Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Å være i medienes kritiske søkelys. Enkeltindividenes erfaringer

Psykolog, Voksenpsykiatrisk avdeling, Diakonhjemmet Sykehus
Professor, Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo

Mediene har i økende grad fått mer nærgående fokus på enkeltpersoner, men det foreligger lite systematisk kunnskap om hvordan det oppleves å bli utsatt for et mediedrev. Vi har dybdeintervjuet 43 personer som gjennom sin yrkesrolle har blitt utsatt for medienes kritiske søkelys. Fokus har vært på hvordan mediesaken påvirket deres livskvalitet og helse, på kort og lang sikt. Deltakerne var i utgangspunktet oppegående, ressurssterke personer. Samtlige opplevde sterk økning i belastning og reduksjon i livskvalitet under mediesaken, men intensiteten varierte. Belastningsfaktorer var de direkte møtene med journalister, ventetiden før oppslag og selve oppslagene. Felles var opplevelser av tap av kontroll, manglende oversikt og stor uforutsigbarhet. De aller sterkeste belastningene var knyttet til invadering av privatsfære og sterkt negative, personlige tilbakemeldinger i det offentlige rom. Oppfølging etter 4–5 år viste at de fleste hadde lagt opplevelsen bak seg, men fortsatt opplevde majoriteten sterke følelsesmessige reaksjoner når de møtte saken igjen.

Nøkkelord: Kritisk medieeksponering, mediedrev, stress, mestring, livskvalitet

Critical media exposure has become more usual, but little is known about the reactions of individuals being subject to a media hunt. In-depth interviews have been conducted with 43 persons, initially competent and well functioning, who in their professional roles had been subject to critical media exposure. The focus was on how the media exposure had influenced their health and quality of life. All participants experienced high levels of stress and low quality of life during the media exposure, albeit of varying intensity. Special risk factors were the interactions with the journalists, waiting for the articles, and the content of the articles themselves. Common experiences were loss of control and helplessness. The strongest stress was related to invasion of their private spaces and being subject to strong negative characterisations in the public space. Follow-up interviews of one third of the sample four to five years later demonstrated that most participants had coped with the stress and moved on with their lives. However, readdressing the media exposure brought up strong emotional reactions.

Keywords: Critical media exposure, media hunt, stress, coping, quality of life

Bakgrunn

Media har fått et stadig større fokus på enkeltpersoner. Både aviser, nettmedier og etermedier dyrker den tabloide journalistikken med mer ladede artikler, reportasjer og kommentarer med tydelige påstander, karakteristikker og konflikter. Presentasjonsformen har blitt mer nærgående både i bilder, titler, tekst og kommentarer. Den enklere og mer overfladiske journalistikken i nettredaksjonene har forsterket denne utviklingen. Nye medieplattformer har kommet til. Nettredaksjoner, kommentarfelter og sosiale medier har ført til en fortløpende dekning, døgnet rundt, og har medført økt pågang på personer utsatt for medias interesse. Parallelt har den kritiske journalistikken blitt dyrket i en rekke redaksjoner og holdt opp som et ideal og som journalistikkens viktigste samfunnsoppdrag. Denne utviklingen har funnet sted innen ulike stoffområder som allmenne nyheter, sport, politikk, økonomi og kultur (Gripsrud 2011, Warmedal og Hjeltnes 2012). Sigurd Allern og Ester Pollack har i boken Skandalenes markedsplass analysert medienes rolle og prosesser ved politiske skandaler. Redaksjonene vil alltid ramme inn sine nyhetshistorier. Dette innebærer å velge ut hvilke aspekter av virkeligheten som skal beskrives, og synliggjøre dem i teksten. Innrammingen skjer gjennom redaksjonens valg av vinklinger, hvilke kilder som får fremtredende plass, eller velges bort, hvordan visualiseringen utformes, og hvilke proporsjoner saken gis. Særlig virkningsfullt er det hvis et skandaleperspektiv kan mobiliseres. I en skandale har samfunnets normer og regler blitt overtrådt, reaksjoner mobiliseres og offentlig kritikk følger i kjølvannet. Medierte skandaler er blitt stadig mer vanlige og kan forekomme på mange samfunnsområder, for eksempel i nærings- og finansverdenen, også innen kunst og kulturliv, idrett og akademia, frivillige organisasjoner og religiøse samfunn. Men kanskje særlig innenfor politikken (Allern og Pollack 2009).

Til tross for denne utviklingen finnes det få systematiske studier av hvilke psykologiske effekter og konsekvenser det har for enkeltindivider å bli utsatt for medienes kritiske søkelys. Riktignok finnes det flere selvbiografiske bøker som belyser belastningene fra de uthengtes perspektiv, for eksempel anklagene om aktiv dødshjelp i den såkalte «Bærums-saken» (Ottesen 2002, Alvik 2010), eller anklagene om rasisme i «ambulansesjåførsaken» (Schjenken 2009). Det er også gjort presseetiske analyser av et par større enkeltsaker, for eksempel «Tore Tønne-saken» (Hippe 2003) og konflikten mellom Gerd-Liv Valla og Ingunn Yssen (Tranøy 2007). Det er de siste årene dessuten utgitt en ph.d-avhandling (Hornnes 2013) om åtte skandaliserte kvinnelige politikere, og i 2015 ga antropologen Mia-Marie Hammarlin ut boken I stormens öga, en studie av hvordan tolv ulike medieskandaler ble opplevd av ulike aktører (Hammarlin 2015).

I den psykologiske litteraturen er fenomenet lite omtalt, med noen hederlige unntak. Den sveitsiske psykiateren Mario Gmür lanserte i 2002 begrepet medieoffersyndromet (Gmür 2002, 2007). Gmürs utgangspunkt var enkeltpersoner som gikk i terapi etter store og kritiske mediesaker. Han registrerte at medieomtale som gikk inn i det individet oppfattet som sin private sfære, med invadering av privatlivet, kunne ha en traumatiserende virkning på ham eller henne. Weisæth og medarbeidere (Christensen et al. 2007) har også hevdet at det å bli hengt ut i mediene kan ha traumatiske følger når sentrale menneskelige behov, som opplevelse av integritet og psykisk trygghet, rammes. Mer generelt kan teori og empiri innen stressfeltet (Stroebe 2000), emosjonspsykologi (Greenberg 2002) og selvpsykologi (Tice og Wallace 2003, Baumeister et al. 2003) gi bidrag til å forstå konsekvensene av kritisk medieomtale.

Hovedformålet med det foreliggende forskningsprosjektet har vært å få mer systematisk kunnskap om hvordan personer som blir utsatt for kritisk medieomtale, opplever og mestrer denne. Prosjektet ble gjennomført ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo, i perioden 2002–2015 og har vært grunnlag for psykologistudenters hoved- og masteroppgaver. Totalt har 18 studenter vært med og 13 oppgaver blitt levert i prosjektet.

I denne artikkelen presenteres en kryssanalyse av de ulike delprosjektene. Resultatene diskuteres i lys av relevant psykologisk teori og kan bidra til å supplere eksisterende medievitenskapelig kunnskap om kritisk journalistikk og dens effekter på individene som eksponeres.

Metode

Den forskningsmessige tilnærmingen har vært kvalitativ og eksplorerende. Det sentrale har vært å samle subjektive opplevelser av psykologisk belastning og mestring på et tidligere uutforsket område.

Gjennom semistrukturerte intervjuer har vi studert de konkrete møtene mellom våre informanter og mediene. Hva skjedde i disse møtene? Hvilke psykologiske mekanismer og reaksjoner ble mobilisert? Hvordan ble ulike livsarenaer påvirket? Når ble medieomtalen en så sterk påkjenning at liv og helse var truet?

Omtrent en tredjedel av informantene ble etterintervjuet 4–5 år senere for å finne ut mer om de langsiktige konsekvensene. Hva hadde medieeksponeringen betydd for deres livskvalitet og helse i ettertid? Hvem hadde klart seg godt, og hvem hadde blitt merket for livet? Hvilke erfaringer hadde de gjort på sikt? Hvilket forhold til media hadde de fått i ettertid?

Rekruttering

Informantene ble rekruttert gjennom overvåking av mediebildet. Inklusjonskriterier var: a) minst ti negative medieoppslag, over b) minst én uke, der de selv var omtalt i oppslagene. Omtalen måtte c) være i sammenheng med deres yrke eller virke, og informantene måtte d) ikke være straffedømt i forbindelse med saken på intervjutidspunktet. Personer som oppfylte disse kriteriene, ble kontaktet per brev eller e-post med informasjon om prosjektet. Ca. 80 prosent av de forespurte svarte ja til å delta.

27 menn og 16 kvinner ble rekruttert fra ulike yrkesgrupper innenfor offentlig og privat næringsliv, idrett, politikk og kulturliv. Av disse ble 18 rekruttert mens medieomtalen fortsatt var pågående, mens 25 hadde hovedvekten av den kritiske omtalen bak seg på intervjutidspunktet. De 18 informantene som ble rekruttert i en «akutt» fase, ble oppsøkt på nytt etter fire–fem år for å finne ut hvordan det hadde gått med dem i ettertid. Av disse sa 14 ja til å bli gjenintervjuet.

Kartleggingsmetoder

Deltakerne ble dybdeintervjuet med utgangspunkt i en semistrukturert intervjuguide. Hovedspørsmålene var åpne og ble fulgt opp med oppfølgingsspørsmål, basert på de stikkord informantene selv ga, i tillegg til temaer prosjektet ønsket å belyse nærmere. Intervjuene varte i cirka to timer. Disse ble tatt opp på lydbånd og deretter transkribert og analysert.

Dette var en kvalitativ studie, men deltakerne fylte også ut enkelte spørreskjemaer om bakgrunn, tidligere medieerfaring og vurdering av den aktuelle medieeksponeringen. I tillegg fylte de ut skjemaer om fysiske og psykisk helsemessige symptomer og plager og tegnet kurver for opplevd livskvalitet og belastning før, under og etter mediesaken.

Dataanalyser

Intervjuene ble analysert i henhold til retningslinjene for «Consensual Qualitative Research» (CQR) (Hill og Thompson 1997, Hill et al. 2005). Til hvert delprosjekt var det en løpende forskergruppe som møttes regelmessig. Forskerne leste gjennom hverandres transkriberte intervjuer og foretok individuelle analyser før disse ble gjennomgått i gruppen. Ifølge Hill styrker en slik gruppeprosess reliabiliteten av funnene.

De enkelte intervjuene ble bearbeidet i en trinnvis prosess med gradvis økende abstraksjonsnivå. Datamaterialet ble først organisert i ulike temaer gjennom såkalt «åpen koding», som så ble bundet sammen og sortert i meningsfylte kategorier (Strauss og Corbin 1998). I hvert delprosjekt ble det gjennomført en kryssanalyse (Hill et al. 1997), som sammenliknet kategoriene og temaene som ble generert for hvert enkelt kasus, mot hverandre.

I den foreliggende analysen har forfatterne gjennomgått hele datamaterialet på nytt og undersøkt likheter og forskjeller i informantenes beskrivelser. I tråd med Hills analysemodell har vi gradert funnene etter styrke. «Generelle funn» representerte gjennomgående temaer som gjaldt for alle informantene, «typiske funn» for majoriteten, mens «variable funn» gjaldt for noen informanter. Denne graderingen fremkommer i presentasjonen av resultatene.

Forskningsetiske hensyn

Undersøkelsen har basert seg på dybdeintervjuer av personer som er blitt offentlig kjent gjennom media. Disse ville i mange tilfeller være lett gjenkjennelige. Våre deltakere har vært åpne og gitt sensitiv informasjon om egne personlige opplevelser, følelser og reaksjoner. For å sikre at de kunne snakke fritt og fortrolig, har vi anonymisert materialet. Løfte om anonymitet var for mange av våre informanter en forutsetning for å delta i prosjektet.

Våre deltakere var i utgangspunktet normale, friske og oppgående personer. Et dybdeintervju om en intenst smertefull periode i deres liv kunne imidlertid tenkes å utgjøre en ekstrabelastning i seg selv. Informantenes medvirkning og valgfrihet ble ivaretatt gjennom skriftlig samtykke, med rett til å trekke seg på ethvert tidspunkt. Prosjektet hadde dessuten tilgang til psykologer, som var tilgjengelige for deltakerne hvis de hadde behov for en terapeutisk samtale i ettertid.

Prosjektet er godkjent av Regional etisk komite for medisinsk og helsefaglig forsknings-etikk (REK) og registrert i Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD).

Deltakere og mediesaker i prosjektet

Basisutvalget vårt besto av 27 menn og 16 kvinner. I utgangspunktet var de godt voksne (ca. 75 prosent var over 40 år) og velutdannede (ca. 85 prosent hadde høyere utdanning), og flertallet var personer i ledende og fremtredende stillinger – både innenfor offentlig og privat virksomhet. Politikk, toppidrett og kulturliv var også godt representert i dette materialet. De fleste levde i stabile samliv og hadde barn. Sammenlignet med et gjennomsnitt av befolkningen ville vårt utvalg kommet høyt opp på sosioøkonomisk status og personlige ressurser.

Sakene som inngikk i vårt materiale, varierte i innhold og omfang og dekket et vidt spekter av temaer: inhabilitet, misbruk av stilling, sviktende rutiner i offentlig virksomhet, diskriminering, grådighet, svindel, korrupsjon, underslag, forfalskning, seksuelle overgrep, misbruk av ytringsfrihet og ulike varianter av interne konflikter. Noen var kortvarige og avgrensede, mens andre var langvarige og vedvarende. Majoriteten av sakene hadde vart mellom seks og tolv måneder. Noen saker ble primært dekket i lokale medier, mens mer enn 80 prosent var bredt dekket i de store riksmediene. Antall oppslag varierte fra noen titalls til flere tusen. For over halvparten hadde det vært mer enn 100 oppslag.

De praktiske konsekvensene av sakene varierte. 23 personer (17 menn og seks kvinner) mistet jobben, selv om det bare var fire (alle menn) som ble dømt eller mistet sin yrkeslisens som følge av saken. De øvrige 19 ble enten renvasket eller saken ble henlagt eller mistet medias interesse.

Opplevd belastning og livskvalitet

Deltakerne ble bedt om å tegne kurver over sin opplevelse av belastning og livskvalitet på en skala fra 0 (ingen belastning) til 10 (ekstrem belastning) før, under og etter omtalen.

