I det Tanja Storsul, min kollega og seneste instituttleder ved Institutt for medier og kommunikasjon ved UiO er på vei til Institutt for samfunnsforskning som den neste direktøren, blir en ring sluttet, som forbinder dagens norske medieforskning med sin samfunnsvitenskapelige arne. Norsk medieforskning startet som en tematisk spesialisering innenfor det fremvoksende, tverrfaglige fagmiljøet ved Institutt for samfunnsforskning. I ly av den politiske sosiologiens interesse for valgforskning ble et pressehistorisk forskningsmiljø utviklet på slutten av 50-tallet. Det flyttet over til universitetet for etterhvert å bli Institutt for presseforskning. De yngre forskerne som kom til, med Svennik Høyer, Anita Werner, Ragnar Waldahl og Knut Lundby i spissen, ble den samfunnsvitenskapelige kohorten i den faglige staben til IMK da dette instituttet formelt ble etablert i 1987.

For snart 70 år siden kunne norsk medieforskning fått en tidlig start. I 1948 ble nemlig ingen ringere enn Paul F. Lazarsfeld invitert til å være gjesteprofessor ved UiO. Lazarsfeld regnes, som alle medieforskere må vite, som en av de helt sentrale «founding fathers» i den internasjonale medieforskningens historie.1 Han kom til Norge for å hjelpe det norske fagmiljøet med opprettelsen av et norsk senter for «social research», altså ISF. Han kom dermed hit på et tidspunkt da han selv arbeidet intenst med forskning på massekommunikasjon og medier, og i et år da han ifølge Simenson og Weimann skrev sine beste artikler på feltet.2

Forbindelsene mellom amerikansk og norsk sosiologi er godt dokumenterte, og mye av historien sammenfaller med opprettelsen av Institutt for samfunnsforskning.3 Formelt ble ISF først etablert 9. februar 1950 på initiativ fra redersønnen og studenten Erik Rinde, med Arne Næss og hans nærmeste studenter som faglig kjernemiljø. Sentrale medarbeidere i den tidlige fasen var bl.a. Vilhelm Aubert, Harald Ofstad og Stein Rokkan. I instituttets første år handlet det mye om å sikre finansiell støtte til utvikling av prosjekter og til reiser og opphold for norske forskere og forskerrekrutter i USA. Forbindelsen mellom UiO, ISF og amerikansk forskning ble jevnlig styrket med en rekke amerikanske gjesteforskere som i tur og orden kom til Norge (Ås, 1962). Og mange norske reiste ut, slik at den faglige innflytelsen fra amerikansk sosiologi ble stadig utvidet.

Instituttet var ment å være tverrfaglig, men det var viktig for Lazarsfeld å samle forskningsaktiviteten i starten. Ifølge Fredrik Thue, som har forsket på de amerikanske forbindelse i norsk samfunnsvitenskap, så Lazarsfeld for seg at ISF og norsk sosiologi skulle knytte seg tett opp til Arbeiderpartiets politisk-økonomiske langtidsplanlegging. Med en slik forskningsstrategi kunne senteret raskt vinne en sentral posisjon i det norske samfunnet. Prosjektet som Lazarsfeld tok initiativ til, het «The Sociological and psychological implications of economic planning» (Thue, 1997). Mannen som siden er blitt sett på en av «the founding fathers» av moderne medievitenskap, hadde altså ingen spesielle tanker om å gjøre medieforskning i Norge, på denne tiden. Det norske samfunnet var så klart vesentlig annerledes enn Amerika, ikke minst når det gjaldt mediene: I Norge var for eksempel radioen statskontrollert gjennom NRKs monopol, og staten heller enn private og sivile aktører ledet an i samfunnsoppbyggingen. Men i et privat møte, som Lazarsfeld tok initiativ til med NRK, tilbød han seg faktisk å hjelpe til med å utvikle lytterundersøkelser i samarbeid med norske meningsmålingsinstitutter. Selv om Kringkastingssjef Fostervoll i utgangspunktet var positiv, viste det seg imidlertid å være sterk motstand blant programredaktører og programrådets medlemmer mot denne type nymotens virkemidler og indirekte knefall for den offentlige mening. Hans Fredrik Dahl forteller fornøyelig fra diskusjonene i programrådet der man samlet «på tvers av språk og politikk» (Dahl, 1999, s. 89). I et intervju den 18. november 1948 med Dagbladet , like før han skulle reise hjem, undret Lazarsfeld seg over hvorfor NRK var så uinteressert i systematiske lytterundersøkelser. I journalistens ord het det at...

Han var kommet hit som empiriker, men vendte tilbake til USA som filosof: I Amerika er betydningen av sosiologien så selvfølgelig, den diskuteres ikke mer. Her er jeg derimot gang på gang stilt overfor spørsmålet om hvorfor en i det hele tatt skal holde på med sosiologi. Erfaringen fra Norsk Rikskringkasting falt utvilsomt inn i dette mønster. (sitert fra Dahl, 1999, s. 90)

Lazarsfeld må ha møtt mer oppoverbakke enn han hadde forventet på dette felt. Men det er også som om Lazarsfeld i møte med de norske initiativtakerne spiller ut en annen side av seg selv: Den mer politisk bevisste og sosialdemokratisk innstilte europeer. I vurderingen av Lazarsfeld som den store positivist underspilles ofte hans politiske bakgrunn og erfaring fra Wien i mellomkrigstiden. Likeså glemmer man lett hans tette og langvarige samarbeid med Robert K. Merton, og hans kontakter med Horkheimer, Adorno og Frankfurterskolens eksilmiljø i New York (se for eksempel Scannell, 2007). Tar man dette i betraktning bør det ikke overraske at Lazarsfeld foreslo å bygge opp samfunnsforskning i Norge rundt fremveksten av den norske velferdsstaten og Arbeiderpartiets langtidsplanlegging. Dette kunne dessuten være både strategisk fornuftig, og sosiologisk sett meget interessant.

Lazarsfelds viktigste bidrag til ISF ble i ettertid likevel mest av organisatorisk og strategisk art. Lazarsfeld var jo den i verden som hadde størst erfaring med å sette opp institutter og forskningssentre innen anvendt samfunnsforskning i nærhet til universitetene, og hadde holdt på med dette siden 1930-tallet (Schramm, 1997). Han bisto både med organisasjonserfaring og forskningserfaring og var ikke minst etter sitt besøk en god kontakt for de Oslo-baserte forskningsmiljøene. Ifølge Fredrik Thue fikk Lazarsfeld også en viss tiltro til det lille forskningsmiljøets muligheter for å lykkes. I en periode ble han i hvert fall en pådriver og døråpner for at ISFs forskere kunne delta internasjonalt i etableringen av europeisk samfunnsvitenskap basert på amerikanske forbilder. Særlig Stein Rokkan gikk inn i denne rollen, og Thue argumenterer for at ISF til en viss grad ble et vellykket amerikansk brohode i forsøket på å utvikle et vennligsinnet, liberalt og demokratisk Europa i etterkrigstiden (Thue, 2000, s. 33). Man så samfunnsforskning både som et reformatorisk og strategisk virkemiddel som kunne hjelpe de nye politiske elitene i Europa med oppbyggingen av politiske og økonomiske institusjoner, og som et objektivt virkemiddel i utbredelsen av liberale ideer.

Institutt for samfunnsforskning kom til å videreutvikle og styrke allerede eksisterende forskningsinitiativ og mer eller mindre etablerte forskergrupper ved Universitetet i Oslo. Allerede før opprettelsen av ISF hadde flere norske forskere hatt opphold ved amerikanske universiteter og blitt opplært «in the theory and methodology of modern empirical research», som det het i den første rapporten fra senteret (Rokkan, 1952). Sannsynligvis ble flere innrullert som fotfolk i Lazarsfelds store undersøkelsesmaskineri og hadde både intervjuet og telt opp resultater i omfattende, kvantitative prosjekter. For eksempel forteller Ørjar Øyen at han deltok i Revere-studien, et idag nærmest uforståelig prosjekt om effekten av flyveblader på sivil beredskap (Øyen, 2010). Project Revere er blant mine personlige favoritter for tittelen «udødelig klassiker» innenfor mediesosiologien.4

Man overtok den empiriske orienteringen fra nyere amerikansk sosiologi, men utviklet etter hvert metodisk kompetanse i flere retninger. Men det var andre, som var mindre opptatt av forskning på medie- og massekommunikasjon enn Lazarsfeld, som etter hvert kom til å spille viktigere roller i ISFs faglige utvikling. Likevel dukker det tidlig opp prosjekter med det vi litt medvillig kan kalle medie- og kommunikasjonsrelatert forskning. Blant de første publikasjonene som listes opp i instituttets første virksomhetsrapport, er for eksempel et arbeid med forbindelser til Lazarsfelds opprinnelige prosjekt, skrevet av Per Saugstad i 1950 med følgende tittel: «The Newspaper Discussion of Economic Planning in Norway. The Psychological and Sociological Implications of Economic Planning in Norway».5 Men selv om forskningsmaterialet i prosjektet er nyhetsartikler, minner studien likevel lite om den empiriske, kvantitative radioforskningen til Lazarsfeld. For det første er det jo aviser og ikke radio som analyseres, og for det andre er det ikke avisenes lesere, men avisenes formidling av meninger som står i fokus. Saugstad spesialiserte seg senere innenfor eksperimentell psykologi ved universitetet i Chicago og gjorde ingen flere forsøk på å utvikle det vi i dag forbinder med medieforskning.

Forskning på psykologiske og sosiologiske implikasjoner av økonomisk planlegging ble heller ikke den brekkstangen for sosiologien i Norge som Lazarsfeld så for seg. Isteden for å samles bak Lazarsfelds kongstanke, ble forskernes opprinnelige engasjement og interesser orientert i andre retninger. I det Lazarsfelds prosjekt forvitrer, står Arne Næss og hans krets tydeligere frem som grunnleggerne av ISFs forskningsprogram. Thue argumenterer for at Næss’ opprinnelige antimetafysiske og pragmatiske posisjon gjennomgikk en forandring i retning av å bli mindre behavioristisk og mer handlingsorientert og opptatt av eksistensielle og etiske problemstillinger. Den samme endringen kan, igjen i følge Thue, observeres i Vilhelm Auberts rettsosiologiske arbeider mellom 1943 og 1948, der den rene, positivistiske funksjonalismen viker for en mer kompleks, normativ orientering. I Thues fremstilling er denne utviklingen forårsaket av at Arne Næss, og de yngre forskerne rundt ham, blant dem Harald Ofstad og Vilhelm Aubert, var sterkt preget av krigserfaringen. De mente ISF skulle bidra med forskning rundt spørsmål som handlet om å overkomme krigserfaring og dempe konfliktpotensialer i fremtiden. Man ville for eksempel forske på sammenhenger mellom personlighetstyper og voldelig atferd, eller på nasjonalisme som konfliktskapende holdning.

Det er i denne linjen at vi nå får øye på det vi kan kalle «medierelaterte» arbeider, for eksempel Bjørn Christiansens skrift om «Krig og propaganda i samfunnsvitenskapelig perspektiv», skrevet på oppdrag fra Forsvarets forskningsinstitutt rundt 1950.6 Og Ragnar Rommetveit, som senere ble kjent for sin kommunikasjonsmodell, var tidlig på 50-tallet opptatt av å utvikle komparative studier av ungdom og religiøs tro, og skrev om «Det psykologiske grunnlaget for ryktedanning og ryktespredning» i Norsk Pedagogisk Tidsskrift (Rommetveit, 1952). Flere brukte også innholdsanalyser i sine analyser, enten det gjaldt å studere holdninger og virkelighetsoppfatninger knyttet til bestemte politiske spørsmål, eller var interessert i å analysere forholdet mellom interesseorganisasjoner og stortingsvalget (f. eks Fivelsdal og Dahl Jacobsen, 1962). Tore Lindbekk gjennomførte bl.a. en studie over pressedebattene i årene mellom 1947 og 1952 om Norges forsvars- og utenrikspolitikk (Lindbekk, 1959). Han nevner senere i artikkelen også Erling Nielsens litteratursosiologiske arbeider og diskusjonene i 1953 rundt den kvantitative metodikken i kartlegging av norske lesevaner (Lindbekk, 2010). Det virker som Nielsen her egentlig kan ha utviklet publikumsforskning nettopp i Lazarsfelds ånd. Men Lindbekk forteller at bidraget til Nielsen ble oppfattet å være «på siden» av de pågående satsningene ved Institutt for sosiologi og ISF.

Det var UNESCO-prosjektet Tensions that cause war, med Arne Næss og Stein Rokkan i spissen, som dominerte miljøets forskningsinteresser. Det såkalte «nasjonalismeprosjektet» ved ISF kom i gang tidlig på 1950-tallet, og et bredt forskningsfelt ble utviklet på «the general area of social norms, their communication in groups, societies and cultural contexts, and their relations to processes of individual and collective decision-making» (Rokkan, 1952, s. 27). Her kunne medienes og massekommunikasjonens rolle også dukke opp som noe man i det minste reflekterte over. Rokkan mente f. eks. i årsrapporten fra 1952 at «Interests in problems of norms, communication and decision-making» hadde vært en rød tråd i instituttets eksisterede forskning. Herunder ble også et delfelt lokalisert som «the fields of ethical analysis, communication theory and ideology reseaerch» med spesielt engasjement fra Arne Næss, Harald Ofstad, Herman Tønnessen, Ingemund Gullvåg og Stein Rokkan (ibid.). Men det er en sosialpsykologisk orientering her, og ikke egentlig en sosiologisk og institusjonell tilnærming til medieproduksjon eller journalistikk man har i tankene.

Vi kan altså oppsummere så langt: Det lå i kortene at den norske medieforskningen som oppsto i sosiologiens første år, ville bli formet av amerikanske heller enn kontinentale forskningstradisjoner. Men til tross for Lazarsfelds delaktighet, var ingen av instituttets tidlige prosjekter egentlig forskning på medier og massekommunikasjon. Den overordnete tematikken var styrt av andre problemstillinger, og Lazarsfeld fikk ingen virkningshistorie som medieforsker i Norge før Rokkan og Valen leste seg opp på Personal Influence mot slutten av 50-tallet. I stedet kom andre amerikanske forskere, blant annet med tilknytninger til Chicago-miljøet inn, til å bli viktige medspillere i ISFs tidlige fase. Og som mange har vært inne på, spilte også forskningsinteressene og de personlige orienteringene i kretsen rundt Arne Næss en betydelig rolle (Thue, 1997; Hagtvet, 1992).

Forskning på medier og massekommunikasjon kom etter hvert tydeligere frem innenfor to forskningsområder ved ISF: valgforskningen på den ene siden, og freds- og konfliktforskning på den andre. I utviklingen av valgforskningen sto Stein Rokkan og Henry Valen sentralt. Bak utvikling av freds- og konfliktforskning sto Johan Galtung. Og de to linjene i tidlig norsk mediesosiologi vokste frem innenfor det vi i dag ville kalt et «interdisiplinært miljø». Thue gjør et tydelig poeng av at man ved ISF og UiO utviklet en problemorientert empirisme, til forskjell fra den amerikanske effektforskningen. Og det tverrfaglige preget forskningen. Sosiologien ble utviklet i nært samspill med jurister og psykologer og problemorientering heller enn fagfelt definerte prosjektene, som fokuserte

...on problem areas within the sciences of human behaviour and not on any specific discipline as traditionally delimited: the members of the teams came from such disparate disciplines as philosophy, law, economics, sociology, psychology, antrophology and political science, but had found a common ground in their interest in the integration of the approaches, methods and propositions of the social sciences through conceptual analysis, theoretical codification and concrete empirical research cutting across traditional barriers (Rokkan, 1952, s. 9).

Så, i det ringen sluttes, og vårt lille medieforskningsmiljø igjen samarbeider med ISF, er det interessant å se at det igjen også er faglige linjer som kan trekkes, både mellom medieforskning og sosiologi, som to beslektede eller sammenfallende felt, og i tid, mellom den nye og den tidlige mediesosiologien. Jeg synes det er interessant å se paralleller mellom det nye, pågående ytringsfrihetsprosjektet som ISF og IMK for tiden arbeider med (Status for ytringsfriheten i Norge), og det tidligere nasjonalismeprosjektet fra ISFs første år. Igjen er det forskning som springer ut av et ønske om å redusere spenning og konfliktpotensialer. De unge forskernes valg av «ytringsfrihetens grenser» som sosiologisk forskningsobjekt og bruken av kvantitativ metode for å kartlegge befolkningens toleransegrenser, er ikke så langt unna hvordan Arne Næss og Stein Rokkan ville bruke kvantitative undersøkelser for å forstå de europeiske samfunns evne til fredelig sameksistens. Tanken om at semantiske forskjeller i spørsmålene (for eksempel forskjellen på å kritisere, krenke eller håne med ytringer) gjør sosiale normer synlige, går igjen i prosjektene.

Den problemorienterte empirismen slik den kommer til uttrykk i begge prosjektene, har et normativt grunnlag og en relativt tydelig forståelse av hva som er problemet: Det gjelder å skape og opprettholde fred, og konflikt må unngås. Problemet er nasjonalismens (og nå også religionens) potensielle og sannsynlige intoleranse overfor annerledeshet og hvordan det fører til at grenser for det politiske og diskursive fellesskapet trekkes forskjellig.

Forskjellene mellom prosjektene er likevel også viktige, selvsagt: I det behaviouristiske paradigmet som Næss og Rokkan arbeidet ut fra, ble sosialpsykologiske indikatorer antatt å variere med sosiodemografiske indikatorer som bosted, alder, kjønn, utdanning og yrke. Det gjaldt å få bedre forståelse av befolkningens motstandsevne overfor den nasjonale og autoritære appellen, og noe av den samme tenkingen lå bak Horkheimers og Adornos interesse for den «autoritære personligheten» i mellomkrigstiden. Dagens forskere har så vidt jeg kan se ikke en sterk ambisjon om å finne samvariasjon mellom det sosiodemografiske og det diskursive meningsplanet. Rapporten Ytringsfrihetens grenser: Sosiale normer og politisk toleranse (Steen-Johnsen, Fladmoe & Midtbøen, 2016)7 bruker først og fremst den store sekkbetegnelsen «befolkningen» som sosial gruppe, og lar bare tabellene i vedleggseksjonen røpe hvordan indikasjoner på grensedragning samvarierer med sosiodemografiske indikatorer. Forskjeller som kommenteres går først og fremst mellom lekfolk og spesialister, mellom befolkningen og journalister.

Det er en interessant rapport som gjør oss klokere. Men det er forhåpentligvis mer å spille videre på i en mer mediesosiologisk retning. Burde man ikke for eksempel undersøkt hvordan toleranse og grensedragning varierer med konkrete erfaringer i sosiale medier, eller hvordan hendelser som omtales og fremheves av de mer tradisjonelle nyhetsmediene, oppfattes som komplekse og sammensatte, slik at mange nettopp driver med «hedging and wedging», og svarer litt av hvert på alt? Kan mediesosiologien komme med tydeligere hypoteser om sammenhenger mellom kommunikasjonsmønstre og meningsdannelse? Finnes det bandwagon-effekter og – hva het de igjen, de som ledet an i tostegshypotesen... meningsdannere? Kan grensedragning påvirkes av at debattene omkring ytringsfrihet, som noe teatralsk fremføres i den representerte offentligheten, fremdeles er åpne og uavklarte?

Kan med andre ord det nye samspillet mellom sosiologene og medieforskerne bringe nye teorier og innsikter? Og har mediesosiologien noen perspektiver som er tydelige mediefaglige? Bemerkelsesverdig mange broer er nå kommet på plass mellom instituttet i Forskningsparken og ISF som gjør at den empiriske mediesosiologien ved IMK kan få et nytt og bedre liv. Med Terje Rasmussen og Tanja Storsul på topp i hvert av de to instituttene, og stadig flere nettverk og prosjekter blant forskerne, skal det bli spennende å følge fortsettelsen.

Litteratur

Christiansen, B. (1952). Krig og propaganda i samfunnsvitenskapelig perspektiv, Kjeller: Forsvarets forskningsinstitutt.

Engelstad, F. (2000) Kunnskap og refleksjon. 50 års samfunnsforskning, Institutt for samfunnsforskning 1950–2000. Oslo: ISF Rapport 2:2000.

Gitlin, T. (1978). Media Sociology: The Dominant Paradigm i Theory and Society, Vol 6. No2 (Sep, 1978) s. 205–253.

Hagtvet, B. (1992). Politikk mellom økonomi og kultur. Stein Rokkan som politisk sosiolog og inspirator. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Katz, E., Durham Peters, J., Liebes, T. & Orloff, A. (2003). Canonic Texts in Media Research: Are There Any? Should There Be? How About These? Cambridge: Polity Press.

Katz, E. og Lazarsfeld, P. F. (1955). Personal Influence. New York: The Free Press.

Lazarsfeld, P. F., Berelson, B. og Gaudet, H. (1948). The People’s Choice. New York: Columbia University Press.

Lazarsfeld, P. F. og Merton, R. K. (1948) Mass Communication, Popular Taste and Organized Social Action. i Bryson, L. (red) The Communication of Ideas. A Series of Addresses. New York: Harper & Brothers.

Lindbekk, T. (1959). Communication in Crisis: A Study of the Press Debate 1947–52 on Norwegian Defence and Foreign Policy. Institute for Press Research, Oslo.

Lindbekk, T. (2010). Det vanskelige 50-tallet. Sosiologisk Årbok, 2: 2010

Merton, R. K. (1944). Mass Persuasion: The Social Pschycology of a War Bond Drive. New York: Harper.

Mjøset, L. (1991). Kontroverser i norsk sosiologi. Oslo: Universitetsforlaget.

Rokkan, S. (1952). Institute for Social Research 1950–1952. Report on Activities, Oslo: ISF

Rokkan, S. og Valen, H. (1957). Forslag til opplegg av empiriske undersökelser av sosiale prosesser og individuelle reaksjoner under stortingsvalget 1957. Memorandum, NAVF.

Rommetveit, R. (1952). Det psykologiske grunnlaget for ryktedanning og ryktespredning, Norsk Pedagogisk Tidsskrift.

Saugstad, P. (1950). The Newspaper Discussion of Economic Planning in Norway: The Psychological and Sociological Implications of Economic Planning in Norway, Oslo: University Sociology Office, UiO.

Scannel, P. (2007). Media and Communication. London: Sage.

Schramm, W. (1997). The beginnings of Communication Study in America. A Personal Memoir. London: Sage.

Skirbekk, S. (2010). En egen vei inn i faget. i Sosiologisk Årbok, 2: 2010.

Simonson, P. og Weimann, G. (2003). Critical Research at Columbia: Lazarsfeld’s and Merton’s «Mass Communication, Popular Taste, and Organized Social Action», i Katz, E., Durham Peters, J., Liebes, T. og Orloff, Avrill (2003).

Slaatta, T. (2016). Early Nordic Media Research and the special case of Norway (1930–1965). The international history of communication study. Routledge 2016 s. 171–192

Slaatta, T. (2010). Medieforskning i sosiologiens første år. i Sosiologi i dag, årgang 40, nr. 4/2010, s. 5–31

Sosiologisk Årbok 2010, nr. 2, Oslo: Novus Forlag.

Steen-Johnsen, K., Fladmoe, A. & Midtbøen, A. (2016). Ytringsfrihetens grenser. Sosiale normer og politisk toleranse. Rapport fra Fritt Ord og Institutt for samfunnsforskning. URL: http://ytringsfrihet.no/assets/file/08d4a4cc6727dd104ffcad3d97ca2634

Thue, F. (2000). Den atlantiske forbindelse. ISF i det amerikansk-europeiske forskningssamarbeid 1945–1953. i Engelstad, Fredrik (red.) (2000) Kunnskap og refleksjon. 50 års samfunnsforskning. ISF Rapport nr. 2: 2000, ISF: Oslo.

Thue, F. (1997). Empirisme og demokrati. Norsk samfunnsforskning som etterkrigsprosjekt. Oslo: Universitetsforlaget.

Øyen, Ø. (2010). Blikk i bakspeilet i Sosiologisk Årbok 2010, nr. 2, Oslo: Novus Forlag. s.24–43

Ås, D. (red.) (1962). 12 Years of Social Science Research. Institute for Social Research 1950–1962. Oslo: Universitetsforlaget