Erlend Lavik

TV-serier: «The Wire» og den tredje gullalderen

Universitetsforlaget, 2014

Grundig om «verdens beste tv-serie»

The Wire kom sent til Norge. Jeg husker ennå mitt første møte med serien, som inntraff da jeg dumpet innom noen episoder på svensk tv, der den hadde tittelen I narkotikans spår. Jeg ble slått av hvor langsomt og nitid handlingen ble fremstilt, med alle formelle og uformelle møter mellom karakterene, alt det hverdagslige og likevel betydningsfulle som inntraff. Og ikke minst at karakterene levde et liv, og ikke bare hadde en opptreden i de scenene de deltok i. Selv om karaktergalleriet var overveldende var det likevel relativt enkelt å plassere dem i de ulike leirene, og det gikk klart frem hva slags forhold de hadde til hverandre og hva de holdt på med. Erfaringene med å se sporadiske episoder av The Wire har gjort meg skeptisk til alle påstandene som verserer om at dette er en serie man er nødt til å se i sin helhet for å få utbytte av den. Senere, da dvd-boksene kom i salg, ble også jeg en The Wire-junkie, og ble imponert over hvor sammensatt serien er. Men jeg holder likevel fast ved oppfatningen jeg dannet etter førsteinntrykket; serieformatet The Wire følger har mer til felles med tv-serier flest, enn det som skiller.

The Wire er en bejublet og myteomspunnet tv-serie, regelmessig omtalt som verdens beste tv-serie. Mytene stammer til dels fra serieskaper David Simon selv, som i hyppig siterte intervjuer har uttalt at han søkte samarbeid med forfattere som ikke hadde et forhold til tv, og de ikke brød seg om å lage en serie for tv-seere som er for giddalause til å anstrenge seg for å følge med. Selv har jeg sensurert flere titall studentoppgaver som ukritisk har resirkulert disse uttalelsene.

Det var mot denne bakgrunnen jeg leste Erlend Laviks bok, Tv-serier: «The Wire» og den tredje gullalder, med en viss spenning. Den spenningen kunne jeg spart meg. Lavik er en alt for grundig og selvstendig forsker til å gjengi vedtatte sannheter uten først å drøfte dem. Hans bok demonstrerer kunnskapsbredde, den gir stor detaljoversikt, og byr på overbevisende teoretiske perspektiver. Her skylder jeg å gjøre oppmerksom på at jeg selv har publisert en artikkel om The Wire i det danske filmtidsskriftet 16:91 som ikke har funnet veien til referanselisten, men som har enkelte tangerende argumenter med Laviks bok.

Den største innvendingen er at boken kommer for sent til å sammenfalle med studentenes seerpreferanser. Når det er sagt er flere av drøftelsene til Lavik av en slik karakter at de bør la seg overføre til andre tv-serier, og på den måten være til nytte for både studenter og tv-forskere. Boken dekker et bredt spekter av temaer som forskningen på tv-serier befatter seg med i dag: Fra produksjonsformer innen tv-industrien og kabelselskapenes markedsposisjon, til kvalitets-tv-begrepet og narrativ kompleksitet, og til spørsmål om representativitet og realisme. I tillegg byr Lavik på fruktbare næranalyser i dialog med teoretiske perspektiver, fremført i en ujålete og lettfattelig tone.

Boken er tredelt. Først en del som presenterer det kontekstuelle, som tar for seg tv-industrien og tv-seriens utvikling. Deretter følger en del med analyse, eller snarere analyser (i flertall), med perspektiverende nedslag om blant annet realisme og om kjønn i The Wire, og ikke minst en inngående lesning av The Wire i lys av Bakhtins begreper om polyfoni og dialogisme. Siste del er av mer konkluderende art (litt svulstig kalt syntese), der The Wire diskuteres opp mot det som har blitt omtalt som tv-dramaets tredje gullalder. Hver del er inndelt i en rekke underkapitler, som enten plukker opp en tidligere tråd, eller introduserer et nytt tema – litt som fortellerstrukturen i The Wire selv. Ikke hvert tema er like overbevisende behandlet, det skal sies, men på sitt beste demonstrerer Lavik full kontroll over stoffet sitt, med innsiktsrike sonderinger mellom ulike teoretiske posisjoner. Dessuten skriver Lavik særdeles godt. Det er en ledighet i språket hans, uten at presisjonsnivået forsvinner, som er beundringsverdig.

Første del handler som nevnt om fremveksten av en ny type tv-serier, kjent som kvalitets-tv, innenfor det som gjerne omtales som en gullalder (eller snarere, den andre gullalder). Her tar Lavik for seg både industrielle forhold (nye ratingsystemer, nye kanaltilbud) og diskusjonen om selve kvalitetsbegrepet. Diskursen om kvalitets-tv, de siste 10-15 årene særlig, peker i forskjellige retninger. Det har blitt sett på som en bestemt produksjonsform, som en slags merkevare, og som en estetisk kategori. Dette gjør at feltet kan fremstå som lettere kaotisk, men Lavik beveger seg befriende lett i dette materialet og gir en ryddig og presis drøftelse. Lavik byr også på en beskrivelse av arbeidsprosessene som produksjon av tv-drama følger. Dette temaet er relativt fraværende i forskningslitteraturen, så dette bidraget er kjærkomment.

Det andre temaet i denne delen angår narrativ kompleksitet, som kvalitets-tv i særlig grad er forbundet med. Dette har Lavik skrevet om også i andre sammenhenger. I denne boken gjør han en fruktbar kopling til det han kaller betinget postmodernisme, som i all enkelhet kan sies å være en anvendelse av postmoderne fremstillingsgrep tilpasset en form for populærkulturelt konsum. Skal man sette fingeren på noe i denne delen, så gjelder det diskusjonen av forsinket eksposisjon, som vil si at ufullstendig formidlet informasjon får sin utfyllende forklaring senere i handlingsforløpet. Lavik påpeker at dette er et fremtredende trekk ved komplekse fortellinger, og kommer i analysedelen med flere eksempler fra The Wire. Observasjonen er nok riktig, men samtidig er diskusjonen for ensidig. Ser man etter er det rikelig med rett-på-sak-eksposisjon. Særlig gjelder dette for sesong 2 av The Wire, der i utgangspunktet to forskjellige handlingsspor skal koples sammen. Det som er spesielt med The Wire og andre kvalitetsserier er at denne formen for eksposisjon ofte er godt kamuflert.

Del to er en rekke tematisk orienterte næranalyser. Dette er en litt ujevn del, noe som dels henger sammen med at bokens typografi ikke tydelig skiller kapitlene fra hverandre. Diskusjonene om rase og om kjønn fremstår som relativt enkle, og er i stor grad preget av det man kan kalle eksempelargumentasjon. Det vil si, det refereres til en påstand, og så vises det til noen scener som enten skal avkrefte eller bekrefte påstanden. Her savnes det noen bredere teoretiske perspektiver. For eksempel hevdes det at karakteren Kima Greggs (det kvinnelige medlemmet av etterforskningsgruppen) mest av alt fremstår som en mannsperson i kvinneskikkelse. Dette er et rimelig reduksjonistisk syn på hvordan kjønn kan fremstilles (med samme logikk kunne man si at Prez er en kvinneskikkelse fremstilt med en mannskropp, men det er det ingen som gjør).

Diskusjonen av The Wire i lys av Bakhtins begrepspar polyfoni og monologisme er av en helt annen kaliber. Her virker Lavik virkelig inspirert. Blant annet tar han til orde for at Bakhtins teorier har et element av slark, og på den måten åpner for en fleksibilitet i anvendelsen. Teorien blir her en dialogpartner heller enn et fastlagt system analysen styres etter. Gevinsten er en analyse som demonstrerer hvordan seeren tidvis må manøvrere selv i de ulike meningslagene serien byr på, og tidvis styres i retning av bestemte oppfatninger.

Siste del er relativt kort, og er et forsøk på å kople noen av de analytiske funnene opp mot en diskusjon av tv-dramaets tredje gullalder innen amerikansk fjernsyn. Laviks diskusjon av forholdet mellom brudd og kontinuitet innen kvalitets-tv virker relevant. Tidligere i boken har Lavik vist til David Simons forrige produksjoner, Homocide: Life on the Street og The Corner. Det kunne vært interessant om Lavik i konklusjonen også pekte frem mot David Simons siste produksjon, Treme, som virkelig representerer et radikalt brudd med etablert seriedramaturgi.

Gjennom hele boken viser Lavik at han har et godt grep om et stort forskningsfelt. Fra min egen lesning på feltet savner jeg en diskusjon av Robin Nelsons begrep om flexi narrative, og hans drøftelse av hvordan privatliv og offentlig sfære koples sammen gjennom flettingen av forskjellige handlingstråder. Også Jane Feuers analyse av forholdet mellom melodrama og art cinema-grep i Six Feet Under kunne vært verd en visitt, all den stund Lavik selv tar opp både modernistisk estetikk og melodrama – men da ikke i sammenheng. Men når det er sagt, boken er på 308 sider, og er rik nok som den er.