Figur 1. Opplevd belastning og livskvalitet – før, under og etter den negative medieeksponeringen, gjennomsnitt.

Resultatene viser at belastningen økte kraftig under medieeksponeringen, mens livskvaliteten sank dramatisk. Flertallet opplevde en belastning knyttet til medieomtalen som nærmet seg eller tangerte en subjektiv maksgrense – som for mange vedvarte gjennom hele saken. Når vi ba dem utdype dette, var den typiske responsen at medieeksponeringen nådde ekstrem belasting, enten tidlig ved at saken plutselig «sprakk» eller «eksploderte» som en skandale, eller etter en tids oppbygging, der omtalen gradvis tiltok eller endret seg, som en rullende snøball, og til slutt nådde skadelig størrelse og styrke.

Opplevelsen av å miste oversikt og kontroll var gjennomgående i vårt materiale. For mange var følelsen av ikke å kunne påvirke eller løse situasjonen både uvant og skremmende. I tidlig fase var kontrolltapet ofte koblet til uforutsigbarhet eller uvisshet og utløste opplevelser som angst, uro og kroppslige spenninger. Mange, særlig mennene, reagerte med sterke følelser av harme, urettferdighet og sinne. Der medieomtalen vedvarte over tid, ble utmattelse etter hvert mer fremtredende. Koblet med stadig manglende kontroll var resultatet opplevelse av avmakt, maktesløshet – og for noen resignasjon og håpløshet.

Opplevelsen av belastning, for de fleste, syntes å avta relativt raskt etter at mediestormen stilnet, og for mange normaliserte den seg etter hvert helt.

For opplevelsen av livskvalitet var utviklingen annerledes. Selv om kurven viste en tydelig bue i motsatt retning fra belastningen, var forholdet ikke helt identisk. Mens mange opplevde belastningen som ekstrem, beskrev bare ytterst få en livskvalitet lik null. Figur 1 viste imidlertid at livskvaliteten ikke normaliserte seg helt etter omtalen. Riktignok steg den markant når belastningen sank, men gjennomsnittstallene forble signifikant lavere enn før omtalen startet.

Kritisk medieomtale som prosess

Vi ba alle informantene om å beskrive hva ved medienes fremgangsmåter og vinklinger som gjorde størst inntrykk, og spurte om deres tanker og følelser i særlig krevende episoder. Svarene kunne grovt sorteres i tre kategorier, knyttet til ulike faser eller stadier i publiseringsprosessen. Det første stadiet var møtene med journalistene, i form av intervjuer, telefonsamtaler, pressekonferanser og liknende. Deretter ventetiden på oppslag. Videre selve publikasjonene i form av oppslag eller innslag på ulike medieplattformer.

Møtene med journalister og fotografer

Hele utvalget oppga belastninger knyttet til møtene med journalister og fotografer. En tredjedel opplevde dette som svært belastende. Stort omfang, uklarhet omkring rammer og agenda, opplevelse av press, jakt eller lokking og tap av kontroll over bruken eller utfallet av intervjuet var faktorer som bidro til å gjøre intervjusituasjonen utrygg, selv for informanter med tidligere gode intervjuerfaringer.

Omfanget

Nesten alle ga uttrykk for overraskelse og belastning knyttet til omfanget og intensiteten i presseoppbudet. Journalister fra ulike medier og redaksjoner henvendte seg til alle døgnets tider, både offentlig og privat, og gikk ofte svært langt i å kreve svar eller informasjon. Dette ga en sterk og vedvarende form for stressopplevelse fordi de sjelden (eller aldri) fikk fri fra mediesaken, samtidig som de fleste også sto midt i andre krevende arbeidsoppgaver. Slik ble det svært vanskelig å skaffe seg pusterom med tid til refleksjon og bearbeiding. For flere var nettopp mengdefaktoren i arbeidsoppgaver og tidsbruk det mest overveldende.

I vårt utvalg var det også enkelte eksempler på positive opplevelser i møter med mediene. Store presseoppbud kunne også bety stor interesse for informantenes meninger eller som person. Selv om ingen av deltakerne eksplisitt omtalte berømmelse som en motivasjonsfaktor, ga medieinteressen for noen en positiv spenning og nye muligheter til mestring og påvirkning. «Det er et skikkelig sånt kick å sitte der i panelet på direkten», fortalte en.

Mediedrevet

Mange av informantene brukte ord som å være «jaktet» eller «forfulgt», og følte seg som journalistenes «bytte». Dette var for mange en stor belastning og ga en følelse av ikke å være trygg noe sted: «De stilte opp kameraer utenfor huset og utenfor jobben min. Det betydde at jeg ikke kunne være nær vinduene i huset mitt, jeg kunne ikke gå ut, ikke gjøre noen ting!»

Gjennomgående var opplevelser av at journalister kontaktet dem på fritiden, via telefon eller ved fremmøte på husdøren. For de fleste medførte dette en sterk opplevelse av invasjon og innskrenket privatliv. Særlig inntrykk gjorde det når familien, spesielt barna, ble et mål for henvendelsene. Enkelte måtte stenge mobilabonnementene til barna eller partnerne fordi journalister ikke sluttet å ta kontakt på disse telefonene. Grensen mellom private og offentlige arenaer ble i slike situasjoner uklar. Flere nevnte eksplisitt invaderingen av deres private sfære ved for eksempel å oppdage at journalister hadde innhentet kredittopplysninger ikke bare om dem selv, men også om pårørende og vennekretsen.

Flere forsøkte å unngå kontakt med journalistene. Det kunne være forskjellige grunner til dette, for eksempel pålagt taushetsplikt, tidligere negative erfaringer med pressen, utkjørthet eller utmattelse. Desto større var belastningen når de opplevde at selv i sitt eget hjem kunne de ikke være trygge. Flere måtte søke tilflukt hos familiemedlemmer, på hytta eller hos venner for å komme seg unna det verste trykket.

Selv de informantene som beskrev et mer nøytralt eller positivt forhold til selve mediesaken og omtalen, opplevde påkjenninger knyttet til det å ikke kunne bevege seg fritt i offentligheten. «De er så utrustet med teknisk utstyr at de er mer oppdatert enn politiet. De visste eksakt hvor jeg hadde vært på kvadratmeteren over lang tid».

En relasjon uten tillit

Mangel på tillit var et generelt tema i beskrivelsene av journalistrelasjonene. Denne opplevelsen av utrygghet og gjensidig mistillit gjorde medierelasjonen stressende og skremmende. De beskrev et klima preget av uforutsigbarhet, mistenksomhet og uro og opplevde lite kontroll i relasjonen. «De kunne liksom virke hyggelige i telefonen, og så ser jeg ut som en dust på trykk».

En viktig kilde til kontrolltap var problemene med å få sitt eget budskap igjennom. Informantene hadde alle behov for å nyansere saken eller utfordre premisser som lå til grunn for ulike konklusjoner eller problemstillinger, men opplevde at journalistene ikke ønsket dette. Mange beskrev å ha blitt lokket til å delta i intervjuer på premisser som etterpå ble brutt, og dermed ble de stående overrumplet foran kamera. Mange erfarte at de ble lurt eller presset til å uttale seg eller samarbeide med journalistene. Noen opplevde at journalistene spilte på deres samvittighet. Andre refererte dialoger med rene trusler.

