Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Når nyhetsrammer og medialisering møtes - Hvordan og hvorfor ramme- og medialiseringsteori bør integreres tettere

Postdoktor, Institutt for informasjons- og medievitenskap, UiB

E-post: Erik.knudsen@uib.no

Sammendrag

I dette essayet argumenterer jeg for at to av de mest fremtredende teoriene i kommunikasjonsforskningen, ramme- og medialiseringsteori, bør integreres tettere. Jeg gir et innblikk i hva de to teoriene innebærer og velger ut én forståelse for hvert av konseptene. Med utgangspunkt i disse to forståelsene belyser jeg hvordan ramme- og medialiseringsteori kan møtes. Jeg konkluderer med at dersom vi beholder disse konseptene adskilt, risikerer man å gå glipp av noen sentrale innsikter. Studier som bare fokuserer på rammer, går glipp av mulighetene til å forklare hvordan mediene kan utøve innflytelse på institusjonsnivå, mens studier som bare undersøker medialisering, går glipp av noen sentrale muligheter til å forklare hvorfor mediene har innflytelse på institusjonsnivå.

Abstract

Framing and mediatization theory have grown to become two of the most popular concepts within political communication and journalism research. Even though these two concepts have a great deal in common, framing and mediatization have virtually developed as two separate research schools. In this essay I argue that the two concepts can enrich each other and conclude that we run the risk of missing central insights if we keep these concepts separated. By further integrating these concepts, news frames can help explain why institutions in society adopt the media’s logic. On the other hand, mediatization can help to extend our understanding of the effects of framing, from focusing on the effects on attitudes and behaviuor, to also influde the effects on institutions.

Keywords: tolkningsrammer, medialisering, politisk kommunikasjon, medieeffekter

I studier av politisk kommunikasjon og nyheter står ramme- og medialiseringsteori helt sentralt. På den ene siden har medialiseringsteori bidratt med å øke vår forståelse av konsekvensene av medienes betydning og tilstedeværelse i et moderne samfunn (f.eks. Hjarvard, 2013; Strömbäck & Esser, 2014). På den andre siden har rammer bidratt med å øke vår forståelse av den journalistiske fremstillingens – eller vinklingens – makt, og hvilke konsekvenser valg av vinkling kan ha for ulike aktører i samfunnet (f.eks. Beyer, 2010; de Vreese, 2003; Entman, 1993).

Både rammer og medialisering søker å forklare medienes innflytelse i samfunnet. Flere (f.eks. de Vreese, 2014; Hjarvard, 2016b; Hjarvard, Mortensen, & Eskjær, 2015; Ørsten, 2016) har også omtalt de to teoriene i sammenheng med hverandre. Samtidig er dette to konsepter som ofte behandles adskilt, der det ene konseptet ofte havner i skyggen av det andre. Foreløpig mangler vi en konkret gjennomgang av hvordan og hvorfor de to teoriene bør møtes. Potensialet som ligger i møtepunktene mellom rammer og medialisering fremstår dermed som en beskjedent utnyttet medievitenskaplig ressurs – både i norsk og internasjonal sammenheng.

I dette essayet skal jeg bidra med å skissere hvordan og hvorfor de to teoriene kan knyttes tettere sammen. Jeg skal argumentere for at man forspiller sjansen for teoretiske og empiriske innsikter dersom rammer og medialisering holdes adskilt. Studier som bare fokuserer på rammer, går glipp av mulighetene til å forklare hvordan mediene kan utøve innflytelse utover det at folk skifter holdninger og endrer adferd. Her går man glipp av muligheten til å forklare endringer på institusjonsnivå. Studerer man bare medialisering, går man imidlertid glipp av noen sentrale muligheter til å forklare hvorfor mediene kan ha innflytelse på institusjonsnivå.

Problemstillingen jeg ønsker å diskutere i denne sammenheng er: Hvordan kan ramme- og medialiseringsteori integreres tettere, og hvilke muligheter og begrensninger kan dette gi for ny teoretisk og empirisk kunnskap i medievitenskapen?

For å adressere en slik problemstilling skal jeg først forklare og diskutere hva disse to teoriene innebærer hver for seg. Jeg vil tegne opp hvordan de to konseptene kan forstås på ulike måter og velge ut én forståelse for hvert av konseptene. I gjennomgangen av begge konseptene vil jeg ta utgangspunkt i forståelser som knytter seg til særlig nyhetsmedienes og politikkens domene. Deretter skal jeg diskutere hvorfor og hvordan det kan være hensiktsmessig å forstå disse teoriene i sammenheng med hverandre. På bakgrunn av dette skal jeg diskutere hvilke muligheter og begrensinger for ny teoretisk og empirisk kunnskap som ligger i å integrere disse to teoriene tettere.

Innblikk i medialiseringsteori

Medialisering er et konsept som i økende grad har fått fotfeste i særlig nordisk og europeisk, men også internasjonal sammenheng. Studier, monografier og konferanser skildrer medialisering av kultur (Hepp, 2012; Hepp & Krotz, 2014), medialisering av religion (Hjarvard, 2011) og medialisering av politikk (Strömbäck, 2008, 2011). I skandinavisk sammenheng har medialisering blant annet også blitt studert i sammenheng med offentlig forvalting (Thorbjørnsrud, 2015a, 2015b; Thorbjørnsrud, Figenschou, & Ihlen, 2014), velferdsinstitusjoner (Knudsen, 2016; Nærland & Knudsen, Kommer) og sport (Frandsen, 2014). Samtidig er dette et begrep som har mottatt kritikk for å være et «mediesentrisk» konsept som tar utgangspunkt i at mediene er svært mektige når det gjelder innflytelse over sosiale, kulturelle, politiske og økonomiske praksiser (Deacon og Stanyer, 2014, 2015; for en videre debatt om dette se: Hepp, Hjarvard, og Lundby, 2015).

Som en generell inngang til begrepet kan man si at det dreier seg om å forstå prosesser som innebærer medienes samspill med kultur og samfunn. Den danske medieforskeren Stig Hjarvard forstår for eksempel begrepet som en «begrepsmessig ramme for å belyse hvordan både massemedier og digitale nettverksmedier er blitt en integrert del av kulturelle praksiser og samfunnsinstitusjoners virke» (2016a, s. 7).

I dette essayet forstår jeg konseptet medialisering på lik linje som Hjarvard (2016a, 2016b). Slik han ser det, rommer begrepet to dimensjoner. For det første «betegner det en prosess hvor relasjoner mellom medier og andre kulturelle og samfunnsmessige domener endres, og for det andre – og i forlengelsen av denne prosessen – innebærer medialisering noen endrede betingelser for kommunikasjon og interaksjon i høymoderne samfunn» (Hjarvard, 2016b, s. 39). Stikkord som prosess og endring står altså i sentrum hos Hjarvard. Det dreier seg om at noe endres over tid. Noe blir mer eller mindre «-isert». Medialisering kan for eksempel illustreres ved at politikere må endre sin praksis for hvordan de kommuniserer sine budskap. Politikere tilpasser seg gjerne medienes rutiner og formater for å nå ut til velgere gjennom mediene. På den måten kan medialisering betegne at institusjoner, som ønsker tilgang til medienes, i økende grad gjort seg avhengig av å opptre på pressens premisser, fordi nyhetsmediene er i besittelse av en arena som gir publisitet og oppmerksomhet (Asp, 2011, s. 154; se også: Strömbäck & Esser, 2014, s. 20–22). En rekke medialiseringsteoretikere (f.eks. Asp, 1986; Mazzoleni & Schulz, 1999; Schulz, 2004; Strömbäck, 2008; Strömbäck & Esser, 2014; Ørsten, 2016) har derfor vært særlig opptatt av hvordan medier har blitt en mer og mer integrert del av politikken, samt hvordan politikk og politikere endrer praksiser og tilpasser seg nyhetsmedienes premisser. Man kan si at betingelsene for medieringen av politikk endrer seg.

Dette bringer oss til et viktig skille som flere medialiseringsteoretikere understreker – skillet mellom «mediering» og «medialisering». Hjarvard (2016a) forstår forskjellen som at mediering hører til de kommunikative handlingenes område, og medialisering hører til strukturelle forandringer mellom forskjellige kulturelle og samfunnsmessige domener. Altså er mediering forstått som bruken av medier til kommunikasjon og interaksjon. En politiker kan velge å mediere sitt budskap via en kronikk i papiravisen eller som et innlegg på Facebook. Valget politikeren tar får igjen konsekvenser for formen og innholdet i budskapet, samt hvem politikeren når ut til. Hvis vi bruker samme eksempel for å forklare medialisering, er det, ifølge Hjarvards (2016a) utgangspunkt, i stedet snakk om de langsiktige, strukturelle forandringer i forholdet mellom politikk og medier, hvor relasjonene mellom politikk som institusjon og medier som institusjon, endres og skaper nye betingelser for kommunikasjon og interaksjon.

Jeg har nå introdusert begrepet medialisering, slik det er forstått av Hjarvard (2016a, 2016b), samt argumentert for at vi bør holde begrepene mediering og medialisering adskilt fra hverandre. Før jeg går videre med denne forståelsen av medialisering, må jeg derimot påpeke at det eksisterer ulike forståelser av hvordan begrepet skal forstås og hva det innebærer.

Ulike forståelser av medialisering

Som jeg nå skal vise, har ulike teoretikere forskjellige forståelser av hva begrepet innebærer. Marko Ampuja, Juha Koivisto og Esa Väliverronen (2014) bidrar i den forbindelse med en praktisk gjennomgang og inndeling av medialiseringslitteraturen. De deler den i to: en sterk og en svak form for forståelse av medialisering.

I den sterke forståelsen av begrepet finner vi medieforskere som Stig Hjarvard (2008, 2013; 2016), Jesper Strömbäck (2008, 2011), Kent Asp (1986, 1990, 2011), Frank Esser (Strömbäck og Esser, 2014) og Winfried Shultz (2004). Her forstår man medialisering ut i fra et institusjonelt perspektiv, som hviler på at mediene, som institusjon, har et sett med logikker. Såkalt medielogikk.

Medielogikk er et begrep som ble introdusert av David Altheide og Robert Snow (1979), som forstod begrepet som en «form for kommunikasjon» som skaper en særlig fortolkning av verden som konkret dreier seg om at mediene utøver innflytelse på «hvordan materiale blir organisert, stilen som det presenteres med, konsentrasjon mot og fremheving av bestemte atferdsmessige kjennetegn, og mediekommunikasjonens grammatikk» (Altheide & Snow, 1979, s. 10). Ordet «format» blir viktig for dem, fordi de hevder at medienes logikk formaterer virkeligheten på en bestemt måte (Hjarvard, 2016b, s. 47).

Denne oppmerksomheten mot medienes logikk har mottatt kritikk fra andre medialiseringsteoretikere som, ifølge Ampuja et al. (2014) kan kategoriseres som den svake formen for medialisering. I denne forståelsen søker man å koble av medielogikken, desentralisere mediene og forstå medialisering som en metaprosess i relasjon til andre store, sosiale og kulturelle prosesser. Her vektlegges kontekst, eller felt, som medialiseringsprosesser kan observeres og ana lyseres i. For eksempel kritiserer den britiske medieforskeren Nick Couldry (2012) medielogikksbegrepet fordi han mener at man her antar at andre samfunn er et lett bytte for medienes makt og logikk, og fremmer videre sin kritikk om at ingen bestemt logikk kan være overstyrende. Den tyske medieforskeren Andreas Hepp (2012) ser også problemer med medielogikksbegrepet og mener det fører et lineært perspektiv på endringsprosessene som medialisering skal forklare. I stedet burde man, ifølge Hepp (2012) forstå slike endringer gjennom mer komplekse tilnærminger som legger til rette for å undersøke medialiseringen av bestemte kulturelle felt i nærmere detalj. Også Knut Lundby (2009) er skeptisk til bruken av medielogikk i forbindelse med medialisering. For han er imidlertid kritikken rettet mot at medielogikk blir for generelt – man kan ikke redusere mediene til å ha en stor felles logikk, fordi ulike medier har ulike spesifikasjoner. En lignende kritikk finner vi hos den tyske medieforskeren Friedrich Krotz (2009), som betegner begrepet som «villedende» fordi det ikke eksisterer én enkelt logikk som tar høyde for ulike medieteknologier. Dette er en kritikk som i stor grad er tatt høyde for i senere publikasjoner.

Jeg har til nå presentert de ulike «leirene» innenfor medialiseringsteori. For å finne knutepunkter med den andre teorien jeg skal ta for meg i denne artikkelen, skal jeg konsentrere meg om den leiren som anlegger den sterke formen for forståelsen av medialiseringsteori. I det følgende skal jeg derfor utdype forståelsen av medialisering fra et institusjonelt perspektiv.

Medialisering fra et institusjonelt perspektiv

Vi har sett at medielogikk og et ny-institusjonelt perspektiv står sentralt i den sterke forståelsen av medialisering. Når jeg nå skal ta utgangspunkt i Hjarvards (2016a, 2016b) forståelse av begrepet medialisering, innebærer det at man innsnevrer tidsrommet for endring, eller «-iseringen», til en tidsperiode som strekker seg tilbake til 1920-tallet. Hjarvard (2008, 2016c) opererer med fire ulike historiske faser for medienes institusjonelle utvikling og samspill med andre kultur- og samfunnsinstitusjoner. Med den danske konteksten som utgangspunkt, starter Hjarvard sin moderne historiske tidsregning med å betegne perioden frem mot 1920 som en tid der mediene bærer preg av å være redskaper for andre institusjoner, som for eksempel bestemte partier. Presse som styres som partipresse er langt fra en autonom institusjon. Årene fra1920 til 1980 betegner imidlertid en tid hvor pressen frigjør seg fra disse båndene og vokser frem som en kulturinstitusjon, med fremvekst av radio- og TV-monopol og omnibuspresse fremfor partipresse. Fra 1980 og frem til i dag kan mediene, ifølge Hjarvard, anses å være selvstendige medieinstitusjoner, samtidig som de er integrert i andre institusjoner.

Hjarvard er rask med å poengtere at dette er skreddersydd den danske konteksten, men Norge kan grovt sett kjenne seg igjen i en slik historisk fortelling. Også her til lands har for eksempel avisene vokst frem som en partipresse, siden løsrevet seg fra disse båndene og kan nå forstås som en fjerde statsmakt som ikke – i alle fall langt fra direkte – er et redskap for de politiske partiene, men kan anses som en selvstendig institusjon i samfunnet.

Vi finner noen av de samme trekkene hos Strömbäck (2008) (for en oppdartert versjon av faseinndelingen se også: Strömbäck & Esser, 2014), som har analysert begrepet medialisering av politikk og fremhever at begrepet kan deles inn i fire dimensjoner. Den første dimensjonen peker på at nyhetsmediene må være den mest sentrale ressursen som borgere bruker for å skaffe seg tilgang til politisk informasjon. Dette er, ifølge Strömbäck (2008), et premiss for at medialiseringen av politikk skal finne sted. Den andre dimensjonen innebærer at nyhetsmediene må ha utviklet seg fra å være en del av den politiske institusjonen, for eksempel partipressen, til å bli en selvstendig institusjon.

