Terje Rasmussen

Offentlig parlamentarisme. Politisk strid og offentlig mening 1945–2000

Pax Forlag, 2015

Den offentlige menings makt

Medieprofessor Terje Rasmussen ved Universitetet i Oslo har skrevet en omfattende bok om forholdet mellom regjeringen, den partipolitiske opposisjonen og «den offentlige mening». Han kaller trianglet for «offentlig parlamentarisme».

«Offentlig mening» defineres vidt. Det er ikke bare nyhetsmedier og journalistikk, men også «debatt, protest og appell på gater og møter, aksjoner og kampanjer, kunst og kultur med politisk budskap». Rasmussens viktigste kilder er memoarer og avisutklipp. Politikernes egenforståelse og refleksjoner kan koples med hva avisene faktisk skrev.

Forfatteren beskriver detaljert hvordan den «offentlige mening» har influert på striden om en rekke politiske saker i perioden fra freden i 1945 og fram til århundreskiftet. Sakene varierer fra velkjente og helt sentrale politiske oppgjør, som EEC/EF/EU-kampene til mer perifere konflikter om statsminister Jan P. Syses manglende innberetninger om en bygård han eide i 1990 og splittelsen i Fremskrittspartiet på Bolkesjø noen år seinere. Felles for dem er at «den offentlige mening» har hatt betydning for utfallet og at aktørene mer eller mindre bevisst har brukt eller forsøkt å bruke offentligheten til sin fordel. Men først og fremst viser boka hvordan den offentlige mening i stadig økende grad møter politikken som en selvstendiggjort omverden som verken politikerne eller andre kontrollerer.

Rasmussen gir mange interessante innsikter i hvordan «den offentlige mening» allerede tidlig på 1950-tallet kunne stanse forslag fra Arbeiderpartiet, selv om partiet den gangen hadde regjeringsmakt og rent flertall på Stortinget. Et opplysende eksempel er debatten om prislovene i 1953. Regjeringen ville innføre nye pris- og rasjoneringslover som skulle delegere betydelig makt over produksjon og priser til regjeringen.

Den dominerende borgerlige pressa reagerte svært sterkt på forslagene og framstilte prislovene som «formynderskap», «statsdirigering», «byråkrati» – og ikke minst – som «fare for sosialisme». «Slik skal sosialismen fullbyrdes i Norge», skrev Adresseavisa på lederplass – og det var ikke positivt ment.

Pressa hevdet at forslagene til prislover gikk altfor langt i statlige økonomiske inngrep og dessuten utfordret rettsstaten fordi fullmaktene til regjeringa var omfattende og utydelige. Dermed kunne Arbeiderpartiet drives på defensiven, selv om partiet hadde formell makt til å gjøre som det ville. «Den offentlige mening» kunne tvinge posisjonen i kne allerede i 1953.

Kings Bay

Ti år seinere ble regjeringen Gerhardsen felt ved et mistillitsforslag i Stortinget. Nesten 30 års sammenhengende Ap-styre tok slutt. Bakgrunnen var en gruveulykke i Kings Bay på Svalbard i november året før der 21 arbeidere ble drept. Saken fikk et politisk etterspill fordi gruven var statseid og fordi sikkerhetsproblemene burde vært kjent for departementet før den skjebnesvangre ulykken. Kings Bay har en selvsagt plass i norsk politisk historie. Men mistillitsdebatten har også fått en sentral plass i norsk mediehistorie fordi det var første gang et viktig ordskifte og avstemning i Stortinget ble direktesendt på fjernsynet.

I boka avdekker Rasmussen at mediene spilte en vesentlig rolle også for selve utfallet av saken. Han trekker fram tre forhold: For det første ble en granskningsrapport om ulykken gitt til pressa før den gikk til Stortinget, noe som førte til at regjeringen helt mistet kontrollen med både medieoppslagene og den parlamentariske behandlingen. For det andre ble det en ualminnelig het pressedebatt om saken gjennom sommeren 1963. Den la et saklig og opinionsmessig grunnlag for det senere mistillitsforslaget. Og for det tredje førte tv-overføringen av stortingsdebatten til at saken ble et nasjonalt drama og de ledende politikerne nasjonale «personligheter».

Rasmussen bruker to memoar-sitater som illustrasjoner; ett som peker bakover og ett som peker framover. Det første er fra daværende statsminister Einar Gerhardsen som beklager seg over pressas oppslag gjennom sommeren: «En viktig lærdom er at en politisk aksjon bør ledes av politikerne og de politiske partiene, ikke av pressen. … Pressen må ikke få ta ledelsen av en politisk aksjon slik den så åpenbart gjorde sommeren 1963». Det ønsket fikk landsfaderen definitivt aldri oppfylt.

Det andre sitatet er fra Sosialistisk Folkepartis parlamentariske leder Finn Gustavsen og peker framover mot dagens mediesituasjon. Det nydannede SF fikk to representanter på Stortinget ved valget i 1961 og kom på vippen. Da de borgerlige partiene stilte et felles mistillitsforslag, ble det opp til SF å avgjøre regjeringas skjebne. Gustavsen ventet helt til sitt direkte tv-sendte innlegg med å offentliggjøre partiets standpunkt om å støtte mistillitsforslaget. Dermed kunne han få legge fram hele begrunnelsen og sitt eget forslag om at regjeringa skulle erstattes med en ny Ap-regjering for hele folket – og unngå både fordreide framstillinger og politisk press i den Ap-kontrollerte arbeiderpressa.

Jagland

En av de siste politiske affærene som Rasmussen omtaler, er framveksten av det såkalte «stortingsregjereriet» på 1990-tallet. Da støtte mindretallsregjeringer stadig sammen med en opposisjon som bevisst brukte pressa og «den offentlige mening» til å påføre statsrådene nederlag. Rasmussen kaller dette en «legering av mindretallsregjering og selvsikker offentlighet, særlig løssalgspresse»: «Opposisjon og journalistikk møtes i utspill og regjeringskritikk, med større vekt enn ellers på person». Dette ga de mindre partiene på Stortinget synlighet og mediene en strøm av saker.

Dessuten var stortingsregjereriet bakgrunn for Ap-statsminister Thorbjørn Jaglands berømmelige «36,9» i 1997. Jagland var lei av alle nederlagene i Stortinget og antydet at Ap ikke kunne fortsette å styre hvis partiet gikk tilbake ved valget. Rasmussens påstand er at det ikke var Jagland som formulerte et krav om at han ville gå av hvis Ap fikk mindre enn 36,9 prosent ved valget. Det var Dagbladet. Jagland hadde sagt at regjeringa måtte ha «styringsmulighet». Etter flere måneders press fra journalistene om hva dette betydde i tall, slo Dagbladet plutselig stort opp at «36,9 prosent er sperregrensen». Men Jagland hadde faktisk ikke sagt det. Oppslaget bygget på en tolkning. Men tolkningen ble stående som faktum, og Jagland bekreftet til slutt at det var en slik grense. Gjennom hele sommeren og valgkampen sto statsministerens person i sentrum for mediedekningen, og 36,9 ble til slutt et magisk tall: «Dette var ikke langt unna et journalistisk kabinettspørsmål til velgerne» konkluderer Rasmussen og peker på den selvbevisste journalistikkens økende makt.

En interessant detalj er Rasmussens avkledning av Akersgatas nokså patetiske behandling av verdikommisjonen som ble opprettet av en «sentrumsregjering» ledet av Kjell Magne Bondevik fra KrF i 1998. Kommisjonen var et ærlig ment forsøk på å sette i gang viktige debatter om samfunnets verdier. Men «for en journalistikk som har kvittet seg med lydhørhet for politisk etikk og allmennetikk ble kommisjonen for sterk kost; journalistikken søkte tilflukt i ironien». Dekningen ble «bare uttrykk for en indre begrensning» hos journalistikken, hevder Rasmussen, «som når den tunghørte snakket for høyt».

Sitatet viser to ting. For det første hvordan Terje Rasmussen iblant trer ut av den nøytrale observatør- og forskerrollen og gir sitt politiske syn på begivenhetene klart til kjenne. Det er åpenbart et sjangerbrudd, men forfrisker og fungerer, blant annet ved å irritere når leseren iblant er uenig.

Men for det andre – og viktigst; Rasmussens hovedpoeng er at disse kampene og utfallet av dem ikke kan forstås uten at «den offentlige mening» og dens makt og virkninger gis en egen plass i analysen. Mye sterkere enn det er vanlig i historiske og statsvitenskapelige framstillinger, bringer sosiologen Rasmussen inn en faktor i politikken som ikke har fysisk eksistens og adresse, men som tvert imot må letes fram bak og mellom linjene i memoarer og avisarkiver; nemlig «den offentlige mening».

Eget system

Sakene er altså bokas omdreiningspunkt, og det passer godt med Rasmussens beskrivelse av moderne politikk som drevet og omringet av en journalistdrevet offentlig mening der enkeltsakene, ikke ideologiene eller programmene står i sentrum. Det viktige og interessante ved boka er – som disse eksemplene viser – beskrivelsen av hvordan journalistikken blir en stadig viktigere maktfaktor i den politiske kampen om makt mellom og i partier, Stortinget og regjeringen. Og Rasmussens originale poeng er at denne makta verken springer ut av medienes egeninteresser eller manipulasjoner eller journalistenes politiske vridninger, men ved at journalistikken opptrer som journalistikk, som et eget system som styres av sine egne lover og regler.

I et akademisk tellekantsystem som sterkt premierer «nye funn», uansett hvor små og snevre de måtte være, er det svært rosverdig at Terje Rasmussen bruker forskningstida på denne typen syntetisering og nytolkning av mye kjent kunnskap. Boka er i tillegg lesverdig og iblant direkte underholdende, som når forfatteren på to sider gjennomgår hvordan Per Hovda gjennom et følelsesladd innlegg i et NRK-program plutselig utløste en auksjon blant politikerne som endte opp med den berømmelige «eldremilliarden», eller når han på sju sider beskriver «superminister» Terje Rød-Larsens svært kortvarige karriere som topp-politiker i Jaglands første regjering.

Noen merknader

Men en anmelders plikt er likevel å presentere noen kritiske merknader.

For det første: Forfatteren har en sterkt innforstått skrivestil. Det er etter mitt syn noe problematisk når det gjelder bokas teoretiske ramme. UiO-professor Rasmussen har åpenbart betydelig sans for den tyske sosiologen Niklas Luhmann og hans teori om modernisering som en prosess av utdifferensiering av stadig nye selvstyrte del-systemer med egne logikker og etikker. For Rasmussen er mediene/journalistikken/offentligheten et slikt selvstyrt delsystem som opererer på egne premisser og som opprettholder samhandling med de øvrige systemer først og fremst gjennom kommunikasjon. Denne forståelsen ligger også til grunn for denne boka. Problemet er at selve teorien tas for gitt.

Fordi Luhmanns teori er omstridt og gjort til gjenstand for mye kritikk, savner jeg en innledende bekrivelse som begrunner bruken av Luhmanns systemteori. Nå dukker han bare opp i en fotnote.

Den andre innvendingen er av metodisk art. Når «den offentlige mening» blir det sentrale studieobjektet, vil man naturlig nok lett konkludere med dens store betydning for politiske utfall, Men hva med det som ikke er studert. Hva med de samtaler, diskusjoner og utpressinger som – fortsatt – foregår på bakrommet, og som ingen får høre om. For å ta to eksempler som gjelder Norges mest medietilpassede politiker, Jens Stoltenberg. Alle vet at han og LO-leder Gerd-Liv Valla hadde ukentlige samtaler på sine turer rundt Sognsvann. «Den offentlige mening» aner ikke hva de snakket om eller avtalte. Og fortsatt er ingen som nøyaktig vet hvordan – og ikke minst hvorfor – den samme Stoltenberg drev gjennom omfattende norske bidrag til bombingen av Libya.

Selv i en tid der den «offentlige mening» er tydeligere til stede enn noen gang tidligere, er det svært mye verken journalistene eller offentligheten får vite. Når det virkelig gjelder, er vår tids politikere like tause som Trygve Bratteli.

For det tredje: I boka skriver Rasmussen som nevnt at den offentlige mening skal forstås «vidt»: debatt, protest og appell på gater og møter, aksjoner og kampanjer, kunst og kultur med politisk budskap. «Den politiske offentlige mening bygger på ordskifte, journalistikk, argumenter, forslag, appeller, protester og trusler. Avsender er nyhets- og debattmediene, protestbevegelser, intellektuelle, og de brede folkebevegelser» osv.

Dette er et svært ambisiøst prosjekt som er umulig å gjennomføre for en enkeltforfatter i en enkelt bok. I realiteten er da også bokas tema mye mer avgrenset; i all hovedsak til de redaktørstyrte medienes betydning. Det er åpenbart nødvendig å avgrense, men forfatterens valg tildeler nok journalistikken for stor innflytelse over den offentlige mening.

Disse innvendingene må likevel ikke få overskygge at Rasmussens bok ved sin insistering på den «offentlige menings» sentrale posisjon og betydning beriker både den politiske historien og mediehistorien.