Ventetiden før oppslag

Mens det direkte møtet med journalistene til en viss grad hadde gitt en opplevelse av å få sagt sin mening, var det nå opp til journalistene og desken å avgjøre hvordan informasjonen skulle bli vinklet, sammenfattet og presentert. Dette ga uvisshet og uro for morgendagens aviser og medførte stor risiko for plagsom grubling.

Nesten halvparten av informantene opplevde sterke belastninger knyttet til ventetiden mellom møtene med journalistene og redaksjonenes presentasjon av saken. Majoriteten av disse beskrev denne ventetiden som svært belastende. Flere vurderte at dette var den aller tøffeste fasen av medierelasjonen. Alle disse hadde opplevd omtalen, sett under ett, som en betydelig trussel mot sentrale livsarenaer.

I underkant av en tredjedel beskrev imidlertid ikke spesielle belastninger knyttet til det å vente på oppslag eller innslag. De fleste av disse opplevde heller ikke selve medieomtalen som en større påkjenning enn de kunne håndtere. Dermed hadde de kanskje heller ikke så mye å grue seg for i venteperioden.

Oppslagene

Samtlige av deltakerne oppga at selve oppslagene var belastende. For over halvparten var oppslagene svært belastende. Spesielt ble journalistenes vinkling og bildebruk beskrevet. Også de resterende oppga påkjenninger knyttet til framstillingen av sakene. Flere opplevet at mediene brukte problematiske og illegitime kilder.

En del av informantene nevnte eksplisitt lederartikler som mest sårende og vanskelige å takle. Belastningen her var at disse oppslagene ble opplevd som spesielt konkluderende, uten at de visste hvem som angrep, eller hvorfor.

Vinklinger

Det klareste funnet i vårt prosjekt var at den sterkeste belastningen kom når fokuset ble rettet mot personlige trekk, verdier eller holdninger hos personen fremfor saklige forhold. Oppslag som krenket informantenes integritet, verdighet og troverdighet, enten gjennom alvorlige anklager eller gjennom beskrivelser av deres personlighet eller egenskaper, ble gjennomgående beskrevet som aller tøffest å håndtere. De som opplevde å måtte kjempe for seg selv som enkeltindivider, beskrev omtalen som sterkt truende, både i forhold til deres offentlige omdømme, deres ære og i flere tilfeller deres private rolle eller selvbilde.

Urettferdighet, skam og avmakt var tre følelser som ble beskrevet gang på gang i kjølvannet av slike krenkende medieoppslag.

Urettferdigheten ble i stor grad knyttet til opplevelsen av å bli definert og karakterisert av andre, som hverken kjente dem eller deres situasjon. Flere forklarte at selv om enkelte av saksopplysningene som oppslagene bygget på, kunne være riktige, så føltes det likevel urettferdig å bli fremstilt utelukkende og ensidig negativt. De opplevde også å miste retten til sin egen personlighet med nyanser og ulike sider, og at de ble til en «sak» som det var fritt frem for andre å definere.

Skam var den pinefulle opplevelsen av å bli blottstilt og uthengt i det offentlige rom – fanget i en gapestokk.

Avmakt handlet om ikke å kunne ta til motmæle eller rette opp det negative bildet som var blitt tegnet.

De som ikke opplevde at omtalen angrep viktige personlige egenskaper, motiver eller verdier, syntes ikke å bli påvirket like sterkt. Når kritikken var rettet mot deres profesjonelle roller eller at de var representanter for bestemte synspunkter eller interesser, var oppslagene lettere å bære. Særlig informanter som drev en kamp på vegne av andre eller for en sak som var større enn dem selv, tok ikke kritikken så tungt.

Virkemidler

Et annet viktig tema var bruk av virkemidler i presentasjonsformen. Her var det stor variasjon i hva som ble lagt vekt på. Noen konsentrerte seg mest om innholdet, mens andre beskrev hvorledes bilder og overskrifter traff dem nærmest som slag i ansiktet. Opplevelsen av å bli overveldet av det visuelle inntrykket så ut til å være mest fremtredende blant dem som opplevde størst total belastning. Store bilder, sterke titler, sterkt vinklede vignetter og andre virkemidler i fremstillingen gjorde spesielt vondt.

Psykiske reaksjoner

Søvnforstyrrelser var det mest utbredte symptomet under den kritiske medieomtalen. Det typiske problemet var mangel på søvn. Mange opplevde å våkne midt på natten, noen svettet og hadde mareritt, mens andre klarte ikke å sove i det hele tatt.

Påtrengende bekymring og grubling var nært knyttet til søvnvanskene for de aller fleste. Konstant tankekjør med grubling og bekymring over konkrete medieoppslag, hendelser eller fremtidige konsekvenser medførte forstyrrelser i konsentrasjon på dagtid og nedsatt søvnkvalitet om natten.

Sterke følelser. Mange av møtene med deltakerne bar preg av at de fortsatt var sterkt emosjonelt berørt av inntrykkene fra relasjonen til mediene eller omgivelsene. Noen hevet stemmen eller slo i bordet under samtalen, andre kjempet mot gråten. Et typisk tema i beskrivelsene var at følelseslivet hadde vært annerledes, sterkere eller mer svingende enn normalt. Det klart mest hyppige følelsesuttrykket var sinne. Følelsens styrke varierte fra «litt kortere lunte» til «krigsmodus» og «raseri». Flere beskrev sterke, aggressive impulser rettet mot saksmotstandere eller journalister.

Uro, angst og unngåelse. Seks av deltakerne opplevde vedvarende indre uro og spenning av en slik styrke at de selv brukte begrepet angst om fenomenet. Uroen ble satt i sammenheng med uvisshet og frykt for hva som ville komme i neste dags oppslag, og for hva utfallet av saken, sett under ett, ville bli. For flere var utryggheten også knyttet til sosiale settinger. De fortalte at de var mer på vakt enn før i situasjoner som tidligere hadde vært uproblematiske. De fortalte også at de kviet seg for å være ute i folkemengder fordi de var usikre på hva andre måtte mene om dem i lys av omtalen. For enkelte var frykten for ubehagelige sosiale møter så sterk at de i stor grad isolerte seg i hjemme.

Utmattelse. Mange fortalte at de hadde opplevd periodevise energitap i løpet av tiden med kritisk medieomtale. De var mer slitne enn ellers. Flere satte dette selv i sammenheng med at de jobbet mer enn før, og i tillegg måtte forholde seg til påtrykket fra mediene. Noen knyttet energitapet mer opp mot en form for hjelpeløshet, oppgitthet og resignasjon.

Hvilke forskjeller var det mellom dem som opplevde høy og lav belasting?

Samtlige i vårt utvalg opplevde at eksponeringen medførte personlig belastning, men graden varierte. Basert på egenrapportene ble informantene delt inn i to grupper ut fra grad av belastning – henholdsvis tungt belastet og moderat belastet.

Begge gruppene hadde forut for den kritiske mediesaken oppgitt høy livskvalitet og lav belastning ved å være i media. Når den kritiske eksponeringen satte inn, oppga den tungt belastede gruppen en høyere grad av opplevd belastning og et større fall i livskvaliteten. Ut fra egenrapportene syntes ikke antall medieoppslag eller alvoret i saken å være avgjørende. I begge grupper var det variasjon i begge disse variablene. Heller ikke syntes det å være avgjørende hvorvidt eksponeringen primært foregikk gjennom lokale medier eller riksmedia.

