Sigurd Allern

Journalistikk og kildekritisk analyse

Cappelen Damm Akademisk, 2015

Allerns testamente

En journalist er en som kan skille klinten fra hveten, og trykker klinten. Jeg mistenker Sigurd Allern for å le av denne «definisjonen». For alt jeg vet kan han selv være opphav til den. I digitaliseringens tidsalder ser han det som mer nødvendig enn noen gang å kunne skille skitt fra kanel. Det er derfor denne boka er nødvendig.

Allern har aldri ment at faktainnhold eller graden av aktualitet er det som bestemmer om noe er journalistikk eller ikke. For ham går det avgjørende skillet ved retten til fritt kildevalg, journalistenes mulighet til å bruke alternative kilder og kunne overprøve kildenes versjon. Det er fristende å vri på utsagnet om at «noen tror fotball dreier seg om liv og død, men det er mye viktigere enn som så». Sånn er det også med kildekritikk, som ikke bare vært gjennomgangstema i Allerns arbeider, det er selve journalistikkens sjel han skriver om i sin nyeste bok. «En lakmustest på journalistikkens informasjonskvalitet», for å bruke hans egne ord fra boka. Temaet er naturlig for den første norske professoren i journalistikk, som fyller 70 år i år. Aktualiteten er det heller ikke noe å si på. Samme dag som denne anmeldelsen ble påbegynt, sendte Norsk Redaktørforening ut sin nye veileder via Facebook: «Slik skiller du journalistikk og reklame – nå i ny og brukervennlig utgave.»

Boktittelen «Journalistikk og kildekritisk analyse» kan skape feil forventninger. Journalister som søker en brukervennlig oversikt over hvordan-utøve-kildekritikk-når-du-lager-en-sak, vil bli skuffet. Boka handler mer om kildekritikk av journalistikk enn i journalistikk eller for journalister. Det finnes riktig nok noen praktiske håndverksregler innimellom, men de utgjør ingen stor del. Dessuten er det ikke journalistene Allern snakker til. Bokens «vi» henvender seg hovedsakelig til samfunnsborgerne, inkludert vi forskere, mens «de» som oftest viser til journalister og redaktører. Noen ganger veksler perspektivet i ett og samme avsnitt, og i starten syns jeg det var litt forvirrende, men den følelsen ga seg raskt under lesingen.

Ikke-journalister vil trolig sette stor pris på Allerns grundige framstilling av redaksjonelt arbeid for uinnvidde, og også hans pedagogiske gjennomgang av sentrale begreper fra ulike fag. Studenter og forskere som er vant til å lese metodelitteratur, kan i det hele tatt fryde seg over en forfatter som er i stand til å skrive kort (250 sider) og godt om tema som mange andre pakker inn i ordrike, teoretiske utgreiinger. Allern unnslår seg heller ikke for å komme med tydelige, konkrete råd: Spør sånn, ikke slik! Noen vil oppfatte ham vel kategorisk, jeg gjør det ikke. Hans framstilling av tolkningsrammer, og hvordan slike kan brukes for å studere en journalistisk tekst i et maktperspektiv, er noe av det beste jeg har lest om temaet. Her virker det dessuten som om Allern knytter sammen store deler av sitt tidligere forfatterskap. Framstillinga er konkret og lettfattelig, ikke minst fordi han trekker fram gode eksempler på studier der rammeanalyse er brukt som analytisk redskap.

Allern er i det hele tatt god til å eksemplifisere poengene sine. Aller best gjør han det i to kapitler om kildeutfordringer i kriminaljournalistikken. For meg er dette bokas største leseropplevelse. Først beskriver han mekanismer som kan få politifolk – og journalister – til å låse seg til en bestemt teori om hva som har skjedd: «To parter som følger etter hverandre i samme tunnel og ser i samme retning gir lite rom for motforestillinger i offentligheten». Deretter presenterer han en casestudie om Thomas Quick, under kapitteloverskriften «Seriemorderen som gikk opp i røk». Her lener Allern seg tungt på avsløringene til den avdøde svenske journalisten Hannes Råstam, og på arbeidene til sin forskerkollega og ektefelle Ester Pollack. Hun er svensk ekspert på medier og forbrytelser. Resultatet er blitt en uhyre lesverdig framstilling, spennende som en kriminalroman, med pikante detaljer. Som at Quick i 1995 tilbød å fortelle sin historie til VG for 20.000 kroner, og at han i fengslet fikk tilsendt VG-artikler med opplysninger han senere kunne utnytte for å sannsynliggjøre sine falske tilståelser. VGs kontakt med Quick har vært omtalt før, også av avisen selv, men for meg kaster dette nytt lys over pressens rolle i Nordens merkeligste kriminalsak.

Bokas bruksverdi er størst for den som bruker medietekster til å forstå sin samtid og fortid. Nyheter kalles noen ganger for «historiens kladdebok». Allern liker denne metaforen, men benytter anledninga til å avlive diverse anekdotiske misforståelser om hvor uttrykket stammer fra. Verken Kåre Valebrokk eller Philip Graham får beholde opphavsretten.

Boka er ryddig oppbygd, med en logisk struktur som er godt beskrevet i starten. Gjennom ti kapitler gir forfatteren en bred tilnærming til kildekritikkens vilkår, begreper og praksis. Han sneier innom mange tema, fra symbolsk tilintetgjøring via fiksjonalisering til WikiLeaks. Han skriver innsiktsfullt og nyansert om «kjønn ute av fokus», mer springende om reportasjen som sjanger, og nokså lettvint om digitale spor som uthuler kildevernet. Strukturen brytes av et vedlegg bakerst i boka, i form av tretti sider om hvordan eierskap og markedsorientering kan prege mediers innhold. Innholdet er nyttig nok, men formen og plasseringa virker litt umotivert, som om teksten egentlig er skrevet til et annet formål enn denne boka. Det er likevel ingen stor innvending fra min side.

Allerns tidligere arbeider fyller hele den første sida av bokas imponerende litteraturliste. Sammen med et meget godt stikkordregister, er for øvrig den omfangsrike litteraturlista med på å gjøre denne boka til et praktisk verktøy for studenter og forskere. Samtidig er det ikke til å unngå at Allern innimellom gjentar seg selv. Det skjer blant annet ved at han gjenbruker en del gamle eksempler (Timisoara, USAs invasjon i Irak) som er velkjent fra tidligere utgivelser. Han beveger seg også langs opptråkkede stier når han i ett av kapitlene utfordrer den tradisjonelle måten å se på relasjonen mellom journalist og kilde på: som en strategisk relasjon, der kilden tilbyr informasjon i bytte med den oppmerksomhet journalisten kan gi. Denne diskusjonen har han ført også tidligere, men her tar han også opp nye kildeproblemstillinger, blant annet knyttet til medier som samarbeider om informasjon og utnytter hverandres kilder – og bilder – uten at publikum vet hvor bildene opprinnelig kommer fra.

En annen «ny» problemstilling er blitt høyaktuell i debatten om innvandring, integrasjon og asylpolitikk. Den gjelder journalisters bruk av kilder med mange hatter på, for eksempel forskere som har verdistandpunkt knyttet til spørsmål innenfor eget forskningsfelt. Når journalister bruker slike ekspertkilder, kan fakta, analyse og verdistandpunkt lett filtres inn i hverandre. Dermed blir det vanskelig for publikum å trekke skillet mellom hva som er hva i kildens utsagn. Den erfarne medieforskeren har konkrete råd til studenter og andre som utforsker historiens kladdebok: Husk at også forskere kan ha egeninteresser. Den som skal analysere medienes kildebruk bør ha et oppmerksomt blikk for at det kan finnes glidende overganger mellom ulike kilderoller. Opprett gjerne «annen kildetype» som egen restkategori, der kildene er vanskelig å plassere som enten «faktagiver», «analytiker» eller «normativ kilde».

Ingen skal beskylde Sigurd Allern for å lefle med pressefolk, eller la journalistiske forenklinger passere uten sverdslag. Innimellom framstår professoren som en refsende fader, muligens en som tukter den han elsker. Ikke minst hamrer han løs i siste kapittel – om etikk og butikk, festsanger og falske intervjuer. Han overser heller ikke konsernredaktører og direktører som påstår at redaksjonell kvalitet forblir uberørt av stadige innskrenkninger, førtidspensjonering av erfarne journalister og økt bruk av unge vikarer med «høy digitalkompetanse» og usikre arbeidsforhold.

Her henvender han seg også noen ganger direkte til utøvende journalister. Han kritiserer deres «angst for fotnoter eller referanser», selv når det åpenbart finnes mange og gode kilder. Bokas sluttappell er en oppfordring til journalister og deres redaktører om å vise større åpenhet om eget kildearbeid. Det vil gjøre svakhetene i medierapporteringa tydeligere, men samtidig vil det gjøre journalistikken ærligere – og lettere å forbedre. Her tar Allern opp tråden fra resonnement tidligere i boka, om journalistikk som et kollektivt gode, på linje med grunnforskning, nasjonalparker, gatelys og nasjonalt forsvar. Ser en slik på den samfunnsorienterte journalistikken, er det åpenbart at den er arbeidsintensiv, og ikke kan finansieres fullt ut som en vare eller en tjeneste på et ordinært kapitalistisk marked. Det er i internettets og de børsnoterte medieselskapenes tidsalder mer sant enn noen gang.