I dette nummeret av norsk medietidsskrift presenterer vi tre artikler som hver for seg peker på blindsoner som er i ferd med å oppstå i offentligheten. Hilde Kristin Dahlstrøm og Liv Iren Hognestad viser i sin artikkel om redaksjonell nedbemanning hvordan redaksjoner bevisst velger vekk stoffområder for å takle dårligere økonomiske tider. I stedet for å kutte etter ostehøvelprinsippet, fjerner redaksjonene dekningen av enkeltområder for å kunne spisse profilen mot de områdene de mener er viktigst. På den måten oppstår det hull i hva som dekkes, og de lokale offentlighetene får flere demokratiske blindsoner.

Bengt Engan peker på noe av det samme i sin artikkel om lokaljournalistikkens demokratiske funksjon. Engan finner blant annet at samspillet mellom lokalpresse og lokalpolitikere blir preget av regionpressens stadig sterkere neglisjering av det lokale. Kommunepolitikere opplever ikke regionpressen som interessert i det lokale, og lokaljournalistikken prioriterer bort det regionale perspektivet. Dermed oppstår en regional blindsone i den lokale politiske offentligheten, hvor spørsmål som har regional betydning eller som kan bli forstått på en annen måte med et regionalt blikk, aldri løftes ut av den lokale konteksten. Den lokale offentligheten risikerer dermed å bli navlebeskuende og isolert.

Marika Lüders og Petter Bae Brandtzæg finner i sin artikkel om eldres bruk av sosiale medier en annen form for blindsone. Deres undersøkelse viser at eldre som i utgangspunktet har svake sosiale nettverk ikke finner noe mening i sosiale medier. Sosiale medier virker derimot forsterkende for dem som allerede har et bredt, sosialt kontaktnett, mens de altså kan bidra til ytterligere isolasjon for dem som i utgangspunktet er sosialt svakere stilt. Vi kan med andre ord si at sosiale medier skaper nye kløfter ikke bare mellom generasjoner, men også innad i generasjoner. Den offentligheten som sosiale medier representerer, kan dermed skape blindsoner av sosial eksklusjon der demokratisk deltakelse minimeres ytterligere.

Disse tre ulike blindsonene bidrar uten tvil ikke bare til å fragmentere offentligheten, men også til å innskrenke den og hemme deltakelse i demokratiske og sosiale fellesskap. Hver for seg er slike blindsoner kanskje ikke så betydningsfulle. Men til sammen utgjør de endringer i offentligheten og dermed i samfunnet som er betydelige. Det er lett å tenke seg scenarier der stadig flere blindsoner i offentligheten gir mindre forståelse mellom grupper og mer løsrevne kunnskapsregimer basert på opposisjon og manglende helhetsforståelse.

Forskningsrådets KULMEDIA-program gir potensielt gode muligheter til å utforske slike endringer i offentligheten og konsekvensene av dem. Men blant de tre prosjektene som fikk støtte i første utlysning i fjor, er det bare ett prosjekt som i noe utstrekning ser ut til å ta opp disse spørsmålene, nemlig prosjektet Media Use, Culture and Public Connection: Freedom of Information in «The Age of Big Data» (MeCIn) ledet av professor Hallvard Moe ved Universitet i Bergen. Når Forskningsrådet nå i juni avgjør hvilke prosjekter som skal støttes i andre utlysningsrunde, bør resultatet være at spørsmål om innskrenkninger i og fragmentering av offentligheten løftes enda mer fram. Hvis ikke kan det fort oppstå blindsoner ikke bare i offentligheten, men også i kunnskapsgrunnlaget for medie- og kulturpolitikken.