Det å være ‘verdensberømt’ på et lite sted er spesielt sterkt. Fordi alle vet hvem du er, alle snakker om deg og det blir stille hver gang du kommer inn i en butikk. Man må sørge for å se ordentlig ut når man går ut – og man må være veldig bevisst på hva man sier og gjør og hvem man er sammen med.

Halvparten av de tyngst belastede opplevde å miste jobben underveis eller som en del av mediesaken. Dette gjaldt bare for en tredjedel av de lettere belastede.

Tungt belastede

Seksti prosent (26 personer) kvalifiserte for den tungt belastede gruppen. Typisk for disse var at de opplevde at medieeksponeringen truet viktige livsarenaer og overskred deres mestringsevner. Situasjonen ble opplevd som en svært alvorlig påkjenning, som presset eller overskred grensene for hva de følte de kunne håndtere på egen hånd.

Av disse opplevde sju situasjonen som ekstrem eller traumatisk. Gjennomgående beskrev de situasjonen som så overveldende eller vedvarende pressende at de ikke klarte å forsvare seg, og måtte kjempe for å stå oppreist. Alle disse opplevde i løpet av perioden å bryte sammen, helt eller delvis, og beskrev avmakten som nærmest total, med livskvaliteten lik null.

De øvrige informantene i denne gruppen opplevde også belastningene som sterkt truende mot viktige deler av livssituasjonen og hadde tidvis sterk psykisk smerte og helsemessige plager. Likevel var avmaktsfølelsen mindre gjennomgripende. De beholdt kontrollen over deler av livet og mestret fortsatt noen av sine roller, noe som igjen gjorde at livskvaliteten forble noe høyere enn for de sju ovennevnte.

Moderat belastede

For 40 prosent (17 personer) ble situasjonen beskrevet som mindre truende og mer avgrenset. Også disse beskrev enkeltepisoder eller perioder hvor de hadde følt seg hjelpeløse og opplevd situasjonen som en stor belastning, men denne hadde likevel vært mindre omfattende og mer håndterbar.

Flere fortalte dessuten om positive opplevelser knyttet til oppslagene og samspillet med journalistene. Enkelte av disse vurderte at mediesaken hadde vært karrierefremmende ved at de hadde fått anledning til å vise at de kunne håndtere disse sakene, og at omgivelsene hadde blitt mer oppmerksomme på dem.

Forskjeller knyttet til oppslagene og relasjonen til journalistene

Det var ingen systematisk forskjell når det gjaldt antall oppslag eller alvorlighet i saken. Men når det gjaldt innhold og form på oppslagene, beskrev den tungt belastede gruppen i større grad disse som ensidige – og langt flere opplevde at kritikken var rettet mot dem personlig. Kritikken ble oppfattet som mer ensidig og total. Flere opplevde at det ble begått karakterdrap på dem i mediene, og at sakene hadde dreid seg om å spekulere rundt deres personlighetstrekk, yrkesetikk, integritet og redelighet. De brukte begreper som sverting, stigmatisering, heksejakt og voldtekt.

I den moderate gruppen ble omtalen oftere beskrevet som mer nyansert og kritikken mer avgrenset. Kritikken ble i større grad oppfattet å være rettet mot den yrkesrollen de innehadde, utførelsen av jobben eller interessene de representerte. Flere rapporterte at de også hadde lest oppslag som var mer positive, og som de satte pris på.

Når det gjaldt forholdet til journalistene, beskrev de tungt belastede oftere avmaktsopplevelser, hvor de hadde liten eller ingen mulighet til å påvirke framstillingen av saken. De moderat belastede beskrev oftere muligheter til å kunne justere eller medvirke i fremstillingen. Disse brukte oftere ordet «utfordring», mens informantene i den tunge gruppen oftere beskrev seg selv som passive ofre for jakt fra pressen.

Også i den moderate gruppen rapporterte de aller fleste om ubehag knyttet til journalistkontakten og at det var problematisk å møte nye oppslag, men dette trakk ikke i samme grad over mot angst. Flere rapporterte også om positive møter med pressen. I denne gruppen var det dessuten flere personer som mente at mediesaken hadde gitt dem muligheter til å demonstrere dyktighet, profesjonalitet og evne til å håndtere problemer.

Forskjeller i psykisk og fysisk helse

For de tungt belastede ble mediesaken i større grad døgnkontinuerlig og altoverskyggende, og de oppga flere og mer alvorlige helseplager utløst av mediesaken. I denne gruppen ble seks personer sykemeldt. Flere beskrev at selv om de fortsatte å jobbe, burde de nok egentlig hatt sykemelding. I den moderat belastede gruppen var det ingen sykemeldinger.

I den tungt belastede gruppen rapporterte flere om frykt utløst av mediesaken og at denne gled over i angstpregede reaksjoner, som i perioder kunne lamme dem helt. Alle med slike plager satte dette i sammenheng med medieomtalens innhold og omfang. To opplevde panikkreaksjoner ved eksponering for selve medieoppslagene. Men mer typisk var en type sosial angst, der de fryktet offentlige arenaer hvor de kunne bli gjort til latter eller mislikt. I den moderate gruppen var det ingen slike.

De fleste i denne gruppen rapporterte om vedvarende, alvorlige søvnproblemer og mareritt. I den moderate gruppen var det en tredjedel som rapporterte om søvnproblemer, men da av mer forbigående natur. I begge grupper ble det imidlertid rapportert om energitap og konsentrasjonsproblemer samt slitenhet og utmattelse.

Alvoret i symptomene ble gjennomgående beskrevet som større og bredere i den tunge gruppen, og energitapet hadde et mer depressivt preg. I begge grupper brukte informantene mye tid på å gruble over mediesaken, men i den tunge gruppen ble tankene gjennomgående beskrevet som mer påtrengende og altoppslukende, og de oppga flere depressive reaksjoner. Fire beskrev suicidale tanker. I den moderate gruppen var det ingen slike.

Langtidseffekter

Atten av deltakerne i prosjektet ble intervjuet midt i den mest intense delen av medieeksponeringen. Disse ønsket vi å gjenintervjue for å finne ut mer om langsiktige prosesser. Fire til fem år etter saken tok vi kontakt med disse og spurte om å få intervjue dem på nytt. Fjorten (tolv menn og to kvinner) svarte ja.

Hvordan så deres generelle livssituasjon ut?

Fem stykker var fortsatt i samme jobb. Syv hadde fått ny jobb, en var pensjonist og en var under soning. Alle var fortsatt i samme samlivssituasjon som ved førstegangsintervjuet. Ingen samlivsbrudd ble rapportert.

Hvordan var graden av psykisk belastning?

Ved førstegangsintervjuet var det to som hadde rapportert om traumatiske reaksjoner, fem om sterk belastning og syv om moderat belastning. Fem år etter var det en som fortsatt opplevde traumatiske reaksjoner, fem opplevde sterke reaksjoner og åtte moderat belastning.

