Medieforskere er som forskere flest. De synes alle ting handler om kommunikasjon og medieteknologi og kaster seg over de fjerneste temaer og forskningsideer, som gjaldt det å legge all verdens menneskelige og umenneskelige fenomener under medieforskerens lupe. Men å forske på sin egen verden, den akademiske, og sin egen kommunikasjon med omverdenen, er det ikke så mange som gjør. Nå er vi kommet i en situasjon der store endringer er på gang, og der vi kunne trenge mer forskning og empirisk basert kunnskap. Det handler om den akademiske publiseringens nye produksjonsvilkår, om de akademiske medieoffentlighetenes politiske økonomi, om fagforfatterens nye hverdag og faglitteraturens sosiologi. Her kan medieforskningen bidra med nyansert kunnskap og tverrfaglige perspektiver.

Noen mediefaglige perspektiver og innganger ligger for eksempel tett på vitenskapshistoriske og vitenskapssosiologiske analyser av disipliners fremvekst og transnasjonale spredningsmønstere. Men hva vet vi egentlig om sammenhengene mellom de ulike vitenskapenes historiske fremvekst som disipliner og forskningsfelt innenfor moderne universitetsstrukturer? Hva vet vi om de medie- og kommunikasjonssosiologiske betingelsene for kunnskapsproduksjon og distribusjon innenfor akademia? Eller om koblingene mellom den akademiske offentligheten og den større, brede mediebaserte offentligheten i samfunnet?

Her er det noen utvekslinger og prosesser som foregår kontinuerlig, og som vi opplagt burde interessere oss mer for. Det ville føre medieforskeren mot en kombinasjon av institusjonell, historisk tilnærming av disipliner og forskningsområder, og en diakron studie av redaksjonelle miljøer, tidsskrifter og vitenskapelige tenkemåter, slik de f.eks. nedfeller seg i nye initiativ til konferansenettverk, arbeidsgrupper, og nye teori- og begrepsdannelser. En slik tilnærming kan f.eks. la seg inspirere av nyere vitenskapssosiologisk forskning som ser på spredning og trender innenfor samfunnsvitenskapene, spesielt Johan Heilbrons arbeider omkring «new institutionalism» (f.eks Heilbron, Guilot og Jeanpierre, 2008). Et godt grunnlag for å forstå medievitenskapene i et tilsvarende perspektiv er lagt i den nylig publiserte antologien til David Park og Peter Simonson (2016) om fremveksten av moderne medieforskning, foreløpig trukket frem til 1965.

Den digitale utviklingen (igjen!)

Et mer produksjonsnært og litteratursosiologisk perspektiv kunne gjøre oss mer interesserte i den faglitterære forfatteren. Endringene i det digitale foregår på våre arbeidsplasser og angår vår forskertilværelse i stor grad. På et seminar på årsmøtet til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) i april 2016 møttes representanter fra CRISTin og den nedsatte Arbeidsgruppen for nasjonale retningslinjer for Open Access til en diskusjon om den akademiske forfatterens situasjon.

Tilstede i salen var en engasjert gjeng med faglitterære forfattere, og forlagsdirektør Hege Gundersen fra Universitetsforlaget innledet med å sette et kritisk søkelys på lønnsomheten i tidsskrift- og fagbokforleggeriet i Norge. Digital publisering krever profesjonalitet og investeringer, og overgang til digitale utgaver gir bortfall av abonnementsinntekter. Dermed må forlagene søke inndekning fra de som vil publisere, i praksis fra Forskningsrådets og universitetenes budsjetter.

Men pengene er ikke det eneste problemet: Det blir for eksempel stadig vanskeligere å få forskere til å skrive lærebøker på norsk, fordi tellekantsystemene ikke gir uttelling for denne type publikasjoner. Og heller ikke fagbøker og tidsskrift-artikler på norsk får det tilfanget av tekster de bør ha, noe som har sammenheng med at ingen norske forlag og få tidsskrifter er rangert på «nivå 2» i tellekantsystemet. Det er dermed større sjanse for å få tellende publiseringer om man skriver på engelsk, og alle incitamentene peker i samme retning: bort fra norsk språk, bort fra norske tidsskrifter, og bort fra formidling til en norskspråklig, akademisk offentlighet.

Fra CRISTin-hold ble det påpekt at de var løsningsorienterte, og at de i stor grad fulgte føringer som var lagt fra departementet. CRISTin er (som alle vet?) en utrolig viktig node i den digitale utviklingen av universitetene, og er lagt til USIT ved Universitetet i Oslo. Det er et departementsoppnevnt organ som på den ene siden skal forhandle konsortium-avtaler med alle internasjonale forlag, og på den andre siden skal bygge nasjonale, digitale arkiver og delingsplattformer for vitenskapelige publisering i Norge.