Den tredje dimensjonen refererer til hvilken utstrekning medienes logikk og politisk logikk påvirker medienes dekning av politikken. Altså i hvilken grad mediene styres av egne eller andres logikker i sin dekning. Den fjerde og siste dimensjonen omhandler i hvor stor grad den politiske institusjonen er styrt og avhengig av medielogikk fremfor politisk logikk.

Som vi har sett, står begrepet medielogikk sentralt innenfor denne institusjonelle forståelsen av medialisering. Vi har også sett at dette er et begrep som har mottatt kritikk. Mye tyder på at Hjarvard siden har søkt å møte denne kritikken med å konkretisere hva medielogikk er forstått som, samt sette medialisering i dialog med to sentrale teorier innen sosiologien: ny-institusjonell teori og strukturasjonsteori.

Her trekkes det på teori om den institusjonelle logikk som tar utgangspunkt i at mediene har utviklet seg til en samfunnsmessig institusjon med en viss grad av autonomi, og hvordan mediene interagerer med andre samfunnsmessige institusjoner og kulturelle domener som for eksempel politikk, og hvordan bruk av medier institusjonaliseres i ulike kontekster (Hjarvard, 2016b). Strukturasjonsteori er særlig gjort kjent gjennom Antony Giddens (1984). Dette muliggjør, ifølge Hjarvard, at vi kan anlegge et bredere og overordnet institusjonsbegrep som åpner for sammenligning på tvers av institusjoner. Samtidig åpner strukturasjonsteori for å forstå medialiseringen som en prosess hvor struktur og handling inngår i et dynamisk forhold med hverandre (Hjarvard, 2016b).

Gjennom institusjonsperspektivet kan vi her forstå at bruken av medier i ulike kontekster bærer preg av både formelle lover og uformelle regler. For eksempel formelle lover som medielovgiving og uformelle regler som vaner og ritualer. Videre formes mediebruk av materielle ressurser (som teknisk utstyr) og symbolske ressurser (som felles verdier innen en kultur). Et premiss i denne institusjonelle forståelsen av medialisering er at institusjoner er stabile rammer som samler menneskelig praksis, men ikke er immune mot forandringer som følge av innflytelse fra andre institusjoner.

Institusjon er i denne sammenheng forstått som generelle områder av menneskelig praksis som betinges av bestemte strukturerer. En institusjon består av ressurser og regler som både muliggjør og begrenser sosial praksis. I en slik forståelse kan man anse politikk, familie, skole og religion som ulike institusjoner i samfunnet. Også mediene kan anses som en slik institusjon. Nyhetsmediene har bygninger, teknisk utstyr og lønninger som tegn på materielle ressurser. Journalisters kildenetteverk og journalistens berømmelsesstatus kan være eksempler på symbolske ressurser. Nyhetsmediene som institusjon har også regler – i alle fall tommelfingerregler – for eksempel for hva som er journalistikk og hvilke kriterier som bestemmer hva som er nyheter, og hva som ikke er nyheter.

Medielogikk som begrep er også blitt videreutviklet. Esser (2013) har tatt til orde for at bruken av medielogikk også skal ta inn over seg forskjeller mellom medier. Han presiserer først at det er snakk om nyhetsmedienes logikk, og deler disse opp i kommersielle, profesjonelle og teknologiske aspekter. For eksempel kan kanaler som NRK være mer opptatt av profesjonelle hensyn enn TV2, som gjerne er mer betinget i kommersielle aspekter. Samtidig er det forskjell på Facebooks logikk og et redaksjonelt nyhetsmediums logikk.

Videre kan medialiseringens påvirkning gå begge veier, ha likheter med andre logikker og på den måten ikke nødvendigvis være et nullsumspill. Selv om politikere har tilpasset seg medienes logikk, er det også mye som tyder på at mediene har tilpasset seg politikkens logikk. Stadig flere redaksjonelle medier setter for eksempel politikk høyt oppe på agendaen. Medialisering mangler imidlertid et teoretisk konsept som kan forklare kommunikasjonsprosessen som binder sammen dette samspillet mellom politikkens og medienes logikk. Ett slikt bindeledd kan være de to institusjonenes kamp om sakers fremstilling. Både mediene og den politiske institusjonen har «framing», eller rammer, som sin sentrale virkemåte. Dette bringer oss til den andre av de to teoriene som skal diskuteres i denne artikkelen – rammer.

Jeg skal i det følgende først gi en generell inngang til begrepet, vise hvilken forståelse jeg skal følge i denne artikkelen, og deretter bevege meg videre inn på hvordan også dette begrepet blir forstått på to ulike måter – fra to ulike «leirer».

Innblikk i rammeteori

Virkelighetens hendelser har mange sider. Når journalister skal gjenfortelle hendelser, tar de derfor et valg om hvilken side som til enhver tid skal presenteres som selve «saken», og hvilke sider som følgelig skal forkastes eller dempes ned. Journalistenes gjenfortelling av virkeligheten rammes dermed inn, fra flere til færre sider, og legger begrensninger for hvilke sider av saken som er åpen for fortolkning.

Når man i medievitenskapen studerer og kartlegger journalisters valg av sakens sider, og hvordan slike valg får konsekvenser for innhold og tolkning, samles dette ofte under paraplybetegnelsen «framing». På norsk er ordet «vinkling» ofte benyttet, men det norske ordet «rammer» kan også være dekkende (se blant annet Beyer, 2010). Rammer, eller nyhetsrammer, er også ordet jeg skal benytte meg av i den videre diskusjonen av konseptet.

I norsk kontekst har nyhetsrammer blant annet blitt studert i sammenheng med valg (Beyer, 2010, 2012), fokuset på spill og strategi i politisk kommunikasjon mer generelt (Aalberg & Jenssen, 2007; Aalberg, Strömbäck, & de Vreese, 2012), samt knyttet fenomenet til asylpolitikk (Aalberg & Beyer, 2015; Figenschou & Thorbjørnsrud, 2015; Ihlen, Figenschou, & Larsen, 2015) og mediefremstillinger av sentrale organisasjoner i velferdsstaten som UDI (Ihlen & Thorbjørnsrud, 2013) og NAV (Knudsen, 2016).

Nyhetsrammer har vokst til å bli én av de mest populære teoriene innen forskning på nyheter, medieeffekter og politisk kommunikasjon. Også dette begrepet knyttes særlig til politikk, og hvordan politikere og pressen velger å sette rammene for hvordan virkelighetens hendelser og fenomener skal forstås. For eksempel konsentrasjonen mot om politikk skal dreie seg om konflikt, spill og strategi, eller sak i politisk kommunikasjon mer generelt (Aalberg & Jenssen, 2007; Aalberg et al., 2012).

Ifølge Vliegenthart og van Zoonen (2011) kan tilstrømmingen til studier av rammer spores tilbake til den klassiske gjennomgangen Framing toward Clarification of a Fractured Paradigm av Robert Entman (1993). Entman definerte rammebegrepet kort og konsist ved å forklare at verbet «å ramme inn» (eller «to frame») først og fremst innebærer kommunikasjon der en velger ut og prioriterer én type informasjon fremfor andre typer informasjon. I journalistisk sammenheng handler altså innramming om å velge hvilke sider av en sak man velger å presentere. På samme måte handler innramming i den politiske institusjonen om å velge hvordan man fremstiller ulike politiske saker. På den måten blir en type informasjon gjort mer markert og synlig enn andre.

Entmans definisjon er derimot ikke den eneste forståelsen av rammer i litteraturen. Fenomenet rammer har engasjert bredt på tvers av ulike disipliner. Dette engasjementet har imidlertid også ført med seg en del sprikende konseptualiseringer og definisjoner av rammebegrepet. Flere har forsøkt å samle disse sprikende definisjonene, men som Claes de Vreese (2005) påpeker, spriker også disse samlingsforsøkene – i en bred eller snever forståelse.

Ulike forståelser av rammer

På den ene siden finner man definisjoner av rammer som har tydelige sosiologiske røtter (Entman, 1993; Gamson & Modigliani, 1987; Gitlin, 1980; Goffman, 1974; Tuchman, 1978) og som argumenterer for en bred definisjon av rammer, der rammer er noe som kan telles og/eller identifiseres. Her forstår man rammer som fremhevelsesrammer. Dette innebærer at rammer er elementer som blir fremhevet, mens andre elementer blir spilt ned (Chong & Druckman, 2007, s. 114). Innen denne sosiologiske tradisjonen står sosialkonstruktivistiske perspektiver sterkt. Journalisters valg av nyheter er ikke et speilbilde av virkeligheten, men et konstruert virkelighetsbilde (Allern, 2001, s. 142).

På den andre siden har man en mer snever forståelse hentet fra psykologien (Bartlett, 1932; Tversky & Kahneman, 1981). Her forstår man rammer som ekvivalente rammer, som innebærer at man stiller logisk ekvivalente, men likevel forskjellige, presentasjoner av en sak opp mot hverandre. Her står presentasjonens effekt på folks tolkning i sentrum.

Et eksperiment hentet fra Amos Tverskys og Daniel Kahnemans (1981) nobelprisvinnende arbeid trekkes ofte frem som et beskrivende eksempel på hvordan ekvivalente rammer fungerer og forklares. I eksperimentet ble deltakere fordelt i to grupper. I den første gruppen ble deltakere presentert for en uvanlig sykdom som angivelig ville ta livet av 600 personer. Deltakerne fikk deretter to alternativer. Alternativ A innebar at 200 personer ville bli reddet. Alternativ B ga derimot en tredjedels sannsynlighet 600 personer ville bli reddet, og to tredjedels sannsynlighet for at ingen ble reddet. I denne gruppen valgte en klar majoritet av deltakerne alternativ A. Deltakere i eksperimentets andre gruppe fikk identiske alternativer til det samme problemet, men her var ordlyden endret fra «å redde liv» til «å dø». Alternativ C innebar dermed at 400 personer ville møte en sikker død. På den andre siden medførte alternativ D en tredjedels sannsynlighet for at ingen ville dø, og to tredjedels sannsynlighet for at 600 personer ville dø. Resultatene i denne gruppen ble reversert av innrammingen – en klar majoritet valgte alternativ D. Tversky og Kahneman (1981) trakk dermed konklusjonen at budskap som presenterer en løsning i form av fortjeneste, eller fordel, øker sannsynligheten for at folk tar risiko, mens budskap som presenteres som et tap øker sannsynligheten for at folk unngår risiko.

Forståelsen jeg skal forfølge i denne artikkelen, kan tydelig plasseres i den brede forståelsen av rammer. Som de Vreese (2005) poengterer, er en snever forståelse (eller ekvivalente rammer) først og fremst egnet til studier av rammer i laboratoriesammenheng, hvor man kan presentere deltakere for logisk ekvivalente alternativ, med små variasjoner i fremstillingen – som i eksempelet om «å dø» eller «redde liv». Dette blir en for snever inngang når man skal studere nyhetsrammer utenfor laboratoriet. Sjelden eller aldri vil man kunne stille klare motsetninger opp mot hverandre i virkelige nyhetsinnslag (de Vreese, 2005). I denne artikkelen forstår jeg derfor rammer som journalisters måte å velge, vektlegge og synliggjøre noen aspekter ved et saksområde, tema eller aktør.

Rammer som en kommunikasjonsprosess

En av rammeteoriens store styrker er dens kobling til kommunikasjonsprosessen. Denne kvaliteten kom særlig til syne da de Vreese (2003) foretok den før- ste integrerte studien av nyhetsrammer som en prosess – fra produksjon, til innhold, til opinion. Her fulgte de Vreese (2003) innrammingen av EU i TV-nyheter, og undersøkte både hvordan rammer ble brukt i produksjonen av fjernsynsnyheter om EU, i selve mediedekningen av EU og i opinionen knyttet til EU.

Nyhetsrammer kan dermed forstås som både avhengig og uavhengig variabel, altså (henholdsvis) både det som påvirkes og det som påvirker. Som avhengig variabel undersøkes for eksempel hvilke prosesser, aktører, kulturer og hendelser som påvirker journalisters valg av rammer. Som uavhengig variabel kan man undersøke effekten av disse rammene, der folks holdning til ulike saksområder er en gjenganger som avhengig variabel.

Nyhetsrammenes innvirkning på holdninger innebærer at en person aksepterer en ramme og bruker denne til å danne seg en mening om det som beskrives (Brewer & Gross, 2010, s. 160–161). Slike effekter har blitt studert i form av eksperimenter (Iyengar, 1991; Price, Tewksbury, & Powers, 1997), spørreundersøkelser (Beyer, 2012), surveyeksperimenter (Slothuus & de Vreese, 2010), intervjuer (Graber, 1988) og fokusgrupper (Gamson, 1992). I følge Druckman (2001) kan imidlertid også rammepåvirkning forstås på ulike måter. Som vi husker, kan forståelsen av rammer deles inn i ekvivalente rammer og fremhevelsesrammer. Følger vi den førstnevnte forståelsen av rammeeffekter vil man derfor anse effekten av rammer som «forskjellige, men logisk ekvivalente, ord og fraser […] som fører til at folk endrer preferanser» (Druckman, 2001, s. 228 – min oversettelse). Følger man imidlertid forståelsen av rammer som fremhevelsesrammer, forstås rammeeffekter som effekter av at noen rammer i nyhetstekster er mer fremtredende enn andre, og således tillegges mer vekt av mottakeren når de gjør vurderinger (Druckman, 2001, s. 230). Dersom en nyhetsartikkel om den amerikanske presidentvalgkampen i 2016 for eksempel vektlegger at Donald Trump tar innpå Hillary Clinton, fremfor å vektlegge at Hillary Clinton er den mest sannsynlige vinneren av den amerikanske valgkampen, vil vi kunne observere en rammeeffekt dersom rammen som taler i Donald Trumps favør, blir løftet frem i vår lesning og fortolkning av saken.

Rammeanalyser åpner på den måten for å «spore» egenskaper til et kommuniserende budskap, fra hvordan rammene blir til gjennom det journalistiske arbeidet og samspillet mellom journalister og (politiske) kilders egne rammer, og videre til hvilke rammer som er til stede i et kommuniserende budskap, og til slutt hvilke effekter rammene har på publikum og/eller andre aktører og beslutningstakere. Dette prosessperspektivet kan bidra med noe som mangler i medialiseringslitteraturen – et teoretisk konsept som kan forklare prosessen som binder sammen samspillet mellom politikkens og medienes logikk. Rammer kan for eksempel bidra med å forklare de to institusjonenes kamp om hvordan ulike saker skal fremstilles. Samtidig mangler vi foreløpig et koblingspunkt som forlenger rammeprosessen til å forstå hvordan institusjoner påvirkes av rammer. Det er her medialisering kommer inn igjen i bildet. I det følgende skal de to teorienes knutepunkter diskuteres nærmere.