Opplevelse av livskvalitet etter medieeksponering

Alle de 14 deltakerne oppga at livskvaliteten ble svekket i tiden med medieuthenging. Ved oppfølgingsintervjuet opplevde fortsatt ni den totale livskvaliteten som svekket, mens fem beskrev livskvaliteten som uendret eller til og med forhøyet.

Kroppslige reaksjoner ved påminnelse av saken

En viktig observasjon ved oppfølgingsintervjuet var at selv om de fleste hadde klart seg godt og generelt beskrev bra livskvalitet, reagerte nesten alle emosjonelt når de skulle begynne å snakke om saken igjen. De ble urolige, skalv, fikk tårer i øynene og viste på ulike måter at saken fremdeles ikke var ute av livet.

Mange av deltakerne beskrev sterke kroppslige reaksjoner som «økt puls», «sug i magen» og «kvalme» når de ble påminnet om hendelsen. Dette kunne skje hvis de ble spurt om saken, så liknende saker i media eller møtte folk tilknyttet deres egen sak. Men det kunne også skje uten noen klar foranledning. Flere uttrykte at de helst unngikk å tenke tilbake på saken fordi den utløste så sterke reaksjoner.

Hvordan var deres forhold til media i ettertid?

Deltakernes beskrivelser av dagens medierelasjon hadde mange likhetstrekk med hvordan de opplevde saken den gangen. Erkjennelsen av tap av kontroll over mediene var med fremdeles og hadde gitt ulike praktiske konsekvenser – både i medierelasjonen og i livet ellers. De hadde råd å gi til andre, men disse reflekterte i stor grad hvor lite kontroll de opplevde at de hadde hatt i medierelasjonen. Dessuten hadde de fleste av dem som hadde opplevd svært krenkende oppslag, fremdeles sterke negative følelser og holdninger ovenfor pressen. De forsøkte i så stor grad som mulig å unngå å ha noe med mediene å gjøre, og flere hadde byttet jobb og bolig for å unngå offentlig oppmerksomhet.

Imidlertid hadde fremdeles halve utvalget jobber som innebar medieoppmerksomhet, og alle disse rapporterte en profesjonell innstilling til pressen når de ble konfrontert med den gjennom jobben. Men hvor tilgjengelige de gjorde seg, varierte. Noen prøvde å være så tilbakeholdne som mulig. En uro og redsel for at noe kunne slå tilbake på dem selv og skade dem i offentlighetens søkelys, hadde ført til at de tok flere forhåndsregler. De tenkte seg også grundigere om før de tok eventuelle beslutninger, både i jobb og privat.

Hva var mest belastende: medieeksponeringen eller selve saken?

Et spørsmål som vi ikke kan gå dypt inn i på grunn av anonymitetshensyn, er hva som var mest belastende – medieomtalen eller selve innholdet i saken. Imidlertid vet vi at i vårt basisutvalg mistet over halvparten jobben på grunn av saken, selv om bare fire faktisk hadde blitt dømt eller mistet sin yrkeslisens som følge av saken. Det store flertallet av våre informanter var selv helt klare i sin konklusjon om at det var den negative medieeksponeringen i seg selv som hadde vært mest belastende, både på kort og lang sikt.

I enkelte tilfeller, særlig for dem som hadde opplevd positive konsekvenser rundt egen mediehåndtering, var det enighet om at selve saken hadde vært mer krevende enn medieomtalen.

Hvordan kan vi forstå fenomenene?

I denne seksjonen vil vi se på noen psykologiske innfallsvinkler som kan bidra til å sette deltakernes beskrivelser inn i en teoretisk kontekst. Spørsmålet som undersøkes, er: Hvorfor oppleves det å være utsatt for kritisk medieomtale som belastende?

Stress og helse

Det er nærliggende å begynne med stress. Tidlig forskning på dette feltet konsentrerte seg om å kartlegge spesifikke stressende situasjoner, såkalte stressorer, og kroppslige reaksjoner (Lazarus og Folkmann 1984). Senere forskning har i større grad vektlagt samspillet mellom individet og situasjonen (Lazarus 1999). Opplevelse av stress inntreffer først når situasjonen vurderes som en trussel mot personens mestringsressurser, integritet eller velvære. Studier har vist at stress over tid kan påvirke hormonnivå, immunsystem og kroppslige funksjoner, og bidra til psykiske og fysiske helseskader (Kiecolt-Glaser, McGuire, Robles og Glaser 2002).

Særlig sentralt for helse og livskvalitet er vår opplevelse av oversikt og kontroll i situasjonen. Walker (2001) har oppsummert at uforutsigbarhet gjennom uvisshet om hva som foregår og hva som kommer til å skje, medfører høy risiko for frykt, uro og angst. Dersom belastningen vedvarer og utfallet blir negativt – uansett hva en selv eller andre gjør – vil følelsen av kontrolltap være total, med håpløshet og depresjon som nærliggende reaksjoner. Blant våre deltakere var opplevelser av uforutsigbarhet og uvisshet særlig karakteririsk for den akutte fasen – noe som gjaldt både i møtene med journalister, i ventetiden før oppslag og i eksponeringen for stadig nye negative oppslag.

Traumatisk stress og krisepsykologi

Kan det å havne i medienes søkelys betegnes som traumatiserende? Den sveitsiske psykiateren Mario Gmür (2002) har ment det. Med utgangspunkt i erfaringer fra sitt psykoterapeutiske arbeid har han foreslått betegnelsen «medieoffersyndrom» (MOS) for å beskrive pasienters symptomer etter å ha vært utsatt for skandalisering eller omfattende kritikk i offentligheten. Ifølge Gmür kan medieomtale som griper inn i individets intimsfære, med invadering av privatlivet, ha en traumatiserende virkning og gi spesifikke symptomer som angst, depresjon og tapt selvfølelse.

I en kronikk i Tidsskrift for den norske legeforening (Christensen et al. 2007) har dette perspektivet blitt fulgt opp. Kronikken betegnet det å oppleve massiv, personfokusert mediekritikk som et psykisk traume. De norske medieofrene forfatterne undersøkte, var preget av sterke emosjonelle reaksjoner, uvisshet og redsel for nye uventede medieoppslag, tap av kontroll, unngåelse, maktesløshet og lammelse i forhold til retten til å forsvare seg. Typiske opplevelser var også tap av det personlige rom og frykt for å miste omdømme og anseelse. Kronikken konkluderte i favør av å anvende et medieoffersyndrom som grunnlag for å forstå effektene av mediestress på enkeltindivider.

Ovennevnte beskrivelser korresponderer godt med hva mange av våre deltakere opplevde i den akutte fasen av medieforløpet. Særlig i den tungt belastede gruppen forekom krisepregede reaksjoner og sterke opplevelser av unntakstilstand og omveltning. Imidlertid rapporterte våre deltakere i liten grad klassiske symptomer på såkalt posttraumatisk stresslidelse (Michel 2014), slik som gjenopplevelser av hendelsene, flashbacks og mareritt.

De samlete resultatene for alle våre deltakere viste en betydelig spredning i reaksjonsmønstre og symptomer. Ytterligere kompliserende er det at mange av våre tungt belastede deltakere opplevde flere samtidige belastninger, som tap av arbeid, rettsprosesser eller familiekonflikter. Å befinne seg i medienes kritiske søkelys innebar i så måte ikke å stå overfor én traumatisk sitasjon, men en rekke utfordringer både i møtene med journalister, eksponeringen for konkrete oppslag og i samspillet med omverdenen.

Dette kan tale mot å anvende én syndrombeskrivelse med faste reaksjonsmønstre og spesifikke symptomer. Likevel fremstår imidlertid krise- og traumepsykologien relevant for å forstå mange av deltakernes reaksjoner og behov.

Tilbakemeldingens kraft

Evaluering fra omverdenen er svært avgjørende for utformingen av vår egen sinnstilstand og oppfattelse av oss selv (Larsen et al. 2008). Allerede fra fødselen av er vi prisgitt samspillet med våre omsorgspersoner og endrer sinnstilstand og atferd etter deres blikk, lyder og ytringer (Stern 2002). Vår sosiale avhengighet er både gjennomgripende og grunnleggende – og utgjør basen i vår selvfølelse.

En trygg oppvekst med forutsigbare tilknytningsrelasjoner gjør selvfølelsen robust og gir gode forutsetninger for å håndtere kritikk og negative livshendelser senere i livet (Gupta og Bonanno 2010). Samtidig kan krevende møter med omgivelsene, negativ evaluering fra andre og forandringer i våre sosiale roller endre vår følelsesmessige tilstand og utfordre vårt eget syn på oss selv – også i voksen alder (Robins og Trzesniewski 2005). Selvbildet vårt påvirkes og endres gjennom store deler av voksenlivet.

Undersøkelser har vist at tilbakemeldinger fra dem som kjenner oss best, også påvirker oss mest, særlig når denne feedbacken er tydelig, vedvarende og gis ansikt til ansikt. I tillegg har pålitelige og kompetente kilder størst effekt på oss (Ahrauger og Schoeneman 1999). Tice og Wallace (2003) har forsøkt å forklare sammenhengen mellom sosiale samspill og selvfølelse gjennom begrepet «looking-glass self» (speil-selvbilde):

Vi ser på oss selv slik vi forestiller oss at andre ser på oss. Foruten våre aller nærmeste – signifikante andre – vil også de som ikke kjenner oss – generaliserte andre – påvirke selvfølelsen gjennom samme prosess.

For den som utsettes for kritisk medieomtale, vil personfokuserte vinklinger og karakteristikker kunne oppfattes som et speilbilde fra generaliserte andre. Flere av beskrivelsene i vårt materiale tyder på at medieomtalen rammet nettopp ved at de følte at medienes vrengebilde festet seg hos andre. Som en av våre deltakere formulerte det: «De tenker at der kommer han skurken!»

Risikoen for å miste anseelse og verdi hos andre utgjør i seg selv en eksistensiell og grunnleggende trussel og kan rokke ved individets vurdering av egenverdi: «Når du hører det mange nok ganger, begynner du selv å føle at du er en dårlig person». Slik trues både behovet for forutsigbarhet og for et positivt selvbilde. Mye av det sterke ubehaget ved å oppleve negative personkarakteristikker i media skyldes vårt grunnleggende motiv for å opprettholde og forbedre vårt selvbilde og selvfølelse (Baumeister 1999).

Gmür (2002) har skilt mellom et indre, et utadvendt og et ytre selvbilde. Det første beskriver vår private oppfatning av oss selv, mens det utadvendte dreier seg om hvordan vi presenterer oss. Det ytre selvbildet representerer andres oppfatning av oss. Ifølge Gmür har hvert av disse bildene en sann og en forfalsket versjon. Et menneske kan for eksempel oppfatte seg selv med andre kvaliteter enn det vedkommende faktisk har, eller ønske å fremstå for andre på en måte som samsvarer dårlig med de faktiske forholdende. På samme måte kan det bildet andre gir av en person, være misvisende. En diskrepans mellom et sant og et falskt bilde av en person innebærer et spenningsforhold som vedkommende må forholde seg til. Motsetninger mellom eget selvbilde og det medieskapt bildet, særlig når sistnevnte oppleves ensidig, uetterrettelig eller falskt, vil kunne utløse sterke reaksjoner som fortvilelse, sinne og urettferdighet – noe vi observerte hos svært mange av våre deltakere.

Selvfølelse og skam

Det kanskje mest fremtredende følelsesmessige uttrykket i den akutte fasen var skam. Den amerikanske psykiateren Nathanson (1994) har beskrevet skamfølelsen som stolthetens motpol, og som den mest gjennomgripende av våre negative emosjoner. Mens liknende følelser, som skyld, handler om vår atferd og brutte regler, griper skamfølelsen inn i kjernen av vår personlighet og omhandler våre kvaliteter og egenskaper som menneske. Den som skammer seg, har ikke bare en følelse av å ha gjort noe galt, men å være feil som menneske. Skamprosesser er sentrale for å forstå psykologien i kritisk medieomtale, der ikke bare ens gale handlinger eller feilgrep, men også personlige egenskaper, karaktertrekk og mangler granskes, avsløres og kringkastes – og gjør en til spott og spe for omverdenen. Skamfølelsen er bindeleddet mellom de emosjonelle reaksjonene under den kritiske medieomtalen og de psykologiske og helsemessige følgetilstandene. Vedvarende eller overdreven skamfølelse rammer opplevelsen av hvem vi er, svekker vår selvfølelse og hemmer vår vitalitet og livsutfoldelse gjennom tilbaketrekning og unngåelse.

Skam er kanskje den mest kompliserte følelsen man kan ha. Skammen bringer frem en opplevelse av å bli truet med forkastelse fra samfunnet, fra gruppen man tilhører eller signifikante andre og er som regel forbundet med en tilbaketrekning eller ønske om å gjemme seg. Nettopp denne tilbaketrekningsresponsen gjør skam til en krevende følelse å bearbeide. Skammen forblir skjult inne i oss, hvor den fortsetter å utøve sin destruktive kraft. Dette er spesielt viktig å være oppmerksom på hvis man skal forsøke å hjelpe personer som har opplevd å bli utsatt for kritisk medieomtale.

Oppsummering

Deltakerne i vårt prosjekt opplevde det å være i medienes kritiske søkelys som en situasjon preget av tap av kontroll, manglende oversikt og uforutsigbarhet. Selv i dette antatt robuste utvalget, der også mange hadde tidligere medieerfaring, opplevde de fleste store vansker med å finne effektive mestringsstrategier i mediedrevets sentrum. Opplevelsen av total belastning og stress var følgelig svært høy for de fleste mens medieomtalen sto på. Mange beskrev kjente symptomer på alvorlig stress, som søvnmangel, hodepine, stemningssvingninger, sinne, frykt, angst og energitap.

Belastningene knyttet til medieomtalen var ikke ensartede, men ble beskrevet i separate faser eller sekvenser, som både hver for seg og samlet var kilde til stress. I møtene med journalistene var ubehaget særlig knyttet til mangel på tillit og trygghet og å bli jaktet, invadert eller forsøkt kneblet. Ventetiden før oppslag utløste spesielt grubling og bekymring for morgendagens oppslag. Selve publikasjonene var forbundet med stor belastning for mange. Å møte sitt eget bilde på alle forsider under kritiske krigstyper, koblet med svært kritiske kommentarer, gjorde sterkt inntrykk og utløste en rekke ulike unngåelsesstrategier. Omtalen påvirket også informantenes møter med omgivelsene, både direkte gjennom å motta negative kommentarer eller atferd eller indirekte gjennom egne tanker og følelser i slike møter. Dette gjorde det vanskelig å finne entydige og effektive mestringsstrategier.

