Paul Bjerke, Birgitte Kjos Fonn og Espen Sørmo Strømme (red.)

Økonomijournalistikk. Perspektiver og metoder.

Fagbokforlaget, 2016

Solid om økonomijournalistikk

Dette er en etterlengtet bok, som endelig gir en god oversikt over framveksten og utviklingen av norsk økonomijournalistikk.

Allerede Makt- og demokratiutredningen på begynnelsen av 2000-tallet slo fast at økonomistoffet hadde økt enormt i omfang og var blitt det største stoffområdet i alle medietyper.1 «Økonomistoff har altså gått fra å være en spesialdisiplin for nisjemedier, til et vanlig nyhetsområde», skriver redaktørene i innledningskapitlet «Økonomi og journalistikk: Et samspill» (s. 32). Det er derfor nesten påfallende at vi har måttet vente så lenge på en forskningsbasert bok om dette sentrale mediefenomenet.

Boken er delt i to, og min eneste alvorlige innvending er at disse to delene ikke står så godt til hverandre; langt på vei er det to bøker, på hvert sitt nivå, og med hvert sitt publikum. Redaktørene hevder at boken «henvender seg til forskere, lærere, studenter, praktiserende journalister og andre interesserte» (baksideomslaget).

Første del heter «Perspektiver», og vil nok være av størst interesse for forskere og lærere, studenter på masternivå og «andre interesserte». Andre del heter «Metoder», og er en nokså grunnleggende innføring i økonomijournalistikkens arbeidsmåter. Den passer nok best for bachelorstudenter og praktiserende journalister uten store kunnskaper i økonomi. Jeg skulle gjerne hatt denne delen å vise til da jeg underviste bachelorstudenter i økonomijournalistikk fra 2002–2010.

Mye å lære om samfunnsutviklingen

I innledningskapitlet viser redaktørene til en bred nordisk studie2 som viser at økonomijournalistikken ikke bare har økt i omfang, men også i anseelse, og at denne utviklingen startet på 1980-tallet. Studien viser også at økonomijournalistikken har påvirket andre stoffområder, og at den er «en del av en større, politisk og samfunnsmessig mentalitetsendring» (s. 17). En mentalitetshistorisk forklaringsramme – intet mindre! Det viser at denne delen av boken bør være interessant for et bredere fagmiljø, ikke for bare medievitere, men også økonomer og andre samfunnsvitere – og ikke minst for humanister. Det er mye å lære om samfunnsutviklingen i denne boken, ikke minst om spenningene mellom ulike økonomiske systemer i en blandingsøkonomi som blir stadig sterkere markedsstyrt.

Når journalistikken ser ut til å følge økonomien over i markedet, følger da den kritiske journalistikken med? Redaktørene virker ikke spesielt optimistiske. De viser blant annet til Birgit Røe Mathiesens doktoravhandling fra 2013, som viser at forsømmelser og kritikkverdige forhold bare utgjør 7 prosent av dekningen i norske lokalmedier (s. 29). Andre studier, blant annet gjennomført av bokens redaktører, peker i samme retning. Det kan skyldes flere faktorer, hevder redaktørene, som at nyheter har varekarakter, manglende kunnskaper blant økonomijournalister og for tette bånd mellom kilder og journalister.

I kapittel 2, «Nisje, mainstream, vare», tar Paul Bjerke og Birgitte Kjos Fonn et spennende utgangspunkt i prisfikseringen i boligjournalistikken de siste årene. De hevder at den journalistiske dekningen er blitt «kommodifisert – varegjort – og markedifisert» og at mediene bidrar til å drive opp forventningene om boligpriser i framtiden (s. 42).

To skoler: systemkritisk og systemlojal

I delen om nyheter som vare blir det vel mye generell pressehistorie. Mer interessant er beskrivelsen av to skoler innenfor den kritiske og avslørende journalistikktradisjonen – en systemkritisk og en systemlojal. «Den nye kritiske økonomijournalistikken må plasseres under den systemlojale formen for kritisk journalistikk», skriver forfatterne, men peker på unntak, som den systemkritiske avisen Klassekampen (s. 51).

Forfatterne skriver interessant om de brennaktuelle «journalistiske» fenomenene «i skjæringspunktet mellom PR og økonomijournalistikk» (s. 58-61), og hevder at «det i løpet av kort tid er blitt aksept for at journalister lager reklame som til forveksling ligner forbrukerjournalistikk» (s. 58-59). Aksept er et vel sterkt ord; det er debatt om denne utviklingen, og blant journalistene er skepsisen, og til dels motstanden, stor.

