at Klassekampen deretter gjorde den eksklusiv.

Journalistikk produserer informasjon. Som Allern er inne på, er informasjon «i prinsippet» verken ekskluderende eller rivaliserende og derfor et offentlig gode. Men det er i prinsippet. I praksis må informasjon ha en bærer, og bæreren kan være ekskluderende. Det Klassekampen oppnådde med å legge ut artikkelen bak en betalingsmur, var å gjøre den ekskluderende for ikke-abonnenter, og i den forstand et privat gode, men fortsatt ikke-rivaliserende for abonnenter, og i den forstand et offentlig gode. Goder med denne kombinasjon av egenskaper kalles klubbgoder. Klubben jeg ble invitert til å tegne medlemskap i, heter «Klassekampens abonnenter».

Klassekampen omgjorde Allerns artikkel fra et offentlig gode til et klubbgode. Allern har vært Klassekampens redaktør. Det er av sine egne man skal ha det.

Finansiering av offentlige goder

Allern skriver videre at

fordi kollektive goder vanskelig kan stykkes opp og bruken privatiseres vil det ofte være et offentlig ansvar å sørge for finansieringen. Markedsøkonomiske aktører finner ikke produksjonen lønnsom nok. Dette er som kjent en sentral, historisk begrunnelse for allmennkringkasting, finansiert gjennom en obligatorisk lisensavgift.

Allern fremstiller her offentlig finansiering som en nødvendighet. De to årsakene til at goder blir offentlige, har imidlertid motsatt betydning for nødvendigheten av dette. At konsumet er ikke-rivaliserende, gjør offentlig finansiering unødvendig. Ikke-rivaliserende konsum innebærer uendelige stordrifts- og samdriftsfordeler. Å trykke etterspurte ikke-rivaliserende goder er som å trykke penger. Av Don Quijote skal ha det være solgt over 500 millioner eksemplarer.

Så er det heller ikke den ikke-rivaliserende egenskapen Allern viser til, men den ikke-ekskluderende egenskapen ved offentlige goder. Det som på dette grunnlag kan gjøre markedsøkonomiske aktører skeptiske, er gratispassasjerproblemet. Gratispassasjerer medfører små merkostnader for produsentene (jf. finansminister Kleppes herostratisk berømte «flyene går uansett»), men kan berøve dem for store inntekter. Inntektstapet kan produsentene se seg nødt til å kompensere ved å legge på prisen for de betalende, med den konsekvens at de betalende slutter å betale, med den konsekvens at prisene må legges på ytterligere osv. i en ond sirkel. Markedsaktørenes skepsis skyldes således ikke grådighet, men frykten for å starte noe som ender med knall og fall. Jo færre markedsaktører som vil påta seg den risikoen, desto mindre vil bli produsert av goder med ikke-ekskluderende egenskaper.

Offentlig finansiering løser gratispassasjerproblemet. Det gjør den til gjengjeld så grundig at også ikke-passasjerer pent må betale for godet. Løsningen erstatter ikke-betalende passasjerer med betalende ikke-passasjerer, et onde for produsentene med et onde for konsumentene. Løsningen behøver heller ikke føre til optimal produksjon, for betalende ikke-passasjerer stimulerer produksjonen, som mangler korrektiv i etterspørselen. Markedssvikt erstattes med styringssvikt.

Finansiering av mediegoder

Allern hevder at «som kjent» er begrunnelsen for «allmennkringkasting, finansiert gjennom en obligatorisk kringkastingsavgift», at «markedsøkonomiske aktører» ikke fant det lønnsomt nok å tilby denne tjenesten. Det kjente er ukjent for meg. Det jeg vet, er at det statlige kringkastingsmonopolet i Norge, etter forbilde fra Storbritannia, ble opprettet ved å nasjonalisere private radioselskaper, som altså markedsøkonomiske aktører fant det lønnsomt å starte. Etter at statsmonopolet sprakk og ble erstattet med «allmennkringkasting», ble privat allmennkringkasting vurdert som så lønnsomt at staten krevde penger av markedsøkonomiske aktører som ønsket konsesjon til det.