Det er de strategiske målsetningene om internasjonalisering og digitalisering i Universitets- og høyskolerådet, Forskningsrådet og biblioteksektoren som driver utviklingen frem. Det er kanskje særlig i bibliotekene det tenkes nye tanker for tiden, for når det digitale kobles til nasjonale mandater om å skape fri og gratis tilgjengelighet i demokratiets tjeneste, er det få begrensninger i hva man kan ønske seg. Bibliotekene er også de som lenge har varslet om det ublu internasjonale forleggeriet bak mange vitenskapelige tidsskrifter, og som har måttet bruke stadig mer av sine innkjøpsbudsjetter på såkalte «tidsskrift-pakker» fra de store internasjonale forlagene. I bibliotekene er man dermed både sinte og visjonære på samme tid, og de faglige ansatte i universitetene har ikke riktig fått sagt sitt, om hvordan fremtiden bør være.

Forsker-forfatteren

For de vitenskapelige ansatte er situasjonen mer kompleks. Det er vanskelig å være prinsipiell motstander av gratis tilgjengelighet til vitenskap og offentlig finansiert forskning. Som aktive vitenskapsmenn og -kvinner i Norge forventer vi å kunne lese og bruke vitenskapelige artikler nærmest friksjonsløst, noe som impliserer at alt det som publiseres, finnes digitalt, og kan lokaliseres, leses og kopieres uten for store anstrengelser. Og selv om man i andre sammenhenger kan være skeptisk til piratkopiering og delingsøkonomi, er det mange som føler seg besnæret av ideer og tankegodset innenfor «open science»-bevegelsene. Arkivet til Sci-Hub tilgjengeliggjør i dag over 47 millioner vitenskapelige artikler og fordrer akademikeres og bibliotekansattes sivile ulydighet og vilje til å bryte inngåtte forlagskontrakter. Sci-Hub startet innenfor mikrobiologiske forskernettverk som en kollegial hjelp til forskere som ikke hadde adgang til artikler via sine biblioteksavtaler. Den etterhvert berømte gründeren Alexandra Elbakyan skapte den første programvaren for å automatisere databasen, og resten er historie, som det heter.

Samtidig føler mange en viss uro, fordi det ikke er så klart hvordan finansiering av vitenskapelig formidling skal foregå i fremtiden, når det ikke lenger er abonnenter og lesere som skal betale for forlagenes og redaksjonenes tjenester. Løsningen er å vende seg mot forfatterne og deres finansieringsinstitusjoner. Den økonomiske og vitenskapelige makten som nå er på de vitenskapelige redaksjonenes og forlagenes hender, kommer i så fall over på instituttene og de finansierende institusjonene. De kan dermed ende opp som portvakter for publisering og publiseringspoeng for sine faglige ansatte. Dette kommer i tillegg til den makten de allerede har når det gjelder styring og kontroll av forskning og undervisning på instituttene.

Akademisk frihet, språk og formidling

Spørsmålet er dermed om alle problemer er løst, eller om det oppstår nye. Blir den akademiske friheten berørt av det som nå skjer rundt akademisk publisering? Vil nye hierarkier og administrativt begrunnet forskjellsbehandling kunne oppstå mellom konkurrerende forskningsmiljøer innenfor fakulteter og institutter på universitetene? Vil forskningen bli mer eller mindre dynamisk og i stand til å fornye seg? Vil de internasjonale tidsskriftene miste sin nærhet til forskningsmiljøene og ende opp som arkiver for middels god forskning, heller enn kvalitetssikret, innovativ forskning? Vil man klare å bryte de internasjonale forlagsaktørenes økonomiske makt uten samtidig å ødelegge den faglighet og profesjonalitet de står for?

Dette er noen av spørsmålene som reiser seg, og kanskje er det fornuftig å ta noen ekstra runder og se om det er noen uintenderte konsekvenser av å forfølge open access-visjonene reservasjonsløst? Hva vil for eksempel de pågående endringene egentlig bety for forskere, forstått som profesjonelle, faglitterære forfattere?

En språkpolitisk dimensjon må også trekkes inn: De fleste norske akademikere skriver best på sitt eget språk, og hvis norsk ikke brukes til å formulere morgendagens kunnskap, vil vi miste det. Selv de som er rimelig gode til å skrive engelsk ender gjerne opp med et stivt og kunstlet vitenskapsspråk. Noe av dette kunne bøtes på ved at man i større grad benyttet profesjonelle oversettere. Hvis man ikke først skriver på sitt eget språk, mister man tilgang til begreper og meninger som gir kontroll over formidlingen, og gjør en tekst presis der den skal være presis, og flertydig der det ønskes. Dessuten beholder forskeren evnen til å formulere seg på norsk i undervisning og mer tilrettelagt fagformidling til en norsk allmennhet.

Tilgjengelighet er ikke det samme som formidling, og også kunnskapspolitiske spørsmål reiser seg i forlengelsen av open access-debatten. Selv om forskningens resultater og refleksjoner blir digitalt tilgjengelige, er de først og fremst tilgjengelige for spesialister og fagpersoner. Å formidle til et bredere publikum både på norsk og engelsk vil fortsatt være en viktig oppgave. Men dersom dette ikke belønnes eller ligger innebygget i en profesjonell etos, kan «kontrakten» mellom forskere og samfunnet forøvrig, bli svekket.

I et lite tilbakeblikk kan man konstatere at norske medieforskere tidlig så verdien av å benytte digitale hjelpemidler både i produksjon og formidling av forskning. Lenge før World Wide Web var oppe og gikk, ble mulighetene for å sende og publisere vitenskapelige artikler på e-postlister og diskusjonsfora utnyttet, blant annet i opprettelsen av nasjonale og internasjonale arbeidsgrupper, og til å kommunisere i små og store faglige nettverk, for eksempel i tilknytning til de nordiske og internasjonale konferansene og forskernettverk. Som stipendiat tidlig på 1990-tallet var jeg med på å teste et diskusjonsforum for doktorgradsstudenter i de nordiske landene (PROFF), og etterhvert ble de medievitenskapelige organisasjonene – jeg tenker først og fremst på IAMCR, ICA, ECREA, NORDICOM og Norsk medieforskerlag – stadig mer synlige og tilgjengelige med hjemmesider, digitale portaler for innsending og deling av papere, og arkiver fra tidligere konferanser, med mer.

Universitetene og instituttene utviklet seg også, med stadig mer digitalt tilgjengelig informasjon ute om de ansattes publiseringer, seminarer, undervisning og forskningsprosjekter. Etter 22 år på UiO har jeg ikke lenger oversikt over hvor mange ganger jeg er blitt kallet til innsats for å fylle nye nettsider med innhold. De vitenskapelige tidsskriftene var også tidlig ute med å bli digitale, og jeg husker hvor imponert jeg var da jeg første gang kunne sende inn en artikkel til et internasjonalt tidsskrift og følge artikkelen på sin vei mot publisering på forfatterportalen.

Med Internett har ikke bare de gamle produksjonsprosessene blitt effektivisert og digitalisert, det er større endringer på gang. De etablerte tidsskriftene er utfordret av open access-tankegangen, forskere bruker nettsteder som Academica.edu eller ResearchGate.net til å spre sine artikler selv, og ingenting er tilsynelatende som for få år siden. Med sine strategiske satsninger på open access, internasjonalisering og digital utvikling tar også de forskningspolitiske institusjonene i den nasjonalt organiserte UH-sektoren grep om den akademiske offentlighetens infrastruktur. Det er i hvert fall ingen tvil om at ambisjonene hos Universitets- og høyskolerådet, Forskningsrådet og CRISTin er store, og at de ser seg selv som viktige endringsagenter.1

Det er her jeg har lyst til å ta mer fatt: I den digitale delingsøkonomien skal open access-systemet gjøre forskningen fritt tilgjengelig, og hindre at kunnskap lukkes inne bak kommersielt motiverte betalingsmurer. Men det er verdt å spørre om sider av den akademiske friheten samtidig blir satt under press. Mistanken vekkes av at det gjerne er institusjoner og organisasjoner rundt forskningen, ikke forskerne selv, som ivrer mest. For vår egen del kunne vi tilføye at innenfor dette relativt nye forskningspolitiske komplekset i Norge er det informatikere og bibliotekvitere, ikke medievitere, vitenskapssosiologer eller samfunnsvitere, som synes å lede an som kompetansemiljøer. Har ikke medievitenskapen noen perspektiver som kan gjøres mer gjeldende?

Den akademiske skrivingens institusjonelle kontekst

Her er noen forslag: For det første kunne man si noe mer om hvordan akademisk skriving foregår, og noe om den institusjonelle konteksten som den faglitterære forfatteren arbeider innenfor. Det handler om produksjonssiden i vitenskapene: Hvordan ting skrives og gjøres i en digital tid, er interessant å vite mer om. For det andre handler det om resepsjon og mediebruk. Den vitenskapelige forfatteren er alltid også en bruker og en leser av andres arbeider. Man skal identifisere, forstå og fortolke forskningsfronten, og plassere seg selv inn i den. Så hvordan leses det, og hvordan finner man fram til de tekstene man vil skrive seg opp mot? Og hvordan benytter man seg av slike tekster til å bygge egen forskning? Hvilke konsekvenser får dette for hvordan man selv, i neste omgang vil publisere?

Overgangen fra «print» til «digital» har også økonomiske konsekvenser, for både forlag og forfattere: Forlagene er kommet i en situasjon der de er i ferd med å gi opp abonnementssystemer og i stedet anlegger forretningsmodeller som går ut på å skaffe inntekter fra forfattere og de forskningsfinansierende institusjoner. Bibliotekene er foreløpig de som bærer de største kostnadene ved det internasjonale tidsskriftssystemet, men man forsøker å dele utgiftene på flere institusjonelle aktører. Forlagene klarer seg foreløpig ganske godt, men er truet av ønsker om å endre systemene mer drastisk. I bibliotekverden snakkes det om at man kan «flippe» hele publiseringssystemet, og avhende alle redaksjoner fra de kapitalistiske forlagenes klør. En nylig studie fra Max Planck instituttet (Schimmer, Geschuhn og Vogler, 2015) støtter en slik ide ut fra en kartlegging av hvor mye penger som brukes.2 Det vil, ifølge analysen, ikke koste mer, om man snudde opp ned på dagens system. Andre ville betale, men de samfunnsmessige kostnadene ville ikke bli større.

Men i disse regnestykkene er forfatteren og forfatterøkonomien overhode ikke tenkt inn. I samme periode som forlagene har klart å opprettholde sine inntekter, har inntekter for alle skribenter og litterære opphavsmenn i Norge sunket.3 Om det finnes «tapere» i den digitale publiseringsøkonomien, er det altså heller forfattere enn forlag det er snakk om.

Men også norske forlag har problemer i «det digitale», og derfor arbeider de seg frem til nye forretningsmodeller. I økende grad forventer også norske forlag nå forhåndsbetaling for utgivelse av fagbøker og tidsskriftartikler og det er nærmest opplest og vedtatt at fremtidige inntekter vil komme direkte fra publiseringsinstitusjonene, heller enn fra salg. En utvikling er dermed på gang som foregriper utviklingen mot open access også i Norge. Universitetsforlaget har for eksempel allerede gjennom Idunn-portalen gjort mange sentrale norske fagtidsskrifter åpne og fritt tilgjengelig for deling og kopiering (Norsk medietidsskrift inkludert), og flere står for tur. Men finansieringsordningene er ikke helt på plass, og i mellomtiden er det foreningene og redaksjonene selv, slike som Norsk medieforskerlag, som dermed også finansierer utgiverne. Det skjer samtidig med at både redaksjonene og forfatterne selv tar over flere og flere av oppgavene knyttet til distribusjon og markedsføring selv: I mange sammenhenger er det nå de vitenskapelige forfatterne og deres administrative støtter som tilrettelegger filer og grafer i riktig digitalt format, og sikrer at filene får den nødvendige distribusjon og tilgjengeliggjøring på egnede plattformer som Facebook, Academia.edu og ResearchGate.net.

Det digitale forfatterarbeidet

Mange fagbok- og artikkelforfattere innen akademia opplever at det redaksjonelle arbeidet i norske forlag er redusert, og at forlagene har trukket seg tilbake til andre former for arbeid. Antall redaksjonelt ansatte i forlagene øker ikke, og i stedet dyttes flere og flere oppgaver over på forfatterne: De må tilrettelegge sine tekster på flere måter, lage illustrasjoner, kvalitetssikre alle medforfatteres tekster i antologier og sammensatte tekster, garantere for lesemarkeder og tilgang til pensumlister, overvåke fotnoter og litteraturlister; kort sagt, gjøre arbeid som utgivere tidligere var mye mer engasjert i. Heller enn at utgivere nå tar del i det faglige, er de faglige langt mer involvert i det redaksjonelle arbeidet på utgiversiden.4

For forskere går nå betydelig mer tid med til å synliggjøre egen forskning, spre publikasjoner, være i media m.m., alt som et forlag kan tjene på, ved å være utgiver, men som bare en forfatter kan gjøre. Mens forlag ofte gir seg når noe er gjort «tilgjengelig», er en fagforfatters formidlingsarbeid knapt påbegynt med dette: Selv om man blir publisert, må man synliggjøres. Man bruker mye tid på å sende artikler selv til sine egne nettverk, man bruker sosiale medier og epost på alle mulige måter, oftest i henhold til muligheter for begrenset deling iht. kontrakter med forlagene. Man utnytter muligheter til å sende forlagets pdf-versjoner til et begrenset antall partnere og sentrale kolleger, fortrinnsvis i papir, og til at man kan dele og legge ut en pre-print-versjon (f.eks en wordfil) på nettsteder og egne hjemmesider m.m. Lenker kan man selvsagt dele, og det gjøres i stor skala av forfattere, ikke av forlag. Det er ikke for ingenting at internasjonal forskning for tiden er opptatt av hvordan opphavsmenn, sammen med lesere, gjør stadig mer gratisarbeid (digital labor) i den digitale medieindustrien.

Endringene i dette systemet rammer i stor del forfatternes økonomi, først fordi det ikke er royaltysatser å forholde seg til, og fordi det heller ikke blir vederlagsmidler å tilbakeføre til akademiske opphavere. Spesielt utsatt er alle som ikke er fast ansatt og kanskje må søke stipender og små potter for å opprettholde sin forsknings- og publiseringsaktivitet. Når Universitetsforlaget bruker Creative Commons-lisens for ikke kommersiell utnyttelse (CC-BY-NC 4.0)5, kan for eksempel ikke Kopinor, som henter inn vederlagsmidler til faglitterære forfattere via avtalelisens-ordningen i åndsverkloven, få inntekter som kan tilbakeføres som stipend til forskere som kunne tenke seg å publisere på norsk, til en norsk allmennhet. Og presset på fast vitenskapeliges opphavsrett er ikke borte: Jeg mistenker universiteter og forskningsinstitusjoner for mer enn gjerne å ønske at de ansatte overdrar absolutt alle rettigheter til sine arbeidsgivere.

Da er vi i så fall tilbake til dette med akademisk frihet: I en tid der universitetene, for eksempel i Danmark, er begynt å si opp forskere, og holder seg med urimelig mange midlertidig ansatte, må man holde fast på opphavsretter til det man skriver og forfatter i sitt akademiske arbeid. Forsker-forfattere har allerede få muligheter til å få inntekter fra sitt publisistiske arbeid, og kanskje er ikke det økonomiske viktigst. Men dersom de gir fra seg opphavsretter til sine vitenskapelige publikasjoner, kan det bli vanskelig å bytte arbeidsplass eller å klare seg utenfor universitetene. Er man innenfor pålegges man samtidig stadig mer av registrering og overvåking av egen aktivitet, for å tilfredsstille tellekantsystemer og rivaliserende evalueringsmål for faglig aktivitet.

De internasjonale tidsskriftenes politiske økonomi

En annen fruktbar tilnærming som medieforskningen har tradisjon for å benytte, er en politisk-økonomisk analyse av medieindustrien. Den egner seg godt til å studere også det internasjonale forleggeriet knyttet til akademisk litteratur. Med fare for at tallmaterialet begynner å bli noe gammelt, skal jeg her gjengi deler av en rapport jeg var med å skrive i 2012 om utviklingstrekk i den internasjonale forlagsindustrien (Rønning, Slaatta, Larsen, Torvund og Colbjørnsen, 2012).6 Observasjonen av tendenser og utviklingstrekk står seg godt, fremdeles.

Studier av den akademiske publiseringsindustrien finnes innenfor et smalt, tverrfaglig forskningsfelt som på engelsk gjerne betegnes «academic» eller «scholarly publishing». Innenfor dette feltet utgis det mange ulike forlagsmessige produkter – alt fra forskningsbaserte fagbøker, spesialtilpasset kurslitteratur, og digitale læremidler, til seriebaserte, vitenskapelige avhandlinger, antologier og vitenskapelige tidsskrifter faller inn under betegnelsen. Som bransje er den spesialisert, men på eierskapssiden og konsernnivåer knyttes vitenskapelige utgivelser også til andre medier og informasjonskretsløp, for eksempel nyhetsmedier eller profesjonsspesifikke publikasjoner. Det beste eksemplet på dette er Thomson Reuters som i 2010 var den tredje største forlagsgruppen i verden med en omsetning innenfor forlagsdelen av virksomheten på $ 5,637 milliarder.

Strukturer og markedsmakt i STM-feltet

Den mest profitable delen av den store internasjonale forlagsindustrien finnes innenfor STM-feltet (Science, Technology, Medicine). Hvor viktig akademisk STM-forleggeri og undervisningspublisering er for tiden, viser seg om man betrakter listen over de største forleggerne i verden. I 2010 representerte STM-forlagene 43 prosent av omsetningen for de ti største forlagsgruppene i verden. Undervisningsforlag stod for 26 prosent, mens allmennforlagene representerte 31 prosent. Av de tjue største forlagsgruppene i verden befant åtte seg innenfor feltet STM,7 og tre var primært undervisningsforlag.8 Det er interessant å legge merke til at innenfor STM-feltet er de fleste dominerende forlagene opprinnelig europeiske, selv om de også har store avdelinger, og delvis har etablert seg, i USA. De store STM-forlagene i dag er internasjonale aktører som i de senere årene også har kjøpt seg inn og markert seg innenfor de samfunnsvitenskapelige og humanistiske fagområdene.

Akademisk forleggeri er dermed et mangslungent felt. Det omfatter både de mest kommersielle og lønnsomme delene av internasjonal forlagsvirksomhet,9 og tradisjonsrike akademiske forlag som Oxford10 og Cambridge University Press og mange mindre og spesialiserte fagforlag som arbeider på utvalgte fag-felt. I en særstilling står de mange små europeiske forlagene som for eksempel Universitetsforlaget, Gyldendal akademisk og Fagbokforlaget i Norge, som gir ut på små kunnskapsspråk og er tett knyttet til nasjonale universitets- og forskningsmiljøer. Språkgrenser har tradisjonelt skapt lokale markeder, men særlig små språkmarkeder som det norske utfordres i dag mer og mer av import av engelskspråklig litteratur og av de internasjonale forlagenes økte tilstedeværelse i deres «egne» markeder.

Pearson er for eksempel blitt et nordisk forlag som også oversetter og gir ut bøker på skandinaviske språk. De norske forlagene som tradisjonelt har vært spesielt viktige innenfor samfunn– og humanvitenskapene i de ulike europeiske land, er kommet under økende press.

Ved siden av å være en del av de ulike akademiske feltene i de enkelte land, bidrar disse forlagene til den allmenne samfunnsdebatten og til allmenn kunnskapsheving. Forskning og vitenskap er en viktig del av de politiske og kulturelle offentlighetene i Europa, og særlig når det gjelder humaniora og samfunnsvitenskapene kan man snakke om en samfunnskontrakt som nå utfordres av økende internasjonalisering og engelskspråklig dominans. Den pågående utviklingen innenfor det akademiske og vitenskapelige forlagsfeltet er en enorm utfordring for europeiske ambisjoner om å bevare og utvikle andre språk enn engelsk som akademiske fagspråk.

I 2007 utgjorde verdensmarkedet for vitenskapelig publisering innenfor alle forskningsfelt 16 milliarder dollar, og dette omfattet bøker, tidsskrifter, referanseverk og databaser. Tidsskriftomsetningen utgjorde ca. halvparten, og 55 prosent av omsetningen kom fra USA, 30 prosent fra Europa, 10 prosent fra Asia og Stillehavsområdet og 5 prosent fra resten av verden. STM-området stod for 8,3 milliarder dollar (5,5 milliarder euro). Til sammenlikning utgjorde det globale markedet for humaniora og samfunnsvitenskap 50 millioner euro. Det tyske markedet omfattet 200 millioner euro, det britiske (i Storbritannia, ikke internasjonalt) 170 millioner euro, og det franske mellom 80 og 100 millioner euro.11 110 000 mennesker var da direkte sysselsatt innenfor denne delen av forlagsbransjen, 40 prosent i EU-området. Og i tillegg er mellom 20 000 og 30 000 knyttet til bransjen på full tid, frilansere av alle slag, noen av dem er på deltid, og de har ofte andre oppgaver innenfor publiseringsfeltet.

Elektroniske utgivelser har siden dette vokst svært raskt både når det gjelder tidsskrifter og andre periodiske publikasjoner og bøker, ofte i formater som er mer utviklet og interaktive enn e-bøkene innenfor allmennmarkedet. I 2009 fantes det omlag 25400 aktive akademiske tidsskrifter som publiserte til sammen 1,5 millioner artikler. De aller fleste av disse fantes både elektronisk og på papir.12 I 2009 fantes det omtrent 4360 open access-tidsskrifter. I 2008 ble det anslått at kostnadene for å få publisert en fagfellevurdert artikkel i et vitenskapelig abonnenttidsskrift på papir og i digital form, var 3800 dollar. Men fagfellevurderingen utføres uten betaling av andre akademikere (jf. Ware og Mabe, 2009). I 1998 skrev den amerikanske vitenskapsjournalisten Carol Kaesuk Yoon:

[...] academia is a paradise for publishers. First the public pays for most scientific research through, for example, the National Science Foundation. Then universities pay the salaries of scientists who do virtually all the writing, reviewing and editing. Universities sometimes even provide free office space to journals. Finally, authors typically sign over their copyright to publishers, who can sometimes bring in many millions of dollars a year in subscriptions for a single high-priced journal -- subscriptions paid by university libraries supported by tax dollars and tuition (Yoon, 1998).

Langt de fleste vitenskapelige tidsskriftene publiseres i USA (ca 3800 og Storbritannia (ca. 1900). Deretter følger Nederland (ca. 700) og Tyskland (ca. 600), så Japan, Frankrike, Sveits, Australia, Russland, Kina, Canada, Polen og Italia. 86 prosent (nesten 8000) av alle tidsskrifter er på engelsk, deretter følger flerspråklige (også betydelige innslag av engelsk) ca. 750, fransk ca. 250, spansk ca. 200, tysk det samme, og andre også ca. 200.13

De store forlagskonglomeratene har i lang tid foretatt strategiske oppkjøp blant de store forsknings- og undervisningsforlagene. Samtidig har de konsentrert sine satsninger og etter hvert solgt seg ut av annet enn STM og tilhørende undervisningsområder. Siden profittraten innenfor denne delen av forlagsbransjen er så høy, er flere av de store STM-forlagene også blitt kjøpt opp av internasjonale investeringsselskaper. Ett eksempel er den britiske investorgruppen Infinite Group, som står bak svenske Liber.14 De britiske investeringsselskapene Candover og Civen har deltatt i utviklingen av Springer (Springer Science and Business Media) siden 2004, i og med sammenslåingen av det nederlandske Kluwer Academic Publishers og Bertelsman Springer Group. I 2009 ble så Springer kjøpt av det svenske investeringsselskapet EQT og GIC, som er det statlige investeringsselskapet i Singapore. I følge Springer selv er forlagsgruppen den nest største innenfor STM-feltet.15

Som nevnt, har flere av de største av disse internasjonale akademiske forlagene sin opprinnelige base i europeiske land, spesielt i Nederland og Tyskland. De største forlagene innenfor STM-sektoren er Pearson (som også har interesser utenfor STM og det akademiske feltet), Reed Elsevier, Thomson, Wolters Kluwer, Springer, Taylor & Francis (som igjen er en del av Informa) og Wiley (som også omfatter Blackwell). Innenfor sjiktet av mellomstore, akademiske forleggere finner man oftere nasjonale forlagsgrupper, også brede allmennforlagsgrupper. som gjennom ulike avdelinger eller datterselskaper (imprints) dekker alle former for utgivelser, slik situasjonen er for eksempel i Norge. Det finnes også en viktig gruppe utgivere innenfor denne sektoren som ikke er kommersielle. Dette er de såkalte «learned societies», som særlig publiserer tidsskrifter innenfor sine spesialområder, som i enkelte tilfeller kan være svært omfattende. Et eksempel er American Chemical Society (ACS) som i 2009 representerte 4 prosent av markedet for vitenskapelige tidsskrifter.

I de ulike landene i Europa finnes det altså fortsatt nasjonale eller regionale forlagsgrupper som er viktige og store innenfor vitenskapelig og akademisk publisering. Men ingen av dem har samme posisjon, hverken internasjonalt eller på det hjemlige marked, som de store og dominerende multinasjonale forlagene.

Bare de forlagene som makter å bevege seg over de nasjonale grensene og som er i stand til å bygge opp en engelskspråklig portefølje, blir dominerende og lønnsomme.

Heller ikke de universitetsbaserte forlagene (university and academic presses) klarer seg like godt som før. Dette er forlag som gjerne har konsentrert seg rundt humaniora og samfunnsvitenskap og som ikke egentlig er kommersielle forlag., men stiftelser. De største av disse er Oxford University Press og Cambridge University Press, som begge også er aktive innenfor læremiddelproduksjon for høyere utdanning. De har et betydelig internasjonalt marked blant annen innenfor områder som internasjonal engelskopplæring (English Language Teaching. ELT). De mindre universitetsforlagene, både i USA og Europa har imidlertid fått økonomiske problemer. De blir lett presset ut når universitetsbibliotekene ikke lenger har midler igjen til bokkjøp, fordi prisene på tidsskrifter og tilgang til digitale arkiver har gått opp (jf. Kyrillidou og Morris, 2011). Antall internasjonalt publiserte akademiske monografier er som en følge av dette gått sterkt ned, og prisene på de gjenværende titlene stiger.

Vertikal markedsmakt og lange haler

Dette bringer oss over på den neste utviklingstendensen i det akademiske forleggeriet, nemlig hvordan omsetningsleddet har endret seg. De store STM- og allmennakademiske forlagene markedsfører mer og mer sine produkter – bøker, men særlig tidsskrifter – i såkalte «pakker», innrettet mot de akademiske bibliotekene, som må betale svært høye priser for å få tilgang både til papir og elektroniske utgaver. Dette skjer ofte ved hjelp av såkalte «gateway‑» eller «content hosts».16

Samtidig bukker de tradisjonelle campusbokhandlene under fra presset fra de internasjonale forlagene og fra nettbokhandlene, som har stor suksess på det akademiske feltet, særlig Amazon. I tillegg kommer kjededannelser på bokhandlersiden og priskrig når det gjelder rabattordninger, samt at subsidieringen fra universitetene i økende grad er falt bort. De store internasjonale undervisningsforlagene tilbyr i denne situasjonen attraktive og veltilpassede «teaching packs» på engelsk, skreddersydd for stadig mer standardiserte og internasjonaliserte kurs ved europeiske universiteter. Med digitaliseringen kommer nye kommersielle tilbydere av læringsmidler på banen. Når kurslitteratur og kompendier i tillegg blir digitale, blir campus-bokhandelen ikke lenger et fysisk utsalg av bøker, men en digital butikk som også selger universitetsgensere, kopper og klær.17

Den økonomiske betydningen av de store STM forlagenes virksomhet illustreres av figur 1 på neste side som sammenlikner STM-tidsskriftbransjen med andre kjente selskaper. Her er det viktige å legge merke til hvordan de store forlagene vi har omtalt over, har høy profittmargin, mens den internasjonale forlagsbransjen generelt og de allmennakademiske forlagene som gir ut tidsskrifter vurderes som å ligge relativt lavt.

Et utviklingstrekk innen det vitenskapelige forleggeriet er at alle de viktige tidsskriftene nå foreligger både digitalt og analogt. De mest prestisjefylte er imidlertid svært dyre, og er en viktig inntektskilde for mange internasjonale forlagshus. Å «gå open access» er dermed ingen aktuell strategi. Den gjennomsnittlige årsabonnementsprisen for internasjonale tidsskrifter innenfor fagfeltet kjemi var i 2009 oppe i 3490 US dollar.18 De vitenskapelige forlagene selger som nevnt sine tidsskrifter i pakker. I 2007 brukte norske fag- og forskningsbibliotek 163 millioner kroner på tidsskriftabonnementer, av disse gikk 131 millioner til elektroniske tidsskrifter. Kostnaden for én tidsskriftpakke fra ScienceDirect, som eies av Elsevier, var på ca. 45 millioner kroner i 2008 (Abelsnes, 2008, s. 19).

Figur 1: Driftsmarginer, tidsskriftforlag vs. andre foretak. Kilde: message URL https://www.scienceintelligence.wordpress.com/tag/stm-publishers/https://scienceintelligence.wordpress.com/tag/stm-publishers/

Open access som løsning

Dette er bakgrunnen for det stadig økende kravet fra forskningsinstitusjoner og bibliotek om at forskningsresultater bør gjøres tilgjengelige ved hjelp av ulike open access-løsninger (se f.eks. Ellonen, 2006; Kværndrup, 2003). Men det som opprinnelig var en argumentasjon rettet mot den sterke dominansen til STM-forlagene, er nå i ferd med å tjene de stores interesser: Stadig flere etablerte vitenskapelige forlag har selv utviklet open access-plattformer. Det betyr imidlertid ikke at de gir fra seg grepet om markedet. Som tidligere nevnt betyr det nemlig ikke at kostnadene for publisering forsvinner. De flyttes bare fra brukerne og abonnentene — i første rekke bibliotekene — til forfatterne og deres institusjoner.

En medvirkende årsak til at utviklingen fra papir til online har gått så hurtig er at de store internasjonale STM-forlagene også kan få økt nytte av sine backlister gjennom både e-bok og online publisering samt ulike former for print-on-demand løsninger. Det vil si at «den lange halen» oppstår innenfor det vitenskapelige forleggeriet, mer innenfor akademiske bokutgivelser enn tidsskriftfeltet. Siden de ofte har ervervet alle rettigheter, kan denne økonomiske interessen bli et hinder for universiteter dersom de ønsker å legge sine ansattes publikasjoner ut i åpne arkiver. Publikasjonene må «kjøpes fri», og nok en gang vinner forlagene økonomisk gevinst. Akademisk publisering er med andre ord på den ene side preget av store økonomiske interesser fra forlagssiden, og på den andre siden av forskere som er avhengige av dem. De gjengse kontraktsforholdene er gjerne svært ugunstige for akademiske forfattere.

Det er tendenser som tyder på at fag- og STM-forlagene kommer til å utgjøre en sterk og spesialisert, internasjonal bransje. STM-forlagene er allerede organisert i en egen internasjonal sammenslutning (The International Association of STM Publishers), og de arbeider for å utvikle egne distribusjonskanaler koplet opp mot egenutviklede, multimediale produkter. Slike kanaler og produkter bygger blant annet på særavtaler med læresteder og bibliotekskonsortier.19

Behov for et tverrfaglig forskningsprosjekt?

De tendensene og utviklingstrekkene som er beskrevet ovenfor, bestemmer også hvordan utviklingen blir i Norge, og hvordan arbeidet med akademisk skriving og publisering for vitenskapelig ansatte skal foregå. Også norske forlag og tidsskriftredaksjoner blir selvsagt berørt: De integrerte nordiske forlagskonsernene, som selv om de er små, omfatter skolebokavdelinger, akademiske kanaler, barneavdelinger skjønn- og faglitteratur, går tøffe tider i møte. Forskere fra flere disipliner enn informatikk og bibliotekfag må på banen med forskning og empiriske studier av det som foregår. Innenfor UiOs nordiske horisont kunne man f.eks. undersøke om de skandinaviske landenes språkfellesskap kan få fornyet verdi som følge av de internasjonale endringene. Kunne noen medievitere ta initiativ til et tverrfaglig forskningsprosjekt? Jeg kan garantere at Norsk faglitterære forfatter- og oversetterforening gjerne blir med på en søknad, som ekstern partner fra det sivile samfunnet.

Referanser

Abelsnes, K. (2008). Nasjonale lisenser. En utredning om nasjonale lisenser for informasjonsressurser. ABM-utvikling. Statens senter for arkiv, bibliotek og museum.

Darnton, R. (2009). Google & the Future of Books, The New York Review of Books. 56 (2)

Ellonen, H-K. (2006). The effect of the Internet on the magazine publishing industry. Frontiers Of E-Business Research 2006. URL: http://iceb.nccu.edu.tw/proceedings/2006/defevent/papers/cr1021.pdf

Frost, S. (2016, under publisering). Bespoke Bookselling for the 21st Century: John Smith’s and Current UK Higher Education. i Book 2.0, Intellect.

Graham, M., Hale, S. A. og Stephens, M. (2011). Geographies of the World's Knowledge. London, Convoco! Edition. URL: http://www.zerogeography.net/2011/09/geographies-of-worlds-knowledge.html

Heian, M., Løyland, K. og Kleppe, B. (2015). Kunstnerundersøkelsen 2013. Kunstnernes inntekter. Telemarksforsking rapport nr. 350. URL: https://www.telemarksforsking.no/publikasjoner/filer/2631.pdf

Heilbron, J., Guilot, N., og Jeanpierre, L. (2008). Towards a transnational history of the social sciences. i Journal of the History of the Behavioural Sciences, Vol. 44(2), s. 146-160

Kværndrup, H.M (2003). A Nordic Co-operative Solution for Scholary Publishing. URL: http://elpub.scix.net/data/works/att/0309.content.pdf (sist besøkt 13.02.2012).

Kyrillidou, M. og Morris, S. (2011). ARL Statistics 2008–2009. Association of American Research Libraries. URL: http://publications.arl.org/ARL-Statistics-2008-2009/1

Park, D. og Simonson, P. (2016). The International History of Communication Study. Oxford: Routledge

Rønning, H., Slaatta, T., Larsen, H., Torvund, O., & Colbjørnsen, T. (2012). Til bokas pris: Utredning av litteraturpolitiske virkemidler i Europa. Rapport utarbeidet for Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Oslo: Institutt for medier og kommunikasjon.

Schimmer, R., Geschuhn, K. K., og Vogler, A. (2015). Disrupting the subscription journals’ business model for the necessary large-scale transformation to open access. A Max Planck Digital Library Open Access Policy White Paper. doi:10.17617/1.3.

Ware, M. og Mabe, M. (2009). The STM Report. An Overview of Scientific and Scholarly Journal Publishing. Oxford: International Association of Scientific, Technical and Medical Publishers. URL: http://www.stm-assoc.org/2015_02_20_STM_Report_2015.pdf

Yoon, C. K. (1998). Soaring Prices Spur a Revolt in Scientific Publishing. New York Times December 8, 1998. URL: http://www.nytimes.com/1998/12/08/health/soaring-prices-spur-a-revolt-in-scientific-publishing.html