Hans Kristian Rustad og Anne Skaret (red.)

Alf Prøysen, kunsten og mediene

Novus forlag, 2015

Prøysen og mediene

Alf Prøysen, kunsten og mediene er én av de fire antologiene fra litteraturforskningsmiljøet ved Høgskolen i Hedmark i anledning Prøysen-jubileet i 2014. Den skiller seg ut fra de andre ved å anlegge et medieperspektiv på forfatterskapet. Er det nødvendig, kan vi spørre, er det ikke nok å studere tekstene og visene i seg selv?

I Prøysens tilfelle er det nødvendig. Hans popularitet kan ikke forstås uten de viktigste mediene i hans tid: radio, grammofon, bok, avis, ukeblad, ja til og med TV og film. Men ikke bare populariteten, også de kunstneriske frembringelsene er preget av de mediale rammebetingelsene og mulighetene. Dette fremgår med tydelighet av antologien, som består av åtte artikler skrevet av syv litteraturvitere, filmvitere og medieforskere fra Norge og Sverige. Jeg presenterer dem i tur og orden.

I «Litteratur og medier: nye perspektiver på Alf Prøysens kunstnerskap» diskuterer redaktørene Prøysen i lys av Friedrich Kittlers mediefilosofi og Irina O. Rajewskys intermedialitetsteori. I et slikt perspektiv fremtrer han som en mediebevisst og multimedial kunstner. Som det heter i lørdagsstubben «Som vanlig» fra 1966: «Ja, nå får du skrive da maskina mi! / Som vanlig… / For stubb har jeg låva og stubb ska det bli! / Som vanlig…». Fra Kittler henter redaktørene tanken om at mediene bestemmer hvordan et innhold kan formes, og dermed også hva man kan kommunisere (s. 12). Fra Rajewsky henter de begrepene «medial transposition», «media combination» og «intermedial references» for å belyse Prøysens estetiske praksiser (s. 18-20). Disse kunne også gjøre seg gjeldende i én og samme tekst. Hovedeksemplet er Trost i taklampa, som ble omformet til både teater, hørespill, film og føljetong.

I «Alf Prøysen i norsk mediehistorie» argumenterer Henrik G. Bastiansen for at Prøysens liv sammenfaller med fire viktige epoker i mediehistorien: «den store teknologiske revolusjonen» (1914-1920), «massesamfunnets tidsalder» (1920-1945), «etterkrigstidens medier og dreiningen mot det visuelle» (1945-1960) og «fjernsynets tidsalder» (1960-1970). Det spesielle med Prøysen var at han «virket tvers gjennom hele det norske mediesystemet på en gang. Det skapte synergieffekter som både gjorde ham kjent og siden virket tilbake på forfatterskapet hans. Hvis vi ser bort fra disse vekselvirkningene, er det egentlig ikke mulig å forstå hvordan alt det han skapte mellom 1945 og 1970, ble til» (s. 51).

To av artiklene er viet Trost i taklampa, romanen om Gunvor Smikkstugun og hennes oppgjør med hjembygda. I «Alf Prøysen og filmen» tar Tore Helseth for seg filmatiseringen fra 1955, og mener den forsvarer sin plass i norsk filmhistorie som et bidrag til en ellers mager norsk modernistisk filmtradisjon. I en tid hvor farser, lystspill og ekteskapskomedier dominerer norsk film, skiller Trost i taklampa seg ut som en satirisk komedie med mye sosial kritikk. Det skyldes ikke bare romanens egen kritiske brodd, men også at den ble filmatisert av ABC-film, som ble etablert av en ny generasjon filmskapere med sans for modernistisk estetikk. Filmen bryter med Hollywood-dramaturgien og har en mer episodisk form, og når Prøysen selv dukker opp på slutten av filmen, er dette en bevisst verfremdungseffekt.

Hans Kristian Rustad skriver om «Trost i taklampa som filmisk roman», og viser hvordan den inneholder fortellertekniske grep som knyttes til filmmediet. Det gjelder blant annet kryssklippingen, som mot slutten brukes for å bygge opp spenningen og samle handlingstrådene. Men romanen har også voyeuristiske trekk, som i skildringen av Gunvor, hvor fortelleren plasserer seg blant dem som fra distanse legger merke til hennes høye hæler og røde munn: «Blikket beveger seg (som et kamera) fra jenta og over på ‘storkara’, som nærmest fremstilles som i bakgrunnen, og som altså står og bukker og skraper for den store dikter Lundjordet» (s. 81).

Elise Seip Tønnessen tar i «Alf Prøysen som radiokunstner for barn» for seg Barnetimen for de minste, med vekt på to ukesendinger, en fra 1957 og en fra 1965. Hun spør hva det var ved radiomediet som la til rette for at Prøysens sanger og fortellinger for barn kunne blomstre, og svarer: «Radioen som lydmedium gjør det enkelt å forene det hverdagslige med det fantastiske: Det er ordene og stemmene som bærer, og mottakerne som skaper bildene av fantastiske hendelser i en mental form som er innenfor det hver enkelt kan akseptere» (s. 111). Når det gjelder stemmebruken får Tønnessen mye ut av Theo van Leuweens bok Speech, Music, Sound, hvor det lanseres en rekke «analytiske dimensjoner» for å beskrive og tolke lyd: tension, roughness, breathiness, loadness, pitch register, vibrato og nasality (s. 97). Særlig i de tidlige programmene får Prøysens stemme dramatiske kvaliteter, idet han bruker den til å karakterisere de ulike figurene. Sparegrisen har for eksempel «en dyp og kornete stemme som alluderer grisens dyrelyder», mens Vise-Jørgens energiske stemme er lagt i et høyt toneleie som signaliserer «en person som er fremoverlent og nysgjerrig med høy oppmerksomhet mot alt som skjer i omgivelsene» (s. 102-103).

Björn Sundmark skriver om «Teskedsgumman i tre svenska veckotidningar: Vi 1956, Veckorevyn 1968-1969 och Året runt 1973». I Sverige figurerte Teskjekjerringa både i bøker, ukeblader, radio og TV. Sundmark interesserer seg for den «medieekonomi» hvor «Teskedgumman får draghjälp av veckotidningarna, samtidig som tidningarna drar nytta att föreknippas med henne» (s. 116). Mens familiebladet Vi oversatte og illustrerte Teskjekjerring-historier, så bestilte Veckorevyn nye historier av Prøysen, for å ri på suksessen fra julekalenderne i 1967, og disse historiene ble i sin tur tilpasset tidsskriftets sesongpregede profil. Etter Prøysens død i 1970 måte gamle historier trykkes opp igjen, men Året runt prøvde å friske dem opp ved å bruke foto-illustrasjoner som lignet TV-ruter. I denne analysen kommer begrepet «mediekonvergens» til sin rett.

Anne Skarets artikkel «Lost in translation? Illustrasjonenes funksjoner i Alf Prøysens og Borghild Ruds lørdagsstubber» tar for seg et undervurdert trekk ved de rundt 750 lørdagsstubbene i Arbeiderbladet, nemlig illustrasjonene. Skaret argumenterer for at lørdagsstubbene må leses som «ikonotekster», hvor tekst og illustrasjon utgjør en samlet enhet. I illustrasjonene zoomer Rud ofte inn på de litterære personene, men posisjonerer dem også i et miljø. Hun bruker høyde- og avstandsforhold til å fortelle om makt og avmakt mellom de sosiale klassene, og understøtter således tekstenes tendens: «Leseren, eller betrakteren, posisjoneres gjerne sammen med arbeideren i åkeren og inviteres til å betrakte storgården og makta fra arbeiderens perspektiv» (s. 146). Noen ganger sier bildene mer enn teksten, og Skaret viser hvordan visuelle terskelposisjoner (gjerder og grinder) brukes til å fremheve overgangssituasjoner i personenes liv.

Jesper Olssons «Från kontor til kod: samtida litteratur och mediearkeologi» er den eneste som ikke omtaler Prøysen. Den diskuterer hvordan dagens litteratur – amerikansk og skandinavisk – undersøker sine (og våre) mediale, materielle og diskursive forutsetninger, og hvordan denne litteraturen kan forstås som en estetisk form for mediearkeologi. Begrepet (et lån fra Jussi Parikka) betegner forsøk på å forstå en samtidig medial tilstand gjennom en nylesning av medienes historie, og poenget er at dette også skjer innenfor litteraturen selv: «Litterära verk undersöker och problematiserar allt från de fysiska miljöer där medier formar oss och vårt skrivande och läsande till att bearbeta funktionaliteten hos den hårdvara som utgör den dominerande teknologin i dag: den digitala» (s.169).

Konklusjon: Alf Prøysen, kunsten og mediene er ingen heldekkende fremstilling av temaet. Jeg skulle gjerne lest mer om det legendariske radioprogrammet Søndagsposten og om innspillingene og distribusjonen av grammofonplatene. Men antologien er en spennende begynnelse og et frempek mot ny forskning. Bokas store styrke ligger i den konkrete anvendelsen av medieteorier på et litterært materiale. Analysene åpner opp Prøysens forfatterskap på en ny måte, og lar oss se ham som en mer moderne multikunstner enn vi er vant til. På en overbevisende måte lar boka oss forstå at medieperspektivet i litteraturforskningen ikke kan oversees.