Jeg kjenner heller ikke til at obligatorisk kringkastingsavgift er noe det offentlige fant på for å sikre offentlig finansiering av et ikke-ekskluderende tilbud. Det jeg kjenner til, er at avgiften ble oppfunnet av de private radiopionerene, og at de brukte den til å sikre markedsfinansiering av tilbudet. Analoge radiosignaler spredt over eteren er et paradeeksempel på et offentlig gode, men det forhold at tilgang til spredningen krever et mottakerapparat, etablerer et kontaktpunkt for innkreving av betaling og ekskludering av ikke-betalende. Radiopionerene hadde problemer med tyvlytting, men det problemet arvet statsmonopolet NRK, og har det fortsatt, nå i form av tyvseing, så nasjonalisering løste det ikke. Men tyvlytting og tyvseing viser betydningen av å bruke lovverket til å beskytte produsentene av goder med usikre ekskluderingsmuligheter.

Klassekampens uoverstigelige betalingsmur viser hvordan digitalisering har tatt sikkerheten et langt skritt videre. Digitaliseringen av elektronisk kommunikasjon gir mediene fritt valg mellom å tilby journalistikken som klubbgode eller offentlig gode. Det er bare å sette opp en betalingsmur eller la det være. Mediene velger den løsningen de mener er mest lønnsom for seg.

Allern har imidlertid ingen tro på betalingsmurer og kaller dem «desperate tiltak». Allern har ingen tro på markedsfinansiering av journalistikk overhodet og skriver forarget: «At en samfunnsorientert, kritisk journalistikk i framtiden skal overleve og gi et bidrag til demokratiet på børskapitalismens økonomiske betingelser er en naiv illusjon.» Illusjonen skyldes uvilje mot å innse de medieøkonomiske realiteter:

Den bærende tankegangen i denne typen anti-mediepolitikk er den gamle klokkertroen på at de eneste publiseringsformer som til sjuende og sist har livets rett, er de som overleverer varer og betalingstjenester på et kapitalistisk marked. Men da lukker en øynene for en rekke særegenheter ved mediene og mediemarkedene.

Én av de særegenheter Allern viser til, er allerede presentert: at journalistikken er et offentlig gode. Den særegenheten har vi nå sett at ikke er til hinder for å finansiere journalistikken i et kapitalistisk marked. Tvert om kan den gi eventyrlige gevinster til de som har noe attraktivt å tilby. Digitalisering gir en sikker løsning på ekskluderingsproblemet.

Allern bruker ikke «særegenhet» flere ganger. Men han viser til noe som vitterlig er en særegenhet:

I debatten om direkte og indirekte pressestøtte glemmes det ofte at den journalistiske institusjonen til alle tider har vært subsidiert både av offentlige og private midler. Ikke minst gjelder dette den samfunnsorienterte journalistikken som regnes som en bærebjelke for det politiske demokratiet.

Det særegne ved journalistikken er at den alltid har vært et subsidiert gode, aldri har klart å stå på egne ben. At uavhengig journalistikk aldri har eksistert. Og urovekkende er det at slik må det alltid være:

Bakgrunnen har hele tiden vært en forståelse av at god journalistikk er arbeidsintensiv og vanskelig kan finansieres som vare eller tjeneste på et ordinært kapitalistisk marked. Det er i internettets og de børsnoterte medieselskapenes tidsalder mer sant enn noen gang.

Forklaringen er altså at «god» journalistikk (en tilleggsbetingelse) er arbeidsintensiv. Forklaringen er således ikke særegen for «god journalistikk», men felles for arbeidsintensive produkter. De er så dyre at markedet ikke vil kjøpe dem, i hvert fall ikke i tilstrekkelig omfang til å opprettholde produksjonen.

Den umiddelbare innvendingen er at det må gå an for journalistikken, som for annen virksomhet, arbeidsintensiv eller ei, å sette tæring etter næring. Men det er nettopp dette Allern avviser at er mulig. Han avviser ikke at det er økonomisk mulig (hva det selvsagt er), men han avviser at det er mulig å produsere «god journalistikk» på det grunnlaget. Han avviser følgelig at det økonomisk mulige er samfunnsmessig ønskelig. For at «god journalistikk» skal tilfredsstille samfunnets «egentlige» behov, må journalistikken subsidieres. Det ble journalistikken «før», for mediene hadde gode eiere, og gode eiere var ikke bare de politiske partiene og deres organisatoriske støttespillere:

Viljen til å se bort fra ordinære profittkrav gjelder også mediebedrifter som er eid av stiftelser – eller eid av private aksjonærer som er fornøyd hvis det hele ‘går rundt’. Årsaken er at slike utgivere i stor grad ser på seg selv som publisister og setter pris på innflytelsen og prestisjen avisutgiving kan gi: å eie en avis har betydd og betyr fortsatt kontroll over politisk og kulturell kapital.

Gode medieeiere har «til alle tider subsidiert journalistikken – dels gjennom direkte bidrag for å dekke underskudd, dels mer indirekte gjennom å gi avkall på de krav til økonomisk avkastning som stilles i andre typer av næringsvirksomhet», skriver Allern. Gode medieeiere har også sørget for å la annonsørene subsidiere journalistikken:

Det som lenge gjorde at journalistiske medier i mange tilfeller også ble vellykkete kommersielle bedrifter var reklamefinansieringens gjennombrudd. Avisene nådde et bredt publikum og publikums oppmerksomhet kunne selges som en vare til annonsører. Avishusene fikk to parallelle inntektskilder. Selv om eierne tjente gode penger, og noen familier og aksjonærer ble rike, bygde systemet samtidig på at overskuddet ble brukt til å finansiere redaksjonelle kostnader – noe som igjen kunne tiltrekke flere lesere.

Allern gjør her til et normativt gode det teorien om opplagsspiralen (Furhoff, 1967) gjorde til et onde. For opplaget sender avisene inn i både en god og en dårlig spiral. I den gode spiralen befinner avisen med det største opplaget seg. Den tiltrekker seg flest annonsører, og inntektene fra det kan den omsette i bedre journalistikk, som igjen fører til større opplag og høyere annonseinntekter. Det motsatte er tilfellet for avisen med det minste opplaget. Denne «urettferdige» effekten av annonseinntektene skulle pressestøtten kompensere for. Avisene skulle i størst mulig grad kunne konkurrere om konsumentene på journalistisk like vilkår. I så måte var intensjonen å overføre makten over avisenes overlevelsesmuligheter i markedet fra annonsørene til konsumentene.

Et femte gode: formyndergodet

Med sin påstand om journalistikk som et subsidiert gode har Allern forlatt journalistikken som et offentlig gode og erstattet den med journalistikk som et formyndergode («merit good»). Ifølge Musgrave (1959), som oppfant begrepet, er det goder som formynderne mener er så nødvendige for individ og samfunn at deres produksjon må sikres over statsbudsjettet ut over det konsumentene bidrar med i markedet. Formyndergoder hevdes å bli underkonsumert fordi konsumentene ikke vet sitt eget beste – det vet til gjengjeld deres formyndere – og fordi godene har positive ringvirkninger langt ut over deres dekning av konsumentenes behov. Standardargumentet for journalistikken er dens uunnværlighet for demokratiet. Og i markedet blir som sagt det underkonsumerte underprodusert. I og for seg fungerer markedet som det skal på individnivå, men effekten av at markedet virker etter hensikten, er uønsket på samfunnsnivå, sier formynderne.

Allern viser til flere særegenheter ved mediene og mediemarkedene enn de to nevnte. De øvrige særegenhetene har imidlertid alle til formål å overbevise om at nå må staten ta større ansvar for subsidieringen av journalistikken. For digitaliseringen har gjort kål på forretningsmodellen som medførte at annonsørene subsidierte den. Annonsørene har fått bedre reklamekanaler, og medienes eiere har fulgt pengestrømmen til de nye kanalene, der de har oppnådd «en eventyrlig fortjenestemargin». Samtidig har de sluttet å investere fortjenesten i journalistikk og i stedet skilt ut de nye reklamekanalene «som et separat ‘forretningsområde’ – uten noen direkte relasjon til inntektsgrunnlaget for de journalistiske mediene».

Allern mener at dette blir medieeierne tvunget til for å «opprettholde en avkastning som tilfredsstiller de beinharde kravene på det internasjonale kapitalmarkedet». Det følger imidlertid av de nye forretningsvilkårene han beskriver, at journalistikken har mistet sin betydning som driver av reklameinntektene. Dette fratar medieeierne deres økonomiske motiv for å la annonsørene subsidiere journalistikken. Det er ikke lenger en utgift til inntekts ervervelse, men rent tap. De nye reklamekanalene har lagt både den oppadgående og den nedadgående opplagsspiralen død.

Ut fra dette skulle en forventet at Allern ville kreve svære summer i statsstøtte for at journalistikken skal fortsette med å utføre samfunnsoppgaver. Men det gjør han ikke. Det holder at staten opprettholder støtteordninger han selv anser for «småpenger». Følgelig virker det som det viktigste nå er å få gjennomslag for at journalistikk er et formyndergode som staten med sitt grunnlovfestede infrastrukturansvar for den offentlige samtalen er forpliktet til å underholde. For fra varig vern som formyndergode er det ingen vei tilbake. Formyndergoder stiller konsumentene i avmakt. Protesterer de med ord mot å måtte subsidiere det de opplever som dårlig journalistikk («voice», Hirschman, 1970), bekrefter de at de ikke vet sitt eget beste, og at deres umyndiggjørelse er berettiget. Protesterer de med handling og velger den dårlige journalistikken bort («exit»), vil formynderne kompensere det inntektstap dette påfører de vrakede ved å øke subsidiene deres, og regningen sender de til både fornøyde konsumenter og misfornøyde ikke-konsumenter. Når journalistikken har fast plass på statsbudsjettet, har de misfornøyde intet å vinne og alt å tape på å vende dårlig journalistikk ryggen.

Uavhengighet

For medienes konsumenter, folket, må det nå være avgjørende at journalistikken ikke blir subsidiert. Det sikrer at journalistikken blir uavhengig av annonsører som også er dens kilder – hvilket forfatteren av Kildenes makt (Allern, 1996) burde bejuble – og i stedet blir avhengig av folket for sine inntekter, hvorved det oppstår kongruens mellom journalistikkens økonomiske interesser og dens ideologi om å stå «på folkets side i avsløringen av de mektige», jf. Makt- og demokratiutredningen (Østerud, Engelstad, & Selle, 2003: 129). Under de nye forretningsvilkårene, der annonsørene foretrekker reklamekanaler frie for journalistikk, gir fravær av subsidier konsumentene den markedsmakt som subsidiene skulle gi dem da opplagsspiralen fungerte.

Men som Makt- og demokratiutredningen også påpekte, vil ikke journalistikken være folkets tjener. Den vil være folkets herre. Journalisme er en elitistisk forestilling om at «folket må ledes» (op. cit.). Å la seg lede av folket er uansvarlig populisme. Derfor vil ikke journalistikken være avhengig av markedet, der folket nå regjerer. Derfor må fortsatt midler fra folkets private mediebudsjetter inndras og omfordeles av kompetente statlige myndigheter, som i ansvarlig samråd med mediekorporatismens partsrepresentanter og medievelferdsstatens sakkyndige professorer (Syvertsen, Enli, Mjøs, & Moe, 2014) – det Lenin kalte «nyttige idioter» – sikrer at mediene som er «nødvendige for demokratiet» får nok penger til å holde det gående. Å tilsidesette folkets dom over mediene til fordel for det som «objektivt» ivaretar folkets interesser er ikke det vi forstår med folkestyre, men slik fungerer formynderstyret.

Referanser

Allern, S. (1996). Kildenes makt. Oslo: Pax.

Allern, S. (2013, 10. 3.). Journalistikk: Et offentlig gode. Klassekampen.

Buchanan, J. M. (1965). An Economic Theory of Clubs. Economica, New Series, 32(125), 1–14.

Coase, R. H. (1974). The Lighthouse in Economics. Journal of Law and Economics, 17(2), 357–376.

Furhoff, L. (1967). Upplagesspiralen. Stockholm: Svenska Bokförlaget/Norstedts.

Hirschman, A. O. (1970). Exit, Voice and Loyalty. Cambridge, Mass.: Harvard University Press.

Musgrave, R. A. (1959). The Theory of Public Finance. New York: McGraw-Hill.

Samuelson, P. A. (1954). The Pure Theory of Public Expenditure. Review of Economics and Statistics, 36(4), 387–9.

Syvertsen, T., Enli, G. S., Mjøs, O. I., & Moe, H. (2014). The Media Welfare State. Ann Arbor, Mich.: University of Michigan Press.

Østerud, Ø., Engelstad, F., & Selle, P. (2003). Makten og demokratiet. Oslo: Gyldendal.