Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Nedbemanning som utfordring for journalistikken

Høgskolelektor, NLA Mediehøgskolen Gimlekollen

hilde.dahlstrom@nla.no

Programansvarlig journalistikk, NLA Mediehøgskolen Gimlekollen

liv.iren.hognestad@nla.no

Denne artikkelen presenterer funn fra en undersøkelse av hvordan journalister opplever at nedbemanning påvirker og utfordrer journalistikken fra idé til ferdig produkt. Norske medier er en del av en global trend som kjennetegnes av at den tradisjonelle journalistikken gjennomgår en strukturell transformasjon som følge av digitalisering og endrede økonomiske vilkår. Forfatterne har gjennomført en spørreundersøkelse blant journalister i nedbemannende redaksjoner på Agder og i Sør-Rogaland. Undersøkelsen viser tydelig at arbeidsmiljøet påvirkes negativt, det blir mer press, dårligere økonomiske rammer og mindre tid til grundig kildearbeid. Krevende og kritiske saker nedprioriteres. Når det blir færre journalister igjen, viser undersøkelsen at flere av de som blir værende, ofte velger minimering som strategi. Kildearbeidet blir særlig utfordret. Som en konsekvens av dette settes pressens idealer om frihet og uavhengighet på prøve. Dette utfordrer det tradisjonelle synet på journalistikkens samfunnsoppdrag.

Nøkkelord: Journalistikk, nedbemanning, digitalisering, strukturell transformasjon, journalistrollen, rollekonflikt

Downsizing as a journalistic challenge

This article examines how journalists in the southwestern part of Norway are experiencing the effects and challenges of downsizing on journalistic processes from idea to product. The Norwegian media are facing a global trend characterized by the structural transformation of traditional journalism because of digitization and changing economic conditions. Here, we conduct a survey among journalists in newsrooms in Agder and Sør-Rogaland who have gone through the process of downsizing. Respondents in the affected newsrooms outline negative influences on the working environment, with increased pressures, poorer financial frameworks and less time for thorough examination of sources. Demanding and critical stories are not given priority. As a result of the reduction in the number of working journalists, this article shows that many of the remaining journalists choose minimization as a strategy. In particular, the relationship with sources is challenged. The findings show that downsizing threatens the ideal of a free and independent press and, in turn, challenges the traditional view of journalism’s societal contribution.

Keywords: Journalism, downsizing, digitalization, structural transformation, role of journalist, role conflict

 

Innledning

I kjølvannet av finanskrisen i 2008 igangsatte mange norske mediebedrifter kostnadskutt og nedbemanningsprosesser. I tillegg til finanskrisen trekkes den teknologiske utviklingen ofte frem som bakenforliggende årsak til denne utviklingen (Rørvik og Nesheim, 2010). Digitaliseringen bidrar til at man kan gjøre jobben mer effektivt, samtidig som den også skaper behov for nye typer arbeidskraft i redaksjonen (Handgaard, Simonsen og Steensen, 2013).

Nedbemanningene har ført til at færre journalister nå skal fylle spalter, sendinger og nettsider. I tillegg har mange av de gjenværende journalistene også fått nye oppgaver som for eksempel å ta egne bilder og sette opp sine egne sider. Medieundersøkelsen 2013 viser at nesten alle journalister og redaktører frykter at kvaliteten på journalistikken vil synke som følge av nedbemanningene i mediebransjen. Robert G. Picard (2015) har undersøkt vestlige journalisters oppfatning av yrkets fremtid, og finner klare forventninger om et yrke i kraftig endring.

I denne spørreundersøkelsen rettes søkelyset mot hvordan profesjonsutøverne som står midt oppi nedbemanningene, opplever disse fra innsiden. Det er journalistene som vet best hvordan nedbemanningene påvirker det daglige arbeidet. Undersøkelsen henvender seg til journalister knyttet til redaksjoner i området fra Tvedestrand i øst til Stavanger i vest. Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen er de største mediehusene i området, og de har hatt flere store kuttrunder, senest i 2015. Agderposten, Rogalands Avis, NRK Sørlandet/Rogaland og et mangfold av små lokalmedier har også på ulike måter blitt rammet av nedbemanninger. De største kuttene har vært i de største mediene, men noen av de små mediene har også kuttet, og andre medier igjen har latt være å erstatte folk som slutter i redaksjonen.

Selv om endring på ingen måte er et nytt fenomen for journalistikken, peker flere forskere på at digitalisering og endrede økonomiske rammeforhold og brukervaner fører til at vi må tenke helt nytt om hva journalistikk er (Deuze, 2007; Peters og Broersma, 2013; Phillips, 2015; Witschge, 2013). I hvilken grad kan de internasjonale trendene påvises blant journalister på Agder og i Sør-Rogaland, og hvilke konsekvenser får det for journalistikken?

Undersøkelsen har følgende problemstilling:

Hvordan opplever journalister i redaksjoner på Agder og i Sør-Rogaland som har nedbemannet, at nedbemanning påvirker journalistikken?

Medier i endring

I sin modell for kommersiell nyhetsproduksjon synliggjør John McManus (1994) mangfoldet av interne og eksterne faktorer som direkte og indirekte påvirker de journalistiske beslutningene i en redaksjon. Selv om medielandskapet har vært i markant endring siden da, fanger modellen likevel godt opp årsakene til mange av de utfordringene mediene står overfor i dag. Jens Barland (2012) synliggjør hvordan mediene i stadig større grad profesjonaliseres når det gjelder markedskompetanse og markedsorientering. Slik kan de blant annet være relevante og attraktive i en globalisert økonomi, der Facebook og Google med sine algoritmer tilbyr konkurransedyktig, målrettet markedsføring og innhold i kampen om norske annonsekroner og brukere. Barland finner i sin doktorgradsavhandling at noen sider ved journalistikken i VG og Aftonbladet har blitt styrket som en reaksjon på ytre påvirkning. Sjefredaktørrollen vektlegges i større grad i det offentlige ordskiftet, økt konkurranse møtes med bedre kvalitet, og den journalistiske innsatsen skjerpes for at man skal oppfattes som en viktig samfunnsaktør.

Peters og Broersma (2013) bruker begrepet «strukturell transformasjon» for å forsøke å beskrive de omveltningene som rører ved kjernen av den tradisjonelle journalistikken i vår tid. Bransjen avindustrialiseres fra den tidligere suksessfulle én-til-mange-produksjonen, tett knyttet til pressens samfunnsrolle i forrige århundres sterke demokratiske vekst. Den tradisjonelle journalistikken suppleres i økende grad av det Heinrich (2013) betegner som nettverksjournalistikk, der brukerne har større innflytelse. En konsekvens er at den tradisjonelle forretningsmodellen ikke fungerer som før, verken overfor annonsører eller publikum. Den journalistiske prosessen styres i økende grad mot skreddersøm, involvering og tilrettelegging, og selve forståelsen av hva journalistikk er, står på spill (Peters og Broersma, 2013; Witschge, 2013). Samtidig avritualiseres mediebruken som en konsekvens av at publikum har tilgang til alt overalt (Peters og Broersma, 2013). Digitalisering og ny teknologi, som står sentralt i transformasjonen, representerer både nye muligheter og nye utfordringer for mediene, som skal navigere under stadig endrede forhold (Barland, 2012; Enli og Skogerbø, 2008; Ottosen og Krumsvik, 2008; Rasmussen, 2002; Schudson m.fl., 2013).

Journalistrolle i endring

Gjennom denne undersøkelsen ønsker vi å se nærmere på hva endringene i omkringliggende faktorer, konkretisert gjennom nedbemanning, gjør med journalistikken og journalistrollen. Når journalistikkens rammevilkår, og faktorer med stor betydning for nyhetsavgjørelsene, endres, endres også journalistrollen. Peters og Broersma (2013) peker på at den journalistiske arbeidsprosessen og endringene i den er en sentral del av den strukturelle transformasjonen. Mark Deuze (2007) bruker begrepet «portfolio worklife», portefølje-arbeidsliv, om endringen innenfor kreative yrker de siste årene. Man må stadig vise hva man er god for, samtidig som den tradisjonelle tilhørigheten til arbeidslivet er i endring, blant annet i form av løsere tilknytning til arbeidsgiver (Deuze, 2007). Samtidig minner Schudson (2013) om hvordan journalistikken også i forrige århundre gjennomgikk store forandringer, og at tradisjonell journalistikk gjerne forstås som et nyhetsparadigme preget av objektivitet, omvendt pyramide og intervju som innsamlingsteknikk (Høyer og Pottker, referert i Schudson, 2013).

Rune Ottosen (2004) definerer journalistenes yrkesrolle som et sosialt betinget sett av faglige standarder, yrkesetiske normer og sosiale atferdsmønstre som over tid skaper en kollektiv identitet. Han viser hvordan rollen og det journalistiske handlingsrommet er i spill langs syv konfliktlinjer, deriblant teknologiske forutsetninger og kampen for ytringsfrihet og informasjonsfrihet (Ottosen, 2004). Tamara Witschge (2013) peker på utfordringene i møtet mellom tradisjon og endring, som oppleves spesielt utfordrende for journalister i et yrke der tradisjonelle verdier historisk står sterkt. Odd Raaum (1999) viser hvordan en strategisk satsing på yrkesetikken, der man har løftet frem grunnleggende idealer og verdier som sannhet og uavhengighet, har bidratt til å legitimere journalistikkens rolle i samfunnet.

Birgit Røe Mathisen (2010) skiller mellom rolleoppfatning, rolleatferd og rolleforventninger. Rolleoppfatningen handler om hvordan den som innehar rollen, oppfatter den selv. Det å være fri og uavhengig er grunnleggende verdier, tett knyttet til journalistikkens idealer og samfunnsrolle. Rolleatferden handler om hvordan rollen utøves i praksis, og digitalisering, kommersialisering og nedbemanning er sentrale stikkord som påvirker praksis (Mathisen, 2010). Rolleforventningene rommer omverdenens forventninger til journalistenes rolleutøvelse. Disse kan ha formelle uttrykk, for eksempel formulert i lover og regler, men handler også om uskrevne forventninger fra kilder og publikum og hvordan nærmeste overordnede forventer at journalisten utfører jobben sin. Dersom rolleinnehaveren opplever å møte ulike forventninger til rollen eller rollene hun har, kan det oppstå rollekonflikter. Dersom spriket mellom rolleoppfatningen og rolleatferden oppleves stort, kan man oppleve å havne i en skvis (Dahlstrøm, 2014; Mathisen, 2010).

Mange journalister opplever at økt fokus på industrialisert, flermedial produksjon, der hovedmålet er å generere størst mulig gevinst, er i strid med deres faglige integritet og opplevelsen av hva som er viktig og riktig kvalitet (Sørensen, Seierstad og Grimsmo, 2005; Ottosen og Krumsvik, 2008). Mange journalister har også en innebygd skepsis mot journalistikk for markedet (Olsen, 2012).

Kvaliteten på journalistikken er nært knyttet sammen med kvaliteten på kildearbeidet. Nyhetene og de medierte fortellingene skapes i stor grad i interaksjonen mellom kilde og journalist; resultatet av denne interaksjonen avgjør langt på vei hva som havner i og utenfor medienes søkelys (Allern, 2015; McManus, 1994; Phillips, 2015). McManus (1994) viser hvordan kildearbeidet særlig har betydning for journalistikkens troverdighet knyttet til følgende tre faktorer: faktaorienterte sitater, antall siterte kilder og forekomsten av bakgrunnsinformasjon som gjør det mulig å forstå nyheten.

Kreativ under press

Det kan være slitsomt å leve i spriket mellom ideal og praksis over tid. Stress og høyt arbeidspress kan være en utfordring for kreativitet og arbeidsmiljø. Astrid Gynnild (2009) mener at kreativitet, energi og overskudd henger tett sammen og betinger hverandre. Journalister flest mener også at mer tid til kreativ jobbing hever kvaliteten på nyhetsstoffet betraktelig. En slik tankegang støttes i kvalitetsledelsesfilosofien, der grunntanken er at kvalitet lønner seg. Ragnhild Kr. Olsen (2012) mener at dette er et interessant perspektiv for redaksjoner som opplever at kravene til lønnsomhet kan gå på kvaliteten løs.

I sine observasjonsstudier av journalister under press fant Gynnild (2009) et tilsynelatende stort paradoks i at jo strammere økonomiske rammer, desto mer kreative ble det forventet at journalistene skulle være. Hun fant ut at en utbredt strategi for å takle forventningene om effektivitet og rask produksjon er minimering. Jo raskere medium og jo færre som gjør jobben, desto flere snarveier vil journalistene ta for å spare tid. Minimering som strategi handler om å bruke mer resirkulert stoff, mindre jobbing i den fysiske felten, færre kilder og mer standardiserte nyheter. Når kravet om effektivitet og rask produksjon blir så stort at journalisten mister kontrollen, oppstår en indre ubalanse. Denne ubalansen har flere paralleller til den tidligere beskrevne rollekonflikten som oppstår når avstanden mellom praksis, idealer og forventninger blir for stor. Gynnild (2009) understreker at den enkelte journalist bare i liten grad kan påvirke og endre de store, ytre strukturene i nyhetsorganisasjonen. Men hun kan utvikle egen mestring av det som skjer på det ytre plan. Denne strategien kaller hun for skapende veksling.

Idealer i endring

Når så mange faktorer er i spill i bransjen samtidig, er det ikke unaturlig at også idealene endrer seg, om enn noe tregere. Det er stadig flere som mener at journalistikkens tradisjonelle vesen endres, men med ulike syn på hvordan og i hvilken retning. Tittelen på McChesney og Picards (2011) bok støtter Peters og Broersmas (2013) konklusjon om at journalistikken må nytenkes: Will the last reporter please turn out the lights: the collapse of journalism and what can be done to fix it.

Gunnar Nygren spør om det er grunn til å snakke om en deprofesjonalisering av journalistikken, fordi han mener det har skjedd en utvikling der man ikke lenger legger like stor vekt på idealene. I et intervju med journalisten.se gir han flere eksempler på hvorfor han mener at journalistrollen og profesjonen har blitt svakere: Det er ikke lenger like klart hva en journalist skal gjøre (fordi teknologien gjør at man i dag gjør mye som andre yrkesgrupper gjorde før), penger og annonsesalg er tettere koblet til redaksjonen, nettet har gjort at publikum selv kan finne kilder og publisere, en del av de nye mediene har gitt opp å følge etiske regler, og samfunnsinteressen er ikke like avgjørende for valget av journalistyrket.1

Samtidig konkluderer en undersøkelse blant 1500 journalister i Polen, Russland og Sverige med at «multiskilling» blant journalistene ikke oppleves som en «de-skilling», men heller en «re-skilling» eller «up-skilling». Journalistene opplever at multiskilling gir større rom for kreativitet, større innflytelse til den enkelte journalist og bidrar til å øke produksjonen (Nygren, 2014). Selv om en konsekvens av nedbemanninger ofte er at journalister må utføre flere oppgaver, viser Nygrens undersøkelse at multiskilling i seg selv ikke automatisk trenger å bety at kvaliteten på det journalistiske arbeidet forringes.

Metode

For å kunne belyse vår problemstilling best mulig har vi gjennomført en anonym, nettbasert spørreundersøkelse ved hjelp av Surveymonkey våren 2015. Etter testing ble undersøkelsen sendt ut på e-post til samtlige NJ-medlemmer i Agder og Stavanger journalistlag, også til frilansmedlemmer og enkelte uorganiserte journalister, totalt 575 personer. Selv om nettbaserte spørreundersøkelser normalt gir lavere svarprosent, var det viktig for oss å forsøke å nå hele populasjonen. Valg av metode var også et spørsmål om ressurser. I alt 282 journalister, 49 prosent, svarte på undersøkelsen. På denne typen undersøkelser anser vi det som en relativt god oppslutning. En forklaring på den forholdsvis høye svarprosenten kan være at journalister er opptatt av å dele sine erfaringer og sørge for at opplevelsen deres blir kjent (Østbye, Helland, Knapskog og Larsen, 2013). Det er nettopp journalistenes egen opplevelse av nedbemanningen vi er på jakt etter, og dette kommer også tydelig til uttrykk i flere av de operasjonaliserte spørsmålsformuleringene.

Undersøkelsen bestod av i alt 19 hovedspørsmål, som varierte fra spørsmål om bakgrunnsdata som blant annet kjønn, alder, utdanning og yrkesrolle, til flervalgsspørsmål, rangeringsspørsmål med flere underkategorier og åpne spørsmål. Fordi vi forventet negativ respons på hvordan nedbemanningen opplevdes, etterstrebet vi mest mulig nøytrale spørsmålsformuleringer, for eksempel «Hvordan opplever du at følgende stoff prioriteres etter nedbemanningen?». I et av rangeringsspørsmålene ligger et premiss om forventet endring: «Hvordan opplever du at nedbemanningen har påvirket …» Deltakerne kunne svare langs en skala fra «sterkt negativt» via «negativt» og «positivt» til «sterkt positivt», med muligheter til å svare både «uendret» og «ikke relevant». Slik har vi åpnet for at nedbemanningen også ikke kan ha påvirket rammevilkår, arbeidsprosess og det ferdige produktet. At nedbemanning på en arbeidsplass forventes å merkes, er heller ikke særlig kontroversielt. På de åpne spørsmålene om hvordan journalistene tror at kildene og publikum merker nedbemanningen, er det også noen som svarer at de ikke merker den.

En del av de spurte jobber i redaksjoner som ikke har kuttet, og noen av respondentene er også studenter og pensjonister, og dermed normalt ute av redaksjonsmiljøet til daglig. Disse ble også sluset ut av undersøkelsen etter det første spørsmålet. Totalt 187 respondenter, to tredeler av de som svarte på undersøkelsen, var knyttet til en redaksjon som har nedbemannet de siste fem årene (2010–2015). Svarene fra de 187 respondentene som har opplevd nedbemanninger, bør kunne gi en god pekepinn på hvordan arbeidshverdagen oppleves etter kuttene, og dermed god validitet. En høy andel har også tatt seg tid mot slutten av undersøkelsen til å bidra med kommentarer knyttet til hvordan de tror publikum og kildene opplever nedbemanningen.

Et vanlig problem med spørreundersøkelser som denne er den såkalte ja-effekten og på-midten-effekten (Østbye m.fl., 2013). Respondentene vil tendere til å svare ja eller positivt, og ofte plassere seg på midten av en skala. Funnene i vår undersøkelse tyder på at dette ikke er tilfellet. Selv om svarene i hovedsak er negative eller svært negative, er det klar spredning fra spørsmål til spørsmål, noe som tyder på at respondentene har foretatt selvstendige vurderinger for hver avkryssing, og ikke krysset likt på alle svar. I tillegg er spørsmålene fordelt på overordnede tema knyttet til rammevilkår, journalistisk prosess og ferdig produkt. Spørsmålene spenner fra det konkrete, som antall kilder i en sak, til arbeidspress, som vanskelig lar seg kvantifisere. Det kunne styrket undersøkelsen om enkelte av formuleringene, for eksempel hva som legges i økonomiske rammer, hadde vært klarere avgrenset. Samtidig var det viktig at undersøkelsen ikke skulle være for tidkrevende, for å unngå at mange falt av lasset underveis. Siden undersøkelsen er anonym, og respondentene ikke oppgir hvilken redaksjon de jobber for, bør heller ikke faren for sosialt akseptable svar påvirke valgene (Østbye m.fl., 2013). Dette til sammen styrker undersøkelsens reliabilitet.

Undersøkelsen fanger ikke opp de journalistene som har tatt sluttpakker, og som nå er ute av redaksjonene. Samtidig er kanskje en kvalitativ undersøkelse blant et utvalg her bedre egnet til å belyse forhold knyttet til de som forlater redaksjonene. Undersøkelsen måler journalistenes opplevelse i 2015, men gir ikke grunnlag for å si noe om hvordan situasjonen var tidligere. Også i operasjonaliseringen av enkelte begreper, for eksempel akkurat hvor skillet mellom ulike stoffområder går, og nøyaktig hva som forstås med presseetiske spørsmål, kan det være ulike tolkninger som legges inn av den enkelte respondent. Det er vanskelig å unngå variasjoner i tolkninger, men viktig å være bevisst på utfordringene det kan gi. Det samme gjelder det forholdsvis lange tidsperspektivet på nedbemanning, altså tidsrommet fra 2010 til 2015. Samtidig relaterer undersøkelsen seg til den daglige arbeidssituasjonen for journalistene, det de føler på kroppen hver eneste dag, og som de har et nært forhold til. Det er denne opplevelsen vi er på jakt etter.

Vi har gjennomført både univariat analyse og krysskjøringer av ulike variabler for å finne eventuelle sammenhenger eller forskjeller i datamaterialet. De bivariate analysene viste i hovedsak liten spredning, men på enkelte felt var det klare forskjeller. Disse kommer vi tilbake til.

Flermediale journalister med fast jobb

De aller fleste journalistene i undersøkelsen er allround-journalister som leverer saker til flere plattformer, inkludert nett og mobil. I alt 82 prosent er fast ansatte. Nesten hver tredje journalist som har svart på undersøkelsen, er mellom 30 og 39 år. Hver fjerde er mellom 40 og 49.

Mange av journalistene har lang fartstid i yrket. Nesten 40 prosent av respondentene har vært over tjue år i jobben. Over 80 prosent har høyere utdanning, og 60 prosent har journalistutdanning som en del av utdanningen sin. Det er nesten dobbelt så mange menn som kvinner som har svart. Kvinnene oppgir i større grad enn mennene at de har studert journalistikk (80 prosent av kvinnene og 50 prosent av mennene).

Selv om noen av redaksjonene allerede har vært gjennom flere runder med nedbemanning, svarer 25 prosent «ja» eller «kanskje» på spørsmålet om de selv er på vei ut av yrket. Det er, ikke overraskende, flest av de eldste som svarer at de er på vei ut. På tross av mange negative funn i undersøkelsen er det fortsatt mange journalister som har tro på fremtiden: 55 prosent av journalistene sier at de ser for seg en fremtid i yrket, mens 31 prosent er usikre, og 14 prosent svarer nei. Det er få som oppgir at de har hatt sykefravær knyttet til nedbemanningene (6 av 159). Studien har ikke sett nærmere på hvordan nedbemanningene har påvirket det reelle fraværet i redaksjonene. At journalistene selv oppgir at de ikke har hatt sykefravær knyttet til nedbemanningene, på tross av at de mener at nedbemanningene har påvirket arbeidsmiljøet negativt og skapt mer press, kan være et uttrykk for at de opplever at det er vanskeligere å være borte når de er så få igjen, eller at de frykter at mye fravær vil gjøre dem mer utsatt i eventuelle nye nedbemanninger. Det økte presset kan også tenkes å føre til flere langtidssykemeldte på sikt dersom belastningen over tid blir for stor.

Større press

Vi forventet at en undersøkelse om dette temaet ville gi et negativt helhetsinntrykk. Funnene bekrefter dette, til dels overraskende sterkt. Et stort flertall av journalistene sier at nedbemanningene har hatt en negativ eller svært negativ effekt på rammevilkårene rundt det journalistiske arbeidet. Hele 85 prosent oppgir en negativ eller svært negativ utvikling på de økonomiske rammene. Det kan handle om færre kolleger, lavere lønn, kutt i kurs, reiser, vikarbruk og tid, og færre ressurser til nyskaping og utvikling. Mer overraskende er det kanskje at 15 prosent opplever de økonomiske rammene som uendret, positivt påvirket eller ikke relevante. En del av svaret her kan forklares med at noen journalister har tatt sluttpakke og nå jobber som frilansere eller i nyetablerte, små mediebedrifter under nye vilkår, eller at deres saksfelt er skjermet eller uendret.

Opplevelsen av arbeidspress har ifølge journalistene også hatt en sterkt negativ utvikling. Til sammen 81 prosent svarer at nedbemanningene har påvirket arbeidspresset i en negativ eller svært negativ retning. Så mange som én av fire benytter svaralternativet «svært negativt» for å beskrive utviklingen angående arbeidspress og økonomiske rammer. Undersøkelsen viser ikke store forskjeller mellom hvordan journalister i ulike roller opplever arbeidspresset. Presset er tilsynelatende like stort enten man er redaksjonsleder og vaktsjef eller allround-reporter. Det tyder på at nedbemanningen rammer hele organisasjonen. Økt arbeidspress og dårligere økonomiske rammer kan bidra til at avstanden mellom rolleoppfatning og rolleatferd blir større, og at svarene uttrykker noe av den skvisen journalistene kjenner på. Funnene kan også være uttrykk for en mer flytende arbeidssituasjon, der skillet mellom arbeid og fritid svekkes. Denne tendensen bekreftes også i flere NJ-undersøkelser, blant annet Journalistundersøkelsen 2012. Redaksjonens arbeidsform tilpasses etterspørselen etter kontinuerlig publisering av saker døgnet rundt, og sosiale medier bidrar til blandingen av den private sfæren og jobb. Usikkerheten for egen fremtid i jobben kan også bidra til at man opplever et sterkere press.

Også rammefaktorer som arbeidsmiljø (69 prosent), redaksjonens organisering (66 prosent) og redaksjonell ledelse (61 prosent) har ifølge journalistene hatt en negativ eller svært negativ utvikling. Svarene gir en tydelig pekepinn på at det har vært en utvikling i negativ retning. En av journalistene opplever det slik: «En fraværende ledelse, som også er under press, evner ikke å motivere, engasjere og skape et godt arbeidsmiljø.» Den redaksjonelle ledelsen utfordres på ulike måter i nedbemanningsprosesser, blant annet må de motivere de ansatte som blir igjen, fordele arbeidsoppgavene på færre ansatte og prioritere tøffere. Misnøye med ledelsen kan handle om både at ledelsen ikke er tydelig i prioriteringene som må gjøres, og at den ansatte ikke er enig i prioriteringene. Dette kommer vi tilbake til i kapittelet om journalistikkens innhold.

Når det gjelder arbeidsmiljø, er det interessant at flere kvinner (81 prosent) enn menn (62 prosent) synes utviklingen har gått i en negativ / svært negativ retning. Undersøkelsen sier ingenting om hvorvidt dette skyldes at de har høyere krav til arbeidsmiljøet enn sine mannlige kolleger, eller om de på en eller annen måte opplever at konsekvensene av nedbemanningene svir mer. Det er færre kvinner enn menn som svarer på undersøkelsen, men funnene her gir ikke grunnlag for å si at kvinneandelen i noen redaksjoner har blitt så lav at det i større grad går ut over trivsel og arbeidsmiljø enn for menn. Forskjellen mellom kjønnene er så markant at det trengs mer forskning for å finne årsaken.

Tabell 1: Rammevilkår: Hvordan opplever du at nedbemanningene har påvirket…?

 

Svært negativt

Negativt

Uendret

Positivt

Svært positivt

Ikke relevant

Totalt

Økonomiske rammer

26

60

8

4

0

3

101

Arbeidspress

24

57

17

1

0

1

100

Arbeidsmiljøet i redaksjonen

18

51

26

4

1

1

101

Redaksjonens organisering

9

57

18

15

0

1

100

Den redaksjonelle ledelsen

7

54

29

9

1

1

101

Kompetanseheving

12

44

30

13

1

1

101

Turnus

10

45

31

10

0

5

101

Egen motivasjon

10

42

40

5

1

2

100

Tall i prosent, rundet av til nærmeste hele tall.

Selv om et stort flertall av journalistene opplever at de fleste rammevilkårene har blitt negativt påvirket av nedbemanningene, er det også en forholdsvis stor gruppe som vurderer noen rammefaktorer som uendret. Selv om 52 prosent oppgir at nedbemanningene har påvirket egen motivasjon negativt eller svært negativt, mener 40 prosent at nedbemanningene ikke har påvirket deres egen motivasjon. Cirka 30 prosent opplever også at redaksjonell ledelse, kompetanseheving og turnus er uendret. Et mindretall på 15 prosent mener at nedbemanningene har påvirket redaksjonens organisering i en positiv retning, og 13 prosent mener at de har bidratt til kompetanseheving. Tallene synliggjør at nedbemanninger kan føre til omstruktureringer som oppleves som positive eller uendrede for den enkelte selv om totalen kanskje er negativ. Kanskje får man tilbud om kurs og kompetanseheving fordi man må lære noe nytt? Slik kan nedbemanning føre til en re-skilling eller up-skilling av den enkelte medarbeider, slik Nygren m.fl. (2014) fant i sin undersøkelse av konsekvenser av multiskilling, men positive opplevelser kan også handle om at journalisten har fått ny jobb utenfor redaksjonen.

Forenklet journalistisk prosess for å rekke alt

I journalistenes svar kommer det tydelig frem at journalistene opplever at den journalistiske prosessen også har hatt en negativ / svært negativ utvikling etter nedbemanningene. Dette rammer særlig idéutvikling og kreativt arbeid (66 prosent), prioritering av krevende saker (66 prosent) og kildearbeid (62 prosent). En av journalistene sier det rett ut: «Færre gode kolleger har redusert muligheter for idéutveksling og drodling.» Svarene antyder at journalistyrket, som tradisjonelt anses som et kreativt yrke, i praksis ikke er så kreativt som journalistene ønsker. Det er ikke tilstrekkelig rom for det Gynnild kaller skapende veksling. I tillegg viser svarene at sentrale journalistiske idealer om grundig kildearbeid og å undersøke og avsløre makta utfordres (Allern, 2015; McManus, 1994; Nygren, 2008; Raaum, 1999). På den andre siden bidrar den teknologiske utviklingen også til at man på noen områder får atskillig enklere tilgang både til skriftlige, visuelle og muntlige kilder i den journalistiske prosessen.

Tabell 2: Den journalistiske prosessen: Hvordan opplever du at nedbemanningene har påvirket…?

 

Svært negativt

Negativt

Uendret

Positivt

Svært positivt

Ikke relevant

Totalt

Idéutvikling og kreativt arbeid

17

49

26

7

0

1

100

Prioritering av krevende saker

18

48

26

7

0

1

100

Kildearbeid

15

47

32

4

0

1

99

Presseetiske spørsmål

5

15

77

2

0

1

100

Yrkesstolthet

7

42

45

4

0

2

100

Egen motivasjon for arbeidet

10

42

40

5

1

2

100

Tall i prosent, rundet av til nærmeste hele tall.

På spørsmål om hvordan journalistene tror at kildene merker nedbemanningene, blir det tydelig at journalistene mener at nedbemanningene har rammet kildearbeidet på en særlig måte. Blant 106 kommentarer er det tre formuleringer som går igjen, og disse bidrar til å konkretisere hvordan journalistene opplever at den journalistiske prosessen påvirkes og endres i en redaksjon som har nedbemannet:

  1. Kildene merker at vi har dårlig tid! Det er ikke tid til å møte kildene/pleie forholdet til kildene.

  2. Kildene merker at vi oftere må si nei. Det er vanskeligere å komme på trykk.

  3. Kildene merker at vi er dårligere forberedt. Det er mer lettvinte løsninger.

Slik blir det synlig at journalistene opplever en skvis mellom forventningene fra både kilder og mediebrukere, idealer og praksis. Kildearbeidet, og dermed et sentralt premiss for kvalitetsjournalistikk, svekkes (McManus, 1994). Endrede rammevilkår påvirker og endrer journalistikken. «Jeg tror publikum opplever at vi ikke klarer å dekke de arrangementene og sakene som er viktige for dem», sier en av journalistene. En konsekvens av at man ikke har tid, er at journalistene må gjøre tøffere prioriteringer. Enkelte journalister understreker at dette ikke bare er negativt. Andre forteller at når terskelen for hva som dekkes, heves, og flere får avslag på tips, så opplever de at kildene etter hvert slutter å ta kontakt. Flere trekker også frem at når journalisten ikke er så mye ute på saker og er til stede der det skjer, mister redaksjonen også en viktig kilde til ideer og tips. Dette er spesielt viktig med tanke på avsløringer og kritisk journalistikk. Noen trekker også frem at de ikke lenger har definerte stoffområder i redaksjonen, og at journalister som tidligere hadde ansvar for konkrete stoffområder, har sluttet. De tror dette kan ha bidratt til at redaksjonen har mistet gode kilder og tipsere. I forbindelse med presentasjonen av funnene i denne undersøkelsen på Sommerkonferansen 2015 ble det utført en enquête der et utvalg hyppig brukte og høyt profilerte kilder ble spurt «Merker du at redaksjonene har nedbemannet?». Svarene bekrefter journalistenes oppfatning av situasjonen.

Minimering og skvis

Mange journalister forventer stress når de går på jobb. Noen liker denne siden ved yrket, men som Medieundersøkelsen fra 2013 viser, er det også mange som frykter at stresset går ut over kvaliteten på journalistikken de lager. I Norsk Journalistlag / Norsk Redaktørforenings kvalitetsundersøkelse fra 2015 spør man hva som i størst grad påvirker kvaliteten på de redaksjonelle produktene journalistene leverer. Tid skiller seg ut som den desidert viktigste faktoren (79 prosent). På plassene etter kommer produksjonskrav (52 prosent), bemanning (49 prosent), egen kompetanse (39 prosent), ressurser (38 prosent) og ledelsens kompetanse (18 prosent). Journalistene i deres undersøkelse anslår at 8 prosent av sakene de lager, ikke oppfyller egne og redaksjonens kriterier for god kvalitet. Blant journalistene som leverer til radio/tv og internett, var andelen nesten 11 prosent. I tillegg svarte de at et snitt på 3 prosent av egne redaksjonelle produkter ikke oppfyller kravene i VVP.

Funnene i vår undersøkelse bekrefter hvordan mangel på tid får direkte konsekvenser for den journalistiske prosessen. Journalistene sier at de bruker kortere tid på å forberede intervjuer, går mindre i dybden og tar flere intervjuer via mail eller telefon. En av dem sier: «Det er vanskelig å nå frem med mer dyptgravende kilder. De opplever oss mer overfladiske (og ser nok også at de oftere kan ‘slippe unna’ med ting).» Flere beskriver det som en ond sirkel med mer lettvint journalistikk, nokså lik den negative spiralen Davies (referert i Peters og Broersma, 2013, s. 1) skisserer. Journalistene som opplever dette spenningsfeltet, sier at det har påvirket deres atferd ved at de i større grad velger vekk krevende og kritiske saker. Noen oppgir at det blir mer direkte avskrift av det kildene sier, og at mange kilder også får beskjed om å sende inn stoff og bilder selv. For å håndtere den økte arbeidsmengden velger man enkle løsninger. Slik blir minimering en strategi for å håndtere en presset jobbsituasjon og opplevd rollekonflikt i spriket mellom ideal og praksis, rolleforståelse og rolleatferd, også etter nedbemanning (Gynnild, 2009; Mathisen, 2010; Ottosen, 2004). Witschge (2013) finner et lignende sprik mellom det journalistene opplever som god journalistikk, og det de faktisk leverer.

En annen og like bekymringsfull side ved disse funnene og konsekvensene av dem er trusselen mot den frie, uavhengige journalistikken. Når mediene i mindre grad kontrollerer andre samfunnsaktører, og kildene slutter å tipse om viktige saker, da står også sentrale demokratiske verdier på spill. Journalistenes svar viser at idealene om å være kritisk, undersøkende og uavhengig blir vanskeligere å etterleve med færre folk i redaksjonen. Flere trekker også frem at de opplever et sprik mellom idealet om å avsløre makta og å informere om viktige forhold i samfunnet og det sterke fokuset på å lage saker som genererer mange klikk.

Tynnere produkt med dårligere kvalitet

For å beskrive hva som har skjedd med det journalistiske produktet, bruker journalistene formuleringer som «færre avisartikler», «tynnere avis», «flere slurvefeil», «større masker i nettet for å fange opp nyheter» og «flere saker glipper». I alt 75 prosent av journalistene mener at totalproduktet har hatt en negativ eller svært negativ utvikling. Spørsmålet om hvordan journalistene opplever at innholdet har endret seg, forklarer hvorfor de mener utviklingen har vært så negativ. Rolleatferden avviker i større grad enn før fra rolleoppfatningen, og skvisen forsterkes.

Av de spurte journalistene sier 59 prosent at hendelsesnyheter prioriteres høyere etter nedbemanningene: «Veldig mye av journalistikken blir rettet mot ‘hendelser’ som kan legges ut på nett, det er i hendelser trafikken skapes. Mer og mer av journalistikken snus den veien.» Mange forteller også at de synes ledelsen har et for stort fokus på klikkpotensialet til sakene. Dette er trolig en viktig faktor for hvorfor journalistene (61 prosent) mener at den redaksjonelle ledelsen har hatt en negativ eller svært negativ utvikling: «Det er ikke lenger journalistiske vurderinger som alene styrer vinkling/dekning. Klikkpotensialet har overtatt mye av vurderingsplattformen.» På bakgrunn av svarene i de åpne kommentarfeltene dannes det et bilde av at dette handler om hendelser som er enkle, kjappe og lite ressurskrevende å dekke. Sigurd Allern peker på at den økonomiske utviklingen har ført til at det blir vanskeligere å publisere eksklusive nyheter bygd på originalt reportasjearbeid og granskning (Allern, 2015, s. 25). Allerede i 2002 uttrykte Martin Engebretsen (2002) bekymring for en vridning mot en kjapp og rastløs NÅ-journalistikk, som gir vanskeligere kår for de som vil grave i dybden. Journalistenes inntrykk av at nedbemanningene har ført til mer stoffutveksling, innkjøpt stoff og saker laget av publikum, er i tråd med forskning om at journalistikkens innhold endres (Peters og Broersma, 2013).

Stoffområdene som ifølge journalistene nedprioriteres mest, er kultur, feature og utenriks. Dette kan henge sammen med det vi tidligere har sett journalistene si, om at de ikke lenger så ofte er ute på saker, særlig ikke etter ordinær arbeidstid, og det er jo ofte da kulturarrangementer skjer. God featurejournalistikk er ressurskrevende, og det kan være en forklaring på at dette saksområdet rammes. Det er lite utenriksstoff i regional- og lokalmediene i utgangspunktet, det finnes en rekke andre alternative kilder på dette området, og derfor er dette saksområdet kanskje ekstra sårbart.

Forbruker/nytte og underholdning prioriteres ifølge journalistene litt høyere etter nedbemanningene. Mulige forklaringer på dette kan være at journalistikken markedsorienteres enda sterkere, slik Barland (2012) også finner, og at disse temaene er klikkvinnere. De andre temaområdene er stort sett uendret. Flest opplever de tradisjonelt viktige stoffområdene som politikk, økonomi og næringsliv som uforandret, selv om én tredel av journalistene sier at disse stoffområdene også er nedprioritert.

Tabell 3: Hvordan opplever du at følgende stoff prioriteres etter nedbemanningene?

 

Høyere

Uendret

Lavere

Hendelsesnyheter

59

27

14

Utenriks

3

46

51

Innenriks

6

60

35

Politikk

4

67

28

Sport

9

47

45

Kultur

2

33

66

Underholdning

22

47

31

Feature

7

41

52

Krim

13

53

34

Økonomi/næringsliv

9

65

26

Tall i prosent, rundet av til nærmeste hele tall.

Journalistene gir ulike forklaringer på det tydelige signalet om at totalproduktet har hatt en negativ utvikling. Halvparten av journalistene (51 prosent) mener at andelen kritiske saker har hatt en negativ eller svært negativ utvikling. Av de spurte mener 42 prosent at dette er uendret. Bare 17 prosent oppgir at de har færre kilder i sakene enn før. Dette er likevel en bekymringsfull utvikling fordi journalistene hadde få kilder før også. Ifølge Sigurd Allerns undersøkelse hadde bare hver fjerde artikkel referanser til to eller flere kilder (Allern, 2001). Med et slikt utgangspunkt har ikke journalistens kildearbeid så mye å gå på.

Tabell 4: Det ferdige produktet: Hvordan opplever du at nedbemanningen har påvirket…?

 

Svært negativt

Negativt

Uendret

Positivt

Svært positivt

Ikke relevant

Totalt

Dine egne saker

8

32

48

5

1

6

100

Andel kritiske saker

10

41

42

5

0

2

100

Hele produktet

10

65

19

5

0

1

100

Tall i prosent, rundet av til nærmeste hele tall.

Førti prosent sier at deres egne saker har hatt en negativ eller svært negativ utvikling, mens 48 prosent mener at deres saker er uendret. Tallene viser at selv om et stort flertall mener at totalproduktet har blitt dårligere, så er det samtidig mange som ikke opplever at dette gjelder deres eget arbeid. Dette kan være en forklaring på at 45 prosent mener yrkesstoltheten er uendret. Men samtidig er det 50 prosent som mener den har fått en knekk.

I en tid som mer enn noen gang er preget av tøff konkurranse mellom et mangfold av medietilbud, kreves det at mediene gjør seg attraktive for publikum og tilbyr skreddersøm til brukerne. Minimeringsstrategien kan føre til at skvisen mellom idealene og praksisen blir mer krevende å forholde seg til. Det kan være utfordrende å selge et produkt man selv mister troen på.

Når journalistene skal beskrive hvordan de tror publikum merker nedbemanningene, konkretiserer de samtidig hvordan de opplever den negative utviklingen på totalproduktet. Svarene som går igjen, handler om

  1. mindre bredde/mangfold/kvalitet

  2. færre saker og tynnere avis

  3. at journalistene glipper på saker og er sjeldnere ute

  4. mer slurv og feil

«Det journalistiske koldtbordet er kjedeligere, og det er lenger mellom de journalistiske godbitene.» «Det er mer intetsigende videoer – som det tydeligvis skal satses på.» «I tillegg fører felles maler, felles kommentarer og felles sakprosaanmeldelser mellom Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende til mindre mangfold, både i form, innhold og meninger.» Sitatene over er gode eksempler på de 117 kommentarene som beskriver hvordan journalistene tror at publikum merker nedbemanningene. Funnene trekker i retning av Engebretsens (2002) bekymring for overdrevent hendelsesfokus med påfølgende mindre av den undersøkende journalistikken. Witschge (2013) peker også på hvordan internetts muligheter for mangfold og dybde er underutnyttet, og viser til at de tradisjonelle mediene oppleves ganske homogene på nett. Også her kan man ane en økt spenning mellom hva som forventes, og hva som leveres.

Noen få journalister sier at de tror publikum i liten grad merker nedbemanningene. De har helt ulike forklaringer på hvorfor. På den ene siden vektlegges det at stoffutveksling bidrar til at lesere får et like stort tilbud som før. Den andre forklaringen handler om at redaksjonen hadde et like svakt fokus på research og kildekritikk før nedbemanningene.

Grunn til bekymring, spore til håp

Undersøkelsen viser tydelig at journalistene i hovedsak opplever at nedbemanning påvirker og utfordrer journalistikken negativt når det gjelder både rammebetingelser, den journalistiske arbeidsprosessen og det ferdige produktet. Den globale, strukturelle transformasjonen merkes også i Agder og i Sør-Rogaland, til tross for forskjeller i både kultur, medielandskap og regulering fra myndighetenes side. Også her skvises journalistrollen mellom teknologi, endrede økonomiske forhold og brukervaner og tradisjonelle idealer om en fri, uavhengig og kritisk presse. Kildearbeidet er kanskje det tydeligste, mest konkrete eksemplet på hvordan journalistene selv opplever at nedbemanningene rammer. Dette er signaler som bør tas alvorlig. Det finnes foreløpig ingen klare alternativer til å ivareta informasjonsflyt, lokal debatt og samfunnskritikk i denne delen av distrikts-Norge dersom den nedadgående spiralen ikke brytes. Alt var ikke bedre før, men journalistene opplever at utviklingen undergraver journalistiske verdier og truer journalistikkens fremtid.

Heldigvis er ikke mediene passive tilskuere. Utviklingen går mot større mediehus og konsern, mot sterkere målgruppestyring, nisjeprodukter, aktiv bruk av sosiale medier og brukergenerert innhold. Flere av disse endringene trekker i retning av nettverksjournalistikken, og som Barland (2012) påpeker, bidrar noen av endringene til en bedring av journalistikken. Mediene tar aktive og delvis utforskende valg i forsøket på å finne en ny vei for journalistikken, som både er bærekraftige og tro mot de mest sentrale, journalistiske idealene. Signalene fra journalistene er klare. Mange ser for seg en fremtid i yrket. Svarene deres indikerer samtidig et ønske om å hegne om journalistikkens kjerneoppgaver og ‑verdier. Vi trenger lokaljournalistikken, men det er ikke gitt at den skal komme i den form og den organisering som vi er vant til.

Redaktørenes uttalelser i mediedekningen av nedbemanningene veksler mellom «store ambisjoner til tross for kutt»,2 «journalistikken skal ikke rammes», «vi skal fortsatt satse på kjernevirksomheten vår» og en mer pessimistisk tone: «Jeg tror ikke det går an å levere like god kvalitet som vi gjør i dag. Men vi skal levere god kvalitet på det vi velger å gjøre» (sjefredaktør Eivind Ljøstad i Fædrelandsvennen til NRK Sørlandet, 16.06.14).3 Redaktør Lars Helle i Stavanger Aftenblad sier at mediehuset ikke lenger vil makte å opprettholde et mangfold ved å være til stede overalt i distriktet. «Der kommer vi til å bli enda dårligere. Det går ikke an å si at vi får bedre kvalitet når vi blir færre. Vi kan ikke organisere oss ved blindt å ta ned to her og tre der. Vi må prøve å opprettholde kvaliteten på enkelte områder» (journalisten.no, 10.12.14).4

Uttalelsene fra redaktørene peker i retning av at de heller vil velge vekk saksområder enn å fortsette å bruke ostehøvelprinsippet på alle områder. Å velge vekk øker muligheten til å fokusere innsatsen på det man ønsker å beholde. Men det gjør også at man mister overblikket og får flere blindsoner, noe som igjen kan bli en demokratisk utfordring. Journalistenes beskrivelse av hvordan de opplever at klikkfokuset har økt, gir også grunn til bekymring. I regional- og lokalmediene er mange stoffområder allerede valgt bort, og graden av spesialisering er ofte lav. Dessuten er det ofte bare ett mediehus eller to som dekker regionen. Derfor handler ikke kuttene om å velge vekk uvesentligheter, mens man fortsatt har høy kompetanse på de viktigste saksområdene. Det handler om å velge vekk tema man mener er viktige.

Nedgangstider skaper et behov for innovasjon og entreprenørskap både i de tradisjonelle mediehusene, eksternt og hos de som nedbemannes. Med nye, bærekraftige forretningsmodeller er det lite som tilsier at journalistikken ikke kan få et nytt løft. Flere medier rapporterer om overskudd, samtidig som andre fortsatt må kutte. Med kunnskap om hvor mye tid folk bruker på mediekonsum daglig, er det lov å åpne for muligheten for en på-ritualisering av brukervanene, også i de tradisjonelle mediene. Et kravstort informasjonssamfunn gir også rom for nye aktører som finner sine nisjer.

Det er fortsatt journalistikken som er varen på markedet, og dersom nedbemanningene fører til at de som produserer varen, selv mister troen på produktet de lager, er grunnen til bekymring i høyeste grad reell. Kvaliteten på journalistikken påvirkes i stor grad av kvaliteten på kildearbeidet. Derfor er det viktig at rolleforståelse, rolleatferd og rolleforventninger nærmer seg hverandre, slik at minimeringen tones ned. Funnene i denne undersøkelsen antyder at dersom man ønsker å snu en negativ trend, er det å satse på kildearbeidet en god begynnelse.

Referanser

Allern, S. (2001). Nyhetsverdier: om markedsorientering og journalistikk i ti norske aviser. Kristiansand: IJ-forlaget.

Allern, S. (2015). Journalistikk og kildekritisk analyse. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Alm, K. (2008, 7. februar). Journalist – ett yrke på glid. Intervju med Gunnar Nygren. journalisten.se. http://www.journalisten.se/nyheter/journalist-ett-yrke-pa-glid (tilgjengelig 08.04.16).

Barland, J. (2012). Journalistikk for markedet. Redaksjonell produktutvikling i VG og Aftonbladet på papir og nett 1995-2010 (doktoravhandling, Universitetet i Oslo).

Dahlstrøm, H. K. (2014). Livssynsjournalist i skvis mellom ulike forventninger. Theofilos, 6(3), 392–403.

Deuze, M. (2007). Media work. Cambridge: Polity.

Djupvik, H. S. (2015). Den store kvalitetsundersøkelsen 2015. Journalistdelen, Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening. Oslo: TNS Gallup. www.nored.no/download/file/10787 (tilgjengelig 8.4.16).

Engebretsen, M. (2002). Å skrive for skjermen. En innføring i nettjournalistikk. Kristiansand: IJ-forlaget.

Enli, G. & Skogerbø, E. (red.) (2008). Digitale dilemmaer. Nye medieformater, nye utfordringer. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Grimsmo, A. & Heen, H. (2013). Journalistundersøkelsen 2012. Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet. https://www.nj.no/filestore/Arbeidsmiljrapporten.pdf (tilgjengelig 19.02.16).

Grimsmo, A. & Heen, H. (2014). Journalistisk kvalitet – hvilken rolle spiller arbeidsmiljøet i redaksjonen? Sammenhengen mellom redaksjonens sosiale kapital og journalistisk kvalitet, kreativitet og produktivitet (AFI-rapport 12/2014). Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet. https://www.nj.no/filestore/arbeidsmiljogkvalitet3.pdf (tilgjengelig 19.02.16).

Gynnild, A. (2009). Kreativ under press. Kristiansand: IJ-forlaget.

Handgaard, B., Simonsen, A. H. & Steensen, S. (2013). Journalistikk: en innføring. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Heinrich, A. (2013). News making as an interactive practice: global news exchange and network journalism. I C. Peters & M. Broersma (red.), Rethinking journalism. Trust and participation in a transformed news landscape (s. 89-100). Oxon: Routledge.

Mathisen, B. R. (red.) (2010). Lokaljournalistikk. Blind patriotisme eller kritisk korrektiv? Kristiansand: IJ-forlaget.

McChesney, R. W. & Picard, R. G. (2011). Will the last reporter please turn out the lights: the collapse of journalism and what can be done to fix it. New York: New Press.

McManus, J. (1994). Market-driven journalism; let the citizen beware? Thousand Oaks, California: Sage Publications.

Medieundersøkelsen (2013). Medievaner blant journalister. Bergen: Respons for Nordiske Mediedager. (Rapport tilsendt på mail).

Nygren, G. (2008). Yrke på glid: om journalistrollens de-professionalisering. Stockholm: SIMO Mediestudier.

Nygren, G. (2014). Multiskilling in the newsroom: De-skilling or re-skilling of journalistic work? The Journal of Media Innovations, 1(2), 75–96. http://dx.doi.org/10.5617/jmi.v1i2.876

Olsen, R. K. (2012). Redaksjonell kvalitet: kvalitetssikring, evaluering og måling av journalistikk. Kristiansand: IJ-forlaget.

Ottosen, R. (2004). I journalistikkens grenseland. Journalistrollen mellom marked og idealer. Kristiansand: IJ-forlaget.

Ottosen, R. & Krumsvik, A. (red.) (2008). Journalistikk i en digital hverdag. Kristiansand: IJ-forlaget.

Peters, C. & Broersma, M. (red.) (2013). Rethinking journalism. Trust and participation in a transformed news landscape. Oxon: Routledge.

Phillips, A. (2015). Journalism in context. Practice and theory for the digital age. Oxon: Routledge.

Picard, R. G. (2015). Journalists’ Perception of the Future of Journalistic Work. Oxford: Reuters Institute for the Study of Journalism.

Rasmussen, T. (2002). Nettmedier. Journalistikk og medier på Internett. Bergen: Fagbokforlaget.

Rørvik, R. & Nesheim, T. (2010). Nedbemanning og omstilling i store, norske mediebedrifter. Drivkrefter, trender og utfordringer (rapport 02/10). Bergen: Samfunns- og næringslivsforskning.

Raaum, O. (1999). Pressen er løs! Fronter i journalistenes faglige frigjøring. Oslo: Pax forlag.

Schudson, M. (2013). Would journalism please hold still! I C. Peters & M. Broersma (red.), Rethinking journalism. Trust and participation in a transformed news landscape (s. 191-199). Oxon: Routledge.

Stavanger journalistlag (2015). Merker du at redaksjonene har nedbemannet? (enquête). https://www.youtube.com/watch?v=qI2S0zSEgu8 (tilgjengelig 8.4.2016).

Sørensen, B. Aa., Seierstad, G. & Grimsmo, A. (2005). Tatt av ordet. Medienes forspill til framtidens arbeidsliv. Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet.

Witschge, T. (2013). Transforming journalistic practice: a profession caught between change and tradition. I C. Peters & M. Broersma (red.), Rethinking journalism. Trust and participation in a transformed news landscape (s. 160–172). Oxon: Routledge.

Østbye, H., Helland, K., Knapskog, K. & Larsen, L. O. (2013). Metodebok for mediefag (3. utg.). Bergen: Fagbokforlaget.

1 http://www.journalisten.se/nyheter/journalist-ett-yrke-pa-glid
2http://www.nrk.no/sorlandet/ma-spare-40-millioner-1.8338604
3http://www.nrk.no/sorlandet/mange-ma-ga-fra-faedrelandsvennen-1.11780211
4http://journalisten.no/2014/12/varsler-ny-nedbemanning-neste-ar

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon