Monika Djerf-Pierre og Mats Ekström (red.)

A History of Swedish Broadcasting. Communicative ethos, genres and institutional change

Stiftelsen Etermedierna i Sverige/Nordicom, 2014

Kronen på verket for svensk medieforskning?

Det er lett å beundre det store svenske etermedieprosjektet. Det startet for alvor i 1993 og har tilsynelatende hatt en ubegrenset tilgang til penger og forskere. Prosjektet har publisert omkring 50 bøker og tre store samlebind om svensk radio- og TV-historie. Det er mer enn alle deres nordiske kolleger til sammen. Og nå synes det som om prosjektet setter kronen på verket i form av en bred svensk kringkastingshistorie i ett bind, skrevet på engelsk og beregnet på et internasjonalt publikum. Denne type utgivelse er så sjelden i Norden at boken fortjener oppmerksomhet, både for sitt innhold og for sine løsninger. I hvilken grad har de lykkes?

Internasjonal, men om Sverige

A History of Swedish Broadcasting er en tittel som klinger godt. Den minner om tilsvarende titler på engelske og amerikanske bøker, men nå er det altså Sverige det handler om. Boken er en antologi på 369 sider, med i alt 16 kapitler, plassert i fem tematiske bolker. I tillegg kommer redaktørenes introduksjon og et avsluttende essay, der Paddy Scannell plasserer svensk radio og TV i en større internasjonal sammenheng. Dette siste synes å være bokens egentlige formål: å vise at Sverige hører med i den internasjonale kringkastingslitteraturen. Bokens underliggende premiss er at svensk radio og TV må regnes som interessante også i en internasjonal sammenheng.

Det ligger altså store ambisjoner bak denne boken. Redaktørene Monika Djerf-Pierre og Mats Ekström har hatt en krevende redigeringsoppgave, for det er ingen selvfølge hvordan en slik nasjonal kringkastingshistorie skal utformes. Det finnes ingen enkle og lettvinte løsninger. Uansett hvordan man går frem, må det tas styrende grep for å skape et helhetlig verk. Redaktørene lanserer sine premisser i innledningen. De peker på den økende interessen for kringkastingshistorie de senere år (med Corner, Hilmes osv.), og forklarer den med at radio og fjernsyn står så uhyre sentralt i det 20. og 21. århundre. Begge medier har en markant historie, som det nå er mulig å studere i retrospektiv. Med de endringer som hele kringkastingsfeltet nå gjennomgår, mener redaktørene at det er blitt enda viktigere å få skrevet ned denne historien. De skriver at bokens overordnede mål er å forstå hvordan de to kringkastingsmediene tok rollen som offentlige kommunikasjonsmidler i Sverige, med sine særegne relasjoner mellom sendere og publikum og organisert som institusjoner med sine egne målsetninger. Allerede på side 2 henviser redaktørene til Scannell og Cardiffs BBC-historie fra 1991, og de sier seg enige i at programmene er kringkastingens endeprodukt og selve møtestedet mellom den produserende institusjon og det omkringliggende samfunn. Scannell er også opphavet til betegnelsen «communicative ethos», som redaktørene har satt inn i undertittelen.

For å plassere seg i fagfeltet skiller redaktørene mellom Hans Fredrik Dahl og Kirsten Drotners faglige posisjoner. Deretter plasserer de boken nærmere Drotner enn Dahl: Bokens artikler har altså til hensikt å studere historien for å få økt kunnskap om kringkastet kommunikasjon og dens utvikling mer generelt og ikke primært som et historiestudium. Redaktørene skriver at boken hører til A History of-bøkene, med sine ambisjoner om å dekke utviklingen av en spesiell medieform i en nasjonal kontekst, slik som Asa Briggs, Scannell og Cardiff og mange andre. Styrken ved slike bøker ligger i det historiske overblikket de gir av radio og fjernsyn som spesifikke kommunikasjonsformer og hvordan de har endret seg over tid, i samspill eller motspill med sine omgivelser. Bokens ambisjon går altså lenger enn bare det å beskrive den svenske radio- og TV-utviklingen: redaktørene håper at boken kan bidra til å øke forståelsen for hvordan teknologiske innovasjoner og deres praksis forankres i bredere sosiale og institusjonelle kontekster, som de skriver på side 14.

For å få til dette må redaktørene avklare mange ting, ikke minst sitt forhold til periodisering. Løsningen som Djerf-Pierre og Ekström har valgt legger hovedvekten på at historiske endringer best kan forstås ved å studere de formative periodene, dvs. de årene da ny praksis blir etablert. Etterpå har de en tendens til å leve videre i lang tid. Derfor blir de tidlige, formende årene så viktige å forstå. Djerf-Pierre og Ekström trekker frem fire slike formative perioder i svensk kringkasting: etableringen av Radiotjänst i 1920-årene, innføringen av fjernsynet i 1950-årene, profesjonaliseringen av begge medier i 1960- og -70-årene og innføringen av konkurransen i 1990-årene.

Tre andre valg har også vært viktige for redaktørene. For det første vil de unngå at boken blir hva de kaller en «naiv» hva-som-hendte-fremstilling av fortiden, selv om de også er nødt til å nevne noe av det som har hendt. De foretrekker isteden at den empiriske forskningen er teoridrevet. For det andre ser de hvilke begrensninger som følger av å behandle radio- og TV-mediet separat i historiske studier, men argumenterer likevel for at integrerte historiske studier av flere medier ikke alltid er bedre enn separasjon. For det tredje forsvarer de sin nasjonale avgrensning. Redaktørene skriver at selv om etermediene stadig krysser landegrensene, er radio og TV i stor grad fortsatt hjemlige medier som lages for et nasjonalt publikum. Redaktørene argumenterer derfor tredobbelt offensivt for å forsvare sitt prosjekt med historiske studier av svensk radio og fjernsyn som et separat forskningsobjekt. For å få til dette har de inndelt boken i fem temabolker. De handler om innovasjoner med ny teknologi og formative perioder i radio og TV, publikumsorienteringen i begge medier over tid, profesjonaliseringen av radio- og TV-medarbeiderne, programsjangrenes utvikling og til slutt de store institusjonelle endringene, belyst med eksempler fra nyhets- og aktualitetsprogrammene.

Det er altså mange valg og prioriteringer som redaktørene har måttet ta for å skape denne boken. Uansett hvordan man velger å gjøre dette, så forblir kringkasting et komplisert fenomen med mange ulike aspekter, som til sammen er meget krevende å utforske. Når redaktørene i tillegg ønsker å dekke svensk radio- og TV gjennom nesten et helt århundre, vokser oppgaven til gigantiske dimensjoner.

Teknologisk innovasjon

Hvordan alle disse utfordringene er løst i praksis, finner vi i bokens fem bolker og særlig i kapitlene i hver av dem. Den første bolken gjelder teknologisk innovasjon og inneholder tre kapitler. I den første artikkelen skriver Lennart Weibull om innføringen av radioen i 1920-årene og fjernsynet i 1950-årene. Han har valgt å se de to i sammenheng. Dermed oppnår han ny innsikt i det vi kan betegne som den svenske kringkastingsmodellen. Weibull forklarer at den svenske radio- og TV-løsningen må forstås utfra Sveriges politiske tradisjon, der statlige løsninger generelt sett blir møtt med tillit. Hans analyse er delvis teoridrevet og kan kanskje klassifiseres som historisk sosiologi. Weibull skriver at mens radioen ble oppfattet som en teknologisk innovasjon i 1920-årene, ble TV-mediet i 1950-årene snarere sett som en del av den svenske velferdsstaten. Radioen var primært en teknologidrevet innovasjon, mens innføringen av fjernsynet var mer programbasert, påpeker han. Weibull analyserer den svenske radio- og TV-modellens opprinnelse, både de svenske særtrekkene og hva den hadde felles med andre nordiske land, men også likhetene med tysk, britisk og amerikansk kringkasting.

I neste kapittel skriver Göran Elgemyr om radioens produksjonsteknologi i de formative årene fra 1925 til 1955. Bøker om kringkastingshistorie har ofte underspilt radioteknikkens rolle, skriver han – og har helt rett. I Sverige er dette nærmest uberørt av forskerhender, ja, selv de relevante arkivene inneholder lite om radioprogrammenes materielle produksjonsvilkår. Derfor er det nyskapende at han kan gi så inngående behandling av radioteknikkens første 30 år. Elgemyr peker også på hva alt dette betød for etableringen av profesjonen som radiotekniker, som var så nødvendig for at mediet skulle fungere. Elgemyr betrakter faktisk radioen som det første virkelige massemediet, fordi dets overføringer nådde et massepublikum øyeblikkelig og således kunne påvirke vanlige mennesker hjemme i deres hverdagsliv. Artikkelen minner oss således om teknikkens avgjørende betydning, et emne som ofte blir neglisjert i kringkastingslitteraturen. I neste artikkel følger Nina Wormbs opp, ved å følge teknikken fra tidlig kabeldistribusjon og frem til TV-satellittene. Til sammen utgjør Weibull, Elgemyr og Wormbs bokens første del, som trekker linjer gjennom den svenske kringkastingens teknologiske historie, forstått som en serie innovasjoner.

Publikumsorienteringen

Bokens andre del handler om publikumsorienteringen i svensk radio og TV og består av to artikler. Først skriver Ingegjerd Rydin om barneprogrammer. Hun peker på deres lange tradisjon i svensk kringkasting. Hun bygger på childhood studies-forskningen, men trekker også inn tre generasjoners erfaringer; sin egen barndom, barnas og barnebarnas. Slik kan hun trekke linjer helt fra radiopioneren Sven Jerring, som startet barneprogrammene i 1925, og helt frem til i dag. Underveis berører hun «onkel Sven» og hans paternalisme, Pippi Langstrømpe lest i radio, programmene fra 1950- og 60-tallet og ikke minst de radikale 1970-årene, da samfunnsproblemene skulle inn i barneprogrammene. Med konkurransen i 1980- og- 90-årene forsvant denne sosialrealismen, inn kom eventyr, underholdning og fantasy for barn – sammen med en mer intim tone. Slik får Rydin frem endringene i «kommunikativt ethos» fra Sven Jerring til dagens sterke programleder-barn, som gjerne tar rollen som rettighetsbevisste medborgere. Hun får tydelig frem den sterke svenske barneprogramtradisjonen, som fortsatt preger sendingene i en slik grad at nye programmer ofte lages i dialog med eldre.

I andre artikkel skriver Michael Forsmann om svensk lokalradio fra starten i 1977 og frem til i dag. Han er på jakt etter hvilke teknikker de brukte for å bygge seg et publikum og finner fire. Han deler så inn lokalradioens historie siden 1977 inn i fire epoker – og studerer så hver av de fire teknikkene i hver av de fire epokene. Han kombinerer altså kronologisk periodisering med tematikk og analyse. Etter min mening er dette en av de beste artiklene i boken. Med de grepene han tar får han tydelig frem hvordan den svenske lokalradioen har endret seg fra 1970-tallets dyrking av lokalsamfunn og grasrot-romantikk til dagens helkommersielle radio, der lytterne selges til annonsørene. Han konkluderer med at Sveriges Radio har behersket hele denne overgangen.

Radio- og TV-medarbeiderne

Bokens tredje del handler om de svenske radio- og TV-medarbeiderne og inneholder tre artikler. Lars-Åke Engblom skriver om rekrutteringen av nye medarbeidere og identifiserer tre epoker. Først dominerte akademikerne, deretter journalistene, og til slutt de populære personlighetene. Den første typen medarbeidere kom til programmene med sine kunnskaper, den andre med sine journalistiske ferdigheter og den tredje med utstråling og karisma. Til sammen danner de grovt sett tre faser, og Engblom underbygger både med tall og konkrete eksempler. Han viser dermed tydelig hvilke endringer i «kommunikativt ethos» som svensk radio og TV har gjennomgått fra starten til i dag, selv om han nok kunne ha spisset analysen noe mer.

Monica Löfgren Nilsson studerer så kjønnsfordelingen i de svenske TV-nyhetene fra starten i 1958 og til i dag. Hun etablerer fire kronologiske perioder der hun i detalj bl.a. beregner kvinneandelen i sendingene. Hun skriver dermed kvinnene inn i TV-nyhetenes historie. Grunnlaget er et enormt datasett som dekker hele perioden 1958-2003 og som trolig er unikt i hele Norden. Hun finner en total mannlig dominans fra starten i 1958, fulgt av en lang kamptid mellom 1965 og 1985. I denne tiden kjempet kvinnene seg inn i svensk TV-journalistikk for alvor. Sterkest stod de i tiden 1985-95, mens årene 2000-2003 ser hun som et tilbakeslag. Artikkelen ser altså TV-journalistikken i et kjønnsperspektiv.

I den tredje artikkelen skriver Peter Esaiasson og Niklas Håkansson om de svenske valgsendingene som særegne former for politisk kommunikasjon, forstått utfra Frank Essers perspektiv fra partikontroll til mediekontroll. Opprinnelig var det partiene som dominerte valgsendingene i Sverige. Overgangen til mediekontroll blir her tidfestet til 1966. Da tok de politiske journalistene kontroll over intervjuprogrammene med partilederne. Esaiasson og Håkansson legger frem et imponerende empirisk materiale over antall avbrytelser i valgsendingene i hele perioden 1958-1998. Det er nesten ufattelig at de har klart å måle dette! De viser at andelen avbrytelser steg sterkt ved overgangen til den profesjonaliserte politiske journalistikken, selv om tallene for enkelte år nyanserer bildet. Til slutt peker de på konsekvensene som denne overgangen har fått: økt tempo, sterkere fokus på den umiddelbare fremtiden og mindre kompliserte argumenter. De skriver likevel at det ikke er sikkert at kvaliteten på informasjonen hadde blitt bedre med en fortsatt partikontroll over sendingene – en konklusjon som går rett inn i dagens debatt om politikkens medialisering.

Programsjangrene

Bokens fjerde del handler om programsjangrenes utvikling og inneholder fire artikler. Først ut er Bo Reimer, som studerer TV-sporten. Han skriver interessant om emnet, men hopper over radiosporten, som godt kunne ha vært inkludert. Det virker litt merkelig at enkelte artikler behandler et emne både i radio og TV, mens andre kun skriver om ett av dem. Reimer gjør en periodeinndeling av TV-sportens rolle i svensk TV, og periodene viser tydelig hvordan den har endret seg fra 1956 til i dag. Det er åpenbart at TV-sporten bør inkluderes i en slik bok, selv om den ofte blir neglisjert. Så viktig er den at Reimer spør om TV-sporten er blitt bedre enn the real thing: det å være tilstede selv.

I neste artikkel skriver Leif Furhammar om den tidlige svenske TV-dokumentaren. Som flere av de andre artiklene kan også han bygge på egen bok, tidligere publisert av Etermedieprosjektet. Det er godt å se at TV-dokumentaren her får sin egen artikkel, for slike bøker tar ikke alltid opp den til behandling. Furhammar kjenner den svenske TV-dokumentaren inngående: han har jo jobbet der selv. Her skriver altså en tidligere programskaper om arbeidsplassen og kollegaene sine. Hverken han selv eller redaktørene drøfter habilitetsproblemet som ligger her. Artikkelen er likevel god, særlig relevant er diskusjonen om de sterkt samfunnskritiske trekkene som preget den tidlige TV-dokumentaren i Sverige, men artikkelen kunne godt ha fulgt emnet lenger frem i tid enn den gjør. Det trekkes heller ingen linjer fra radio til TV, slik flere andre artikler gjør.

Den tredje programhistoriske artikkelen handler om svensk TV-underholdning og er skrevet av Göran Bolin. Men istedenfor å skrive en bred artikkel om TV-underholdningens svenske historie, velger han å avgrense seg til noen få tilfeller der underholdningen brøt forventningene og ble kontroversiell. Ett av dem oppstod i 1966, da skuespilleren Per Oscarsson kledde av seg i det populære familieprogrammet Hylands Hörna, noe som også overrasket programleder Lennart Hyland. Disse tilfellene er kanskje mest interessante for svenske lesere. Sett utenfra ville det kanskje vært bedre med en bredere artikkel som kunne trekke opp lengre linjer i underholdningen fra radio til TV, men noe slikt finner man ikke i denne boken.

Den fjerde programhistoriske artikkelen er tematisk sett en overraskelse i boken. Monica Djerf-Pierre skriver om miljøstoffets inntog i svenske TV-nyheter mellom 1961 og 1973. Det er slett ingen selvfølge at dagens miljøbevissthet skrives inn i en kringkastingshistorie som dette. Kanskje heller artikkelen mer mot mediesosiologi enn kringkastingshistorie, kan man innvende, men artikkelen er svært interessant. Forfatteren betrakter miljønyheter som en undersjanger i TV-nyhetene og peker på at det finnes svært få studier av dem. Utgangspunktet hennes er at hun anser miljøstoffets plass i TV-nyhetene som historisk konstruert. Dermed blir den tidlige, formative perioden avgjørende: hvordan vokste denne typen TV-stoff frem? Etterpå har den jo forblitt der, noe vi nærmest daglig ser eksempler på med alle vår tids nyheter om klimakrisen. Det er imponerende empiriske data som legges frem: statistikk for alle svenske TV-nyheter fra 1961 til 1973. Dessuten supplerer hun tallene med flere meget treffende case-studier, som i detalj viser hvordan TV-journalistene behandlet miljøstoffet i perioden. Kontrasten er stor mellom 1960-tallet, da miljøproblemer ble ansett som et teknisk-vitenskapelig problem, til 1970-tallets problemrettede reportasjer, der journalisten ble naturens ombudsmann i svært kritiske reportasjer. Reporterrollen endret seg fra nøytral formidler til nærmest å bli en aktør innen miljøfeltet. Denne endringen falt sammen med at miljøstoffet gikk fra allround-journalistikk til spesialmedarbeidere som Bo G. Eriksen i 1970 og Barbro Soller i 1972. Soller måtte kjempe en to-frontskrig: først mot industrien og beslutningstakerne, fordi dette så ofte var negative nyheter, deretter mot sine egne redaktører for at stoffet skulle få sentral plassering i TV-nyhetene. Djerf-Pierre mener at virkningene av disse tidlige, formative årene er merkbare helt til i dag.

Institusjonell utvikling

Bokens femte og siste bolk handler om institusjonell utvikling, belyst gjennom nyhets- og aktualitetsprogrammene i to artikler. Først skriver Monica Djerf-Pierre og Lennart Weibull om de lange linjene i den svenske radio- og TV-journalistikken. De deler historien inn i fire epoker og viser hvordan idealer og praksis endret seg mellom dem: utdanning og folkeopplysning (1925-45), speiling og objektivitet (1946-65), kritisk og undersøkende (1965-85) og dagens fortolkende journalistikk som de daterer fra 1985 til i dag. Hver periode defineres ut fra hvordan journalistikken posisjonerte seg i det svenske samfunnet. De går grundig inn i hver epoke og slik sammenfatter de Sveriges kringkastingshistorien. De setter til og med opp en firefeltstabell over fasene – og viser på den måten sin samfunnsvitenskapelige legning.

I bokens siste ordinære artikkel viser Anna Maria Jönsson hvordan svenske TV-nyheter møtte TV-konkurransen i tiden fra 1990 til 2004. Hun legger frem et imponerende empirisk arbeid, som setter henne i stand til å tilbakevise flere populære oppfatninger om hva konkurransesituasjonen egentlig har betydd for de svenske TV-nyhetene. Overraskende finner hun ingen økning i sensasjonelt språk og ingen tegn til at svenske TV4 influerte på TV-nyhetene fra SVT, det var heller omvendt. Den utbredte oppfatningen om at TV-nyhetsjournalistikken ble mer kommersiell mangler faktisk empirisk støtte, skriver hun på side 346. Hennes arbeid er godt og funnene overraskende, ja de inviterer til ettertanke for alle dem som ser på 1990-tallets TV-konkurranse som en forfallstid for yrket.

Etter alle disse artiklene lar redaktørene Paddy Scannell avslutte boken med et kringkastingshistorisk essay. Der gjentar han innsikter fra sine tidligere bøker, men belyser dem nå med svenske radio- og TV-eksempler. Også i Sverige kom kringkastingen til å følge innbyggerne gjennom døgn, uker og årstider med en slags kalendarisk funksjon, så å si gjennom hele livet. Også i Sverige ble radio og TV noe alle hadde felles, og de var med på å definere hva det ville si å være svensk.

Styrken er i enkeltartiklene

Skal jeg nå gi en generell karakteristikk av boken vil jeg si at enkeltartiklene er bedre enn helheten. Artiklene virker litt tilfeldig utvalgt og avgrenset. Det er bare noen få emner som behandles. Noen artikler dekker både radio og TV, andre kun ett av dem. Hvorfor ikke hatt større systematikk og latt alle programartikler behandle begge medier? Hvorfor er det kun kontroversielle deler av TV-underholdningen som behandles, og ikke hele sjangeren som sådan. Hvorfor skrives det ikke om radiosporten, når TV-sporten behandles? Slik kan vi fortsette. Det er åpenbart at redaktørene har hatt problemer med å skape et helhetlig verk ut av den litt tilfeldige samlingen artikler de har fått tak i. Noen artikler kunne også like gjerne stått i en annen av de fem temabolkene som de nå er plassert i. Det savnes også flere programhistoriske artikler. Artiklenes tilnærminger er innbyrdes nokså forskjellige. De beste er etter min mening de som kombinerer kronologisk periodisering og tematisk analyse, slik som Michael Forsmann og flere.

Om vi nå vurderer boken ut fra dens faktiske artikler, fremstår innledningen som en tydelig etter-rasjonalisering, for man kunne jo tenkt seg en helt annen bok etter de innledende premissene. Redaktørene kunne hatt sterkere og mer konsekvente grep om helheten, for eksempel organisert boken på en mer kronologisk-tematisk måte. Da ville de kunnet dekke emner som nå har falt helt ut, slik som den svenske radioens rolle under Andre verdenskrig. Om dette står det ingenting, selv om krigstiden nesten alltid får egne kapitler i de internasjonale kringkastingsbøkene redaktørene liker å henvise til.

Disse innvendingene reiser dermed spørsmålet om hva slags bok dette egentlig er. Tittelen A History of… passer egentlig ikke så godt, synes jeg. Disse ordene burde vært kuttet ut i tittelen. Resten av den ville da gitt bedre mening. Eventuelt kunne boken hett Historical Studies of Swedish Broadcasting, fulgt av samme undertittel som nå. Men det er tydelig at redaktørene gjerne vil knytte seg til den internasjonale faglitteraturen, og spesielt til den anglo-amerikanske. De har hyppige henvisninger til Briggs, Scannell, Winston, Hilmes osv., mens de for eksempel ikke refererer til trebindsverket om NRKs historie i det hele tatt. Dette bryter med hva redaktørene lover i innledningen: at nordiske sammenlikninger er viktige for dem. Når de har unnlatt å bruke denne NRK-historien, går de også glipp av relevante sammenlikninger som de godt kunne ha gjort. Den nordiske dimensjonen er altså underutviklet i forhold til deres erklærte ambisjon, og det er synd. For bare å ta et par eksempler: 1966 var også året da NRKs journalister overtok utspørrer-rollen i politiske programmer. Det skjedde i programposten Partiene svarer, men denne relevante jamføringen trekkes aldri. Når det gjelder kvinner i TV-nyhetene burde boken ha visst om Mette Jansons sentrale rolle i den norske Dagsrevyen allerede rundt 1960, flere år før kvinnene dukket opp i de svenske TV-nyhetene. Dessverre forekommer denne mangelen på relevante nordiske paralleller en rekke ganger. De synes å ha falt ut, til fordel for alle referansene til britisk og amerikansk litteratur.

Best på det typisk svenske

Den anglo-amerikanske vinklingen gjør etter min mening at boken tilfører mindre nytt til feltet enn den kunne ha gjort. For boken er aller best når den tar opp typisk svenske sider ved radio- og TV-utviklingen, slik som Sven Jerring, Pippi Langstrømpe, de uvanlig samfunnskritiske TV-dokumentarene, forholdet til velferdssamfunnet og folkhemmet osv. Det er her boken har mest nytt å bidra med, også for internasjonale lesere. Men både redaktører og bidragsytere har heller valgt å knytte seg til den anglo-amerikanske verden, noe som svekker bokens nordiske profil.

Alt i alt må jeg konkludere med at selv om boken inneholder mange gode enkeltstående artikler, er den ikke vellykket sett som helhet. Boken kunne vært langt bedre enn den er. Og den burde ikke hett A History of. Derfor kan jeg ikke konkludere med at det svenske etermedieprosjektet har satt kronen på verket med denne boken.