Hvordan kan de to teoriene forstås i sammenheng med hverandre?

Til nå har jeg gitt et innblikk i medialiserings- og rammeteori og belyst hvordan både medialisering og rammer kan skilles i ulike forståelser, henholdsvis en sterk og svak, og en bred og snever forståelse. Jeg skal nå argumentere for at den brede forståelsen av rammer henger sammen med den institusjonelle – eller sterke – forståelsen av medialisering.

Argumentet for en sammenheng mellom de to teoriene bygger på at journalistiske rammer kan være en vesentlig årsak til at politikken som institusjon tilpasser seg til og gjør seg avhengig av medienes logikk. Dette bygger igjen på en antakelse om at det gir lite mening at politikere bruker ressurser på å tilpasse seg medienes rytme, rammer og språk dersom institusjonen ikke anser medienes mulighet til å ramme inn virkeligheten som vesentlig. Derfor vil sannsynligvis enhver institusjon som forholder seg til opinion og medieomtale, ha interesse av å (i ulik grad) inkorporere og tilpasse seg medienes spilleregler – herunder medienes rammer.

Vi husker at Hjarvard (2016b) mener medialisering rommer to dimensjoner: 1) at det betegner en endring av relasjoner mellom kultur og samfunn, og 2) de endrede betingelsene som den første dimensjonen fører med seg. Det blir mest naturlig å knytte rammeprosessen til det andre av disse punktene. For eksempel kan man si at nyhetsmedienes ulike måter å ramme inn politikk på, er blitt sentrale betingelser som hele det politiske felt må ta utgangspunkt i. Nyhetenes rammer gjør seg ikke direkte gjeldene i selve endringen av relasjonen mellom politikken og samfunnet, men i endringen av premissene for hvordan de skal kommunisere og interagere med samfunnet. Rammer hører på den måten til den delen av medialiseringsprosessen som omtales som medieringens domene, altså hvordan medier utøver innflytelse på utformingen av kommunikasjon. Eksempelvis kan medienes måte å ramme inn politikk på (mediering) tenkes å ha betydning for hvilke saker som prioriteres i den politiske institusjonen (medialisering).

Hos Hjarvard et al. (2015) er rammer forstått som en del av tre dynamikker ved medialisering. Disse dynamikkene skal utgjøre vilkår for kommunikasjon og interaksjon i et medialisert samfunn. Rammenes rolle blir her synliggjort i form av medienes evner til å fremstille budskap og iscenesette begivenheter på bestemte måter. Det beskrives en dynamikk mellom ulike interessenter som politikere og journalister, som har ulike interesser om å ramme inn begivenheter. Medienes tilstedeværelse og integrering i politikken, så vel som kultur- og samfunnsliv, har dermed ifølge Hjarvard (2016b) endret betingelsene for kommunikasjon og interaksjon fordi politiske aktører må planlegge hvordan de vil iscenesette deres opptreden i mediene.

På den andre siden er det igjen sentralt å påpeke at samspillet mellom medier og politikk ikke nødvendigvis er et nullsumspill. Man kan eksempelvis argumentere for at ikke bare nyhetsmediene, men også den politiske institusjonen ønsker å ramme inn ulike saker. Rammer kan på den måtens forstås som vel så mye et produkt av den politiske institusjonens interesser i å fremstille politiske saker gjennom politisk retorikk og overtalelse (se f.eks: Slothuus & de Vreese, 2010). På den måten kan den politiske institusjonen også ansees som aktive aktører som søker å påvirke hvilke hendelser og saksområder som prioriteres, samt hvordan disse sakene fremstilles – altså rammen. Bennett (1990) peker for eksempel på at (politiske) kilder kan gi journalister tilgang til begrenset og utvalgt informasjon, og på den måten søke å kontrollere hvordan informasjonen rammes inn av journalister. Følger vi forståelsen av rammer som en kommunikasjonsprosess, kan vi altså identifisere knutepunkter mellom rammer og medielogikk, der rammer er forstått som både uavhengig (det som påvirker) og avhengig (det som påvirkes) variabel.

Medielogikk som møtepunkt

Hjarvard (2016b) peker på at en sentral del ved medialisering, slik han forstår det, er medienes logikk, og at denne logikken rommer tekniske, estetiske og institusjonelle dimensjoner. Den første dimensjonen, teknologi, dreier seg om virkemåter for konkrete teknologier, for eksempel om det er snakk om massekommunikasjon, nettverkskommunikasjon, online eller offline osv.

Det er i den andre og tredje dimensjonen vi finner rammer. Den estetiske dimensjonen med medienes logikk er, ifølge Hjarvard (2016b), typiske virkemåter i kommunikativ praksis som dramaturgi, stil og rammer. Mediene har for eksempel sin egen måte å formattere virkelighetens hendelser på – noe som igjen utgjør kjernen av konseptet nyhetsrammer. Den siste dimensjonen, institusjonell, er ifølge Hjarvard typiske virkemåter som følge av lovgivning, finansiering og organisasjonsform. I den institusjonelle dimensjonen kan man se rammer som et produkt av institusjonelle logikker i samspillet mellom medier og politikk. For eksempel kan etablerte forhold mellom nyhetsmedier og deres foretrukne kilder være sentral for produksjonen av stabile rammer – både i politikken og nyhetsmediene.

Flere anerkjenner at det er en relasjon mellom de to teoriene og at medienes logikk er en sentral del av denne relasjonen (de Vreese, 2014; Hjarvard, 2016b; Ørsten, 2016). Likevel er det kun et beskjedent antall empiriske studier som spesifikt kobler nyhetsrammer og medialisering. La meg likevel trekke frem to eksempler som kobler rammer og medialiseringen. de Vreese (2014) diskuterer hvordan generiske nyhetsrammer kan knyttes til medialisering. Generiske rammer, i motsetning til saksspesifikke rammer, er rammer som kan forekomme i ulike typer saksområder, tidsperioder eller mediesystemer og ikke er bundet til et bestemt saksområde eller aktør (de Vreese, 2005). de Vreese (2014, s. 143) argumenterer for at slike rammer er en eksplisitt manifestering av journalisters arbeidsrutiner, og på den måten er indikasjoner på medielogikk som en del av medialisering. Denne gjennomgangen er imidlertid først og fremst en gjennomgang av hvordan deler av rammelitteraturen kan være av relevans for medialiseringslitteraturen, og viser i mindre grad hvordan en kan koble de to konseptene. Et annet nevneverdig eksempel er en studie av Strömbäck og Dimitrova (2011) som vektlegger medialiseringens andre dimensjon – at mediene først og fremst styres av medielogikk fremfor andres logikk. I følge Strömbäck og Dimitrova (2011) indikeres den andre dimensjonen ved at nyhetsdekningen av politikk i dominerende grad benytter «spillrammer» eller «veddeløpsrammen» – rammer som først og fremst er i nyhetsmedienes egne interesser å bruke. Dersom politikere selv fikk bestemme, hadde nok en annen ramme regjert.

Det vi kan lære av disse eksemplene som på ulike måter ser rammer og medialisering i sammenheng med hverandre, er at medielogikk – og særlig det Hjarvard et al. (2015) kaller de estetiske og institusjonelle dimensjonene av medielogikken – utgjør et naturlig møtepunkt for de to teoriene.

Muligheter og begrensninger for ny teoretisk og empirisk kunnskap

Spørsmålet som nå gjenstår er hvilke muligheter og begrensninger en slik integrering innebærer. Jeg starter med å ta for meg mulighetene som åpner seg.

Muligheter

Konkret er det i alle fall fire teoretiske dører som åpnes når vi bringer disse to teoriene sammen. For det første forlenger vi vår forståelse av rammenes effekter. Det er ikke lenger bare snakk om påvirkning på holdninger, men hvordan rammer kan være med på å endre betingelsene for kommunikasjon og interaksjon i andre institusjoner, og vice versa. Forsking som allerede ser på samspillet mellom politikere og journalister – der eksempelvis noen politikere prøver å påvirke hvilken ramme som brukes, samt hvordan politikk kommuniseres ved hjelp av slike rammer, vil være fruktbare å forstå i et institusjonelt og sterkt medialiseringsperspektiv.

For det andre, som Hjarvard et al. (2015) viser, banes det også vei for en konkretisering av den delen av medielogikken som angår medienes form. Rammer kan på den måten bidra med å gjøre medielogikk mer håndfast, og på den måten bringe den sterke formen for medialisering i dialog med et konsept som er nøye teoretisert og empirisk studert. Videre har forståelsen av rammer som en kommunikasjonsprosess noe å tilføre medialiseringsteorien, fordi vi kan benytte rammeteorien til å illustrere teoretisk hvordan medielogikk både kan studeres som en egenskap som påvirker og påvirkes av den politiske institusjonen.

For det tredje åpner det seg også en mulighet for å forstå rammepåvirkning som noe mer enn bare innhold, men som formen i seg selv, og hvordan denne formen har utviklet seg som en mer eller mindre langvarig prosess. Hvordan har for eksempelvis rammer som å vektlegge enkeltpersoners utfordringer ved en sak vokst frem over tid, og hvordan har endringene i medienes prioritering av rammer endret seg over tid i takt med endringer i den politiske institusjonen?

For det fjerde åpnes det for empiriske undersøkelser av det Strömbäck (2008) omtaler som medialiseringens fjerde dimensjon. Det betyr at man kan undersøke i hvilken grad aktører i en institusjon tilpasser seg journalistikkens rammer. En studie av Ihlen og Thorbjørnsrud (2013) peker på en slik kobling. De nevner ikke medialisering spesifikt, men tar for seg hvordan rammer som setter enkeltmennesket opp mot systemet har innvirket på mediestrategiene til den offentlige etaten Utlendingsdirektoratet (UDI) i Norge. Ifølge Ihlen og Thorbjørnsrud (2013) bryter slike rammer med byråkratiets logikk (se også: Thorbjørnsrud, 2015b; Thorbjørnsrud et al., 2014). Som respons søker direktoratet å påvirke omtalen ved å tilby sine egne rammer, samtidig som de «må […] tilpasse seg kravet om å formulere seg i korthet og forholde seg til nyhetenes konfliktorienterte dramaturgi» (Thorbjørnsrud 2015a, s. 153). Det betyr at andre institusjoner, som politikken, kan være klar over at man ofte blir tildelt en spesiell rolle i medieomtalen og dermed vil tilpasse sin kommunikasjon etter dette.

Det kan skisseres flere mulige forskningsprosjekt som anlegger en tettere integrering av medialisering og rammer som utgangspunkt. For eksempel kan man undersøke hvordan journalister velger ulike innramminger av politikk, hvordan politikere og kommunikasjonsrådgivere arbeider for å møte slike innramminger, og hvordan pressens økende grad av vektlegging av spill og person henger sammen med endringer i hvordan politikere blir mer åpen for og spiller på autentisitet og personfokusering.

En tettere integrering åpner også for å møte noe av kritikken som er blitt rettet mot medialisering. Deacon og Stanyer (2014) poengterer eksempelvis at politikere ikke nødvendigvis tilpasser seg medielogikken, men søker å kontrollere mediene, eller forbikjøre mediene ved å publisere utsagn på andre arenaer enn i mediene. Det er ikke umulig at medialisering forekommer i ulike institusjoner – at man endrer betingelsene for interaksjon fordi mediene får økt betydning – men man må også kunne ta høyde for at medialisering ikke forekommer. Hvis man kun leter etter medialisering, finner man bare medialisering. En tettere integrering mellom rammer og medialisering åpner for å undersøke hvilke sfærer i den politiske institusjonen som ikke forholder seg til medienes rammer. Dermed settes også fraværet av medialisering på forskningsagendaen, ved å muliggjøre studier av hvordan ulike institusjoner ikke medialiseres. Her kan man for eksempel studere rammer som den politiske institusjonen har «sponset» inn – noe som igjen kan belyse at mediene i noen tilfeller i mindre grad styres av egen logikk, og således peker på et fravær av medialisering.

Videre kan man mer konkret undersøke medialiseringens tilbakeføringseffekter – at påvirkning går begge veier. Kan vi observere at journalister gjør endringer i sin praksis når det gjelder hvilke rammer som velges, med bak- grunn i hvilke rammer den politiske institusjonen ønsker å fremme? For eksempel at noen redaksjonelle medier vektlegger sak fremfor spill og strategi. Er det i så fall snakk om en politisering av mediene?

Dersom man tydelig plasserer seg i en leir med en forståelse av rammer og medialisering som går i dialog med medielogikken, mener jeg at det er naturlig at man tar hensyn til at rammer henger sammen med medialisering. Dette fører derimot også med seg noen begrensninger.

Begrensninger

Når det gjelder begrensningene som en slik integrering gir, er det særlig to aspekter jeg mener kan gå tapt.

For det første er det, i alle fall slik jeg har beskrevet det i denne artikkelen, et koblingspunkt mellom rammer og medialisering som beror på at vi anser medialisering som en institusjonell prosess – altså forstått gjennom optikken som særlig Hjarvard, Schultz, Esser og Strömbäck forstår begrepet gjennom. Med andre ord er det ikke rom for Hepps sosialkonstruktivistiske forståelse av begrepet, altså det Ampuja et al. (2014) forklarer som den svake formen for forståelsen av begrepet. Samtidig kan det innvendes at denne begrensningen ikke er en vesentlig utfordring for medialiseringsteorien så lenge man er tydelig på hvordan man forstår begrepet.

For det andre, som en videreføring av det første resonnementet, kan en tettere integrering av medialisering og rammer legge føringer for hvordan vi teoretisk forstår hva medialisering er, og på den måten begrense den teoretiske utviklingen av begrepet. Igjen er det den teoretiske forståelsen av den svake formen for medialisering som begrenses. Dette kan igjen legge føringer for hvilke empiriske spørsmål man kan stille, og dermed begrensninger på hvilke nye innsikter man kan innhente. Når dette er sagt, er det ikke dermed snakk om at medialisering og rammer også kan knyttes sammen i perspektivet som den «svake» formen for forståelsen anlegger. Det vil være interessant i seg selv å komme dette perspektivet i møte og sette det i dialog med rammeteorien – noe fremtidige artikler med fordel kan diskutere.

Konklusjon

To av de mest fremtredende konseptene i kommunikasjonsvitenskapen, rammer og medialisering, har ofte blitt behandlet som to ulike konsepter – enda det kan skisseres en rekke relevante møtepunkter. I denne artikkelen har jeg derfor diskutert hvorfor og hvordan man kan integrere disse to konseptene tettere. Jeg har tegnet opp hvordan medialisering og nyhetsrammer kan forstås på ulike måter, og valgt ut én forståelse for hvert av konseptene. Medialisering har jeg forstått ut i fra et ny-institusjonelt perspektiv, og rammer har jeg forstått som fremhevelsesrammer. Med utgangspunkt i disse forståelsene av medialisering og rammer, har jeg skissert muligheter og begrensninger ved å integrere disse konseptene tettere.

Jeg har synliggjort hvordan forståelsen av rammeteorien som en kommunikasjonsprosess kan berike medialiseringsteorien, samt hvordan medialiseringsteorien kan bidra med å forlenge vår forståelse av denne kommunikasjonsprosessen. Videre har jeg argumentert for at medienes logikk utgjør et naturlig møtepunkt mellom disse teoriene. På noen punkter minner Altheide og Snows (1979) forklaring av medienes evne til å formatere virkeligheten svært mye på det vi kjenner som rammer. Dette utgjør en vesentlig styrke ved en tettere integrering. Man konkretiserer begrepet medielogikk, noe som gjør det lettere å studere de delene av medialiseringsprosessen som angår medienes evner til å formatere virkeligheten. Denne formateringen, og effekter av/på formateringen, er utførlig beskrevet, teoretisert og empirisk studert i rammelitteraturen. På den måten kan man forstå (den sterke formen for) medialisering som en del av kommunikasjonsprosessen – fra hvordan medienes logikk blir produsert, til hvilke effekter de kan ha på aktører og institusjoner.

Riktignok setter en slik integrasjon noen rammer for hvordan medialisering skal forstås som begrep, men så fremt man er tydelig på hva man mener med medialisering, ser jeg ikke at dette er et gjennomgripende problem.

Rammelitteraturen har hittil manglet noen koblingspunkter som muliggjør at vi kan studere hvordan rammer påvirker samfunnsstrukturer og institusjoner. Jeg mener derfor at en integrering med medialisering kan bidra med å forlenge vår forståelse av medielogikkens konsekvenser for den politiske institusjonen. Samtidig utgjør rammeteoriens prosessperspektiv en fornuftig forlengelse av medialiseringsprosessen. Medialisering har frem til nå manglet et teoretisk konsept som kan forklare prosessen som binder sammen samspillet mellom politikkens og medienes logikk. Gjennom forståelsen av rammer som en kommunikasjonsprosess, kan vi teoretisk forstå hvordan ikke bare nyhetsmediene, men også den politiske institusjonen ønsker å ramme inn ulike saker og således peker på samspillet mellom politisk logikk og medielogikk.

Jeg vil derfor konkludere med at vi går glipp av noe dersom vi beholder disse konseptene adskilt. Studier som bare fokuserer på rammer, går glipp av mulighetene til å forklare hvordan mediene kan utøve innflytelse på institusjonsnivå, mens studier som bare undersøker medialisering, går glipp av noen sentrale muligheter til å forklare hvorfor mediene har innflytelse på institusjonsnivå.

Litteraturliste

Aalberg, T., & Beyer, A. (2015). Human Interest Framing of Irregular Immigration: An Empirical Study of Public Preferences for Personalized News Stories in the United States, France, and Norway. American Behavioral Scientist. DOI:10.1177/0002764215573258

Aalberg, T., & Jenssen, A. T. (2007). Den medialiserte politikken. Oslo: Universitetsforlaget.

Aalberg, T., Strömbäck, J., & de Vreese, C. H. (2012). The framing of politics as strategy and game: A review of concepts, operationalizations and key findings. Journalism, 13(2), 162-178. DOI:10.1177/1464884911427799

Allern, S. (2001). Nyhetsverdier: om markedsorientering og journalistikk i ti norske aviser. Kristiansand: IJ-forlaget.

Altheide, D. L., & Snow, R. P. (1979). Media Logic. Beverly Hills: Sage.

Ampuja, M., Koivisto, J., & Väliverronen, E. (2014). Strong and Weak Forms of Mediatization Theory. A Critical Review. Nordicom Review, 35, 111–123.

Asp, K. (1986). Mäktiga massmedier: Studier i politisk opinionsbildning. Stockholm: Akademilitteratur.

Asp, K. (1990). Medialisering, medielogik, mediekrati. i Nordicom information, 4.

Asp, K. (2011). Mediernas prestationer och betydelse. Valet 2010. Göteborg: Institutionen för journalistik, medier och kommunikation. Göteborgs universitet.

Bartlett, F. C. (1932). Remembering: a study in experimental and social psychology. Cambridge: Cambridge University Press.

Bennett, W. Lance (1990) Toward a Theory of Press-State Relations in the United States. Journal of Communication, 40, 103–127.

Beyer, A. (2010). Hvordan studere generiske nyhetsrammer? Forslag til metodiske forbedringer. Norsk Medietidsskrift, 17(2), 162–179.

Beyer, A. (2012). Valgets nyhetsrammer. Produksjon, innhold, opinion. (Doktorgradsavhandling), University of Oslo, Oslo.

Brewer, P. R., & Gross, K. (2010). Studying the Effects of Issue Framing on Public Opinion about Policy Issues. I P. D'Angelo & J. A. Kuypers (Red.), Doing news framing analysis: Empirical and theoretical perspectives. New York, NY: Routledge.

Chong, D., & Druckman, J. N. (2007). Framing Theory. Annual Review of Political Science, 10(1), 103-126. DOI:10.1146/annurev.polisci.10.072805.103054

Couldry, N. (2012). Media, Society, World. Social Theory and Digital Media Practice. Cambridge: Polity Press.

de Vreese, C. H. (2003). Framing Europe: television news and European integration. (Doktorgradsavhandling), University of Amsterdam, Amsterdam.

de Vreese, C. H. (2005). News framing: Theory and typology. Information Design Journal & Document Design, 13(1). DOI:10.1075/idjdd.13.1.06vre

de Vreese, C. H. (2014). Mediatization of News: The Role of Journalistic Framing. I J. Strömbäck & F. Esser (Red.), Mediatization of Politics. Understanding the Tranformation of Western Democracies (s. 137-155). Basingstoke: Palgrave Macmillan.

Deacon, D., & Stanyer, J. (2014). Mediatization: key concept or conceptual bandwagon? Media, Culture & Society. DOI:10.1177/0163443714542218

Deacon, D., & Stanyer, J. (2015). «Mediatization and» or «Mediatization of»? A response to Hepp et al. Media, Culture & Society, 37(4), 655–657. DOI:10.1177/0163443715580761

Druckman, J. N. (2001). The Implications of Framing Effects for Citizen Competence. Political Behavior, 23(3), 225–256. DOI:10.1023/A:1015006907312

Entman, R. M. (1993). Framing – toward Clarification of a Fractured Paradigm. Journal of Communication, 43(4), 51–58. DOI:10.1111/j.1460-2466.1993.tb01304.x

Esser, F (2013) Mediatization as a Challenge: Media Logic versus Political Logic. I Kriesi, H., Lavenex, S., Esser, F., Matthes, J., Bühlmann, M. og Bochsler, D. (red.), Democracy in the Age of Globalization and Mediatization, s. 155-176. Basingstoke: Palgrave Macmillan.

Figenschou, T. U., & Thorbjørnsrud, K. (2015). Faces of an Invisible Population: Human Interest Framing of Irregular Immigration News in the United States, France, and Norway. American Behavioral Scientist. DOI:10.1177/0002764215573256

Frandsen, K. (2014). Mediatization of sports. I K. Lundby (Red.), Mediatization of Communication, the handbooks of communications sciences (Vol. 21, s. 199–226). Berlin: Mouton de Gruyter.

Gamson, W., & Modigliani, A. (1987). The changing culture of affirmative action. I G. Braungart & M. M. Braungart (Red.), Research in political sociology (s. 137–177). Greenwich: JAI Press.

Gamson, W. A. (1992). Talking Politics. New York: Cambridge University Press.

Giddens, A. (1984). The constitution of society. Cambridge: Polity.

Gitlin, T. (1980). The whole world is watching: Mass media in the making & unmaking of the new left. Los Angeles: University of California Press.

Goffman, E. (1974). Frame analysis: an essay on the organization of experience. New York: Harper & Row.

Graber, D. (1988). Processing the news: How people tame the information tide. New York: Longman.

Hepp, A. (2012). Cultures of Mediatization. Cambridge: Polity Press.

Hepp, A., Hjarvard, S., & Lundby, K. (2015). Mediatization: theorizing the interplay between media, culture and society. Media, Culture & Society. DOI:10.1177/0163443715573835

Hepp, A., & Krotz, F. (2014). Mediatized Worlds — Understanding Everyday Mediatization. I A. Hepp & F. Krotz (Red.), Mediatized Worlds: Culture and Society in a Media Age (s. 1-15). London: Palgrave Macmillan UK.

Hjarvard, S. (2008). The mediatization of society: A theory of the media as agents of social and cultural change. Nordicom Review, 29(2), 105–134.

Hjarvard, S. (2011). The mediatisation of religion: Theorising religion, media and social change. Culture and Religion, 12(2), 119–135. DOI:10.1080/14755610.2011.579719

Hjarvard, S. (2013). The mediatization of culture and society. New York: Routledge.

Hjarvard, S. (2016a). Indledning. I S. Hjarvard (Red.), Medialisering: Mediernes Rolle I Social Og Kulturel Forandring (s. 7–16). København: Hans Reitzels Forlag.

Hjarvard, S. (2016b). Medialisering: Institutioner, logikker og dynamikker. I S. Hjarvard (Red.), Medialisering: Mediernes Rolle I Social Og Kulturel Forandring (s. 39–70). København: Hans Reitzels Forlag.

Hjarvard, S. (2016c). Medialisering: Teori og historie. I S. Hjarvard (Red.), Medialisering: Mediernes Rolle I Social Og Kulturel Forandring (s. 17–38). København: Hans Reitzels Forlag.

Hjarvard, S., Mortensen, M., & Eskjær, M. F. (2015). Three Dynamics of Mediatized Conflicts. I M. F. Eskjær, S. Hjarvard, & M. Mortensen (Red.), The Dynamics of Meidiatized Conflicts (s. 1-27). New York: Peter Lang.

Ihlen, Ø., Figenschou, T. U., & Larsen, A. G. (2015). Behind the Framing Scenes: Challenges and Opportunities for NGOs and Authorities Framing Irregular Immigration. American Behavioral Scientist. DOI:10.1177/0002764215573254

Ihlen, Ø., & Thorbjørnsrud, K. (2013). Tears and Framing Contests: Public Organizations Countering Critical and Emotional Stories. International Journal of Strategic Communication, 8(1), 45–60. DOI:10.1080/1553118X.2013.850695

Iyengar, S. (1991). Is Anyone Responsible? How Television Frames Political Issues. Chicago: University of Chicago Press.

Knudsen, Erik. (2016). Journalistikkens fremstillingsmakt: nyhetsrammer, meningsdanning og medialisering. (Doktorgradsavhandling), Universitetet i Bergen, Bergen.

Krotz, F. (2009). Mediatization: A Concept With Which to Grasp Media and Societal Change. I K. Lundby (Red.), Mediatization. Concept, Changes, Consequences (s. 21–40). New York: Peter Lang.

Lundby, K. (2009). Introduction: «Mediatization» as Key. I K. Lundby (Red.), Mediatization: Concept, Changes, Consequences (s. 1–18). New York: Peter Lang.

Lunt, P., & Livingstone, S. (2016). Is «mediatization» the new paradigm for our field? A commentary on Deacon and Stanyer (2014, 2015) and Hepp, Hjarvard and Lundby (2015). Media, Culture & Society, 38(3), 462–470. DOI:10.1177/0163443716631288

Mazzoleni, G., & Schulz, W. (1999). «Mediatization» of Politics: A Challenge for Democracy? Political Communication, 16(3), 247–261. DOI:10.1080/105846099198613

Nærland, Torgeir Uberg, & Knudsen, Erik. (Kommer). Velferdsstatens institusjoner og nyhetsmediene: En komparativ studie av medieinteraksjon i NAV og Universitets- og forskningssektoren. I Dag Arne Christensen, Brita Ytre-Arne & Jacob Aars (Red.), Utfallsdemokrati – Hvordan velferdsstaten omformer måten demokratiet fungerer på. Oslo. : Universitetsforlaget.

Price, V., Tewksbury, D., & Powers, E. (1997). Switching trains of thought the impact of news frames on readers' cognitive responses. Communication Research, 24(5), 481–506.

Schulz, W. (2004). Reconstructing mediatization as an analytical concept. European Journal of Communication, 19(1), 87–101. DOI:10.1177/0267323104040696

Slothuus, R., & de Vreese, C. H. (2010). Political Parties, Motivated Reasoning, and Issue Framing Effects. The Journal of Politics, 72(03), 630–645. DOI:10.1017/s002238161000006x

Strömbäck, J. (2008). Four Phases of Mediatization: An Analysis of the Mediatization of Politics. The International Journal of Press/Politics, 13(3), 228–246. DOI:10.1177/1940161208319097

Strömbäck, J. (2011). Mediatization of Politics: Toward a Conceptual Framework for Comparative Research. I W. P. Bucy & R. L. Holber (Red.), Sourcebook for Political Communication Research. Methods, Measures, and Analytical Techniques (s. 367–382). New York: Routledge.

Strömbäck, J., & Dimitrova, D. V. (2011). Mediatization and Media Interventionism: A Comparative Analysis of Sweden and the United States. The International Journal of Press/Politics, 16(1), 30-49. DOI:10.1177/1940161210379504

Strömbäck, J., & Esser, F. (2014). Mediatization of Politics: Towards a Theoretical Framework. I F. Esser & J. Strömbäck (Red.), Mediatization of Politics. Understanding the Transformation of Western Democracies (s. 3–28). Basingstoke: Palgrave Macmillan.

Thorbjørnsrud, K. (2015a). Byråkrati, medier og kommunikasjon. I Ø. Ihlen, E. Skogerbø, & S. Allern (Red.), Makt, medier og politikk. Oslo: Universitetsforlaget.

Thorbjørnsrud, K. (2015b). Mediatization of Public Bureaucracies: Administrative versus Political Loyalty. Scandinavian Political Studies, 38(2), 179–197. DOI:10.1111/1467-9477.12041

Thorbjørnsrud, K., Figenschou, T. U., & Ihlen, Ø. (2014). Mediatization in public bureaucracies: A typology. Communications-The European Journal of Communication Research, 39(1), 3–22.

Tuchman, G. (1978). Making news: a study in the construction of reality. New York: Free Press.

Tversky, A., & Kahneman, D. (1981). The framing of decisions and the psychology of choice. Science, 211(4481), 453-458. DOI:10.1007/978-1-4613-2391-4_2

Vliegenthart, R., & van Zoonen, L. (2011). Power to the frame: Bringing sociology back to frame analysis. European Journal of Communication, 26(2), 101–115. DOI:10.1177/0267323111404838

Ørsten, M. (2016). Politikkens medialisering: Et ny-institutionelt perspektiv. I S. Hjarvard (Red.), Medialisering: Mediernes Rolle I Social Og Kulturel Forandring (s. 185–216). København: Hans Reitzel.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon