Harald Hornmoen, Thore Roksvold og Jørgen Alnæs (red.)

Individet i journalistikken

Cappelen Damm Akademisk, 2015

Et bredt lerret om individet

Dette er en mangfoldig bok om enkeltmenneskets plass i journalistikken. Men hva handler den egentlig om?

Redaktørene slår opp det brede lerret: Journalistikken presenterer oss for enkeltmennesker, politikere, idrettsutøvere, eksperter, hverdagshelter, og kulturpersonligheter. Og så dukker vanlige folk opp. Det er helter, skurker og ofre. Og journalisten er gjerne også preget av individualiseringen, som når de iscenesetter seg selv som programledere eller byr på seg selv og sine meninger på konverserende vis. Individet i journalistikken bebuder aktuelle og historiske studier av hvordan en sterkere eksponering av individet setter seg igjennom, og hvordan journalistikkens fremstilling av individet påvirker samfunnsutviklingen.

Det dreier seg om journalistens personlige nærvær i journalistiske tekster, om personlige stemmer i journalistikken, om meninger og subjektivitet, om uformell konversasjon, og om alminneliggjøring av autoriteter. I innledningskapitlet betones personifisering av journalistikken og melodramatisk bruk av casehistorier fra «vanlige folk» på godt og vondt. For det er gjennomgående en åpen og balansert tilnærming som antydes, ikke en entydig skeptisk og ikke en overdrevent velvillig. Bokens erklærte ambisjon er å stimulere til refleksjon.

Personifisering og case i journalistikken kan på den ene siden virke opplysende. Og det kan på den annen side svekke samfunnsanalysen. Denne journalistikken har altså sine fortrinn og sine begrensninger. Det samme kan vi si om en casebasert artikkelsamling. Den virker opplysende, men når ikke helt frem med en overgripende analyse – mange ansatser til tross.

Fire deler

Boken er inndelt i fire deler. I første del, kalt «Bakgrunn – individ og fortelling i journalistikken», slår de tre redaktørene i hvert sitt kapittel an en tone. Det handler blant annet om hvordan journalister fremtrer tydeligere «i rollen som personlig individ». Det handler om individ og fortelling i ulike medier over tid, og det handler om fortelling som argumentasjon.

«Del 2» bærer tittelen «Kildene trer fram», og byr på casestudier om fremstillinger av politikere (Birgitte Kjos Fonn og Magne Lindholm om «omformingen av Erna Solberg til folkets politiker» og Anne Hege Simonsen om fotografi og Jens Stoltenberg), sportshelter (Thore Roksvold om «individet i norsk sportsjournalistikk», homofile (Anders Gjesvik om pressens fremstilling av homofile), og dessuten om svineinfluensa (Nina Blom Andersen og Harald Hornmoen om en pandemirisiko i dansk og norsk presse).

Bokens tredje del er kalt «Journalisten trer fram», og har kapitler om bylines (av Rune Ottosen), om «individer, rollespill og masterplot i journalisters bruk av sosiale medier» (av Steen Steensen), om litterær journalistikk (av Kjersti Rustad), og om jeg-ets troverdighet i journalistiske fortellinger (av Marie Alving).

I «Del 4» («Publikum trer fram») handler det om maktrelasjoner i du-journalistikken (ved Birgitte Kjos Fonn), om «den lille mann» og casefortellinger på papir og nett (ved Yngve Benestad Hågvar), og om personalisering av redaksjonelt innhold i nettaviser (ved Ragnhild Kr. Olsen).

Journalistiske og essayistiske

Bokens 15 kapitler rommer et vell av observasjoner og poenger. Artiklene er velskrevne, eksempelrike og interessante. De er journalistiske og/eller essayistiske, i positiv forstand. Boken har noe viktig på hjertet om individet i moderne populærjournalistikk, særlig det. Samtidig ligger det også i sakens natur at et slikt prosjekt må bli både mangfoldig og sprikende. Redaktørene har stått overfor en formidabel oppgave i forsøket på å få de ulike bidragene til å henge sammen og forholde seg til et overordnet prosjekt.

Antologien handler om likt og ulikt som på en eller annen måte har å gjøre med individet i journalistikken. Hva har ikke det? Og hva skulle kriteriet være for å utelate et poeng eller en artikkel? Når handler moderne populærjournalistikk om noe annet enn individet i løs forstand? Og handler ikke denne boken like mye om aktører og fortellinger som om individet i journalistikken?

Kunne vært skarpere

Det er lett forståelig at redaktørene har latt være å utstyre antologien med en konklusjon eller en avsluttende sammenfatning. Det kunne lett ha blitt en repetisjon av innledningsbolken. For snarere enn å drive noen teser, byr boken på spredte observasjoner. Interessante, og viktige nok, riktig nok.

Forlaget har unnlatt å trykke faksimiler i farger, noe som gir et blassere inntrykk enn nødvendig, blant annet av Erna i tjernet som «en hulder drapert i en kongeblå Høyre-bølge», som det het i den journalistiske fortolkningen av et politisk forvandlingsnummer. Det fremstår nå som nyanser i grått.

Mange av kapitlene i boken er fargerike nok. Den røde tråden – gjennom dem og mellom dem – kunne godt ha vært skarpere i fargen.