Lett og kunnskapsrikt om feltarbeid

Feltarbeid er ikke lenger en eksklusiv syssel for sosialantropologer. Både statsvitere og sosiologer, sykepleiere, journalister og lærerstudenter kan finne på å reise både langt og lenge. Også medieforskere kan godt oppfordres til flere og dypere feltarbeid. Da vil Hjelp, jeg skal på feltarbeid være et nyttig første skritt på reisen.

En liten advarsel skal ikke-antropologen likevel ha: For å få full glede av denne boka bør man være villig til å forholde seg til antropologenes debatter og akademiske univers. Der en statsviter eller medieviter kan reise bort noen uker, intervjue et utvalg informanter og krysse av for vel gjennomført arbeid, skal sosialantropologen dypere – både i sin forståelse av den fliken av et samfunn hun/han har valgt å studere, og i seg selv. Forskjellen på et sosialantropologisk feltarbeid og de fleste andre er at det som regel er lengre, dypere og mer eksistensielt. Selv om feltarbeidene også blant antropologer er blitt kortere, så er denne øvelsen mer enn en metode. Feltarbeidet er nærmest en ideologi, og kanskje det viktigste initieringsritet i faget. Å gå på trynet i en fremmed kultur er fortsatt det som binder antropologene sammen.

Fra taushet til tale

Den etnografiske metoden er likevel, eller kanskje nettopp derfor, omgitt av mye taus og underforstått kunnskap. Dette har Aina Landsverk Hagen og Gro Stueland Skorpen bestemt seg for å gjøre noe med. De har tatt studentenes angst og ruelse på alvor, og bokas fundament og berettigelse ligger der. Teksten er ispedd tanker og refleksjoner fra forvirrede og utprøvende studenter, og disse stemmene er heldigvis mer enn krydder. Ofte åpner de for interessante og kritiske perspektiver på forskningsmetoder generelt, og på selve det metodiske flaggskipet, den deltakende observasjonen, spesielt. Vekslingen mellom studentenes egne erfaringer og et rikt utvalg referanser til både klassisk og nyere antropologi er vellykket og gjør det mulig for en novise å sette erfaringene sine inn i en større sammenheng.

Lettlest og konkret

Boka er lettlest og poengtert. Den er pedagogisk og faglig grundig. Kapitlene er korte, men ganske kompakte, og i tillegg til studentsitatene er den spedd opp med lister og oversikter som sammenfatter gode råd og fornuftige tips. Den omhandler hele løpet, fra tiden før avreise til man skal bryte opp og komme seg hjem igjen. Forfatterne diskuterer hvordan man skal skaffe seg tilgang til de miljøene man er ute etter, forskerens posisjon i felt, og hvordan man må leve med at virkeligheten sjelden passer med det man så for seg før man dro. Boka har viet mye plass til en diskusjon av hva det mystiske begrepet data egentlig er, og hvordan man skaffer seg slike. Den berører selvsagt feltarbeideren selv, ikke bare som et tenkende, men også følende menneske. Vi blir kjent med myter og forestillinger om det gode feltarbeidet, men får også tips til hvordan man kan drive etnografiske undersøkelser på nett. Kort sagt: poengene ruller ut som perler på en snor.

Mer tyggemotstand?

Hjelp, jeg skal på feltarbeid! er i korte trekk en nyttig, velskrevet, innsiktsfull og lett tilgjengelig bok. Det føles derfor litt urettferdig å avslutte med å etterlyse mer tyggemotstand i teksten. Da tenker jeg ikke på språkføringen, men snarere på det som ofte skjer når en og samme bok skal dekke nesten alt: De store og de viktige spørsmålene havner fort på nivå med en del mindre og mer prosaiske. Jeg har selv hovedfag i sosialantropologi og tenkte underveis i lesningen at dette er en bok jeg ville hatt nytte av og funnet støtte i på mitt eget feltarbeid i hine hårde dager. Likevel er det noen nivåforskjeller i de problemene man møter som blir litt underkommunisert. Det kvalitative feltarbeidet er jo faktisk en erkjennelsesreise der noe av det man erfarer ikke bare er sine egne begrensinger som forsker, men selve Forskningens mange fallgruber og blinde flekker. Dette stikker dypere enn alt det praktiske og er vanskelig å sammenfatte i kulepunkter. Ofte kommer heller ikke innsikten før etterpå, og feltarbeidets eksistensielle ensomhet er nok en ganske reell årsak til at forelesere blir oppfattet som vage og myteproduserende når de skal forberede studenter som ikke har denne erfaringen. Akkurat det kan ikke en håndbok gjøre noe med.

Forfatterne vet selvfølgelig dette, og den faglige innsikten er utvilsomt til stede hos dem.

Jeg vil likevel benytte anledningen til å avslutte med en refleksjon over innføringsboka som læringsplattform mer generelt (og ja, jeg har selv vært involvert i et par slike). For eksempel hadde det vært spennende å diskutere hvordan vi som skriver håndbøker og grunnbøker kan unngå å skape en forventning om at det vanskelige skal være lettere enn det er. Det ideelle må jo være å oppmuntre til å finne glede i å mestre? For det er en strukturell motsetning her: Studenter vil gjerne ha konkret, praktisk og lett tilgjengelig litteratur, men som folk flest husker de jo ofte bedre det de har måttet slåss litt for å forstå.