De som beskrev høyest belastning og sterkest rammet livskvalitet, hadde en felles opplevelse av at mediekritikken hadde grepet inn i deres private sfære og rammet dem personlig. Typisk var følelsen av skam over å ha blitt stemplet med egenskaper som for eksempel grådighet, uredelighet og inkompetanse. Til sammenlikning syntes de som kunne isolere belastningen til en bestemt rolle som yrkesutøver, å oppleve belastningen som mindre gjennomgripende.

Stresset ved kritisk medieomtale preges særlig av at det gis en personlig, sterkt negativ tilbakemelding i det offentlige rom. Omfattende og vedvarende negative tilbakemeldinger fra omverdenen, mediert gjennom pressens beskrivelser av en selv som person, truer selvfølelsen og gir stor sårbarhet for alvorlig stressbelastning.

Et sentralt spørsmål i vår studie var hvor alvorlig stressbelastningen var. Sammenliknet med tidligere psykologiske beskrivelser av medieoffersyndromet tegnet våre deltakere et mer nyansert bilde. Mange opplevde svært sterke belastninger, følte seg hardt rammet og beskrev til dels store helseplager i kjølvannet av medieomtalen. Men flere beskrev at medieomtalen kun hadde moderat påvirkning på dem, og noen hadde opplevd positive effekter ved å bli kjent eller få ta del i det offentlige ordskiftet.

Under oppfølgingsintervjuene fire–fem år etter medieomtalen var det bare én av informantene som fremdeles strevde med alvorlige helseplager og var sykemeldt. Resten hadde på ulike måter kommet seg videre i livet. Samtidig opplevde de gjennomgående at noe var annerledes, og at de dro med seg erfaringen på en negativ måte, oftest som en form for tap av lykke eller mindre tillit til andre. Det var også vanlig at ulike hendelser som kunne minne dem på mediesaken, aktiverte svært negative følelser.

Samlet indikerer funnene våre at det er potensielt traumatiserende å være i medienes kritiske søkelys, især når ens personlighet og selvfølelse rammes, og en er maktesløs i forsøkene på å mestre eller påvirke dette. Situasjonene var imidlertid så komplekse og våre deltakeres opplevelser og reaksjoner så varierte at det ikke synes aktuelt å snakke om et entydig medieoffersyndrom.

Referanser

Ahrauger, J. S. og T. J. Schoeneman (1999). Symbolic interactionist view of self-concept: Through the looking glass darkly. The self in social psychology. R. F. Baumeister: 25-42.

Allern, S. og E. Pollack (2009). Skandalenes markedsplass. Politikk, moral og mediedrev. Bergen, Fagbokforlaget.

Alvik, A. (2010). Min side av saken. Oslo, Unipub.

Baumeister, R. F. (1999). The nature and structure of the self: An overview. The self in social psychology. R. F. Baumeister. Cleveland, Taylor and Francis Group: 1–20.

Baumeister, R. F., J.D Campbell, J. I. Krueger og K. D. Vohs (2003). Does high self-esteem cause better performance, interpersonal success, or healthier life styles? Psychological Science in the Public Interest 4(1): 1–44.

Christensen, M. (2012). Ord kan drepe. Gravende journalistikk: metode, prosess og etikk. G. Hjeltnes og M. Warmedal. Oslo, Gyldendal.

Christensen, M., R. Waldahl og L. Weisæth (2007). Medier som skader og dreper. Tidsskrift for den norske legeforening 24: 3224–3227.

Gmür, M. (2002). Der öffentliche Mensch: Medienstars und Medienopher. München, Deutscher Taschenbuch Verlag.

Greenberg, L. (2002). Emotion Focused therapy: Coaching Clients to work through their Feelings. Washington, American Psychological Association.

Gripsrud, J. (2011). Mediekultur, mediesamfunn. Oslo, Universitetsforlaget.

Gupta, S. og G. A. Bonanno (2010). Trait self-enhancement as a buffer against potentially traumatic events. Psychological Trauma: Theory, Research, Practice and Policy 2(2): 83–92.

Hammarlin, M.-M. (2015). I stormens øga. Båstad, Hammarlin Bokforlag.

Hill, C. og B. Thompson (1997). A guide to conducting consensual qualitative research. Counseling Psychologist 25(4): 517–572.

Hill, C. E., S. Knox, B. J. Thompson, E. N. Williams, S. A. Hess og N. Ladany (2005). Consensual Qualitative Research: An Update. Journal of Counseling Psychology 52(2): 196–205.

Hippe, I. (2003). Mektig og avmektig. Tore Tønne, media og maktspillet bak kulissene. Oslo, Genesis Forlag.

Hornnes, E. S. (2013). Når kvinner må si unnskyld. Medierte skandaler, kvinnelige politikere og retoriske forsvarsstrategier. Institutt for medier og kommunikasjon, Det humanistiske fakultet. Oslo, Universitetet i Oslo. PhD.

Kiecolt-Glaser, J. K., L. McGuire, T. F. Robles og R. Glaser (2002). Emotions, morbidity and mortality: new perspectives from psychoneuroimmuniology. Annual Review of Psychology 53(1): 83–107.

Larsen, K., R. Ommundsen og K. van der Veer (2008). Being Human: Relationships and you. A social psychological analysis. Amsterdam, Rozenberg Publishers.

Lazarus, R. (1999). Stress and emotions: a new synthesis. New York, Springer Publishing Company.

Lazarus, R. og S. Folkman (1984). The Handbook of Behavioral Medicine. New York, The Guilford Press

Michel, P. O. (2014). Moderne krisestøtte. Oppsummering basert på internasjonal litteratur. Oslo, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress: 18.

Nathanson, D. L. (1994). Shame and Pride. Affect, Sex and the Birth of the Self. New York, W.W. Norton & Company.

Ottesen, S. (2002). Må jeg dø i smerte? Pasientens lidelse – legens valg. Oslo, Aschehoug.

Robins, R. W. og K. H. Trzesniewski (2005). Self-esteem development across the life span. Current Directions in Psychological Science 14(3): 158–162.

Schjenken, E. (2009). Jeg er ingen rasist. ambulansesjåførens historie. Oslo, Aschehoug.

Stern, D. N. (2002). Infant and Mother. The first Relationship. London, Harvard University Press.

Strauss, A. L. og J. M. Corbin (1998). Basics of qualitative research : techniques and procedures for developing grounded theory / Anselm Strauss, Juliet Corbin. Thousand Oaks, California, Sage Publications.

Stroebe, W. (2000). Social psychology and health. Buckingham, Open University Press.

Tice, D. M. og H. M. Wallace (2003). The reflected self: Creating yourself as (you think) others see you. Handbook of self and identity. M. R. Leary and J. P. Tangney. New York, The Guilford Press: 91–105.

Tranøy, T. (2007). Vallas fall. Oslo, Forlaget Manifest.

Walker, J. (2001). Control and the psychology of health: theory, measurement, and applications. Buckingham, Open University.

Warmedal, M. M. og G. Hjeltnes, red. (2012). Gravende journalistikk. Metode, prosess og etikk. Oslo, Gyldendal Akademiske.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon