Ellen Lexerød Hovlid

Vern av privatlivets fred

Gyldendal Norsk Forlag, 2015

Et vellykket bidrag som mange burde lære av

Vern av privatlivets fred er en bearbeidet versjon av Ellen Lexerød Hovlids juridiske doktoravhandling om samme tema.1 Boken tar for seg en sentral menneskerettighet: Enkeltindividers rettslige vern mot at andre, mot deres vilje, offentliggjør opplysninger om deres personlige forhold, herunder personbilder. Dette er en rettighet som er sikret som en del av det bredere personvernet i både i Grunnloven § 102 og i internasjonale konvensjoner som gjelder som norsk lov, herunder særlig Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. Andre sider av personvernet er blant annet omdømmevernet og personopplysningsvernet. Disse omfattes ikke av Hovlids behandling, selv om hun innimellom trekker på rettskilder som omhandler dem, der hvor det er relevant.

Juridisk sett er temaet likevel omfattende og kompleks. Ikke bare er lovgivningen fragmentarisk, med bestemmelser i så vel straffeloven § 267, skadeerstatningsloven § 3-6 og åndsverkloven § 45c som i Grunnloven og i internasjonale konvensjoner, som alle må leses og tolkes i lys av hverandre. I tillegg er det slik at enhver offentliggjøring av opplysninger – også når det gjelder andres personlige forhold – innebærer at den som begår offentliggjøringen, dermed benytter sin ytringsfrihet.

Ytringsfriheten er en like selvsagt menneskerettighet; den er beskyttet både i Grunnloven og i EMK artikkel 10. Både vernet om privatlivets fred og vernet om ytringsfriheten må tåle innskrenkninger, blant annet nettopp av hensyn til hverandre. Dette er det klassiske temaet når pressen blir saksøkt for påståtte ærekrenkelser eller privatlivskrenkelser. Ingen av rettighetene «veier» i seg selv mer enn den andre; det er tale om likeverdige menneskerettigheter.

Hvordan avveiningen mellom hensynet til henholdsvis den enes ytringsfrihet og den annens privatliv, skal foretas i den enkelte sak, fremgår i mindre grad av de relevante lovtekstene. Derimot finnes det etterhvert en stor mengde – til sammen hundrevis av – rettsavgjørelser fra Høyesterett og fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), som viser hvordan denne avveiningen skal foretas og hvilke momenter som inngår i den. Det har videre skjedd – og skjer stadig – en utvikling i rettspraksis på feltet.

For den som vil skaffe seg oversikt over når det kan være berettiget å publisere opplysninger om andres personlige forhold eller å publisere et bilde av en eller flere personer, er det derfor ikke enkelt. Man er i praksis avhengig av enten å foreta omfattende studier selv, eller å kunne søke svar i andres fremstillinger.

Hovlids bok er for norsk retts del den eneste helhetlige og oppdaterte fremstillingen av temaet. Den er derfor et kjærkomment – og etter denne anmelderens syn også et meget vellykket – bidrag på feltet.

Boken inneholder en grundig og pedagogisk behandling både av de underliggende verdiene og hensynene som begrunner vern av privatlivets fred og av hvordan vernet håndheves etter gjeldende rett.

Hovlid redegjør blant annet for både hvilken grad av identifisering som må foreligge for at vernet gjelder, hva som ligger i offentliggjøringsbegrepet, hva som regnes som hørende til privatlivet, hva som kreves for at samtykke til offentliggjøring skal anses å foreligge og under hvilke omstendigheter ytringsfriheten berettiger offentliggjøring uten samtykke. Alle disse spørsmålene inneholder vanskelige grensedragninger, og de er alle praktisk relevante for enhver publisist.

Et tilsynelatende enkelt spørsmål som hva som må til for at man skal kunne si at det foreligger et samtykke til publisering, kan by på utfordringer. Dekker et samtykke til publisering i én sammenheng også publisering i en senere sammenheng? Når er et samtykke fra mindreårige gyldig?

Hvorvidt en omtalt og/eller avbildet person er identifiserbar, er avgjørende for om vernet om privatlivets fred slår inn. Men når regnes noen som identifiserbar? Er det nok at det er gitt tilstrekkelige opplysninger til at vedkommendes nærmeste kan identifisere personen, eller må vedkommende kunne identifiseres av allmennheten?

Når slår ytringsfriheten gjennom, slik at offentliggjøring kan skje uavhengig av den omtaltes/avbildedes samtykke? Som Hovlid påpeker, viser rettspraksis at det sentrale momentet i denne sammenhengen er såkalt «allmenn interesse». Men hva betyr «allmenn interesse», hvor stor må den være og hvilke andre momenter spiller inn i vurderingen?

Boken gir svar på disse og andre spørsmål så langt det er mulig ut fra de foreliggende rettskildene, og Hovlid markerer også tydelig der hvor svar mangler eller volder tvil.

Boken behandler dessuten forholdet mellom presseetikken og presseretten. Både presseetikken og presseretten anerkjenner behovet for beskyttelse av privatlivets fred, og det finnes derfor en rekke berøringspunkter mellom retten og etikken på dette feltet. Det er likevel snakk om to selvstendige systemer. Pressens Faglige Utvalg (PFU) legger sjelden eller aldri vekt på hva juristene og retten mener, når de avgir presseetiske uttalelser. Domstolene på sin side legger vekt på det journalistiske håndverket i sine vurderinger av hvorvidt en omtvistet publisering utgjør et rettmessig eller et rettstridig inngrep i personvernet, men hva PFU eventuelt måtte ha uttalt dersom samme sak har vært vurdert der, legger de ikke avgjørende vekt på – noe som vises tydelig i Høyesteretts siste dom på feltet (Rt 2015 side 746), som kom etter at Hovlids bok gikk i trykken. Hovlid får godt frem nyansene i dette forholdet, ved å analysere hvordan domstolene forholder seg til presseetiske argumenter i sine avgjørelser.

Selv om boken er et rettsvitenskapelig verk, er denne anmelderen ikke i tvil om at også andre enn jurister vil kunne ha stort utbytte av å lese den. Dette gjelder ikke minst redaksjonelle medarbeidere i mediene og i forlagene, for hvem temaet og spørsmålene som behandles, inngår i den publisistiske hverdagen. For dem og for studenter og akademikere innenfor medie- og kommunikasjonsfag, bør boken anses som selvfølgelig litteratur.

Med fremveksten av sosiale medier, er det også kommet til mange nye «publisister» der ute, som med fordel kan gjøre seg kjent med problematikken. De rettsreglene som behandles gjelder også for dem. Det viser seg også i nyere rettspraksis – foreløpig mest fra de lavere rettsinstanser – at det er blitt vanligere med søksmål på dette feltet mellom privatpersoner eller mellom privatpersoner og andre næringsdrivende enn de tradisjonelle mediene.