I kapittel 3, om «Kildebruk og kildekritikk i økonomijournalistikken», gjennomgår Birgitte Kjos Fonn den nokså deprimerende forskningen på området, og den «peker nokså entydig i retning av at kildene kommer fra bestemte sjikt og sektorer i samfunnet» (s. 69). Det kommer ikke som noen overraskelse at disse kildene er «elitekilder fra næringsliv, forvaltning og politikk» (s. 68).

I kapittel 4, «Journalistikk i krise», skriver Paul Bjerke og Birgitte Kjos Fonn meget interessant om bobler og kriser, og bruker blant annet Terra-skandalen som illustrerende eksempel. Norske mediers dekning av denne saken er ikke noe stolt kapittel! Først da Finansavisens journalist Morten Hofstad tok tak i den, forsto man alvoret. «Hvorfor slo alle andre redaksjoner seg til ro med Terras påstander»? spør forfatterne (s.93).

Forfatterne skal også ha ros for at de har gjennomført en egen, fersk undersøkelse av Aftenposten og Dagbladet i tre perioder fra 2008 til 2011. Den første perioden var uken etter Lehman Brothers-konkursen som ga startskuddet til finanskrisen; en meget spennende periode å studere. I nyhetsmaterialet fant de ikke en eneste artikkel som stilte spørsmål ved selve systemet. «Under utviklingen av finans- og gjeldskrisen er det sannsynlig at allmennjournalistene ikke hadde kunnskaper nok til å finne alternative vinklinger, mens de økonomiutdannede journalistene kanskje hadde for stor tillit til økonomifagets forklaringer», skriver de (s.101).

Påviser tekstreklame

I kapittel 5, «Arbeidslivs- eller forbrukerjournalistikk», viser Paul Bjerke hvordan tradisjonell arbeidslivsreportasje nesten har forsvunnet til fordel for forbrukerjournalistikk. Han bidrar med en forklaring: «En artikkel om priser i dagligvarebutikker er i utgangspunktet direkte interessant for alle lesere, en artikkel om arbeidsforholdene i bransjen angår like direkte bare en liten brøkdel» (s.115).

I kapittel 6, om «Økonomijournalistikk i region- og lokalmediene», viser Espen Sørmo Strømme blant annet til Torgeir Dimmens studie av fådagersaviser fra 2012, der det går fram at næringslivet slipper «påfallende lett unna», og at tekstreklame er «svært vanlig» (s. 130). Han forklarer det med det han kaller «nærhetens dilemma», som jo gjør seg gjeldende også for andre typer lokalaviser.

I kapittel 7, som handler om «klima, miljø og økonomijournalistikk», viser Andreas Ytterstad blant annet hvordan klima og miljø er usynlig i nyheter om norsk oljevirksomhet (s. 142). Han viser ellers til to hovedfunn i den avsluttende antologien til forskningsprosjektet Climate Crossroads fra 2014 (s. 143). Det første funnet er at klimajournalistikken overfokuserer på politikk. Det andre hovedfunnet er at både politikere og journalister skyver «folk flest» foran seg; «folk tviler på menneskeskapt oppvarming». Underliggende her er at klima og miljø handler mye om økonomi, en dimensjon som i stor grad er fraværende i journalistikken.

Håndbok og lærebok

Bokens del 2 om metoder er skrevet av Espen Sørmo Strømme. Den har form som en blanding av håndbok og lærebok. Jeg synes nok det blir mer lærebok enn håndbok: Mye av det omfattende kunnskapsstoffet er velkjent og begrepsforklaringene likeså. Her får vi grunninnføring i emner som oljepolitikk, nasjonalbudsjett, statsbudsjettet, kommuneøkonomi, selskapsformer, næringsliv, årsregnskapet, konkurs osv. Metodisk mer interessante er kapitlene om Brønnøysundregistrene og tjenester knyttet til dem og regnskapsanalyse.

Kapitlet om «Faresignaler i bedriftene» gir også nyttig kunnskap, særlig med tanke på hvor sløve mange journalister har vært til å oppdage slike faresignaler, men dette kapitlet kunne med fordel vært mer utdypende.

Alt i alt en viktig bok om en stadig viktigere del av journalistikken. Det gjennomført kritiske perspektivet gjør boken både lesverdig og tankevekkende.